Sommerferien 2020 var preget av mye nedbør. Vi befant oss i Eidfjord ved Hardangerfjorden og var usikre på hva vi skulle gjøre de kommende dagene. Vi hadde testet en kort hytte til hytte tur i Langsua før ferien, og ønsket å utvide horisonten ytterligere.

Jeg hadde lest om DNT hyttene i Etnefjellene, som Haugesund Turistforening kaller for Gullrekka. Det kunne jo enten være oppskrytt, eller være en korrekt beskrivelse av denne rekken med hytter som lå og ventet på oss.

Utfordringen med å gå fra hytte til hytte er enten at man må ende opp på samme sted som man starter, eller bruke offentlig transport til å komme seg frem og tilbake. Jeg peilet ut tre hytter, og tenkte at logistikken sikkert ville ordne seg. Planen var at enten skulle alle sammen ta en buss til omtrent der bilen sto parkert og gå den siste biten, at jeg skulle haike (noe som sikkert var en dårlig plan på grunn av korona) eller at jeg skulle ringe en taxi. Uansett var det et visst usikkerhetsmoment.

Simlebu

Vi kjørte bilen til Skromme, og fikk klemt den inn på parkeringslommen som ligger ved starten av stien opp til Simlebu. Det var allerede to biler, så plassen var helt full når vi kom. Tilhengeren med sykler på railsene, og barnas sykler på taket av bilen satset vi på ville kunne stå i fred. Men her er det neppe mange som kjører, og de fleste har ikke som hensikt å røve til seg sykler.

Opp til der stien starter er det ca 2 kilometer fra E134, plass til 4 biler hvis alle parkerer fornuftig

Fra Skromme er det 3.5 kilometer med god stigning opp til Simlebu. Vi hadde tatt en kort tur til Vøringsfossen i Eidfjord dagen før, men sekkene til Solvor og meg var fulle av komfortkilo. Det er viktig å kose seg på tur. God mat og drikke gjør slike turer enda bedre.

Stien er relativt grei å gå, bortsett fra at stigningen får det til å brenne i beina og pusten blir tung. Ingen problemer med merkingen, og høydemeterne gikk radig unna. Vi var heldige med været denne dagen, og møtte vi på mye sau, men ingen folk.

Flott utsikt fra stien oppover mot Simlebu

Vi brukte ca. 1.5 time opp til Simlebu, og installerte oss på den ene hytta. På den andre hytten var det et eldre ektepar, og vi fikk snart besøk av et følge som hadde gått opp fra Langfossen som skulle bo på samme hytte som oss. Det er en passe bratt tur, men en fin avstikker om du har lyst til en litt kortere tur med overnatting.

https://www.visitnorway.no/listings/dagstur-til-toppen-av-langfoss/171766/

Jeg kom i prat med paret på den andre hytta, og det viste seg at de hadde gått motsatt vei som vi hadde planlagt, og måtte komme seg tilbake til der vi hadde tenkt å avslutte turen. Navn og telefonnummer ble utvekslet, og jeg ga dem bilnøkkelen vår. På den måten slapp vi masse styr med logistikk for å komme tilbake til bilen, og det var veldig praktisk for dem også.

Natten senket seg, og vi spilte kort og koste oss til det var på tide å krype ned i lakenposen.

Simlebu er selvbetjent med plass til 36 personer.

https://ut.no/hytte/10192/simlebu

Sandvasshytta

Det var et snev av mobildekning på Simlebu, så vi fikk sjekket værmeldingen for dagene fremover. Det så meget vått ut. Himmelen var grå, men det regnet ikke når vi gikk fra Simlebu.

Dagens etappe var 13 kilometer, og den var beregnet til å ta 4,5 time. Jeg tenkte at det nok var en overdrivelse i forhold til tidsbruk, men det viste seg å stemme ganske bra. Etter kort tid startet det å regne, og vi ble gradvis våtere. Til slutt var det ingen som trippet for å unngå å bli våte på beina, det gikk ikke an å bli mye våtere.

Herlig terreng å gå tur. Gresset var grønt og frodig, selv om vi til tider fikk endel regn

Terrenget var helt fantastisk å gå. Turen var ganske kupert til tider, og dalene vi gikk i hadde små bekkefar og større elver over alt. Vannstanden var imponerende, og vi krysset noen elver på broer som nok hadde gitt oss store problemer hvis de ikke hadde vært der. Blant annet var det kult å krysse over elven som lengre ned i terrenget skaper den imponerende Langfossen.

Her går vi over elven som etterhvert blir til imponerende Langfossen

Da vi kom frem til vannet Vaulo, gikk stien for det meste igjennom myr terreng. Det blåste ganske kraftig motvind, og humøret gikk temmelig brått nedover i gruppa. Det ble nødvendig med en kort pause og pep-talk. Vi var enige om at alle var like bløte, og at det eneste vi kunne gjøre var å komme oss frem til Sandvasshytta og få opp varmen inne i hytta. Sjelden har jeg håpet så sterkt at noen hadde varmet opp hytta før oss.

Etter ca. 5 timer kom vi frem til Sandvasshytta. I gangen sto et søskenpar som også var klissvåte, vi fikk vrengt av oss klærne og hengt alt sammen opp i tørkerommet. Litt senere kom det en gjeng yngre gutter, så vi ble ganske mange på hytta. Heldigvis hadde det vært folk der natten før, og hytta var varm og god.

Sandvasshytta er en perle, med fine rom og stor plass. Den er selvbetjent og har plass til 49 personer, og står ulåst. Dette er helt klart den fineste hytta vi var på denne turen.

https://ut.no/rutebeskrivelse/136792

Blomstølen

Turen fra Sandvasshytta til Blomstølen er kort, kun 5 kilometer og det tar 2 timer i et normalt tempo. Under planleggingen hadde jeg vurdert om vi skulle gå lengre, men det passet best i forhold til å gå ned til Lussnes, der bilen (forhåpentligvis) skulle stå parkert.

Noen få meter fra hytta starter vi med vading

Det regnet ganske kraftig når vi gikk fra Sandvasshytta. Heldigvis hadde vi fått tørket alle sko og klær, så vi var tørre i starten ihvertfall.

Noen hundre meter fra Sandvasshytta, kom vi til den første bekken, og da tok det ikke lang tid før jeg var bløt på beina. Her fant vi stien mot Blomstølen og satte avgårde.

Norge viser seg fra sin våte men vakre side. Fjellbekkene sprutet nedover fjellsidene rundt oss

Selv om denne delen av turen var den korteste, er det mulig den var den fineste. Det regnet ikke like mye som dagen før, og vi tok oss tid til å se oss rundt i det flotte landskapet i større grad. Stien gikk igjennom kupert terreng, og nasjonalromantikeren i meg ble tilfredsstilt.

Etter et par timer kom vi frem til Blomstølen, og hyttevertene hilset oss velkommen og hjalp oss med å få fyr på tørkerommet. Vi tok av oss klærne og tok et veldig kaldt og forfriskende bad i Blomstølvatnet.

Nelly nærmer seg hytta, turen var ikke lang – men vi rakk å bli gjennombløte

Blomstølen er også en veldig fin hytte med plass til 48 personer. Den er selvbetjent og står ulåst.

https://ut.no/hytte/10459/blomstlen

Hytteverten ga oss tips til steder og turer vi kan ta i området som Haugesund Turistforening dekker, og jeg noterte flittig.

Tilbake til bilen

Fra Blomstølen kan man gå videre til neste DNT hytte som heter Storavassbu. Den turen er 10,3 kilometer og tar 4,5 timer. Vi hadde fått noen til å kjøre bilen vår til Lussnes, og det er ca. 10 kilometer å gå.

Siste dagen viser Etnefjellene seg fra sin flotteste side. Vi er klare til å gå til bilen.

Solen kom frem på morgenen, og viste Blomstølen fra sin beste side. De grønne frodige fjellsidene med bekker som ble til fosser i de bratteste partiene viste oss hvorfor dette området kalles for gullrekka. Å gå fra hytte til hytte med oppholdsvær vil være en fantastisk opplevelse.

Vi fikk lov til å se på den gamle hytta som ligger på Blomstølen. Den brukes normalt til hyttevertene, men på grunn av Covid-19 hadde de flyttet inn i hovedhytta.

Fra Blomstølen går stien oppover i terrenget mot Reinsnuten. Stien er nok ikke brukt så mye, og merkingen var vanskelig å se i visse partier, men vi hadde ingen reelle utfordringer med å gå. Da vi rundet Geitskardnuten var det partier med myr, men ellers var stien veldig fin å gå. Vi kjente at hele gjengen hadde noen mil bak oss, og da vi tok en rast ved noen hytter ved Verdalsvatnet, startet tankene å gå mot målet og følelsen av å komme seg frem til bilen.

Vi ser mot ruten som skal gås, det fjellet som ligger til venstre midt i bildet er målet og videre ned på baksiden. Deilig å kunne se hvor vi skal gå.

Den siste biten ned mot bilen som går ved siden av Lussneshovda var hard for slitne knær. Stien er ikke brukt mye, og det var temmelig glatt. Den siste biten gikk vi over et gjerde og igjennom beitemark, på dette tidspunktet var vi såpass slitne at det ikke var aktuelt å finne en vei rundt.