Storartet Sandemo-teater
Virkningsfull dramatisering av «Isfolket»
Denne artikkelen er over 15 år gammelEN LITE DRISTIG spådom: «Sol av Isfolket» vil gå sin seiersgang i mange år fremover. Jeg kom til Valdres med bakhodet fullt av fordommer, men må bare konstatere at denne dramatiseringen fungerer storartet som teater.
Riktig nok er det en historie uten særlig dybde, og i Heidi Ruud Ellingsens skikkelse fremstår Sol mer som sensuell, vill og fandenivoldsk enn som en ung kvinne som rives mellom godhet og ondskap. Men fra en utescene venter man ikke de helt nyanserte prestasjoner, og amfiet ved bredden av Strandefjorden i Valdres skaper en fin ramme rundt oppsetningen.
Her er satset stort i alle ledd, ikke minst på kostymesiden, og resultatet er blitt en profesjonell forestilling som går utenpå mye av det som ellers presenteres på norske friluftsscener.
HISTORIEN BYGGER på de tre første bindene av Margit Sandemos romansuksess, «Sagaen om Isfolket». Handlingen begynner i Skyggelandet, Isfolkets dal, tidlig på 1580-tallet, når Sol er en ung jente, og følger henne inntil hun ender sitt liv som heks om lag 15 år senere.
Sol er ætling etter den onde Tengel, som levde et par hundre år tidligere. Han solgte sjelen sin til Satan, noe som siden har hvilt som en forbannelse over slekten. Sol, heksen med katteøynene er fange av sin dobbeltnatur. Hun kan bruke sine overnaturlige evner til å øve både gode og onde gjerninger, men dras helst mot det mørke. I dette spenningsfeltet, og i myndighetenes jakt på avvikere som henne, ligger forestillingens dramatiske potensial.
Som hennes litt for rake motsetning står den gode Tengel (Paul-Ottar Haga) og hans kone Silje (Evy Kasseth Røsten), som er så hjertegode at de ikke representerer noen utfordring for skuespillerne som gestalter dem. Riktig nok har også Tengel trolldomskrefter som kan tjene både det gode og det onde, men de mørke tilbøyelighetene merkes knapt.
STYKKET ER BLITT en dramatisk fortelling om sterke viljer og sterke krefter, farlige lengsler og utemmet begjær, trolldom og erotikk. Den svenske instruktøren Leif Stinnerbom har en forkjærlighet for det folkloristiske i nesten alt han lager. Her fungerer det godt — selv om litt mindre av det gode hadde klart seg.
Marit S. Karlbergs nyskrevne «folkemusikk» - fremført på fløyte, lur, bukkehorn, hardingfele, munnharpe, gitar og torader - er et bærende element som gir historien en ekstra dimensjon. At hun selv som kveder i tillegg tar rollen som forteller, er et pluss når 750 romansider skal komprimeres i en drøyt to timer lang forestilling.
ET VELLYKKET GREP er også å gjøre Hanna - i romanene den eldgamle kvinnen som innfører Sol i heksekunsten - til et slags maskert dødssymbol, som ofte følger Sol som en skygge. Silje Onstad Hålien er både høyt og lavt og bidrar kattemykt og taust talende til forestillingen.
Spillet veksler mellom stiliserte, til dels dansende bevegelser og realisme. Det blir aldri stillestående, men utfolder seg dynamisk og med god fremdrift. Fine, godt koreograferte massescener - i særdeleshet Sols ferd til Blokksberg - løfter helheten. Blant de medvirkende i mindre roller utmerker Rune Temte seg særlig med sin komiske utlevering av inkvisisjonens øverste dommer.
ELDGRIM SPRINGGARD har skrevet manuset på en blanding av nynorsk og valdresmål, som faller de medvirkende lett i munnen. Dessuten har han versifisert teksten på blankvers, muligens for å gi historien et litt alderdommelig preg. Stort sett fungerer også det bra.
JAN H. LANDRO
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
