I tømmerhoggernes fotspor i Femundsmarka
Femundsmarka nasjonalpark er sammen med tilsvarende område på svensk side av grensen det største sammenhengende villmarksområde i Sør-Skandinavia. Selvfølgelig måtte vi dit. Planen var å padle fra nordenden av Femunden nedover mot Røros. Da vi kom opp til Røros kjente vi imidlertid på temperaturen at dette nødvendigvis ikke lot seg gjøre. Det ville være fare for at vannsystemet nedover ville være befengt med is.
Vi kjørte opp til Synnervika i nordenden av innsjøen Femunden på kvelden. Der slo vi raskt fast at padling var uaktuelt. Der var det kuldegrader og man mer følte en så at vinteren lurte i bakgrunnen. Litt artig var det å se båten Femunden II ligge halt opp på land. Den går i rutetrafikk på Femunden i sommerhalvåret. Det var tydelig at turistsesongen var over for deres vedkommende.
Dagen etter pakket vi lette sekker for å ta en rundtur på østsiden av Femunden. Vi ville belage oss på å overnatte i de åpne koiene som ligger i relativt kort avstand fra hverandre. Dette er tidligere kvarter for tømmerhoggere og fløtere som bodde der i forbindelse med skogsdriften frem mot siste krig. Det hadde vært hentet ut mye tømmer fra området fra midten av 1600 tallet i forbindelse med malmgruvene på Røros. Området er preget av svært gammel furuskog. Faktisk kan enkelte av trestammene på bakken være opptil 1000 år gamle. Det betyr faktisk at vikinger kan ha søkt ly for været under disse trærne på vandring gjennom området.
Buene vi var i var ganske like, ett rom med vedovn, spisebord og senger. I tillegg var det utedo. Statsskog har ansvaret og vedlikeholde på disse gamle buene som huser alt fra 2 til 6 personer. De står åpne for å kunne benyttes av turgåere som rasteplass eller for en overnatting. Følgelig var de enkelt utstyrt. I praksis må man ha med seg alt av matlagingsutstyr selv. Det var madrasser i alle buene vi overnattet i, men vi hadde med liggeunderlag siden vi har vært innom tilsvarende buer der det bare har vært en trebrisk. Det sto stablet opp godt med trestammer på de fleste buene som man kunne sage og hogge opp til ved. Sag og øks fantes i buene. Femundsmarka er i stor grad vernet, slik at det ikke er tillatt og hogge ned trær selv eller ta døde trær fra bakken. Statskog har åpne buer over nesten hele landet, i tillegg til utleiehytter, se mer på Statskog sine sider Hytter og åpne buer
Vi valgte å ha med en tarp, slik at vi kunne overnatte ute hvis buene alt var opptatt. Den bekymringen viste seg å være ubegrunnet. Den uken vi var på tur så vi ikke noen andre mennesker. Første dagen hørte vi en firehjuling som var på vei innover. Det var nok tid for å samle reinen som vi så mye av i området. Faktisk gikk den som kveg rundt Grunnhåbua den andre dagen.
Etter Muggtjernbua møtte vi krysse elva Mugga. Det så kaldt ut og vi hadde lest i hytteboka på Muggtjernbua at ett par gutter som gjorde det i oktober syntes det var veldig kaldt. Vi snørte buksene rundt støvlene og vasset over i høyt tempo. Slik unngikk vi å bli våte på beina. Det hadde ikke vært kjekt da vi ikke så mer til sola på turen. Det var stort sett overskyet, og sola tegnet seg som et lyst parti bak skyene.
På vei til turistforeningshytta på Røsvollen kom det en slik fjernstyrt antennehund bort til oss. Det var tydelig at det var jegere i området. Hunden syntes det var kjekkere med oss enn å gå å lete etter en elg. Den ville ikke gå videre, men fulgte etter oss hakk i hæl flere kilometer før den sprang avsted. Jeg angret litt på at vi ikke hadde med oss skrivesaker. Det hadde vært litt artig å feste en lapp på hunden med påskriften «Fin hund! Hilsen Elgen»
Vi så ingen elg, men det var godt med spor i området. Det var sporsnø, men stiene var stort sett helt bare. I løpet av turen merket vi at det ble kaldere. Myrene og småvannene frøs til, slik at det ble enkelt å ta seg frem i et området som kan være mer utfordrende om sommeren. Vi ønsket å gå fra Røsvollen, som var turens sydligste punkt nordover mot Gubbtjønnbua. I hyttebøkene var det få beskrivelser av denne ruten. Her skulle det være kuppert og en del steinrøys, og ruten ble beskrevet som slitsom og krevende. Men for en som har trasket i vestlandske hjortelier, fortonte området seg mest som en dårlig opparbeidet parkeringsplass. Det ble faktisk turens fineste etappe, mye hjulpet av at sola meldte sin ankomst.
Etter en uke var vi tilbake i bilen. På vei nedover ble vi oppmerksom en liten varebil som sto midt i veien på toppen av en slak bakke med lysene på. Vi kjørte opp på siden og så der en eldre mann heng fremover mot ruten. Vi var raskt ute av bilen og prøvde å få kontakt med ham. Han våknet til liv når vi åpnet døren slik at han begynte å skli. Han sa at han hadde vært på reinsamling i flere dager og at han bare skulle vente litt. Men det faktum at bilen sto midt i veien bare noen få meter fra en parkeringslomme med radioen på fullt, sannsynliggjorde nok at han hadde sovnet mens han kjørte. Han var takknemlig for at vi hadde stoppet og sett til ham.
Dette var en fin påminnelse om at bilkjøring er noe som er forbeholdt opplagte mennesker. Det å komme inn fra villmarken for så å sette seg i en varm bil, kan være risikofylt hvis man ikke er godt uthvilt på forhånd. Vi prøver derfor alltid å ha korte sisteetapper, slik at vi kjører mens vi er uthvilte.
Uansett, femundsmarka er vi ikke ferdig med. Her kan man nok bevege seg rundt i ukesvis uten å plages av alt det urbane som vi mennesker har gjort oss så avhengig av. Det er stort sett lettgått terreng, ihvertfall når det er barfrost og man slipper å vasse i blaute myrer. Det er også mange padlemuligheter her som vi får prøve ut i en litt varmere årstid. Buene er i utgangspunktet gratis å bruke for en natt, men det koster å drifte de med frakt av vedstokker og vedlikehold, så vi vippset litt penger til Statsskog sine koier i Femundsmarka i etterkant som takk for lånet.
GPS-spor og mer informasjon om turen her.
About The Author
