I Borgvåg i Lofoten står en gammel låve og forfaller i regnet. Det er midt i april. Her ute har det så vidt begynt å lukte vår, men det er fortsatt kaldt og spredte snøflekker ligger rundt om. Låvens endevegg står med halve siden gapende av nedfallen kledning. Dette er Distrikts-Norge, og mange hus og driftsbygninger står denne måten; som fraflyttede tomme skall, mens de sakte slites ned av vær og vind. Det er ingenting merkverdig med det.

Men akkurat denne låven har blitt noe annet. På langveggen er verket ”Sleepwalker” malt rett på den ellers falmende plankeveggen; en ung mann forlater rullestolen og går i søvne, med armene løftet som om han følger noe eller noen i sin egen drøm. Bildet er malt av street art-artisten Pøbel, som sammen med Dolk, også han en velrenommert street art-artist, i flere somre har malt forunderlige og symbolsk sammensatte bilder på forlatte hus i noen av de mest avsidesliggende stedene i Lofoten.

Jeg har sett låven avbildet i A-magasinet tidligere. Her ute er det første som slår meg selve størrelsen på verket. Det dekker hele veggen, og man kjenner seg umiddelbart ganske liten stående ved siden av dette mektige bildet. Det uventede i å plutselig stå tett på bildet her ute i periferien gjør inntrykk, med storhavet slående i bakgrunnen, måkeskrik og i en kald vestavind med regnbyger i kastene. Her ute i dette harde klimaet uttrykket dette bildet skjørheten og poesien i mannen som i drømmen løftes ut av rullestolen og er på vei ut av bildet.

”Lenket til rullestolen”
Når avisene omtaler rullestolbrukere brukes ofte begrepet ”lenket til rullestolen”. Databasen Atekst, som samler teksten fra de fleste av de større norske avisene, viser at det finnes nærmere 500 avisartikler med akkurat denne formuleringen. Den første registreringen i databasen er fra 1950, men de fleste treffene er fra 1990 og fremover. Oversikten viser også at det først og fremst er i VG man kan støte på denne formuleringen. Frasen ser ut til å bli brukt mer eller mindre ureflektert, som et standardisert uttrykk for å si at noen bruker rullestol. Underforstått ligger en forståelse av funksjonshemmingen som en personlig tragedie: ”Kan du ikke gå? Stakkars deg!”

Denne måten å forstå funksjonsnedsettelsen på er det mange funksjonshemmede som opponerer mot. Funksjonshemmingen forstått som en personlig tragedie skaper et bilde av funksjonshemmede som maktesløse, passive kropper og innebærer en nedvurdering av personlig integritet og subjektivitet. Og det er nettopp her Pøbels bilde av søvngjengeren blir aktuelt. En mulig lesning av verket er å se mannen som fri. Den unge mannen reiser seg og går. I søvnen er han frigjort fra fysiske begrensninger og sosiale forventninger. I søvnen er han ikke lenger ”lenket”.

En redefinering av forfall
I Lofoten ser det ut til at både lokalbefolkning, kulturlivet og reiselivsinteresser i tiltagnede grad ser verdien av det som er skapt. Turister og backpackere kommer langveisfra for å oppsøke bildene. De kjører rundt på humpete veier og vasser ut på sølete jorder for å la seg overvelde. Verkene både forskjønner og forstyrrer det som er ellers er tatt for gitt i landskapet her ute. På denne måten representerer verkene – spredt rundt på forfalne husvegger og driftsbygg rundt om i Lofoten – en redefinering: det som tilsynelatende har liten verdi får ny interesse og verdi, sett med nye øyne.

Street art er på langt nær alltid forstått som verdi. Som estetisk uttrykk har det videreutviklet seg til en kunstform, ut fra det som mest er forbundet med ungdoms- og undergrunnskultur. Det er et uttrykk som i sin begynnelse ble forstått som en form for forurensning av byens estetikk. I det urbane byrommet har kommunen egne folk til å rykke ut og male over den slags. Malingen på husfasader og skriblingen på t-banevogner utgjør i utgangspunktet en form for opprør mot det bestående – det den britiske sosialantropologen Dick Hebdige har kalt å sette sitt eget merke på deres (majoritetssamfunnets) enemerker. Det er kulturelle uttrykk som i de fleste tilfeller forstås som ”matter out of place” – noe som ikke hører hjemme.

På et forunderlig vis er også bildene i Lofoten en slags ”matter out of place” – et urbant fenomen som har omskapt seg selv til noe nytt – plassert midt ute i den nordnorske landsbygda. Kombinasjonen gjør dette til noe nytt og tilfører motivet noe nytt. I en viss forstand representerer også street art som kunstnerisk uttrykk i seg selv en form for transformasjon: det har gått fra visuell ”støy” til et etablert kunstuttrykk. Det som selv var et uttrykk for forfall er reetablert som kunst.

Vår forakt for svakhet
Flere av verkene fra Dolk og Pøbel minner oss om det filosofen Harald Ofstad har kalt vårt samfunns forakt for svakhet. Her ser vi Supermann som aldrende helt, støttende til intravenøs-stativet. Spiderman har trøbbel med rullatoren. Batman er overvektig og lam – han må ha assistanse fra en forbryter for å bevege seg rundt. Spredt rundt i hele Lofoten finner vi disse motivene på falleferdige bygg. Og kunstverkene forfaller sammen med bygningene de er del av. De uttrykker samtidig det helt allmenne i at vi alle, i større og mindre grad og på ulike tidspunkt i livet, er sårbare og avhengig av andre menneskers støtte, forståelse og hjelp. Som for å understreke dette gir kortveggen av Sleepwalkers låve en beskjed hentet fra en Strokes-låt, og minner oss om at sårbarheten angår oss alle: ”Together we fall apart”.

Flere foto av Pøbel-streker:
http://flickrhivemind.net/Tags/p%C3%B8bel

Dokumentarfilmen ”Living decay” (12 minutter):
http://vimeo.com/7081798