Dokument nr. 15 (1998-1999) (2 Mb) - Stortinget

Spørsmål: 

Dokument nr. 15:10. 

(1998-99) 

Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar. 

Spørsmål nr. 99. 

Innlevert 11. desember 1998 av stortingsrepresentant Erna Solberg. 

Besvart 18. desember 1998 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«For å få beregnet tollsats på industrielt bearbeide jordbruksvarer må importører levere inn datablad fra 

produsent som viser råvareinnholdet/ resepten på varen. EØS-avtalen slår fast at det ikke legges hindringer i 

veien for parallellimport. Vareoppskriften er allerede registrert av hovedimportør hos Statens Kornforretning. 

Vil statsråden vurdere en endring av kravene slik at det ved parallellimport kan beregnes tollavgift basert på 

oppskrift innsendt av hovedimportør?» 

Begrunnelse: 

For mange merkevareprodusenter er markedsegregering en måte å kunne ta ut ulik pris i ulike markeder 

for samme vare. Dette er en klassisk form for markedsmakt som etableringen av det indre marked bl.a hadde 

som hensikt å motvirke slik at forbrukere i størst mulig grad innen det indre marked skulle få fortjenesten av 

et lavere prisnivå. I praksis oppnås markedsegregering ved at produsenter kontrollerer hvem som får 

importere varer i de enkelte land. Produsenter som ønsker å oppnå slik markedsegregering er selvfølgelig 

ikke interessert i å legge grunnlag for parallellimport fra land hvor samme vare selges til lavere priser. 

Gjennom EØS-avtalen har Norge sluttet seg til det indre markedets hovedregler bl.a. at det ikke skal 

legges hindringer i veien for parallellimport. Slik RÅK-regimets avgiftberegningsystem med krav til 

dokumentasjon fra hver enkelt importør om vareinnholdet fungerer, medfører det i praksis at parallellimport 

forhindres. En produsent som ønsker å benytte seg av markedsegregering har ingen interesse av å oppgi 

oppskriften eller detaljert vareinnhold i en vare til firma som driver parallellimport. Uten slik oppskrift blir 

avgiften langt dyrere, eller importør blir ilagt sterkt fordyrende kostnader til laboratorieundersøkelser. F.eks 

for å importere et parti sjokolade. 

Siden Statens Kornforretning allerede har fått oppgitt oppskrift fra hovedimportør for deres beregnede 

tollavgift på samme produkt synes det unødvendig å kreve at alle importører skal sende inn samme oppskrift. 

For Statens Kornforretning burde det være mulig å oppgi tollsats på en gitt vare uten å oppgi oppskriften 

eller bryte forretningshemmeligheter. Mitt spørsmål er derfor uttrykk for et ønske om statsråden vil vurdere å 

endre regelverket slik at norske forbrukere i praksis kan få dra nytte av de regler som EØS-avtalen faktisk 

har etablert for å gi lavere priser og at ikke et byråkratisk regelverk bidrar til å motvirke denne viktige siden 

av EØS-regelverket. 

Svar: 

Stortingsrepresentant Erna Solberg spør om statsråden vil vurdere en endring av kravene til dokumentasjon 

av råvareinnholdet ved import av industrielt bearbeidede jordbruksvarer, slik at det ved parallellimport 

kan beregnes tollavgift basert på oppskrift innsendt av hovedimportør. 

EØS-avtalen omfatter i utgangspunktet ikke landbruksvarer. Protokoll 3 til EØS-avtalen, som omfatter 

industrielt bearbeidede landbruksvarer, er ikke ferdig forhandlet og har derfor foreløpig ikke trådt i kraft.

Dette betyr at industrielt bearbeidede landbruksvarer i dag reguleres av protokoll 2 til frihandelsavtalen fra 

1973, som sist ble revidert i 1996. 

Dette betyr imidlertid ikke at en ønsker å legge tekniske handelshindre i veien for handel med disse 

produktene. Dagens regelverk er ikke utformet med tanke på å virke handelshindrende eller konkurransevridende. 

Det er utformet på bakgrunn av et behov for fornuftige og kontrollerbare måter å administrere 

ordningen med råvareavhengig toll på. Dette er også viktig for å sikre konkurranselikhet for norsk industri. 

Slik systemet er i dag forutsettes det at importøren avgir en råvaredeklarasjon til Statens kornforretning, 

hvor ferdigvarens råvaresammensetning framgår. Råvaredeklarasjonen er en erklæring undertegnet av 

importøren som er ansvarlig for at opplysningene er korrekte. Deretter beregnes en tollsats. Det er ulik 

beregningssats for de ulike råvarene, og tollsatsen beregnes i intervaller. Små variasjoner i 

råvareinnhold/sammensetning kan derfor gi relativt store utslag i tollsats for ferdigvaren dersom en beveger 

seg fra ett intervall til et annet. Det er importør som er ansvarlig for at riktig toll blir betalt. 

Det er visse derfor tollmessige og ansvarsmessige problemer med å endre kravet til dokumentasjon av 

råvareinnhold slik spørsmålsstilleren foreslår. Det kan være avvik i råvaresammensetning/innhold i varer 

produsert for forskjellige markeder selv om disse har samme navn eller varemerke. Som beskrevet ovenfor 

kan dette medføre endringer i tollbelastning dersom en kun beregner tollavgifter utfra oppskrifter innsendt av 

hovedimportør. 

Det kan også nevnes at Statens kornforretning har taushetsplikt i forhold til den informasjon som er avgitt 

av den enkelte aktør til behandling av sin egen sak. En endring dette prinsippet vil måtte utredes nærmere. 

Jeg vil imidlertid se nærmere på saken, og vurdere hva som vil kreves og hvilke konsekvenser det vil få 

dersom praksis på dette området skal endres. 

Spørsmål: 


Innlevert 11. desember 1998 av stortingsrepresentant Sylvia Brustad. 

Besvart 18. desember 1998 av kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad. 

«Det vises til artikkelen "Vil hindre skolenedleggelser" i Kommunal Rapport av 11.12.98. Det framgår 

her at statsrådene Haarstad og Lilletun nå vil jobbe for å hindre skolenedleggelser ved å bruke deler av en 

ekstraordinær skjønnspott på 50 mill. kr. I tråd med Stortingets ønske om at skjønn skal være skjønn finner 

jeg grunn til å spørre: Hvilke kommuner er det som skal få tilskudd fra denne potten, er dette kommuner som 

har svak økonomi og hvilke skoler er det som skal reddes?» 

Svar: 

Det er i budsjettet for 1999 avsatt en ramme på 50 mill kroner i skjønnstilskudd som skal brukes som et 

middel til å styrke skolesektoren i kommuner som har små skoler som følge av et desentralisert bosettingsmønster. 

Fylkesmannen må, i samråd med utdanningsdirektøren i fylket, utøve skjønn ved tildeling av 

tilskudd. I denne skjønnsutøvelsen skal også kommunenes økonomiske situasjon vurderes. Det skal legges 

stor vekt på konsekvensene for de elevene som rammes av en eventuell skolenedleggelse, det er bl a viktig å 

unngå svært lang skoleskyss. Både regional statsforvaltning og landets kommuner vil om kort tid gjennom 

rundskriv bli orientert nærmere om framgangsmåte for fordeling av midlene. 

Ved vurdering av hvilke kommuner som skal få skjønn til små skoler, kan Fylkesmannen også ta i betraktning 

kommuner som taper mye på bortfall av selskapsskatten, men som ikke tidligere har fått kompensasjon 

for dette gjennom skjønnstilskuddet. 

Jeg viser for øvrig til mitt svar i Stortingets spørretime 16. desember 1998 om samme sak, avgitt på vegne 

av meg av Kirke, utdannings- og forskningsministeren.

Spørsmål: 


Innlevert 11. desember 1998 av stortingsrepresentant Einar Olav Skogholt. 


«Det vises til korrespondanse mellom Ringsaker kommune og KRD vedrørende inntektssystemet for 

1999 og bruk av kriteriedata for psykisk utviklingshemmede. Ringsaker kommune mener at den taper 

omlag 3,6 mill. kr. i tilskudd fordi kommunen først er trukket gjennom nedtrappingen i overgangs-ordningen 

i inntektssystemet og deretter trukket gjennom kriteriebruken i kostnadsnøkkelen. Dette har KRD langt på 

vei bekreftet i brev av 27.11.98. 

Hvordan vil KRD og Regjeringen rette opp denne feilen?» 

Svar: 

Beregningene av kriteriet for psykisk utviklingshemmede i inntektssystemet er basert på opplysninger om 

antall psykisk utviklingshemmede pr. 1.1.1998 som Kommunal- og regionaldepartementet mottar fra Sosial- 

og helsedepartementet. 

SHD trekker i sitt datagrunnlag fra antall psykisk utviklingshemmede i kommunene som omfattes av 

vertskommuneordningen. Dette antallet ble sist oppdatert pr. 1.1.1996. I en overgangsperiode frem til det 

nye systemet for registrering og kontroll med antall utviklingshemmede gjøres gjeldende fra 2000 har Sosial- 

og helsedepartementet ikke ansett det som hensiktsmessig å iverksette en særskilt rapportering om antall 

gjenværende tilflyttede personer for de 33 vertskommunene. 

Ut fra Ringsaker kommunes opplysninger om at antall psykisk utviklingshemmede 16 år eller eldre som 

var omfattet i vertskommuneordningen sank fra 76 pr. 1.1.1996 til 68 pr. 1.1.1998, taper kommunen isolert 

sett i overkant av 3,6 mill. kroner på at antallet fra 1.1.1996 legges til grunn i inntektssystemet. 

Dette må sees i sammenheng med vertskommunetilskuddet, som er et øremerket tilskudd over SHD sitt 

budsjett. Heller ikke dette tilskuddet har siden 1996 vært justert for reduksjonen i antall psykisk utviklingshemmede 

som omfattes av ordningen. For Ringsaker kommune ville en nedtrapping av antall 

psykisk utviklingshemmede som omfattes av vertskommunetilskuddet isolert sett medført en reduksjon i 

vertskommunetilskuddet med i overkant av 8 mill. kroner. 

Når man ser inntektssystemet og vertskommunetilskuddet i sammenheng er det dermed for Ringsaker 

kommune gunstig at antall psykisk utviklingshemmede i 1996 legges til grunn i beregningene i en 

overgangsperiode. Om en endrer registreringspraksis via inntektssystemet bør en også vurdere å endre 

praksis i vertskommunetilskuddet. 

Når det gjelder overgangsordningen følges de vanlige prinsippene for innlemming av øremerkede 

tilskudd i inntektssystemet. 



Besvart 18. desember 1998 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

Spørsmål: 

«I Stortingets spørretime 18.11 uttalte næringsministeren klart at det ikke er lovhjemmel for å bruke planog 

bygningsloven på noen måte til å begrense antall bensinstasjoner. Bergen Kommune mener selv at § 25 

nr.1 i planog bygningsloven gir hjemmel til å regulere all grunn som skal nyttes som byggeområde for

oppføring av en bensinstasjon. Videre utledes det av dette at kommunen kan sette et generelt tak på antall 

bensinstasjoner. Er miljøvernministeren enig med Bergen Kommune eller med Næringsministeren?» 

Begrunnelse: 

§ 25 i planog bygningsloven lister en rekke reguleringsformål. Lovens utgangspunkt er at det i reguleringsplanen 

skal avsettes areal til en rekke formål i den nødvendig utstrekning. 1. under denne paragrafen 

byggeområder og lister en rekke generelle formål og angir herberger, bevertningssteder, garasjeanlegg 

og bensinstasjoner spesielt. Etter mitt skjønn er paragrafens hensikt slik det fremgår av loven å 

spesifisere hvilke kategorier en gitt reguleringsplan skal eksplisitt regulere. 

Denne gir ikke noen overordnet hjemmel til å legge ned tak på det totale antallet bensinstasjoner i like 

liten grad som den hjemler et tak på hotell/herberger, bevertningssted, garasjeanlegg etc. 

I spørretimen 18.11 oppfattet jeg at næringsministeren og næringsdepartementet var av den juridiske 

vurdering at planog bygningsloven ikke hjemler generelle retningslinjer for planarbeidet som medfører en 

regulering av antallet bensinstasjoner eller andre næringsvirksomheter. Næringsministeren sa 

bl.a."Kommuner kan bare sette tak på antall bedrifter /salgsenheter innenfor en bransje når dette er hjemlet i 

lov. Dette gjelder bare unntaksvis, som bl.a. alkoholloven". 

Bergen Kommune har en annen oppfatning av hva §2 5 nr.1 faktisk hjemler. Å få en avklaring på hvor 

langt planog bygningsloven faktisk kan brukes til å regulere etableringer i ulike bransjer er viktig, ikke 

minst ut fra behovet for klarhet i lovregler og sikre at enkelt borgere som innbygger eller næringsdrivende 

ikke blir utsatt for vilkårlig behandling av offentlige myndigheter. Skulle Bergen Kommunes forståelse av 

loven bli stående antar jeg at dette vil føre til en ny debatt om å endre lovverket for å styrke viktige 

rettigheter for enkeltindivider i forholdet til lovverket. 

Som politisk ansvarlig for forvaltningen av planog bygningsloven ber jeg derfor miljøvernministeren 

klargjøre om hun er enig med næringsministerens vurdering av planog bygningsloven . 

Svar: 

På bakgrunn av uttalelsene fra Næringsministeren i Stortingets spørretime 18. november d.å., og på 

bakgrunn av henvisningen til at Bergen kommune arbeider med å begrense antall bensinstasjoner, ser jeg et 

klart behov for en oppklaring av hvor langt planog bygningsloven faktisk kan brukes til å regulere 

etablering av bensinstasjoner. 

Plan- og bygningsloven gir visse muligheter til å styre etablering av bensinstasjoner. Av lovens § 78 nr. 2 

framgår det at plassering av bl.a. bensin- og servicestasjoner skal godkjennes av kommunen. Ved avgjørelse 

av om godkjenning skal gis, skal det tas hensyn til bl.a. om anlegget vil virke skjemmende eller være 

sjenerende for trafikken eller beboerne i strøket. 

Gjennom arealplanleggingen etter planog bygningsloven, dvs. gjennom kommuneplanens arealdel og 

reguleringsplaner, vil kommunen også kunne bestemme om slik anlegg skal tillates, og i tilfelle hvor de skal 

plasseres. Bensin- og servicestasjoner kan bare plasseres der areal er disponert til slikt formål i planen. Det 

vil ikke være tillatt å plassere slike anlegg i strid med planformålet. Med andre ord vil kommunen gjennom 

reguleringsplan i detalj kunne styre arealdisponeringen, herunder i byggeområder kunne begrense antallet 

bensinstasjoner innenfor området. 

Det vil imidlertid ikke av planog bygningslovens § 25 kunne utledes at det innenfor en kommune kan 

settes et generelt tak på antallet bensinstasjoner. Det er likevel ikke noe i veien for at en kommune kan 

utarbeide retningslinjer for hvordan man vil vurdere søknader om bensinstasjoner, men slike retningslinjer 

vil bare være veiledende og ikke bindende for arealdisponeringen. 

Gjennom telefonkontakt med plansjefen i Bergen kommune, har vi fått nærmere opplysninger om hva 

som skjer i kommunen når det gjelder bensinstasjoner. Vi har fått opplyst at kommunen i forbindelse med 

rulleringen av kommuneplanen arbeider med en strategi for å vurdere etableringen av bensinstasjoner. Det er 

snakk om utforming av kriterier/retningslinjer, til hjelp ved den nærmere lokalisering og saksbehandling av 

slike anlegg. Etter det opplyste er det ikke foreslått å fastsette et tak på antall bensinstasjoner i kommunen.

Spørsmål: 


Innlevert 14. desember 1998 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal. 

Besvart 21. desember 1998 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Avdelingen for økonomiske-administrativ utdanning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har søkt om å sette 

i gang en forsøksordning for å omorganisere studietilbudene til Bachelor- og masterstudier. Begrunnelsen for 

søknaden er bl.a at det er ønskelig å styrke Trondheim som finanssentrum. 

Hvor langt er departementet kommet i behandlingen av denne søknaden og hvordan stiller statsråden seg 

til en slik forsøksordning?» 

Svar: 

I brev av 20. november 1998 til alle statlige høgskoler skriver departementet at man er innstilt på å sette i 

gang en prøveordning med mastergrader ved de statlige høgskolene fra høsten 1999 for noen utvalgte 

institusjoner. Det er en forutsetning at institusjonene som vil sette i gang prøveordning, har nødvendig faglig 

kompetanse og et godt utredet opplegg for å tilby et masterstudium. Frist for innsendelse av søknader med 

presentasjon av opplegg og ramme for prøveordningen var 16. desember i år. Samtlige søknader vil bli 

vurdert og sett i sammenheng. 

I mandatet til Mjøs-utvalget som skal utrede norsk høgre utdanning etter år 2000, inngår blant annet å se 

på i hvilken grad den eksisterende gradsstrukturen fremmer og gir rom for studieløp som gir 

yrkeskvalifikasjoner, eller om det er behov for å endre krav til fagsammensetning, de ulike gradenes 

normerte studietid eller om det er behov for nye grader. 

Jeg ser postivt på at det iverksettes forsøk med mastergrader innenfor høgskolesektoren slik at det kan 

skapes et nasjonalt erfaringsgrunnlag for framtidige beslutninger på dette feltet. 


Innlevert 15. desember 1998 av stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen. 


Spørsmål: 

«Deres svar av 25.11.98 er etter min forståelse ikke en behandling av søknaden på nytt, slik brevet av 

11.02.98 bebuder. Så langt jeg kan forstå ble søknaden med tilleggsopplysninger ikke behandlet som en 

klagesak, men departementet valgte å se på denne som en ny søknad. Svaret følger ikke dette opp og jeg må 

derfor be om at søknaden nå endelig blir behandlet slik statsråden svarte i sitt brev til undertegnede den 

03.11.98. Vil statsråden nå sørge for at dette blir gjort?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til mitt spørsmål av 28.10.98 og Deres svar av 03.11.98. Av svaret går det frem at Treiders 

søknad om tilskudd til profesjonsutdanning i datanettverksadministrasjon nå var til sluttbehandling i 

departementet. 

I brev av 25.11.98 svarer Deres departement til Otto Treiders Handelsskole: "Vi viser til brev av 20.11.98 

pkt. 2 og sender til orientering kopi av vedtak i brev av 24.07.96 om avslag på søknad i brev av 28.12.95 om 

blant annet ett-årig utdannelse i nettverksadministrasjon." I brev til ovennevnte fra departementet av

11.02.98 heter det: "På denne bakgrunn betrakter departementet brevet av 06.02.98 som ny søknad om 

godkjenning av ett-årig Data Nettverksadministrasjon i Skien og vil behandle søknaden ut fra dette." 

Svar: 

Jeg kan bekrefte at jeg betrakter brevet fra Otto Treiders Handelsskole AS av 06.02.98 som en ny, 

selvstendig søknad om godkjenning av ettårig sekretærutdanning og ettårig reiselivsutdanning i Oslo for 

perioden 1999-200l og ettårig utdanning i datanettverksadministrasjon i Skien. Departementets saksbehandling 

er lagt opp i samsvar med det. 

Spørsmål: 


Innlevert 15. desember 1998 av stortingsrepresentant Sverre J. Hoddevik. 


«I juni sendte kommunaldepartementet et høringsnotat om et eventuelt behov for å legge hjemmearbeid 

inn under arbeidsmiljølovens regler. Ifølge dette notatet skulle denne høringen danne grunnlag for 

utarbeidelse av en forskrift og ikke lovendringer. Har departementet konkludert med at det er et behov for 

slike forskrifter og vil Regjeringen eventuelt legge spørsmålet frem for Stortinget før forskriftsområdet 

utvides til hjemmearbeid?» 

Svar: 

Kommunal- og regionaldepartementet er i gang med en utredning av i hvilken grad det er behov for å la 

arbeidsmiljøloven komme til anvendelse for hjemmearbeid, dvs arbeid som utføres av arbeidstaker i eget 

hjem. 

Departementet sendte i juni i år et notat om de sentrale problemstillingene i tilknytning til en arbeidsrettslig 

regulering av hjemmearbeid til partene i arbeidslivet og berørte departementer. Merknadene fra 

denne runden gjennomgås nå internt i departementet. På bakgrunn av denne gjennomgangen vil 

departementet i samarbeid med partene i arbeidslivet vurdere behovet for en eventuell forskriftsregulering av 

hjemmearbeid. 

Dersom konklusjonen blir at det er behov for slike forskrifter, vil utkast til forskrifter bli sendt på ordinær 

høring. Stortinget vil normalt ikke bli orientert om en forskriftshøring. Jeg har imidlertid merket meg Deres 

interesse for saken, og dersom det er ønskelig vil jeg kunne orientere Kommunalkomiteen ved en passende 

anledning. 


Innlevert 16. desember 1998 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 22. desember 1998 av olje- og energiminister Marit Arnstad. 

Spørsmål: 

«Det pågår fusjoner og skifte i eierforholdene blant en del oljeselskaper. Vi nevner BP/AMOCO og 

Statoil/Saga som eksempler, men det er grunn til å anta at med den lave oljeprisen vil flere komme. Har

Statsråden vurdert tiltak overfor selskap og ansatte i forbindelse med endring i eierforholdene og fusjonene, 

og har vi et system i forhold til overførsel av konsesjonsbetingelsene som ivaretar våre nasjonale interesser?» 

Svar: 

Det siste året har oljeprisen vært lav sammenlignet med tidligere, og den fremtidige utviklingen for 

oljeprisen synes usikker. En vedvarende lav oljepris vil få store virkninger for Norge - både for næringen og 

statsfinansene. 

Blant annet som følge av de lave oljeprisene har vi den siste tiden sett eksempler på fusjoner, allianser og 

omstruktureringer på eiersiden blant oljeselskapene. Flere av de selskapene som i dag er rettighetshavere på 

norsk kontinentalsokkel har vært nevnt i slike sammenhenger. 

Gjennom petroleumsloven har vi et effektivt system for å sikre at rettighetshaverne på norsk kontinentalsokkel 

tilfredsstiller de krav til teknisk kompetanse og finansiell styrke som kreves for å være operatør- 

eller deltakerselskap i utvinningstillatelser. 

I de senere år har hovedutfordringen vært et for høyt aktivitetsnivå. Myndighetene innførte derfor i vår en 

forskyvning av investeringsprosjekter for å bidra til å avdempe etterspørselen i norsk økonomi og 

investeringene i næringen. 

Vedvarende lave oljepriser kan føre til et redusert aktivitetsnivå i næringen og samtidig skape et press 

mot å gjennomføre effektiviseringstiltak i oljeselskapene. Dette stiller oss overfor nye utfordringer, blant 

annet av hensyn til sysselsettingen i næringen. 

Det viktigste nå synes å være å unngå et for brått fall i aktivitetsnivå de nærmeste årene. Myndighetene 

vil søke å legge til rette for dette gjennom den generelle politikkutformingen. Direkte tiltak fra myndighetenes 

side i forhold til det enkelte oljeselskap gjennom konsesjonsverk eller på annen måte fremstår i 

denne sammenheng ikke som egnede virkemidler. 

Når det gjelder de fusjoner som hittil er signalisert innenfor petroleumsindustrien, vil disse finne sted 

mellom store utenlandske aktører. Fra norsk side skal en formelt samtykke i slike fusjoner i medhold av 

petroleumsloven. Eventuelle vilkår som stilles ved slike samtykker kan kun være av petroleumsjuridisk eller 

petroleumsfaglig karakter. 

Spørsmål: 


Innlevert 16. desember 1998 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 

Besvart 21. desember 1998 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Jeg er kjent med at statsråden tok et initiativ til å få utredet en konsekvensanalyse (Grøner-rapporten) for 

de ulike alternativene for E6 gjennom Steinkjer. Analysen foreligger og den inneholder anbefalinger som 

ikke er med i reguleringsplanforslaget som nå er lagt ut på høring. 

Har samferdselsministeren tenkt å ta et initiativ slik at Grøner-rapportens anbefalinger blir med som et 

reelt alternativ for E6 gjennom Steinkjer?» 

Svar: 

Jeg har fått konsekvensanalysen til gjennomsyn, og har merket meg synspunktene i rapporten. Jeg vil 

ikke ta noe videre initiativ i denne saken, og henviser til den lokale planprosessen som pågår i Steinkjer 

kommune, der dette nye materialet nå er tilgjengelig informasjon.

Spørsmål: 


Innlevert 17. desember 1998 av stortingsrepresentant Inge Lønning. 


«Når og på hvilken måte vil statsråden legge frem for Stortinget spørsmålet om øremerking av stipendiatstillinger 

til disposisjon for private høyskoler?» 

Begrunnelse: 

Under debatten 10. desember om Budsjett-innst. S. nr. 12 fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, 

svarte statsråden på forespørsel at han ville forelegge for Stortinget de prinsipielle sider ved en evt. ny 

praksis med tildeling av stipendiatstillinger til private høyskoler. Statsråden henviste til St.prp. nr. 65 (1997- 

98) som grunnlag for at departementet allerede har fordelt 10 stipendiatstillinger til private høyskoler. Han 

antydet at han ville forstå dette som en prøveordning for kommende budsjettår i påvente av Stortingets 

vurdering. Dagen etter budsjettdebatten er det imidlertid i Vårt Land utlyst 5 stipendiatstillinger ved Det 

teologiske menighetsfakultet for en periode av 4 år (1.8.1999-31.7.2003). 

Stortingets behandling av St.prp. nr. 65 (1997- 98), som skjedde samtidig med Revidert nasjonalbudsjett 

for 1998, gav ikke grunnlag for noen prinsipiell vurdering av grunnlaget for en evt. ny praksis når det gjelder 

tildeling av stipendiatstillinger til private høyskoler. Departementet bør derfor, på bakgrunn av 

stortingsdebatten 10. desember, ikke gå videre med sine planer om å knesette en slik praksis før Stortinget 

har fått anledning til å drøfte saken. 

Svar: 

Jeg viser videre til at jeg har redegjort for saken i brev til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 16. 

desember 1998. 

Jeg gjengir brevet i det følgende: 

"Eg viser til debatten i Stortinget 10. desember 1998 der m a tildeling av stipendiatstillingar til private 

høgskolar var eit tema. 

I St prp nr 65 (1997-98) er det uttalt følgjande: 

"Ved behandlingen av Innst S nr 260 (1996-97) om regulering av opptaket til universitetene, ble det fattet 

følgende vedtak: 

"Stortinget ber regjeringen i løpet av høsten 1997 fremme forslag om tillegg til lov om private høyskoler hvor 

det framgår at adgang til bruk av betegnelsene universitet og vitenskapelig høyskole reguleres som for statlige 

institusjoner under lov om universiteter og høyskoler." 

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med sak om dette. Inntil en lovendring kan iverksettes og 

kriterier for bruk av betegnelsen vitenskapelig høgskole er fastsatt, enten i lov eller forskrift, er det ønskelig at 

private høgskoler med rett til å tildele doktorgrad kan tildeles doktorgradsstipendier finansiert under kap 0281. 

Rekrutteringsstipendprogrammet finansierer totalt 482 stipend, 46 av disse ble opprettet i 1998. Stipendene 

tildeles universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Private høgskoler er i dag ikke inkludert i 

stipendprogrammet. Av de 482 stipendene er 417 tildelt universiteter og vitenskapelige høgskoler og 65 er direkte 

tildelt statlige høgskoler. 

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil med det første foreta en samlet gjennomgang av 

fordelingen av disse stillingene, og en omfordeling både mellom institusjoner og fagområder kan være aktuelt." 

Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen tok dette til orientering, jf Innst S nr 252 (1997-98). 

I St prp nr 1 (1998-99) for Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet blir det m a uttalt følgjande:

"Med virkning fra 1. januar 1999 vil det bli tildelt midler for opprettelse av ti stipendiatstillinger til private 

høgskoler med godkjenning for å tildele doktorgrad og 25 nye stipendiatstillinger til de statlige høgskolene. 

Søknadene fra institusjonene er til behandling i departementet." 

Private høgskoler blei i brev 17. november 1998 tildelt stipendiatstillingane. Stipend er tildelt for ein 

periode på tre år frå 1. januar 1999. Dei ti stipendiatstillingane er fordelte med fem til Handelshøyskolen BI 

og fem til Det teologiske menighetsfakultet. 

Spørsmålet om stipendiatstillingar til private høgskolar har vore lagt fram for Stortinget tidlegare, jf 

ovanfor. På bakgrunn av Stortinget si interesse for denne saka tar eg likevel sikte på å leggje fram saka til 

vurdering i stortingsmeldinga om forsking våren 1999. Inntil stortingsmeldinga om forsking har vore 

handsama av Stortinget, legg eg til grunn at stipend som blei tildelte i brev 17. november 1998 blir ført 

vidare som ei forsøksordning for dei tre åra stipendiatstillingane er tildelte." 

Spørsmål: 


Innlevert 17. desember 1998 av stortingsrepresentant Reidun Gravdahl. 

Besvart 23. desember 1998 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Under budsjettdebatten 14. desember, reiste jeg et spørsmål som ikke er besvart, og som sendes Helseministeren 

for skriftlig besvarelse som avtalt. I forbindelse med nedleggingen av Reitgjerdet ble det vedtatt 

å bygge sterkavdelinger i hvert fylke. Har uenighet i fagmiljøene medført at det er opprettet for få plasser, og 

hvis det er nok plasser, er de utnyttet, og blir ferdigbehandlede utskrevet?» 

Svar: 

I 1995 konkluderte en arbeidsgruppe nedsatt av Helsetilsynet at det var en samlet underdekning ved de 

fylkeskommunale og regionale sikkerhetsavdelinger på ca. 180 plasser. En gjennomgang med samtlige 

fylkeskommuner våren 1996, hvor både fylkesleger, overleger ved sikkerhetsavdelingene og Helsetilsynet 

deltok ble det imidlertid dokumentert at problemstillingen mer dreide seg om et struktur-problem enn en reell 

mangel på plasser. En del av problemet var riktignok mangel på fylkeskommunale sikkerhetsplasser, samt en 

geografisk skjevfordeling, men også en mangel på behandlingskapasitet på andre nivåer i behandlingskjeden. 

Det var "korker" på ulike steder i systemet som hindret flyt og en effektiv ressursutnytting. 

For perioden 1996-98 har departementet gitt tilskudd til 13 fylkeskommuner til oppbygging av nye 

fylkeskommunale sikkerhetsplasser, og til å styrke eksisterende sikkerhetsavdelinger. Til sammen har 

fylkeskommunene søkt om og fått innvilget tilskudd til å opprette 61 nye sikkerhetsplasser. 

I 1998 ble det over kap. 743 post 63 bevilget 420 mill. kroner i generelt øremerket tilskudd til styrking av 

psykiatriske spesialisthelsetjenester. Dette tilskuddet ble fordelt med 13,3 mill. kroner til sikkerhetsplasser og 

2 mill. kroner er satt av til utbygging av kompetansesentre ved de regionale sikkerhetsavdelingene. 

Ytterligere 5 mill. kroner er satt av i 1999 til sistnevnte, og det er bevilget kr. 502,9 mill. kroner totalt til 

fylkeskommunalt psykisk helsevern i 1999, som er en økning på 76,9 mill kroner fra inneværende år. 

Spørsmålet vedr. kompetansesentre er utredet og anbefaling foreligger fra Statens helsetilsyn. Fagrådet 

anbefaler at det opprettes regionale kompetansesentre i Oslo og Bergen for helseregionene I -II og III i 

tillegg til det nåværende i Bergen for helseregion IV og V og at kompetansesentrene får ansvar for kompetanseoppbygging 

som omfatter: 

– voldelige alvorlig sinnslidende 

– seksuelle overgripere 

– innsatte med psykiske lidelser 

– fagutvikling og kvalitetssikring av rettspsykiatrisk og rettspsykologisk virksomhet.

På basis av antall sikringsdømte sinnssyke de siste årene er det anslått at inntil 20 personer vil bli dømt til 

tvungent psykisk helsevern pr. år. Det er i beregningene antatt at hver person som blir dømt vil motta 

behandling i en periode på minst 8 år. Departementet har derfor lagt til grunn et behov for økt behandlerkapasitet 

tilsvar-ende 20 nye plasser i psykiatriske sykehusavdelinger pr. år fra og med år 2000 og ut 

planperioden. Dette vil dreie seg om ulike typer plasser og ikke kun plasser i sikkerhetsavdelinger. 

Samdata - psykiatri som i desember 98 kunne presentere tall for året 97 viser at beleggsprosenten i 

sterkavdelinger er 93%. Dette er om lag det samme som beleggsprosenten for alle avdelingstyper i psykiatriske 

sykehus i snitt. Dette indikerer at plassene benyttes. 

Den gjennomsnittelige oppholdstiden er 186 døgn i sterkavdelinger og henholdvis 172 og 148 i langtids- 

og rehabiliteringsavdelinger. Det er 0,45 utskriving pr. personell-årsverk på sterkavdelinger og henholdsvis 

0,76 og 0,88 på langtids- og rehabiliteringsavdelinger. Det er grunn til å anta at antallet utskrivinger kan 

økes. 

Det er kapasitetsproblemer i almenpsykiatrien, noe som blokkerer for inntak i sikkerhetsavdelingene av 

pasienter som kunne trengt et opphold. Dette fører til at det befinner seg pasienter i almenpsykiatrien som er 

for vanskelige og som har etablert et destruktivt samspill med sine behandlingsmiljøer, samtidig som 

ferdigbehandlede på sikkerhetsavdelinger ikke blir tilbakeført til almenpsykiatriske avdelinger. Å finne 

konkrete løsninger på denne problematikken er en del av den psykiatrisatsingen som er iverksatt. 

I forbindelse med St.prp.nr.63, Opptrappingsplanen er det etablert et særskilt sekretariat som skal bistå 

fylkeskommunene i utformingen av planene for omstrukturering og styrking av tjenestetilbudet. Sekretariatet 

vil i perioden sept. 98. mars 99 besøke alle landets fylkeskommuner. Det er 2 dagers besøk i hver 

fylkeskommune og samtaler med fylkeshelsesjef, fylkeslege og andre fagpersoner. I tillegg foretas besøk på 

utvalgte institusjoner. Under disse besøkene blir også problemstillinger knyttet til sikkerhetsplasser drøftet. 

Det bør også orienteres om at departementet har nedsatt et eget utvalg, Rasmussen-utvalget, som har 

vurdert om det har forekommet tilfeller av systemsvikt i helse-vesenet, sosialtjenesten, kriminalomsorgen 

eller andre deler av offentlig tjenesteyting som har vært medvirkende til at utilregnelige har begått alvorlige 

voldshandlinger. Denne rapporten foreligger nå. 

Med den satsingen som nå gjøres i forbindelse med opptrappingsplanen som innen voksenpsykiatrien 

vektlegger så vel kapasitetsøkning som omstrukturering og med en sterkere statlig styring i planperioden er 

det lagt vel til rette for å finne løsninger på de problemstillinger som er reist.

Spørsmål: 

Dokument nr. 15:11 




Innlevert 18. desember 1998 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 

Besvart 29. desember 1998 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

«I forbindelse med festivalstøtteutvalgets fratredelse av sine verv er det kommet frem at det ved vårens 

tildeling av festivalstøtte ble lagt til grunn direktiver som ikke var i tråd med retningslinjer og kriterier som 

gjelder ved tildeling av festivalstøtte. Dette medførte at fordelingen av festivalstøtte avvek fra utvalgets 

faglige vurdering. Hvem ga direktiver om at andre retningslinjer enn de som ble fastlagt av Stortinget skulle 

legges til grunn ved tildeling av festivalstøtte?» 

Svar: 

I St. prp. nr. 1 (1997-1998) ble Stortinget presentert for formål, oppfølging og kontroll med tilskudd til 

musikkfestivaler. Stortinget sluttet seg til ordningen. I Budsjett-innst. S. nr. 2 (1997-98) la en samlet komité 

til grunn at: «Siden ordningen er ny går komiteen ut fra at tildelingen for 1998 ikke vil avvike betydelig fra 

tildeling tidligere år uten at de aktuelle festivaler i god tid har fått melding.» 

Dette ble tatt inn i Kulturdepartementets tildelingsbrev til Rikskonsertene, datert 20. februar 1998, der det 

under pkt 9.3 Forutsetning for disponering av tilskuddsmidlene, heter: «Det vises til Budsjett-innst. S. nr. 2 

(1997-98) hvor det forutsettes at tildelingen til musikkfestivaler ikke vil avvike betydelig fra tildeling 

tidligere år uten at de aktuelle festivaler i god tid har fått melding om dette.» 

Rikskonsertenes fagutvalg hadde på dette tidspunkt allerede utarbeidet forslag til innstilling basert på 

St.prp. nr. 1 (1997-98), men ble bedt om å gi en subsidiær innstilling der det ble tatt hensyn til Stortingets 

ønsker og retningslinjer gitt i tildelingsbrevet fra departementet. På grunnlag av de samme føringer valgte 

Rikskonsertenes styre å legge denne subsidiære innstilling til grunn for fordelingen av festivalstøtten. 


Innlevert 18. desember 1998 av stortingsrepresentant Gunnar Breimo. 

Besvart 4. januar 1999 av justisminister Aud-Inger Aure. 

Spørsmål: 

«Etter h.h.v. 5 og 8 år i Norge er ekteparet Sundar og deres nyfødte datter utvist og må forlate landet 4. 

januar. De bor i dag i Herøy kommune i Nordland. Denne saken har flere likhetstrekk med Gholam-saken. 

Hva er etter statsrådens syn den største forskjellen, og kan statsråden forsikre at familien ikke blir splittet og 

at barnet ikke vil lide som resultat av utvisningen?»

Svar: 

Regjeringen besluttet i pressemelding av 17.12.98 å gi et betinget amnesti til utlendinger som er berørt av 

de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene. Det vil si pakistanske borgere som hevder å være fra Afghanistan 

(Quetta-området) og thailandske borgere som hevder å være fra Laos. I motsetning til Gholam-familien 

omfattes ikke ekteparet Sundar Dakshinamurthy og Sunder Vijayrani av dette amnestiet. 

Ekteparet er borgere av hvert sitt land, han fra Malaysia og hun fra India. De utvises til sine respektive 

hjemland. Det legges til grunn at barnet følger far eller mor. Departementet legger videre til grunn at 

familielivet kan opprettholdes i India eller i Malaysia. Det vises i denne forbindelse til at den indiske 

ambassaden har opplyst at utenlandsk statsborger gift med indisk statsborger etter søknad vil få oppholdstillatelse 

i India. Det vises videre til at ektemannen har bodd flere år i India som student, giftet seg der i 

1990 og oppholdt seg der frem til han ankom Norge. 


Innlevert 21. desember 1998 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 23. desember 1998 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer. 

Spørsmål: 

«I budsjett for 1999 er det en ytterligere nedgang i ressursene til arbeidsmarkedsetaten og flere arbeidskontor 

kan bli nedlagt. Eksempelet fra Skarnes viser at nedlegging kan bli dyrere enn å beholde kontoret. 

Samtidig mangler etaten penger til tiltak og prognosene for ledighet øker. Vil statsråden hindre flere 

slike dyre akuttnedleggelser og sørge for at omorganisering er forsvarlig planlagt?» 

Begrunnelse: 

I svarbrev av 10.12.99 skriver departementet at nedbemanningen til nå er tatt ut ved en generell reduksjon 

i antall tilsatte ved arbeidskontorene, og at dette har ført til at kontorene er sårbare for sykdom eller fravær. 

I St.prp.nr. 1 (1998-99) står det at endringer i organisasjonsstruktur skal både ta hensyn til distrikt og 

spredt bosetting og at det skal legges til rette for tilgjengelighet til tjenestene også der etaten fysisk ikke 

lenger er tilstede. I behandlingen i Kommunalkomiteen ble ønsket om A-etatens deltakelse i servicekontorer 

forsterket. 

Dette krever utstrakt planlegging og ikke akuttnedleggelser, der slike hensyn ikke er tatt eller utredet. Det 

krever samarbeid med lokale og regionale myndigheter og etater. Det krever at en tar hensyn til eventuelle 

leiekontraktsbindinger, slik at utgiftene ikke øker ved flytting. 

Spesielt i en situasjon der ressursene er kuttet og alle prognoser peker mot økning i ledigheten, er det 

viktig å bruke ressursene på det som er viktigst, nemlig tiltak og kompetanseheving. På etatens driftsbudsjett 

blir det viktig å sørge for å nå målsettinger om økt tilgjengelighet, kompetanse hos de ansatte og oppfølging 

av de ledige. De som er ledige i dagens situasjon, trenger mye individuell hjelp og oppfølging. Da kan ikke 

millioner gå ut i betaling for lokaler som står tomme. 

Svar: 

I mitt svar på spørsmål nr. 86 om denne saken, omtalte jeg hvordan nedbemanningen i 1998 var fulgt opp 

i Arbeidsmarkedsetaten. 

Arbeidsmarkedsetatens størrelse og organisasjon må til enhver tid tilpasses Stortingets vedtak om bevilgning 

til drift av etaten. Stortinget har fattet vedtak om driftsbudsjettet for 1999. I tråd med Regjeringens 

forslag ble driftsbudsjettet for Arbeidsmarkedsetaten vedtatt kuttet tilsvarende 143 årsverk. 

Jeg legger til grunn at de endringer som er nødvendig i etatens organisasjon på grunn av budsjettforutsetningene, 

skal gjennomføres slik at ressursene i etaten blir utnyttet mest mulig effektivt. Jeg har bedt 

A-etaten om at 1. linjetjenesten skjermes i 1999 ved evt. endringer som er nødvendig for å tilpasse seg

1999-budsjettet. Jeg er enig med representanten Andersen at effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser i 

en nedskjæringssituasjon forutsetter utstrakt planlegging av endringsprosessen. Jeg er oppmerksom på 

kommunalkomiteens ønsker om at «offentlige servicekontor vurderes brukt i større grad av Arbeidsmarkedsetaten 

der dette er hensiktsmessig, enten gjennom direkte deltakelse eller ved å gjøre informasjon 

og tjenester fra Arbeidsmarkedsetaten tilgjengelig med teknologiske hjelpemidler». Dette vil bli 

fulgt opp. 

Jeg har stor tillit til at A-etaten benytter administrasjonsbudsjettet på en best mulig måte i forhold til de 

mål som er satt for arbeidsmarkedspolitikken. Det er ut fra ønske om best mulig oppfølging av de ledige, 

innenfor de økonomiske rammer etaten er tildelt, at de omtalte organisasjonsendringer er blitt foretatt. Når 

etaten kan fri seg fra leiekontrakter den ikke kan unngå, evt. ved framleie, vil dette frigjøre ressurser som 

bl.a. kan brukes til flere ansatte. 


Innlevert 21. desember 1998 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 


Spørsmål: 

«I en interpellasjonsdebatt i Stortinget 13. oktober 1998 opplyste statsråden at en delevaluering av planog 

bygningsloven kan foreligge våren 1999. 

Med bakgrunn i at både lovarbeidet og forskriftene er utarbeidet av departementet blir mitt spørsmål. 

Har departementet tenkt å legge opp en slik delevaluering i regi av departementet, eller vil departementet 

også bruke ekstern fagkompetanse i dette arbeidet?» 

Svar: 

Jeg kan opplyse at departementet i forbindelse med den delevaluering av planog bygningsloven som 

skal foreligge i løpet av våren 1999, har engasjert bl a Norges Byggforskningsinstitutt. Det er også kanalisert 

forskningsmidler til Norges Forskningsråd som benytter eksterne forskningsmiljøer og ekspertise til å 

evaluere virkninger for byggebransjen. 

Som jeg nevnte i interpellasjonsdebatten er det sannsynligvis for tidlig å si noe entydig om virkningene 

av lovendringene allerede våren 1999. Departementet undersøker imidlertid både kortsiktige og langsiktige 

virkemidler, og vil rapportere om undersøkelsene så langt de foreligger i løpet av våren. 




Spørsmål: 

«Beregningsgrunnlaget for dagpenger for langtidsledige gir etter hvert veldig lavt beregningsgrunnlag. 

Kravet til å ta tilviste småjobber er økt. Dette fører til at bare få timers arbeid hver uke gir bortfall av hele 

trygden og svært liten lønnsinntekt. Ser statsråden at det kan være behov for endringer i dag- og 

trygdepengesystemet for å motivere til arbeid og være mer rettferdig for de som tar de småjobbene som 

tilbys?»

Svar: 

Jeg viser til brev datert 21. desember 1998. Spørsmålet er rettet til statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, 

men blir besvart av meg som rette vedkommende. 

For å få dagpenger under arbeidsløshet må den arbeidsløse etter folketrygdlovens § 4-4 dels fylle et krav 

til minste arbeidsinntekt på 1,25 G i siste avsluttede kalenderår før søknadstidspunktet, eller i løpet av de tre 

siste avsluttede kalender ha hatt utbetalt en arbeidsinntekt som svarer til 3 ganger G på søknadstidspunktet. I 

tillegg krever lovens § 4-3 annet ledd at arbeidstiden må være redusert med minst 40 prosent. 

De arbeidsløse er også pliktige til å ta ethvert arbeid, såfremt ikke vedkommende kan betraktes som 

arbeidssøker innenfor et begrenset geografisk område etter nærmere bestemmelser gitt i lovens § 4-5 annet 

ledd. 

Jeg vil presisere at lovens krav på dette punkt har vært uendret siden 1.1.97 da dagens lovbestemmelser 

trådte i kraft. Det er ikke foretatt noen innskjerping av kravet til å ta tilvist arbeid. Derimot har det gode 

arbeidsmarkedet rent faktisk ført til at flere har fått tilbud om arbeid. I denne sammenheng vil jeg understreke 

at trygden alltid er subsidiær i forhold til inntekt fra arbeid. Arbeidsløse kan for eksempel ikke 

velge å si nei til midlertidig arbeid med den begrunnelse at de heller ville fortsette å heve dagpenger i påvente 

av fast arbeid eller bedre betalt arbeid. 

Nettopp på grunn av at dagpengeregelverket på disse punkter stiller strenge, men nødvendige, krav, er 

andre bestemmelser utformet for å ta hensyn til personer som under ledighetsperioder utfører arbeid og 

dermed kan veksle mellom arbeidsinntekt og trygd. Etter lovens § 4-16 kan arbeidsløse gjenoppta et løpende 

stønadstilfelle såfremt avbruddet ikke er over 52 uker. Kan denne bestemmelsen benyttes, betyr gjenopptak 

av det tidligere stønadstilfellet at vedkommende fortsetter å heve dagpenger uten ny prøving av kravet til 

minsteinntekt. 

For ytterligere å stimulere til arbeid, og eventuelt la arbeidsinntekten føre til høyere dagpengegrunnlag, er 

arbeidsløse etter lovens § 4-16 også gitt adgang til å kreve fastsettelse av nytt dagpengegrunnlag. 

Forutsetningen er at vedkommende på grunn av arbeid har hatt avbrudd i stønadsperioden i minst 12 uker. 

I dagens regelverk er det derfor søkt å ta hensyn til arbeid i løpet av ledighetsperioder på en slik måte at 

det ikke skal gi negative virkninger for trygdeutbetalingene. Jeg kan ikke utelukke at det kan finnes tilfeller 

hvor særlig personer med svak tilknytning til arbeidslivet kan ha fått fastsatt en lav vanlig arbeidstid. Er den 

vanlige arbeidstiden i dagpengesammenheng lav, vil selv et arbeid av mindre omfang kunne føre til det 

resultat at dagpengenes størrelse påvirkes. 

Ut fra hvordan regelverket er utformet for å stimulere til arbeid, kan jeg ikke nå se grunnlag for endringer 

av lov eller forskrifter. 

Spørsmål nr. 115. 

Innlevert 21. desember 1998 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 6. januar 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

Spørsmål: 

«NSB mister store fraktoppdrag av tømmer på Østlandet. 110 000 kubikkmeter tømmer flyttes fra bane til 

veg. Flere tusen nye tømmerbiler på allerede sterkt trafikkerte veier gir uakseptabel økt trafikkfare, økt 

miljøbelastning og økt press på utbygging av vegnettet. Hva vil de samfunnsøkonomiske kostnadene bli ved 

en slik flytting og hva mener statsråden må til for å snu denne utviklingen?» 

Svar: 

Jeg har mottatt opplysninger fra NSB BA der det bekreftes at selskapet har mistet kontrakter på tømmerog 

flistransport i området rundt Hønefoss til en verdi av 9 mill. kr. NSB BA viser til at dette gjelder

transporter over relativt korte avstander der lastebilen er dominerende på grunn av sin store fleksibilitet og 

lave priser. 

Mye av dagens tømmertrafikk foregår i distrikt- Norge, bl a på private og fylkeskommunale veger. De 

fleste av disse vegene har god kapasitet. Om transportørenes valg av transportmåte tilsier biltransport, 

medfører dette derfor ikke automatisk problemer med fremkommelighet, økt miljøbelastning eller 

uakseptabel trafikkfare. 

Når det gjelder spørsmålet om de samfunnsøkonomiske kostnadene ved at tømmer- og flistransport i 

området rundt Hønefoss blir flyttet fra bane til veg, er dette et sammensatt spørsmål. I en samfunnsøkonomisk 

analyse veies en rekke faktorer opp mot hverandre som bl a omfatter tidskostnader, ulykkekostnader 

og investeringskostnader. Det er derfor vanskelig å gi et enkelt svar på de samfunnsøkonomiske 

kostnadene ved enkelttransporter. 

Jeg er opptatt av at transportene skal gjennomføres slik at vi får et transportmønster som samlet viser seg 

å være fornuftig ut fra bl a hensyn som miljøbelastninger, ulykker og næringslivets behov. Jeg vil fortsette 

mitt arbeid med å legge til rette for at flere større kvanta som skal fraktes over lengre distanser, kan overføres 

fra veg til bane der dette vurderes som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det legges derfor opp til satsing på 

jernbane bl a gjennom utvikling av infrastrukturen som legger forholdene til rette for en effektiv og rasjonell 

jernbanedrift. 

Som det framgår av St meld nr 19 (1998-99) Om NSB BAs virksomhet, er selskapet satsingsområdet 

innen godstrafikken knyttet til transport av store volumer over lange distanser som omfatter combitransporter, 

store volumer i spesialtilpassede systemer, samt ekspressfrakt av pakker i persontog. NSB BA 

har i løpet av de senere år gjennomført en rekke kostnadseffektiviserende tiltak. Selskapets strategi har ført 

til at jernbanen har vunnet markedsandeler innen transport av containere (combitransporter) mellom de 

største byene i Sør-Norge, Bodø og Narvik. Jeg vil i den forbindelse spesielt trekke fram den treårs 

kontrakten NSB BA har inngått med Nor Cargo til en verdi av 150 mill. kr. 

For å styrke konkurranseevnen vil NSB BA i de kommende år gjennomføre ytterligere kostnadseffektiviserende 

tiltak. Selskapet har påpekt at det spesielt er terminalbehandlingen og materiellutnyttelseen 

som må effektiviseres. I tråd med tidligere planer legger Regjeringen opp til en utvikling av spor- og 

terminalkapasiteten for godstransporten med jernbane. Jeg vil i denne sammenheng understreke den betydningen 

kapasitetsutviklingen av fjerntogstrekningene Sørlands-, Dovre- og Bergensbanen med tilrettelegging 

for krengetog, også vil ha for jernbanens godstransporter. Regjeringen vil dessuten arbeide for å 

sikre godstransporten med jernbane mest mulig like konkurransevilkår med lastebilnæringen. Som det 

framgår av St meld nr 19 (1998-99) Om NSB BAs virksomhet, vil Regjeringen bl a vurdere merverdiavgiftsbelastningen 

og kjørevegsavgiften for jernbanetransporten med sikte på mest mulig konkurransenøytralitet 

i forhold til andre transportformer. Jeg vil dessuten vise til den prosessen som pågår innenfor 

«Freight Freeways-samarbeidet» i Europa der det bl a arbeides for å forenkle rutinene for godstransport med 

jernbane over landegrensene. For nærmere orientering viser jeg til omtale i St meld nr 1 (1998-99), s 121. 


Innlevert 22. desember 1998 av stortingsrepresentant Svein Ludvigsen. 

Besvart 6. januar 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

Spørsmål: 

«I forskrift om regnskapssystem, registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger 

som trer i kraft fra 1.1. 99 fremgår det av § 7- 3 2. ledd, 2. og 3. pkt. at det skal opplyses om i hvilken grad 

fribilletter eller rabatterte billetter er gitt på grunnlag av medlemskap eller lignende. 

På hvilket grunnlag er denne regelen gitt, og hvilket regnskapsmessig hensyn begrunner en slik bestemmelse?»

Begrunnelse: 

En slik bestemmelse vil gi flyselskaper og lignende som opererer med bonuskort-ordninger en plikt til å 

opplyse om fribilletter og rabatterte biletter som er gitt på grunnlag av ordningen. 

Borgarting Lagmannsrett har i dom av 27. november 1998 uttalt at en slik utleveringsplikt for norske 

flyselskaper vil gi en konkurransemessig ulempe, og at etter legalitetsprinsippet må slik utleveringsplikt ha 

klar hjemmel i norsk lov. En slik hjemmel finnes etter Lagmannsrettens syn ikke. 

Under behandlingen av den nye regnskapsloven var ikke dette temaet spesielt behandlet, og det ligger 

ikke noe i forarbeidene som skulle tilsi en slik endring. 

Svar: 

Ved Finansdepartementets brev 26 august 1998 ble forslag til forskrifter etter ny regnskapslov, herunder 

forslag utarbeidet av Skattedirektoratet til forskrift om registrering, dokumentasjon og oppbevaring av 

regnskapsopplysninger sendt på høring med frist for uttalelse 12 oktober 1998. 

På bakgrunn av de synspunkter som fremkom i forbindelse med høringen har departementet gått 

igjennom utkastet til nevnte forskrift. Departementet har avholdt møter med en del berørte organisasjoner 

som har hatt vesentlige merknader til utkastet. Finansdepartementet har ut fra dette besluttet å utsette 

fastsettelse av forskrift om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger fra 1 januar 1999 til 

tidlig i 1999, med sikte på ikrafttredelse 1. mai 1999. 

Regnskapspliktige kan i henhold til ny regnskapslov § 9-2 velge å benytte reglene om registrering og 

dokumentasjon av regnskapsopplysninger (bokføring) i lov 13. mai 1977 nr. 35 (gammel regnskapslov) med 

forskrifter frem til 1. januar 2001. Finansdepartementet viser til at regnskapspliktige som ønsker det vil 

kunne registrere regnskapsopplysninger etter den nye loven kapittel 2 fra årsskiftet. 

Spørsmål: 


Innlevert 4. januar 1999 av stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen. 

Besvart 12. januar 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«Norsk landbrukspolitikk bygger i stor grad på det forhold at vi skal ha et «småskalalandbruk». Dette 

fører til høyere kostnader ved for eksempel kjøttproduksjon og dermed høyere priser til forbruker. På den 

annen side har det vært hevdet at «småskalalandbruk» er avgjørende for å beholde vår relativt gode 

dyrehelse. 

Hva slags dokumentasjon foreligger som viser sammenligningen mellom dyrehelse og størrelsen på en 

besetning?» 

Svar: 

Innenfor det spekteret av besetningsstørrelser som finnes i den norske husdyrproduksjonen, er det så vidt 

jeg kjenner til, ingen dokumentasjon eller indikasjon på at sykdomsfrekvensen varierer med besetningsstørrelsen. 

Det skal i denne sammenheng også påpekes at store besetninger i Norge er «småskala» 

virksomheter i forhold til strukturen i husdyrbruket i mange andre land. Dette er i særlig grad tilfelle for de 

kraftfôrkrevende produksjoner. 

I forhold til andre land har Norge en meget god situasjon når det gjelder forekomst av smittsomme dyresjukdommer. 

Gode kontrollregimer samt geografiske og klimatiske forhold er vesentlige faktorer som kan 

forklare dette. I tillegg har vi oppstallingsforhold som legger til rette for en god dyrehelse. I den 

sammenheng er det grunn til å peke på at det regelverket vi har for hold av storfe og svin i stor grad bidrar til 

å sikre gunstige oppstallingsforhold.

Generelt vil smittestoffer ha lettere for å representere et varig helseproblem i enheter med mange dyr, 

sammeliknet med få dyr. De driftshygieniske forholdene innen besetningen er imidlertid av avgjørende 

betydning for helsetilstanden. 

Avstand og topografi mellom besetningene er også av betydning. Svinepestutbruddene i Nederland er et 

aktuelt eksempel der sykdommen spredte seg på kort tid. Her var det snakk om høy dyretetthet innen 

begrensede geografiske områder. Dette var klart uheldig, og spilte en stor rolle for utbruddets katastrofale 

omfang. 

Spørsmål: 


Innlevert 4. januar 1999 av stortingsrepresentant Per-Kristian Foss. 

Besvart 8. januar 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«30.12.98 endret departementet forskrift om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper mv, med 

tilbakevirkende kraft for 1998. Har departementet vurdert konsekvensene av endringene, spesielt knyttet til 

at endringen berører allerede foretatte disposisjoner, hva er bakgrunnen for at forslaget ikke har vært på 

høring,og vil finansministeren omgjøre endringen; som et minimum slik at det ikke gis tilbakevirkende kraft 

for 1998 og helst slik at endringen utsettes og forslaget sendes på høring?» 

Begrunnelse: 

30. desember 1998 fastsatte Finansdepartementet forskrift om endring av forskrift av 13.05.1991 nr 336 

om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper og mellom deltakerlignede selskaper med hovedsakelig 

samme eierinteresser. Endringen ble gjennomført uten at forslaget hadde vært på høring. 

Allerede er det kommet flere motforestillinger mot den gjennomførte forskriftsendring. Det er blant annet 

pekt på at endringen kan føre til en innlåsningseffekt av aktiva i konsern, slik at omorganisering blir mindre 

aktuelt. Dette kan være uheldig for norsk næringslivs konkurranseevne på sikt. 

Mest graverende er likevel at endringen gjennomføres med tilbakevirkende kraft for 1998, uten at forslaget 

har vært på høring eller at berørte parter på annen måte er gitt noe som helst varsel om at det kunne 

komme endringer. 

For konsern som har gjennomført omstruktureringer o.l. i 1998 kan forskriftsendringen få svært store 

konsekvenser. I et konkret tilfelle jeg er gjort kjent med, vil forskriftsendringen føre til økt skatt i 

størrelsesorden 100 millioner kroner i 1999. Det er klart at uforutsette skatteøkninger i denne størrelsesorden 

får betydelige konsekvenser for berørte konserns videre drift. Dette illustrerer at endringen har store 

konsekvenser, og at det for næringsliv og kommuner som helhet kan dreie seg om en betydelig 

skatteskjerpelse i 1999. Det er oppsiktsvekkende at endringer av et slikt omfang gjennomføres uten høring, 

og med tilbakevirkende kraft. De skattepliktige har krav på større grad av forutsigbarhet og stabilitet enn 

denne forskriftsendringen innebærer. 

Svar: 

1 

En endring av forskriften om konserninterne overføringer var nå nødvendig. Dette er det redegjort for i St 

meld nr 16 (1997-98), og jeg gir en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for endringene i punktene 2 til 6 

nedenfor. Jeg er imidlertid kommet til at ikrafttredelsen bør utsettes til 1999, og viser til punkt 7 nedenfor. 

Dette er bekjentgjort i pressemelding i dag, jf vedlegg. 

2

Aksjeselskaper er selvstendige skattesubjekter. Dette innebærer at gevinst ved overføring av eiendeler 

mellom slike selskaper i utgangspunktet er skattepliktig etter de alminnelige regler. Den aktuelle forskriften 

etter loven av 9. juni 1961 nr 16 (konsern forskriften) gir på visse vilkår skattefritak ved slike overføringer. 

Før vedtagelsen av konsernforskriften i 1991 ble hjemmelsloven i utstrakt grad anvendt til å gi skattelempning 

ved individuell søknadsbehandling ved omorganiseringer innenfor konsern. Departementet fant på 

bakgrunn av praksis at en enklere saksbehandling burde kunne gjennomføres for tilfeller hvor eiendeler 

overføres mellom selskaper med vesentlig samme eiere og på en slik måte at konsernet som helhet ikke kom 

i en annen skattemessig stilling enn om transaksjonen ikke var gjennomført. Standardtilfellene ble i 1991 

regulert ved konsernforskriften slik at søknadsbehandling bortfalt så langt forskriften rakk. 

Begrunnelsen for loven av 1961 og den senere vedtatte konsernforskriften var at skattereglene bør legge 

til rette for en optimal utnyttelse av selskapenes ressurser. Samtidig bør en ikke favorisere transaksjoner hvor 

unngåelse eller reduksjon av beskatning er det sentrale element. 

3 

Et vilkår for skattefrihet etter konsernforskriften er at ligningsmessige inngangsverdier og avskrivningsgrunnlag 

på det mottakende selskaps hånd settes lik de ligningsmessige bokførte verdier hos det 

overdragende selskap på overføringstidspunktet (forskriften § 3). Dette vilkår sikrer at gevinsten ved konsernoverføringen 

kommer til beskatning ved senere realisasjon av eiendelen. 

Tidligere var det også et vilkår for skattefrihet at vederlaget til det overdragende selskap måtte være lik 

ligningsmessige nettoverdier av det overførte. Dette vilkår ble ved forskriftsendring av 28. mai 1996 endret 

slik at det i stedet stilles krav om overføring til virkelige verdier (forskriften § 6). Formålet var å unngå 

formuesforskyvning (salg til underpris) mellom enhetene i konsernet. Salg til underpris strider mot nye 

aksjelover § 3-9 som lovfester prinsippet om at transaksjoner mellom selskaper i samme konsern skal 

grunnes på vanlige forretningsmessige prinsipper. 

Løsningen i 1996 ble altså at det overdragende selskap får fullt eller tilnærmet fullt vederlag for eiendelen 

fra det mottakende selskap, uten at den gevinst som derved svært ofte vil oppstå på eiendelen, blir skattlagt. 

Dette er ganske liberalt, men kan være forsvarlig og akseptabelt i stabile konserntilfeller, idet konsernets 

skatteplikt på eiendelen da bare utsettes til det mottakende selskap realiserer eiendelen ut av konsernet. Slike 

eiendeler kan være både fast eiendom, driftsløsøre, varebeholdninger, aksjer mv. 

4 

Ved forskriftsendringen i 1996 ble det imidlertid ikke stillet noe uttrykkelig krav om at noen av de involverte 

selskaper må forbli i konsernet. Dette har vist seg å friste til misbruk, og må karakteriseres som et 

hull. Det blir nemlig gode muligheter for å skatteplanlegge seg ut av gevinstskatteplikten for konserneiendeler, 

selv om de skal føres ut av konsernet og overtas av eksterne interessenter. En metode er å finne 

en slik interessent, samle de aktuelle eiendeler i et særskilt (kanskje nytt) datterselskap mot fullt, skattefritt 

vederlag til det avgivende selskapet, og så selge aksjene i datterselskapet til den eksterne interessenten. 

Aksjenes inngangsverdi kan tilsvare aksjevederlaget, slik at det ikke blir aksjegevinstbeskatning av 

betydning ved transaksjonen. Realiteten er da at eiendelene er realisert i aksjeeieform ut av konsernet uten 

gevinstbeskatning. Prisen på aksjene kan være noe påvirket av at eiendelene i datterselskapet har den samme, 

lave skattemessige verdi som før, men i mindre grad når eiendelene består i aksjer eller uavskrivbar fast 

eiendom. Istedenfor salg av datterselskapsaksjene kan hullet utnyttes på lignende måte ved emisjoner, 

fusjoner mv som bringer en reelt ny eierinteresse inn i eiendelen. 

Selv om det er i strid med lovforarbeidene og intensjonene bak forskriften, er den også blitt benyttet i 

konsernforhold hvor noen av datterselskapene er skattepliktige etter petroleumsskatteloven og har en 

skatteprosent på 78. I slike tilfeller kan en meget høy, latent gevinstskatteplikt på datterselskapets eiendeler 

muligens unngås ved å benytte seg av konsernforskriften og deretter videreselge eiendelene ut av konsernet. 

Departementet ser sterke grunner til å gripe inn overfor dette. I særlige tilfeller med planmessig sammenheng 

og kort tid mellom transaksjonene kan gjennomskjæring være aktuelt. Men dette gir en usikker og 

komplisert situasjon for både skattytere og skattemyndigheter, og kan i praksis ikke ramme hovedtyngden av 

de uheldige tilfellene. Derfor er mer generelle tiltak påkrevet for å tette igjen hullet.

Det fulle eiendelsvederlaget som det avgivende selskap får fra det mottakende selskap, kan i en del 

tilfeller nyttes til større utbytteutdeling uten korreksjonsskatt (til de personlige eiere av morselskapet mv) enn 

det som ellers hadde vært aktuelt og evt lovlig i konsernet. Også dette tilsier inngrep for å tette igjen hullet. 

5 

I St meld nr 16 for 1997-98 (i desember 1997) om skattelempningssakene signaliserte departementet 

tiltak for å avbøte uheldige forhold. Meningen var da å ha en vanlig høringsprosess våren 1998 og sette 

innstramminger i verk fra og med 1998. Departementet har mottatt en rekke henvendelser om tidsplanen for 

innstramminger, og regner med at usikkerheten i 1998 har avholdt en god del konserner fra å utnytte det 

omtalte hull. 

Andre, høyt prioriterte skattesaker i departementet i 1998, herunder budsjettforberedelsene for 1999, 

gjorde det dessverre umulig å følge den første fremdriftsplanen. En ville imidlertid ikke sitte og se på at 

hullet kunne utnyttes også for 1998 (av dem som tok sjansen på at det ikke kom noen innstramming for dette 

år, til tross for varselet i desember 1997). En valgte da et strakstiltak i form av forskriftsendring 30. desember 

1998, med virkning fra og med 1998. 

Hovedlinjen i dette strakstiltaket er å stille krav til konserntilknytning, ikke bare rundt selve overføringstidspunktet 

for de aktuelle eiendeler, men også i tiden etterpå, så lenge eiendelen har noen aktuell verdi i 

konsernet. Dette ligger godt innenfor formålet med skattelempningsordningen og begrunnelsen for å 

akseptere skattefritak ved de konserninterne overføringer. I et system med skattefritak under visse forutsetninger 

(konserntilknytning mv) må en leve med de innelåsingseffekter som oppstår ved at realisasjon ut 

av konsernet utløser skatt, selv om internoverføringer slipper skatt. I et gevinstskattesystem vil det generelt 

være slik at den latente skattebelastning ved realisasjon vil være et bedriftsøkonomisk argument mot 

realisasjon, og dermed gi en innelåsingseffekt. De innelåsingseffekter som i konsernforhold innebærer 

binding innen konsernet, gir ikke noe argument for å frafalle gevinstbeskatningen ved transaksjoner ut av 

konsernet. 

6 

Dermed er ikke departementet ferdig med saken. Det planlegges et større høringsnotat om innholdet i 

konsernforskriften, med sikte på en bredere revisjon i løpet av 1999. I denne forbindelse vil en rekke forhold 

vedrørende konsernforskriften bli tatt opp. Behovet for å avskjære mulighetene for omgåelse var imidlertid 

så akutt at departementet ikke fant det forsvarlig å vente med tiltak. I dette ligger også begrunnelsen for at 

høring måtte unnlates mot slutten av 1998. 

Det presiseres at de nå vedtatte endringer ikke gjelder overføring av eiendeler som er foretatt før 1. januar 

1998. 

7 

Endringsforskriften ble således satt i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1998. Dette innebærer at 

endringene gjelder også de tilfeller hvor den nødvendige konserntilknytningen er opphørt i 1998. 

Departementet var klar over at en slik innstramming kunne ramme også lojale transaksjoner i 1998 som var 

foretatt vesentlig av forretningsmessige grunner, og var innstilt på å gi lempning etter individuell søknadsbehandling 

i slike tilfeller i medhold av omdannelsesloven avsnitt I § 2. 

Henvendelser og opplysninger som jeg deretter har mottatt kan tyde på at omfanget av overføringer med 

etterfølgende opphør av konserntilknytningen i 1998 er større enn forutsatt. En individuell søknadsbehandling 

ville således kunne bli svært ressurskrevende og ta tid. Jeg er derfor kommet til at ikrafttredelsestidspunktet 

bør endres, slik at de nye forskriftsbestemmelsene gjøres gjeldende ved opphør av den 

nødvendige konserntilknytningen etter utgangen av 1998. Konserner som har overført driftsmidler i 1998, og 

hvor konserntilknytningen opphørte samme år, vil dermed skattemessig behandles etter tidligere regler. 

Dersom overføringen skjedde i 1998 og den nødvendige konserntilknytningen ikke opphørte i løpet av dette 

året, vil de nye reglene få anvendelse. Her er det imidlertid ikke aktuelt med noen skatteplikt i 1998 som 

følge av forkriftsendringen. Skatteplikt vil først inntre hvis selskapet på et senere tidspunkt selv velger å la 

den nødvendige konserntilknytningen opphøre. 

Når det gjelder selskaper med skatteplikt etter petroleumsskatteloven, er jeg kommet til at avgjørelse av 

om en konsernintern overføring (ut av dette selskapet) i 1998 gir rett til skattefritak, bør avgjøres ved

fortolkning av de tidligere gjeldende regler for 1998. Den uttrykkelige avskjæring av slikt skattefritak i 

forskriften gjøres da gjeldende fra 1999. 

Disse justeringene i ikrafttredelsen vil bli besørget snarest ved ny forskriftsendring. 

Vedlegg til svar: 

Pressemelding nr. 1/99 fra Finans- og tolldepartementet om forskrift om skattefrie overføringer mellom 

aksjeselskaper.

Spørsmål: 





Innlevert 11. januar 1999 av stortingsrepresentant Oddvard Nilsen. 


«Vil Samferdselsdepartementet imøtekomme Lars K. Bonsaksens søknad, datert 20. oktober 1998, om 

dispensasjon fra gjeldende bestemmelser, slik at de batteridrevne lekebilene som er planlagt brukt i et 

opplegg for trafikkopplæring for barn kan benyttes i dette pedagogiske opplegget?» 

Begrunnelse: 

Lars K. Bonsaksen har på Voss etablert en bane på et lukket område der skolebarn fra 1. til 3. klasse skal 

gis trafikkopplæring. Bonsaksen er utdannet trafikklærer fra Statens Trafikklærerskule i Stjørdal og har 

arbeidet 19 år som trafikklærer. Som en del av det pedagogiske opplegget har Bonsaksen gått til anskaffelse 

av batteridrevne lekebiler. Vegdirektoratet avslo i brev av 16. juni 1998 å godkjenne de batteridrevne 

lekebilene til bruk for barn på de angitte årstrinn. Ifølge regelverket er maksimal tillatt vekt 25 kg og fart 10 

km/h for de motorkjøretøy som barn på de gjeldende årstrinn kan benytte. Bilene som Bonsaksen har 

anskaffet har en maksimalfart på 4,5 km/h men veier 34 kg. Ifølge Vegdirektoratet må føreren derfor være 

over 16 år for å kjøre denne type lekebil på lukket bane. Det kreves ikke førerkort. 

Svar: 

Innledningsvis vil jeg bemerke at den aktuelle saken er noe mer prinsipiell og sammensatt enn det som 

umiddelbart fremkommer av Deres spørsmål. 

Saken gjelder en klage av 20. oktober 1998 over Vegdirektoratets avslag av 16. juni 1998 på søknad om 

dispensasjon for bruk av elektriske biler i trafikkopplæring av barn. 

Til orientering kan jeg opplyse at fristen for klage på ovennevnte vedtak var vesentlig oversittet. Samferdselsdepartementet 

har likevel funnet det rimelig at klagen blir prøvet og oversendte saken til Vegdirektoratet 

6. november 1998 til forberedende klagebehandling. 

Vegdirektoratet har ikke funnet å kunne omgjøre sitt vedtak og har ved brev av 15. januar 1999 oversendt 

klagen til Samferdselsdepartementet til endelig avgjørelse. Ved oversendelsen har Vegdirektoratet gitt en 

utførlig redegjørelse for de vurderinger som er foretatt både ved første og annen gangs behandling. 

Jeg viser her til vedlagte kopier av direktoratets vedtak av 16. juni 1998 og brev av 15. januar 1999. 

Som det fremgår er det foruten henvisning til gjeldende regelverk og praksis på området, anført betenkeligheter 

både ift den pedagogiske og trafikksikkerhetsmessige effekten av bruken av elektriske minibiler 

i trafikkopplæring av små barn. Jeg viser for øvrig til direktoratets redegjørelse. 

Samferdselsdepartementet slutter seg i hovedsak til de anførsler som er gjort av Vegdirektoratet. Departementet 

ser likevel at det kan synes nødvendig med en fornyet vurdering av gjeldende grenser mellom 

motorvogn og leketøy, herunder også bruken av ulike typer minikjøretøy ift vegtrafikklovgivningens 

bestemmelser. Departementet har videre funnet å vektlegge søknadens formål - trafikkopplæring av barn.

På bakgrunn bl.a. av ovennevnte har Samferdselsdepartementet ved brev av i dag omgjort Vegdirektoratets 

vedtak og gitt dispensasjon for bruk av de aktuelle kjøretøyene i trafikkopplæring på minibanen 

på Voss. 

Med henvisning til brukergruppens alder og i påvente av en fornyet vurdering av regelverket, har departementet 

imidlertid sett det som nødvendig å knytte vilkår til dispensasjonen. Herunder at kjøretøyets 

sikkerhet skal godkjennes av Produkt- og elektrisitetstilsynet og at dispensasjonen kun er gjeldende frem til 

det er foretatt en fornyet vurdering av regelverket. Sistnevnte arbeid vil imidlertid grunnet Vegdirektoratets 

arbeidsbyrde, ikke kunne påregnes igangsatt i inneværende år. 

Jeg viser for øvrig til den vurdering og begrunnelse som fremgår av vedlagte kopi av Samferdselsdepartementets 

vedtak. 

3 vedlegg til svar: 

1 vedlegg. 

Det Kongelige Samferdelselsdepartement. Elektriske biler til bruk for barn på minibane på Voss - Lars K. 

Bonsaksen - klage. Referanse 98/2452642.3. Datert 18. januar 1999. 

2 vedlegg. 

Statens vegvesen, Vegdirektoratet. Elektriske biler til bruk for barn på minibanen på Voss. Referanse 

98/02049-004. Datert 16. juni 1998. 

3 vedlegg. 

Statens vegvesen, Vegdirektoratet. Klage på avslag på søknad om dispensasjon fra alderskrav - elektriske 

biler til bruk for barn på minibane på Voss. Referanse 98/02049-006. Datert 15. januar 1999. 

Spørsmål: 


Innlevert 11. januar 1999 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 20. januar 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

«I løpet av de siste månedene har militærjuntaen i Burma iverksatt en brutal politikk for å svekke Aung 

San Suu Kyi og medlemmer av hennes parti National League for Democracy (NLD) Dette er klart med å 

svekke opposisjonen i Burma ytterligere. 

Vil utenriksministeren ta initiativ til å samle internasjonal støtte for å reagere mot militærregimet overfor 

en slik systematisk undertrykkelse av opposisjonen i Burma?» 

Begrunnelse: 

Militærjuntaen har tatt i bruk en systematisk forfølgelse av medlemmer av NLD og tvunget disse til å 

trekke seg fra partiet. I tillegg har militærjuntaen stengt en rekke partikontorer som tilhører NLD. 

Denne politikk har frem til nå resultert i totalt 6000 medlemmer av NLD har trukket seg ut av partiet. 

Svar: 

Norge har i flere år fulgt utviklingen i Burma med stigende bekymring og har vært i fremste rekke blant 

de land som har kritisert myndighetene i landet. Vi har også støttet den demokratiske opposisjonen i landet 

over lengre tid, både politisk og gjennom en rekke konkrete tiltak. Gjennom våre ambassader og nære 

kontakter med burmesisk opposisjon følger vi utviklingen i Burma svært nøye. Høstens massearrestasjoner

av burmesiske opposisjonelle og de stadige grove og systematiske menneskerettighetsbrudd føyer seg inn i 

rekken av nedslående utviklingstrekk og viser at militærregimet i Rangoon fortsatt ikke er villig til å innlede 

dialog med opposisjonen om hvordan landets politiske problemer skal løses. 

Den pågående kampanjen for å svekke NLDs medlemsbase og partistruktur er meget bekymringsfull. 

Uten en fungerende landsomfattende partistruktur har Aung San Suu Kyi og NLDs øvrige ledelse 

begrensede muligheter til å påvirke utviklingen i Burma. Militærjuntaens aksjoner er også i strid med de 

forpliktelser den selv har påtatt seg som resultat av det nasjonale og internasjonale presset for demokrati i 

Burma. 

Det må derfor reageres overfor burmesiske myndigheter. Jeg har iverksatt følgende tiltak som jeg mener 

er den beste måten å håndtere dagens situasjon på: For det første er ambassaden i Singapore instruert om å 

fremføre en norsk protest overfor burmesiske myndigheter angående kampanjen mot NLD. Videre 

undersøker vi om det er grunnlag for å reagere overfor de burmesiske myndighetene i samarbeid med EU, 

USA, Canada og andre likesinnede land. For det tredje vil ambassadene våre i ASEAN-landene forsterke det 

langsiktige arbeidet overfor de respektive lands myndigheter for å skape et regionalt press for en demokratisk 

utvikling i Burma. Endelig vil norske myndigheter intensivere kontakten med FN for aktivt å kunne utnytte 

de mulighetene som ligger i verdensorganisasjonen for å påvirke regimet. 

Når det gjelder ensidige norske tiltak, har Regjeringen besluttet å oppfordre norsk reiselivsnæring til å 

avstå fra å selge turistreiser til Burma. Regjeringen oppfordrer videre norske borgere til å unngå Burma som 

turistmål. Burmesiske myndighetspersoner og deres familier vil ikke få utstedt transittvisa til Norge. 

De nye tiltakene er innført som følge av den forverrede menneskerettighets-situasjonen i landet og 

kommer i tillegg til de tiltak som Norge allerede har iverksatt overfor militærregimet i Rangoon. Norge har 

med dette gått noe lengre enn EU i ensidige tiltak overfor Burma. 

Norske firmaer har ellers i stor grad fulgt Regjeringens oppfordring om ikke å handle med Burma. 

Handelen med Burma viste en nedgang fra ca 10 millioner kroner i 1997 til ca. 4,4 millioner kroner i fjorårets 

første åtte måneder. 

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å øve internasjonalt press mot regimet i Burma for å fremme demokratisk 

utvikling i landet. Norge vil derfor videreføre støtten til den politiske opposisjonen i Burma i 

1999. Denne støtten vil bl.a. bli kanalisert gjennom flere frivillige organisasjoner i Norge. Utenriksdepartementet 

bevilget ca. 17 millioner kroner til politiske og humanitære tiltak i 1998, og vi forventer at 

støtten blir videreført i år på et tilsvarende nivå. 

Det har i den senere tid kommet opp spørsmål om nye initiativ for å få til en dialog mellom militærregimet 

og den demokratiske opposisjonen i Burma, gjennom bruk av økonomiske virkemidler og bistand. 

Norge har som kjent gjentatte ganger tatt opp spørsmålet om å innføre forpliktende internasjonale sanksjoner 

mot Burma for å tvinge militærregimet til å etterleve grunnleggende menneskerettighetsstandarder. Det har 

dessverre foreløpig vært liten oppslutning om slike tiltak. 

Situasjonen i Burma er preget av massiv undertrykkelse av politiske og sivile rettigheter. Forslag til 

hvordan vi kan fremme menneskerettigheter og politisk dialog i Burma er alltid velkomne. Jeg setter derfor 

pris på ditt konstruktive engasjement for demokrati og utvikling i Burma. 


Innlevert 13. januar 1999 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 20. januar 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

Spørsmål: 

«I spørretimen 4 februar 1998 sa sosialministeren at departementet har til vurdering ulike alternativer for 

å endre bestemmelsen om avkorting av folketrygden for psykiatriske langtidspasienter. Regelverket nå kan 

medføre at psykiatriske pasienter blir påført et fattigdomsproblem. 

Hva har skjedd med saken ?»

Svar: 

Som antas kjent har folketrygdens pensjonsytelser blitt avkortet under langvarige institusjonsopphold 

siden folketrygden ble innført i 1967, og før dette ble alderstrygden avkortet. 

Når pensjonen avkortes ved langtidsopphold, det vil si opphold over fem måneder, skal den som hovedregel 

utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet og 10 prosent av tilleggspensjonen. Det gis større ytelse hvis 

pensjonisten forsørger ektefelle og/eller barn. Dersom pensjonisten etter innleggelsen fortsatt har faste 

nødvendige utgifter til bolig mv, kan det dessuten etter søknad gis forhøyet ytelse. Forhøyet ytelse kan 

utbetales så lenge det er mulighet for at pensjonisten kan komme tilbake til sitt hjem. Ofte er de faste 

utgiftene så store at det blir utbetalt full pensjon. 

Nytt fra mai 1997 er at pensjonen ikke lenger avkortes i somatiske sykehus og sykehusavdelinger. Dette 

fordi slike pasienter sjelden oppholder seg i sykehus lengre enn fem måneder. I kommunale sykehjem betaler 

imidlertid pasientene vederlag. 

For psykiatriske pasienter er situasjonen en annen, og det er vanlig med opphold over fem måneder også i 

sykehus. Enkelte pasienter bor i psykiatriske sykehus i flere år. Andre bor i fylkeskommunale spesialsykehjem 

uten vederlagsbetaling, men hvor pensjonen avkortes. 

Da ordningen ble opphevet i sykehus for somatiske pasienter, uttalte den daværende arbeiderpartiregjeringen 

i Ot prp nr 8 (1996-97) side 50, at departementet ville se an utviklingen når det gjaldt opphold i 

psykiatriske sykehus og spesialsykehjem. 

Som nevnt i mitt svar i spørretimen den 4. februar i fjor, arbeider departementet med å finne en løsning. 

Blant annet vurderes en unntaksordning for psykiatriske pasienter som er under aktiv behandling i sykehus i 

begrenset tid selvom det kan gå noe tid mer enn fem måneder. En slik ordning må igjen sees i sammenheng 

med ordningen for pasienter under selvstendighetstrening i bo- og behandlingssentra, hvor pasientene ikke 

får avkortet pensjon, men isteden selv dekker utgifter til kost og losji. 


Innlevert 13. januar 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 

Besvart 19. januar 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

Spørsmål: 

«Et foreldrepar med en multihandikappet sønn kjøpte for fem år siden en spesialutstyrt bil. Deres utgift 

var 240.000 kroner, mens folketrygden bidro med 164.000 kroner. Etter en ulykke ble bilen kondemnert. 

Hele forsikringssummen (kr. 155.000) er tilbakeført Rikstrygdeverket, slik at familien må bære hele det 

økonomiske tapet selv. Er dette i tråd med gjeldende regelverk, og i så fall, vil sosialministeren ta initiativ til 

at regelverket endres?» 

Begrunnelse: 

I Nordlys den 12. januar d.å. beskrives den saken som er bakgrunnen for mitt spørsmål til sosialministeren. 

I tillegg til at den konkrete familien som omtales kommer ut i et økonomisk uføre som en konsekvens 

av at de må bære hele det økonomiske tapet alene, har saken prinsipielle sider knyttet opp mot hele 

stønadsordningen folketrygden har for kjøp av bil. Der det foreligger et betydelig funksjonstap som 

nødvendiggjør kjøp av spesialtilpasset bil, vil alternativet til at familien selv forestår transporten være at 

lokalsamfunnet må organisere alternative løsninger, både på transportsiden, men i verste fall også i form av 

et institusjonstilbud dersom den funksjonshemmedes behov ikke kan imøtekommes i hjemmesituasjonen. 

Den som selv kjøper bil, og selv dekker forsikringsutgiftene til denne, vil ved en ulykke eller ved et 

videresalg av bilen naturligvis kunne regne bilens verdi som en egenkapital til kjøp av ny bil. Men dersom 

folketrygden skal sikres tilbakeføring av sin andel av utgiftene fullt ut, vil dette bety at hele egenkapitalen 

som den som benytter bilen selv står for vil være tapt etter få år. Jeg har vanskelig for å tro at dette kan ha

vært intensjonen fra Stortingets side da dette regelverket ble vedtatt, og det vil etter mitt syn være rimelig 

med en gjennomgang av regelverket. Man kan jo ellers tenke seg at funksjonshemmede eller deres familier 

reserverer seg mot bilkjøp på disse premissene med bakgrunn i de utslag regelverket gir. 

Etter mitt syn må det rimelige her være at begge parter (bilbruker og Rikstrygdeverket) sammen må bære 

bilens verditap, og at den forholdsmessige del av bilens restverdi fordeles mellom partene utfra hvor stor 

andel av nybilkjøpet hver av partene bidro med. 

Det er mulig at sosialministeren vil finne det vanskelig å ta konkret stilling til en enkeltsak, men med 

bakgrunn i denne konkrete saken bør det likevel være mulig å ta stilling til sakens rent prinsipielle sider. For 

en mere omfattende beskrivelse av sakens ulike sider henvises såvel til oppslag i Nordlys den 12. samt den 

13. januar d.å. 

Jeg vil avslutningsvis få benytte anledningen til å ønske sosialministren et godt nytt år! 

Svar: 

Etter det departementet kjenner til er det i den konkrete saken som tas opp, gitt to lån fra trygden, 

henholdsvis til anskaffelse av bilen og til dekning av tilleggsavgift ved personbil-registrering. 

Etter gjeldende regler skal det rente- og avdragsfrie lånet til anskaffelse av bil betales tilbake, opp til 

bilens verdi, ved gjeldsoppgjør. Gjeld som overstiger bilens verdi, avskrives. Når bilen er delfinansiert av 

eieren (enten som følge av behovsprøvingen eller fordi eieren har anskaffet en dyrere bil enn det er gitt 

stønad til), innebærer oppgjørsreglene at egenkapitalen går tapt først, når bilen synker i verdi. 

Det rente- og avdragsfrie lånet til tilleggsavgift ved personbilregistrering skal betales tilbake tilsvarende 

den eventuelle merverdi personbilregistreringen gir bilen på oppgjørstidspunktet. Den overskytende del av 

lånet avskrives. I Rikstrygdeverkets rundskriv er det uttalt at merverdien ved personbilregistrering synker 

raskt, og at trygdekontorets praksis på dette punktet derfor bør være lempelig. 

Det er tvilsomt om personbilregistreringen kan vurderes å representere noen merverdi i dette tilfellet. 

Trygdens tilgodehavende er i så fall begrenset til den delen av lånet som gjelder anskaffelsen av bilen (uten 

tilleggsavgifter ved personbilregistrering). Rikstrygdeverket har tatt kontakt med fylkestrygdekontoret om 

dette. 

Dersom familien ønsker å anskaffe en ny trygdebil i stedet for å foreta gjeldsoppgjør, skal hele forsikringsutbetalingen, 

gå til fradrag i kapitalbehovet til ny bil. 

Jeg er enig i at gjeldsoppgjørsreglene i visse tilfeller kan gi uheldige utslag. Departementet tar sikte på en 

grundig gjennomgang av bilstønadsordningen i 1999. 


Innlevert 14. januar 1999 av stortingsrepresentant Jørn L. Stang. 


Spørsmål: 

«Det har ved flere avholdte orienteringer om bompengefinansiering av stamveger i Østfold (også kalt 

«Østfoldpakka»), blitt hevdet at bompengefinansiering av offentlige veger er istrid med EØS avtalen. 

Undertegnede med fler har ikke klart å få bekreftet eller avkreftet riktigheten i dette. Det vises blant annet 

til sammenlignbare vegsaker i Sveits. 

Kan statsråden undersøke disse forhold og hva som er hjemlet i EØS avtalen som Norge har inngått?» 

Svar: 

I forbindelse med tilleggsavtalen til EØS-avtalen var det nødvendig å gjennomføre Rådsdirektiv 93/89 

EØF av 25. oktober 1993 i norsk rett. Direktivet inneholder regler om fastsetting av årsavgifter, bomavgifter 

og vegbruksavgifter for kjøretøy over 12 tonn av hensyn til likeartede vilkår for godstransport på veg. Det

le avklart, bl a fra EFTA-sekretariatet, at Norge ikke var forpliktet til å implementere direktivets regler om 

vegbruksavgifter i norsk rett, så lenge vi kun anvender bomavgifter. På denne bakgrunn er det fastsatt 

forskifter ved kgl res 24. november 1995 om innkreving av bompenger i visse tilfeller. Forskriftene er 

fastsatt med hjemmel i vegloven § 62, jf § 27. Gjennomføring av direktivet har ikke medført endringer i 

norsk praksis med hensyn til bompengefinansiering. Bompengefinansiering av offentlige veger med hjemmel 

i vegloven er etter dette ikke i strid med EØS-avtalen. 

Sveits er ikke omfattet av EØS-avtalen, og jeg finner det derfor lite hensiktsmessig å sammenlikne de 

ulike formene for vegfinansiering i Sveits med bompengeordninger i Norge. Det er nylig forhandlet fram en 

avtale for bedre handels- og samarbeidsforbindelser mellom Sveits og EU. Denne avtalen omfatter bl a vilkår 

for vegtransport gjennom Sveits, og vil ikke ha betydning for finansiering av infrastruktur. 

Spørsmål: 


Innlevert 14. januar 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 20. januar 1999 av forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

«Andøya Rakettskytefelt skal skyte opp en amerikansk rakett (Black Brant). Samme type rakett ble skutt 

ut fra Andøya i 1995. Da utløste den russisk atomalarm, og forskere sier vi var nær 3. verdenskrig. Det 

advares også mot denne utskytningen, ikke minst etter USAs bombing av Irak. 

Vil Statsråden vurdere å stanse utskytningen, evt. kan han garantere at Russland er formelt varslet, slik at 

den kritiske situasjonen i 1995 ikke gjentar seg ?» 

Svar: 

Det vises til spørsmål fra stortingsrepresentant Ågot Valle, angående rakettoppskyting fra Andøya. 

Raketten som skal skytes opp i tidsrommet 8-25 januar 1999, inneholder instrumenter som skal måle 

utstrømming av oksygen-ioner fra jordens atmosfære ut i det nære verdensrom. Størrelsen på raketten avgjøres 

av at tunge instrumenter skal bringes opp i en høyde på 13-1400 kilometer over Svalbard. Utskytningen 

er en del av et norsk-amerikansk samarbeid om grunnforskning. De norske samarbeidspartnerne er 

Universitetet i Oslo og Universitet på Svalbard. 

Fra norsk side har vi i alle år, i tillegg til den nasjonale varsling, rutinemessig sendt varsel om oppskytinger 

fra Andøya til alle utenlandske utenriksstasjoner som er akkreditert til Norge. Dette ble også gjort i 

1995. Etter episoden i 1995 foretok Utenriksdepartementet visse justeringer i varslingsrutinene slik at 

varslene nå blant annet inneholder flere detaljer med hensyn til rakettenes dimensjoner og det vitenskapelige 

innholdet i prosjektene. Disse justeringene ble foretatt i nært samarbeid mellom berørte norske og russiske 

myndigheter. 

Fordi oppskytingen representanten Valle omtaler, er den første med denne rakettypen siden 1995, har 

Utenriksdepartementet denne gangen forsikret seg om at russiske myndigheter har mottatt det norske varslet. 

Dette er gjort ved å innkalle en representant fra den russiske ambassaden for direkte overlevering av varslet. 

Videre har den norske ambassaden i Moskva forsikret seg om at varslet er mottatt av rette russiske 

myndigheter. 


Innlevert 15. januar 1999 av stortingsrepresentant Bjørn Hernæs.

Spørsmål: 


«Riksvei 2, som er stamvei og en av landets viktigste mellomriksveier, har dårlig standard, noe som 

hindrer utviklingen i et næringsfattig distrikt. I Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998 - 2007 sluttet derfor 

Stortinget seg til meldingens løfte om at «departementet vil komme tilbake med bompengeproposisjon 

dersom det fattes nødvendige lokalpolitiske vedtak». 

Hva vil statsråden gjøre med det beklagelige faktum at disse lokalpolitiske vedtakene fortsatt mangler?» 

Begrunnelse: 

Riksvei 2 er en av de tre mest trafikkerte mellomriksveiene i Norge og den var i begynnelsen av 60- årene 

en av landets beste veier. Av en eller annen grunn ble veien i 70 og 80 årene hverken prioritert i de ordinære 

langtidsplanene i Akershus eller Hedmark. Lokale krefter begynte derfor i årsskifte 86/87 å arbeide med 

planer om en delvis bompengefinansiering. Planene fikk støtte av næringslivet i distriktet, av Vegkontorene i 

Akershus og Hedmark, av fylkeskommunene og, med varierende styrke, av kommunene langs veien. 

Gjennom dette initiativ kom veien med i relevante veidokumenter og en veiutredning ble lagt frem som en 

del av en melding i 1992. Prosjektet stoppet opp, først og fremst på grunn av to negative vedtak i Nes 

kommune i Akershus. 

I Norsk Veg og Vegtrafikkplan 1998/2007 ga imidlertid Stortinget klarsignal til prosjektet med denne 

formulering: 

«Samferdselsdepartementet forutsetter at prosjektet blir delvis bompengefinansiert og vil komme tilbake 

med bompengeproposisjon dersom det fattes nødvendige lokalpolitiske vedtak». 

Dessverre står veien fortsatt «bom» stille. Jeg forutsetter imidlertid at ovennevnte formulering fra 

Storting og Regjering står fast og at fremdriften av prosjektet derfor er stoppet opp fordi de lokale vedtakene 

ikke er på plass. Jeg antar videre at med «lokale vedtak» menes ikke bare et formelt bompengevedtak, men 

en vedtatt plan med for eksempel trasé, kostnadsramme, totalfinansiering, bompengeandel og prisen pr. 

passering og ikke minst hvor bommen eller bommene skal plasseres. I alle fall må det unngås at man setter i 

gang et delprosjekt uten at den endelige utformingen og traseen er på plass. Som et eksempel henviser jeg i 

den forbindelse til Aftenposten 12.1.99 «Supervei ender i «krøttersti». 

Jeg tillater meg med dette å anmode statsråden om å bekrefte intensjonen med riksvei 2-utbyggingen og 

mest mulig i detalj redegjøre for fremdriften i prosjektet. Når kan byggearbeidet starte, hva består de 

eventuelle hindringene i og når kan arbeidet være fullført for de forskjellige etappene? 

Svar: 

Jeg vil vise til at utbygging av riksveg 2 er et viktig ledd i å utvikle et konkurransedyktig indre Østland. 

Det langsiktige målet for ruta er tofelts motorveg mellom Kløfta og Kongsvinger og 8,5 m vegbredde på 

øvrige deler. 

Det er ikke avklart hvilken trasé ny riksveg 2 skal følge mellom Kløfta og Kongsvinger. Konsekvensutredningen 

er under sluttbehandling, og for delstrekningene Kløfta - Nybakk i Akershus og Furu - 

Kongsvinger i Hedmark er det også igangsatt kommunedelplanlegging. Bompengefinansiert utbygging er i 

første omgang aktuelt for disse delstrekningene som er kommet lengst i planleggingen. 

Vegdirektoratet har nå bedt vegkontorene ta et nytt initiativ overfor fylkeskommunene og kommunene 

for å få avklart om det er lokalpolitisk enighet om forsert utbygging ved hjelp av bompenger. Med 

lokalpolitisk avklaring innen sommeren 1999 og videre planavklaring som forutsatt vil det tidligst kunne 

fremmes en bompengeproposisjon i 2001/2002. 

Jeg vil understreke viktigheten av lokalpolitisk forankring i slike saker. Så lenge det ikke foreligger lokal 

avklaring, kan jeg ikke se at det er grunnlag for meg å gripe direkte inn i denne saken. 

Spørsmål nr. 126.

Spørsmål: 

Innlevert 15. januar 1999 av stortingsrepresentant Bjørn Hernæs. 

Besvart 25. januar 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

«I Aftenposten 13. januar 1999 sier direktøren i DN (Direktoratet for naturforvaltningen) at «den som 

ikke aksepterer ulven, godtar heller ikke naturen». Ulveforskere hevder i samme avis «at det bare er et 

tidsspørsmål før ulven slår seg ned i Nordmarka». 

At Regjeringen ofrer deler av Hedmark til fordel for rovdyr har mange forstått for lenge siden, men er 

direktørens oppfatning av naturen dekkende også for statsrådens naturforståelse og er en ulvestamme i 

Nordmarka blitt en del av Regjeringens rovviltpolitikk?» 

Svar: 

Målsettingene og prinsippene for forvaltningen av de store rovdyrene er behandlet og avklart av Stortinget, 

jf bl.a. St. meld. nr 35 (1996-97) og Innst. S. nr 301 (1996-97). Det er en målsetting å sikre levedyktige 

bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge. Samtidig skal det sikres et aktivt jordbruk med 

muligheter til å utnytte beiteressursene i utmark til sau og rein. Regjeringen følger nå opp Stortingets vedtak 

på en rekke områder. 

Som et ledd i dette oppfølgingsarbeidet har Direktoratet for naturforvaltning (DN) i brev av 11.1.99 til 

Miljøverndepartementet oversendt et prinsippdokument om samordning av forvaltningen av den 

skandinaviske ulvebestanden. Dokumentet er utarbeidet og undertegnet av DN og Statens naturvårdsverk i 

Sverige og bygger på foreliggende politiske og faglige føringer for forvaltningen. I brevet til departementet 

har direktoratet gjort nærmere vurderinger omkring forvaltningen av ulv i Norge i 1999. For å begrense 

skade på sau, foreslår DN arealsonering for virkemiddelbruk i miljø- og landbruksforvaltningen. I brevet er 

det gitt et konkret forslag til slik sonering nord i Hedmark. For øvrig foreslås det at en detaljert arealsonering 

vurderes nærmere seinere i år. DN peker på at det pågår et arbeid med en regional forvaltningsstrategi i regi 

av fylkesmennene i Hedmark, Oslo og Akershus og Østfold som kan gi noe av grunnlaget for en slik 

vurdering. 

Miljøverndepartementet vil, sammen med Landbruksdepartementet og andre berørte parter, foreta en 

vurdering av hvilke områder som skal forbeholdes bufe og tamrein, samt i hvilke områder ulven fortsatt må 

ha et strengt vern. I denne sammenheng vil forslaget fra DN bli nærmere vurdert. Målsettingen med dette 

arbeidet er å søke å balansere de ulike hensynene i rovviltforvaltningen på en slik måte at potensialet for 

skader på sau og tamrein blir så lavt som mulig samtidig som vi når målene for rovviltbestandene. 

Når det gjelder spørsmålet om naturforståelse, vil jeg vise til Stortingets behandling av St. meld. nr 35 

(1996-97). Et flertall i energi- og miljøkomiteen viste her til at jordens artsmangfold minker raskt og ugjenkallelig, 

at ville planter og dyr er en del av vår naturarv og at utryddelse av arter ikke kan aksepteres (jf Innst 

S. nr 301 (1996-97) s. 5). Komiteens flertall viste videre til at det er bred enighet i Norge om å legge til rette 

for bestander av alle de fire store rovviltartene. Komiteflertallet mente dette også ble bekreftet under de 

befaringer og høringsrunder som komiteen gjennomførte, der de fleste uttrykte at store rovdyr er en del av 

norsk fauna. 

Spørsmål: 


Innlevert 15. januar 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 25. januar 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger.

«Nøstebuktens Venner i Bergen har anket Bergen bystyres vedtak an. Reguleringsplan for Dokken- 

Nøstebukten, «Havneplanen», som legger til rette for etablering av sentral landsdelshavn for Vestlandet i 

Bergen sentrum. Utfylling av 30 mål i Nøstebukten er allerede i gang uten at anken er behandlet. SFT stanset 

utfyllingen noen dager. 

Vil miljøvernministeren ta initiativ til å stanse utfyllingen til anken er behandlet, og hvilke virkemidler 

har Departementet til å stanse utfyllingen?» 

Begrunnelse: 

Planene om en sentral landsdelshavn for Vestlandet i Bergen sentrum åpner for utfylling av 90 mål, 

hvorav 30 mål er i Nøstebukten. Dette er et stort inngrep og en enkeltutbygging som er svært kontroversiell i 

Bergen. Planen gir også grønt lys for bygging av 4 felts veg, med påfølgende økt støy, forurensing og 

trafikkfare i et bomiljø med mange småbarnsfamilier. Ankepunktene er mange: Det er ikke vurdert alternativ 

utnyttelse av arealet, det er ikke vurdert alternativ lokalisering av landsdelshavnen, planen er i strid med 

Rikspolitiske retningslinjer, planen er lite miljøvennlig, kommunen er både tiltakshaver og planmyndighet i 

en sak av denne størrelsen, osv. 

Det er nå om å gjøre at utfyllingsarbeidet stanses inntil anken er behandlet. Bare da kan anken underlegges 

en forsvarlig saksbehandling. 

Svar: 

Reguleringsplanen for Dokken-Nøstet i Bergen ble vedtatt i Bergen bystyre 28.09.98. Det forelå ingen 

innsigelse mot planen fra statlig fagmyndighet, fylkeskommunen eller nabokommune, noe som innebærer at 

den er endelig vedtatt og at den etter planog bygningsloven i utgangspunktet kan legges til grunn for 

gjennomføring av bygge- og anleggsarbeider som er i samsvar med de formål det er regulert til. Utfylling i 

sjøen som et ledd i havneutbygging er i samsvar med planen. 

Departementet er kjent med at bystyrets vedtak er påklaget til fylkesmannen i Hordaland. Det innebærer 

at arbeider som utføres i planområdet, utføres for tiltakshavers regning og risiko hvis klagen fører frem og 

dermed tiltakene ikke lenger er i samsvar med planen. Tiltakshaver må i tilfelle bære alle kostnader ved 

eventuell retting. 

I forbindelse med behandling av klage fremgår det av § 42 i forvaltningsloven at det kan besluttes at 

vedtak ikke kan iverksettes før klagen er avgjort. Slik beslutning kan treffes av underinstansen (kommunen), 

klageinstansen (fylkesmannen) eller annet overordnet organ (departementet). Bakgrunnen for dette er at det 

er uheldig at det iverksettes tiltak som vanskelig kan reverseres hvis klagen blir tatt til følge, mens saken er 

under klagebehandling. 

I den foreliggende sak har departementet i brev av 19. januar 1999 til fylkesmannen i Hordaland bedt 

fylkesmannen vurdere spørsmålet om å beslutte utsatt iverksetting av bystyrets reguleringsvedtak og å gi 

tilbakemelding om resultatet av denne vurderingen. 

Hvis utsatt iverksetting blir besluttet, vil bygge- og anleggstiltak som er et ledd i gjennomføringen av 

planen måtte stanses inntil videre. 

Jeg avventer nå tilbakemeldingen fra fylkesmannen. 

I tillegg til planog bygningsloven reguleres utfylling i sjø også av forurensningsloven. Fylkesmannen i 

Hordaland ga i brev av 30.09.98 utslippstillatelse for utfylling i det aktuelle område. Utslippstillatelsen ble 

påklaget til Statens Forurensningstilsyn som i brev av 07.01.99.ikke tok klagen til følge. Det foreligger 

således gyldig utslippstillatelse.

Spørsmål: 





Innlevert 18. januar 1999 av stortingsrepresentant Synnøve Konglevoll. 

Besvart 26. januar 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«For å bli kjevekirurg trenger en både odontologisk og medisinsk embedsutdanning. Innenfor normert tid 

tar dette opp mot 10,5 år. Dermed overskrides kvoten for støtte og rentefritak fra Statens Lånekasse for 

utdanning. Kan dette problemet løses gjennom unntak eller er det nødvendig med en regelendring?» 

Svar: 

Tildeling av støtte fra Lånekassen er begrenset i tid. I utgangspunktet gis det støtte til en høgre utdanning 

i den tid som er normert for utdanningen. Det er åpning i forskriftene for å gi støtte i opp til åtte år til 

kombinasjoner av utdanninger på høgre nivå. 

Spørsmålet om hvor lang tid det kan gis støtte fra Lånekassen til høgre utdanning ble sist vurdert av departementet 

i St meld nr 14 (1993-94) om studiefinansiering og studentvelferd som ble lagt fram for 

Stortinget høsten 1993. Spørsmålet ble vurdert av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Innst S nr 

101 (1993-94), men dette førte ikke til endringer i hvor lang tid det kan gis støtte til høgre utdanning. 

Spørsmålet om støtte til både odontologisk og medisinsk embetseksamen har tidligere vært tatt opp av 

enkeltpersoner som har vært i gang med utdanningen og som har opplyst at de planlegger spesialisering som 

kjevekirurg. Departementet har i den sammenheng vært i kontakt med Sosial- og helsedepartementet som 

har opplyst at finansieringsordningen for denne spesialiseringen ikke har vært noen sentral problemstilling. 

Bl.a. kan tannleger med spesialisering i kjeveortopedi i en viss utstrekning gå inn på kjevekirurgenes felt. 

For spesialisering som kjeveortopeder er det etablert finansieringsordninger gjennom stipend eller lønn under 

utdanningen mot bindingstid. 

Jeg finner det etter dette ikke naturlig at de to embetseksamenene skal finansieres fullt ut gjennom Lånekassen, 

selv om spesialiseringen til kjevekirurg krever både odontologisk og medisinsk embetseksamen 

som forutdanning. 

For disse og andre låntakere som kombinerer lange utdanninger er det åpning i forskriftene for å gi utsettelse 

med betalingen av studielånet i inntil to år etter at muligheten for støtte fra Lånekassen er ute. 


Innlevert 20. januar 1999 av stortingsrepresentant Siri Frost Sterri. 

Besvart 27. januar 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk.

Spørsmål: 

«Stiftelsen Vekst har søkt om økonomisk støtte til videreføring av det 5 årige samarbeidsprosjektet BI- 

PIR. Prosjektet har som formål å bidra til innføring av fornybare energikilder i Russland, og mottok støtte fra 

Utenriksdepartementet i 1998 med 2,5 mill kroner. 

Hvordan vil utenriksministeren medvirke til en rask avklaring om videreføring av støtten for 1999 for å 

sikre dynamikk i fremdriften av prosjektet?» 

Svar: 

Utenriksdepartementet er nå i ferd med å foreta en gjennomgang av innkomne søknader under den 

vedtatte bevilgning for samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa i 1999. I tillegg til Stortingets 

bevilgning for 1999 på 55,5 mill. kroner er det også mulighet for å omdisponere en del av de ca 95 mill. 

kroner som ble overført under denne budsjettpost fra 1998 til 1999. Utover dette vil den vedtatte tilsagnsfullmakt 

for 1999 på 200 mill. kroner anvendes til planlegging av prosjekter hvor utbetaling vil finne sted i 

år 2000. 

Skulle det vise seg at de midler som er bevilget på statsbudsjettet for 1999 ikke er tilstrekkelig til å opprettholde 

prosjektaktivitetene på et rimelig nivå, vil Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om tilleggsbevilgning 

i revidert nasjonalbudsjett. 

Den satsning som ble påbegynt i 1998 for å bidra til utnyttelse av bioenergiressursene i Russland (BIPIRprosjektet) 

er interessant og må sees i et langsiktig perspektiv. Departementet er derfor innstilt på å 

videreføre støtten til slike prosjekt i årene fremover. 

Spørsmål: 


Innlevert 20. januar 1999 av stortingsrepresentant Ane Sofie Tømmerås. 

Besvart 26. januar 1999 av justisminister Aud-Inger Aure. 

«Dagbladet hadde artikler 19. og 20. januar 1999 om Folke Rønning som døde i sin celle på Ila landsfengsel 

i fjor sommer. 

Avdødes familie mener at døden inntraff fordi nødvendig legetilsyn og behandling ikke ble gitt, til tross 

for at avdødes alvorlige helsetilstand og plager var kjent. Vil statsråden gjøre noe for å få klarlagt om Folke 

Rønning fikk nødvendig og riktig helsetilbud og tilsyn, og ellers om rutinene for behandling av innsatte med 

helseproblemer er gode nok?» 

Svar: 

Den aktuelle saken er nylig brakt inn for fylkeslegen i Akershus. Det var helseavdelingen ved Ila 

landsfengsel og sikringsanstalt som på eget initiativ ba fylkesmannen om granskning. I henhold til vanlig 

praksis vil fylkeslegen i kraft av sin tilsynsrolle vurdere om det er grunn til å rette kritikk mot det helsetilbudet 

og det tilsynet avdøde fikk i det aktuelle tidsrommet. Dersom fylkeslegen finner at det er grunnlag 

for kritikk i foreliggende sak, vil den bringes videre til Statens helsetilsyn. 

Jeg avventer fylkeslegens uttalelse, og finner det ikke naturlig å kommentere denne enkeltsaken nærmere 

nå. 

Til den siste delen av spørsmålet vil jeg innledningsvis slå fast at primærhelsetjenestene og psykiatritjenestene 

i norske fengsler gjennomgående er meget gode. Helsetjenestene reguleres av kommunehelsetjenesteloven, 

som også regulerer helsetjenestene ellers i samfunnet. Innsatte i norske fengsler og befolkningen 

for øvrig gis følgelig et likeverdig helsetilbud. 

Som ellers i samfunnet vil tilbudet variere noe avhengig av anstaltenes størrelse og antallet innsatte. Som 

eksempel på helsetilbudet i en anstalt vil jeg opplyse om at helseavdelingen ved Ila landsfengsel og

sikringsanstalt har sykepleiere på vakt daglig fra klokken 0700 til 2100 og legedekning 4 dager pr. uke. Ut 

over dette benyttes legevakt ved behov. 

Det er Sosial- og helsedepartementet som har det overordnede ansvaret for helsetjenestene i fengslene. 

Statens helsetilsyn har ansvaret for det faglige innholdet, og fylkeslegen står for den utøvende funksjonen. 

Det er et tett og kontinuerlig samarbeid mellom Justisdepartementet og helsemyndighetene i disse 

spørsmålene. 

Jeg har ikke holdepunkter for å mene at de generelle rutinene for behandling av innsatte med helseproblemer 

ikke er gode nok. Jeg vil imidlertid se nærmere på saken, og i samarbeid med Sosial- og 

helsedepartementet vurdere om det er behov for å gjennomgå de aktuelle rutinene. 


Innlevert 20. januar 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 

Besvart 28. januar 1999 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«I.L.Varegg's kulturbygg ble ferdig i 1977, og fungerer som treffpunkt og lokalt kulturbygg for en 

tradisjonsrik del av Bergen. De har ikke fått statstilskudd på grunn av manglende midler. Nå er ordningen om 

tilskudd omgjort på en måte som hindrer idrettslag kulturmidler. 

Vil Kulturministeren sikre at dispensasjon blir gitt i dette tilfellet?» 

Svar: 

Kulturdepartementet mottok den 15.12.98 en søknad fra I.L Varegg, om dispensasjon fra en bestemmelse 

i regelverket for lokale og regionale kulturbygg, gjeldende fra og med søknadsåret 1999, om at idrettslag 

ikke alene kan søke på midler til lokalt kulturbygg, men eventuelt må inngå i et andelslag. I.L Varegg har 

bygget en ny 2. etasje over sitt eksisterende klubbhus «Badstuen», og har siden 1996 søkt om statlige midler 

til lokalt kulturbygg, uten å ha oppnådd dette. 

Kulturdepartementet har behandlet søknaden om dispensasjon. Søknaden er ikke imøtekommet, men det 

åpnes for at det kan søkes om spillemidler til utvidelse av klubbhuset. 


Innlevert 20. januar 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 28. januar 1999 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«Teaterskolen som drives ved Nordic Black Theatre trues av nedlegging fordi Arbeidskontoret trekker 

tilbake økonomiske midler en konsekvens av årets statsbudsjett. Teaterskolen gir altenativ teaterutdanning, 

den muliggjør det flerkulturelle møtet, kvalifiserer elever til jobber innenfor kulturlivet, og er et viktig 

integreringstiltak. Ansvaret for dette arbeidet tilligger flere departement. Vil statsråden ta initiativet til en 

koordinert innsats for å redde teaterskolen?» 

Begrunnelse:

Nordic Black Theatres er blitt drevet med midler fra Arbeidskontoret Grünerløkka og «Indre Øst»- 

pakken. Når nå Arbeidskontoret sannsynligvis vil trekke inn den økonomiske støtten som følge av færre 

sysselsettingsmidler, betyr det at skolens eksistens er truet. 

Skolen er et tilbud til arbeidsledig ungdom med flerkulturell og minoritetsspråklig bakgrunn. Den representerer 

også et alternativ tilbud til utdanninga ved Statens teaterhøgskole, både med hensyn til innhold 

og inntak. Flere av elevene har skapt seg sine egne jobber innafor frie grupper eller har fått free- lancejobber 

innafor institusjonene. Kunstnermeldinga og Langtidsprogrammet (1998-2001) sier følgende om kunsten og 

det flerkulturelle samfunnet: «Mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen 

kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner som naturlige og 

likeverdige deltakere.» 

Tiltak som denne teaterskolen muliggjør det flerkulturelle møtet, en berikelse for kunst- og kulturlivet i 

Norge. I tillegg er det et viktig integreringstiltak, ved at den gir ungdom med flerkulturell bakgrunn et 

ståsted, og elevene vil kunne være verdifulle rollemodeller for annen ungdom med samme bakgrunn. 

Elevene kan også fungere som positive rollemodeller for det norske samfunn, idet de viser et annet bilde av 

flerkulturell ungdom enn det media viser i disse dager. 

Teaterskolens mål, drift og innhold berører flere departements ansvarsområder. Skolen har bedt om et 

tverrdepartementalt møte. Det er bakgrunnen for at SV nå ber om at Kulturministeren tar initiativet til en 

koordinert innsats for å sikre videre drift av skolen. 

Svar: 

Med brev av 30. desember 1998 stilet til kulturministeren, kommunalministeren, barneog familieministeren 

og arbeidsministeren underretter Nordic Black Theatre om at Arbeidskontoret Grünerløkka har 

gitt teatret signaler om at hele den økonomiske støtten til drift av teaterskolen ved Nordic Black Theatre i 

1999 vil bli strøket. Ifølge teatret kommer dette til å skape en kritisk situasjon som vil true hele skolens 

eksistens. Det blir opplyst at skolen vil miste 50 pst av driftsstøtten, dvs 1 mill. kroner, og at 20 elever 

kommer til å miste sin skole- eller kursplass. 

Nordic Black Theatre ber om at Kommunal- og regionaldepartementet, Barne- og familiedepartementet, 

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kulturdepartementet gjennom et tverrdepartementalt møte må 

søke å finne frem til løsninger for Nordic Black Theatres teaterskole. 

Representanten Ågot Valle viser i sitt spørsmål bl.a. til at teaterskolen gir alternativ teaterutdanning, at 

den kvalifiserer elever til arbeid innenfor kulturlivet, og at skolen således er et viktig integreringstiltak. 

Siden saken berører flere departementer blir det spurt om kulturministeren vil ta initiativet til en koordinert 

innsats for å redde teaterskolen. 

Jeg kan opplyse at det allerede er etablert kontakt mellom Kommunal- og regionaldepartementet, Barneog 

familiedepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kulturdepartementet i denne saken. 

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som har ansvar når det gjelder teaterutdanning, er også 

trukket inn, selv om en der ikke har mottatt noen direkte søknad fra Nordic Black Theatre. 

I regi av Kommunal- og regionaldepartementet ble det 21. ds avholdt et møte mellom representanter for 

ovennevnte departementer der en drøftet den oppståtte situasjonen for teaterskolen ved Nordic Black 

Theatre. Det tverrdepartementale arbeidet vil fortsette med Kommunal- og regionaldepartementet som 

koordinerende departement med sikte på å finne en løsning. I dette arbeidet vil det også bli tatt kontakt med 

Oslo kommune. 

Til orientering kan tilføyes at Kulturdepartementet i 1999 gir et tilskudd på kr 1 129 000 til teaterdelen av 

Nordic Black Theatre. Teatrets skole er imidlertid en viktig forutsetning for teaterdriften. Kulturdepartementet 

engasjerer seg derfor aktivt i arbeidet med å finne en løsning for skolens videre drift. 


Innlevert 21. januar 1999 av stortingsrepresentant Harald T. Nesvik. 

Besvart 27. januar 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten.

Spørsmål: 

«Iflg. Sunnmørsposten den 21. d.m. skal Sør- Trøndelag fylkeskommune foreta en innsparing i budsjettet 

til RiT som vil gå ut over helsetilbudet til pasienter i Møre og Romsdal - både kreftpasienter og 

hjertepasienter vil bli berørt samtidig som ventetiden vil øke. En slik innsparing fra en fylkeskommune som 

går ut over andre fylker vil sette ordningen med helseregioner i et merkelig lys og kan ikke aksepteres. Vil 

helseministeren gripe inn slik at alle i helseregion 4 får samme tilbud?» 

Svar: 

For Sosial- og helsedepartementet er det to fundamentale prinsipper som berøres i denne saken. For det 

første er det slik at alle pasienter skal ha et tilbud og en tilgang til regionsykehusfunksjoner som er 

uavhengig av hvilken fylkeskommune innenfor regionen de bor i. For det andre er det viktig at alle fylkeskommuner 

som er berørte av en regionsykehusfunksjon faktisk blir informert om endringer i funksjonen, 

enten det er en opptrapping eller nedtrapping av tilbudet. Den fylkeskommunen som eier regionsykehuset 

har gjennom sykehusets status en forpliktelse til å informere de berørte fylkeskommuner, som er avhengig av 

regionsykehuset for å gi sine innbyggere et fullverdig helsetilbud. 

Etter det jeg forstår er det aktuelle innsparingsforslaget enda ikke vedtatt, selv om budsjettets rammer for 

1999 er vedtatt av fylkestinget i Sør-Trøndelag. RiTs forslag til innsparing skal fremmes i fylkesutvalget i 

Sør-Trøndelag den 28. januar. Det har vært avholdt møte i det regionale fylkeshelsesjefkollegiet i forkant av 

dette, og jeg forventer at Møre og Romsdals synspunkter har blitt fremsatt der. Sør-Trøndelag 

fylkeskommune fremholder at innsparingsforslaget vil medføre en omorganisering av enkelte tjenes 

ter ved RiT, slik at de drives mer kostnadseffektivt. Forslaget er ifølge fylkeskommunen ikke ment å 

innebære redusert volum på pasientbehandlingen. Jeg forutsetter at de berørte fylkeskommuner kommer til 

enighet om dette. 

Jeg vil understreke at fylkeskommunene bør komme til enighet om dette uten å trekke inn sentrale 

myndigheter. Fylkeskommunen står som sykehuseier, og må ha frihet til selv å tilpasse aktiviteten til sine 

budsjetter. Sør-Trøndelag fylkeskommune har stått overfor store utfordringer knyttet til vedtaket av årets 

budsjett. En betydelig innsparing har måttet skje innenfor alle sektorer. Det må imidlertid påligge eier av 

regionsykehuset et særlig ansvar for å informere andre berørte fylker i forkant av eventuelle endringer i 

regionsykehustilbudet, slik at disses synspunkter kan bli tatt hensyn til. Selv om dette ikke forutsettes 

eksplisitt i forslaget til forskrift for det regionale helsesamarbeidet, bør dette være en selvfølge. De regionale 

helseutvalgene skal være et samarbeidsorgan som skal kunne fange opp denne type problemer på et så tidlig 

stadium at man kan komme til regional enighet. 

Når de første regionale helseplaner blir levert til departementet, vil departementet kunne velge å ikke 

vedta planen dersom den f. eks. ikke ivaretar et likeverdig helsetilbud i hele regionen. 


Innlevert 25. januar 1999 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 2. februar 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

Spørsmål: 

«Reglene for trygder og sosiale ytelser fører til avkorting dersom den trygdede blir folkevalgt. Folk med 

små pensjoner ser seg ikke råd til å delta i folkevalgt arbeid. De med dårligst råd blir enda dårligere 

representert i folkevalgt organer. 

Kan statsråden se det urimelige i at de med lavest inntekt får slike inntekter avkortet og at regelverket 

ikke må hindre trygdede i å delta i folkevalgte organer?» 

Begrunnelse:

Det er viktig at reglene for trygd og sosiale ytelser ikke gjør det vanskelig eller umulig å gjøre bruk av 

sine demokratiske rettigheter og stille til valg og delta i folkevalgte organer. Å sikre slike rettigheter og legge 

til rette muligheter er en forutsetning for at demokratiet skal være representativt og for at alle skal kunne 

opptre på like vilkår. Det å ikke ha råd til å sitte i for eksempel kommunestyret, fordi en som trygdet ikke 

kan få utgifter slike verv medfører kompensert gjennom godtgjørelser slik andre får, er uakseptabelt. Med det 

svært lave inntekten mange trygdede har, er dette en realitet. 

Dette gjelder ikke mange nå, men det kan forhåpentligvis blir flere trygdede og mennesker som får 

sosialhjelp i politikken hvis regelverket blir endret. Maktforholdene ellers er til stor gunst for den som har 

mye penger, er ved god helse og ellers kan delta fritt i arbeid og samfunnsliv. Å sikre mennesker med lav 

inntekt mulighet til å delta i politikk er derfor et viktig samfunnsanliggende. 

Svar: 

Tilsvarende problemstilling er reist flere ganger tidligere, se bl a spørsmål nr 47 i spørretimen 17. desember 

1997 og spørsmål nr 288 til skriftlig besvarelse i 1998. Jeg velger å besvare ditt spørsmål med 

utgangspunkt i reglene for uførepensjon, da jeg antar at dette er den oftest forekommende ytelsen blant dem 

som er aktuelle til verv i folkevalgte organer. 

For å ha rett til uførepensjon må evnen til å utføre inntektsgivende arbeid være nedsatt med minst 50%. 

Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er redusert, dvs hvor høy uføregraden er, skal inntektsforholdene 

før og etter uføretidspunktet sammenlignes. Det skal som hovedregel tas hensyn til all pensjonsgivende 

inntekt ved denne vurderingen. Med pensjonsgivende inntekt menes hovedsakelig personinntekt 

etter skatteloven § 55, jf folketrygdloven § 3-15. Som personinntekt regnes bl a godtgjørelse som medlem av 

styre, representantskap, utvalg, råd og lignende. Det er således klart at godtgjørelse for politiske verv regnes 

som pensjonsgivende inntekt. 

En fastsatt uførepensjon kan revurderes dersom det skjer en vesentlig endring i de forholdene som ble 

lagt til grunn ved tilståelsen. Pensjonen kan da bli redusert eller falle bort. Uførepensjonister bør stimuleres 

til å utnytte restinntektsevnen og ta del i arbeidslivet. Pensjonsgivende inntekt opp til friinntektsgrensen (kr 

45 370.-) regnes derfor ikke som en vesentlig endring. Dette gjelder både personer med full og gradert 

pensjon. Personer med gradert uførepensjon kan i tillegg ha en deltidsstilling, og på den måten utnytte sin 

restinntektsevne. 

Det som kalles «friinntekt» er ikke et fribeløp som alle uførepensjonister kan ha, men et «sling 

ringsmonn» ved vurderingen av om det er skjedd en vesentlig endring slik at uføregraden skal revurderes. 

Uførepensjonister har ikke rett til å ha friinntekt før det er gått ett år fra uførepensjon blir innvilget eller 

endret. Ventetiden på ett år fulgte tidligere av praksis, men ble lovfestet i 1997. Det var ingen merknader til 

forslaget om å lovfeste denne regelen under stortingsbehandlingen. Det første året etter uførepensjon er 

innvilget regnes all inntekt for å være en vesentlig endring. Dersom reglene om friinntekt skulle gjelde 

allerede kort tid etter at uføregraden ble fastsatt, ville det kunne medvirke til uheldig tilpasning til 

regelverket. Dersom uførepensjonister har en ubrukt restinntektsevne kort tid etter at de har fått innvilget 

uførepensjon eller endret uføregraden, kan det tyde på at uføregraden er fastsatt på uriktig grunnlag. 

Bakgrunnen for at friinntektsgrensen i 1997 ble hevet fra ½ til 1 grunnbeløp, var bl a at personer med 

politiske verv skulle ha anledning til å ta imot vederlag uten at det skulle ha konsekvenser for retten til 

uførepensjon. Dette var ett av flere tiltak som ble vedtatt for å gjøre uførepensjonsordningen mer fleksibel, 

slik at uførepensjonister i større grad enn tidligere skulle få mulighet til å delta i arbeidslivet. 

Jeg har ikke sett grunn for å særbehandle inntekt fra politisk virksomhet i forhold til annet inntektsgivende 

arbeid. Reglene rammer heller ikke personer med politiske verv spesielt hardt, fordi reglene er like for 

alle uførepensjonister. 

Representanten Karin Andersen tar som utgangspunkt dårligere representasjon fra grupper med lav 

inntekt. I lys av den debatten som pågår om sviktende rekruttering til folkevalgte organer, vil jeg gjennomgå 

spørsmålet på ny. 

Regjeringen tar sikte på å vurdere sider ved uførepensjonsordningen i den bebudede Stortingsmeldingen 

om utjevning i levekår herunder også reglene om friinntektsgrensen og ventetiden for denne. 


Spørsmål: 

Innlevert 27. januar 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 

Besvart 3. februar 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Det henvises til oppslag i dagsavisen Nordlys den 20/1-99 der det meldes at etableringen av et 

mammografisenter ved Regionsykehuset i Tromsø kan være i fare. Begrunnelsen er at fylkeskommunen ikke 

har mottatt garanti fra staten for hva staten vil betale til drift og utstyr inneværende år. Gjennom forsinkelen 

risikerer man også å tape fagfolk til andre mammografisentra. Vil helseministeren ta et snarlig initiativ 

overfor Troms fylkeskommune slik at senteret kan realiseres snarest mulig?» 

Begrunnelse: 

Tilbudet om mammografiundersøkelser har eksistert i østlandsområdet i mange år via private røntgeninstitutter, 

selv om undersøkelsene først nå settes i system som screeningundersøkelser av kvinner i gitte 

aldersgrupper. Det foreligger stortingsvedtak om at ordningen med mammografiscreening etter hvert skal 

gjøres landsomfattende, og Helse- og sosialdepartementet har bestemt at Troms er ett av de fylker som 

allerede nå skal inngå i ordningen, med et oppfølgingsansvar også for Finnmark. 

Undersøkelser gjennom de siste årene har vist en foruroligende flukt av fagfolk fra Nord-Norge og norske 

distriktskommuner til det sentrale østlandsområdet. Dersom man kan klare å etablere nye fagtilbud først i de 

områder som sliter med rekruttering, kan man håpe på at man i større grad både blir i stand til å holde på 

disse fagfolkene, og kanskje til og med rekruttere nye fagpersoner. Men skjer det motsatte, nemlig at 

fagtilbudet utvides der konsentrasjonen av fagpersonell fra før av er størst, kan dette føre til en ytterligere 

utarming der man fra før av sliter med rekruttering, slik man nå gjør i Nord-Norge. 

Etter undertegnedes vurdering er det derfor av stor betydning at man nå raskest mulig får avklart de 

hindringer som ligger i veien for at Ritø får bygd opp og kommet i gang med et mammografisenter. Argumentasjonen 

knyttet til fagpersoner må her naturligvis sees i sammenheng med tilbudet til befolkningen, som 

jo vil bli mangelfullt dersom senteret ved sin oppstart ikke lenger har tilgang til de fagpersoner som nå 

befinner seg ved Regionsykehuset i Tromsø. 

Svar: 

Mammografiscreening ble utvidet med fem nye fylker i 1998. Troms og Finnmark var to av disse fylkene 

som samlet fikk tildelt 5,1 mill kroner i statlige midler for å starte opp med investeringer i 1998. I tillegg ble 

det lagt inn 0,5 mill kroner til drift i 1998. 

I forbindelse med utvelgelse av nye fylker i 1998, la styringsgruppen for prøveprosjektet med mammografiscreening 

til grunn at man av hensyn til det faglige aspektet bør samle kompetansen knyttet til tyding og 

etterkontroll i ett ressurssenter der dette er mulig. På bakgrunn av tilrådning fra styringsgruppen fant 

departementet å gå inn for etablering av ett 

brystdiagnostisk senter (BDS) i hvert fylke. Både av faglige og økonomiske grunner er Troms og Finnmark 

i denne sammenhengen å betrakte som ett fylke. Det er videre lagt til grunn at screeningvirksomheten i 

Troms og Finnmark skal dekkes med en mobil enhet (buss). 

Arbeidet med å anskaffe en mobil enhet til Troms/Finnmark er nå i gang. En mobil enhet vil kunne være 

klar til drift i januar/februar 2000. Troms fylkeskommune er videre i gang med planleggingen av et 

brystdiagnostisk senter ved Regionsykehuset i Tromsø. Utbyggingen vil bli finansiert på samme måte som 

for sykehusbygg, dvs at fylkeskommunen finansierer utbyggingen med mulighet for refusjon fra 

kapitalrefusjonsordningen. Det legges opp til at utgifter til utstyr og drift til det nye senteret i Tromsø vil bli 

fullfinansiert av staten på samme måte som for de øvrige fylkene. Når det gjelder hvordan en landsdekkende 

mammografi skal organiseres og finansieres når virksomheten er fullt utbygd i alle fylker, vil departementet 

komme tilbake til dette. 

For inneværende år er Troms fylkeskommune tildelt 3,9 mill kroner, hvorav ca 2 mill kroner til drift, bl a 

lønn til personell, og resten til investeringer. For 1999 vil Troms fylkeskommune derfor ha nok driftsmidler 

til opplæring av personell og planlegging av screeningvirksomheten. Mammografiscreening i Troms og 

Finnmark vil kunne starte opp så snart den nye bussen er klar, tidligst i januar/februar 2000.

Fylkesordføreren i Troms har bedt om et møte med departementet for å drøfte den videre gjennomføringen 

av mammografiscreening i fylket. Jeg tar sikte på at et slikt møte kan holdes i nær framtid. 

Spørsmål: 


Innlevert 28. januar 1999 av stortingsrepresentant Tore Nordtun. 

Besvart 5. februar 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«I kapittel 2 ligningsmyndighetenes § 2-1 «Ligningsmyndigheter i kommunen» heter det: For hver 

kommune skal det være et statlig ligningskontor, en ligningsnemnd, en overligningsnemnd og et takstutvalg. 

I særskilte tilfeller kan flere ligningskontorer ledes av en felles ligningssjef. 

Hvilken forståelse legger finansministeren i et ligningskontor for hver kommune, heri også fysisk 

plassering?» 

Begrunnelse: 

I skattedirektoratets informasjon av 18. juli 1998 heter det: 

«Skatteetaten er i dag organisert med ett ligningskontor og folkeregister i hver kommune, ialt 436 ligningskontorer 

og folkeregistre. Skattedirektoratet anbefaler å samle ligningskontorene og folkeregistrene i distrikt 

som geografisk hører naturlig sammen. Antall distrikt innenfor ett fylke vil variere. I hvert distrikt vil det være ett 

hovedkontor (distriktskontor) og et varierende antall lokalkontorer». 

Svar: 

Ligningsloven § 2-1 nr 1 nevner hvilke ligningsmyndigheter som skal finnes i hver enkelt kommune. Det 

følger av bestemmelsen at det skal være et ligningskontor for hver kommune. Loven bestemmer imidlertid 

ikke hvor kontoret skal ligge, således heller ikke at det må ligge i denne bestemte kommunen. Jeg viser til at 

tilsvarende spørsmål ble besvart i spørretimen 21. mai 1997 vedrørende en planlagt samlokalisering av 

ligningskontorene i kommunene Dovre og Lesja. Daværende finansminister Jens Stoltenberg gav da uttrykk 

for at det skal være identifiserbare ligningskontorer knyttet til hver enkelt kommune, men at dette ikke var til 

hinder for samlokalisering av ligningskontorene i Dovre og Lesja kommuner. 

Skatteetaten står overfor en rekke utviklingstrekk som etter min - og Kontroll- og konstitusjonskomiteens 

- vurdering gjør det nødvendig å vurdere organiseringen av hele ligningsforvaltningen. Jeg viser i denne 

sammenheng til at Stortinget våren 1997 behandlet innstillingen fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om 

Riksrevisjonens undersøkelse av ti likningskontorers praktisering av de ulike behandlingsnivåene i likningen 

for inntektsåret 1993 (Innst S nr 157 (1996-97). Stortinget drøftet i den forbindelse også hvilken betydning 

dagens organisasjonsstruktur med ligningskontor og folkeregister i hver kommune har hatt for kvaliteten på 

oppgaveløsningen. Som følge av dette ba Finansdepartementet i brev av 9. oktober 1997 Skattedirektoratet 

vurdere den fremtidige organisering av ligningsforvaltningen, med sikte på at ressursene i skatteetaten skal 

organiseres og utnyttes mest mulig effektivt. Skattedirektoratets anbefalinger av framtidig organisering av 

ligningsforvaltningen skal oversendes Finansdepartementet innen 1. april i år. 

Stortinget vil bli forelagt eventuelle budsjettmessige eller lovgivningsmessige konsekvenser av vurderingene. 

Jeg nevner her at eventuell sammenslåing av flere ligningskontorer til ett kontor vil kreve lovendring.

Spørsmål: 





Innlevert 29. januar 1999 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 5. februar 1999 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

«EOS (European Olympic Committe) har ønsket å styrke den faglige og organisatoriske bistand til sine 

medlemsland gjennom en stilling som sportsdirektør. 

Hvilke hovedoppgaver har EOC arbeidet med fram til i dag, hva slags framtidsplaner har organisasjonen 

og hvorfor forventes det at Norge alene skal betale utgiftene til sportsdirektørstillingen når resten av 

sekretariatet finansieres av den italienske olympiske komité (CONI)?» 

Svar: 

EOC (European Olympic Committee) er en sammenslutning av 48 nasjonale olympiske komiteer. En 

forløper for den nåværende sammenslutningen ble etablert for omlag 30 år siden. Hensikten har vært å samle 

de nasjonale olympiske komiteenes interesser i Europa, samt å være en samarbeidspartner med de 

internasjonale særforbund og Den internasjonale olympiske komité (IOC). Det finnes fem kontinentale 

sammenslutninger av olympiske komiteer som utgjør den globale sammenslutningen ANOC (Association of 

National Olympic Comittees). 

EOC er en demokratisk oppbygd sammenslutning hvor de 48 medlemslandene har én stemme hver i 

generalforsamlingen, som avholdes hvert år. Generalforsamlingen velger president, generalsekretær og styre 

på 15 medlemmer for fire år om gangen. EOC har ingen formell organisatorisk binding til IOC. 

EOCs viktigste oppgaver har vært arbeidet i de fem kommisjonene som har følgende oppgaver: 

– Kommisjon for teknisk koordinering av blant annet olympisk solidaritet, generell idrettspolitikk, 

forholdet til internasjonale særforbund og doping. 

– Kommisjon for forberedelse av olympiske leker i forbindelse med organisering, deltakelse, kontrakter, 

internasjonale særforbund og det olympiske program. 

– Kommisjon for markedsføring og finansiering. 

– Kommisjon for juridiske spørsmål. 

– Kommisjon for ungdomsleker. 

I tillegg har EOC tre arbeidsgrupper som arbeider på områdene: Den europeiske union, ny kommunikasjon, 

samt idrett og miljø. 

EOC ønsker blant annet gjennom etablering av en stilling som utviklingsdirektør (denne betegnelse 

nyttes i Norges Idrettsforbund og Olympiske kommité (NIF) sitt brev av 2. februar 1999 til Kulturdepartementet) 

å styrke arbeidet med ungdomslekene, både innen Europa og i andre verdensdeler. Som en annen 

viktig oppgave angis bidrag til å utvikle de nasjonale olympiske komiteer i land med mindre ressurser. EOC 

ønsker å være en katalysator i et slikt system. 

Et utviklingsprogram for toppidrett gjennom felles seminarer, prosjekt og nettverksbygging inngår 

naturlig nok som en sentral oppgave. Det vil i den forbindelse kunne være aktuelt å etablere felles treningssentra 

for å spare og koordinere ressurser.

Norge har allerede gjennom sitt arbeide i EOC fått gjennomslag for heving av aldersgrensene og likhet 

mellom kjønnene i øvelsesprogrammet i ungdomslekene. Videre ble Norges forslag om en fempunkts 

antidoping-resolusjon vedtatt på EOCs siste 

generalforsamling. En styrking av organisasjonen bør således kunne bidra til å markere EOCs rolle som 

demokratisk organisasjon innenfor europeisk og internasjonal idrett. 

EOC har fjernsynsinntekter via IOC som tilnærmet eneste inntektskilde. Budsjettet for 1999 er på USD 

956 000, noe som klart begrenser mulighetene for faglig utviklingsarbeid. Dette er også bakgrunnen for at 

den italienske olympiske komité (CONI) finansierer sekretariatet. En utvidelse av EOCs oppgaver, som blir 

vurdert til å være i norsk idretts interesse av både Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité og 

Kulturdepartementet, må således finne eksterne finansieringskilder i en innledende fase. 

Dette er Kulturdepartementets bakgrunn for positiv respons på henvendelsen fra NIF om å bidra til å 

realisere et norsk engasjement innenfor EOCs virksomhet. 

Spørsmål: 


Innlevert 1. februar 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 


«Bergen Blues&Roots Festival har ved tildeling av festivalstøtte for 1999 fått mindre enn fjorårets 

statlige støtte. Festivalen har høg profil på nyskapende formidling av musikk til barn og unge, også til barn 

og unge i distriktet. Dette får ikke festivalen uttelling for ved tildeling av støtte. Hva vil statsråden gjøre for 

at festivaler med høg kunstnerisk kvalitet og høg profil på formidling til barn og unge kan få støtte, jfr. 

festivalstøttens formål om å fremme formidling av musikk til barn og unge?» 

Begrunnelse: 

Bergen Blues&Roots Festival drives av et idealistisk arbeidende styre og har ingen fast ansatte. Til tross 

for dette har festivalen klart å få inn musikalske krefter med bakgrunn i blues, folk-rock og folkemusikk og 

med høg kunstnerisk kvalitet og internasjonal anerkjennelse. Det unike med festivalen er at disse kreftene 

også brukes til kurser og seminarer for barn og unge, i Bergen og i kommuner utenfor Bergen, ved 

rockeklubber og i samarbeid med musikkskoler. Det er også et utstrakt samarbeid med musikkstudenter ved 

Høgskolen i Bergen. Ved fjorårets festival ble det arrangert ungdomskurs, låtskriverkurs, gitarkurs og kurs i 

rytmisk musikk/internasjonal folkemusikk, alt dette i løpet av de tre dagene festivalen varte. Bergen 

Blues&Root planlegger nå å bidra til en musikkpedagogisk fornyelse inn i år 2000. Dette vil skje i samarbeid 

med festivalkreftene og ungdomsskoler og barnehager. Festivaler som tar formidling til barn og unge på 

alvor, og som drives helt i tråd med viktige formål med festivalstøtten, må sikres videre eksistens. Paradokset 

er at denne festivalen strever med å overleve fra år til år, og at den har fått mindre samla statlig støtte enn ved 

fjorårets tildelinger. 

Svar: 

Bergen Blues og Roots Festival ble i 1998 tildelt 75.000 kroner i statstilskudd fra Tilskuddsordningen 

for musikkfestivaler. I 1999 er festivalen tildelt 130.000 kroner over denne tilskuddsordningen. Økningen er 

begrunnet i festivalens lokale forankring, økte kunstneriske virksomhet og positive satsing på ungdom. 

Dersom tilskuddet til Olavsfestdagene (som fikk knutepunktstatus fra og med 1999) holdes utenfor, er 

avsetningen til festivalformål økt med 10 % fra 1998 til 1999. Tilskuddet til Bergen Blues og Roots Festival 

over ordningen økte med 73 % i denne perioden. 

I 1998 mottok festivalen i tillegg et statstilskudd på 150.000 kroner fra Turné-, festival- og transportstøtteordningen 

for rock og beslektede musikkformer. Dette tilskuddet ble gitt mellom de regulære til-

delingsrundene som har søknadsfrist 1. mai og 1. november hvert år. Tilsvarende tilskudd ble samtidig gitt 

tre andre rockrelaterte musikkfestivaler. Da søknadsfristen for første halvår 1999 utløp 1. november 1998, 

hadde festivalen ikke søkt om tilskudd. 

Tilskuddsordningen til musikkfestivaler ble presentert for Stortinget i St. prp. nr. 1 (1997-98). Formålet 

med ordningen er å bidra til at hovedmålet for den statlige musikkpolitikken kan nås. Den skal særlig bidra 

til å gjøre musikk av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig og stimulere til kunstnerisk fornyelse og 

utvikling. Videre er det et mål å formidle og videreutvikle norske musikktradisjoner, fremme bruken av 

samtidsmusikk og formidling av musikk til barn og unge. Ordningen skal bidra til at musikkfestivaler med 

et høyt kvalitetsnivå kan opprettholdes og utvikles. Den skal stimulere til nyskaping med hensyn til 

formidling. I utkastet til forskrifter som departementet har til behandling, er det også lagt til grunn at 

tilskuddsordningen skal sikre mangfold og at ordningen i størst mulig grad kommer hele landet 

til gode. 

Av de 38 musikkfestivalene som har fått tildelt festivalstøtte i 1999 har 30 tilbud til barn og unge. Med 

den helhetsvurdering som må legges til grunn for tildeling av festivalstøtte, mener jeg det er grunn til å 

konstatere at formidling til barn og unge blir ivaretatt innenfor ordningen. Opplæring og kursvirksomhet 

utløser isolert sett ikke festivaltilskudd. Jeg ser det likevel som svært positivt at Bergen Blues og Roots 

Festival legger til rette for kurs og opplæringsvirksomhet for barn og unge innenfor festivalens rammer. 

Barn og unge er en viktig målgruppe for regjeringen. Jeg vil selvsagt også følge utviklingen av festivaltilskuddsordningen 

på dette området. 


Innlevert 1. februar 1999 av stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul. 

Besvart 8. februar 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

Spørsmål: 

«I forbindelse med behandlingen av St.meld nr. 29 om Kyoto Innst. S. nr. 233 (1997-98) ba komiteen 

regjeringen vurdere en utvidelse av det eksisterende mottak og behandlingssystem for det ozonreduserende 

stoff(KFK) til også å omfatte andre ozonreduserende stoffer.Vil regjeringen ta initiativ til å få etablert et 

pante-og retursystem for Hydrofluorkarbon (HKFK) tilsvarende det systemet vi i dag har for KFK?» 

Begrunnelse: 

I 1999 vil det bli importert ca. 1000 tonn HKFK til Norge, etter tillatelse fra Statens Forurensingstilsyn, 

uten at det er etablert et mottak/ retursystem for bruk av HKFK. Dersom tilsvarende mengder HKFK slippes 

ut i atmosfæren vil dette omregnet i CO2- ekvivalenter, utgjøre 1,3 millioner tonn. 

For det ozonreduserende stoffet KFK er det etablert et godt fungerende pante- og retursystem. Dette med 

bakgrunn i en avtale mellom stiftelsen ReturGass og importørene av KFK. Systemet er en frivillig ordning. 

Det økonomiske grunnlaget for å dekke framtidige kostnader ble etablert ved at det ble innkrevd et gebyr ved 

import/salg av ny KFK. Gebyret ble innbetalt til et fond som dekker alle kostnader også etter at 

gebyrene/importen ble stanset. Ved innlevering av bruk av KFK er utbetalingen av pantebeløpet benyttet 

som et incitament til å oppnå størst mulig grad av retur. 

Retur av brukt KFK og HKFK har fram til nå skjedd ved at den brukte gassen er fylt på flasker som er 

tømt for nytt medium og deretter returnert tilbake på disse til importøren (som eier flaskene). Fra nyttår har 

importørene tatt i bruk nye ventiler som gjør det umulig å fylle flaskene med fylt gass. Dette for å redusere 

kostnadene. I fremtiden kan dette bety at det ikke er mulig å returnere brukt gass med mindre det blir lagt til 

rette for et eget retursystem for brukt HKFK. 

Det har ikke vært mulig på frivillig basis, å etablere tilsvarende pante- og retursystem for HKFK hvor 

gebyrene dekker både årlige kostnader og oppbygningen av et fond for å dekke framtidige kostnader. 

Stiftelsen ReturGass i Hokksund som har ansvaret for retur, resirkulering og destruksjon av KFK- gasser har

kapasitet til også ta på seg ansvaret for HKFK-gassene dersom det blir etablert et tilsvarende pante- og 

retursystem. 

Svar: 

Norge har gjennom Montrealprotokollen påtatt oss gradvis å redusere og fase ut bruken av alle ozonreduserende 

stoffer, herunder hydroklorfluorkarboner (HKFK). I henhold til EØS-avtalen har Norge og EU i 

hovedtrekk samme regelverk for utfasingen av de ozonreduserende stoffene. Disse reglene innebærer en 

raskere reduksjon og utfasing av HKFK enn bestemmelsene under Montrealprotokollen, med gradvis 

reduksjon og stans i bruk og markedsføring innen 1. januar 2015. 

Import av HKFK til Norge er regulert i "Forskrift om produksjon, import, eksport og bruk av hydroklorfluorkarboner 

(HKFK) m.v", fastsatt av Miljøverndepartementet 14. juli 1997. 

Tillatelse til importkvoter tildeles innenfor rammene av nasjonale og internasjonale målsettinger. Det er 

per dato registrert 16 importører av HKFK til Norge. Bruksområdene er kjøl/klimaanlegg, skumproduksjon 

og som rensemiddel. For skumproduksjon forventes ikke brukt HKFK å oppstå som avfall i nevneverdig 

grad, fordi det inngår som bestanddel i det ferdige produktet. 

Forpliktelser for importører til å ta i mot brukt HKFK 

I henhold til HKFK-forskriftens § 6 plikter eier og andre som håndterer HKFK, dersom det er mulig, å 

tappe av HKFK fra kommersielle og industrielle kuldeanlegg, utstyr som inneholder løsemidler og fra 

brannslukningsanlegg. Dette skal skje ved service, 

demontering og når anlegg tas ut av bruk. I henhold til forskriften skal HKFK som er tappet av destrueres 

eller regenereres for gjenbruk. 

Alle importører av HKFK er i dag ved enkeltvedtak forpliktet til å ta i retur avtappet HKFK vederlagsfritt 

fra sine kunder. Dette fremgår av vilkår i den enkeltes importtillatelse. Presisering av at levering av 

brukt HKFK skal være vederlagsfri ble gjort gjeldende fra 1. januar 1999. 

Dette betyr at alle importører av HKFK i dag er pålagt ansvar for mottak av brukt HKFK, og at alle har 

de samme forpliktelsene. Ansvaret for organisering av returordninger tilligger følgelig bransjen selv. 

Ettersom ordningen med gratis tilbakelevering til importørene er såpass ny, har jeg bedt SFT innhente 

erfaring med hvordan dette fungerer før det foretas en nærmere vurdering av eventuelle ytterligere virkemidler. 


Innlevert 2. februar 1999 av stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli. 


Spørsmål: 

«En er gjort kjent med at enkelte arbeidsgivere dekker en del av utgiftene til fysikalsk behandling ved 

arbeidsrelaterte sykdommer for sine ansatte. De ansatte har nå fått beskjed om at de vil bli beskattet av denne 

fordelen. Dersom bedrifter har egen ansatt fysioterapeut vil det ikke være snakk om fordelsbeskatning. Hva 

mener finansministeren om denne mangelen på likebehandling?» 

Svar: 

Som hovedregel er enhver fordel vunnet ved arbeid skattepliktig inntekt. Dersom skattyter mottar gratis 

helsetjeneste (f eks i form av fysikalsk behandling) fra sin arbeidsgiver, vil det kunne være en slik fordel som 

er skattepliktig etter hovedregelen om arbeidsinntekt. Gratis helsetjeneste kan gis ved at arbeidsgiver direkte 

dekker arbeidstakerens utgifter til helsetjenesten, f eks ved å stille helsepersonell til gratis rådighet for sine 

ansatte. Den skattemessige behandlingen av fri helsetjeneste i arbeidsforhold vil prinsipielt ikke være

avhengig av om skattyters arbeidsgiver selv har ansatt helsepersonellet eller om han eller hun har inngått 

avtale med annet helsepersonell. 

Ikke all fri helsetjeneste som ytes i arbeidsforhold vil være omfattet av skattelovens fordelsbegrep. Dersom 

den helsetjenesten som ytes ikke er omfattet av skattelovens fordelsbegrep, vil ikke ytelsen kunne 

beskattes. Dette gjelder uavhengig av på hvilken måte arbeidsgiver dekker utgiftene til helsetjenesten. Som 

hovedregel vil ordinær bedriftshelsetjeneste ikke være omfattet av skattelovens fordelsbegrep. Ordinær 

bedriftshelsetjeneste er nær knyttet til den enkelte arbeidstakers arbeidssituasjon, noe som innebærer at den 

private fordel skattyter oppnår er lite fremtredende. 

Ved vurderingen av hva som er å anse som ordinær bedriftshelsetjeneste er det tilknytningen til skattyters 

arbeidssituasjon som vil danne utgangspunktet. Både forebyggende helseundersøkelse og kurativ behandling 

som har tilstrekkelig sammenheng med arbeidssituasjonen vil være å anse som ordinær bedriftshelsetjeneste. 

F eks vil behandling av ansatte som under utførelsen av arbeidet trenger akutt medisinsk hjelp, og hvor det 

ikke er mulig å henvise dem til deres vanlige behandlende lege eller legevakt, ha tilstrekkelig nær tilknytning 

til arbeidssituasjonen til at dette kan anses som ordinær bedriftshelsetjeneste. Videre vil en bedriftsleges 

undersøkelse av skader mv som har oppstått under utøvelsen av arbeidet, samt henvisning til spesialist eller 

annen lege, eller utskriving av resept i forbindelse med skaden, være å anse som ordinær bedriftshelsetjeneste. 

Mer langvarig og omfattende behandling og oppfølging av skade/sykdom som er pådratt i forbindelse 

med arbeidet er ikke å anse som ordinær bedriftshelsetjeneste. Dersom den ansatte får dekket 

behandling av yrkesskade, vil dekningen uansett ikke være skattepliktig. 


Innlevert 2. februar 1999 av stortingsrepresentant Gunnar Kvassheim. 

Besvart 9. februar 1999 av olje- og energiminister Marit Arnstad. 

Spørsmål: 

«Hva kan olje- og energiministeren gjøre for at standarden og effekten i de norske vannkraftverkene 

opprettholdes, og vil Norge som vannkraftnasjon kunne opprettholde og videreutvikle sin stilling som 

ledende på vannkraftteknologi i årene framover?» 

Begrunnelse: 

I en artikkel i "Teknisk Ukeblad" nr 41/1998, "Kraftverk for fall" beskrives en heller sørgelig tilstand i 

våre gamle og til dels nedslitte vannkraftverk. 

Selv om kraftverkene har store overskudd, går disse for en stor del inn i slunkne kommunekasser, lite 

brukes til oppgradering og vedlikehold. Dette kan ha alvorlige følger. Spesielt om vinteren kan det oppstå 

skader. 

Rett over tusenårsskiftet kommer de store forbindelsene til kontinentet, og Norge blir en svingprodusent i 

forhold til Europa. Både produksjonsanlegg og overføringsnett vil bli kjørt hardere enn i dag. Dette vil 

mange anlegg få vansker med å tåle. Dette kan føre til store vansker. 

Siden vannkraftverkene har lite vedlikehold, og få nye kraftverk bygges, kan det trolig bli trange tider for 

teknologibedriftene innen denne sektoren. Spesielt forskning og utvikling kan lide i trange tider. 

Siden vi nå mer enn noensinne er opptatt av å utnytte energien vår best mulig, ville dette være svært 

uheldig. Jeg håper statsråden kan gi et svar som tilsier vi fremdeles vil være i front når det gjelder vannkraftteknologi 

i årene framover. 

Svar:

Drift og vedlikehold av kraftverk er eiers ansvar innenfor de rammer som er gitt av myndighetene i 

medhold av lovverk og konsesjoner. Når slike vilkår er oppfylt, må det være opp til eieren å vurdere uttak av 

utbytte i forhold til å prioritere oppgradering. 

Jeg har tiltro til at bransjen selv ser vedlikeholdsbehovet der de måtte oppstå. Artikkelen i Teknisk 

Ukeblad 41/98 viser for øvrig at bransjen selv er klar over problemstillingen og er i ferd med å sette i verk 

tiltak. 

Fra departementets side satses det på opprustingssiden særlig gjennom forskning og utvikling. Programmet 

Opprusting og utvidelse av kraftverk - 5% programmet ble lansert av Statkraft og Kværner i 1990. 

Ambisjonen var å vinne inn 5 TWh gjennom opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg. 

Opplegget ble fulgt opp av departementet i 1991 ved at det ble satt i gang et forskningsprosjekt som fikk 

navnet Effektivt energisystem (EFFEN), der 5%-programmet ble tatt opp. EFFEN ble avsluttet i 1996. Som 

en fortsettelse av dette programmet ble nytt 5 års program EFFEKT startet opp i 1996. Programmet dekker 

de tre hovedområdene: kraftutveksling, nettmonopoler og kraftmiljø/sikkerhet. 

Prosjektet Opprusting og utvidelse av kraftverk ble satt i gang av NVE allerede i 1986, og varte til 1993. 

Prosjektet hadde som formål å kartlegge muligheter og potensial, samt å være pådriver for å få prosjekter 

realisert. Foruten å gi økt effekt innebar dette arbeidet også en teknisk opprusting. Jeg føler meg trygg på at 

dette har medvirket til å bedre standarden i norske vannkraftverk. 

Vi står overfor en utfordrende oppgave med å opprettholde norsk vannkraftteknologi i tiden fremover. 

Mangel på nye prosjekter kan på sikt føre til at kompetanse vil forsvinne ved at erfarne fagpersoner 

pensjoneres, samtidig som tilgangen på kvalifisert personell er begrenset. Departementet vil følge denne 

utviklingen nøye og vil i samarbeid med bransjen vurdere hvilke tiltak som eventuelt kan settes i verk for å 

opprettholde den mest nødvendige kompetanse på vannkraftsektoren. 

Norge har fortsatt et visst potensial til å bygge ut vannkraft særlig i forbindelse med opprusting og 

gjennom mindre utbygginger av eksisterende prosjekter. Til sammen vil dette kunne gi et godt bidrag til å 

opprettholde dagens kompetansenivå. 

Mange bedrifter har selv løst deler av denne utfordringen ved å ta oppdrag i utlandet. Verdensmarkedet er 

stort innenfor vannkraft, og Norge har ry på seg for å være i verdenstoppen teknologisk sett.

Spørsmål: 


Innlevert 3. februar 1999 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal. 

Besvart 8. februar 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Omlegging av landpostbudtjenesten i Trondheim postdistrikt har ført til at en del husstander, f.eks i 

Rektorlia i Orkdal, nå bare får post én gang i uka. Dette betyr f.eks at aviser som distribueres gjennom 

Posten bare kommer på fredager. 

Synes samferdselsministeren at dette er en tilfredsstillende kundeservice fra Postens side?» 

Svar: 

Posten har opplyst at Trondheim postområde har hatt en gjennomgang av landpostrutenettet bl a i Orkdal 

kommune. For husstandene i Rektorlia har dette ført til at området nå betjenes av landpostbudet 1 dag pr uke, 

mot tidligere 3 dager pr uke. Oppsitterne har selv valgt fredag som betjeningsdag. Avstikkeren til Rektorlia 

måler 5 km fra landpostrutens hovedtrasé, og det bor til sammen 3 husholdninger i denne avstikkeren. 

Omdeling av post skjer likevel hver dag langs landpostrutens hovedtrasé. Oppsitterne i Rektorlia kan derfor 

daglig hente sin post i postkasser ved denne traséen. Herfra er det igjen omkring 2 km til nærmeste 

postkontor, i Orkanger. 

I konsesjonen til Posten er det fastsatt at alle som bor ved vei som er farbar med bil eller annet befordringsmiddel 

som er hensiktsmessig for postomdeling, så vidt mulig i forhold til bosettingsstruktur skal få 

brevpost, herunder aviser og blad samt meldesedler for registrerte sendinger (brev og pakker) levert i 

postkasse ved eller i nærheten av bosted. Omdeling av prioriterte postsendinger skal utføres alle virkedager 

(mandag til og med lørdag). Det er videre fastsatt at minimum 93 % av Postens prioriterte brevpost skal 

foreligge hos mottaker senest dagen etter innlevering. 

I utgangspunktet bør alle postmottakere få utlevert post hver dag ved eller i nærheten av sitt bosted. Det 

må imidlertid aksepteres at lokale geografiske forhold som store avstander og få husstander gjør at post ikke 

blir omdelt helt fram til alle husstander hver dag. Posten må organisere sitt omdelingsnett innenfor 

forsvarlige økonomiske rammer. 

Jeg har tillit til at Posten i slike saker samarbeider med lokale myndigheter om å skape tilfredsstillende 

ordninger for posttjenestene innenfor de enkelte områder. Når det gjelder Rektorlia, har Posten informert 

meg om at Trondheim postområde har denne saken til løpende vurdering, hvor en blant annet i samarbeid 

med Orkdal kommune vil søke å finne fram til hensiktsmessige løsninger for landposttjenesten i Orkdal i 

tiden framover. 

Jeg vil ellers vise til at Post- og teletilsynet, som ble etablert 1. juni 1997, har ansvar for å føre tilsyn med 

at Posten oppfyller konsesjonsvilkårene. Det er derfor mulig å fremme klager til Post- og teletilsynet 

vedrørende servicenivået for posttjenester. 


Spørsmål: 

Innlevert 3. februar 1999 av stortingsrepresentant Bent Hegna. 


«Hvilke bedrifter har søkt og hvilke bedrifter er tildelt industrikraft etter St.prp. nr. 104 (1990-91) siden 

regjeringen tiltrådte, hva har vært begrunnelsen for de respektive tildelinger og eventuelle avslag, og hvor 

mange søknader ligger det per dags dato til behandling etter 104-regimet?» 

Svar: 

Regjeringen har behandlet søknader etter samme linjer som foregående regjeringer. 104-kontrakter er 

tildelt nye prosjekter innen kraftkrevende industri og treforedlingsindustrien. Tildeling av kontrakter skal 

dekke maksimalt 70 prosent av økt kraftbehov. Dessuten skal bedriftens og konsernets fastkrafttilgang etter 

gjennomføring av prosjektet maksimalt være 90 prosent. Som fastkraft regner regjeringen kontrakter med ca. 

4 år eller lenger gjenværende løpetid. Den foregående regjeringen definerte fastkraft som kontrakter med 3 år 

eller lenger gjenværende løpetid. 

Regjeringen tildelte 03.06.98 104-kontrakter til Elkem Bremanger, Sør-Norge Aluminium og Hustadmarmor. 

Søknadene fra Elkem Bremanger og Sør-Norge Aluminium ble mottatt før 17.10.97, mens 

Hustadmarmors søknad ble mottatt etter at Re 

gjeringen ble oppnevnt. Etter tildelingsrunden 03.06.98 er det mottatt søknader om tildeling av kraft fra 

Øye smelteverk og Norske Skog Follum. Disse er under behandling. 


Innlevert 3. februar 1999 av stortingsrepresentant Terje Søviknes. 

Besvart 12. februar 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer. 

Spørsmål: 

«Konkurransetilsynet har påpekt at overføringsavtalen, forvaltet av Statens Pensjonskasse, i dag legger 

hindringer i veien for fri konkurranse innen tjenestepensjon i offentlig sektor, særlig i forhold til kommunale 

virksomheter og aksjeselskaper. 

Hva vil ministeren gjøre for å unngå at enkelte livsforsikringsselskaper favoriseres i forhold til medlemskap 

i overføringsavtalen, og hvilke tiltak vil ministeren iverksette slik at fri konkurranse kan etableres 

på området?» 

Begrunnelse: 

Overføringsavtalen, forvaltet av Statens Pensjonskasse, legger i dag hindringer i veien for fri konkurranse 

innefor tjenestepensjon i offentlig sektor. 

Konkurransetilsynet har i brev av 04.11.98 til Arbeids- og administrasjonsdepartementet påpekt dette 

forholdet, samt de konkurransemessige hindringer til fordel for enkelte aktører i markedet. 

Når stadig flere kommuner skiller ut virksomhet i kommunale selskaper og aksjeselskaper er det viktig at 

disse selskapene blir knyttet opp mot overføringsavtalen, slik at de arbeidstakere som opplever usikkerhet 

rundt sine pensjonsrettigheter kan få klarhet i dette og full mobilitet som var overføringsavtalens hensikt. 

Svar: 

Jeg oppfatter det slik at De ønsker svar på spørsmål vedrørende konkurransemessige forhold rundt 

overføringsavtalen.

De stiller to konkrete spørsmål vedrørende det ovennevnte. 

Det første spørsmålet er hvilke tiltak jeg vil gjennomføre for å unngå at enkelte livselskaper favoriseres i 

forhold til medlemskap i overføringsavtalen. 

I den anledning ønsker jeg å påpeke at det kun er ett tilfelle der slik favorisering skjer. Det konkrete tilfellet 

gjelder tjenestemenn i en bestemt virksomhet som var ansatt pr 31.12.97. Dette vedtaket er av 5 års 

varighet. Det er dermed ikke korrekt at slik favorisering er hovedregelen, slik det kan oppfattes i brevet fra 

Konkurransetilsynet av 4.11.98. I de tilfeller private livselskaper administrerer pensjonsordningen for 

kommuner, er det kommunene selv, og ikke det private livselskap, som er tilknyttet overføringsavtalen. 

Grunnen til dette er at det er kommunen, og ikke livselskapet, som garanterer økonomisk for fremtidige 

pensjons-forpliktelser. 

Det andre spørsmålet De stiller er hvilke tiltak jeg vil iverksette slik at det etableres fri konkurranse på 

området. 

Regjeringen har besluttet å nedsette et partsammensatt utvalg for å vurdere ulike spørsmål vedrørende 

overføringsavtalen, der også konkurransemessige forhold vil bli vurdert. 

Regjeringen har bestemt at utvalget skal være bredt sammensatt med representanter fra Norges forsikringsforbund, 

konkurransepolitiske myndigheter, Kredittilsynet, ulike departementer og offentlige tjenestepensjonsordninger. 

Regjeringen tar sikte på at arbeidet påbegynnes i løpet av vinteren -99.

Spørsmål: 


Innlevert 3. februar 1999 av stortingsrepresentant Terje Søviknes. 


«Ifølge hovedtariffavtalen for kommunesektoren skal Kredittilsynet ta produktmeldingene for offentlig 

tjenestepensjon fra forsikringsselskapene til etterretning før kommuner kan inngå avtale med forsikringsleverandør. 

Hva har finansministeren tenkt å gjøre for å unngå at Kredittilsynet blir tatt som "gissel" av partene i 

tariffsammenheng, og for å sikre at de kommuner som ønsker å konkurranseutsette pensjonsforsikringene i 

1999 ikke blir hindret av avtalepartene i å velge et lovlig produkt?» 

Begrunnelse: 

Kommunenes Sentralforbund (KS) har ved henvendelse til Kredittilsynet fått aksept for at Kredittilsynet 

skal foreta en særskilt vurdering av produktmeldingene for offentlig tjenesteproduksjon fra forsikringsselskapene. 

Gjeldende regelverk forutsetter at forsikringsselskapene sender produktmelding i henhold til meldeforskriften 

(Forskrift av 10. nov. 1994 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringsteknisk beregningsgrunnlag). 

Den rolle Kredittilsynet her har påtatt seg har fra ulike hold (KS og Kommunal Landspensjonskasse) blitt 

brukt/misbrukt i konkurranseøyemed. 

Brev fra Kredittilsynet av 16.03.98 og 20.07.98 til KS har sammen med meget omfattende tidsbruk lagt 

markedsmessige hindringer i veien for kommunenes selvstendige valg av tjenestepensjonsleverandør. Om 

lag 45 kommuner gav i 1998 melding om ønsket overgang fra Kommunenes Landspensjonskasse (KLP) til 

andre livsforsikringsselskaper. Disse ble pga. manglende godkjenning av produktmeldingene i Kredittilsynet 

hindret i å skifte selskap, noe som har påført kommunene store ekstrakostnader for budsjettåret 1999. 

Pr. 03.februar 99 foreligger fortsatt ikke Kredittilsynets uttale til flere av produktmeldingene fra de 

private livsforsikringsselskapene. 

Svar: 

Spørsmålet har vært forelagt Kredittilsynet som i brev av 8. februar 1999 til Finansdepartementet uttaler 

følgende: 

«I begrunnelsen for Søviknes' spørsmål heter det innledningsvis at Kommunenes Sentralforbund (KS) ved 

henvendelse til Kredittilsynet har fått aksept for at Kredittilsynet skal foreta en særskilt vurdering av produktmeldingene 

for offentlig tjenestepensjon fra forsikringsselskapene. Det gis videre inntrykk av at Kredittilsynet 

forvalter meldepliktforskriften på vegne av KS og Kommunal Landspensjonskasse. Dette er ikke riktig. 

Meldepliktforskriften er kun hjemlet i lov om forsikringsvirksomhet § 7-6, og hensikten med meldepliktordningen 

er å verifisere at livsforsikringsselskapenes produkter er i samsvar med denne loven. Meldeplikten 

gjelder for alle bransjer og produktgrupper innen livsforsikring, og er således ikke noe særfenomen i tilsynet med 

kommunale pensjonsordninger.

I Hovedtariffavtalen for kommunal sektor (punkt 2.1.6) heter det at pensjonsrettighetene skal være forsikringsmessig 

dekket i et forsikringsselskap eller en pensjonskasse, basert på forsikringsprodukter som er tatt til 

etterretning av Kredittilsynet. Denne formuleringen står for avtalepartenes regning. Kredittilsynet tar ikke 

livsforsikringsprodukter "til etter-retning". En slik prosedyre ville i realiteten representere en videreføring av den 

tidligere lovs bestemmelser om forhåndsgodkjennelse. Disse bestemmelsene ble som kjent erstattet av det 

ovennevnte meldepliktsystem ved ikrafttredelsen av gjeldende lov i 1989. Bestemmelser om 

forhåndsgodkjennelse ville i alle tilfeller ha vært i strid med EU-retten på dette området, som Norge er forpliktet 

av gjennom tilslutning til EØS-avtalen. 

Gjeldende rett består etter dette i at Kredittilsynet i ettertid griper inn mot et livsforsikringsprodukt dersom det 

etter Kredittilsynets vurdering er i strid med bestemmelsene i loven, og at et produkt er å anse som lovlig inntil 

eventuell slik inngripen foreligger. Det er i første rekke soliditetsmessige vurderinger som ligger til grunn ved 

Kredittilsynets gjennomgang av produktmeldinger. Bestemmelser av den type som er inntatt i hovedtariffavtalen 

for kommunal sektor, som altså forutsetter en form for forhåndsgodkjennelse, er lite ønskelige fra Kredittilsynets 

side. Arbeidslivets parter burde etter Kredittilsynets oppfatning selv ta ansvaret for kvalitetsvurderingen av en 

tilbudt pensjonsløsning i forhold til de rettigheter og plikter som er nedfelt i en arbeidsavtale. 

På bakgrunn av det ovenstående synes det urimelig å anføre Kredittilsynets saksbehandling som årsak til at 

enkelte kommuner har unnlatt å skifte forsikringsselskap, og således angivelig ha blitt påført store 

ekstrakostnader. Kredittilsynet har ikke gjort noe for å vanskeliggjøre konkurranseforholdene innenfor kommunal 

tjenestepensjon, og ser generelt på konkurranse som ønskelig i alle deler av forsikringsmarkedet.»

Spørsmål: 


Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 9. februar 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer. 

«Personer som er under attføring og får godkjent et attføringsopplegg får merutgifter til skolepenger 

dekket etter faktiske utgifter. Merutgifter til nødvendige hjelpemidler, skolemateriell og utgifter direkte 

knyttet til skolegang er begrenset til 5000 pr. år. For noen utdanninger er dette for lite og privatøkonomien 

gir ikke rom for utgiftene. Ser statsråden behovet av at utgifter direkte knyttet til godkjent attføring dekkes 

etter regning?» 

Svar: 

Personer under attføring kan ha rett til ulike stønader mens de deltar i aktive attføringstiltak. Slike 

stønader er regulert i forskrift om attføringsstønad av 30. september 1993. 

Enkelte stønader dekker de nødvendige utgiftene knyttet til det konkrete attføringstiltaket. Dette gjelder 

f.eks stønad til skolepenger, fadder, daglige reiseutgifter og flytting. Andre stønader ytes etter standardsatser. 

Dette gjelder f.eks stønad til skolebøker/ skolemateriell og stønad til dekning av boutgifter til den som må bo 

borte under attføringstiltaket. 

Ved utformingen av de enkelte stønadene er det alltid flere ulike hensyn som spiller inn i vurderingen. 

Stønadene skal utformes slik at de gir en god dekning for de nødvendige merutgifter som følger av 

attføringstiltaket. Samtidig må stønadene ikke utformes slik at de er uforholdsmessig krevende å administrere. 

Stønadene må heller ikke svekke den enkeltes motivasjon til å være kostnadsbevisst på de områder 

der utgiftene kan reduseres. 

Fram til 1993 var regelverket for attføringsstønad både svært omfattende, detaljert og til dels uoversiktlig. 

Reglene forutsatte skjønnsvurderinger som var tidkrevende og som innebar en risiko for ulik behandling av 

attføringssøkerne. Reglene var videre tungt tilgjengelige både for brukerne og administrasjonen. Ved 

utarbeidelsen av gjeldende forskrift om attføringsstønad ble det derfor generelt sett lagt vekt på at regelverket 

skulle være enklere og mer oversiktlig, enn det tidligere var. Det ble også lagt vekt på at regelverket i større 

grad skulle sikre hensynene til likebehandling og informasjon. 

På denne bakgrunn er jeg ikke enig i at alle utgifter knyttet til gjennomføringen av attføringstiltak generelt, 

bør dekkes etter regning. 

Når det gjelder stønad til bøker og undervisningsmateriell, er det riktig at denne ytes med en fast sats per 

år. Satsene er de samme som de Statens Lånekasse anvender ved beregning av tilsvarende utgifter. For 

skoleåret 1998-99 er satsene 5000 kr. for høgskoler/universitet og 2500 kr. for videregående skole. Ved noen 

få skoler godkjenner Statens Lånekasse et høyere standardbeløp. 

For trygdede som på grunn av funksjonshemmingen har særlig store utgifter til bøker og undervisningsmateriell 

er det et viktig unntak fra regelen om standardsatser. Denne gruppen kan få de faktiske utgiftene 

dekket. 

Ved regelen om standardsats for stønad til bøker og undervisningsmateriell, er det lagt vekt på flere 

forhold. For det første kan skoleelver/studenter til en viss grad velge hvor mye penger de vil bruke på bøker, 

ved f.eks å kjøpe brukte bøker, låne bøker på biblioteket etc. For det andre vil en ordning der utgiftene blir 

dekket fullt ut, uten behovsprøving, ikke fremme kostnadsbevissthet ved kjøp av bøker. Videre er det lagt

vekt på at attføringssøkerne ikke er i en vesentlig annen situasjon enn andre som tar utdanning for å bedre 

sine muligheter til å få arbeid. Når det gjelder unntaket for trygdede som har særlig store utgifter på grunn av 

sin funksjonshemming, er det lagt vekt på at det for noen kan være vanskelig å kjøpe brukte bøker, låne på 

bibliotek etc. eller at enkelte, f.eks de med sansedefekter, kan ha behov for særskilt skolemateriell. 

Ut fra disse forhold, kan jeg ikke nå se grunnlag for endring av forskriften om attføringsstønad.

Spørsmål: 

Dokument nr. 15:15. 




Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 19. februar 1999 av justisminister Dagfinn Høybråten. 

«I kapellet til Bergen Kristelige Studentforbund har en 23 år gammel pakistansk statsborger sittet i 

kirkeasyl siden juli 1998. Psyko-sosialt team for flyktninger ved Sandviken Sykehus i Bergen, har utarbeidet 

en rapport hvor det fremgår at asylsøkeren har et post-traumatisk syndrom som en reaksjon på de hendelsene 

han var utsatt for før han kom til Norge. Vil statsråden sørge for at kirkeasylanten får opphold på humanitært 

grunnlag?» 

Begrunnelse: 

Saken virker helt klar om en vurderer de opplysningene som fremkommer. Det finnes helt klart mulighet 

for å ta humanitære hensyn, ikke minst etter den rapport som nå er fremlagt. 

Jeg ber justisministeren om en ny gjennomgang av saken, og håper at Regjeringens løfte om en mer 

humanitær flyktning- og asylpolitikk vil vise seg i denne konkrete saken. 

Svar: 

Den pakistanske kirkeasylanten fikk i februar 1998 avslag på sin asylsøknad av Utlendingsdirektoratet. 

Justisdepartementet opprettholdt avslaget i mai 1998. Vedtaket ble ikke effektuert fordi han gikk i kirkeasyl. 

Kirkeasylanten har ingen sak til behandling i departementet nå. Han var representert ved advokat i 

forbindelse med asylsøknaden. Etter at denne ble avgjort i mai i fjor, har ikke departementet fått noen 

henvendelse i saken fra kirkeasylanten selv, hans advokat, eller eventuell annen fullmektig. En er heller ikke 

gjort kjent med at det skal foreligge en rapport fra psyko-sosialt team for flyktninger ved Sandviken 

Sykehus. 

Ved fremleggelse av nye opplysninger vil departementet påny vurdere hvorvidt oppholdstillatelse bør gis 

på humanitært grunnlag.

Spørsmål: 


Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Trond Helleland. 

Besvart 19. februar 1999 av justisminister Dagfinn Høybråten. 

«Justisministeren sa i Stortingets spørretime 13. januar at departementet ville sørge for klarhet når det 

gjelder praksis med hensyn til bingotillatelser for lokalradiostasjoner. 

Når og hvorledes vil statsråden sørge for den lovede avklaring, slik at lokalradioene kan få trygge og 

forutsigbare arbeidsvilkår?» 

Begrunnelse: 

Lokalradioene har hatt lotteri som en mulig inntektskilde siden 1986. I befolknings- og næringsfattige 

områder er bingo ofte det eneste mulige inntektsgrunnlaget for lokalkringkasting. 

Tillatelse til bingospill i lokalradioene gis av lokal politimyndighet. Ved de fleste politikamre har det vært 

praksis å få bragt på det rene at søkeren har et ideelt og samfunnsnyttig formål, og at evt. driftsoverskudd 

ikke skal gå til utbytte for eierne, men brukes til drift og utvikling av radiovirksomheten. Norsk 

Lokalradioforbund har anbefalt sine medlemmer å utforme vedtektene i henhold til de krav som må oppfylles 

etter lotteriloven. 

Gjennom 90-årene har dette stort sett fungert problemfritt. Imidlertid fattet Justisdepartementet 15. 

desember 1998 et vedtak i en ankesak fra Bodø. Dette vedtaket, som også ble distribuert til politikamrene, 

inneholdt generelle formuleringer som ble oppfattet innsnevrende i forhold til tidligere praksis. Resultatet ble 

usikkerhet og endret praksis i mange politidistrikter, særlig i Nord-Norge. 

Denne saken er tidligere tatt opp i spørretimen 13. januar, hvor statsråden lovet en avklaring. Siden denne 

saken er av avgjørende betydning for mange lokalradioers fremtid, etterlyser jeg nå statsrådens oppfølging. 

Svar: 

Jeg viser til justisministerens redegjørelse i Stortinget onsdag 13 januar 1999. 

Justisdepartementet vil gi et rundskriv til landets politidistrikter om bingo i nærradio og nærfjernsyn i 

løpet av februar måned. 

Spørsmål: 


Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 19. februar 1999 av justisminister Dagfinn Høybråten.

«En kosovoalbansk småbarnsfamilie fikk ikke adgang til å søke asyl i Norge, men ble avvist av en 

politikontroll i Oslo mandag 1.2.1999. Retten til å søke asyl er hjemlet både i utlendingsloven og Menneskerettighetserklæringen. 

Hva vil justisministeren gjøre for at denne familien skal få lov til å søke asyl i Norge, og hvordan vil 

statsråden sørge for at asylsøkeres rettigheter blir ivaretatt så slike situasjoner unngås i framtida?» 

Begrunnelse: 

Borgere av Den Føderale Republikken Jugoslavia - HAXHOSAJ, Ilidajet og Hamid - med tre barn. 

Ovennevnte kosovoalbanere ankom Norge 01.02.99 med ferje fra Kiel i den hensikt å søke asyl. Ved 

ankomst til norsk grensekontroll på Hjortneskaia, ble familien bortvist til Tyskland og uttransportert 

umiddelbart med henvisning til at de ikke hadde reisedokumenter. 

Oslo Politikammer har opplyst at familien ved ankomst ikke søkte asyl i Norge. Jeg stiller spørsmål ved 

at man velger å legge en slik tolkning til grunn, all den tid den kosovoalbanske familien hadde reist fra det 

tidligere Jugoslavia for å søke asyl i Norge. Etter det jeg har fått opplyst forlot familien Bosnia- Hercegovina 

for fire dager siden med den intensjon å ta seg til Norge og søke asyl. 

Videre kan bemerkes at Ilidajet Hoxhosaj har nær familie i Norge, og dermed har et rimelig krav på å få 

sin søknad om asyl behandlet her, jmf. utl. § 17 annet ledd, samt Rundskriv G 4/98, uavhengig av om hun og 

familien har hatt et kortvarig opphold i Tyskland. 

Jeg ønsker for øvrig på prinsipielt grunnlag å fremheve det såkalte en-route-prinsippet, i det familien 

under flukten fra Kosovo har hatt Norge som mål, og har hatt til hensikt å søke asyl her. 

Svar: 

Etter utlendingsloven § 27 kan politiet bortvise en utlending når vedkommende ved innreisen ikke viser 

gyldig reisedokument eller visum når dette er nødvendig. Politiet kan imidlertid ikke treffe vedtak om 

bortvisning i de saker der utlendingen påberoper seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som 

tyder på at vedkommende ønsker beskyttelse. I slike tilfeller skal saken oversendes Utlendingsdirektoratet 

for behandling og avgjørelse. Den aktuelle saken dreier seg om hvorvidt det var hjemmel for politiet til å 

bortvise den kosovoalbanske familien til Tyskland. Det sentrale spørsmålet er om familien overfor politiet 

har påberopt seg å være flyktninger eller gitt opplysninger som tydet på at de ønsket beskyttelse i Norge, slik 

at saken eventuelt skulle vært oversendt Utlendingsdirektoratet for behandling og avgjørelse. 

Politiets vedtak om bortvisning av familien er påklaget til Utlendingsdirektoratet, idet direktoratet er 

klageinstans i saker der politiet har truffet vedtak om bortvisning. Det er derfor opp til direktoratet å avgjøre 

om politiet hadde hjemmel for å bortvise familien. Direktoratet kan prøve alle sider av saken i forbindelse 

med behandlingen av klagen, herunder spørsmålet om politiet utfra omstendighetene kunne legge til grunn at 

familien ikke gav utrykk for et ønske om beskyttelse i Norge. 

All den tid klagen ikke er behandlet i Utlendingsdirektoratet, finner jeg det ikke riktig her og nå å ta 

stilling til om politiets vedtak om bortvisning var riktig eller ikke. Dette må direktoratet avgjøre i forbindelse 

med sin behandling av klagen. 

Dersom direktoratet finner at politiet ikke kunne treffe vedtak om bortvisning av familien, vil bortvisningsvedtaket 

bli opphevet. Familien vil da eventuelt kunne komme tilbake til Norge. En eventuell søknad 

om asyl fra familien vil da bli behandlet i samsvar med gjeldende regler og praksis. En eventuell omgjøring 

av politiets vedtak i denne saken vil selvsagt også innebære at det må vurderes om det er grunnlag for en 

nærmere gjennomgang av bl a politiets rutiner i forbindelse med denne type saker. 

Avslutningsvis finner jeg det ellers riktig å påpeke at de opplysninger som bl a fremkommer i pressen 

om denne saken, på enkelte punkter ikke samsvarer med de opplysninger som Oslo politidistrikt har gitt og 

som igjen dannet grunnlaget for deres beslutning om å bortvise familien. Det er bl.a. opplyst fra politiet at 

familien ankom uten reisedokumenter, at ingen i familien ga noen opplysninger om at de hadde slektninger i 

Norge og at ingen møtte opp ved ankomst og etterspurte familien. Politiet opplyser videre at familien ble 

underrettet om sine rettigheter i forbindelse med bortvisningen og om adgangen til å søke asyl, og at all 

kommunikasjon mellom politiet og familien skjedde ved hjelp av albansktalende tolk.

Spørsmål: 

Spørsmål nr. 150. 

Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Per Sandberg. 


«Stortinget bevilget 1,2 millioner kroner i prosjektmidler til bymuseet i Levanger øremerket 

Dampskipsbrygga. Bymuseet er nå i ferd med å realisere sitt arbeide, men viste noe bekymring vedrørende 

tidspunktet for utbetaling av midlene under kulturkomiteens besøk i Levanger 02.02.99. Kan statsråden 

medvirke til at de bevilgede midlene blir utbetalt umiddelbart slik at ikke store deler av midlene forsvinner i 

form av betalte renter og lignende?» 

Svar: 

Etter at Stortinget hadde fattet endelig budsjettvedtak for 1999 tok Kulturdepartementet 22. desember 

1998 kontakt med Bymuseet i Levanger for å få nærmere informasjon om prosjektet og organiseringen av 

dette. Departementet tok også kontakt med kulturetaten i Levanger kommune og Nord-Trøndelag 

fylkeskommune. 

Siden Kulturdepartementet ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til Bymuseet i Levanger, så departementet 

det som nødvendig å gjøre seg kjent med de organisatoriske forhold omkring Bymuseet. Av særlig viktighet 

i denne sammenhengen var tiltakets forhold til Levanger museum, som er en tilskuddsinstitusjon under 

statsbudsjettets kapittel 328 post 60. En organisasjons-oversikt oversendt fra Bymuseet i Levanger, som viser 

denne sammenhengen, ble mottatt i departementet 29. januar 1999. De bevilgede midlene ble på dette 

grunnlag anvist til utbetaling fra Kulturdepartementet 5. februar. 


Innlevert 4. februar 1999 av stortingsrepresentant Liv Marit Moland. 


Spørsmål: 

«En enslig forsørger har søkt i sin hjemkommune om å få nedsatt skatt på grunn av lav skatteevne. 

I behandlingen av saken er barnetrygden lagt til inntekten, og inntekten er dermed kommet over grensen 

for å få nedsatt skatt. 

Hvordan vurderer statsråden en slik saksbehandling?» 

Svar: 

I henhold til skatteloven § 78 nr 2 kan det gis skattebegrensning når skattyter har så lav inntekt at den 

sammen med andre fordeler ikke er tilstrekkelig til nødvendig underhold for skattyter selv og de personer 

han eller hun har plikt til å forsørge. Skattebegrensning kan bare innrømmes når skattyters økonomiske 

stilling er slik at det foreligger et påtakelig behov for reduksjon av skatten. Skattebegrensning gis etter 

ligningsmyndighetens konkrete skjønn over skattyters økonomiske stilling. Det følger av forskrift av 8.

desember 1989 om skattebegrensning ved liten skatteevne § 10 at det ved vurdering av skattyters 

økonomiske stilling skal tas hensyn til skattyters samlede bruttoinntekt, formue og fradragsposter. Det skal 

også tas hensyn til skattefrie inntekter når de ikke "ytes i form av sosiale stønader". Barnetrygd anses ikke 

som "sosiale stønader". Ved beregning av skattyters økonomiske stilling skal en derfor ta med barnetrygden. 

Etter mitt skjønn er det naturlig at også slike trygdeinntekter tas i betraktning ved en helhetsvurdering av om 

skattyter har tilstrekkelige midler til å sørge for seg selv eller andre. På den annen side vil det ved 

vurderingen også tas hensyn til at skattyter har økte utgifter som følge av forsørgelse av barn. 


Innlevert 5. februar 1999 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 


Spørsmål: 

«Ved siste budsjettbehandling ble støtten til Nynorsk pressekontor omdefinert fra pressepolitikk til 

språkpolitikk. Det har også blitt vurdert å gi andre pressebyrå med betydelig språkpolitisk betydning støtte 

over statsbudsjettet. Bl.a. gjelder dette Kristelig Kringkastingslag. Vil endringen i statsbudsjettet følges opp 

med en bevilgning til andre pressebyrå som har en språkpolitisk betydning?» 

Svar: 

Tilskuddsordningen for pressekontor ble innført i 1969 etter initiativ fra administrasjonskomiteen i 

Stortinget, jf Innst S nr 303 (1968-69) om tiltak for å opprettholde en differensiert dagspresse. Ordningen 

omfattet først og fremst tilskudd til pressekontorene for de politiske partiene som var representert på Stortinget, 

og hensikten var å sikre en "differensiert politisk orientering i avisene". I tillegg ble det vedtatt at et 

nynorsk pressekontor skulle få støtte, primært for å hindre at nynorskavisene skulle ha merkostnader til 

oversettelse av byråstoff og for "å gi nynorsk en mer naturlig plass i nyhetsstoffet". 

I forbindelse med statsbudsjettet for 1998 vedtok Stortinget at tilskuddsordningen for pressekontor skulle 

avvikles med unntak av Nynorsk pressekontor. Begrunnelsen var at pressens og pressekontorenes bindinger 

til de politiske partiene var blitt vesentlig løsere de siste tiårene. 

Nynorsk pressekontor er en stiftelse som eies av Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag og Kringkastingsringen. 

I 1997 var 43 aviser tilknyttet pressekontoret som faste tekstkunder. I 1999 er statsstøtten til 

Nynorsk pressekontor på 2,9 mill kroner. 

Fra og med 1999 ble tilskuddet flyttet fra kap 335 Pressestøtte, Post 72 Tilskudd til pressekontor til kap 

326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål, Post 78 Ymse faste tiltak. Endringen har sin grunn i at det syntes 

lite naturlig å opprettholde post 72 Tilskudd til pressekontor når tilskuddene til de politiske partienes 

pressekontor var avviklet, og bare Nynorsk presse 

kontor gjenstod. 

Departementet legger til grunn at formålet med tilskuddet til Nynorsk pressekontor ikke er endret som 

følge av ovennevnte budsjettekniske endring. Overføringen fra budsjettkapittel 335 til budsjettkapittel 326 

innebærer således ikke et signal om framtidig bevilgning til andre pressebyrå. 

Spørsmål nr. 153.

Spørsmål: 

Innlevert 5. februar 1999 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 

Besvart 11. februar 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Statens Lånekasse har varsla ny renteauke på studielån frå 1. april. Dette skjer i ein situasjon der utviklinga 

elles går i retning av lågare rentesatsar. 

Vil statsråden ta initiativ for å hindre den planlagde renteauken i april, og elles for å unngå renteauke på 

studielån til ordninga der låntakarane kan velje mellom fast og flytande rente er på plass?» 

Grunngjeving: 

Då Stortinget vedtok å innføre markedsrente for studielån, var det samtidig ein heilt klar føresetnad at 

kundane i Lånekassa skulle kunne få velje mellom fastrente og flytande rente. Denne føresetnaden er ikkje 

oppfylt, men ordninga ser ut til å kunne bli gjennomført frå 2. halvår. I mellomtida er alle låntakarane utsette 

for uvisse knytt til utviklinga i rentemarkedet. Det er allereide gjennomført ein renteauke frå 1. januar, og det 

er varsla ein ny auke frå 1. april. 

Denne auken verkar urimeleg i ein situasjon der rentenivået viser ein fallande tendens. Ein føresetnad for 

omlegginga av rentepolitikken i Lånekassa var flytande rente på line med bankane. Difor verkar det urimeleg 

å gjennomføre ein renteauke medan andre bankar varslar lågare renter. Det er difor mykje som talar for at 

Lånekassa no avstår frå vidare renteauke til Stortinget sin føresetnad om valfridom mellom fast og flytande 

rente er på plass. 

Svar: 

I St prp nr 1 (1997-98) gjorde Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet greie for korleis den 

flytande renta i Statens lånekasse for utdanning ville bli fastsett frå 1. januar 1998. Det heiter her: "Renten 

vil i det nye systemet beregnes på bakgrunn av renten på 0-3 måneders statssertifikater tillagt en margin på 1 

prosentpoeng til dekning av bl a administrasjonskostnader og tap. Den flytende renten reguleres hvert 

kvartal." 

Stortinget hadde ingen merknader til departementet sitt framlegg i budsjettproposisjonen, og sidan 1. 

januar 1998 har renta vore regulert i tråd med desse prinsippa. Dei same reguleringsprinsippa er tekne inn i 

Ot prp nr 49 (1997-98) om endring i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter. I denne proposisjonen 

skriv departementet :"Det legges nå til grunn at det skal fastsettes en flytende rente for 3 måneder ad gangen, 

etter de reguleringsprinsipper Stortinget har lagt til grunn for budsjettvedtaket for 1998, og som ble anvendt 

ved fastsettelsen av renten for 1. og 2. kvartal 1998. Dersom regulerings-prinsippene skal endres i forhold til 

dette, må dette forelegges Stortinget som budsjettsak eller som vanlig sak på annen måte." 

På bakgrunn av at Stortinget har handsama rentefastsetjinga først i desember 1997 og seinare i april 1998, 

er det etter mi meining ikkje aktuelt å gjere framlegg om nye prinsipp for fastsetjing av den flytande renta 

berre eit snautt år etter at Stortinget sist hadde saka til handsaming. 

Lånekassen arbeider no med omlegginga av sine datasystem for å gjere det mogleg for kundane å velje 

mellom fast og flytande rente frå 1. juli 1999. Eg vil om kort tid leggje fram ei stortingsmelding om innhaldet 

i ei fastrenteordning.

Spørsmål: 


Innlevert 5. februar 1999 av stortingsrepresentant Harald Hove. 

Besvart 10. februar 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Vikafjellsvegen er nå stengt, etter det vegsjefen i Sogn og Fjordane har opplyst for resten av vinteren. 

Vil samferdselsministeren sørge for at denne avgjørelsen fra vegsjefen blir omgjort, eventuelt at dersom 

andre helt eller delvis finansierer brøyting så blir dette tillatt?» 

Begrunnelse: 

Vikafjellsvegen er svært viktig for forbindelsen nord - sør på indre deler av Vestlandet, og for forbindelsen 

mellom Midtre og Indre Sogn og Hordaland, herunder Bergen. Dette gjelder også forbindelsen til 

NSBs godsterminal på Voss. Dette er bakgrunnen for et iherdig arbeid for å få helårsveg over fjellet. I brev 

av 14.06.94 uttalte departementet følgende: "I første omgang vil Samferdselsdepartementet leggje til rette for 

at vegen blir halde open om vinteren så sant vertilhøva gjer det mogeleg." Dette har av Vik kommune blitt 

oppfattet som at vegen er definert som vinteråpen, mao at når vegen må stenges pga værforholdene, så skal 

den på nytt åpnes når det blir mulig. Det er vanskelig å forstå hva annet det kan ligge i denne formuleringen. 

Når vegsjefen nå har erklært vegen stengt for vinteren, er dette derfor etter Vik kommunes oppfatning i strid 

med departementets tidligere standpunkt. 

Vegens viktighet for næringslivet kommer også fram i brev til departementet fra Vik Næringssamskipnad 

der en rekke bedrifter understreker vegens betydning, og også erklærer at de er villig til å dekke kostnadene 

med en åpning av vegen. 

Etter min oppfatning er Vikafjellsvegen en viktig vegforbindelse, og de samfunnsmessige kostnadene 

med stengt veg er vesentlig større enn kostnadene med brøyting. Det er også viktig at trygghet for at vegen 

er åpen så sant det er mulig er av stor betydning for forutsigbarheten til næringsliv og befolkning. 

Svar: 

Statens vegvesen oppgir flere grunner til at riksveg 13 over Vikafjellet er blitt vinterstengt i år. De 

viktigste er: 

· At snømengdene på fjellet er så store at regulariteten ventes å bli dårlig i februar og mars 1999 om 

vegen søkes holdt åpen 

· Sikkerheten for brøytemannskaper og trafikanter; her spiller både vegens beliggenhet, beskaffenhet og 

rasfare inn 

· Kostnadene ved å holde strekningen åpen resten av vinteren i forhold til nytten 

Jeg ser imidlertid problemene med å vinterstenge vegen på kort varsel når dette ikke har vært klart før 

situasjonen inntraff. Praksis de siste årene har vært å åpne vegen etter uværsperioder. 

Jeg legger derfor til grunn at vegen bør brøytes opp igjen i 1999. Dette er i tråd med det Samferdselsdepartementet 

skrev i brev av 14.06.1994 til fylkesordføreren i Sogn og Fjordane, nemlig at vegen blir holdt 

åpen så sant værforholdene tillater det.

Spørsmål: 


Innlevert 8. februar 1999 av stortingsrepresentant Torbjørn Andersen. 

Besvart 15. februar 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer. 

«Froland Kommune søkte i november 1996 om midler til å opprette en ASVO bedrift. Både distrikt- og 

fylkesarbeidssjefen innstilte positivt på denne søknad til Arbeidsdirektoratet. Kommunen fikk ikke noe svar. 

14.01.98 sender kommunen på ny søknad om ASVO midler med samme positive innstilling, men får heller 

ikke denne gang innvilget ASVO midler. 

Når ble ASVO midlene fordelt og når kan Froland kommune få tildelt slike midler?» 

Begrunnelse: 

Froland kommune har lenge hatt et behov for å opprette et visst antall ASVO plasser. I budsjettavtalen 

ble det under kap.1592 post 72 tilleggsbevilget 10 millioner til ASVO bedrifter for 1999 nettopp av den 

grunn at flere kommuner har et stort behov for å opp 

rette ASVO plasser. De ekstramidlene som ble bevilget kan umulig ha blitt fordelt før søknadsfristen for 

tildeling av ASVO midler utløp den 15 desember. Flere kommuner satte sin lit til at disse ekstra midlene 

skulle komme deres søknader om ASVO bedrifter til gode. Nå lurer flere på hvordan disse ekstra midlene er 

blitt anvendt. 

Svar: 

Arbeidsdirektoratet orienterte fylkesarbeidskontorene i oktober 1998 om hvor mange nye ASVO og AFTplasser 

regjeringen i forslag til statsbudsjettet foreslo å bygge ut i 1999. 

I følge Arbeidsdirektoratet vurderte fylkesarbeidskontoret i Aust- Agder ikke å søke nye ASVO- plasser i 

1999, fordi Aust-Agder i dag har en god dekning av arbeidssamvirketiltak (ASV, PV, og ASVO). 

Kommunene i fylket ble derfor ikke orientert om den tidsfrist Arbeidsdirektoratet hadde satt til fylkesarbeidskontorene 

for å fremme søknader. 

Etter at budsjettbehandlingen i Stortinget ga rom for en ytterligere økning i antall ASVO-plasser i 1999, 

sendte fylkesarbeidskontoret i Aust-Agder en søknad om etablering av et ASVO i Froland kommune i brev 

av 8. januar 1999. Søknaden fra fylkesarbeidskontoret kom imidlertid for sent til å være med i 

Arbeidsdirektoratets prioritering, siden bevilgningen ble fordelt av Arbeidsdirektoratet allerede ved 

årsskiftet. 

Arbeidsdirektoratet beklager at kommunene i Aust-Agder ikke ble orientert om fristen for å fremme 

søknader. Jeg vil presisere overfor Arbeidsdirektoratet at de må sørge for at fylkesarbeidskontorene legger 

om til tilfredsstillende rutiner for å orientere kommunene om frister. 

Arbeidsdirektoratet opplyser at søknader om etablering av nye ASVO-plasser vurderes løpende gjennom 

året dersom det skulle bli tilgjengelige midler i andre fylker. Arbeidsdirektoratet har informert fylkesarbeidskontoret 

i Aust-Agder at søknaden til Froland kommune derfor ikke er endelig avslått, men at 

søknaden vil bli positiv behandlet så snart det blir tilgjengelige tiltaksmidler. 

Jeg kan forøvrig opplyse at i tråd med Stortingets vedtak, ble den økte bevilgningen på 10 mill kr til 

ASVO fordelt på etablering av nye ASVO-plasser samt en oppjustering av støttesatsen. 

Stortingsrepresentanten viser i sitt spørsmål til at Froland kommune ikke fikk noe svar på sin søknad om 

etablering av ASVO-plasser i 1996. Jeg får opplyst fra Arbeidsdirektoratet, at fylkesarbeidskontoret ga, i 

brev av 22. november 1996, svar til kommunen på bakgrunn av tilbakemelding fra Arbeidsdirektoratet. 


Innlevert 8. februar 1999 av stortingsrepresentant Torbjørn Andersen.

Spørsmål: 


«Trafikkulykker er et alvorlig samfunnsproblem. Samtidig er det et faktum at nye biler er langt sikrere 

enn eldre biler ved en ulykke. Den norske bilparken er i snitt 10 år gammel og følgelig har et mindretall av 

dagens biler tilfredsstillende sikkerhet. Den særnorske avgiftspolitikken på bil gjør nye biler svært dyre. 

Når kan man forvente at man får en avgiftspolitikk på bil som gjør det mulig å få fornyet den norske 

bilparken raskere?» 

Begrunnelse: 

Norge har en avgiftspolitikk på privatbiler som gjør at flere av økonomiske årsaker må velge å kjøre med 

eldre og trafikkfarlige biler. Disse bilene er ofte svært mangelfullt utrustet når det gjelder utstyr for 

trafikksikkerhet Økt teknisk kontroll kan ikke gjøre disse bilene mer trafikksikre. Bil er dessuten i dag helt 

nødvendig for mange og spesielt i et distriktspolitisk aspekt er bil helt nødvendig. Når man ser hvor 

avhengige man er blitt av bil undrer derfor mange seg over den norske avgiftspolitikken på bil og stadig 

flere mener avgiftene er unødvendig høye. Trolig kunne samfunnet vært spart for både flere dødsulykker og 

mange alvorlig skadede i trafikken dersom vi hadde hatt en nyere bilpark med en betydelig bedre utrustning 

av sikkerhetsutstyr. 

Det er derfor grunn til å påstå at dagens skyhøye bilavgifter resulterer i et unødvendig høyt antall omkomne 

i trafikken og at antall alvorlige skader ved trafikkulykker er langt høyere enn nødvendig. 

Skal vi fornye bilparken og øke sikkerheten må bilen derfor bli lettere økonomisk tilgjengelig for folk 

flest. 

Svar: 

Det er mange faktorer som påvirker sikkerheten i biler, og ofte skilles det mellom aktiv (kjøreadferd) og 

passiv (bilens konstruksjon) sikkerhet. Sikkerhetsutstyr, og særlig utstyr som øker den passive sik 

kerheten, øker ofte kjøretøyets vekt og dermed engangsavgiften. 

Transportøkonomisk institutt (TØI) har undersøkt sammenhengen mellom bilens alder og ulykkesrisiko, 

jf TØI rapport 386/1998. I følge denne undersøkelsen er risikoen for materielle skader lavere for eldre enn 

for nyere biler. For personskadeulykker er det mer usikkert om risikoen varierer med bilens alder. 

Resultatene tyder likevel på at det er en tendens til at de eldre bilene også har lavere personskaderisiko enn 

nyere biler. Hoved-forklaringen på dette er i følge TØI at bilistene tilpasser atferden etter bilens egenskaper, 

dvs at den aktive sikkerheten spiller en viktigere rolle. 

Resultatene fra TØIs undersøkelse indikerer således at det ikke nødvendigvis er forhold ved dagens 

avgiftssystem eller -nivå som bidrar til økt samlet ulykkesrisiko. 

Engangsavgiften er først og fremst en fiskal avgift. Ved omleggingen av avgiften i 1996 ble det også lagt 

vekt på at avgiften skulle ivareta miljø- og sikkerhetshensyn. Gjennom en progressiv satsstruktur ble det i 

tillegg også lagt vekt på fordelingshensyn. I Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble det vurdert hvilken 

betydning progresjonen i avgiften har for blant annet den passive sikkerheten. I denne vurderingen heter det 

blant annet: 

"Fram til avgiftsomleggingen i 1996 ble det gitt et sjablonmessig fradrag i engangsavgiften for enkelte typer 

sikkerhetsutstyr. Biler som ble solgt etter at fradraget ble fjernet har imidlertid gjennomgående mer 

sikkerhetsutstyr enn før, også når det gjelder utstyr som tidligere var fradragsberettiget. Det er således ikke noe 

som tyder på at systemet for å beregne engangsavgift virker negativt inn på sikkerhetsnivået i nye 

biler.………Generelt har nye biler mer sikkerhetsutstyr og kan derfor framstå som sikrere enn eldre biler. 

Engangsavgiften påvirker utskiftningstakten i bilparken. Med lavere engangsavgift er det grunn til å tro at 

utskiftningstakten ville økt. " 

Dersom det legges til grunn at den passive sikkerheten avhenger av bilens alder er dette således først og 

fremst et spørsmål om nivå på avgiften, og ikke om selve systemet.

Det er også andre forhold enn nivået på avgiftene som påvirker utskiftningstakten i bilparken. Fra og med 

1. januar 1998 er det innført periodisk kontroll av personbiler. Når bilen er eldre enn 4 år skal det foretas 

teknisk kontroll hvert andre år. Det skal da kontrolleres at kjøretøyet er i god stand, både trafikksikkerhets- 

og miljømessig. Det er grunn til å tro at disse kontrollene vil bidra til at de eldste og mest trafikkfarlige 

bilene blir tatt ut av bruk. 

Det kan også nevnes at det i 1996 var en midlertidig ordning med forhøyet vrakpant. Stortingets begrunnelse 

for denne ordningen var et ønske om å stimulere til økt utskiftning av bilparken, ved at de eldste, 

mest forurensende og trafikkfarlige bilene ble fjernet fra trafikken. Resultatet var at det i 1996 ble vraket 

over 210 000 personbiler, mens det i 1995 og 1997 ble vraket henholdsvis 42 000 og 61 000 personbiler. 

På denne bakgrunn og i lys av avgiftens fiskale betydning synes det ikke å være spesielle forhold som 

skulle tilsi betydelige endringer i nivå eller struktur for denne avgiften. 


Innlevert 9. februar 1999 av stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul. 

Besvart 15. februar 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

Spørsmål: 

«Stortingsflertallet ba i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 om at økningen i 

tilskuddet til Lokal Agenda 21-tiltak i organisasjoners regi skulle gå til lokalt arbeid i frivillige organisasjoner. 

Har de økte midlene i stedet gått til oppbygging av flere regionale knutepunkt, og hvor mye har dette i så 

fall kostet?» 

Begrunnelse: 

Stortinget vedtok en kraftig økning i tilskuddene til Lokal Agenda 21-tiltak i organisasjoners regi (post 

74, kap 1463). Formålet med LA 21 er å fremme en bærekraftig utvikling gjennom å stimulere lokalt 

engasjement og lokale prosesser hvor frivillige, næringsliv og kommuner deltar. Derfor ba flertallet om at 

midlene til LA 21 måtte gå til lokalt arbeid i frivillige organisasjoner. Flertallet gikk imot regjeringens 

forslag om at de økte midlene skulle brukes til oppbygging av regionale knutepunkt. 

Ifølge en artikkel i Kommunal Rapport er det likevel opprettet stillinger i seks nye fylker fordi det 

allerede var inngått engasjementsavtaler med prosjektlederne. 

Svar: 

Lokal Agenda 21 - utfordringen fra Rio - stiller krav til samarbeid 

Lokal Agenda 21(LA 21) innebærer et krevende lokalt utviklingsarbeid - det er snakk om et langsiktig 

endringsarbeid ute i kommunene. Essensen i LA 21- utfordringen fra Rio, er partnerskap mellom likeverdige 

parter; lokale myndigheter, frivillige organisasjoner og lokalt næringsliv. Samarbeid mellom parter som 

forplikter seg i forhold til felles mål, skal være drivkraften i arbeidet for å realisere en bærekraftig utvikling. 

Lokal Agenda 21 er miljøvernforvaltningens arbeidsform for å påvirke og samhandle med kommuner og 

fylkeskommuner om miljø og utvikling i regionene. 

Kommunesektoren står sentralt i LA21 arbeidet 

Kapittel 28 i Agenda 21 retter en direkte henvendelse til lokale myndigheter. Kommunen har et særskilt 

ansvar for å sikre at dialogen med organisasjonene og med næringslivet faktisk kommer i gang. 

All evaluering av lokalt utviklingsarbeid viser at kommuneorganisasjonen må være en viktig medspiller 

dersom slikt arbeid skal få varige virkninger. Endringsarbeid må forankres på toppnivå i kommunene - både 

politisk og administrativt. Ordførere og rådmenn er derfor nøkkelpersoner i LA 21 arbeidet. Dette er 

begrunnelsen for at MD har valgt ansvarliggjøring av kommunene som et viktig strategisk grep. God 

forankring av LA 21 i kommunens ledelse kan også gi varige gevinster for de frivillige organisasjonene.

Evaluering av LA 21-arbeidet i flere europeiske land viser at organisasjonenes suksess lokalt er avhengig av 

en kommuneledelse som forstår hvilken rolle organisasjonene har når det gjelder utviklingen av kommunen 

som samfunn. Dessuten er det viktig at de frivillige organisasjonene blir verdsatt for deres betydning for 

vitalisering av lokaldemokratiet. 

Det regionale nivået er en viktig møteplass for LA21 i Norge 

Dialogen mellom stat og kommune skjer på det regionale nivå. Det er her nasjonale mål formidles til 

kommunene og finner sin lokale og regionale tilpasning. Fylkene er dessuten en god arena for erfaringsutveksling. 

Her kan kommunene lære av hverandre og strekke seg etter beste praksis i forhold til bærekraftig 

utvikling. Her kan også Kommunenes Sentralforbunds regionale ledd være viktige medspillere for LA 21arbeidet, 

med utgangspunkt i sitt ansvar for formidling og kompetanseutvikling i kommunene. Strategien 

med knutepunkt (møteplasser)for LA 21 i fylkene må sees i dette perspektivet. 

Hvorfor samarbeid med Kommunenes Sentralforbund 

Den strategiske tenkningen i forhold til kommunensektoren er nedfelt i en samarbeidssavtale mellom KS 

og MD. Denne avtalen er utviklet både på grunnlag av KSs vedtak på landstinget i 1996 om å arbeide for 

forankring av LA 21 i kommunene, og på grunnlag av St.meld. nr 58 (1996-97) "Miljøvernpolitikk for en 

bærekraftig utvikling". 

Under Fredrikstad-konferansen i februar 1998 møttes representanter for 150 kommuner, en rekke 

frivillige organisasjoner og næringslivet og vedtok "Fredrikstaderklæringen" der man forplikter seg til 

samarbeid om mål og tiltak for å nå en bærekraftig utvikling. Både kommuner og de frivillige organisasjonene 

har i 1998 behandlet og sluttet seg til denne erklæringen. 

Stortinget slutter opp om kommunesatsingen våren 1998. 

Da St.meld. 58 ble behandlet i mai 1998 (jf Innst. S. Nr 150 (1997-98) uttalte komiteens flertall (Ap, 

KrF, Sp, SV, V) at ".... Kommunenes Sentralforbund vil være sentral i Lokal Agenda 21 arbeidet, og kunne 

bidra til at det blir stor aktivitet i kommunene." 

Disse signaler fra Stortinget har jeg tatt som tegn på bred oppslutning om det strategiske grepet som er 

nedfelt i vår samarbeidsavtale med KS. For å følge opp Stortingets vedtak ble det enighet om at KS skulle 

intensivere arbeidet for å få på plass regionale knutepunkt i alle fylker. Det har vært regelmessig kontakt 

mellom MD og KS om utviklingen i dette arbeidet. 

Jeg har redegjort for samarbeidet med kommunesektoren for Stortinget i brev av 30 november 1998 og i 

mitt innlegg til budsjettdebatten 7 desember 1998. 

Organisasjonene er med i LA21arbeidet i fylkene 

De knutepunktene som har vært i arbeid en stund viser med all tydelighet at de tar organisasjonene alvorlig. 

Organisasjonene deltar på nye, bredt sammensatte og utradisjonelle møteplasser og organisasjonene 

er tema i de diskusjoner knutepunktene har med kommuneledelsen. Det er mange eksempler på samarbeid 

om helt konkret tiltak. Jeg kan trekke fram f eks knutepunkt i: 

Møre og Romsdal: Organisering av verksted for "fellesklekking" av nye ideer, der et bredt spekter av 

organisasjoner deltok, bl a NAF, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Naturvernforbundet. 

Vestfold: Oppsøkende virksomhet i kommunene for å få etablert LA 21 fora for kommuner, organisasjoner 

og næringsliv. 

Vest Agder: Samarbeid med Miljøheimevernet og politiske ungdomsorganisasjoner for å få ungdommen 

med i LA 21-arbeidet. 

Oppfølging etter budsjettbehandling - umiddelbar stans av nye ansettelser 

Umiddelbart etter Stortingets behandling av budsjett for 1999 tok MD kontakt med KS for å bli orientert 

om status for knutepunktsetableringen, for å få en rask avklaring av forutsetningene for omdisponering av 

rammen på kap 1463 post 74. Jeg har i det videre arbeidet med denne saken forholdt meg til følgende fakta: 

Pr 7 desember 1998 var det knutepunkt-prosesser i gang i alle landets fylker og i Oslo. 

I sju fylker var LA 21-medarbeidere i funksjon. I ytterligere fem fylker var det inngått skriftlig avtale 

om tilsetting av en LA21 medarbeider. I et sjette fylke (Troms) var det på dette tidspunkt inngått muntlig 

avtale om tilsetting av LA 21-medarbeider. Denne avtalen ble formalisert skriftlig 22.12.98. I de fem siste 

fylkene og i Oslo var det også i gang drøftinger om ansettelse. KS stoppet ansettelsesprosessene i disse fem 

siste fylkene umiddelbart etter at Stortingets vedtak var gjort kjent. Disse opplysningene er på ny bekreftet 

fra KS gjennom brev av 12 februar 1999. 

Disponering av kap 1463 post 74 i tråd med Stortingets vedtak

Jeg har i det videre arbeidet lagt til grunn at avtaler er inngått i 13 fylker. Det betyr at ressurser tilsvarende 

fem fylker er frigjort til organisasjonenes arbeid med lokal Agenda 21, og knutepunktsatsingen 

gjennom KS er "frosset" til disse 13 fylkene. 

Etter dette ser fordelingen av midler i 1999 slik ut: 

Overføring til KS 7.6 mill. 

Idebanken 3.5 mill. (1998-nivået opprettholdes). 

Sametingets arbeid med lokal Agenda 21 0.6 mill. 

De resterende midlene, 7.374 mill, tilfaller arbeid i regi av frivillige organisasjoner. I tillegg er det bevilget 

0.6 mill til Oslo kommune til stimulering av organisasjonenes arbeid med LA 21 ute i bydelene (kap 

1463 post 63). 

Denne omdisponeringen innebærer at hele økningen på post 74 (ca 8.4 mill) - i tråd med Stortingets 

vedtak - tilfaller organisasjonene i 1999. 

Midlene er kanalisert til organisasjonene på ulike måter i tråd med LA 21- målsettingene, og i tråd med 

MDs generelle forvaltning av tiltaksstøtte til organisasjonene. Miljødirektoratene disponerer i alt 2.25 mill. 

Det er også avsatt en ramme til organisasjonene i alle fylkene, i alt 1.8 mill, som forvaltes av fylkesmannen. 

De fem fylkene som ikke har knutepunkt blir ytterligere styrket med i alt 1.5 mill. (Finnmark, Nordland, 

Sogn og Fjordane, Østfold, Akershus). Fylkesmenn, fylkeskommuner og alle miljøorganisasjonene er 

informert om dette gjennom eget brev. Noen midler er fortsatt tilgjengelig i MD for å fange opp viktige tema 

som f eks nord-sør utfordringene i LA21 arbeidet. 

Nærmere om ordningen "Lokal Agenda 21 - tilskot til tiltak i organisasjonar sin regi"(kap 1463 post 74) 

Jeg vil avslutningsvis presisere formålet med og målgruppe for tilskuddsordningen på kap 1463 post 74 

(jf rundskriv T-1/98): 

"Mål for ordninga 

Utvikle nettverk og samarbeid for å omsetje lokalt engasjement til miljøpolitisk handling, i tråd med 

Fredrikstad-erklæringa. 

Målgruppe 

Målgruppa er organisasjonar og institusjonar i deira arbeid med lokal Agenda 21" 

Når noen av midlene er kanalisert til direktoratene er dette for å stimulere særskilt til LA 21-mobilisering 

med utgangspunkt i kulturminnervern, naturforvaltning eller produksjon og forbruk. Ordningen er ikke 

begrenset til bestemte organisasjoner. Midlene er ikke tenkt å skulle dekke forvaltningsmessige oppgaver. 

Her må en søke andre kilder. Det er imidlertid ingen ting i veien for at LA 21-ordningen brukes som 

utløsende faktor for planlegging og iverksetting av konkrete tiltak for miljøforbedringer. 

Jeg viser for øvrig til at driftsstøtten til frivillige organisasjonen over MDs budsjett er på 24.765 mill for 

1999 (kap 1401 post 70). 


Innlevert 11. februar 1999 av stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. 

Besvart 19. februar 1999 av forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

Spørsmål: 

«Engrosslagere for matvarer ser ut til å bli nedlagt i Finnmark. Blant annet ble engrosslagerene til Nord 

Norges Salgslag (NNS) lagt ned i 1998, samtidig som NNS planlegger å nedlegge sin slakterivirksomhet i 

fylket. Utviklingen ser ut til å gå i retning av en bekymringsfull beredskapsmessig situasjon for Finnmark. 

Deler statsråden denne oppfatning, eller anser statsråden beredskapssituasjon for matvarer å være 

tilfredsstillende utfra den nye situasjon som foreligger?» 

Svar:

Et hovedprinsipp for den sivile beredskap er at den myndighet som har et fagansvar i fred også skal ha 

det beredskapsmessige ansvaret. I den forbindelse har Nærings- og handelsdepartementet (NHD) ansvar for 

matforsyning. 

For Forsvaret sin del har ny styrkestruktur, kombinert med nye operative konsepter og endret sammensetning 

av allierte forsterkninger, gjort det nødvendig å gjennomføre en total analyse av Forsvarets 

ressursbehov i beredskapsmessig sammenheng. 

Det er nå et arbeid i gang med å kartlegge Forsva 

rets behov for matvarer i de enkelte fylker og for landet som helhet. En analyse av Forsvarets behov for 

matvarer forventes å foreligge i løpet av våren 1999. 

Behovsoppgavene med mengde og lokalisering vil bli oversendt NHD som i beredskapsmessig sammenheng 

har ansvaret for dette programområdet. Det vil så være opp til NHD i samarbeid med andre berørte 

departementer og instanser å bestemme hvordan det totale behovet, både sivilt og militært, kan dekkes i 

beredskapsmessig sammenheng. 

Før en slik analyse er gjennomført og vurdert opp mot NHDs mulighet til å oppfylle Forsvarets behov, er 

det ikke mulig for meg å innta noe prinsipielt standpunkt til beredskapssituasjonen for matvarer, verken for 

landet som helhet eller for spesifikke landsdeler. 

Spørsmål: 


Innlevert 12. februar 1999 av stortingsrepresentant Marit Tingelstad. 

Besvart 19. februar 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Høgskolen i Oslo og kommunen har gått sammen om å ansette egne praksis-lektorer for sykepleieutdannelsen. 

Dette skyldes at det fra flere har hold vært reist kritikk mot for lite og dårlig praksisundervisning 

ved sykepleierutdannelsen her i landet. 

Har statsråden gjort seg noen tanker om hvordan praksisdelen i sykepleierutdannelsen kan styrkes?» 

Svar: 

Den forrige Regjeringa satte ned eit utval som skulle sjå nærare på innhaldet i sjukepleiarutdanninga og 

kva som kunne gjerast for å styrkje praksisundervis-ninga. Rapporten frå utvalet vil liggje føre om kort tid. 

Først etter at ulike instansar har fått høve til å komme med merknader til rapporten, vil eg ta stilling til kva 

som bør og kan gjerast for å bøte på manglane ved praksisstudia i sjukepleiarutdanninga i dag. 

Nokre førebelse tankar har eg likevel. Praksis utgjer halvparten av den 3-årige grunnutdanninga. 

Kvaliteten på praksisstudia har difor mykje å seie for kor gode sjukepleiarer vi utdannar. Høgskolane er 

avhengige av eit godt samarbeid med praksisstadene, og det er ein føresetnad at tilsette på praksisstaden har 

tid og kompetanse til å ta del i den daglege rettleiinga av studentane. Praksisundervisninga på praksisstadene 

er under press både ved at studenttalet i mange helse- og sosialfagutdanningar aukar sterkt, samstundes som 

krav til kvalitet på praksisrettleiinga og generell effektivitet på praksisstaden òg aukar. 

Ved dei somatiske sjukehusa blir ordninga med innssatstyrt finansiering som blei innført i 1997, bygd 

vidare ut. Den aktivitetsbaserte refusjonsandelen er auka frå 30 % i 1997 til 50 % i 1999. Det er viktig å 

følgje med kva denne ordninga får å seie for sjukehusas rettleiing av studentar. 

Nokre høgskolar har praktisert ei ordning med frikjøp av sjukepleiarar på praksisstaden, for at dei kan ha 

rettleiing av studentar som hovudoppgåve i praksisperiodane. Dette har fungert godt mange stader og har 

gjort det mogeleg å ta i mot fleire studentar utan at det går ut over kvaliteten på praksisundervisninga. 

Eg er glad for at utdanningsverksemd på ulikt vis er prioritert i framlegga til nye helselover. Plikta for 

praksisstaden til å rettleie studentar er her gjort tydelegare, og det er gitt heimel for å utarbeide føresegner 

om den plikta helseinstitusjonar har i denne samanhengen. Slik blir det mogeleg å stille også kvalitative krav 

til praksisopplæringa av sjukepleiarar dersom det er naudsynt.

Det er viktig å understreke at den 3-årige sjukepleiarutdanninga ikkje kan gje dei nyutdanna fullt tilfredsstillande 

handlingskompetanse på alle område. Det er naudsynt at arbeidsgjevar tek på alvor oppgåver 

knytta til opplæring av dei nytilsatte. Betre ivaretaking av nyutdanna sjukepleiarar i møtet med arbeidsstaden 

bør vere eit viktig verkemiddel for å styrkje kvaliteten på helsetenesta.

Spørsmål: 





Innlevert 15. februar 1999 av stortingsrepresentant Bent Hegna. 


«Hustad Marmor ble våren -98 tildelt kraft i.h.t. 104-regimet. Har Hustad Marmor tidligere søkt om og 

evt. fått tildelt kraft innenfor 104 regimet, og hva er begrunnelsen for å tildele Hustad Marmor nå og er dette 

i tråd med tildigere praksis?» 

Svar: 

Retningslinjene for tildeling av 104-kraft er omtalt i brev av 10.02.99, som skriftlig besvarelse til 

spørsmål 143 fra stortingsrepresentant Bent Hegna. 

Hustadmarmor er tildelt kraft i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91) i 1995 og 1998. 

Hustadmarmor søkte 14.03.95 om tildeling av 350 GWh/år til sitt prosjekt «2000» som var forutsatt å øke 

bedriftens kraftforbruk fra 150 til 500 GWh/år. Prosjektet skulle gjennomføres i to faser, A og B. Fase A var 

forutsatt å øke kraftbehovet med 175 GWh/år, fra 150 til 325 GWh/år. 

I vurderingen av søknaden om 104-kraft i 1995, ble det tatt hensyn til at Hustadmarmor i 1991 ble tildelt 

kraftkontrakt på 255 GWh/år innenfor den såkalte «2 TWh-kvoten», med forutsetning om at kraftforbruket 

skulle øke til 300 GWh/år. 2 TWh-kontrakten ble sagt opp av Hustadmarmor i 1993. Stortinget har forutsatt 

at nye 104-kontrakter skal tildeles nye prosjekter og ikke skal erstatte andre kontrakter eller kortsiktige 

kraftkjøp. Departementet kunne ikke på nytt tildele kraft til behov som var forutsatt dekket av 2 TWhkontrakten. 

I forbindelse med fase A ble Hustadmarmor tildelt 104-kontrakt på 23 GWh/år i 1995. Det ble 

ikke tildelt kraft til fase B, fordi denne utvidelsen lå for langt frem i tid. 

Hustadmarmor har flere ganger, i brev av 24.07.95, 23.11.95 og 12.07.96 klaget på tildelingen. 

Departementet har i svarbrev av 18.04.96 og 23.04.97 ikke funnet grunnlag for å øke tildelingen. 

I brev av 05.12.97 søkte Hustadmarmor om tildeling av 104-kraft til fase B i prosjektet, som innebar en 

økning i kraftbehovet fra 325 til 500 GWh/år. De ble i brev av 03.06.98 tildelt 104-kontrakt på 122,5 

GWh/år. Tildelingen utgjorde 70 prosent av økningen i kraftbehovet. I brev av 22.10.98 klaget bedriften på 

at de kun ble tildelt kraft til deler av det økte behovet. Ved kongelig resolusjon av 18.12.98 ble det bestemt at 

klagen ikke tas til følge. Hustadmarmor ble informert om dette i brev av 05.01.99. 


Innlevert 15. februar 1999 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 19. februar 1999 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland.

Spørsmål: 

«Da kontantstøtten ble innført 1.8.98 lovet statsråden at evalueringen av ordningen skulle starte 

umiddelbart. 

Hvilke undersøkelser av konsekvensen med innføring av kontantstøtten er igangsatt, hvilke forskningsinstitutter 

blir brukt, hva slags mandat har de fått og når forventes det å foreligge noen resultat?» 

Svar: 

Allerede under den debatten som gikk forut for innføringen av kontantstøtten og under arbeidet med 

Stortingsdokumentene i fjor vår, ble det klart at kunnskapen i detalj om hvordan omsorgen for barna under 

tre år ble organisert i familiene var for mangelfull til at alle spørsmål og påstander om positive og negative 

konsekvenser av en reform kunne bli tilfredstillende besvart. Som tidligere gjort rede for gjennomførte derfor 

Statistisk Sentralbyrå på oppdrag av Barne- og familiedepartementet en undersøkelse om hvordan familier 

med barn under skolealder ordnet arbeidstilknytning og barneomsorg våren 1998 - før kontantstøtten. 

Undersøkelsen er dokumentert i SSB notat 98/61 og har gitt verdifullt materiale som nå er tilgjengelig for 

forskere og utredere. Denne undersøkelsen vil bli fulgt opp med en tilsvarende kartlegging våren 1999 hvor 

de samme foreldrene vil bli spurt hvordan de innretter seg etter kontantstøttereformen. Materialet fra denne 

undersøkelsen vil bli tilgjengelig i høsten 1999 og sammenfattes i en rapport fra SSB. Sammen vil disse 

datasettene være et meget godt grunnlag for videre analyser. 

Forskere fra NOVA er allerede i gang med analyser av det første datasettet og vil komme med en prosjektrapport 

i løpet av våren. Det er også gitt tilsagn om støtte til et to-årig prosjekt ved samme forskningsinstitutt 

som skal sammenligne den finske og den norske kontantstøtteordningen. De to datasettene gir 

råmateriale til ytterligere analyser med fokus på hvordan familiene innretter seg etter gjennomføringen av 

reformen, og vi håper dette kan danne grunnlaget for stor forskerinteresse i tiden framover. Høsten viste at 

det kom uvanlig mange artikler fra forskere og utredere om kontantstøtten i forhold til det som er vanlig i 

forbindelse med velferdsreformer. 

Departementet samarbeider med RTV for i løpet av våren å kunne framskaffe god løpende statistikk over 

bruken av kontantstøtte. Den vil kunne fortelle om hvor mange barn som til enhver tid får hel eller delvis 

kontantstøtte og distriktsvise variasjoner. Etterhvert vil vi også kunne få verdifull informasjon som hvor 

lenge familien bruker kontantstøtten, barnas gjennomsnittlige alder og utviklingen av bruken over tid. 

Videre er AsplanViak i gang med en kartlegging av kommunenes planer for videre barnehageutbygging 

slik de ser ut våren -99. Supplert med den løpende barnehagestatistikken vil dette kunne gi et bilde av 

hvordan barnehagesektoren har tilpasset seg reformen så langt. Resultatene av denne kartleggingen ventes til 

våren. 

Samtidig satte debatten om kontantstøtte fokus på mange problemstillinger som disse datakildene ikke 

umiddelbart gir svaret på. I stortingsproposisjonen ble disse omtalt spesielt i kapitlene 5 og 7 om henholdsvis 

«Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte» og «Ulike konsekvenser av å innføre kontantstøtte», 

og det ble lovt å komme tilbake med mer kunnskap også om konsekvenser på disse områdene. Det 

dreier seg bl.a. om problemstillinger som virkningen for barnehagene og barneomsorgen mer generelt, 

konsekvensene for arbeidsmarkedet, for kvinnenes stilling i arbeidslivet, likestilling i familien og utviklingen 

når det gjelder spesielle barnegruppers behov for barneomsorg. 

For også å sikre bred forskningsbasert kunnskap også på disse områdene har departementet kontaktet 

Norges Forskningsråd. Et seminar Forskningsrådet arrangerte på høstparten viste stor interesse for kontantstøtten 

som forskningstema både i universitetsmiljøene og i forskningsinstitusjonene. Der kom det også 

opp nye interessante problemstillinger som f.eks. samvirke mellom offentlig/privat barneomsorg, innvirkning 

på demografiske forhold, fordelingsrettferdighet mellom generasjonene og utviklingen over tid i normer og 

ideologiske holdninger knyttet til småbarnsomsorgen. 

Forskningsrådet vil få stilt midler til rådighet for spesielt å følge opp reformen i forbindelse med programsatsningen 

«Velferd, familie og oppvekst» som starter i vår. I denne forbindelse må det advares mot å 

ha et for kort tidsperspektiv på kunnskapsinnhenting. Det vil alltid ta noe tid både for folk å tilpasse seg og 

for observatørene å se endringene. Hvordan man tar omsorg for småbarna og ikke minst hvilke konsekvenser 

organiseringen og kvaliteten på denne omsorgen har, vil gi ringvirkninger i mange år framover. 

Helt til slutt kan nevnes at Statens Informasjonstjeneste er i gang med et prosjekt for å evaluere informasjonen 

som ble gitt i forbindelse med innføringen av reformen.

Spørsmål: 


Innlevert 17. februar 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 

Besvart 22. februar 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Desentralisert sykepleierutdanning har vært en suksess i Finnmark, ved at man oppnår bedret rekruttering 

av studenter til de ulike kommunene gjennom dette tilbudet. Høyskolestyret i Finnmark har vedtatt 

som mål et desentralisert studium i Kirkenes fra høsten -99, og har i den forbindelse søkt Sosial- og helsedepartementet 

om delfinansiering. 

Vil statsråden ta initiativ til at studiet gis delfinansiering fra Sosial- og helsedepartementet?» 

Svar: 

Sosial- og helsedepartementet bevilget i 1998 4 mill kroner til å delvis dekke merkostnader høgskolene 

har ved å tilby desentralisert sykepleierutdanning. Departementet fant det hensiktsmessig å overføre midlene 

via Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. De to departementene samarbeidet om fordelingen av 

midlene. Det ble opprettet 170 desentraliserte plasser ved høgskolene i Finnmark, Tromsø, Harstad, Sør- 

Trøndelag, Molde, Bergen og Hedmark. Midlene ble fordelt likt mellom institusjonene. Høgskolen i 

Finnmark ble tildelt et større beløp da Sosial- og helsedepartementet ønsket å prioritere desentralisert 

sykepleierutdanning i Finnmark. Denne utdanningen er også spesielt kostnadskrevende. Utdanningstilbudene 

som ble opprettet i 1998, skal videreføres i år. 

Sosial- og helsedepartementet har også på 1999- budsjettet 4 mill kroner til disposisjon til desentralisert 

sykepleierutdanning. Det er foreløpig ikke avklart hvor stor andel av Sosial- og helsedepartementets midler 

som skal gå til videreføring av opprettede studietilbud og hvor mye som skal gå til nye tilbud. (Kirke-, 

utdannings- og forskningsdepartementet har også midler til desentraliserte utdanninger på sitt budsjett.) Også 

i år vil midlene tildeles høgskoler via Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Fordelingen vil skje i 

samarbeid mellom de to departementene. Det er foreløpig ikke avgjort hvilke høgskoler som skal prioriteres 

med midler fra mitt departement. Desentrale studietilbud har en god rekrutterende effekt. Ut fra dette vil vi 

derfor ta hensyn til hvor i landet det er størst behov for et slikt utdanningstilbud. Søknaden fra Høgskolen i 

Finnmark vil vurderes i denne sammenheng. 


Innlevert 17. februar 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 

Besvart 26. februar 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

Spørsmål: 

«Trålerne «Mir» og «Belomorsk» nektes adgang til å fiske i norsk økonomisk sone, og er nå også nektet å 

lande sine fangster fra russisk sone i Bergsfjord. Dette rammer et helt lokalsamfunn, etter at det er gjort 

betydelige investeringer ved fiskemottaket i Bergsfjord ved de nye eierne der. Konsekvensen er permisjoner 

av arbeidsstokken. 

Hva vil fiskeriministeren gjøre som ledd i å sikre framtidige leveranser til Bergsfjord?»

Svar: 

Vi har i den senere tid oppnådd store fremskritt i arbeidet med å få på plass forvaltningsregimer som 

hindrer uregulert fiske i internasjonalt farvann. Fortsatt finnes det smutthull, men regjeringen arbeider aktivt 

på alle fronter for å få tettet igjen disse, og her oppnås det hvert år nye resultater. Vi må passe på at vi i vår 

nasjonale forvaltning ikke gjør noe som kan så tvil om vår holdning i dette spørsmålet. 

Fiskeridirektoratet har utarbeidet en «svarteliste» over fartøyer som har drevet uregulert fiske i Smutthullet. 

Listen er gjort kjent for de land som vi har inngått bilaterale fiskeriavtaler med. I tillegg er den gjort 

kjent for Island, og den vil dessuten bli lagt ut på Internet. 

Svartelistingen vil bidra til å redusere Smutthull- trålernes omsetningsverdi betraktelig, og således 

skremme redere og banker fra å sette fartøyene sine inn i fiskerier som de ikke er gitt tillatelse til. Fiskerimyndighetene 

har lagt vekt på å føre en konsekvent og entydig praksis ved å nekte tidligere Smutthull- 

fartøy lisens for å fiske i Norges økonomiske sone. Det er i denne sammenhengen viktig å ta med at 

CCAMLR, som har forvaltningsansvaret for fiske 

ressursene i Sørishavet, har utarbeidet en tilsvarende liste over fartøyer som i 1996 og 1997 ble observert 

innenfor CCAMLR-området i Sørishavet og som har fisket uten lisens fra noen av traktatstatene. Dersom 

slike regimer skal ha den tiltenkte preventive virkning, er det viktig å føre en konsekvent politikk overfor 

fartøyer som har drevet uregulert fiske på det åpne hav. 

Når fartøyer, som for eksempel de russiskflaggede fartøyene «Mir» og «Belomorsk», har blitt nektet 

lisens for å fiske i Norges økonomiske sone, vil det være meget uheldig at de samme fartøyene får tillatelse 

til å anløpe norsk indre farvann for å lande fangst. Selv om fangsten er tatt på lovlig måte i russisk sone, er 

det snakk om fiske på de samme bestander. Anløpstillatelse til slike fartøyer vil derfor etter mitt syn gi en 

uheldig signaleffekt. 

Russiske fiskerimyndigheter har gitt uttrykk for at de er enige i de tiltak norske myndigheter treffer mot 

fartøyer som har deltatt i uregulert fiske i Smutthullet. Dette gjelder uavhengig av om tiltakene rammer 

russiskflaggede fartøyer. 

Når det gjelder konsekvensene for Vannakonsernet som eier «Mir» og «Belomorsk», og fiskemottaket i 

Bergsfjord, kan jeg meddele at jeg den 19. februar 1999 hadde et møte med representanter for 

Vannakonsernet samt Ordfører og Rådmann i Loppa kommune. For å søke å avhjelpe de problemer som 

anløpsnektelsen har medført for Bergsfjord-samfunnet og Loppa kommune, vil jeg på bakgrunn av dette 

møte vurdere hvilke alternative løsninger som er mulig å gjennomføre uten å svekke de positive resultater vi 

har oppnådd i arbeidet med å bekjempe uregulert fiske på det åpne hav. 


Innlevert 17. februar 1999 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui. 


Spørsmål: 

«Kongsberg Defence and Airospace sier at utviklingen av sjømålsmissilet går etter planen. 

Hva er årsaken og den faglige begrunnelsen til at ministeren skaper usikkerhet om at dette nye sjømålsmissilet 

kanskje ikke passer til de nye, planlagte Motortorpedobåtene?» 

Svar: 

Det er naturlig å se anskaffelsen og innfasingen av nye MTBer og Nytt sjømålsmissil (NSM) i sammenheng. 

Dette har sin bakgrunn i at nye MTBer i Skjold-klassen fremstår som en av hovedplattformene til 

NSM og helt siden starten av prosjektet har vært forutsatt utstyrt med dette missilet som sitt hovedvåpen. 

Fartøyet er således konstruert med dette for øyet. Jeg ønsker imidlertid av budsjettmessige årsaker, jfr tabell i

St meld nr 23, først å iverksette anskaffelsen i perioden 2003-2004, forutsatt en vellykket uttesting av 

fartøyet. Dette er forøvrig også tidspunktet for forventet ferdigutvikling av nye sjømålsmissiler. 

Spørsmål: 


Innlevert 17. februar 1999 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 


«Hvor stor økonomisk fordel har norske aviser av dagens momsordning, og hvordan fordeler denne 

støtten seg på VG, Aftenposten og Dagbladet, der det skilles mellom virkningen av fritak for utgående og 

fradrag for inngående moms?» 

Begrunnelse: 

Norge har et større antall og en mer variert dagspresse enn andre sammenlignbare land. De ulike formene 

for økonomisk støtte til avisene tar sikte på å sikre dette mangfoldet. Avisenes gunstige momsordning er en 

vesentlig del av den samlede pressestøtte til avisene. 

Avisene nyter godt av en momsordning som er vesentlig mer gunstig enn et vanlig momsfritak. Det 

skyldes at avisene ikke har fritak for moms i vanlig forstand, men er underlagt såkalt 0-sats. Dette innebærer 

at de ikke betaler moms på salg av aviser, men likevel har aviser fradrag for moms på varer de kjøper. 

Avisene har m.a.o. fritak for utgående moms og i tillegg fradrag for inngående moms. Dette gjelder ikke 

annonsevirksomheten. 

Det er av mindre betydning om økonomisk støtte gis i form av en fradragsordning eller tilskuddsordning. 

Produksjonstilskuddet er pressestøtte i form av direkte tilskudd. Momsordningen er pressestøtte i form av 

fradragsrett og et avgiftsfritak. 

Produksjonstilskuddet tildeles etter faslagte retningslinjer og kommer først og fremst mindre og 

økonomisk svake aviser til gode. Momsordningen er en form for pressestøtte der de økonomiske fordelene er 

større jo større avisene er. 

De siste årene er produksjonstilskuddet vestentlig kuttet. Dermed blir fordelingen av den samlede pressestøtten 

skjevere ved at de største avisene får en stadig støtte andel av støtten. Jeg ber om at fordelene 

splittes opp slik at det framgår hvor mye som skyldes fritaket for innbetaling av utgående moms og hvor mye 

som skyldes retten til fradrag for inngående moms. 

Svar: 

Ifølge Merverdiavgiftslovens §16 første ledd nr 6 skal det ikke betales avgift av omsetning av aviser som 

utkommer regelmessig med minst ett nummer ukentlig. Fritaket innebærer at avisene har fradragsrett for 

inngående merverdiavgift på alle anskaffelser til bruk i slik virksomhet, mens det ikke svares merverdiavgift 

av omsetningen (null-sats på omsetningen). Null-satsen kommer særlig de store avisene til gode. 

Generelt skal det svares merverdiavgift av omsetning av varer. Ved beregning av avisselskapenes fordel 

ved null-sats er det dermed naturlig å sammenlikne med avgiftsordningen for andre varer med full sats, som 

for eksempel ukeblader. Beregnet på denne måten kan fritaket for utgående merverdiavgift anslås å utgjøre 

om lag 1 mrd kroner for samtlige aviser. For de enkelte avisene kan det, på bakgrunn av avisenes 

omsetningstall for 1997, anslås at det betyr om lag 230 millioner kroner for VG og om lag 130 millioner 

kroner hver for Aftenposten og Dagbladet. 

Dersom avisene hadde vært utenfor merverdiavgiftssystemet, ville det ikke vært fradragsrett for inngående 

merverdiavgift. Denne fradragsretten kan på usikkert grunnlag anslås å utgjøre om lag 400 mill. 

kroner i besparelse for avisene samlet, og for de tre aktuelle avisene om lag 150 millioner kroner. Fi-

nansdepartementet har ikke tilstrekkelig informasjon til å kunne gi pålitelige anslag på hvordan dette fordeler 

seg på de enkelte avisene. 

Avisene får en del av sine inntekter fra annonsesalg. Salg av annonser er generelt merverdiavgiftspliktig, 

uavhengig av fritaket ved avissalg. Anskaffelser til bruk i annonsevirksomheten vil fremdeles være 

fradragsberettiget selv om fritaket for merverdiavgift ved omsetning av aviser fjernes. Fradrag for slike 

anskaffelser er derfor holdt utenfor disse anslagene. 




Spørsmål: 

«Viser til fortsatt manglende svar på mitt brev til forsvarsministeren av 17.12. 1997. Det arbeides fortsatt 

med den elektroniske sjøveien langs kysten vår. 

Samarbeider Forsvaret og Statens Kartverk i dette arbeidet, og kan Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet 

- når dette arbeidet er ferdig - samarbeide om kartverk i havnene våre?» 

Svar: 

Jeg beklager å måtte meddele at stortingsrepresentant Ruis brev av 17 des 97 ikke kan ses å være mottatt i 

Forsvarsdepartementet, og at dette må være grunnen til at det fortsatt står ubesvart. 

Foranlediget av stortingsrepresentant Ruis påminnelse av 17 februar 1999, har jeg straks iverksatt 

undersøkelser om de forhold som etterlyses. På grunn av den spesielle mannskapssituasjon vi har i disse 

dager med øvelse Battle Griffin, ber jeg imidlertid om å få komme tilbake til saken innen 22. mars 1999. 


Innlevert 18. februar 1999 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim. 

Besvart 1. mars 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

Spørsmål: 

«Enker etter fiskere blir etter regelverk sittende igjen med det økonomiske ansvaret for båt, og mannens 

gjeld. Fiskekvoten vil tilhøre mannen og ikke fartøyet, dette har som konsekvens at kvinnen i tilfelle 

mannens død, overtar hans gjeld på fartøy, uten å ha mulighet for å dekke denne gjelden ved salg av fartøy, 

da den er uten kvote. 

Hvordan vurderer fiskeriministeren denne ordningen?» 

Svar: 

Spørsmålet om etterlattes adgang til deltakelse og salg av fartøy ble tatt opp for en del år siden i forbindelse 

med et enkelttilfelle innenfor det konvensjonelle torskefisket, og det ble i samarbeid med næringens 

organisasjoner utarbeidet en generell bestemmelse i den årlige deltakerforskriften for dette fisket. Bestemmelsen 

har vært videreført i flere år.

Jeg vil vise til forskrift av 4. desember 1998 om adgang til å delta i fisket etter torsk for fartøy under 28 

meter største lengde som fisker med konvensjonelle redskap nord for 62° N i 1999 § 6. Kopi av forskriften 

følger vedlagt (./.). Det fremgår her at gjenlevende ektefelle eller livsarving som ved arv erverver fartøy som 

hadde adgang til å delta i gruppe I, kan gis adgang til å delta i gruppe I når vilkårene for deltakelse i § 1 er 

oppfylt. Dersom gjenlevende ektefelle heller ønsker å selge fartøyet, kan ny eier gis adgang til å delta i 

gruppe I dersom vilkårene for deltakelse i § 1 og vilkårene om salg av fartøy i § 3 er oppfylt. 

Det er heller intet til hinder for at etterlatte kan delta i andre fiskerier dersom vilkårene for deltakelse er 

oppfylt. 


Melding fra fiskeridirektøren i Fiskeridirektoratet. 

(J-199-98). Forskrift om adgang til å delta i fisket etter torsk for fartøy under 28 meter største lengde som 

fisker med konvensjonelle redskap nord for 62 o N i 1999. 


Innlevert 19. februar 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 


Spørsmål: 

«I Budsjett-innst.S. nr.2 (1998-99) heter det at : «Turné-, transport- og festivalstøtteordningens midler bør 

derfor overføres til Norgesnettet for å trygge den fremtidige driften av Norgesnettet og for å gi bedre samlet 

ressursutnyttelse-». Hvordan vil statsråden følge opp intensjonen i flertallsmerknaden i budsjettinnstillingen?» 

Svar: 

Jeg forstår intensjonen i flertallsmerknaden slik at hensikten er å sikre framtidig drift av NorgesNettet og 

bedre den samlede ressursutnyttelse på rockfeltet. For å nå dette målet bør, i følge merknaden, Turné-, 

transport- og festivalstøtteordningens midler overføres NorgesNettet som driftsmidler. I tråd med neste 

setning i samme merknad der det heter «Dette flertallet forutsetter at departementet kommer tilbake med 

forslag til hvordan dette kan skje.», akter jeg å legge fram saken for Stortinget i sin helhet 

De to tiltakene Turné -, transport- og festivalstøtte og NorgesNettet har forskjellig formål og målgrupper. 

Mens NorgesNettet er et landsomfattende nettverk av profesjonelt drevne og utstyrte spillesteder for rytmisk 

musikk, tildeles Turné-, transport- og festivalstøtte utøvere som skal turnere utenlands eller innenlands og til 

avvikling av konserter og festivaler med norske utøvere. NorgesNettet har siden 1995 mottatt statstilskudd 

til investeringer. Et eventuelt statstilskudd til drift av disse spillestedene må vurderes nøye og blant annet i 

lys av kommunenes og fylkeskommunenes rolle. Jeg ser det ikke som aktuelt at staten skal gi driftstilskudd 

til alle spillestedene i NorgesNettet - verken til de nærmere 20 som allerede er etablert eller til alle de 30 

stedene som tidligere er ansett som et mål for et fullt utbygget NorgesNett. 

Jeg slutter meg til komiteens ønske om å sikre best mulige ressursutnyttelse, men ser samtidig behovet for 

å utrede alle sider av saken og blant annet 

høre brukermiljøenes oppfatning om eventuell avvikling av Turné-, transport- og festivalstøtten. Jeg vil 

derfor komme tilbake til dette i forslaget til statsbudsjett for 2000. 

Når det gjelder komitéflertallets forutsetninger i Innst S nr 2 (1998-99) om fordeling av midler til organisasjonene, 

vil jeg komme tilbake til dette i en annen sammenheng.

Spørsmål: 


Innlevert 19. februar 1999 av stortingsrepresentant Børge Brende. 

Besvart 1. mars 1999 av justisminister Aud-Inger Aure. 

«Er Justisministeren rede til å praktisere den såkalte «femårsregelen» i utlendingsloven på en måte som 

gjør at hennes eget vedtak fra august 1998 blir en realitet, slik at utenlandske forskere i verdensklasse som 

har fullført sine studier i Norge og blir, hvis alternativet er arbeide i andre vestlige industriland?» 

Begrunnelse: 

Justisministeren har fått bred politisk oppslutning om sin mye publiserte oppmyking av den såkalte 

femårsregelen i utlendingsforskriften. I praksis har Justisdepartementet definert denne regelen som en slags 

«karanteneregel», som gjør det bortimot umulig å søke første gangs arbeidstillatelse i Norge før det er gått 

minst fem år etter endt utdannelse i Norge. 

Denne regel har i praksis gjort det bortimot umulig for norske forsknings- og utdannelsesinstitusjoner og 

bedrifter å rekruttere utlendinger med kompetanse i verdensformat og som har fullført sine studier i Norge. 

Begrunnelsen for denne strenge praksis har vært et forståelig ønske om at utenlandsstudenter fra Den tredje 

verden skal vende tilbake til sine hjemland etter endt utdannelse i Norge. Men i spesielle situasjoner skjer 

ikke dette. Det gjelder bl.a. enkelte forskertalenter i verdensformat, som har utviklet kompetanse på 

spesialområder her i Norge. I noen av disse tilfellene vil det ikke under noen omstendighet være aktuelt for 

søkerne å vende tilbake til sine hjemland i den tredje verden, rett og slett fordi disse landene ikke har den 

type forskningsmiljøer hvor denne kompetansen kan utnyttes. De har vanligvis heller ikke økonomisk evne 

til å bygge ut slik kompetanse, og i praksis vil det heller ikke være en fornuftig anvendelse av ressursene. 

Søkere av denne kategori vil i praksis søke arbeide hos Norges viktigste konkurrerende forsknings- og 

utdanningsmiljøer i andre vestlige industriland dersom de ikke får anledning til å arbeide i Norge. En slik 

praksis skader Norges interesser til fordel for våre konkurrenter i andre land. Det gjør det vanskeligere for 

norske forsknings- og utdanningsmiljøer å opprettholde den nødvendige kompetanse i en stadig tøffere 

konkurransesituasjon, hvor andre land for lengst har sett det som nødvendig å være i første rekke i 

internasjonaliseringsprosessen. 

På denne bakgrunn besluttet justisministeren i august i fjor at det skulle foretas en oppmyking av den 

såkalte femårsregelen. Oppmykingen skulle gjelde «spesialister som likevel ikke vil reise tilbake til 

hjemlandet, fordi de får jobb i andre vestlige land». (Sitat fra Regjeringens/UDIs nyhetsbrev av 20. august 

1998 fra Internett). Denne oppmykingen ble hilst velkommen bl.a. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige 

Universitet, NTNU og SINTEF, som i stigende grad har opplevd de negative konsekvensene av ikke å få 

konkurrere med andre vestlige land om å få beholde toppforskere som har studert i Norge. Desto større ble 

skuffelsen da en kinesisk toppforsker i verdensformat ved NTNU, Dr. De Chen, av UDI likevel er nektet 

arbeidstillatelse med den begrunnelse at han ikke har brukt lang nok tid på doktorgradsstudier i Norge, og at 

han dessuten den første tiden av forskningsstipendiat og ikke student. Det «rettsgrunnlag» UDI påberoper 

seg er en såkalt «intern melding», som ikke ønskes offentliggjort, og hvor det er bestemt at oppmykingen 

bare skal gjelde søkere som kom til Norge før 15. august 1994. Konsekvensen av oppmykingen blir i så fall 

at den knapt nok får anvendelse på utlendinger som har kommet til Norge for å ta sine doktorgradsstudier. En 

annen konsekvens blir at utenlandske doktorgradsstudenter må ha studert lenger, og ikke kortere, enn 

normert studietid for å komme inn under oppmykingen. En slik konsekvens fremstår som ulogisk, etter som 

oppmykingen særlig tok sikte på å gjelde forskertalenter med unike kvalifikasjoner. Det er underlig at Utlendingsdirektoratet 

synes å mene at et hensiktsmessig kriterium for å skille ut slike talenter er en forutsetning at 

de må ha brukt lengre tid enn gjennomsnittsstudenten på sine studier. 

Svar: 

Statsråd Aure svarte på spørsmål vedrørende studenter og kom også inn på den såkalte karanteneregelen i 

mitt svar til spørretimespørsmål nr. 21 den

16.12.98 og svar på spørsmål nr. 74 fra stortingsrepresentant Ågot Valle den 01.12.98. 

Jeg vil vise til at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en begrenset og kontrollert innvandring, og 

det har ikke vært ansett ønskelig at innvandring skal skje gjennom utdanning. 

I utlendingsforskriften er det bestemt at personer som har tatt utdannelsen i Norge som hovedregel ikke 

kan få arbeidstillatelse før etter fem års opphold utenfor riket. Foruten de innvandringspolitiske hensynene er 

et annet hensyn å hindre at studentenes hjemland tappes for ressurspersoner, og i stedet legge til rette for at 

det får tilbakeført høy faglig kompetanse. 

Da det viser seg at mange studenter likevel ikke returnerer til hjemlandet etter endt utdanning, men tar 

opphold i andre vestlige land, justerte Regjeringen praktiseringen av karanteneregelen slik at en utlending 

som har fullført høyere utdanning i Norge, nå kan få første gangs arbeidstillatelse uten opphold utenfor 

landet forutsatt at han eller hun kom til Norge som student før 1994 og fyller vilkårene for å få arbeidstillatelse 

som spesialist. For å få arbeidstillatelse som spesialist stilles det bl.a. vilkår om at det foreligger 

et konkret arbeidstilbud, at søkeren har en kompetanse som er absolutt nødvendig for virksomheten, 

og at stillingen ikke kan besettes med innenlandsk arbeidskraft. 

Denne oppmykingen gjelder studenter som kom til Norge før 1994. Bakgrunnen for denne praksisen er at 

låneordningen for utenlandske studenter ble omlagt i 1994 for bedre å nå intensjonene om at studentene skal 

returnere til hjemlandet for å nyttiggjøre seg kompetansen der. Utenlandske studenter som får støtte fra 

Staten lånekasse for utdanning, tar nå utdanning på fortrinnsvis høyskole- og universitetsnivå, og de får 

ettergitt studielånet når de returnerer til hjemlandet. Bistandselementet gjør seg således sterkere gjeldende for 

studenter som har kommet etter 1994. 

Utlendingsmyndighetene har en løpende vurdering av om de innvandringsregulerende vilkårene i 

utlendingsforskriften er hensiktsmessige.Vi ser at det er viktig for universitetene og høyskolene å bygge opp 

sin faglige kompetanse, og som Regjeringen tidligere har opplyst pågår det for tiden en gjennomgang av 

regelverket og praksis for studentene. Ett av spørsmålene er om vi i større grad enn i dag skal dekke behovet 

for arbeidskraft og kompetanse her i landet ved å la utenlandske studenter som har tatt sin utdannelse i 

Norge, få bli. Det er for tidlig å komme med noen nærmere tidsangivelse for når dette arbeidet antas fullført. 

Spørsmål: 




«Av beredskapsmessige hensyn mener jeg det er viktig at Forsvaret kan reparere sitt eget materiell i egne 

verksteder. Forsvarets verksteder har ikke de samme konkurransevilkår som private verksteder. 

Vil forsvarsministeren gjøre det han kan for å gi like vilkår til Forsvarets verksteder som det de private 

har, og vil ministeren sørge for å tilføre verkstedene de oppdrag som også kan videreutvikle de allerede 

dyktige ansatte?» 

Svar: 

Innledning 

Forsvarets verkstedvirksomhet ivaretar alle typer periodisk og rutinemessig vedlikehold, herunder ettersyn, 

reparasjoner og modifikasjoner av Forsvarets materiell. Hovedtyngden av ressursene anvendes på 

teknisk materiell, mens en mindre del anvendes på andre materielltyper. Størrelsen på verkstedene varierer 

sterkt, fra 5-10 til nærmere 600 ansatte. Ved flere verksteder består arbeidsstokken av både sivilt og militært

personell. De fleste verksteder dekker et sammensatt vedlikeholdsbehov, men for enkelte materiellkategorier 

er det lagt opp til spesialverksteder. 

Det faglige ansvar for vedlikehold av materiell er i hovedsak tillagt de tre forsyningskommandoer 

(Hær/Sjø/Luft). Den praktiske utførelsen av vedlikeholdet er fordelt mellom den enkelte materiellbruker, 

operative enheters eget vedlikeholdspersonell og regionale og sentrale verksteder. En betydelig del av 

vedlikeholdet settes bort til militære verksteder i andre land og til sivile verksteder i inn- og utland. 

Vurderinger 

I Forsvaret pågår som kjent tilpasninger i forhold til nye rammebetingelser og driftsutgiftene skal reduseres 

til fordel for investeringer. For å få maksimal 

stridsevne ut av de ressurser som stilles til disposisjon, må støttefunksjonene rasjonaliseres. Dette stiller 

Forsvarets verksteder overfor store utfordringer og betinger en grunnleggende gjennomgang av hele 

verkstedtjenesten og måten den styres og organiseres på. Det pågår i denne forbindelse flere prosjekter som 

berører de aktuelle problemstillinger knyttet til Forsvarets verkstedstjeneste. 

Forsvarsdepartementets prosjekt STYFOR er nå i sluttfasen av sitt arbeid med utredning av prinsipielle 

hovedalternativer for hvordan virksomheten, som idag ivaretas av forsyningskommandoene, FTD og 

materiellforvaltningen i FO/SAN, bør styres og organiseres i fremtiden. 

Internt i Forsvaret har Forsvarets logistikkforbedringsprogram LOGSTRAT videreført prosjekt FRI- 

VERK som vurderer mulighetene for mer hensiktsmessige styrings- og organisasjonsformer for verkstedene i 

Forsvaret. Prosjektet legger vekt på hensynet til effektivitet og økonomi så vel som beredskap og 

stridsdyktighet. Prosjektet skal også legge til rette for en eventuell fremtidig fristilling av Forsvarets 

verksteder. 

Avslutning 

Spørsmålene som Stortingsrepresentant Anne Helen Rui stiller vil gjennom de pågående prosjektene bli 

grundig belyst, men jeg kan ikke komme inn på mulige løsninger på det nåværende tidspunkt. Likevel vil jeg 

under alle omstendigheter sørge for at områdene beredskap og konkurransevilkår for Forsvarets verksteder 

vil bli vurdert på en forsvarlig måte. Det endelige valget av styrings- og organisasjonsformer for Forsvarets 

verksteder vil bli fremlagt for Stortinget. 

Spørsmål: 


Innlevert 22. februar 1999 av stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen. 


«Vil ein samordning av likningskontora i fleire kommunar krevje lovendring på lik line med eventuelle 

samanslåingar av likningskontor, og er vedtaket ved Telemark fylkesskattekontor når det gjeld samlokalisering 

av likningskontora i Nome, Bø og Sauherad i tråd med dagens regelverk?» 

Grunngjeving: 

I samband med at Stortinget i 1997 drøfta organisasjonsstruktur for likningskontora, har Finansdepartementet 

bedt Skattedirektoratet om å vurdere den framtidige organiseringa av likningsforvaltninga. Denne 

vurderinga skal oversendast Finansdepartementet innan 1. april i år. 

I svarbrev av 05.02.99 til spørsmål nr. 136 svarer statsråden at Stortinget vil bli forlagt eventuelle budsjettmessige 

eller lovmessige konsekvensar og at eventuelle samanslåingar av fleire likningskontor til eitt 

kontor vil krevje lovendring. Telemark fylkesskattekontor har i brev den 16. februar 1999 gjort vedtak om å 

samlokalisere likningskontora i Midt- Telemark med lokalisering til Bø kommune. Etter det eg forstår har det 

ikkje vore høyringar i dei gjeldande kommunane før beslutninga.

Svar: 

Etter ligningsloven skal det være et likningskontor for hver kommune, men plasseringen av hvert kontor 

er ikke lovbestemt. Samlokalisering er således tillatt i henhold til dagens regelverk, men det er krav til at det 

opprettholdes et separat kontor for hver kommune. 

Det aktuelle spørsmålet må ses i en større sammenheng og jeg vil i den anledning henvise til mitt brev av 

9. desember 1997 til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, inntatt som vedlegg til Innst S nr 67 

(1997-98). Her beskrives ganske inngående Finansdepartementets mål, opplegg og premisser for den 

organisasjonsgjennomgang av landets likningsforvaltning som nå finner sted i regi av Skattedirektoratet. 

Blant annet påpekes at det er behov for lovendring dersom likningskontorer skal legges ned eller slås 

sammen til ett felles likningskontor for flere kommuner. 

Gjennomgangen av organiseringen av likningsforvaltningen dreier seg blant annet om å prøve ut alternative 

organisasjonsløsninger for likningskontorene/folkeregistrene. Samlokalisering ligger innenfor 

gjeldende lovverk og utprøving av en slik løsning er inkludert i mandatet for organisasjonsgjennomgangen. 

En slik forsøksordning for Midt-Telemark er innenfor de forutsetninger Stortinget og Finansdepartementet 

har stilt til organisasjonsgjennomgangen, jf Innst S nr 157 (1996-97) og ovennevnte innstilling med vedlegg. 

En rapport fra Skattedirektoratet om organisasjonsgjennomgangen av likningsforvaltningen forventes å 

være departementet i hende ca 1. april i år. Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke har tatt stilling til om 

det er formålstjenlig med noen omorgani 

sering av likningsforvaltningen, eller hvilken framtidig organisasjonsmodell jeg i så fall vil anbefale. Direktoratets 

rapport vil bli vurdert i et bredt perspektiv der mange hensyn må avveies mot hverandre, og rapporten 

vil bli sendt på høring til berørte instanser. 


Innlevert 22. februar 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 


Spørsmål: 

«Hva vil statsråden gjøre for å sikre nødvendige midler til kontraheringstilskudd/verftsstøtte til bygging 

av fiskebåter?» 

Begrunnelse: 

Skipsbyggingsindustrien har fått økt verftsstøtten fra 7,5 % til 9 % for bygging av alle slags fartøy, inkludert 

fiskebåter til andre land. Dette finansieres som overslagsbevilgninger over Statsbudsjettet. Fiskebåtfinansieringen 

i Norge organiseres gjennom SNDs virkemiddelapparat og helst da som kontraheringstilskudd, 

dette finansieres som rammebevilgninger til SND. I tillegg er det spesielle tilskuddsordninger. 

Bevilgningene til kontraheringstilskudd er stort sett oppbrukt for 1999 og dermed er det en rekke nybygg 

som mister muligheten til å kunne få kontraheringstilskudd/verftsstøtte på 9 %. 

Kontraheringstilskudd i likhet med verftsstøtte burde vært finansiert som overslagsbevilgning og blitt 

utbetalt til alle kontrakter som blir realisert i fiskeflåten, på lik linje med fraktefartøy, lystbåter og fiskefartøy 

til utlandet. 

Når prosjektet er godkjent av departementet med ervervstillatelse - utskifting og har konsesjon og 

hovedfinansieringen i orden så burde kontraheringstilskudd/verftsstøtte kunne utbetales automatisk. Slik det 

fungerer nå er det diskriminerende og tilfeldig hvem som får kontraheringstilskudd ut i fra saksbehandlingen 

i SND og deres bevilgningsrammer. Derfor burde kontraheringstilskudd/verftsstøtte gjøres generell for alle 

prosjekter og finansieres med overslagsbevilgning, så kunne andre tilleggsfinansieringsordninger finansieres 

over SND etter rammebevilgninger. 

Generelt er det for lite penger i SND til risikolån og kontraheringstilskudd. 

Svar:

Jeg går ut fra at bakgrunnen for representantens spørsmål er det behov for fornying som fiskeflåten har, 

og som er drøftet i stortingsmelding nr 51 (1997- 98) «Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring». 

Den norske verftsindustrien og fiskerinæringen har felles interesser i den forstand at verftsindustrien har 

et sterkt behov for nye oppdrag, samtidig som det er et betydelig fornyingsbehov i fiskeflåten vår. 

Norske fiskere har interesse av en livskraftig verftsnæring i Norge, men vil også ha prismessige fordeler 

av at utenlandske verft er i stand til å bygge fiskefartøyer av god kvalitet. 

Det kan i dag ikke ytes verftsstøtte ved bygging av fiskefartøyer innenfor EØS-området. 

Etter Regjeringens vurdering vil man ikke kunne opprettholde kontraktsrettet støtte (verftsstøtte) etter år 

2000. All støtte av denne type som blir foreslått, vil derfor bare kunne virke i perioden fram til årsskiftet 

2000/2001. 

Kontraheringsstøtte ved bygging av fartøyer til den norske fiskeflåten blir gitt til reder. I henhold til det 

rammeverk som er fastsatt innenfor EØS-avtalen skal denne støtten ikke kunne gis på en slik måte at den 

favoriserer norske verft i forhold til andre verft innenfor EØS-området. 

Det er naturlig å nevne i denne sammenheng at det er igangsatt et forberedende arbeid med sikte på å 

konkretisere og følge opp Stortingsmeldingen m.h.t. skattemessige tiltak for å stimulere til økt fornyelse av 

fiskeflåten. Stortinget har i sin behandling av stortingsmeldingen gitt et klart mandat og pålegg om å arbeide 

videre med dette. Dette er en arbeidsoppgave som Regjeringen allerede har igangsatt. 

Det kommer dessverre signaler både fra torskesektoren og pelagisk sektor som indikerer at flåtens 

økononomiske overskudd kan bli mindre framover enn hva som er oppnådd den siste tiden. Dette vil kunne 

ha betydning for omfanget av nykontrahering, og dermed behovet for kontraheringsstøtte. 

Behovet for innføring av tilskuddsordninger over de finansieringsordninger SND kan tilby, vil bli vurdert 

i forbindelse med de årlige budsjetter. Situasjonen innenfor verftsindustrien gjør at det også er ønskelig med 

tiltak som kan stimulere til økt flåtefornying for fiskeflåten. Dette vil bli vurdert i forbindelse med 

foreleggingen av Revidert stats- og Nasjonalbudsjett til våren. 


Innlevert 22. februar 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 


Spørsmål: 

«Vil statsråden ta et initiativ til endring av regelverket for registrering i enhets- og foretaksregisteret slik 

at nedenfornevnte og andre lignende saker kan bli løst?» 

Begrunnelse: 

En 16 år gammel gutt fra en fiskerfamilie fra Røst i Lofoten har kjøpt båt og fått den registrert som fiskebåt. 

Han har dermed rett til maksimalkvote på 12 tonn sløyet torsk til en verdi av 200 000 kroner + andre 

fiskeslag. Han har kjøpt og betalt båten kontant for kr 140 000, inkludert merverdiavgift. Når man driver 

yrkesmessig fiske har man krav på å få merverdiavgiften refundert fra Fylkesskattekontoret etter innlevering 

av merverdiavgiftoppgaver. For å ha krav på å levere inn slik oppgave må man blant annet være registrert i 

enhetsregisteret i Brønnøysund, samt foretaksregisteret. Denne oppgaven inneholder også oppgave over 

innkrevd merverdiavgift som skal innbetales. 

I dette tilfellet viser det seg at regelverket er slik at en ungdom på 16 år ikke får registrere seg verken i 

enhets- eller foretaksregisteret. Altså er det blitt forbudt for unge fiskere å starte egen karriere med egen båt, 

noe våre forfedre har gjort i generasjoner. Dette eksemplet viser at noe er riv ruskende galt i vårt samfunn 

når initiativrike unge forhindres fra å starte en yrkesmessig karriere. I dette tilfellet er det slett ikke snakk om 

en som har droppet ut fra skolen, men en sunn og kjekk ungdom som rett og slett skaffer seg sine egne

lommepenger og egen økonomi fra et yrke som for ham er det naturligste i verden. Dette gjøres i fullt 

samarbeid med far og mor. 

Men byråkratiet og embetsverket stopper altså effektivt dette tiltaket. Her må det gripes inn raskt og fattes 

en politisk beslutning som fører til at regelverket øyeblikkelig endres tilbake til slik det var før registrene ble 

etablert. 

Svar: 

Det er næringsministeren som er ansvarlig for regelverket for registrering i Foretaksregisteret. Jeg har 

derfor forelagt spørsmålet for næringsministeren og hans merknader er hensyntatt i svaret. 

Etter min vurdering må dette spørsmålet ses i sammenheng med reglene om mindreåriges handleevne 

etter vergemålsloven. En 16-åring vil etter vergemålsloven § 1 være mindreårig og dermed umyndig. 

Vergemålsloven inneholder bl.a. en del skranker for mindreåriges adgang til å utøve selvstendig næringsvirksomhet 

og inngå bindende avtaler. Hovedregelen etter vergemålsloven § 2 er at mindreårige ikke 

kan råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel. Dette er regler som er gitt av hensyn til den 

mindreårige selv. Jeg antar at vergemålsloven er til hinder for at mindreårige kan utøve selvstendig 

næringsvirksomhet i eget navn, og av hensyn til troverdigheten til opplysningene i Enhetsregisteret og 

Foretaksregisteret bør derfor ikke mindreårige registreres som innehavere av enkeltmannsforetak i registrene. 

Det er Justisdepartementet som er ansvarlig for vergemålsloven. Brønnøysundregistrene har opplyst at det er 

vergemålslovens bestemmelser om mindreåriges handleevne som er begrunnelsen for Enhetsregisterets og 

Foretaksregisterets praksis med å nekte registrering av mindreårige som innehavere av enkeltmannsforetak i 

tilfeller som det foreliggende.

Spørsmål: 





Innlevert 22. februar 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 

Besvart 3. mars 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Da det ble kjent, gjennom Norsk Lærerlag og ulike kommuners undersøkelse at stadig flere barn blir tatt 

ut av skolefritidsordningen, lovet Statsråden å følge utviklingen nøye. 

Hvilke undersøkelse har KUF selv foretatt, og når vil Stortinget få seg forelagt Statsrådens egen vurdering, 

og eventuelle forslag?» 

Svar: 

Situasjonen i skolefritidsordningen rapporteres til departementet hver vår og høst. Det viser seg hvert år 

at antall barn i skolefritidsordningen er om lag 4 prosent lavere om våren enn om høsten. 

Rundskriv om statstilskudd til skolefritidsordninger med krav om rapportering går ut fra departementet i 

disse dager. Kommunene skal for våren 1999 rapportere til statens utdanningskontorer innen 31. mars. 

Telledato er 1. mars, og rapporteringen gir informasjon om antall skolefritidsplasser per klassetrinn, 

foreldrebetaling og bemanning. Når disse tallene foreligger vil departementet få kjennskap til om 

reduksjonen i antall barn i skolefritidsordningen er større enn vanlig. Departementet vil da også få en 

oversikt over foreldrebetalingen i kommunene. 

Jeg vil komme tilbake til saken i neste års statsbudsjett. Da vil tall for både våren og høsten 1999 

foreligge og danne grunnlag for vurderinger og forslag. 

Spørsmål: 


Innlevert 24. februar 1999 av stortingsrepresentant Erna Solberg. 

Besvart 5. mars 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«På bakgrunn av forslag fra Magnhild Meltveit Kleppa, Lars Sponheim, Einar Steensnæs og undertegnede 

vedtok Stortinget 18. oktober 1996 å be Regjeringen om å endre forskriftene om kompensasjon for 

merverdiavgift til å omfatte private og ideelle virksomheter som er tatt med i offentlige planer som en 

integrert del av kommunal/fylkeskommunal tjenestetilbud. 

Hvor langt er departementet kommet i oppfølgingen av dette spørsmål?» 

Svar:

Regjeringen ble som kjent bedt om «å endre forskrift til lov av 17 februar 1995 nr 9 om kompensasjon for 


integrert del av det kommunale/fylkeskom 

munale tjenestetilbudet. Ordningen skal omfatte virksomheter der driften finansieres fullt ut med offentlige 

midler samt eventuell brukerbetaling på lik linje med tilsvarende offentlige virksomheter». 

Stortingsvedtaket krever både lov- og forskriftsendring. Departementet er nå inne i en sluttfase i arbeidet 

og tar sikte på å fremme forslag om endring av kompensasjonsloven i denne vårsesjonen. Forskriftene vil bli 

endret i tilknytning til lovendringen og et utkast til nye forskrifter vil om kort tid bli sendt på høring. I St prp 

nr 1 (1997-98) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det gitt en orientering om at Stortingets vedtak «reiser en 

rekke avgiftstekniske problemstillinger og at Finansdepartementet arbeider for tiden sammen med 

Kommunal- og arbeidsdepartementet med en oppfølging av Stortingets vedtak». I tillegg har det vært 

arbeidet med å finne fram til en finansieringsordning som tilfredsstiller Stortingets forutsetninger. Siden 

avgrensningen av utvidelsen av subjektkretsen er nært knyttet til finansieringen, har det ikke vært fremmet 

endringsforslag før finansieringen har blitt nærmere avklart. 

Spørsmål: 




«Kent H. Storåker, en 16 år gammel fisker med egen båt og kvote fra Røst, får ikke ta sin kvote fordi han 

er for ung til å være registrert i enhetsregisteret. Her har vi altså et regelverk som ikke stimulerer behovet for 

rekruttering av selvstendige unge fiskere til fiskerinæringen. Vil statsråden prøve å finne løsninger for 

Storåker og andre i en lignende situasjon, som i ung alder ønsker å satse på det selvstendige fiskeryrket? 

Vedlegg til spørsmål: 

Oppslag i Lofotposten torsdag 18. februar 1999.» 

Svar: 

Innledningsvis vil jeg vise til at stortingsrepresentant Steinar Bastesen stilte et i hovedsak tilsvarende 

spørsmål som det foreliggende i spørsmål nr. 173 fra Stortinget. Spørsmålet fra stortingsrepresentant Steinar 

Bastesen besvarte jeg i brev av 26. februar 1999. 

Etter min vurdering må dette spørsmålet ses i sammenheng med reglene om mindreåriges handleevne 

etter vergemålsloven. En 16-åring vil etter vergemålsloven § 1 være mindreårig og dermed umyndig. 

Vergemålsloven inneholder bl.a. en del skranker for mindreåriges adgang til å utøve selvstendig næringsvirksomhet 

og inngå bindende avtaler. Hovedregelen etter vergemålsloven § 2 er at mindreårige ikke 

kan råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel. Dette er regler som er gitt av hensyn til den 

mindreårige selv. Jeg antar at vergemålsloven er til hinder for at mindreårige kan utøve selvstendig 

næringsvirksomhet i eget navn, og av hensyn til troverdigheten til opplysningene i Enhetsregisteret bør 

derfor ikke mindreårige registreres som innehavere av enkeltmannsforetak i registeret. Det er Justis-departementet 

som er ansvarlig for vergemålsloven. 

Brønnøysundregistrene har opplyst at det er vergemålslovens bestemmelser om mindreåriges handleevne 

som er begrunnelsen for Enhetsregisterets praksis med å nekte registrering av mindreårige som innehavere av 

enkeltmannsforetak i tilfeller som det foreliggende.

Spørsmål: 


Innlevert 25. februar 1999 av stortingsrepresentant Erna Solberg. 

Besvart 3. mars 1999 av kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad. 

«Hvis det fattes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som er på statlige flyktningemottak, er dagens 

regelverk at det er vertskommunen som får ansvar for alle utgifter knyttet til tiltak for barnet. Statlige mottak 

plasseres i dag ut i kommuner uten at disse trenger å være enig i plasseringen. Synes derfor ikke statsråden 

det er naturlig at utgifter knyttet til omsorgsovertakelsen da også er et statlig ansvar?» 

Begrunnelse: 

Som vist til i spørsmål er dagens regelverk slik at omsorgsovertakelse for barn i statlige mottak medfører 

at kommunen hvor flyktningmottaket ligger får ansvar for utgiftene knyttet til de oppløftende tiltak som 

iverksettes dvs. institusjonsplassering eller fosterhjem. Personer i mottak regnes normalt ikke som 

innbyggere i den kommunene mottaket er plassert i andre saker av betydning for kommuneøkonomien. 

Videre er det den kommunen barna plasseres i etter omsorgsovertakelsen som mottar integreringstilskudd og 

for mange mindre kommuner kan det ofte være en annen kommune enn den som hadde barnevernsaken ved 

omsorgsovertakelsen. Likevel er det den opprinnelig kommune som har det økonomiske ansvaret for barna 

frem til barna ikke lenger er barnevernets ansvar. I enkelte tilfeller kan det dreier seg om fra spedbarn til 

myndighetsalder. En slik belastning vil kunne medføre større skepsis til plassering av et mottak, eller at 

kommuners barneverntjeneste kvier seg for å gå til de nødvendig skritt for å fremme sak om 

omsorgsovertakelse. UDI dekker så langt jeg forstår utgifter knyttet til forsterkning og hjelpetiltak for barn 

på statlige mottak, men at ved omsorgsovertakelsen blir barn kommunenes ansvar. Det kan lage et 

økonomisk motiv for å utsette omsorgsovertakelsesspørsmålet så lenge man må anta at bosetting vil skje i 

andre kommuner. For en del mindre kommuner kan dette beløpe seg til store utgifter over år. 

Svar: 

Dagens praksis er at kommunene ikke får dekket sine barnevernutgifter ved omsorgsovertakelse av barn i 

mottak, når barna har kommet til landet med foreldre. Disse barna ansees, ved omsorgsovertakelsen, ikke 

som enslige mindreårige asylsøkere og utløser dermed ikke det særskilte kommunale tilskuddet for enslige 

mindreårige asylsøkere og flyktninger. 

Fram til 1991 fikk kommunene, i henhold til § 63 i barnevernloven, refundert sine barnevernutgifter fra 

staten hvis foreldrene var asylsøkere eller flyktninger, eller hvis barna var kommet til landet som asylsøkere 

eller flyktninger uten foreldre. Fra 1.1.91 ble det innført et nytt finansieringssystem for kommunenes arbeid 

med bosetting av flyktninger (integreringstilskuddet). Den statlige ordningen for refusjon av 

barnevernutgifter ble begrenset til kun å omfatte enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. 

Lov av 17. juli 1992 nr 100 §9-8 om barneverntjenester ble fra 12. april 1996 endret. Den tidligere 

statlige refusjonen for kommunale barnevernutgifter til enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger ble 

omgjort til et særskilt rammetilskudd til kommunene. I henhold til § 9-8 i lov om barneverntjenester ytes det 

i dag statlig refusjon for dekning av fylkeskommunens utgifter til tiltak som er hjemlet i barneverntjenesteloven 

til asylsøkende barn og flyktningbarn, når de har kommet til landet uten foreldre. 

I forbindelse med omsorgsovertakelse for barn som bor i statlig mottak, er det i henhold til barnevernlovens 

§§ 8-4 og 8-1, den kommunen barnet oppholder seg i (mottakskommunen) som har ansvar for å 

forberede og reise sak for fylkesnemnda. Dette gjelder også når plasseringen i mottak må betraktes som 

midlertidig i påvente av bosetting i en kommune. Den kommunen som har ansvar for å yte tjenesten eller

tiltaket, vil etter loven også være ansvarlig for å dekke utgiftene. Ved tiltak av varig karakter får kommunen 

som fatter vedtaket fortsatt utgiftene, selv etter bosetting i annen kommune. 

Jeg er enig i at dagens system og gjeldende lovverk kan få uheldige virkninger for enkelte mottakskommuner. 

De ovenfor nevnte endringene i finansieringssystemet fra 1991 førte til uforutsette utgifter for 

vertskommunene for statlige mottak for asylsøkere, i og med at det fra da av kun var enslige mindreårige 

som var omfattet av den statlige ordningen for refusjon av barnevernutgifter. Etter hva jeg er kjent med, er 

det imidlertid svært få tilfeller av omsorgsovertakelse av barn i mottak. Jeg har likevel tatt denne saken opp 

med barneog familieministeren etter å ha mottatt en henvendelse fra Kommunenes sentralforbund om 

problemet høsten 1998. Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag til en løsning på saken. 

Spørsmål: 


Innlevert 25. februar 1999 av stortingsrepresentant Robert Eriksson. 

Besvart 4. mars 1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

«Papirflommen fra det offentlige gir norsk næringsliv kostnader i størrelsesorden fem tusen mill. kr. på 

årsbasis. Vi har en statistikklovgivning som gir myndighetene fullmakt til å innkreve alle opplysninger. 

Særlig er skjemaene fra Statistisk Sentralbyrå ofte omfattende og arbeidskrevende. Vil Statsråden foreta en 

«reform-opprydning» innenfor dagens skjemavelde, samt vurdere et system der næringsdrivende kan ta 

betaling for å utfylle skjemaer til det offentlige?» 

Svar: 

Arbeidet med å redusere det offentlige skjemaveldet for næringslivet har vært en politisk viktig sak for 

meg og regjeringen. Allerede i Voksenåsen-erklæringen uttrykte vi klart at arbeidet med å redusere 

skjemaveldet var et viktig mål for regjeringen. 

1. HANDLINGSPLANEN FOR SMÅ BEDRIFTER 

Skjemaveldet er resultat av en omfattende prosess fra politiske prioriteringer via regelverksutforming i 

forvaltningen til rapporteringsplikter for bedriftene, og det er en stor utfordring å bryte dynamikken i dette. 

Jeg vil understreke at arbeidet med å redusere skjemaveldet er et langsiktig arbeid der det ikke er mulig å 

oppnå gode resultater på kort sikt. Fra vi kom i regjeringsposisjon startet vi opp arbeidet med å angripe 

bedriftenes skjemabelastning fra flere kanter. I den forbindelse vil jeg særlig trekke frem regjeringens 

handlingsplan for små bedrifter som er et viktig arbeidsdokument for meg. I planen presenteres en fireleddet 

strategi for å redusere skjemaveldet, og en rekke aktiviteter er allerede iverksatt. 

1.1 Rydding i regelverket 

Næringsdrivende må forholde seg til et omfattende omfang av lover og forskrifter. I et moderne samfunn 

med stadig større kompleksitet er det behov for et vel fungerende regelverk. Det er imidlertid et mål for 

regjeringen at dette skal være minst mulig ressurskrevende å etterleve. En undersøkelse foretatt av Statistisk 

Sentralbyrå på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet viser at bedriftene bruker betydelige ressurser 

på å etterleve regelverket og at de små bedriftene bruker langt mer ressurser enn de store bedriftene på dette. 

Vi setter derfor i gang en nasjonal dugnad for å rydde opp i og forenkle forskriftsverket for å gjøre 

hverdagen enklere for små bedrifter. I tillegg gjennomgår vi regelverket for å redusere det totale omfanget av 

rapportering fra næringslivet. Disse tiltakene er også forankret i regjeringens prosjekt «Et enklere Norge».

1.2 Et bedre beslutningsgrunnlag ved regelendringer 

I november 1997 ble Oppgaveregisteret formelt åpnet. Registeret inneholder en oversikt over alle statlige 

oppgaveplikter og har som formål å sørge for effektiv samordning og utnyttelse av oppgaveplikter som 

offentlige organer pålegger næringsdrivende. Oppgaveregisteret er et viktig verktøy i regjeringens arbeid for 

et redusert skjemavelde. Tall fra registerets første driftsår viser imidlertid at skjemabelastningen øker raskere 

på bakgrunn av nytt og endret regelverk enn det registeret klarer å redusere ved samordning. Dette indikerer 

at det må settes inn tiltak for bedre vurderinger av konsekvensene for næringslivet ved utforming av nytt 

eller endringer i eksisterende regelverk. Nærings- og handelsdepartementet er derfor i ferd med å utarbeide 

en veileder til bruk ved vurdering av konsekvenser for næringslivet ved regelendringer. I tillegg vil det i 

løpet av 1999 bli satt i verk en informasjonskampanje om Oppgaveregisteret som verktøy og høringsinstans 

ved regelverksutforming i forvaltningen. 

1.3 Gjenbruk av data 

Regjeringen har et mål om at data skal rapporteres kun én gang. For å styrke Oppgaveregisterets arbeid 

med en mer samordnet datainnsamling og større grad av gjenbruk er regjeringen innstilt på å fremme de 

regelendringer som er nødvendig for å sikre en større grad av forsvarlig datagjenbruk. I dag inneholder 

registeret kun statlige oppgaveplikter, men det er et mål at registeret på sikt også skal omfatte kommunale og 

fylkeskommunale oppgaveplikter. Oppgaveregisteret vil i løpet av 1999 lage en prosjektbeskrivelse for dette 

arbeidet. Mulighetene for datagjenbruk reduseres imidlertid fordi data ofte defineres ulikt. Ved å oppgradere 

Oppgaveregisteret til å bli landets sentrale datadefinisjonsdatabase vil registeret bli bedre i stand til å utøve 

sine samordningsoppgaver. Registeret vil i løpet av 1999 utrede dette med sikte på å lage en 

prosjektbeskrivelse for oppbygging av en sentral datadefinisjonsdatabase i år 2000. 

1.4 Elektronisk innrapportering 

Elektronisk innrapportering av data vil effektivisere arbeidet både for avsender og mottaker. I tillegg vil 

elektronisk overlevering bidra til å heve kvalite 

ten på de innrapporterte dataene. Kvalitativt gode data er viktig for økt grad av datagjenbruk. Tall fra 

Oppgaveregisteret viser at Skattedirektoratet er den statlige enkeltetat som bidrar mest til bedriftenes 

skjemabelastning, mens Statistisk Sentralbyrå alene kun står for en liten andel av denne belastningen. Disse 

to etatene er, sammen med Brønnøysundregistrene, i ferd med å utarbeide en samordnet løsning for 

elektronisk innrapportering av ligningsdata fra næringsdrivende (SLN-prosjektet). Målet er at alle skattepliktige 

næringsdrivende skal kunne levere oppgaver elektronisk til disse etatene. Dette er et tungt prosjekt 

som vil legge viktige premisser for det videre arbeidet med å tilrettelegge for elektronisk innrapportering fra 

næringslivet til offentlige etater. Regjeringen har som mål at alle etater skal kunne motta data elektronisk 

innen utgangen av år 2002. For å få til dette er Arbeids- og administrasjonsdepartementet i samarbeid med 

Nærings- og handelsdepartementet i ferd med å utforme et 3-årig program for elektronisk datautveksling og 

innrapportering. I tillegg vil Nærings- og handelsdepartementet sette ned en prosjektgruppe som bl.a. 

gjennom å vurdere og initiere eventuelle pilotaktiviteter skal være en pådriver for elektronisk innrapportering 

fra næringslivet til offentlige etater. Arbeidet i denne prosjektgruppen vil forankres i programmet for 

elektronisk datautveksling og innrapportering. 

2. BETALING FOR SKJEMAUTFYLLING 

Offentlige myndigheter har i ulike sammenhenger behov for informasjon fra bl.a. næringslivet, dette 

ivaretar også bedriftenes interesser. Statistikkloven gir SSB rett til vederlagsfri innhenting av data, noe som 

også ble presisert i Stortingets behandling av statistikkloven i 1989. Regjeringen vil ikke ta initiativ for å 

endre statistikkloven på dette punktet. Et system der næringsdrivende kan ta betaling for å utfylle skjema til 

det offentlige vurderes som vanskelig gjennomførbart. Det bør etter min vurdering legges bedre til rette for 

elektronisk datautveksling både mellom offentlige etater og mellom bedrifter og offentlige etater før denne 

typen drastiske tiltak vurderes iverksatt. En tilrettelegging for elektronisk datautveksling og innrapportering 

vil også effektivisere innrapportering til Statistisk Sentralbyrå i tråd med målsettingene i byråets egen 

strategiplan.

Spørsmål: 


Innlevert 25. februar 1999 av stortingsrepresentant Øivind Skjerve. 


«Departementet har tidligere beskrevet de sentrale utgifter til produksjon av eksamensoppgaver og 

gjennomføring av eksamen. Dette viser seg å ikke være dekkende for de totale kostnader. Hva er de samlede 

utgifter til planlegging, gjennomføring av og sensur ved skriftlig og muntlig eksamen for grunn- og 

videregående skole i alle fylker?» 

Svar: 

Grunnskolen 

De samlede utgiftene til avgangsprøven i grunnskolen omfatter kostnader til utvikling av prøver, 

produksjon av prøver og selve gjennomføringen av avgangsprøven. Deler av utgiftene er statlige. Dette 

gjelder utviklingskostnadene og produksjonskostnadene og den delen av gjennomføringskostnadene som 

gjelder sensorhonorar og andre sensorrelaterte utgifter knyttet til skriftlig avgangsprøve. Øvrige utgifter til 

skriftlig avgangsprøve og alle utgiftene til gjennomføring av muntlig avgangsprøve dekkes av kommunene. 

De statlige utgiftene var i 1998 kr 20 377 000. Utgiftene er ført på kap 229 post 01 og 228 post 21. I 

tillegg til dette beløpet kommer lønn til fast ansatte ved Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus, 

Eksamenssekretariatet, som arbeider med avgangsprøven i grunnskolen. Disse lønnsmidler er ført på kap 203 

post 01. 

De kommunale utgiftene til gjennomføring av avgangsprøve i grunnskolen omfatter: 

For skriftlig avgangsprøve: 

– Eksamensmateriell. 

– Eksamensvakter. 

– Porto for forsendelse av besvarelser til sensorene. (Sensorenes portoutgifter dekkes av staten) 

For muntlig avgangsprøve: 

– Sensorhonorar. 

– Skyss av sensorer og innlosjering av sensorer der det er nødvendig. 

– Kommunale administrative kostnader, planlegging m.m. 

De kommunale utgiftene til gjennomføring av avgangsprøve i grunnskolen er ikke spesifisert i regnskapsrapportene 

fra kommunene. De totale utgiftene er derfor ikke kjent. Sensorhonorarene ved muntlig 

avgangsprøve kan imidlertid anslås på grunnlag av forutsetningen som ble lagt til grunn ved forhandlingene 

om ny honoraravtale til 5,2 mill kroner. Å skaffe opplysninger over de øvrige kommunale utgifter vil 

kreve en større undersøkelse i kommunene. 

Videregående opplæring 

Også i videregående opplæring dreier utgiftene knyttet til eksamen seg om utviklingskostnader, produksjonskostnader 

og gjennomføringskostnader. Deler av utgiftene er også her statlige. Dette gjelder utviklingskostnadene 

og produksjonskostnadene og den delen av gjennomføringskostnadene som gjelder 

sensorhonorar og andre sensorrelaterte utgifter knyttet til sentral eksamen. De øvrige gjennomføringskostnadene 

for sentral eksamen er fylkeskommunale utgifter. I tillegg har fylkeskommunene ansvaret for 

sentral eksamen for privatister og all lokal eksamen. Ansvarsfordelingen er nærmere beskrevet i Rundskriv 

F-42-94. Rundskrivet følger vedlagt. 

De statlige utgiftene var i 1998 kr 79 700 000. I dette beløpet er inkludert utgifter som er knyttet til 

utvikling som ikke direkte gjelder eksamen. 

De fylkeskommunale utgifter til eksamen er ikke innrapportert gjennom de vanlige regnskapsrapporter. I 

tillegg organiserer fylkeskommunene arbeidet med eksamen forskjellig og de regnskapesfører utgiftene

forskjellig fra fylkeskommune til fylkeskommune. Dersom de fylkeskommunale utgiftene skal dokumenteres 

må departementet gå ut med en større undersøkelse til alle fylkeskommuner. 

Spørsmål: 



Besvart 5. mars 1999 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

«Etter Stortingsvedtak er det innbetalt NRK-lisens, øremerket utbygging av distriktsfjernsyn i bl.a 

Nordland. Etter opplysninger fremkommer det at midler som Stortinget - i tråd med NRK`s eget ønske -har 

bevilget til dette formål i stedet av NRK-styret er vedtatt brukt til andre NRK satsninger. Hvordan har 

statsråden reagert på NRK-styrets tilsidesetting av Stortingets vedtak, og vil statsråden bidra til at utbyggingen 

av distriktsfjernsyn gjennomføres i Nordland?» 

Svar: 

Jeg har tatt saken opp med Norsk rikskringkasting. I denne forbindelse viser jeg til at Kulturdepartementet 

i brev av 9. februar 1999 til Norsk rikskringkasting bl.a. uttalte følgende: 

«Som Norsk rikskringkasting sikkert er innforstått med, foreligger det i denne sak en plikt til å realisere 

egne distriktssendinger med fjernsyn i Østfold og Nordland inntil Stortinget - ut fra endrede økonomiske 

eller andre forhold - måtte bestemme noe annet». 

Videre har departementet i brev av 2. mars 1999 bedt «…om en redegjørelse fra Norsk rikskringkasting 

om de konkrete planer for innføring av distriktssendinger med fjernsyn i Nordland og Østfold innen 9. april 

1999». 


Innlevert 1. mars 1999 av stortingsrepresentant Bjørn Hernæs. 

Besvart 10. mars 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

Spørsmål: 

«Folketrygden yter godtgjørelse for reiseutgifter til behandling ved helseinstitusjon utenfor hjemstedet. 

Grunnlaget for beregning av godtgjørelse er billigste reisemåte til nærmeste sted der den nødvendige 

behandling kan foretas. Mener Sosialministeren «nærmeste sted der den nødvendige behandling kan foretas» 

kan forstås som nærmeste sted med relevant medisinsk ekspertise, selv om denne ikke utfører relevant 

behandling?» 

Begrunnelse: 

En pasient bosatt på Rudshøgda har etter en trafikkulykke behov for smertebehandling. Han har 

vært innlagt på Hedmark fylkessykehus i Elverum, som ikke har kunnet gi ham et behandlingstilbud. Før 

det var han på Hedmark fylkessykehus sin rehabiliteringsavdeling på Ottestad. Der kunne de ikke hjelpe ham 

videre. Ved Ullevål sykehus fikk han beskjed om at de ikke kunne gjøre noe for ham. Han var så til

undersøkelse på Kronprinsesse Märthas institutt. Der prøvde de å få ham inn på Rikshospitalet, men da 

Rikshospitalet fikk vite hvor han bodde, henviste de ham til Ullevål Sykehus - hvor han tidligere var blitt 

avvist. Etter dette har pasienten gått til behandling hos Smerteterapi A/S i Oslo, hvor han har blitt behandlet 

siden 1994. Han har søkt trygdekontoret om dekning av reiseutgiftene i forbindelse med behandling, og fått 

til svar at han bare kan få dekket reiseutgifter til Hedmark Sentralsykehus i Elverum, på tross av at de 

bekrefter at de ikke utfører slik behandling. Trygdekontoret forteller ham at siden det er en anestesilege og 

en nevrolog på Hedmark sentralsykehus i Elverum, kan han kun få dekket reise dit - selv om disse ikke kan 

gi ham behandling. Dette virker urimelig, og det vil derfor være nyttig å få statsrådens vurdering av hva man 

med rimelighet kan legge i begrepet «nærmeste behandlingssted» i denne sammenhengen. 

Svar: 

Utgifter til reise i forbindelse med undersøkelse og behandling dekkes med hjemmel i folketrygdloven §§ 

5-16, 5-17 og 5-18. Sosial- og helsedepartementet har gitt nærmere regler om dekning av reiseutgifter. 

Utfyllende retningslinjer er gitt i Rikstrygdeverkets rundskriv. 

Trygdens dekning av reiseutgifter er knyttet opp mot det offentlige helsetilbudet, herunder helsetjenester 

utført av privatpraktiserende behandlere som er knyttet til det offentlige helsevesenet gjennom 

driftstilskudd/avtale om trygderefusjon. Hovedregelen er at folketrygden dekker reiseutgifter til nærmeste 

sted der helsetjenesten kan gis. 

Ved behandling hos privatpraktiserende lege eller privat klinikk begrenses reiseutgiftene til hva det koster 

å reise til nærmeste allmennpraktiserende lege eller nærmeste spesialist innen den spesialitet som pasienten 

er henvist til. Det tas ikke hensyn til at en privatpraktiserende lege eller privat klinikk har et spesielt tilbud, 

f.eks. en egen behandlingsteknikk som anses spesielt egnet til å behandle bestemte lidelser, eller har 

spesialisert seg på en behandling som i liten grad utføres innenfor det offentlige helsevesen. 

Når det gjelder smertebehandling dekkes reiseutgiftene til nærmeste allemennpraktiserende lege eller 

nærmeste spesialist i nevrologi eller anestesiologi. Dersom pasienten henvises til poliklinisk behandling i 

offentlig smerteklinikk, dekkes reiseutgifter inntil ti ganger i en behandlingsserie. Har pasienten behov for 

ytterligere behandling ved smerteklinikken, må det ved særskilt erklæring godtgjøres at dette er nødvendig 

av medisinske eller behandlingsmessige grunner. 

Smerteterapi AS er en privat klinikk drevet av en spesialist i anestesiologi som har driftsavtale med Oslo 

kommune. Ved behandling ved denne klinikken dekkes reiseutgifter i henhold til gjeldende regler og praksis 

som nevnt foran. 

Folketrygdens dekning av reiseutgifter må ses i sammenheng med organiseringen av helsevesenet vårt. 

Som kjent har kommunen ansvaret for primær- helsetjenesten, mens fylkeskommunen har ansvaret for å gi 

nødvendige spesialiserte helsetjenester. Folketrygdens regelverk er basert på at kommunen og 

fylkeskommunen oppfyller sin plikt etter kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven til å sørge for at 

befolkningens behov for nødvendige helsetjenester dekkes. 

Jeg vil tilføye at jeg kjenner den konkrete saken som du viser til, fra før. Bl.a. på bakgrunn av denne 

saken har departementet tidligere tatt spørsmål knyttet til smertebehandling opp med Statens helsetilsyn, som 

er departementets medisinskfaglige rådgiver. I brev av 19. mars 1998 uttalte Helsetilsynet bl.a: 

«Når det gjelder behandling med injeksjoner i muskulatur (triggerpunktinjeksjoner), overflatiske 

nerveblokader og hudbedøvelser, vil Helsetilsynet kommentere at enkelte allmennpraktikere har ervervet seg 

kompetanse for dette, men at disse teknikkene først og fremst er spesialistoppgave. For anestesileger er 

ferdigheter innen disse teknikkene en obligatorisk del av spesialistutdanningen. Bruken av teknikkene i 

behandling av kronisk smerte bør for øvrig være en del av et bredere behandlingsopplegg der blant annet 

fysioterapi også bør inngå. Langtidsbehandling kan i enkelte tilfeller være nødvendig, men bør søkes 

unngått.» 

Til nærmere orientering legger jeg ved kopi av Helsetilsynets brev. 


Brev fra Statens helsetilsyn av 20. og 29. oktober 1997 om smertebehandling. 

Referanse: 97/5983 2 HAH/-. Saksbehandler Håkon Haugtomt. Datert 19. mars 1998.

Spørsmål: 


Innlevert 2. mars 1999 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 


«Vil Statsråden vurdere muligheten av en oppmykning av lovverket for gravferder, slik at de som ønsker 

det kan søke om spredning av aske før de dør?» 

Begrunnelse: 

Slik jeg forstår er adgangen til å gjøre noe som helst annet enn å grave ned urnen med aske relativt ny i 

Norge. Etter at adgangen ble åpnet for vel to år siden, er det kommet en del søknader om å få spredd asken 

for «vær og vind». Selv om det i utlandet er mulig å spre asken nær sagt hvor som helst, er det her til lands 

bare lov i fjellheimen, og på det «åpne hav» som det heter. Jeg ser ikke noe problem med nevnte 

begrensninger. 

Imidlertid er det fremkommet i ukeavisen Fremskritts utgave 16.01.99 at en person må være død for å 

søke om denne adgangen. I praksis foregår det ved at den avdøde på forhånd må ha skrevet en erklæring om 

at det er dette vedkommende vil, undertegnet og datert som de pårørende så legger ved en søknad. Det er 

også de etterlatte som må ta seg av eventuelle anker, dette bekreftes av førstekonsulent Kjell Ivar Moland i 

Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet, overfor avisen. 

Det fortoner seg underlig at man ikke selv skal kunne søke om askespredning, og selv ta seg av 

eventuelle anker, mens man er i live. Personlig ser jeg dette som en merbelastning som man legger på de 

sorgtunge etterlatte, fremfor at den enkelte i god tid før sin død kan besørge de nødvendige tillatelser. 

Svar: 

Gravferdsloven § 20 annet ledd første punktum lyder slik: 

«Når det foreligger underskrevet og datert erklæring om det fra person som har fylt 15 år, kan fylkesmannen 

etter vedkommendes død gi tillatelse til at den som sørger for gravferden sprer asken for vinden.» 

Bestemmelsen er utformet med sikte på å unngå situasjoner hvor avdødes nærmeste pårørende føler seg 

tvunget til å gjennomføre askepredning når det strider mot deres ønske eller overbevisning. Den som ønsker 

sin aske spredd for vinden bør derfor i god tid avklare dette med sine nærmeste. I tilfelle disse vegrer seg mot 

å gjennomføre ønsket, kan vedkommende - om han eller hun er over 18 år - i henhold til gravferdsloven § 9 

første ledd oppnevne en annen til å sørge for gravferden. 

Når det foreligger gyldig erklæring om askespredning fra avdøde forutsettes det å være en relativt kurant 

sak for fylkesmannen å innvilge søknaden, så fremt stedet asken ønskes spredd ikke vurderes som uegnet. 

På denne bakgrunn finner jeg det ikke hensiktsmessig å ta initiativ til endring av loven, som for øvrig 

ennå ikke har virket i mer en to år. 

Jeg vil også fremheve at det vil kunne være noe problematisk å legge opp til en ordning med forhåndssamtykke, 

da det i mange tilfelle vil kunne gå svært mange år før det vil være aktuelt å spre asken. 

Skulle vedkommende i løpet av denne tid endre sitt gravferdsønske, kan det i enkelte tilfeller bli ekstra 

vanskelig for den som sørger for gravferden å vite om man skal forholde seg til fylkesmannens tillatelse eller 

til et senere uttalt ønske fra avdøde. 


Spørsmål: 

Innlevert 2. mars 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 


«I forslag til ny minerallov (Ot prp nr 35 (1998- 99)) er det utarbeidet forslag til forskrifter for områder 

med samiske interesser, og det henvises spesielt til §9 i forskriften, som omhandler nektingsrett for 

Sametinget. Dette spørsmålet tas også opp i Samerettsutvalgets utredning (NOU nr 4. 97), som hadde en 

høringsfrist til 1/3-99. Ser statsråden det betenkelige i at det allerede nå foreslås innført en nektingsrett for 

Sametinget, før høringsuttalelsene fra Finnmarkskommunene er gjennomgått?» 

Begrunnelse: 

Samerettsutvalgets utredning har medført en betydelig debatt omkring Sametingets rolle i Finnmark, og 

da særlig med relasjon til løsninger som kan redusere befolkningens generelle muligheter for å øve 

innflytelse på de avgjørelser som tas. I denne diskusjonen har spørsmålet om nektingsrett for Sametinget stått 

sentralt. Undertegnede er enig i at det i spørsmål som særlig berører samisk kultur kan være behov for et 

lovverk som sikrer beskyttelse av denne. En nektingsrett for Sametinget kan være et slikt virkemiddel, men 

behøver ikke å være det, dersom man gjennom lovverket finner fram til andre virkemidler som på andre 

måter ivaretar den samiske kulturen. Et slikt virkemiddel kan være opprettelsen av en Finnmark 

Grunnforvaltning, med representasjon fra Sametinget, og der Stortinget gis et overordnet ansvar dersom 

beslutninger som fattes av Finnmark Grunnforvaltning oppfattes å komme i strid med den samiske kulturen. 

Høringsfristen for Samerettsutvalgets utredning gikk ut den 1. mars, men undertegnede er vel kjent med at 

en rekke av Finnmarkskommunene har argumentert mot en nektingsrett for Sametinget på det grunnlag som 

næringsdepartementet legger opp til i sitt forslag til ny minerallov. Det vil etter undertegnedes vurdering 

være prinsipielt betenkelig å innføre en slik nektingsrett for Sametinget allerede nå, og uten at de aktuelle 

høringsinstansene (og da særlig Finnmarkskommunene, Finnmark Fylkesting, Sametinget samt berørte 

næringer) får noen muligheter til å uttale seg til dette forslaget. 

Svar: 

Jeg oppfatter spørsmålet som å gjelde om mineralloven skulle ha vært utsatt inntil Stortinget hadde 

ferdigbehandlet oppfølgningen av Samerettsutvalgets innstilling (NOU 1997:4) «Naturgrunnlaget for samisk 

kultur». Jeg vil innledningsvis knytte noen generelle merknader til hvorfor forslag til ny minerallov ble 

fremmet nå, før jeg kommenterer den foreslåtte tidsbegrensede nektingsretten for Sametinget. 

Det er mange store og komplekse spørsmål Samerettsutvalget tar opp i NOU 1997:4. Selv om høringsfristen 

nå er gått ut, vil det fortsatt kunne ta noe tid før man har kommet så langt at disse spørsmålene er 

ferdigbehandlet av Stortinget. 

For meg har det vært uaktuelt å utsette forslag til ny minerallov til Stortinget har tatt en endelig stilling til 

samenes rettighetsforhold til land og vann. Det har lenge vært et uttalt ønske om å lage en minerallov som 

samler dagens uoversiktlige minerallovgivning i en lov. Dagens minerallovgivning er gammel, fragmentert 

og ikke tilpasset dagens samfunnsforhold, og den er derfor ikke lenger en hensiktsmessig regulering for 

næringen, hverken for næringens egen del, ut fra myndighetenes reguleringsbehov eller andre samfunnsforhold. 

Dagens lovgivning har en rekke hull som skaper uklarhet og uvisshet da den i all hovedsak er 

knyttet til mutbare mineraler. Jeg vil derfor understreke at det er på høy tid at minerallovgivningen 

samordnes og oppgraderes. 

Utgangspunktet for å lage en minerallov har vært at det skal være like regler for alle. Det har imidlertid 

vært reist spørsmål om Norge folkerettslig er forpliktet til å gi særregler for områder med samiske interesser. 

Når det nå som sagt haster med å få på plass en ny minerallov, er det naturlig å gi midlertidige særregler for å 

ivareta samiske interesser, i påvente av at oppfølgningen av Samerettsutvalgets arbeid er sluttført. Et 

alternativ som å la dagens regler fortsatt gjelde for områder med samiske interesser ville ha ført til en 

uoversiktlig rettskildesituasjon for brukere av mineralloven, samtidig som det ville gi samisk befolkning 

dårligere rettigheter enn hva som er tilfellet etter forslag til ny minerallov når det gjelder de mutbare 

mineraler.

Jeg mener at det som en følge av dette er uproblematisk å fremme forslag til ny minerallov før norske 

myndigheter har tatt stilling til Samerettsutvalgets utredning om naturgrunnlaget for samisk kultur. 

Jeg vil imidlertid understreke at også minerallovgivningens utforming når det gjelder samenes rettslige 

stilling vil være bundet av de konklusjoner som kommer frem av den politiske behandlingen av Samerettsutvalgets 

innstilling. Jeg ser behovet for at spørsmål som reises i Samerettsutvalgets utredning må 

behandles samlet. Min intensjon har derfor hele tiden vært å ikke legge noen føringer for den senere og 

bredere politiske behandlingen av Samerettsutvalgets utredning. Jeg er åpen for at det kan bli nødvendig med 

enkelte senere endringer i mineralloven som et resultat av myndighetenes behandling av denne utredningen. 

Den foreslåtte forskriften for områder med samiske interesser er med andre ord en midlertidig ordning inntil 

Stortinget har ferdigbehandlet Samerettsutvalgets utredning. 

Finnmark med sine rike mineralressurser er av stor interesse for mineralnæringen, og en tidsbegrenset 

nektingsrett for Sametinget er i utgangspunktet lite forenlig med behovet for næringsutvikling og arbeidsplasser 

i Finnmark. Det er ingen grunn til å legge skjul på at en adgang til å kunne utsette drift vil kunne 

forsinke gjennomføringen av et tiltak, medføre økte kostnader for tiltakshaver og til sist kan ende med at 

tiltak ikke blir iverksatt når nektingstiden er ute. På bakgrunn av de pågående vurderinger av rettigheter i 

områder med samiske interesser, har Regjeringen likevel ut fra en helhetsvurdering funnet å foreslå at det 

skal innføres en slik midlertidig nektingsadgang for Sametinget i forskriften for områder med samiske 

interesser.

Spørsmål: 





Innlevert 3. mars 1999 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland. 


«Det er reist skattekrav mot det interkommunale avfallshåndteringsselskapet SIM. Skattekravet vil stille 

interkommunale selskap overfor andre rammebetingelser enn kommunale selskap. Det vil også være til 

hinder for fornuftig samarbeid mellom kommuner på avfallsområdet. 

Hva mener finansministeren om den aktuelle saken, og hva vil finansministeren gjøre for generelt å rydde 

opp i uklarheter på dette området?» 

Svar: 

Etter skatteloven § 26 første ledd bokstav c første punktum kan formues- og inntektsskatt ikke pålegges 

«Fylkes-, herreds- og bykommuner, for så vidt angår eiendommer og innretninger innen kommunens 

område». Avfallshåndteringsselskapet SIM er et interkommunalt selskap organisert som et ansvarlig selskap 

(ANS). Selskapet er ikke et eget skattesubjekt. Det er de enkelte eierkommunene hver for seg som er 

skattesubjektene. Skattefritaket for den enkelte kommune etter bokstav c gjelder bare inntekter som skriver 

seg fra eiendommer og innretninger innen egen kommune. De enkelte eierkommunene til SIM er dermed 

skattepliktig for inntekt knyttet til eiendom og innretning utenfor egen kommune. 

At interkommunale selskaper i praksis ofte ikke er tatt opp til beskatning, har sammenheng med at dette 

antas å gjelde selskaper som drives slik at de ikke er egnet til å gi overskudd. Dette kan være tilfellet når 

aktiviteten begrenses til f eks avfallshåndtering for eierkommunene. Når det gjelder SIM, har virksomheten 

hatt store overskudd, særlig pga mottak av avfall fra Bergen. Det er opp til de lokale ligningsmyndigheter å 

ta stilling til hvilken betydning det skal tillegges at avtalen med Bergen har begrenset varighet og at et visst 

kapitalopplegg er påkrevet for å dekke fremtidige investeringer og forpliktelser pga den betydelige 

avfallsmengde mottaket fra Bergen medfører. 

I skatteloven § 26 bokstav k er det fastsatt at skatteplikt ikke kan pålegges «selskaper og innretninger, 

som ikke har erverv til formål». Bestemmelsen forstås slik at den bare omfatter selskaper og innretninger 

som er eget skattesubjekt. Dersom SIM endrer ansvarsform til delt ansvar eller organiseres som et 

aksjeselskap er selskapet et eget skattesubjekt, jf skatteloven § 15 første ledd bokstav b og § 20 annet ledd 

siste punktum. Det vil da være mulig å påberope seg bestemmelsen når de vilkår for skattefrihet som er 

utviklet i retts- og ligningspraksis er oppfylt. Dette innebærer at virksomheten må innrettes slik at den av de 

lokale ligningsmyndigheter blir ansett ikke å ha erverv til formål. 

Jeg viser til at etter § 3 i lov av 29. januar 1999 nr 6 om interkommunale selskaper vil det ikke lenger 

være adgang til å velge en selskapsform med fullt solidaransvar utad. Heftelsesformen delt ansvar vil være 

påbudt. Selskap stiftet før loven trer i kraft, vil måtte tilpasse seg innen 4 år etter ikrafttredelsen. Loven er 

vedtatt, men ikke trådt i kraft, jf § 39. Det er imidlertid ikke noe i veien for at interkommunale selskaper 

allerede nå endres fra solidaransvar til delt ansvar. Dette vil også redusere risikoen for den enkelte kommune.

Spørsmål: 


Innlevert 3. mars 1999 av stortingsrepresentant Åse Gunhild Woie Duesund. 

Besvart 10. mars 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Fra i høst setter NSB i verk den nye rutemodellen med krengetog på Sørlandsbanen. Samtidig bortfaller 

nattogtilbudet fra Arendal. Vil samferdselsdepartementet ta initiativ til at NSB vil kjøre et direktetog mellom 

Arendal og Oslo?» 

Begrunnelse: 

Aust-Agder har ingen flyplass og er avhengig av andre transportmuligheter. Et direkte togtilbud vil gi 

næringsliv, fylkeskommuner og kommuner som har et stort behov for god kontakt med Oslo/Akershus et 

godt og miljøvennlig kollektivtilbud. Et tilbud med en tidlig avgang direkte Arendal-Oslo ville komme til 

erstatning for nedlegging av nattoget og vil bidra til å styrke regionens kommunikasjonsmuligheter og 

næringsutvikling. 

Svar: 

NSB BA skal innenfor gitte rammebetingelser drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Behovet for å 

sikre et transporttilbud i områder av landet der dette ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt, men anses som 

samfunnsmessig riktig ut fra miljø-, transportstandard- og distriktshensyn, ivaretas gjennom ordningen med 

statlig kjøp av persontransporttjenester. 

Med utgangspunkt i Norsk jernbaneplan 1998- 2007, er det inngått en rammeavtale mellom Samferdselsdepartementet 

og NSB BA om statlig kjøp av persontransporttjenester for perioden 1998-2001. 

Innenfor avtalens økonomiske ramme er det tatt høyde for 7 daglige togavganger (6 på lørdager) på strekningen 

Arendal - Nelaug, med korrespondanse til tog på Sørlandsbanen. Avtalen omfatter ikke NSB BAs 

nattogtilbud, som i dag drives med tilskudd fra Aust- Agder fylkeskommune. Avtalen mellom NSB BA og 

fylkeskommunen er basert på årlige forhandlinger. NSB BA har opplyst overfor Samferdselsdepartementet at 

nattogtilbudet vurderes nedlagt i forbindelse med innføringen av krengetog på Sørlandsbanen, høsten 1999. 

Ifølge NSB BA vil det ut fra selskapets tilgang på materiell og fremtidig infrastrukturkapasitet på Sørlandsbanen 

kunne være mulig å sette inn krengetog i direkte avgang fra Arendal til Oslo. Et slikt tilbud anses 

imidlertid i utgangspunktet å være avhengig av statlig eller fylkeskommunalt kjøp av transporttjenester. Det 

er ikke tatt høyde for dette i gjeldende rammeavtale mellom Samferdselsdepartementet og NSB BA for 

perioden 1998-2001. 

Slik saken står, anser Samferdselsdepartementet dette som et budsjettspørsmål som tidligst kan vurderes i 

forbindelse med framlegging av statsbudsjettet for 2000. 

Spørsmål: 



Besvart 10. mars 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum.

Svar: 

«Hvilke regler gjelder for bistand ved teoriprøven til førerkortet når det gjelder utlendinger, og hvordan 

skiller disse seg i forhold til nordmenn med lese- og skrivevansker?» 

Begrunnelse: 

Undertegnede har mottatt henvendelse fra en sjåførlærer som hevder at utlendinger får lov til å bruke tolk 

ved teoriprøven til førerkortet. Det hevdes at dette også gjelder folk som har bodd i Norge i 25 år. Det hevdes 

videre at tolkene, som ofte kommer fra de samme innvandrermiljøer som den som skal ta førerkortet, ofte 

hjelper med svarene. 

Jeg kan ikke stå inne for påstandene, men dersom dette er tilfelle er det klart beklagelig. 

Imidlertid er ovennevnte ikke mitt hovedpoeng. Kjørelæreren hevder også at nordmenn som har lese- og 

skrivevansker ikke får hjelp eller alternative prøvemetoder ved teoriprøven til førerkortet. Dette fortoner seg 

for meg svært beklagelig. Lese- og skrivevansker er som vi vet svært utbredt i samfunnet, og mange har så 

betydelige vansker at det er svært vanskelig å gjennomgå en skriftlig teoretisk prøve. Spesiell bistand burde 

derfor være tilgjengelig. 

Reglene for gjennomføring av teoriprøven til førerkort er fastsatt i forskrift 23. februar 1979 nr. 4 om 

førerkort og førerprøve m.v. (førerkortforskriften). 

Prøven skal som regel være skriftlig, men personer som ikke behersker skriftlig norsk kan likevel få en 

tilsvarende muntlig prøve. Dette gjelder både fremmedspråklige kandidater og kandidater med lese- og 

skrivevansker. 

Regler for førerprøve for fremmedspråklige er fastsatt i forskriften § 12: 

«For kandidat som ikke forstår norsk, kan kommunikasjon mellom kandidat og eksaminator/sensor foregå på 

et språk som partene behersker godt nok. Dersom språkproblemene er store, kan det nyttes godkjent tolk ved 

prøven. Eventuelle utgifter til tolk utover det den offentlige tolketjeneste kan dekke, må betales av kandidaten 

selv.» 

Forskriften § 13 omhandler bl.a. personer som ikke behersker skriftlig norsk: 

«Behersker kandidaten ikke skriftlig norsk i tilstrekkelig grad til å kunne besvare spørsmålene eller på annen 

måte har problemer med de skriftlige spørsmålene, kan sensor holde en tilsvarende muntlig prøve.» 

Både fremmedspråklige og personer med lese- og skrivevansker kan søke om å få ekstra tid til den 

skriftlige prøven, eller kan søke om å få avlegge teoriprøven muntlig. Det er således ikke forskjell i den 

bistand som gis disse gruppene ved teoriprøven. 

I prinsippet skal teoriprøven ha samme vanskelighetsgrad enten den gjennomføres skriftlig, muntlig eller 

muntlig ved tolk. 

Når det gjelder prøve for førerkort i tyngre klasser eller for annen kompetanse i yrkesmessig trafikk, 

fastsetter forskriften at kandidaten må kunne gjennomføre prøven på norsk. 

Til orientering vedlegger jeg utskrift av de aktuelle bestemmelsene som gjengitt ovenfor. 


Førerkortforskriften av 23. februar 1979 nr. 4 i forskriften § 12 og 13, kap. 2 om førerprøven. 


Innlevert 4. mars 1999 av stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold. 

Besvart 10. mars 1999 av fungerende justisminister Dagfinn Høybråten.

Spørsmål: 

«Etter at ordningen med fast politivakthold ved Oslo legevakt i helgene opphørte i 1998 lovte politiet for 

fremtiden å gi raskest mulig bistand fra uniformert bilpatrulje, jfr. spørretimespørsmål fra Bjørn Hernæs 1. 

april 1998. På tross av dette opplevde Legevakten først å bli avvist da de bad om bistand 27. november 1998, 

før de fikk nødvendig bistand etter flere timers press. Hva vil statsråden gjøre for å sikre Oslo Legevakt 

nødvendig bistand slik at Legevakten kan utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte?» 

Begrunnelse: 

Oslo Legevakt har i mange år hatt en ordning med fast politivakt deler av døgnet i helgene for å opprettholde 

ro og orden. Fra og med 30. mars 1998 besluttet Oslo Politi å avslutte dette vaktholdet av økonomiske 

grunner. I brev til Ullevål sykehus - som har ansvaret for Legevakten - skriver imidlertid Oslo Politi bl. a. 

følgende: «Vi vil for fremtiden forsøke å løse oppdragene ved «Legevakten» i helgene med raskest mulig 

bistand fra uniformerte patruljer, på linje med ukens øvrige dager." 

Fredag 27. november 1998 oppstod det en vanskelig situasjon ved Legevakten. En lege møtte frem med 

en pasient som var i psykisk ubalanse. Pasienten har en rekke anmeldelser bak seg og var kjent for å ha lett 

adgang til våpen. Tidligere på dagen hadde pasienten truet med å skyte sin kjæreste og seg selv. Pasienten 

trengte psykiatrisk undersøkelse, men før man kunne gå i gang med undersøkelsen var det avgjørende å få 

avklaret om pasienten var bevæpnet. 

Legevakten bad da om nødvendig assistanse fra politiet, men ble avvist med formelle, juriske begrunnelser. 

Dette gjentar seg ved flere henvendelser og først etter at klinikksjefen er tilkalt hjemmefra og 

gjennom flere telefonhenvendelser forlanger bistand, kommer to polititjenestemenn og foretar den nødvendige 

ransakingen. 

Politibistand ved Legevakten er viktig både for å sikre ro og trygghet for personalet og andre pasienter og 

for å gi Legevakten mulighet til å utføre de oppgaver den er satt til. 

Svar: 

Ved Oslo politidistrikt er man klar over at det fra tid til annen oppstår ordensmessige problemer ved Oslo 

Legevakt og har derfor prioritert denne tjenes 

ten. To øremerkede patruljer fra Grønland politistasjon følger opp meldinger om uro på Legevakten når 

det blir innmeldt til politiets operasjonssentral. Forholdet som skjedde i slutten av november 1998 syntes i 

utgangspunktet ikke å være knyttet til politiets ordensmessige oppfølgning av forholdene ved Legevakten. 

Situasjonen som da oppsto var at det kom en henvendelse fra Legevakten om hjelp til å ransake en 

psykiatrisk pasient for å forsikre seg om at han ikke var i besittelse av våpen. Vakthavende politiadjutant 

mente at politiet ikke hadde hjemmel i straffeprosessloven til å gjøre dette, men etter ytterligere tre 

henvendelser fra Legevakten, rykket en politipatrulje ut til Legevakten og fikk brakt på det rene at pasienten 

var ubevæpnet. 

Uten å ta stilling til de juridiske sidene av denne saken, mener jeg at denne episoden ikke kan oppfattes 

som et tegn på en negativ utvikling av politiets samarbeid med Oslo Legevakt. 

Ved Oslo politidistrikt er man selvsagt villige til fortsatt å følge opp ordensmessige forhold ved Legevakten 

når det er nødvendig. 

Spørsmål: 


Innlevert 4. mars 1999 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal. 

Besvart 10. mars 1999 av finansminister Gudmund Restad.

«Skattedirektoratet har i en ny rapport anslått omfanget av svart økonomi til et omfang av 130 milliarder 

kroner. Dette anslaget er vesentlig høyere enn tilsvarende anslag for få år siden. Dette representerer et 

betydelig inntektstap for det offentlige og en meget uheldig konkurransevridning i forhold til seriøse næringsdrivende. 

Hvilke tiltak har Statsråden tenkt å iverksette for å sørge for at omfanget av svart økonomi 

reduseres?» 

Svar: 

1. Generelt om tiltak mot økonomisk kriminalitet 

Tiltak mot økonomisk kriminalitet har høy prioritet, og flere departementer med underliggende etater er 

involvert i dette arbeidet på sine områder. På denne bakgrunn har Finansdepartementet tatt initiativ til å 

opprette et tverrdepartementalt embetsmannsutvalg som skal være en pådriver og initiativtaker i arbeidet 

rettet mot økonomisk kriminalitet. Utvalget skal sikre en bedre koordinering, framdrift og oppfølging, særlig 

i de tilfeller hvor en står overfor felles problemstillinger og behov for samarbeid over etatsgrenser. 

Siktemålet er at den løpende innsatsen for å bekjempe økonomisk kriminalitet skal holdes oppe på et varig 

høyt nivå når det gjelder prioritet, omfang og kvalitet. Utvalget ledes av Justisdepartementet. 

Strategien for arbeidet har tre hovedpunkter: 

– økonomisk kriminalitet skal så langt som mulig forebygges 

– økonomisk kriminalitet skal så langt som mulig avdekkes 

– påtalemyndigheten og rettsapparatet skal følge opp avdekket økonomisk kriminalitet raskt og effektivt. 

Videre er felles innsats gjennom samarbeid mellom offentlige etater, og mellom det offentlige og 

nærings- og interesseorganisasjoner av stor betydning for å oppnå bedre resultater på dette området. 

2. Måling av omfanget av svart økonomi 

Det er nødvendig å knytte noen kommentarer til målingen av omfanget av svart økonomi i Norge. Anslaget 

som spørsmålsstilleren refererer til, er basert på maksimale antakelser gjort med grunnlag i Skattedirektoratets 

generelle erfaringer sammenholdt med beregninger gjort av den svarte økonomien på New 

Zealand. Anslaget bygger ikke på vitenskapelig undersøkelse av norske forhold. Det hefter derfor stor 

usikkerhet ved tallet som er oppgitt. 

Generelle kunnskaper om svart økonomi er fremdeles mangelfulle både i Norge og internasjonalt. Den 

svarte økonomien dreier seg fortrinnsvis om ikke-registrerte beløp og transaksjoner, og omfanget blir dermed 

vanskelig å måle. Kontrolletatenes kunnskaper etter ulike kontrollprosjekter i forskjellige næringer, samt 

forskningsinnsats på området, gir imidlertid en viss innsikt som grunnlag for antagelser om størrelsen. Den 

svarte økonomien representerer uten tvil et betydelig inntektstap og en uheldig konkurransevridning innen 

utsatte næringer. 

3. Tiltak for å redusere omfanget av svart økonomi på Finansdepartementets område 

Arbeidet med fastsettelse, kontroll og innkreving av skatter og avgifter samt utviklingsarbeid med formål 

å forbedre regelverk og rutiner på dette området pågår kontinuerlig. Hensynet til å redusere omfanget 

av skatte- og avgiftsunndragelser er en sentral faktor i arbeidet. Nedenfor omtales enkelte tiltak som er 

under planlegging eller allerede er iverksatt spesielt med tanke på å redusere omfanget av skatte- og avgiftsunndragelser. 

I desember 1997 ble samarbeidsavtale mot svart økonomi undertegnet av LO, NHO, KS og Skattedirektoratet. 

Avtalen er en videreføring av «Aksjon mot svart arbeid", som var et flerårig samarbeidsprosjekt 

mellom Finansdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Skattedirektoratet, LO, NHO, KS og 

Statens informasjonstjeneste. Samarbeidsforumet er organisert med fylkesgrupper på operativt nivå som 

arbeider med temaer som partene prioriterer i fellesskap. I 1998 var restaurantbransjen prioritert. For øvrig 

har informasjon til de næringsdrivende vært en prioritert oppgave for etatene. 

Med grunnlag i antatt store unndragelser av skatt og avgift, har enkelte bransjer vært gjenstand for særlig 

oppmerksomhet fra myndighetenes side. Dette gjelder særlig frisørbransjen, drosjebransjen, serveringsbransjen, 

blomsterbransjen og bygg- og anleggsbransjen. Informasjon, samarbeid med bransjene selv, 

samarbeid mellom de forskjellige kontrollmyndighetene og regelverksutvikling har blitt iverksatt.

Effektmålinger viser at innsatsen har gitt klare økninger i etterfølgende deklarasjoner på omsetning, i alle fall 

i en viss tidsperiode. 

For å drive godt kontrollarbeid, er kontrollmyndighetene avhengige av informasjon om de skatte- og 

avgiftspliktige. Det arbeides blant annet med visse endringer i ligningsloven for å utvide ligningsmyndighetenes 

tilgang til informasjon. Det dreier seg om utvidet adgang til utveksling av opplysninger mellom 

ligningsmyndighetene og arbeidsmarkedsetaten og adgang til å innhente opplysninger om innehaver av 

hemmelig telefonnummer. I tillegg vurderes adgang for ligningsmyndighetene til å rapportere autoriserte 

regnskapsførere til Kredittilsynet når de har brutt lovbestemte plikter. 

I forbindelse med ikrafttredelsen av den nye regnskapsloven, arbeider Finansdepartementet for tiden med 

en forskrift om regnskapssystem, registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger. 

Regnskapene er kontrollmyndighetenes redskap for å fastsette eventuelle skatte- og avgiftskrav i forhold til 

næringsdrivende. Utviklingen av dette regelverket er en viktig faktor i arbeidet med å redusere omfanget av 

svart økonomi. Det er et viktig hensyn å oppnå enklere tilgjengelighet til regelverket og klargjøring av de 

plikter de næringsdrivende har til å registrere, dokumentere og oppbevare regnskapsopplysninger. Krav til 

dokumentasjon av kontantsalg kan nevnes som eksempel på regler som klart vil være av betydning for å 

forbedre skatte- og avgiftskontrollen. 

Innenfor gjeldende regelverk har de forskjellige kontrollmyndighetene muligheter til å utveksle informasjon. 

Mer effektiv utnyttelse av den informasjonen som kontrollmyndighetene allerede har er et viktig 

virkemiddel for å redusere omfanget av svart økonomi. Det pågår stadig arbeid for å forbedre denne 

informasjonsutvekslingen. 

Det er grunn til å anta at skatte- og avgiftsunndragelser også foregår i organisert form. Bistanden gis både 

av profesjonelle rådgivere og andre. Det er derfor viktig at kontrollmyndighetene også er oppmerksomme på 

denne siden av den svarte økonomien. I skatteetaten pågår for tiden et arbeid for å kartlegge og eventuelt 

videreutvikle etatens innsats mot hvitvasking og annen straffbar bistand til alvorlig kriminalitet, herunder 

skatte- og avgiftsunndragelser. I toll- og avgiftsetaten ble et lignende prosjekt startet i 1995. Der er 

kartleggingsfasen ferdig, men utviklingsarbeidet pågår fortsatt. 

Alvorlige skatte- og avgiftsunndragelser anmeldes til politiet. Straffeforfølgning er et viktig virkemiddel 

for å redusere omfanget av den svarte økonomien, men straffeforfølgningen av slike saker har vist seg å være 

problematisk. For å sikre raskest og best mulig etterforskning og eventuell iretteføring av slike saker, er det 

viktig at kontrollmyndighetenes kompetanse utnyttes på best mulig måte også etter at forholdet er anmeldt. 

Ordningen med bruk av skatterevisorer som bistandsrevisorer hos politiet har en positiv effekt. Økokrim har 

nylig fått en tollrevisor som hospitant. 

Hovedpilaren i innsatsen som gjøres for å redusere omfanget av svart økonomi er det kontrollarbeidet 

som hele tiden foregår i etatene. Samtidig pågår viktig utviklingsarbeid. Analysearbeid med tanke på å 

forbedre utvelgelse av virksomheter og personer for kontroll er et viktig element i dette arbeidet. Videre er 

det et mål å gi en mer nøyaktig angivelse av den svarte økonomiens omfang i Norge enn vi har i dag. 

Finansdepartementet har tidligere bedt Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet om å skaffe seg 

økte kunnskaper om skatte- og avgiftsunndragelser, blant annet i departementets tildelingsbrev til etatene for 

1998. Rapporten nevnt innledningsvis er et ledd i oppfølgingen av dette. Etatenes kunnskaper om skatte- og 

avgiftsunndragelser skal brukes til å målrette etatenes kontrollarbeid ytterligere.

Spørsmål: 


Innlevert 4. mars 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 12. mars 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«Er prosessen med nedlegging/flytting av Jordskiftekontoret i Brønnøysund en del av en større sentraliseringsprosess 

som er satt i gang over hele landet og er dette i så fall i tråd med regjeringens politikk på 

dette området?» 

Begrunnelse: 

Gjennom Brønnøysunds Avis er jeg gjort kjent med at underdirektør Ola Kirkeberg i Landbruksdepartementet 

og fylkesjordskiftedommer Lars Norum i Nordland nærmest per telefon har igangsatt en prosess 

for nedleggelse av jordskiftekontoret i Brønnøysund. Kirkeberg og Norum har klart gitt uttrykk for at ved å 

legge ned kontoret i Brønnøysund, og flytte det til Mosjøen, vil etaten få et mer robust kontor. En kan da 

spørre seg om for hvem kontoret blir mer robust, for brukerne av kontoret eller for etaten selv. 

I Jordskifteverket er det satt i gang en OU-prosess. Prosessen skal gi svar på hvordan fremtidens 

kontorstruktur i denne etaten skal bli. Jordskifteoverdommer Ole Bjerke sier til Brønnøysunds Avis at det 

virker rett og slett dumt at det er tatt til orde for å flytte kontoret fra Brønnøysund til Mosjøen midt i organisasjonsprosessen 

som pågår. 

Sør-Helgeland er Nordlands viktigste landbruksområde og det vil være negativt for næringen og gi et 

dårligere tilbud til brukerne om kontoret flyttes fra Brønnøysund til Mosjøen, en strekning som for øvrig er 

på 19 mil. 

Svar: 

Det er en del av fylkesjordskiftesjefens oppgaver å ta initiativ til organisasjonsmessige endringer i 

jordskifteverket i sitt fylke. Fylkesjordskiftesjefen i Nordland har tatt et slikt initiativ ved å starte en prosess 

for å se på mulighetene for å slå sammen soknekontora på Helgeland. Viktige momenter i denne 

sammenheng er knappe ressurser, rekrutteringsvansker til små enheter, nærstående utløp av husleiekontrakt 

og vakanser ved Brønnøysundkontoret. For tiden er det bare jordskiftedommer på kontoret. De lokale og 

tidsmessige aspektene i saken er årsaken til at dette tas opp nå, og ikke som en integrert del av organisasjonsutviklingsprosessen 

i Jordskifteverket. I en landsdekkende etat er det påregnelig at det lokalt kan 

oppstå behov for å se på slike spørsmål noe i utakt med hovedstrømningen i etaten. 

Hensikten med en slik prosess er å sikre at alle relevante vurderingsmomenter bringes fram, før det tas 

beslutning i saken. 

Når alle meningsberettigede har kommet til orde og den lokale prosessen er sluttført, går saken til departementet 

som har myndigheten til å endre landets inndeling i jordskiftesokn. 

Landbruksdepartementet er kjent med at fylkesjordskiftesjefen har tatt initiativet til denne prosessen. 

Siden saken ikke er ferdig utredet lokalt, er den selvsagt ikke kommet til behandling her i departementet. 

Landbruksdepartementet understreker at det således på ingen måte er fattet noe nedleggingsvedtak.

Spørsmål: 


Innlevert 4. mars 1999 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 

Besvart 10. mars 1999 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«I dagens forskrifter er det svært liten mulighet for at erfaring som ambulansesjåfør blir tatt med i betraktning 

når en søker på ledige drosjeløyver. Det burde i større grad være mulig å få godskrevet slik erfaring. 

Kvalitetsmessig kan det ikke herske tvil om at ambulansesjåfører både takler trafikk, adressekjennskap 

og medisinske utfordringer, ofte i stressa situasjoner. Ser statsråden muligheten for at slik erfaring 

tillegges større vekt og at forskriftene kan endres i tråd med dette?» 

Svar: 

Tildeling av ledige drosjeløyver skjer etter dagens regler etter to spor. 

Løyver som blir ledige tildeles etter ansiennitet som full tids drosjesjåfør dersom noen av søkerne til ledig 

løyve har mer enn to års full tids praksis som drosjesjåfør. Bestått eksamen fra teoretisk opplæring godkjent 

av departementet teller i denne sammenheng som ett års ansiennitet. 

Nyopprettede løyver tildeles etter fylkeskommunens skjønn. Det samme gjelder løyver som blir ledige, 

når det ikke finnes søkere med mer enn to års full tids ansiennitet som drosjesjåfør. Ved slike skjønnstildelinger 

kan det legges vekt på praksis som sjåfør på buss og ambulanse, ikke bare på drosje. 

Med det behovsprøvde løyvesystemet vi har for drosjer i Norge, vil det trolig så godt som alltid være 

knapphet på ledige løyver i forhold til antallet personer som ønsker eget løyve. Samtidig er det en kjent sak 

at rekruttreringen til drosjesjåføryrket til tider er sviktende. Bruken av ansiennitetssystemet for tildeling av 

løyve kan bidra til å styrke rekrutteringen til drosjeyrket ved at drosjeførere som satser på yrket som leveveg 

kan forvente å få eget løyve etter en del år som sjåfør. Denne forventningen kan bidra til å sikre stabil 

rekruttering, og dermed den daglige tilgjengeligheten av drosjer for publikum. 

Jeg finner ingen grunn til å tvile på at en ambulansesjåfør eller en bussjåfør med lang yrkeserfaring vil 

kunne drive egen næringsvirksomhet med drosje. 

Dagens regler åpner også opp for at slike kan få løyve, selv om dette nok må regnes som unntak fra 

hovedregelen om at løyver skal tildeles den som har lengst ansiennitet som drosjesjåfør. 

Når vi har valgt å ha et drosjeløyvesystem som i de aller fleste tilfeller medfører sterk konkurranse om 

ledige løyver, mener jeg at myndighetene som lovgiver også bør ta et visst ansvar for at tildelingssystemet er 

utformet på en slik måte at det ikke svekker rekrutteringen til drosjeyrket. En endring vil også kunne føre til 

avgrensningsproblemer. Jeg mener at endringer i regelverket med sikte på å lovfeste rettigheter ved tildeling 

av drosjeløyve for andre grupper yrkessjåfører enn næringens egne, klart vil bidra til å øke problemet med 

sjåførmangel. Jeg vil derfor ikke ta initiativ til å endre forskriftene på dette punktet. 


Innlevert 5. mars 1999 av stortingsrepresentant Torbjørn Andersen. 


Spørsmål: 

«Eventuelt økte CO2-avgifter kan komme til å påføre prosessindustrien store ekstra kostnader som vil 

svekke konkurranseevnen vesentlig. Prosessindustrien i Aust- Agder, representert ved Norton i Arendal og

Lillesand, er en meget viktig industribedrift i fylket. Det er beregnet at CO 2-avgiftene slik de er foreslått i 

grønne skatter vil utgjøre 47 000 for hver arbeidsplass ved denne bedriften. 

Dersom dette vil vise seg å bli riktig hva mener statsråden konsekvensene blir for denne berdiften?» 

Svar: 

For at Norge skal oppfylle sine forpliktelser fra Kyotoprotokollen er det nødvendig for Regjeringen å 

utvide virkemiddelbruken på klimaområdet. I St prp nr 54 (1997-98) Grønne skatter gikk Regjeringen inn for 

å utvide CO2-avgiften til de anvendelser det tidligere ikke var betalt avgift, med 100 kroner pr tonn CO 2. 

Samtidig foreslo Regjeringen at det skulle innføres en ordning med kompensasjon til prosessindustrien blant 

annet for avgift på innsatsvarer som brukes som reduksjonsmiddel eller råvare til framstilling av metaller, 

metallegeringer og karbider. 

Under behandlingen av St prp nr 54 (1997-98) Grønne skatter gikk Stortinget mot at CO2-avgiften skulle 

utvides til å omfatte industrielle virksomheter som i dag ikke er ilagt CO2-avgift. I stedet ble Regjeringen 

bedt om å utrede et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. I den forbindelse satte Regjeringen 23.10.1998 

ned et bredt offentlig utvalg av fagpersoner. I Stortingets retningslinjer for utvalgets arbeid slås det fast at 

kvotesystemet i hvert fall skal omfatte de industrielle virksomheter som i dag ikke er ilagt CO2-avgift. 

Utvalget skal fremme sin innstilling innen 31.12.1999. Regjeringen vil etter dette komme tilbake til 

Stortinget med en ny vurdering av virkemiddelbruken på klimaområdet, og konsekvenser av denne.

Spørsmål: 


Innlevert 5. mars 1999 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt. 

Besvart 12. mars 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

«Ein utbyggjar i Time Kommune i Rogaland har vorte pålagd utgravingar til ein kostnad av 12 - 15 

millionar kroner før han kan byggja ut 120 tomter på området Kvåle. Området har vore regulert til bustadføremål 

frå 1969, og omfanget av utgravingane har ikkje vorte klårlagt før i 1998. 

Riksantikvaren har avvist anke både på reelt og formelt grunnlag. Meiner statsråden at saka er handsama 

etter regelverket, og at Riksantikvaren har teke rimeleg omsyn til alle relevante forhold ved handsaming av 

anken? 


Kåre Skretting sin anke til Riksantivaren i Oslo, datert 7. mai 1998, om reguleringsplan for Kvåle, Plan 

165, Time kommune. Anke av arkeologisk museums AmS, betingelser for frigiving gitt i brev av 06.04.98. 

K.M. Skretting AS 

Holbergsgt. 16 

Postboks 570 

4301 Sandnes» 

Svar: 

Eg viser til at den klagesaka representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt tek opp vart avgjord av Riksantikvaren 

ved vedtak av 23.02.99. 

Kulturminne frå før 1537 er i kraft av alder og informasjonsverdi dei mest verdifulle og ofte einaste 

kjelda til vårt lands tidlegaste historie. Desse kulturminna ber i seg store vitskaplege og miljømessige verdiar 

som i stor grad er knytt til det kulturmiljøet dei ligg. Lovgjevar har derfor bestemt at desse kulturminna er 

automatisk freda etter kulturminnelova. Det er derfor ei sentral målsetting i kulturminnepolitikken å ta vare 

på flest mogeleg av desse kulturminna intakt i deira opphavlege kontekst. 

Dersom private eller offentlege utbyggarar ønskjer å sette i verk utbygging som kjem i konflikt med 

automatisk freda kulturminne må utbyggar søke vernestyresmakta om løyve til å fjerna slike kulturminne. I 

dei tilfelle vernestyresmakta finn å kunne gje slik løyve, vert det normalt stilt krav om arkeologiske 

undersøkingar for å sikre det vitskaplege kjeldematerialet. Gjennomføringa av dei arkeologiske utgravingane 

i slike saker er først og fremst ein konsekvens av utbygger sitt ønske om utbygging, og skjer ikkje på 

grunnlag av vernestyresmakta si eigne behov og prioriteringar. Etter kulturminnelova er hovudregelen at 

utbyggar skal koste utgiftene knytt til nødvendige arkeologiske utgravingar. Regelen er i samsvar med eit 

generelt prinsipp i miljøforvaltninga om den som forbrukar eit miljøgode må betale for det. 

Praktiseringa av kulturminnelova sine føresegner om dekning av utgifter ved gjennomføring av arkeologiske 

undersøkingar og utgravingar vart drøfta i St meld nr 39 (1986-87) om bygnings- og fornminnevernet 

som Stortinget handsama og slutta seg til våren 1988. Meldinga slår fast at det ikkje er ønskeleg å 

endra prinsippet om kostnadsdekning, verken ut i frå vernefaglege synspunkt eller rettferdsomsyn.

Riksantikvaren sitt vedtak drøfter både tilhøvet til sakshandsaminga etter kulturminnelova og tilhøvet til 

planog bygningslova, heimelsgrunnlaget for dispensasjon etter kulturminnelova § 8 og omfanget og 

storleiken på dei arkeologiske gravekostnadene. Så langt eg har hatt høve til å vurdere saka er den etter mitt 

syn handsama i samsvar med gjeldande regelverk. 

Med omsyn til dei konkrete skjønnsmessige vurderingane i vedtaket viser eg til at Riksantikvaren sitt 

vedtak er endeleg og derfor ikkje kan påklagast. I ein slik situasjon der departementet ikkje har saka til formell 

handsaming vil eg ikkje kommentere dette nærare. 

I denne saka søkte klager og om statleg tilskott til dekning av kostnader ved arkeologiske utgravingar 

etter kulturminnelova § 10, dersom vedtaket vert opprettheldt. Dette vil Riksantikvaren komme tilbake til i 

form av eit eige vedtak. Dette vedtaket kan påklagast til departementet. Eg finn det derfor ikkje riktig å 

kommentere dei konkrete problemstillingane som er knytt til den saka. 

Departementet har motteke ein del skriv og spørsmål om utgifter knytt til arkeologiske utgravinger. Eg 

kan forstå at store kostnader kan opplevast som konfliktfylt i høve til ønskje om ein smidig og kostnadseffektiv 

gjennomføring av tiltaket. Det vil derfor vere naturleg at det offentlege kulturminneutvalet som 

er under etablering ser nærare på omfanget av kostnadene ved dei arkeologiske utgravingane og om ein bør 

vurdere ei noe anna fordeling av kostnadene mellom utbyggar og staten. 

Med omsyn til organiseringa av den arkeologiske utgravingsverksemda viser eg til at departementet arbeider 

med å endra forskriftene til kulturminnelova om fagleg ansvarsdeling og gjennomføring av arkeologiske 

utgravingar. I dette arbeidet legg ein vekt på 

å etablere eit klart skilde mellom utøving av forvaltningsmynde og gjennomføring av arkeologiske utgravingar 

(skilde forsking og forvaltning), sikre kapasitet, fleksibilitet og kvalitet ved gjennomføring av 

arkeologiske utgravingar og sikre kompetansen hos dei etablerte instansar som utfører utgravingar. Ein tek 

sikte på å få gjennomført denne endringa i løpet av våren. 

Spørsmål: 


Innlevert 5. mars 1999 av stortingsrepresentant Børge Brende. 


«FD varsler «foreløpig ikke skatteplikt på premiefritak ved uførhet for inntektsåret 1999 og tidligere år». 

Departementet la opprinnelig opp til beskatning av forsikringsytelsen. Det er positivt at departementet 

frafaller beskatning for i år og tidligere, men man åpner dessverre for dette fra og med år 2000. Hvis finansministeren 

kommer til den konklusjon at man for fremtiden vil skattlegge premiefritak ved ervervsmessig 

uførhet, vil departementet da fremlegge dette for Stortinget for endelig vedtak?» 

Svar: 

Livsforsikringer kan etter forsikringsavtalen gi rett til premiefritak når den som er forsikringstaker eller er 

forsikret etter avtalen blir ervervsmessig ufør. Dette gjelder både individuelle forsikringer og kollektive 

ordninger. 

Premiefritak innebærer at forsikringstakeren slipper å innbetale premie så lenge vilkårene for et slikt 

fritak er oppfylt. Premien dekkes i hele denne perioden av forsikringsselskapet. Opptjening av rettigheter, i 

første rekke senere alderspensjon el, skjer som om det ble innbetalt premie av den som har forsikringen. 

Skatteteknisk anses premiefritak som en forsikringsytelse. Det blir i skattemessig sammenheng avgjørende 

for personlige skattytere om denne forsikringsytelsen anses som pensjon, som skal beskattes som 

personinntekt. Den skatteplikten som kan utledes fra dette har etter alt å dømme vært håndhevet forskjellig 

og har blitt aktualisert etter skattereformen i 1992. 

Når det gjelder individuelle pensjonsforsikringsavtaler etter skatteloven (IPA), kom det som en følge av 

innføringen av IPA-ordningen i 1997 nye rutiner for innberetning til ligningsmyndighetene for inntektsåret

1998. Det er derfor først for dette inntektsåret forsikringsselskapene har innberettet disse særlige ytelsene 

som skattepliktig personinntekt. Skattlegging nå kunne ha ført til tyngende restskatter. 

Jeg kan forstå at mange har problemer med å akseptere den skattetekniske fortolkningen som begrunner 

skatteplikten og med å anse skatteplikten som rimelig. Uttrykket «premiefritak» dekker over en totrinns 

prosess, der uførhet først utløser en forsikringsytelse, som så brukes til å dekke premien. 

Finansdepartementet vil i forbindelse med skatteopplegget for år 2000 foreta en vurdering av om det fra 

dette inntektsåret bør innføres et lovfestet skattefritak for premiefritak i tilknytning til de ulike forsikringsproduktene, 

eller om en varig skatteplikt bør reguleres og tydeliggjøres i skatteloven på en hensiktsmessig 

måte. Stortinget vil derfor bli forelagt hvordan de varige skattereglene på området skal være, 

uansett hvilket forslag departementet kommer frem til. For inntektsårene 1999 og tidligere har departementet 

bedt Skattedirektoratet om å sørge for at beskatning unnlates.

Spørsmål: 




«Finanskomiteen forutsatte i høst fradrag for ekstrautgifter til fergebilletter og bompenger ved nødvendig 

bilbruk. Spesialrådgiver Sunde ved Fylkesskattekontoret i Sør-Trøndelag sier at «det gjør det vanskelig for 

skatteetaten at FD ikke har forskriftene ferdige.». Mangelen på eksakte forskrifter gjør at Sunde ber 

ligningskontorene om ikke å gi fradrag for bompenger og ferjeutgifter på skattekortet. Hvilke initiativ vil 

statsråden ta for snarest å fastslå at denne type utgifter er fradragsberettiget?» 

Svar: 

I skatteopplegget for inntektsåret 1999 ble det foreslått å innføre en standardisert modell (reiseavstandsmodellen) 

for beregning av fradrag for reise mellom hjemmet og arbeidsstedet, noe Stortinget fulgte 

opp. Fradragsmodellen er basert på reiseavstand. Denne registreres en gang for alle (så lenge bopelen og 

arbeidsforholdet består) og automatisk fradragsberegning skjer etter satser per kilometer, uavhengig av 

reisemåte. For 1999 er satsen kroner 1,40 per kilometer. De første kroner 7 000 er som før ikke 

fradragsberettiget. I innstillingen til skatteopplegget for 1999 ble det også lagt til grunn at det skal gis fradrag 

for ekstrautgifter til ferge, bom eller tilsvarende når bil er nødvendig for å komme til og fra arbeidet. 

Reiseavstandsmodellen reiser flere praktiske spørsmål som må løses i forskrift, herunder utforming av 

reglene om fradrag for ekstrautgifter til ferge, bom eller tilsvarende. Arbeidet med utkast til denne forskriften 

er snart avsluttet og vil deretter sendes på høring. Ligningskontorene vil kunne legge høringsutkastet til 

grunn i saker vedrørende endring av skattekort. Forskriften vil foreligge i god tid før oppstart av 

ligningsbehandlingen for inntektsåret 1999.

Spørsmål: 





Innlevert 8. mars 1999 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 16. mars 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

«Viseutenriksminister Isabel Allende og en delegasjon med kubanske journalister har nylig besøkt Norge. 

I samtaler kom det klart til uttrykk at de ønsker at Norge skal etablere ambassade i landet. Det er positivt at 

regjeringen øker kontakten med Cuba, og på den måten viser at en ikke aksepterer den ødeleggende 

amerikanske blokaden av landet. Det virker imidlertid underlig at det ikke blir etablert en ambassade i landet. 

Hvordan er framdriften for etablering av amassade på Cuba ?» 

Svar: 

Historisk sett var det Cubas betydning for norsk skipsfart og som klippfiskmarked som førte til opprettelsen 

av en norsk fagstasjon i Havana allerede 1906, vår første i Latin-Amerika. Den ble imidlertid 

nedlagt i 1966, og ambassaden i Mexico er i dag sideakkreditert til Cuba. 

Kontakten mellom Norge og Cuba siden den gang har vært relativt beskjeden. De bilaterale forholdene 

har imidlertid de siste årene tatt seg noe opp. Med daværende statssekretær Jan Egelands besøk på Cuba i 

1994 ble det innledet en viss regelmessig besøksutveksling på politisk nivå. Det første offisielle besøket av 

en norsk statsråd til Cuba fant sted så sent som i april 1997, da daværende kulturminister Turid Birkeland 

besøkte landet. Det siste året har statssekretær Janne Haaland Matlary besøkt Cuba. 

Til tross for en prosentvis markert økning i den norsk-kubanske samhandelen i 1996-97, er de økonomiske 

forbindelsene fortsatt svært begrenset. Kubanerne har problemer med å skaffe nødvendig valuta og 

garantier. En del norske bedrifter har imidlertid vist interesse for det kubanske markedet, bl.a. innenfor 

fiskeoppdrett og -eksport. Etter hvert som kontakten mellom Norge og Cuba øker, er det mulig at også den 

økonomiske samhandelen vil ta seg opp. 

Den norske bistanden til Cuba er også svært begrenset, rundt 7-8 mill. kroner de siste årene. Unntaket var 

1997 da det ble gitt en ekstrabevilgning på grunn av orkanen Lili. 

Den økte kontakten mellom Norge og Cuba i løpet av det siste året har i stor grad dreid seg om etablering 

av en norsk-kubansk dialog om menneskerettigheter i det moderne samfunn. Denne dialogen har vært en 

kritisk dialog om sentrale MR-spørsmål, hvor ett aspekt har vært pressens rolle. Flere besøk har inngått i 

dialogen, i forbindelse med seminarer både på Cuba og i Norge. Det tas for øvrig sikte på et oppfølgingsmøte 

i Norge, hvor sentrale emner vil være demokrati og spørsmål om beskyttelse av menneskerettigheter. 

Fra norsk side ønsker vi å utvide denne dialogen til også å omfatte andre områder for norsk-kubanske 

bilaterale forbindelser. 

En viktig forutsetning for opprettelse av en stedlig ambassade er imidlertid at forbindelsene - politisk, 

økonomisk og på andre måter - har et omfang som berettiger dette. Vi er ikke der ennå når det gjelder våre 

forbindelser med Cuba. 

Saken har også en budsjettmessig side. Innenfor de budsjettrammene vi har til drift av norsk utenrikstjeneste, 

må vi husholde som best vi kan. Det er derfor i dag ikke mulig å opprette en ambassade på Cuba 

uten å måtte nedlegge en annen utenriksstasjon.


Innlevert 8. mars 1999 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 16. mars 1999 av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson. 

Spørsmål: 

«Politiet i Stavanger skal behandle anmeldelsene fra chilenere som er bosatt i Norge, og som på ulike 

måter har vært utsatt for Pinochets undertrykkende og diktatoriske regime. Imidlertid virker det som om 

sakene avventes med tanke på utviklingen i England. Hva gjør statsråden for å sikre at Norge aktivt bidrar til 

at Pinochet blir stilt til ansvar for sine handlinger, evt hva blir gjort for å få satt fri de mange politiske 

fangene Chile har i dag ?» 

Svar: 

Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet ble arrestert i England på begjæring av den spanske påtalemyndighet 

16. oktober i fjor. Pinochet er begjært utlevert til Spania og denne utleveringsbegjæringen er 

fortsatt til behandling i det britiske rettsvesen. Lovlordene i Overhuset skal avsi en ny kjennelse etter at den 

første ble opphevet som følge av inhabilitet. Både Storbritannia og Spania er parter i den europeiske 

utleveringskonvensjon av 13. desember 1957, og det er denne konvensjonen som danner det rettslige 

grunnlag for behandlingen av utleveringssaken. 

Det er i samsvar med statspraksis innenfor Europarådssystemet at tredjestater ikke intervenerer i en 

pågående behandling av utleveringssaker. Denne praksisen støtter seg på såvel hensynet til rettsvesenets 

uavhengighet som respekt for andre staters suverenitet. Heller ikke den britiske eller den spanske regjering 

har gitt uttrykk for noen bestemt holdning i forbindelse med utleveringsbegjæringen, men nøyd seg med å 

vise til at saken er under behandling i rettsvesenet. Det er den spanske påtalemyndighet som har fremmet 

den begjæring som nå er til behandling i det britiske rettsvesen. På denne bakgrunn finner ikke Regjeringen 

å ville fravike den nevnte praksis. 

Som representanten Langeland nevner i sitt spørsmål, blir anmeldelser av Pinochet som er innlevert fra 

chilenere i Norge behandlet av politiet i Stavanger og Rogaland Statsadvokatembete. Det er i Norge bred 

politisk enighet om og lang tradisjon for at påtalemyndigheten utøver sine funksjoner uten innblanding fra 

politiske myndigheter. Jeg finner det av den grunn ikke riktig å kommentere enkeltsaker som 

påtalemyndigheten har til vurdering. 

Når dette er sagt vil jeg tilføye at det ikke bør herske tvil om at Regjeringen er opptatt av å styrke mulighetene 

for straffeforfølgning av personer som gjør seg skyldige i den typen handlinger Pinochet er tiltalt 

for. Norge fordømte klart Pinochets blodige kupp mot den demokratisk valgte regjeringen i 1973 og det 

påfølgende terrorregimet som med sine massive brudd på menneskerettighetene og humanitær rett kostet 

flere tusen mennesker livet. Det sterke norske engasjement under opprettelsen av den nye permanente 

internasjonale straffedomstolen under Roma- konferansen sist sommer er et utslag av ønsket om å styrke 

mulighetene for straffeforfølgning av dem som gjør seg skyldige i de alvorligste brudd på internasjonal 

humanitær rett. Det samme gjelder vårt engasjement for etableringen av og virksomheten til de to 

tribunalene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Når den permanente internasjonale straffedomstolen trer 

i funksjon vil adgangen til å straffeforfølge personer som anklages for folkemord, forbrytelser mot 

menneskeheten samt alvorlige krigsforbrytelser bli vesentlig utvidet. 

Når det gjelder den del av spørsmålet som omhandler politiske fanger i dagens Chile, anerkjenner ingen 

av de sentrale menneskerettighets-organisasjonene personer dømt for politisk motiverte lovstridige 

handlinger begått etter Pinochets avgang i 1990 som politiske fanger. Deres aktiviteter er rettet mot dagens 

demokratisk valgte regjering, og dette gjør dem ikke til politiske fanger i de sentrale MR-organisasjonenes 

øyne.

President Aylwin (1990 - 1994) løslot i sin regjeringsperiode alle politiske fanger som på det tidspunkt 

satt i chilenske fengsler. Dette gjaldt til sammen mer enn 300 mennesker. Mange av disse fikk sin straff 

omgjort til eksil i utlandet, andre ble benådet. 

Det var imidlertid en rekke personer som i denne tiden var tiltalt for politisk motiverte handlinger begått i 

diktaturtiden, men som av ulike grunner ikke hadde fått saken sin pådømt. Disse mistet muligheten til å få 

sin sak avsluttet, nettopp fordi de fysisk ikke befant seg i fengsel. Vi er i dag kjent med slike tilfeller - 

personer som etter Aylwins amnesti i 1990 er dømt for politisk motiverte handlinger begått før Pinochets 

avgang, og som ikke har sonet sin dom ferdig. 

Disse fangenes situasjon følges tett av sentrale chilenske menneskerettighetsorganisasjoner som f.eks. 

FASIC. Norske myndigheter har nær kontakt med og støtter aktivt flere av disse organisasjonene, i tillegg til 

at Norge følger opp enkeltsaker overfor chilenske myndigheter i de tilfeller der dette er naturlig. Etter 

Regjeringens syn spiller de chilenske menneskerettighetsorganisasjonene en viktig rolle for konsolidering av 

det chilenske demokratiet, på sam 

me måte som de i sin tid gjorde en viktig innsats for avskaffelsen av diktaturet. 

Det finnes i chilenske fengsler i dag en rekke innsatte som selv betrakter seg som politiske fanger. Den 

revolusjonære grupperingen Frente Patriotico de Manuel Rodriguez har utarbeidet en liste med navn på 91 

chilenske "politiske fanger". Denne listen er lagt ut på internett. Samtlige av personene på denne listen er 

dømt for lovbrudd begått etter 1990, og ingen av disse har fått anerkjent en status som politiske fanger eller 

fått medhold i sitt syn fra noen av de politisk uavhengige chilenske MR- organisasjonene. 

Spørsmål: 


Innlevert 8. mars 1999 av stortingsrepresentant Jørn L. Stang. 


«Import på hunde- og kattemat skal etter opplysninger være tollfritt. Import på hestefor skal imidlertid 

være belagt med tollavgifter. Felleskjøpet har inntil nylig vært enerådende på markedet med sine hesteforprodukter. 

(Norske produkter.) I dag er det firmaer som ønsker å konkurrere med Felleskjøpet slik at det 

blir mer konkurranse i markedet. 

Kan statsråden bekrefte om det er tollavgifter på import av hestefor og bør det i så fall være tollavgifter 

på hestefor i fremtiden?» 

Svar: 

Landbruksministeren har ansvaret for nedsettelse av tariffmessig toll på landbruksvarer. Jeg har derfor 

forelagt spørsmålet for landbruksministeren. Hans merknader er innarbeidet i svaret. 

Hundemat og kattemat var tidligere såkalte ikke- importregulerte landbruksvarer. Det skyldtes i hovedsak 

at produksjon av slikt fôr ikke var sentralt i landbrukspolitisk sammenheng. Tollsatsen på hundemat og 

kattemat er derfor lav og i mange tilfeller fri. 

Som fôr til hester benyttes i hovedsak høy. Import av høy på kapittel 12.14.9091 i tolltariffen ilegges kr 

1,39 pr kg i toll uavhengig av anvendelse. Næringspolitisk er det viktig å opprettholde grunnlaget for norsk 

produksjon av høy. Jeg ser det derfor som naturlig å ha toll på høy også i fremtiden. Som hovedregel 

omsettes høy direkte og det er derfor få mellomledd i dette markedet. 

Når det gjelder Felleskjøpets produksjon av ulike kraftfôrblandinger beregnet til hester, er disse varene 

omfattet av korn- og kraftfôrpolitikken. Tollvernet for korn til kraftfôr administreres på en slik måte at 

norskprodusert korn gis en prismessig preferanse i forhold til utenlandsk, importert korn. Begrunnelsen for 

dette er å sikre avsetningen av norsk korn. Jeg kan ikke se elementer i korn- og kraftfôrpolitikken som gir 

Felleskjøpet en begunstiget posisjon i forhold til eventuelle andre norske produsenter av kraftfôr til hester.

Spørsmål: 




«Vil statsråden ta til orde for en regelendring slik at ikke døve er avskåret fra å arbeide som fiskere?» 

Begrunnelse: 

Håkon Korneliussen har arbeidet på diverse fiskebåter i snart 10 år, uten at hans døvhet har hindret han i 

å gjøre en tilfredsstillende jobb. 

Håkon Korneliussen var til legeundersøkelse hos sjømannslegen i Tromsø den 22. februar 1999. Utfallet 

av legebesøket ble at Håkon Korneliussen ikke fikk godkjent legeerklæring til å drive fiske fordi han er døv. 

Konsekvensen er at han nå står uten arbeid fordi hans handikap i regelverket gjør han uegnet til å drive fiske. 

Dette til tross for at han har arbeidet om bord i fiskebåter i snart 10 år. Dette yrkesforbudet vil trolig få 

alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser for han, i tillegg til den ulempen døvheten innebærer. 

Regelverket som regulerer dette tilfellet er sjømannslovens § 26 og forskrift om legeundersøkelse av 

arbeidstakere på skip m.v. Det fremgår av forskriftens § 10 at Sjøfartsdirektoratet kan dispensere fra 

forskriften. Ifølge opplysninger fra sjømannslegen i Tromsø, vil det svært sjeldent gis dispensasjon for døve, 

noe som altså innebærer at Håkon Korneliussen og andre døve i praksis blir diskvalifisert fra fiskaryrket. 

Svar: 

Reglene for kontroll av helse er fastsatt i § 26 i Sjømannsloven av 30. mai 1975 nr. 18 med tilhørende 

forskrift av 3. februar 1986 nr. 237 om legeundersøkelse av arbeidstakere på skip m.v. I forskriftens § 4 nr. 

2 bokstav d) heter det at søkeren "bør vanligvis ikke ha større hørselstap på det beste øre enn 40 dB ved 

frekvensene 500 - 2000 Hz og 60 dB ved 3000 - 4000 Hz." 

Jeg forstår at representanten Bastesens spørsmål har sin bakgrunn i en konkret sak der et vedtak om å 

nekte å utstede helseerklæring er påklaget. Etter det jeg er gjort kjent med, er klagen inneværende uke 

oversendt den spesielle klageinstans for slike saker. Jeg finner det på denne bakgrunn ikke riktig å gripe inn 

i den konkrete sak, men begrenser meg til mer generelle kommentarer. 

I forskriftens § 4 nr. 3, andre ledd heter det at "Høreapparat kan unntaksvis tillates for yrkessjømenn som 

tjenestegjør i maskin eller tilhører matstell- og tjenestepersonalet. Betingelsen er at han derved oppnår sosial 

hørsel, dvs. en taleforståelse på minst 2½ meter." Søkeren skal heller ikke oppfylle dette minstekravet til 

sosial hørsel. 

Siktemålet med bestemmelsene er å sikre arbeidstakernes liv, helse og arbeidsmiljø. Arbeid til sjøs er 

forbundet med risiko, og arbeid på fiskefartøy er intet unntak i så måte. At arbeidsplassen er i bevegelse og 

er utsatt for vær og vind setter ekstra krav til årvåkenhet og funksjonsevne. Det å ikke oppfylle kravene til 

hørsel vil øke faren for ulykker både for den døve og for de andre om bord. Arbeid om bord uten hørsel vil 

medføre at de vanlige kommunikasjonskanalene som tale og lydalarmer ikke vil kunne brukes og at de om 

bord vil måtte fokusere på dette i tillegg til de andre arbeidsoperasjonene som skal utføres. Dette vil øke 

presset på de tilgjengelige ressursene, og faren for ulykker om bord generelt og for den døve spesielt, vil øke. 

Det er min vurdering at en person som ikke oppfyller minstekravene til hørsel, og som således har redusert 

evne til å kommunisere, er en for stor risiko for seg selv og for de andre om bord. En eventuell 

endring av regelverket ut fra rent sosiale kriterier for å gi døve adgang til arbeid om bord ville sette et for 

lavt krav til funksjonsevne. Det ville kunne skapes presedens for en utvikling som vi ikke er tjent med. 

Jeg har stor forståelse for den vanskelige situasjon som hyrenektede kommer i, men hensynet til helheten 

når det gjelder personsikkerhet til sjøs må komme først. På denne bakgrunn finner jeg det ikke tilrådelig 

med en regelendring slik at døve ikke er avskåret fra å arbeide som fiskere.

Spørsmål: 


Innlevert 8. mars 1999 av stortingsrepresentant Torbjørn Andersen. 

Besvart 15. mars 1999 av fungerende forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

«Evjemoen militærleir i Evje og Hornes kommune i Aust-Agder ble vedtatt opprettholdt i langtidsmeldingen 

til forsvaret. Kan Statsråden gi en foreløpig redegjørelse for hvilke oppgaver som kan være mest 

aktuelle å tilføre Evjemoen for å gi denne leieren en beste mulig forsvarsstrategisk betydning og samtidig 

tilføre leieren et aktivitetsnivå som forutsatt i langtidsmeldingen?» 

Svar: 

Regjeringen har i St meld nr 22 (1997-98) ikke omtalt aktivitetsnivået ved de enkelte av Hærens garnisoner. 

Som et ledd i arbeidet med å oppnå balanse mellom mål og midler, lister meldingen ulike tiltak som 

det kan bli nødvendig å vurdere ytterligere. I denne sammenheng er aktivitetene ved Hærens utdanningsgarnisoner 

ett av mange tiltak som må vurderes. Forsvarskomiteen har i sin Innst S nr 245 (1997- 

98) bemerket at man finner det naturlig at Evjemoen opprettholdes og videreføres som et sentrum for 

landforsvarets tilknytning til Sør-Vestlandet. 

Arbeidet med departementets endelige styringsdokument for forsvarsplanlegging i perioden 1999 - 2006 

er under sluttføring. Forsvarskomiteens merknad vil bli gjenspeilet i de føringer som jeg vil gi til 

Forsvarssjefen. Virksomheten i Forsvarets organisasjon må fokuseres mot å løse de pålagte oppgaver samt å 

oppnå intensjonene i de politiske føringer. En 

av Forsvarets hovedutfordringer er imidlertid å finne en balanse mellom oppgavene og de ressurser som 

stilles til rådighet. En annen hovedutfordring er å oppnå en rimelig balanse mellom kostnadene forbundet 

med drift av organisasjonen og behovet for investering i nytt materiell. Virksomheten må derfor være under 

kontinuerlig vurdering og utvikling for å tilpasses krigsstrukturens behov og de økonomiske 

rammebetingelsene. 

Departementet vil i det endelige styringsdokumentet ta initiativ til en rekke utredninger som skal skaffe 

beslutningsgrunnlag for fremtidige avgjørelser. Jeg er videre kjent med at også Forsvarssjefen har iverksatt - 

og planlegger - egne utredninger med samme formål. Av de mange områder som vurderes er landforsvarets 

fredsstruktur og styrkeproduksjon. Hensikten er å muliggjøre en rasjonalisering og effektivisering av 

Forsvarets virksomhet. Jeg vil i styringsdokumentet gi føringer med hensyn til rekkefølge og tid for de 

utredninger som skal gjennomføres i Forsvarets organisasjon. Arbeidet er omfattende og ressurskrevende. 

Det må derfor avsettes nødvendig tid for at resultatet skal ha den ønskede kvalitet som beslutningsgrunnlag. 

De beslutninger som skal tas vil være av avgjørende betydning for Forsvarets fremtidige organisasjon og 

virksomhet. Jeg ønsker derfor å avvente resultatene av de utredninger som skal gjennomføres. Det vil gi 

grunnlag for å foreta en helhetlig vurdering av landforsvarets fremtidige virksomhet, herunder aktiviteten 

ved de enkelte garnisoner. Under departementets behandling av Forsvarssjefens anbefalinger vil det blant 

annet vurderes om tiltakene er i samsvar med de politiske føringer fra Storting og regjering. Eventuelle 

organisasjonsendringer som krever Stortingets medvirkning vil bli lagt frem for Stortinget på ordinær måte. 

Spørsmål: 



Besvart 16. mars 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen.

«Bodø er Nordland Fylkes hovedstad, med både sildoljefabrikk og fryseindustri for sild og annen fisk, 

men befinner seg ikke på listen over godkjente importhavner. Bodø er heller ikke på listen over godkjente 

grensepasseringspunkt i henhold til EØS og Schengen-avtalen. Kan Fiskeriministeren bidra til at Bodø får 

status som importhavn og grensepasseringspunkt som EØS-havn, med fulle rettigheter?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til brev til Justisministeren av 11. desember 1998, besvart 4. januar 1999 der jeg stilte spørsmål 

om hvor mange havner som ville bli godkjent som importhavner, uten å få svar på mitt spørsmål. 

Derfor retter jeg nå et formelt spørsmål til Fiskeriministeren om samme sak, men nå spesifikt om Bodø. 

Det er bekymring på kysten for hvilke følger Schengen-avtalen vil få og spesielt er bekymringen stor i 

fiskeindustrien som importerer råstoff. Jeg er, gjennom oppslag i Nordlands Framtid 5. mars 1999, blitt gjort 

kjent med at Bodø ikke er tenkt som importhavn. Det er bekymring i Bodøs næringsliv for at mangel på 

prioritering fra statens side overfor Bodø skal bli et kraftig tilbakeslag for næringslivet i byen, med god 

grunn. 

Det hadde også vært på sin plass om vi kunne få vite hvor mange importhavner som er tenkt i Norge og 

lokaliseringen av disse, samt grensepasseringspunkter og transitthavner i henhold Schengen- og EØSavtalen. 

Svar: 

Det vises blant annet til at Bodø ikke er på listen over godkjente importhavner. Jeg legger til grunn at det 

siktes til veterinære grensekontrollstasjoner opprettet i medhold av revidert vedlegg I i EØS-avtalen, som 

trådte i kraft 1. januar d.å. 

Det er opprettet tyve grensekontrollstasjoner som kun skal kontrollere fiskevarer. Listen over disse samt 

liste over øvrige grensekontrollstasjoner følger vedlagt dette brev. Hvorfor ingen er lokalisert i Bodø er 

begrunnet i følgende: 

Fiskeridepartementet har lagt til grunn en kontrollmodell hvor det ikke er avgjørende hvor selve 

grensekontrollstasjonen er lokalisert. Modellen bygger på at grensekontrollstasjonen må ha kontorfasiliteter, 

mens selve kontrollen kan skje på et kontrollsenter. Dette kan være et mottaksanlegg som ikke er lokalisert 

på samme stedet som grensekontrollstasjonen. Etter denne modellen trenger grensekontrollstasjonen i 

prinsippet ikke omfatte mer enn kontorfasiliteter som skal sikre at den er i stand til å ivareta de 

administrative prosedyrer. Således må leveranser fra 

tredjelandsfartøyer i Bodø av fisk som ikke er fersk, forholde seg til Svolvær som grensekontrollstasjon. 

Dette innebærer imidlertid ikke mer enn at melding sendes til Svolvær, mens fartøyet går til Bodø. På denne 

bakgrunn blir det mindre viktig hvor grensekontrollstasjonens kontor er lokalisert. 

Jeg vil legge til at kontrollsystemet er kontrollert av ESA. Foreløpig har vi ikke mottatt deres konklusjoner. 

Dersom det konkluderes med at distansen fra Svolvær til Bodø er for lang til at Bodø kan sortere 

under grensekontrollstasjonen i Svolvær, må det vurderes å opprette grensekontrollstasjon også i Bodø. Det 

forutsetter at Bodø har anløp av fartøyer med fangster som omfattes av grensekontrollen. Så langt 

Fiskeridepartementet bragte i erfaring før nåværende liste ble opprettet, var dette ikke situasjonen i fjor. 

I tillegg til ESAs vurderinger av kontrollsystemet, vil også andre erfaringer som er gjort i den perioden 

systemet har fungert, bli evaluert. Dette vil danne basis for en eventuell revurdering av lokaliseringen av 

grensekontrollstasjonene, herunder om antallet skal økes. Styrende for vurderingen vil være målsetningen 

om at handelsmønsteret skal opprettholdes i størst mulig grad. 

Betegnelsen EØS-havner har sammenheng med en fremforhandlet avtale mellom Norge og EU. Avtalen 

innebærer at EU-fartøyer skal kunne lande fangster i Norge uten å måtte omsette disse gjennom 

fiskesalgslagene slik råfiskloven påbyr. Av hensyn til blant annet ressurskontrollen må landingene skje i 

bestemte utpekte havner. Det systemet som avtalen etablerer er en transitt, og avtalen omtales derfor gjerne 

som transittavtalen. Avtalen er imidlertid ikke finalisert. EU-fartøyer må derfor foreløpig forholde seg til 

fiskesalgslagene på samme måte som andre fartøyer. Likeledes har utvelgelsen av EØS-havner så langt ikke 

hatt noen realitet for de havner som er utpekt. Jeg gjør oppmerksom på at Bodø er en av de tyve havnene 

som er utpekt for dette formålet. Øvrige havner er Kristiansand, Egersund, Husøy, Bergen, Måløy, Ålesund, 

Kristiansund, Rørvik, Svolvær, Melbu, Myre, Andenes, Harstad, Tromsø, Skjervøy, Hammerfest, 

Honningsvåg, Båtsfjord og Vardø.

Når det gjelder grensepassering i henhold til Schengenavtalen har et utvalg sett nærmere på antall og 

lokalisering av grenseovergangssteder, samt hvordan grensekontrollen kan organiseres ved ankomst sjøveien 

og i lufthavnene. Dette utvalget legger frem sin rapport i dag 16. mars. Av anbefalingen fremgår det blant 

annet at Bodø skal være grenseovergangssted. Listen over samtlige grenseovergangssteder som utvalget 

foreslår etableres, er en anbefaling til Justisministeren. Det er således Justisdepartementet som vil forestå den 

videre håndtering av utvalgets rapport. 


Liste over norske grensekontrollstasjoner for import av levende dyr, næringsmidler og andre produkter av 

animalsk opprinnelse - oppdatert 1/1/99. 


Innlevert 9. mars 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 19. mars 1999 av fungerende justisminister Dagfinn Høybråten. 

Spørsmål: 

«En rekke kulturorganisasjoner og institusjoner mister mulighetene til å ha sivilarbeidere dersom Innst. 

S. nr. 177 blir tolket på strengest mulig måte. Dette kan føre til dramatiske konsekvenser for kulturlivet. 

Kulturen er uten tvil både fredsskapende og konfliktforebyggende arbeid og gir oss som nasjon identitet som 

det flerkulturelle samfunnet Norge er. Er statsråden enig i at kultur er fredsskapende arbeid, og vil statsråden 

sørge for at sivilarbeidere kan avtjene verneplikten i kulturinstitusjoner?» 

Svar: 

Jeg viser til Innst. S nr 177 -1995-96 side 3, hvor det bl a het: "Fleirtallet går videre ut fra at det kan bryte 

med prinsippet om førebuing til krigs- og krisedisponering å avgje personell til utprega kulturelle og 

vitskapelige føremål. Fleirtallet oppfordrar difor departementet om ikkje å avgje personell til desse oppgåvene 

med mindre dei kan definerast innafor ramma av førebuande eller fredsskapande teneste." 

Justisdepartementet har i tildelingsbrevet for 1999 instruert siviltjenesteadministrasjonene at praksis ved 

tildeling av oppdrag skal bringes i overensstemmelse med Justiskomiteens oppfordring. 

Departementet har lagt til grunn at komiteen har ønsket at avgivelse av mannskap til oppdrag i kultursektoren 

skal begrenses til tilfeller hvor det er en forbindelse mellom oppdraget og den fredsskapende/ 

voldsforebyggende effekt. 

Det kan hevdes at alt kulturarbeid i ytterste konsekvens er fredsskapende, og at alle oppdrag i kultur 

sektoren følgelig derfor bør opprettholdes, men en slik fortolkning av komiteens uttalelse finner jeg det 

vanskelig å forene med en meningsbærende forståelse av komiteens uttalelse. 

Jeg har derfor lagt opp til en praksis hvor det skal være en viss nærhet mellom det oppdraget mannskapet 

skal utføre og en voldsforebyggende effekt. Når det gjelder kultur og idrettsarbeid rettet mot barn og unge, 

legger jeg opp til en relativt liberal godkjenningspraksis, hvor alle oppdrag som konkret tar sikte på å 

aktivisere barn og unge i kultur- og idrettsaktiviteter skal godkjennes. Når det gjelder forskningsoppdrag vil 

forskning innenfor bistand, fredsforskning og voldsforebygging bli prioritert. 

Som en overgangsordning har jeg også bestemt at små og sårbare kulturinstitusjoner, så som museer, 

biblioteker mv skal kunne få fornyet sine oppdrag i hele 1999. Likeledes vil disse institusjoner få tildelt 

mannskap, dersom det ikke kan skaffes nok ordinære oppdrag utenfor kultursektoren. 

De kulturinstitusjoner som først og fremst vil bli rammet er større institusjoner som NRK, større teatre 

og lignende institusjoner. NRK har vært den største enkeltavtager av sivile vernepliktige innenfor 

kultursektoren med opptil 40 mann i oppdrag.

Jeg vil understreke det viktige prinsipp som også stortingsflertallet påpeker i Innst.S. nr.177, at sivile 

vernepliktige ikke skal erstatte ordinær arbeidskraft. 

Justiskomiteens oppfordring i Innst. S. nr. 177 gjør det lettere for Justisdepartementet å satse på 

forebyggende fredsarbeid og målrettet voldsforebyggende tjeneste for sivile vernepliktige. 

Jeg minner til slutt om at Stortinget i møte 13. mai 1996 med 68 mot 47 stemmer vedtok at siviltjenesten 

skal være verne relevant i forhold til fredsskapende arbeid og at det bør legges vekt på konfliktforebyggende, 

fredsbevarende og samfunnsnyttig arbeid i tjenesten. 

Spørsmål: 


Innlevert 9. mars 1999 av stortingsrepresentant Signe Øye. 


«Stortinget har i Inns. S. nr. 192 (1997/98) vedtatt at noen kommuner skal prøve ut et introduksjonsprogram 

for flyktninger og asylsøkere slik at de kommer raskere ut i arbeid. En viktig del av et slikt opplegg er 

en økonomisk ytelse utenfor sosialhjelp-systemet knyttet til den enkeltes arbeidsinnsats. Kan en slik 

kommunal kursstønad knyttet til introduksjonsprogrammet unntas fra skatt på linje med kursstønad i 

arbeidsmarkedstiltak?» 

Begrunnelse: 

I dagens skattelov finner ikke ligningsmyndighetene noen hjemmel for å unnta en slik ytelse for skatt. En 

ordning med skattepliktig lønn og kommunen som arbeidsgiver for de nyankomne flyktningene er neppe 

aktuelt, da det vil forutsette andre økonomiske rammebetingelser enn det integreringstilskuddet gir i dag, og 

det vil sannsynligvis skape nye motsetninger mellom hjelpetrengende grupper. 

Svar: 

Det finnes i dag ingen hjemmel i skatteloven som unntar den skisserte stønad fra skatteplikt på linje med 

ytelser etter sosialtjenesteloven og etter sysselsettingsloven. Dersom man finner at stønaden bør være 

skattefri, må det gis en egen hjemmel for skattefritak. Finansdepartementet har ikke vurdert om det bør gis et 

slikt skattefritak. Det vil bli nedsatt et utvalg i regi av Kommunal- og regionaldepartementet som skal utrede 

og lage utkast til lov om en egen stønad for nyankomne innvandrere. Utvalget vil konsultere 

Finansdepartementet underveis i spørsmål som vedrører skatt. Regjeringen vil derfor senere komme tilbake 

med en vurdering av spørsmålet om skattefritak for slike stønader. 

Spørsmål: 



Besvart 15. mars 1999 av fungerende samferdselsminister Odd Einar Dørum.

«Stortinget har i forbindelse med budsjettbehandlingen for -99 vedtatt avgiftskompensasjon for bilruter i 

forbindelse med opphevelse av avgiftstaket for autodieselavgift. I påvente av kompensasjon for disse 

avgiftene løper nå betydelige kostnader for bussselskapene, og som i verste fall kan sette enkeltforetak i fare. 

Vil statsråden ta initiativ til at det snarest råd utvikles klare retningslinjer for praktisering av ordningen, 

slik at selskapene mottar kompensasjon for sine merutgifter?» 

Begrunnelse: 

Det henvises til Budsjett-innst. S. nr. 13-1998-99, og da særlig til Kap. 1330, post 60, inkl. komiteens 

merknader. Det siteres fra innledende merknader: "Forslaget gjeld kompensasjon fullt ut for dei meirkostnader 

som oppheving av avgiftsfritaket for autodieselavgift for bussar fører med seg, og for auka 

meirverdibelastning. Det er lagt til grunn at kompensasjonen skal gis via fylkeskommunane og vert løyvd 

som øyremerka midlar." Så langt jeg er kjent med har fylkeskommunene ikke mottatt nok midler til at utgiftene 

så langt har kunnet kompenseres fullt ut, og det beskrives også fra et foretak som har kontaktet meg 

at det synes å rå uklarhet om retningslinjene for utbetaling, fordi det ikke foreligger ferdige retningslinjer fra 

departementets side. Konsekvensen blir at ruteselskap bærer med seg kostnader som så langt ikke er blitt 

kompensert, og denne merutgiften bidrar til usikkerhet for det framtidige næringsgrunnlaget, som i verste fall 

kan medføre redusert drift i påvente av en avklaring. Det er derfor ønskelig at en slik avklaring raskt finner 

sted. 

Svar: 

Som kjent har Stortinget bevilget 380 mill. kr over kap. 1330, post 60 i kompensasjon for tilskuddsberettiget 

bussdrift med ruteløyve og 20 mill. kr over kap. 1330, post 71 i kompensasjon for ikketilskuddsberettiget 

bussdrift med ruteløyve. Jeg er klar over at opphevingen av avgiftsfritaket er en likviditetsmessig 

belastning for næringen. Det har derfor vært et løpende samarbeid med Transportbedriftenes 

Landsforening for å etablere grunnlag for utbetaling av kompensasjon innenfor de bevilgningsvedtak som er 

gjort. 

Nedenfor gis en redegjørelse for arbeidet med retningslinjer og utbetalingsordninger for de to kompensasjonsordningene. 

Tilskuddsberettiget bussdrift med ruteløyve 

Kompensasjonen gis som øremerket tilskudd via fylkeskommunene og ikke direkte til busselskapene. 

Kostnadene i forbindelse med autodieselavgiften vil således inngå på samme måte som andre kostnadskomponenter 

i tilskuddsforhandlingene mellom fylkeskommunene og selskapene. På den måten ivaretar 

ordningen busselskapenes incentiver til redusert drivstofforbruk og bedre sammensetning av bussparken. 

Utbetalingene til fylkeskommunene er delt i terminer, og er basert på historisk drivstofforbruk. Utbetalingene 

er i gang og skjer fortløpende etter hvert som vi får opplyst kontonummer fra fylkeskommunene. 

Ikke-tilskuddsberettiget bussdrift med ruteløyve 

En ny overføringsordning for den usubsidierte rutedriften krever etablering av administrative ordninger 

og kontroll for å tilfredsstille generelle krav til økonomiforvaltningen i staten, noe som tar tid. 

Det er nå foretatt en kartlegging av selskaper og ruter i den forbindelse. Disse er anmodet om å opplyse 

om total kjørelengde iht. ruteplan, som sammen med bevilgningen på 20 mill. kr, vil danne grunnlaget for 

utbetaling av kompensasjon. Det legges opp til tre a konto utbetalinger i løpet av året og et sluttoppgjør etter 

årets utløp. Fylkeskommunene vil bli trukket inn i en kontrollfunksjon for å sikre at oppgavene ikke 

omfatter ruter med tilskudd. 

Realisert ruteproduksjon uten tilskudd som ikke har vært omfattet av a konto utbetalingene vil bli omfattet 

av sluttoppgjøret på basis av revisorbekreftet regnskap. I forbindelse med avstemmingen etter årets 

utløp vil det dessuten bli vurdert om kompensasjonsordningen skal omfatte posisjons- og assistansekjøring. 

Det er et mål at kompensasjonsordningen skal utformes slik at den ivaretar incentiver til en mest mulig 

miljø- og ressursbesparende adferd blant operatørene. Departementet vil arbeide videre med sikte på å få til 

en utforming av kompensasjonsordningen som bedre ivaretar disse hensynene enn det vi har mulighet for nå. 


Spørsmål: 


Besvart 15. mars 1999 av fungerende samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Som kjent er det nå kommet ny postnummerkatalog som inneholder en rekke nye postnummer. En 

representant for blindeforbundet har gjort meg oppmerksom på at det fra Postens side ikke er gjort tilgjengelig 

en datakatalog for blinde og svaksynte, og at de selv må dekke kostnadene dersom de ønsker slik 

katalog. Vil samferdselsminsteren ta initiativ til at blinde og svaksynte kan motta en slik datakatalog uten 

vederlag for den enkelte svaksynte eller blinde?» 

Begrunnelse: 

Postnumrene vil være tilgjengelig også for blinde og svaksynte gjennom et dataprogram, og der det enkelte 

nummer vil kunne leses via spesialtastaturet på pc-en i blindeskrift. Men utfra de opplysninger jeg har 

fått, krever Posten vederlag for å sende ut dette programmet. Blinde og svaksynte må etter SVs syn ha den 

samme rett som seende til å motta oppdatert informasjon om norske postnumre på lik linje med seende, slik 

at denne utgiften dermed ikke skal belastes den enkelte, men offentlige budsjetter som ledd i den 

informasjonsplikten som her tilligger det offentlige overfor alle brukergrupper av posttjenestene. 

Svar: 

Jeg har fått opplyst fra Posten Norge BA (Posten) at det i dag ikke er etablert en ordning med egen datakatalog 

med postnummer for svaksynte og blinde. Det er imidlertid opprettet et eget opplysningskontor 

"Postens Kundeservice" som vil kunne dekke behovet for svaksynte og blinde når det gjelder opplysninger i 

forbindelse med postnummer. Kundeservice gir naturlig nok også opplysninger om andre tjenester i Posten. 

"Postens Kundeservice" har åpningstid på hverdager kl. 07.00. - kl. 19.00. og på lørdager kl.07.30. - kl. 

15.30. Tjenesten koster kr 0,33 for oppstart og videre kr 0,35 pr. minutt. I tillegg vil jeg peke på at 

postkunder kan få opplysninger om postnummer ved henvendelse til postkontor. 


Innlevert 9. mars 1999 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 18. mars 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

Spørsmål: 

«På Fagertun bo- og behandlingssenter bor 23 år gamle Paramjit Kaur, som er mor til 2 jenter som er 

bortført av sin far, J. Singh, til India. India har ikke undertegnet Haag-konvensjonen, og tilbakeføring til 

Norge må skje etter Indias rett. Hva har utenriksministeren gjort i denne saken, og hvor står saken i dag?» 

Svar: 

Utenriksdepartementet har ikke mottatt noen henvendelse om bistand i denne saken. Departementet har 

imidlertid vært i kontakt med Kripos og barnevernet i Tønsberg. Ingen av dem har registrert denne saken 

som barnebortføringssak. 

Dersom departementet skulle motta en anmodning om bistand, vil den selvfølgelig bli fulgt opp på vanlig 

måte.

Spørsmål: 


Innlevert 9. mars 1999 av stortingsrepresentant Vidar Kleppe. 

Besvart 15. mars 1999 av fungerende justisminister Dagfinn Høybråten. 

«Avtalen mellom staten og Aven AS sikrer bedriften monopol på svært rimelig arbeidskraft. Flere ansatte 

i konkurrerende bedrifter har mistet jobben som følge av avtalen. Synes ikke statsråden at det er urimelig og 

konkurransevridende at Aven AS får en eksklusiv avtale om bruk av fangers billige arbeidskraft?» 

Begrunnelse: 

"Justisdepartementet ga firma enerett på fangers billige arbeidskraft" dette iflg. Aftenposten av 15.januar 


Ifølge avisen er det inngått en hemmelig avtale mellom staten og bedriften Aven AS som pålegger en 

rekke fengsler som lager paller, til ikke å ta oppdrag for konkurrerende bedrifter. Justisdepartementet har 

hemmeligholdt avtalen med begrunnelse at " unntak er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av 

økonomiske rammeavtaler med næringslivet". 

Det må da være åpenbart urimelig og konkurransevridende hvis kun en produsent som Aven AS som i 

dette tilfelle får inngå en eksklusiv hemmelig avtale om bruk av fangers billige arbeidskraft i palleproduksjon, 

uten konkurranse eller anbud fra andre bedrifter som driver i samme bransje. 

Svar: 

Fengselsloven pålegger fengselsvesenet å gi innsatte arbeid som tar hensyn til deres evner og ferdigheter, 

og til deres muligheter for opplæring og beskjeftigelse etter løslatelsen. Arbeidsdriften i fengslene søker 

derfor å gi innsatte en arbeidsmessig opplevelse som ikke er for fjern fra hva ordinære arbeidstakere 

opplever samtidig som man tar hensyn til at mange innsatte har dårlig arbeidslivskompetanse. 

Fengselsvesenets arbeidsdrift har en variert og omfattende produksjon. I denne virksomheten inngår 

produksjon til fengselsvesenets eget bruk, salg av produkter direkte fra anstaltene og underleverandørvirksomhet 

for en rekke private bedrifter. 

Fengselsvesenet har ikke hatt mulighet for å etablere tilstrekkelig antall egne arbeidsplasser for innsatte. 

Målet om å ha arbeidstilbud til alle, kan bare oppnås ved et samarbeid med bedrifter. Det har vært arbeidet 

mye med å etablere slike underleveran-dørforhold. En vanskelighet er å få tilpasset kvalitetskrav og 

tidsfrister til det forhold at innsatte ikke har ordinær arbeidslivskompetanse. 

Departementet har det siste året gjennomgått produksjonsavtalene som arbeidsdriften i fengselsvesenet 

har med private firmaer. På bakgrunn av resultatene fra dette arbeidet er det blant annet presisert i brev til 

fengselsdirektørene av 17.02.99 at kontrakter av en viss størrelse som fengslene har med det private 

næringslivet skal sies opp og at eventuelle nye kontraktsinngåelser må legges ut på anbud. Dette blant annet 

for å sikre at fengselsvesenet ikke utilbørlig påvirker markedsmekanismer. Kopi av brevet følger vedlagt. Det 

er for øvrig opp til den enkelte fengselsdirektør å vurdere hvilke typer arbeidstilbud til innsatte som er 

formålstjenlig for den enkelte anstalt, herunder kontraktsforhold som inngås med næringslivet. 

Når det gjelder samarbeidsforhold med Aven AS så har fengselsvesenet dette ved Ilseng arbeidskoloni, 

Trøgstad kretsfengsel, Hof arbeidskoloni, Kragerø kretsfengsel, Åna kretsfengsel og Verdal arbeidskoloni. 

Direktøren for Vestre fengselsdistrikt har sagt opp avtalen mellom Åna kretsfengsel og Aven AS med 

virkning fra den 01.12.98 og med stans i samarbeidet den 01.12.99. De øvrige avtaler vil med utgangspunkt i 

retningslinjene i brev av 17.2.99 bli sagt opp når de utløper. Nye avtaler vil bli inngått etter anbudsrunder.

I begrunnelsen til spørsmålet fra Vidar Kleppe blir det vist til en hemmelig avtale mellom staten og Aven 

AS. Det er ikke riktig at produksjonsavtalen fra 1973 mellom Justisdepartementet og Aven AS er hemmelig. 

Avtalen er et offentlig dokument som alle vil få innsyn i. Kopi av denne følger som vedlegg. Denne avtalen 

vil være helt uten relevans når de nåværende lokale avtaler er oppsagt. 


Vedlegg nr. 1. 

Brev fra Justis og politidepartementet til Fengselsdirektørene vedr. kontrakter mellom anstaltenes 

arbeidsdrift og private firmaer, jfr. ref. 98/14757 D ED/BM, datert 17.02.99. 

Vedlegg nr. 2. 

Produksjonsavtale inngått mellom Fengselsstyret, Justisdepartementet og firmaet Aven Tre & Emballasje 

A/S, Holmestrand, datert 1. mars 1973. 

Spørsmål: 




«Vil statsråden ta initiativ til endringer av de vedtak som ble gjort i forbindelse med behandlingen av St 

meld nr 49 (1996- 97) slik at det åpnes for at elever i den videregående skole skal kunne forbedre karakterer 

fra lavere nivå selvom de har karakterer i samme fag på høyere nivå. Alternativt ser Statsråden muligheter 

for overgangsordninger for elever som i inneværende skoleår arbeider med slik forbedring, på basis av at de 

ikke har fått tilfredsstillende informasjon om regelverket?» 

Begrunnelse: 

Så vidt jeg har brakt i erfaring ble det i Stortingsmelding nr 49 (1996- 97) vedtatt at elever i den videregående 

skole ikke kan forbedre karakterer fra lavere nivå dersom de har karakterer i samme fag på høyere 

nivå. Etter min oppfatning er dette uakseptabelt fordi karakterene fra lavere nivå teller med i poengsummen 

til opptak til høyere utdanning. 

Vedtaket er etter hva jeg forstår meddelt de videregående skolene i rundskriv F-124-97. 

I tillegg til ovennevnte er det slik at denne regelen setter mange unge i en vanskelig situasjon fordi de 

allerede er i gang med å ta opp fag. Ifølge media har informasjonen om det nye regelverket ikke kommet ut 

til de dette gjelder, dvs. elevene. Dette er etter undertegnedes oppfatning svært beklagelig. 

Reglene vil også trolig gi utilsiktet negative virkninger i forhold til voksne med gamle svake artiumer, 

som de ønsker å forbedre med sikte på etter- og videreutdanning. 

Svar: 

Jeg viser til spørsmål fra representanten Ulf Erik Knudsen om adgangen for elever til å forbedre karakterer 

fra lavere nivå selv om de har karakterer i samme fag på høyere nivå. I samsvar med ønsket fra flertallet 

i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen under be-handling av St meld nr 49 (1996-97) fastsatte 

departementet retningslinjer for karakterfø-ring på vitnemål og forbedringer av karakterer i fag i rundskriv F- 

124-97. Dette ble sendt ut til bl a alle videregående skoler, fylkeskommuner, statens utdanningskontorer og 

elevorganisasjoner den 11. november 1997. Det ble meddelt at siste mulighet for privatister til å forbedre seg 

eller stryke karakterer på lavere nivå var våren 1998.

For elever ble retningslinjene gjort gjeldende for dem som begynte i videregående opplæring skoleåret 

1997-98, og som går ut våren 2000. Dette tidspunktet ble satt for at ikke forutsetningene for de elevene som 

allerede var inne i opplæringsløpet, og som hadde gjort sine valg av fag, skulle endres i løpet av deres 

skoletid. I rundskriv F-113-97 den 10. oktober 1997 informerte departementet om kommende nye regler for 

rangering av søkere til universiteter og høgskoler, bl a bruk av primærvitnemålskvote. 

Flertallet i Stortinget la vekt på at det ikke er rimelig at de som har karakter på et høyere nivå, og slik har 

dokumentert et høyere kunnskapsnivå i faget, skal ha rett til på ny å dokumentere et lavere kunnskapsnivå i 

faget. Jeg synes det derfor er vanskelig å foreslå endring i det som et bredt flertall i Stortinget sto bak. 

Imidlertid er det blitt hevdet at det er noen som ikke er blitt godt nok informert til tross for utsendt informasjon. 

På bakgrunn av dette vil departementet innhente informasjon om hvor stort dette problemet er og 

deretter vurdere eventuelle tiltak. 

I begrunnelsen for spørsmålet, og i artikler i Aftenposten, er det tatt opp ulike sider ved reglene for 

opptak til høyere utdanning. Departementet har startet et arbeid med en nøye og helhetlig gjennomgang av 

forskriftene for opptak til universiteter og høgskoler, bl a med tanke på å gjøre reglene bedre forståelige for 

allmennheten. 

Når det gjelder eventuelle utilsiktede negative virkninger overfor voksne som har tatt artium tidligere og 

har svake karakterer, er disse vanskelig å vurdere. Voksne har for øvrig muligheter til å søke opptak på 

grunnlag av bl a alder og realkompetanse. Kompetansereformen vil bidra til å ivareta ønskene til voksne. 


Innlevert 11. mars 1999 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 

Besvart 16. mars 1999 av fungerende kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad. 

Spørsmål: 

«Jeg viser til at et flertall på Stortinget har vedtatt oppheving av husleiereguleringsloven kapittel II. 

Under debatten ble det fra Arbeiderpartiets side vist til at det er behov for informasjon til beboerne som blir 

berørt av vedtaket. Særlig gjelder det beboer som vil bli berettiget til bostøtte. Statsråden berørte også dette i 

sitt innlegg. 

Da det tydeligvis er behov for informasjon raskt, ønsker jeg å høre hvordan departementet vil følge opp 

informasjonsbehovet overfor beboerne?» 

Svar: 

Jeg er enig i at det er viktig med rask informasjon om bestemmelsene i den nye husleieloven, og ikke 

minst informasjon om avvikling av husleiereguleringsloven kapittel II. Departementet vil derfor ta sikte på å 

utarbeide en særskilt informasjonsbrosjyre både om avviklingsreglene i husleiereguleringsloven og 

muligheten for bostøtte. Brosjyren vil bli distribuert til instanser som trolig kommer i kontakt med de berørte 

beboerne. Dette gjelder bl.a. Husbanken, husleienemndene, boligetatene og sosialkontorene i Oslo og 

Trondheim, Norges Leieboerforbund og Huseiernes Landsforbund. Også annen informasjon vil bli nøye 

vurdert. 


Spørsmål: 

Innlevert 11. mars 1999 av stortingsrepresentant Bjørn Hernæs. 

Besvart 19. mars 1999 av justisminister Odd Einar Dørum. 

«I 1996 vedtok Stortinget ny tomtefestelov som fortsatt ikke er iverksatt. I stedet har departementet sendt 

ut på høring forslag om endringer i den loven Stortinget har vedtatt. Er det manglende vilje i Justisdepartementet 

til å godta Stortingets flertallsvedtak som ligger bak at loven ikke er iverksatt og at departementet 

sender på høring standpunkt som tidligere av avvist av Stortinget?» 

Svar: 

Tomtefesteloven ble vedtatt av Stortinget 5 desember 1996 og sanksjonert av Kongen i statsråd 20 

desember 1996. Når loven ikke ble satt i kraft med en gang, hadde dette sammenheng med at det var nødvendig 

å fastsette nærmere forskrifter til loven, samt utarbeide informasjonsopplegg. Utkast til forskrifter ble 

sendt på høring ved departementets brev 12 desember 1997, med høringsfrist 1 april 1998. Dette skjedde 

under to måneder etter at regjeringen Bondevik tiltrådte. Samtidig ble spørsmålet om oppheving av 

prisreguleringen (som ikke har grunnlag i den tidligere tomtefesteloven, men i prislovgivningen) tatt opp. 

Departementet ga i den sammenheng uttrykk for at det ikke ville være i tråd med Stortingets intensjoner å 

opprettholde en slik regulering. 

Mellom annet på bakgrunn av høringsuttalelser til spørsmålet om opphevelse av prisreguleringen for 

festeavgifter, kom regjeringen til at den vedtatte § 15 i tomtefesteloven burde vurderes på nytt før loven blir 

satt kraft. Ved brev 29 oktober 1998 ble således ulike forslag sendt på høring. Ingen av forslagene som har 

vært på høring har tidligere vært forelagt Stortinget. Høringsfristen gikk ut 1 februar 1999. Lovspørsmålet er 

nå til vurdering i departementet og er høyt prioritert. I tilfelle regjeringen konkluderer med at 

tomtefesteloven bør endres før ikraftsetting, vil saken på vanlig måte bli forelagt Stortinget i form av en 

odelstingsproposisjon. 




Spørsmål: 

«I Drammen er prosjektet "Mot i Brystet, Vett i Pannen" igangsatt for å forebygge gjengvirksomhet i 

skolen. Politiet fikk avslag 3/12-98 fra departementet på finansiering av prøveprosjekt med tilstedeværende 

politi i miljøet rundt Strømsø skole. 

Bør ikke prosjektet falle innenfor kriteriet "utprøving av tiltak som kan være av interesse for andre 

distrikter" og hva vil departementet gjøre for å støtte utprøving av dette og andre lokale forsøkstiltak for 

forebygging av vold i ungdomsmiljøene i 1999?» 

Svar: 

Regjeringen har i St.prp. nr 1 (1998-99) framhevet at den prioriterer forebyggende og tverretatlig 

samarbeid for å bekjempe kriminalitet og øke folks trygghet. Som en følge av dette er bekjempelse av 

voldskriminalitet og kriminalitet forbundet med gjengvirksomhet et av de fremste mål for politiet. 

Dette har departementet sterkt understreket i årets budsjettildelingsskriv til politidistriktene. Her er politiet 

pålagt å prioritere utvikling av det tverretatlige samarbeidet med sikte på videreføring og gjennomføring 

av tiltak for å effektivisere og koordinere det forebyggende arbeidet. Det er nødvendig at man 

gjennom et forpliktende og kontinuerlig samarbeid mellom politi, kommunale myndigheter, herunder

skolevesenet, og andre instanser kan styrke det forebyggende arbeidet. Departementet har prioritert dette 

arbeidet i lengre tid. 

Det er utarbeidet en egen plan for politiets forebyggende tjeneste der det er særskilt lagt vekt på 

tverretatlige samarbeidsmodeller. Planen er sendt politidistriktene for oppfølging. 

Dette arbeidet har også i mange kommuner resultert i at det er utviklet et nært samarbeid mellom politiet 

og flere kommunale myndigheter. Dette er gjort - og gjøres fortsatt - innen de ressursrammer som de enkelte 

instansene er tildelt. Jeg vil her nevne at prosjektet Samordning av lokale tiltak (SLT) allerede er utprøvd og 

er tatt i bruk som samarbeidsform flere steder. Her samarbeider politiet, skolevesenet, sosialetaten, 

barnevernet og fritidssektoren i et ofte velfungerende samarbeid. En slik samarbeidsmodell er introdusert 

både for politiet og kommunale myndigheter gjennom det arbeidet som bl.a. Det kriminalitetsforebyggende 

råd utfører. 

Det er på denne bakgrunnen avslaget på søknaden fra Drammen politidistrikt må ses. Politiet er tildelt 

midler til forebyggende, tverretatlig samarbeid og må prioritere bruken av midlene, også når det gjelder 

hvilke forebyggende tiltak man skal gjennomføre. Prosjektet «Mot i Brystet, Vett i Pannen» er vurdert som 

positivt og nyttig av departementet. Det skulle, slik det er framstilt i søknaden, passe godt inn i et såkalt 

SLT-samarbeid i Drammen. Det er således politiet, sammen med kommunen som må avgjøre om dette 

prosjektet skal gjennomføres som en del av arbeidet med å oppnå målet om å utvikle det tverretatlige 

samarbeidet. Etter min oppfatning foreligger det imidlertid ikke opplysninger som tilsier at prosjektet i 

Drammen vil representere noen ny metodeutvikling. Jeg finner det naturlig at Drammen politidistrikt tar opp 

spørsmålet om eventuelle ressurser til prosjektet i departementets årlige styringsdialog. 




Spørsmål: 

«Hadeland og Land Sorenskriverembete ønsker oppgradering av eksisterende lokaler og det er laget 

komplette planer og budsjetter, jfr. brev til Justisdepartementet 26/1-98. 

Hva gjør departementet for å få fortgang i oppgraderingen slik at dette kan skje helhetlig fremfor stykkevise 

løsninger som vil være fordyrende, og hva er departementets planer for oppgradering og bemanning 

av landets samlede sorenskriverembeter de nærmeste år ?» 

Svar: 

Regjeringen nedsatte 10.10.1997 et utvalg (Strukturutvalget) etter at Stortinget ba om en stortingsmelding 

om strukturen for herreds- og byrettene 

(Innst. S. nr. 122 - 1996-97). Det er ventet at utvalget vil foreslå endringer i antall domstoler og hvor de 

skal lokaliseres. I påvente av den videre behandling av utvalgets utredning, finner Justisdepartementet det 

ikke hensiktsmessig å gjennomføre større oppgraderinger av eksisterende lokaler. 

Justisdepartementet vil derfor avvente behandlingen av utvalgets utredning, før det utarbeides en oversikt 

over i hvilken rekkefølge den enkelte domstols lokaler skal oppgraderes og hvilket omfang oppgraderingen 

skal ha. 

I påvente av behandlingen prioriteres kun arbeidet med større prosjekter som lokalene for domstolene i 

Oslo, Tromsø, Kristiansand og Bergen m.m. Det foretas imidlertid også mindre tilpasninger andre steder så 

langt dette er økonomisk mulig. 

Når det gjelder bemanningen av landets sorenskriverembeter, er dette noe som følges opp løpende etter 

behov, men særlig knyttet til budsjettfordelingen det enkelte år. 

Oppgradering av lokalene for Hadeland og Land sorenskriverembete

På bakgrunn av det ovenstående er oppgradering av lokalene for Hadeland og Land sorenskriverembete 

ikke blitt prioritert, selv om vi er enige i at lokalene ikke er tilfredsstillende. Departementet har imidlertid gitt 

sorenskriveren en tilleggsbevilgning til å bedre sikkerheten ved domstolen. Dette omfatter adgangskontroll, 

tyverialarm, kameraovervåkning og porttelefon foruten ombygging av skranke ( mot publikum). 

Spørsmålet bortfalt. 

Spørsmål: 





«Vil fiskeriministeren bidra til å foreta en full gjennomgang og gransking av hele Kystverkets virkeområde, 

slik at de ansatte for fremtiden kan utøve ærlighet og trygghet, dette for blant annet å sikre en 

effektiv og sikker sjøveistransport på hele Norskekysten?» 

Begrunnelse: 

Den senere tid har det i offentligheten blitt kjent at Kystverket som organisasjon har store problemer/ 

utfordringer. Påstander om grove tjenesteforsømmelser, grove brudd på informasjonsplikten, brudd på 

havne- og farvannsloven av 1994, brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på seilingsbestemmelser på 

Norskekysten, manglende oppfølging av stortingsvedtak, mulig brudd på forurensningsloven, brudd på 

tjenestemannsloven, pågående undersøkelser om økonomisk kriminalitet av Tollvesenet, Økokrim og Kripos, 

brudd på forpliktende avtaler med øvrige statsetater i norsk kystforvaltning, forhold til stats- og sjøkartverk, 

SFT, Sjøfartsdirektoratet og Sjøforsvaret. Tjenesteforsømmelse, bevisst underrapportering av slukte fyrlykter 

på norskekysten - dette for mulig å tilsløre et slett vedlikehold og manglende prioriteringer av 

navigasjonsinstallasjonene i fyrtjenesten - jfr. St.prp. nr. 1 (1998-99) Kystforvaltning. 

Bruddet på Fiskeridepartementets uttrykkelige påbud av 1998 om å merke den farlige og laveste broen 

over Valsøysundet i Hasla kommune, ble at tre unge mennesker unødvendig mistet livet natt til 28. juli 1998. 

Denne manglende merkingen har opprørt mange og tilsier en granskning/gjennomgang av saken i full 

åpenhet. 

Slukte fyr langs kysten er et stort problem, det samme er problemene med slukte fyrlykter som ikke blir 

reparert. Det kan og se ut til at en av årsakene til rekken av slukte fyr er krangelen mellom ledelse og de 

ansatte, da direktorattoppene nektet å innse at lyspærene var gått ut av produksjon. Fiskeriministeren burde 

grunnet ovennevnte ha en interesse av en snarest mulig gjennomgang/opprydding som kan være med å 

gjenopprette den nødvendige tilliten til det viktige arbeidet Kystverket utfører. 

Svar: 

I St meld 46 (1996-97) Havner og infrastruktur for sjøtransport, og i Stortingets behandling av denne, 

ble behovet for en gjennomgang av Kystverket drøftet. I den nevnte meldingen het det bl a at "Fis 

keridepartementet vil legge til rette for økt ressursutnyttelse og økt kapasitet i Kystverket. Det vil bli 

gjennomført en organisasjonsgjennomgang av Kystverket med bred deltakelse. I denne sammenheng vil det 

bli vurdert former for skille mellom forvaltning og drift i Kystverket. Kystverkets distriktskontorer vil ikke 

bli vurdert i denne forbindelse."

Høsten 1997 nedsatte Fiskeridepartementet derfor et utvalg ledet av Nils Totland som skulle vurdere 

Kystverkets rolle, funksjoner og oppgaver frem mot år 2010. Utvalgets arbeid ble formelt avsluttet 15. februar 

1999 med NOU 1999: 5 - Det nye Kystverket. Denne utredningen er nå sendt på høring. Selv vil jeg 

selvfølgelig vurdere utvalgets konklusjoner og anbefalinger, og etterhvert også uttalelsene fra høringsinstansene. 

Jeg tar sikte på å presentere status i denne saken i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000. 

Du har som begrunnelse for ditt spørsmål blant annet nevnt problemer med fyrtjenesten. Det er klart at en 

etat som skal holde oppsyn med fyrinstallasjoner og merker langs hele kysten ikke kan være på alle steder til 

enhver tid. Jeg har likevel ikke grunnlag for å tro at det skjer en bevisst underrapportering av slukte fyrlykter 

på norskekysten med hensikt å tilsløre slett vedlikehold og manglende prioriteringer av 

navigasjonsinstallasjonene i fyrtjenesten. Med et antall på over 4000 lykter og lanterner plassert i alle kroker 

på Norskekysten og fordelt på fem distrikter, kan det nok forekomme at en slukning ikke blir registrert. Dette 

antallet er lite og ville ikke ha hatt noen nevneverdig innvirkning på statistikken over tilgjengelighet på 

fyrinstallasjoner, og heller ikke på sikkerheten i farvann. 

Påstander om at Kystverket eller ansatte i Kystverket er gjenstand for undersøkelser for brudd på avtaler 

med andre etater er ukjent for meg. Det er likeledes helt ukjent at andre etater skal ha iverksatt undersøkelser 

av ansatte i Kystverket om økonomisk kriminalitet. 

Den negative omtale av Kystverket i media som tok til i februar 1999, har vært ubehagelig også for de 

ansatte i Kystverket. Dette er bakgrunnen for at tillitsvalgte i Kystverket og kystdirektøren har laget en 

fellesuttalelse hvor det blant annet heter at "…både arbeidsgiver og tillitsvalgte har en felles oppfatning om 

at tilsatte i Kystverket gjør en meget god jobb, er kreative, lojale og samvittighetsfulle, og til fulle har den 

tillit som kreves i vår organisasjon. …Det er vår oppfatning at organisasjonen internt har etablerte 

samarbeidsfora hvor denne type kritikk løpende skal tas opp med sikte på å finne best mulige løsninger. 

Konstruktiv kritikk av rutiner og arbeidsformer som kan danne grunnlag for forbedringer i organisasjonen tar 

vi meget alvorlig. Derfor vil både arbeidsgiver og tillitsvalgte i samarbeid gjennomgå disse, med sikte på at 

nødvendige forbedringstiltak blir iverksatt." 

Kystverket skal være en effektiv etat når det gjelder sikkerhet og framkommelighet til sjøs. Framtidens 

utfordringer innen infrastruktur for sjøtransport, navigasjonshjelpemidler, farvann og havner må kunne 

møtes med et effektivt og velorganisert Kystverk. Det er mitt mål at vi, gjennom det arbeidet som er påbegynt 

med utarbeidelsen av NOU 1999: 5 - Det nye Kystverket, skal kunne gjøre Kystverket og Kystverkets 

lojale medarbeidere bedre rustet til å møte alle disse utfordringene.

Spørsmål: 





Innlevert 11. mars 1999 av stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen. 

Besvart 23. mars 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Tilsynsrapporter fra fylkeslegene om praktiseringen av ventetidsgarantien ved norske sykehus viser at 

mange sykehus bryter garanti-reglene. Det avdekkes bl. a. at pasienter ikke opplyses om at de har garanti, at 

pasienter med garanti ikke får tilbud om behandling annet sted etter tre måneder, og at pasienter som ikke har 

krav på det, får garanti. 

Hva vil statsråden gjøre for å sikre alle pasienter korrekt informasjon om og behandling i henhold til 

garanti-reglene?» 

Svar: 

Fylkeslegene gjennomførte i 1998 et samlet tilsyn med fylkeskommunenes og sykehusenes rutin11 

er for etterlevelse av Forskrift om ventetidsgaranti (fastsatt ved kgl.res. 27. juni 1997). 

De tre hovedproblemstillingene ved tilsynet var: 

Ð Hvordan prioriteres pasienter i fylket 

Ð Hvordan informeres pasienter og henvisende lege om utfallet av vurderingen om hvilken behandling som 

planlegges 

Ð Hvordan håndteres garantibruddene 

Rapportene er nå sendt fra fylkeslegene til Statens Helsetilsyn. Helsetilsynet vil også gjøre en skriftlig 

oppsummering av rapportene, og oppsummeringen vil bli oversendt Sosial- og helsedepartementet om kort 

tid. 

Rapportene fra fylkeslegene viser at ikke alle deler av ventetidsforskriften blir fulgt opp etter forutsetningene. 

Dette gjelder særlig den datamessige håndteringen av ventelistene, men det er også påvist 

mangler i den informasjon som gis til pasientene og de henvisende legene. Rapportene viser også store 

forskjeller mellom fylkene i garantitildeling, og dette indikerer at kriteriene for tildeling tolkes ulikt mellom 

fylkeskommunene. 

De enkelte fylkeslegene følger også opp de påviste bruddene i de respektive fylkeskommuner. Der det er 

påvist brudd på forskriften vil fylkeslegene be om en plan for hvordan forholdene skal rettes opp. Det gis en 

tidsfrist til når en slik plan skal være mottatt. Denne fristen settes ulikt i de ulike fylker, avhengig av lokale 

forhold og hvilke brudd det dreier seg om. Dersom dette ikke følges opp, vil fylkeslegen vanligvis gjøre en 

ny henvendelse til fylkeskommunen. Hvis fylkeslegen etter en konkret vurdering av situasjonen finner at de 

nødvendige forbedringer ikke gjennomføres, kan saken oversendes Helsetilsynet. Helsetilsynet vil så vurdere 

om forholdene tilsier at det skal gis varsel om pålegg. 

I tillegg til at Helsetilsynet og departementet vil arbeide videre med det konkrete tilsynet, følger Sosialog 

helsedepartementet opp overholdelsen av ventetidsgarantien på andre måter. Departementet har tidligere 

merket seg de til dels store variasjoner mellom fylker i garantitildelingen.

For å sikre en bedre harmonisering i bruk av garantikriteriene, har Statens helsetilsyn invitert de aktuelle 

spesialforeningene i Den norske lægeforning til å utarbeide fagspesifikke fortolkninger av ventetidsforskriftens 

kriterier for behandlingsgaranti. Helsetilsynet forventer at fagmiljøene gir tilbakemelding om 

status for dette arbeidet i løpet av inneværende halvår. 

Departementet følger nøye med i den generelle 

utviklingen for ventelistepasientene, og det arbeides kontinuerlig for å forbedre datagrunnlaget og rapporteringen 

av ventelistesituasjonen på nasjonalt, regionalt og fylkeskommunalt nivå. Gjennom generelle (ISF) 

og spesielle tilskudd (kreft, psykiatri og utstyr), bidrar også statlige myndigheter til kapasitetsvekst i 

sykehussektoren. 

Til slutt vil jeg nevne at departementet vil se nærmere på rutiner for samhandling og informasjonsutveksling 

mellom pasienter, allmennleger og sykehus i forbindelse med innføringen av fritt sykehusvalg. I 

dette arbeidet vil det også være sentralt å etablere rutiner som også sikrer pasienter og allmennleger informasjon 

om pasientenes status i forhold til ventetidsforskriften. 

Spørsmål nr. 215. 

Innlevert 15. mars 1999 av stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold. 

Besvart 22. mars 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

Spørsmål: 

«Det er mangel på spesialister i kjeve/oralkirurgi og opptil flere års ventetid med fare for varige skader 

for barn med behov for operasjon, jfr. Aftenposten 6/ 7-98 og brev fra Oslo kommune til Sosialdepartementet 

14/9-98. 

Har regjeringen vurdert økonomisk støtte til odontologisk fakultets undervisning i spesialistprogrammene, 

vil departementet ta i bruk lønn under utdanning for odontologiske spesialistkandidater, eller hva 

kan regjeringen gjøre konkret for snarest å rette opp situasjonen ?» 

Svar: 

Stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold reiser en problemstilling som jeg er enig i krever spesiell 

oppmerksomhet fra sentrale helsemyndigheter i tiden som kommer. 

Spesialiteten kjevekirurgi og munnhulesykdommer er en medisinsk spesialitet som krever både medisinsk 

og odontologisk embetseksamen. Per i dag finnes 17 godkjenninger innenfor spesialiteten. Vi har fire 

godkjente utdanningsinstitusjoner for spesialiteten. Av disse har Ullevål sykehus opprettet utdanningsstillinger. 

De andre institusjonene mangler for tiden ferdig utdannet spesialist og assistentlegehjemler 

for spesialistutdanning. Rekrutteringen til spesialiteten er per i dag svært liten og de godkjente spesialistene 

har en relativt høy gjennomsnittsalder. Det vil være en oppgave for det nye Nasjonalt råd for spesialistutdanning 

av leger og legefordeling å vurdere fagfeltets rekrutterings- og utdanningsproblemer, 

herunder behovet for opprettelse av flere utdanningsstillinger. 

Spesialiteten oral kirurgi og oral medisin er en odontologisk spesialitet. Per i dag finnes 51 godkjenninger 

innenfor spesialiteten. Ifølge Statens helsetilsyn er rekrutteringen til spesialiteten ikke tilfredsstillende. 

Helsetilsynet trekker i sin vurdering frem både liten utdanningskapasitet og organisering av utdanningen, 

som årsak til den lave rekrutteringen. 3 desember 1998 gav jeg Universitetet i Tromsø i oppdrag å beskrive 

situasjonen på tannlegemarkedet. En foreløpig arbeidsrapport inneholder en vurdering av situasjonen når det 

gjelder tannlegespesialister, og viser at man i tillegg til en generell mangel på spesialister i oralkirurgi og oral 

medisin, står overfor en betydelig geografisk skjevfordeling av spesialistene. 

Min vurdering er at vi står overfor en betydelig utfordring når det gjelder tilbudet av spesialiserte 

tannhelsetjenester, både på bakgrunn av en generell mangel, og på bakgrunn av den geografiske skjevfordelingen 

av spesialister. Per i dag mangler både fylkeskommunale og statlige myndigheter effektive styringsmuligheter 

som kan sammenlignes med den man nå har fått gjennom forskrift om opprettelsen av

Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling, og nytt regelverk for fordeling av legestillinger. 

Jeg er av den oppfatning at man nå primært trenger en bred samlet gjennomgang av utdanning av 

tannlegespesialister og for organisering av spesialisert tannlegevirksomhet. 

På inneværende års budsjett er det avsatt 1 mill kroner til en egen spesialistutredning for tannhelsefeltet. 

Jeg har gitt Statens helsetilsyn i oppdrag å utrede behovet for en omlegging av utdanningssystemet for 

tannlegespesialister og for endringer av den spesialiserte virksomheten innen tannhelsetjenesten. Oppdraget 

skal være ferdig innen utgangen av 1999. Av utredningsmandatet følger at jeg ønsker en bred vurdering av 

hvordan man kan bygge opp et system, både for utdanning av tannlegespesialister og for spesialisert 

virksomhet, som gir sentrale myndigheter en bedre mulighet til å påvirke utviklingen av tjenestetilbudet enn 

man har under dagens ordning. I denne sammenhengen har jeg blant annet bedt om en vurdering av om det 

regelverk som ble gjort gjeldende for spesialisthelsetjenesten fra 1 januar 1999, også kan 

tenkes lagt til grunn for spesialiserte tannhelsetjenester. Dette gjelder både utdannings- og godkjenningssystemet 

for spesialister, og spørsmål om tilrettelegging og planlegging av spesialisert virksomhet ute i 

fylkeskommunene og regionene. Under mandatet ligger også utredning av opprettelse av regionale 

odontologiske kompetansesentra, jfr Stortingets vedtak av 7 mai 1998. 

Det spørres konkret om regjeringen har vurdert økonomisk støtte til spesialistprogrammene og om 

departementet har vurdert å ta i bruk lønn under utdanning som et statlig virkemiddel. Ovennevnte utredning 

forventes å ta opp spørsmål knyttet til slike virkemidler og på den måten gi meg et bedre beslutningsgrunnlag 

enn det jeg har i dag. 

Når det gjelder tiltak på kort sikt, herunder spørsmålet om studiefinansiering, vil jeg trekke frem årets 

bevilgning på 1,3 mill kroner i tilskudd til fylkeskommunene. Midlene skal bidra til å øke rekrutteringen til 

og stabiliteten i tannlegestillinger i offentlig sektor. I denne omgang vil bevilgningen bli fordelt mellom de 

tre nordnorske fylkene. I brev av 26 februar 1999 ble de nordnorske fylkeskommunene invitert til å utarbeide 

forslag til tiltak. Jeg forventer at noe av det samlete tilskudd vil bli foreslått benyttet til finansiering av etter- 

og videreutdanning av tannleger. Det andre tiltaket av mer kortsiktig karakter jeg vil trekke frem er at det er 

avsatt 1 mill kroner på budsjettet for inneværende år til et samarbeidsprosjekt med Arbeidsdirektoratet, for 

om mulig å rekruttere tannleger/evt spesialister til Norge fra EØS-området. Vi vil her se på mulighetene for 

rekruttering av tannleger med kompetanse tilsvarende de norske spesialitene kjevekirurgi og/eller oralkirurgi. 


Innlevert 15. mars 1999 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 22. mars 1999 av olje- og energiminister Marit Arnstad. 

Spørsmål: 

«Stortinget vedtok våren 1993 eit utvida vern på Dovrefjell. Villreinens leveområder skulle danne avgrensinga 

og verneområda skulle bindast saman. 

Vil Statsråden sikre at Joravassdraget med sideelvar, blir med i verneområda på Dovrefjell og vil 

Statsråden sikre at Statnett ikkje får ein korridor for ny overføringsline gjennom verneområdet ?» 

Svar: 

I forbindelse med behandlingen av Samlet plan og Verneplanene III og IV er verneverdiene i Jora 

vurdert. Ved behandlingen av Verneplan III ble Jora tatt ut av verneplanen for videre behandling i Samlet 

plan. Det ble samtidig lagt føringer som innebærer at eventuelle utbyggingsplaner ikke må medføre magasiner 

i Joras nedbørfelt. I Samlet plan (St meld nr 36 (1984-85)) ble tre ulike utbyggingsalternativer plassert 

i kategori II i Samlet plan. I forbindelse med rulleringen av Samlet plan i 1993 (St meld nr 60 for 1991-92 

og Innst S nr 114 for 1992-93) ble ytterligere to prosjekter som omfatter Jora plassert i Samlet plan kategori 

II. Samtidig ble det i Verneplan IV enda en gang fastslått at Jora ikke skulle vernes. I Verneplan IV uttales 

følgende:

«Olje- og energidepartementet er klar over de store verneverdiene i Jora, og viser til de vurderinger som ble 

gjort i Verneplan III der et større område rundt Dovre, Nord-Gudbrandsdal og Nord Østerdal ble sett i 

sammenheng. [. . .] departementet mener at med de føringer som ble gitt i Verneplan III, nemlig at det ikke skulle 

være større magasiner i Jora, vil verneverdiene kunne bli tilfredsstillende ivaretatt ved en eventuell 

konsesjonsbehandling.» 

For de prosjektene som ligger i Samlet plan kategori I er det i Nasjonalparkmeldingen (St meld nr 62 

(1991-92)) forutsatt at opprettelsen av verneområdene ikke skal være til hinder for eventuell konsesjonsbehandling. 

Når det gjelder kategori II-prosjekter, skal den videre behandlingen av verneforslaget etter 

naturvernloven avklare forholdet mellom vern og vannkraftprosjekter. Dersom et område båndlegges slik at 

et planlagt utbyggingsprosjekt ikke kan realiseres, skal prosjektet ikke lenger behandles i Samlet plan. Det 

er forutsatt at dette først vil skje når det har skjedd en endelig avklaring. På dette stadiet i prosessen er det 

derfor ikke mulig for meg å ta standpunkt til om Joravassdraget med sideelver skal tas med i verneområdet 

på Dovrefjell. 

Regjeringen tar sikte på å oppdatere Samlet Plan. I den forbindelse vil det også være aktuelt å vurdere 

Samlet-plan-prosjektene for Jora. Nye eller endrede prosjekter kan komme til, og de eksisterende kan bli tatt 

ut som uaktuelle eller flyttes pga nye vurderinger knyttet til miljø og økonomi. Da oppdateringen ikke er 

igangsatt ennå, er det ikke mulig å si noe om hvilke konsekvenser oppdateringen vil få for Jora. 

Når det gjelder forholdet til overføringsnett i Dovrefjellområdet, er dette et område som berører mange 

viktige kraftledninger mellom Sør-Norge, Nord-Vestlandet og Trøndelag/Nord-Norge. To av 

Statnetts eksisterende kraftledninger går langs Jora- vassdraget. Dette er 132 kV-ledningen Aura-Osbu- 

Vågamo og 300 kV-ledningen Aura-Vågamo. I høringsutkastet til fylkesdelplan/verneplan ligger områdene 

langs Jora-vassdraget inne som LNF-område/ kommuneplanomåde etter planog bygningsloven, 

biotopvernområde etter viltloven og landskapsvernområde etter naturvernloven. Statnett har videre tre 

kraftledninger i det foreslåtte Snøhetta Vest landskapsvernområde. 

Det er ifølge Statnett på lengre sikt aktuelt med ny 300 kV-ledning Aura-Vågamo, eventuelt ombygging 

av eksisterende 132 kV-ledning Aura-Osbu-Vågamo. Det er vanskelig å finne alternative korridorer for 

framføring av ledninger gjennom området. Det er viktig at de framlagte verneplanene ikke vil umuliggjøre 

vedlikehold og oppgradering av disse anleggene som er av nasjonal betydning for elektrisitetsforsyningen. 

Dette må avklares nærmere ved fastsetting av vernebestemmelser i den videre verneplanprosessen. 


Innlevert 16. mars 1999 av stortingsrepresentant Lars Arne Ryssdal. 

Besvart 23. mars 1999 av kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen. 

Spørsmål: 

«I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre av 25. november 1998 ble det 

vist til at Regjeringen vil gjennomgå arbeidsmiljøloven, spesielt arbeidstidsbestemmelsene. 

Kan statsråden bekrefte at Regjeringen vil legge frem for Stortinget konklusjonen mht. overtidsreguleringene, 

innen statsbudsjettet for neste år fremlegges, uavhengig av om partene i arbeidslivet avslår å 

medvirke i arbeidet?» 

Begrunnelse: 

Det vises til det nevnte punktet i høstens budsjettavtale. I avisoppslag bl.a. i Dagsavisen lørdag 6. mars, 

kommer det frem at LO og de andre arbeidstakerorganiasjonene har avslått å delta i et utvalg som skulle se 

på overtidsbestemmelsene.

I den muntlige spørretimen onsdag 10. mars ga statsråden uttrykk for tvil mht. hvordan utredning og 

konklusjon skulle gjennomføres, etter denne tilbakemeldingen fra organisasjonene. 

For Stortingets del er hovedpoenget å få Regjeringens konklusjoner av gjennomgangen til behandling. 

Spørsmålet om overtidsreglene i arbeidsmiljøloven er en velkjent problemstilling, som i realiteten ikke 

krever omfattende ny utredning. Siden dette spørsmålet var en del av dette års budsjettbehandling, er det 

naturlig at tilbakemelding kommer innen fremleggelse av neste års statsbudsjett til høsten. 

Dersom Regjeringen ønsker å integrere spørsmålet med arbeidet til det arbeidslivsutvalget statsråden 

henviser til i sitt svar, er det viktig at dette fremgår av mandatet til utvalget, og at en slik behandling ikke 

forsinker Regjeringens gjennomgang. 

Svar: 

Arbeidslivsutvalget er oppnevnt i statsråd fredag 19 mars 1999. Arbeidslivsutvalget skal være et overordnet 

«policyutvalg» som skal analysere hvordan arbeidsgivernes og arbeidstakernes behov for økt 

fleksibilitet eventuelt kan ivaretas bedre på de fire hovedområdene arbeidsmiljø, arbeidstid, stillingsvern og 

medbestemmelse. På denne bakgrunn skal utvalget gi en anbefaling om hvilke tema det bør arbeides videre 

med i en neste runde. Utvalget skal også drøfte hvilke type tema som egner seg for hhv. lovregulering, avtale 

mellom partene og direkte avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Utvalget skal avgi sin innstilling 1 

november 1999. 

Konkrete lovendringsforslag vil således være tema for det videre lovrevisjonsarbeidet som vil starte opp 

til høsten etter at Arbeidslivsutvalgets innstilling er avgitt. 

Den planlagte arbeidsgruppen som skulle vurdere overtidsrammene kom ikke i gang i det den ene av 

partene (arbeidstakersiden) ikke ønsket å delta. Arbeidstid vil være et av de viktigste temaene for både 

Arbeidslivsutvalget og det videre lovrevisjonsarbeidet. Overtid, som en del av arbeidstidsreguleringen, vil 

dermed naturlig inngå som en del av den prinsipielle diskusjonen i Arbeidslivsutvalget og deretter mer 

konkret i det etterfølgende lovrevisjonsarbeidet. 

I statsbudsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre for prosessen og konklusjonene i Arbeidslivsutvalget så 

langt man er kommet på dette tidspunkt. 

Spørsmål: 



Besvart 24. mars 1999 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland. 

«Mener statsråden at det er rimelig av trygdeetaten å avholde utleggsforretning med trussel om tvangssalg 

av hus og eiendom til Berge Ø. Guderud som hele tiden har forsørget sine tre barn etter evne og betalt et 

lovfestet bidrag på 24% av bruttolønn - fordi han ikke har hatt økonomisk evne til å betale trygdeetatens krav 

til bidrag fastsatt på basis av en inntekt skjønnsmessig anslått til det doble av hans faktiske inntekt?» 

Begrunnelse: 

Trygdeetaten har vært informert om at saken er til behandling hos Sivilombudsmannen, men har likevel 

valgt å avholde utleggsforretning. 

Anser statsråden at Rikstrygdeverket har utvist god forvaltningsskikk når etaten nedprioriterer en 

henvendelse fra Sivilombudsmannen som kunne ført til en endring av Rikstrygdeverkets vedtak og derved 

også kunne forhindret trygdeetaten i å avholde utleggsforretning? 

Sivilombudsmannen skriver 5. februar til Rikstrygdeverket og ber om at svar på to spørsmål i en sak om 

bidragsfastsettelse blir gitt senest innen 4 uker. Rikstrygdeverket velger ikke å svare. Trygdeetatens 

Innkrevningssentral avholder utleggsforretning med utleggspant i bidragsyterens hus og eiendom den 24.

februar til tross for at Rikstrygdeverket er kjent med at saken på dette tidspunktet er til behandling både hos 

Sivilombudsmannen og i Barne- og familiedepartementet. 

I spørsmål 1 skriver Sivilombudsmannen: I henvendelsen til ombudsmannen har klageren bl.a. gjort 

gjeldende at trygdemyndighetene vanskelig kan sies å ha akseptert hans «verdivalg» når årsinntekten 

samtidig fastsettes til kr. 240.000,- for en deltidsstilling. Og videre at: Har RTV vurdert/undersøkt om det er 

sannsynlig at klageren i praksis kan oppnå en slik årsinntekt sett i lys av hans ønske om bare å arbeide halv 

tid? 

I spørsmål 2 skriver Sivilombudsmannen: Et sentralt punkt er klagerens anførsel om at RTV (og i fylkestrygdkontoret) 

ved den skjønnsmessige vurderingen av saken ikke har tatt hensyn til at bidragsmottakeren 

bare blir sittende igjen med kr. 233,- mer i måneden dersom klagers inntektsgrunnlag økes fra det reelle (kr. 

120.000) til det som nå er fastsatt skjønnsmessig (kr. 240.000) jf. klagers «konsekvensanalyse». Og videre 

at: Er den beregningen klageren har foretatt på dette punkt riktig? Er det i tilfelle RTVs oppfatning at dette 

ikke kan eller bør tillegges vekt ved den skjønnsmessige vurderingen som foretas etter bidragsforskriftens § 

4h), særlig sett i lys av hvilke konsekvenser bidragsfastsettelsen synes å få for den bidragspliktiges reelle 

muligheter for å arbeide deltid? 

Svar: 

Jeg ønsker ikke å kommentere enkeltsaker som har vært eller er til behandling i trygdeetaten. Men jeg 

kan si litt generelt om det regelverk som omhandler fastsettelse og innkreving av bidrag. 

Lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) har regler om foreldrenes underholdsplikt. 

Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet skal betale et underholdsbidrag til barnet, jf. barneloven 

§ 52 første ledd. Foreldrene kan selv avtale bidragets størrelse dersom de ønsker dette, jf. barneloven § 54. 

Dersom foreldrene ikke kommer til enighet om bidragets størrelse, skal bidraget som hovedregel utgjøre en 

viss prosent av den bidragspliktiges inntekt, avhengig av antall barn under 18 år som vedkommende har 

forsørgelsesplikt for. Unntaksvis kan bidraget fastsettes ved skjønn, dette gjelder blant annet hvis den 

bidragspliktige uten rimelig grunn er uten inntekt, eller har vesentlig lavere inntekt enn det han eller hun ut i 

fra utdanning og evner burde oppnå, jf. fastsettelsesforskriften § 4 h. Det må imidlertid godtas at den 

bidragspliktige av personlige grunner velger et annet yrke eller næring, selv om vedkommende går noe ned i 

inntekt. Hvorvidt det foreligger personlige grunner som må godtas, beror på om det foreligger en rimelig 

grunn for skifte av arbeid. Har den bidragspliktige redusert arbeidstid, blir det avgjørende om det foreligger 

akseptabel grunn for dette. Det må f. eks. godtas at bidragspliktige på grunn av omsorg for små barn ikke 

arbeider i full stilling. Bestemmelsen er ment å fange opp de tilfellene der bidragspliktige uten rimelig grunn 

reduserer sin inntekt til et så lavt nivå at dette kan ramme barnets krav på et rimelig underhold. 

Bidragsfogden har da adgang til å fastsette bidrag til et beløp tilpasset en inntekt som bidragspliktige med 

rimelighet bør kunne oppnå etter evne, utdanning og omstendighetene for øvrig. 

Det er lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag (bidragsinnkrevingsloven) som 

regulerer innkreving av bidrag. Dette regelverket hører formelt sett inn under sosialministeren sitt 

ansvarsområde, men jeg vil likevel gi en kort og generell orientering om de aktuelle bestemmelser i loven. 

Trygdeetatens innkrevingssentral kan sette i verk utlegg før en klagesak er ferdigbehandlet. Generelt har 

innkrevingssentralen som særnamsmann vide innkrevingsfullmakter, som er gitt på bakgrunn av at barnas 

krav på forsørgelse etter lovverket er det høyeste prioriterte rettsgode. Dette viser seg ved at barnebidrag har 

prioritet før alle andre pengekrav i samfunnet, inkludert skattekrav. Innkrevingssentralen kan sette i verk de 

innkrevingstiltak som den finner hensiktsmessig etter reglene i innkrevingsloven og 

tvangsfullbyrdelsesloven. Etter barneloven § 60 kan vedtak om bidrag fullbyrdes straks selv om saken ikke 

er endelig avgjort. Utlegg i fast eiendom er et tvangstiltak som innkrevingssentralen kan bruke i slike saker. 

Som regel vil likevel sentralen først nytte mindre inngripende tvangstiltak, som f. eks. trekk i lønn eller trygd 

når dette antas å gi full dekning for kravet. Dette fratar imidlertid ikke bidragspliktige klagemulighetene. 

Selv om utlegget er gjennomført kan saken klages inn for namsretten. Klageren kan som utgangspunkt 

fremsette innvendinger av en hver art, også at retten prejudisielt prøver det underliggende bidragsvedtaket.

Spørsmål: 


Innlevert 18. mars 1999 av stortingsrepresentant Liv Marit Moland. 

Besvart 26. mars 1999 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

«Den årlige kostnaden for bibliotekene på forsendelse av bøker mellom de forskjellige bibliotekene er i 

dag ukjent. Vi vet heller ikke om det finnes avtaler mellom Posten Norge BA og bibliotekene hva gjelder 

rabattordninger og lignende på slike forsendelser. Har statsråden kjennskap til kostnader og eventuelle 

avtaler, og har statsråden på bakgrunn av opplysningene vurdert å ta initiativ til tiltak som kan lette den 

økonomiske situasjonen?» 

Svar: 

Kulturdepartementet har ingen oversikt over faktiske kostnader forbundet med forsendelse av bøker 

mellom bibliotek. Folke- og fylkesbibliotekene er kommunale og fylkeskommunale institusjoner, og 

driftsutgiftene blir dekket av de respektive forvaltningsorganene. De statistiske opplysningene som årlig 

samles inn, gir ikke så detaljerte opplysninger. 

Da Posten fra 1. januar 1998 innførte nytt system for forsendelse av pakker, førte dette imidlertid til en 

betydelig økning i bibliotekenes portoutgifter. For å få en indikasjon på hvilken virkning de nye portotakstene 

ville få for fylkesbibliotekene, sendte Statens bibliotektilsyn høsten 1997 en forespørsel til disse, der 

det ble bedt om opplysninger om hva det ville føre til av årlige utgiftsøkinger for det enkelte fylkesbibliotek. 

I svarene fra fylkesbibliotekene varierte stipulert økning i portoutgiftene fra 13 til 50 %, eller fra kr 12 000,- 

til kr 200 000,- i året. Tallene bygde på anslag. Folkebibliotekenes utgifter er det ikke nå mulig å tallfeste. 

Sju fylkesbibliotek oppgav at de ville samle opp til større returforsendelser, og de fleste av disse sa også 

at de ville stramme inn på fjernlånet. Sju fylkesbibliotek svarte at de ville forsøke å unngå innstramming. 

Norsk bibliotekforening har inngått en rammeavtale for bibliotekenes pakkepost som gir en rabatt på 8 % 

i forhold til Norges-Pakkens standardpris. Denne rammeavtalen gjelder for alle typer bibliotek. 

Departementet arbeider nå med en stortingsmelding om arkiv, bibliotek og museum. Spørsmål omkring 

fjernlånstjenestene i fylkes- og folkebibliotek vil bli omtalt i meldingen.

Spørsmål: 


Innlevert 18. mars 1999 av stortingsrepresentant Thore Aksel Nistad. 

Besvart 24. mars 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

«Riksvei 53 Tyin - Årdal er definert som helårsveg. De 3 siste vintersesonger er regulariteten redusert ved 

utelatelse av kolonnekjøring. Denne form for nedprioritering svekker rammebetingelsene for den tunge og 

konkurranseutsatte aluminiumsindustrien, samt turisttrafikken i Valdres. Det påfører næringslivet betydelige 

ekstrakostnader ved en omkjøring. Vil Statsråden medvirke til at denne riksveien blir en mer stabil 

ferdselsåre og sørge for at kolonnekjøring gjenninføres ifra kommende sesong?» 

Svar: 

I 1995 fikk Årdal ferjefri vegforbindelse til Lærdal. Vintertjenesten på rv 53 Tyin-Årdal ble da endret ved 

at det ikke lenger blir gjennomført kolonnekjøring. Vegen blir i stedet midlertidig stengt. 

Statens vegvesen sin beslutning om ikke å gjennomføre kolonnekjøring bygger på flere forhold. Et 

hensyn er at det tar tid å gjennomføre kolonnekjøring slik at trafikantene neppe taper mye tid ved å måtte 

kjøre om Lærdal. Ruten om Lærdal er 75 km lengre fra Øvre Årdal og 52 km fra Årdalstangen. Videre er det 

lagt vekt på at trafikkgrunnlaget på strekningen er lavt, og at det derfor ikke er mange trafikanter som 

berøres. I vintermånedene er det ca 170 kjøretøy i snitt pr dag. Det er i tillegg lagt vekt på at all kolonnekjøring 

- også mellom Tyin og Årdal - er forbundet med en viss ulempe og risiko for trafikantene. 

Rv 53 Tyin - Årdal blir nattestengt mellom kl 22.30 og kl 08.00 når det er dårlig vær. I de syv vintrene fra 

88/89 til 94/95 før vegen til Lærdal åpnet, var vegen stengt i gjennomsnitt 735 timer inkl. nattestenging. Det 

var i tillegg i gjennomsnitt kolonnekjøring i 116 timer hver vinter. 

I de tre vintrene 95/96 til 97/98 var den stengt i gjennomsnitt 646 timer. I inneværende vinter har vegen 

vært stengt ca 700 timer. 

Jeg synes det er en akseptabel ordning som nå gjennomføres på rv 53, og som en må kunne leve med de 

dagene været er så ille at det normalt ville vært en periode med kolonnekjøring før vegen enten stenges 

midlertidig eller åpnes for fri ferdsel. 

Spørsmål: 




«Det er avdekket sterkt kritikkverdige forhold ved en rekke riksveier uten fast dekke, bla på riksveg 713 

på Hitra. I Veiplanen for 1998-2007 ble sentrumspartiene og Høyre enig om at innen periodens utløp skulle

alle riksveier ha fast dekke. Etter behandlingen i Stortinget har Regjeringen i de årlige budsjetter redusert 

bevilgningene. Det er ingen mening i at det skal være riksveier i Norge som består av gjørme. Er statsråden 

villig til å forsere satsingen på vei og følge opp intensjonene i forliket fra -97?» 

Begrunnelse: 

Veistandarden rundt omkring på de ulike riksveiene i landet er dramatisk dårlig og tiltak bør igangsettes 

umiddelbart. Fast dekke er et minstekrav. I Hitra-kommune er riksveien så dårlig at den best egner seg for 

«test-etapper» for bilprodusenter. 

Ð Situasjonen er dramatisk for trafikksikkerheten. 

Ð Det er en urimelig økonomisk belastning for så vel yrkessjåfører som for private. 

Ð Veistandarden er et hovedproblem for samfunnsutviklingen. 

Ð Det absolutt viktigste distriktspolitiske virkemiddel er å bedre veistandarden. 

Ð Naturlig at innbyggernes og næringslivets tålmodighet tar slutt. 

Resultatene vi nå ser er et resultat av at bevilgningene til samferdsel på årets statsbudsjett går ned med 

over fem prosent. Investeringene til samferdselsformål har de siste årene gått ned samtidig som bilrelaterte 

avgifter har gått opp. Investeringene til veiformål ble redusert med 6,6 prosent. Dette representerer et grovt 

løftebrudd fra Bondevik-regjeringen. I forhold til investeringsplanene som sentrumspartiene sto sammen med 

Høyre om i Veiplanen for 1998- 2001, har Regjeringen lagt fram to statsbudsjetter 

som medfører at man vil ligge tre milliarder kroner etter investeringsplanene bare for årene 1998 og 1999. 

At Regjeringen forsøker å pynte på tallene ved å bruke Jagland-regjeringens investeringsforslag i Veiplanen 

som sammenligningsgrunnlag, i stedet for flertallsinnstillingen de selv sto bak er ikke troverdig. 

Regjeringen skryter av økte bevilgninger til veivedlikehold. Denne økningen er ikke reell. Tatt i betraktning 

av at veitrafikken har økt og at veivesenet er blitt tildelt økt ansvar for sikkerhet i tunneler og på 

ferjer, samt veibelysning, blir det fint lite igjen til for eksempel bedring av veidekket. 

Svar: 

Jeg er enig i at det er et stort behov for midler til vegsektoren på statsbudsjettene i årene framover. 

Norges bosettingsmønster og topografi gjør at vegtransporten har en svært sentral rolle i et effektivt 

transportsystem. Vi står på vegsektoren overfor vesentlige utfordringer knyttet til både framkommelighet, 

miljø og trafikksikkerhet. 

Bl.a. er det på investeringssiden viktig med tiltak knyttet til fjerning av flaskehalser, utbedring av vegnettet 

med sikte på å fjerne køproblemer, innkorting av ruter og sikring av en tilfredsstillende minstestandard. 

For å sikre god framkommelighet er det behov for betydelige investeringer både i byene, på stamvegene 

og i distriktene. Legging av fast dekke på riksveger med grusdekke er ett blant mange områder som det 

er viktig å prioritere i en slik sammenheng. 

Samtidig er det viktig med en høy innsats på drift og vedlikehold av det eksisterende vegnettet. Dette må 

bl.a. sees i sammenheng med at vegkapitalen har blitt redusert i de senere årene. Det innebærer at vi ikke 

opprettholder standarden på de veganlegg vi tidligere har bygd ut. I de fleste tilfeller er det dårlig ressursbruk 

å ikke ta vare på det man har. Det er dessuten dyrt å «spare» ved å utsette vedlikeholdet. Særlig viktig innen 

dette området er vedlikeholdet av vegdekkene og av bruene. Men det er også viktig med tilstrekkelig 

vedlikeholdsinnsats i forhold til bl.a. støyskjermer, rasoverbygg, fjellrensk og frost- sikring. Det er videre 

viktig med økt innsats i forhold til driften av veg- og ferjenettet. Standarden på driften av vegnettet 

(brøyting, strøing, oppmerking, trafikkstyring, renhold m.v.) ble redusert i 1998. Det er nå på en rekke 

områder lavere enn det som vurderes rasjonelt. Behovet for midler til drift og vedlikehold øker dessuten som 

følge av den betydelige trafikkveksten, økte veglengder og mer kompliserte veganlegg. 

I tillegg til det langsiktige arbeidet knyttet til disse hovedutfordringene i vegpolitikken, vil det i de 

nærmeste årene være spesielle utfordringer knyttet til bindingene på investeringssiden. Bindingene knyttet til 

vedtatte og igangsatte anlegg er usedvanlig store. I 1998 og 1999 har bindingene vært så høye at det innenfor 

de aktuelle budsjettrammene ikke har vært mulig å legge opp til en rasjonell framdrift for mange prosjekter. 

Dette gir en betydelig økning i utbyggingskostnadene i tillegg til at åpningen av anleggene sterkt forsinkes.

Ved utformingen av den økonomiske politikken har imidlertid Regjeringen stått overfor vanskelige 

avveininger. Innenfor de samlede økonomiske rammer har således ikke Regjeringen så langt funnet rom for 

en større satsing på vegsektoren enn hva det har vært lagt opp til. Det har heller ikke vært flertall i Stortinget 

for særlige påplussinger, jf. budsjettforliket om 1999-budsjettet mellom regjeringspartiene, Høyre og 

Fremskrittspartiet. 

Regjeringen har i fordelingen av midler innen vegbudsjettet lagt særlig vekt på en opprioritering av drift 

og vedlikehold. Dette er gjort for både å kunne prioritere driften av veg- og ferjenettet og samtidig i størst 

mulig grad opprettholde vegkapitalen. Dette har gjort det nødvendig å legge opp til en nedgang i 

riksveginvesteringene. Innen rammen til riksveginvesteringer har en særlig søkt å prioritere videreføringen 

av igangsatte anlegg og å sikre en tilfredsstillende profil i forhold til rassikring, miljø og trafikksikkerhet. En 

har imidlertid også ellers gjennomført mange mindre tiltak over et bredt felt. For eksempel er det ifølge 

opplysninger fra Vegdirektoratet i 1999 planlagt å legge fast dekke på 39 km grusveger. Det vil i tilfelle 

innebære en oppfølgingsgrad på 20 pst i forhold til målsettingen i St.meld. nr. 37 (1996-97) Norsk veg- og 

vegtrafikkplan 1998-2007, i løpet av de to første årene i tiårsperioden. 

Når det gjelder prioriteringene innen budsjettet, vil jeg føre videre den politikken denne Regjeringen til 

nå har ført. Jeg vil i denne forbindelse ha særlig oppmerksomhet på leggingen av fast dekke. Siden 

dekkelegging av grusveger er en del av investeringstiltakene på «det øvrige riksvegnett», er det imidlertid 

naturlig å legge stor vekt på de fylkespolitiske prioriteringer av dekkelegging i forhold til andre tiltak på 

denne delen av vegnettet.

Spørsmål: 




«Vil finansminsteren endre forskrift av 2.9.77 nr 2 slik at flere blir omfattet av regelen om skattefritak for 

bruk av hjemme-PC, for eksempel kan det tenkes en ordning hvor ansatte i bedrifter som tilbyr hjemme-PC 

til alle ansatte på like vilkår, skal innrømmes skattefritak, uavhengig om det foreligger tjenestlige behov?» 

Begrunnelse: 

I dag blir renholdsbetjenter og kantinepersonell i bedriften skattlagt for fordelen ved lån av hjemme- PC 

fra arbeidsgiver. Ansatte som allerede bruker PC på jobb slipper skatt av å ta med seg PC hjem til seg og 

familien. Dette bidrar til å forsterke klasseskillet mellom de som behersker og de som ikke behersker 

informasjonsteknologi. Finansdepartementet endret, etter initiativ fra finanskomiteen våren 1997 forskriften 

slik at bruk av PC hjemme til tjenestelig bruk ikke skulle være skattepliktig for den ansatte. Dette oppfattet vi 

som et positivt bidrag til både økt bruk og kunnskap om informasjonsteknolgi i arbeidslivet og til mer 

fleksible arbeidsordninger. Å utvide antallet personer som skal omfattes av skattefritaket vil ytterligere bidra 

til målet om å styrke IT-kompetansen i samfunnet, i tillegg til å motvirke det klasseskillet som har blitt 

forsterket. 

Svar: 

Det følger av hovedregelen i skatteloven § 42 at fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig inntekt. Dette 

gjelder også i tilfeller der fordelen ytes i form av naturalia, bruksrett til kapitalvarer mv. Fri privat 

hjemmebruk av arbeidsgivers datautstyr er en slik fordel som i utgangspunktet er omfattet av hovedregelen 

om skatteplikt. Det ville innebære en betydelig forskjellsbehandling mellom skattytere som får sin lønn i 

kontanter og skattytere som får sin lønn i naturalia dersom reglene skulle være ulike på dette punktet. 

Skatteplikt på naturalytelser er derfor, av hensyn til skattemessig likebehandling av lønnstakere uansett 

avlønningssystem, det naturlige utgangspunkt og den klare hovedregel. Dette utgangspunktet må legges til 

grunn også overfor privatfordeler som anses viktige og ønskelige i et samfunnspolitisk perspektiv. 

For enkelte typer mindre naturalytelser har det vært ansett hensiktsmessig, ut fra hensyn til et rimelig og 

praktisk regelverk, å gi unntak fra hovedregelen om beskatning. Et slikt unntak gjelder hjemme- PC. Siden 

det dreier seg om unntak fra den klare hovedregelen om skatteplikt, er det viktig at den enkelte fritaksregel 

ikke er mer omfattende enn hensynet bak regelen tilsier. For å begrense skattefritaket må det oppstilles 

vilkår, slik at bare de tilfeller der det foreligger en rimelig grunn til å frita fra beskatning omfattes av regelen. 

I naturalytelsesforskriften § 6 A er det oppstilt vilkår om at utlånet av datautstyret må være begrunnet i 

«tjenestlig bruk». Dette vilkåret innebærer at arbeidsgiver må ha en viss egeninteresse i at arbeidstakeren har 

datautstyret plassert hjemme hos seg. I slike tilfeller har plasseringen av datautstyret hjemme hos den ansatte 

en så nær tilknytning til arbeidet at det er rimelig å frita den private bruken fra beskatning. I tilfeller der den 

ansatte ikke har tjenestlig behov for å ha datautstyret hjemme hos seg, er vilkåret i bestemmelsen ikke 

oppfylt, og den private bruken er skattepliktig arbeidsinntekt. I slike tilfeller er hjemmestasjoneringen av 

datautstyret først og fremst begrunnet i den ansattes private egeninteresse. Den private bruken blir dermed i

større grad å anse som en ren lønnsytelse (dekning av privatutgifter), og det foreligger derfor ikke like gode 

grunner for å frita fordelen fra beskatning. 

I spørsmålet fra representanten Djupedal skisseres en regel som innebærer at fordel ved privat bruk av 

datautstyr utlånt fra arbeidsgiver skal være skattefri uten at det stilles vilkår om tjenestlig bruk, forutsatt at 

tilbud om hjemme-PC gis på like vilkår til alle ansatte i bedriften. Ut fra de hensyn som er omtalt ovenfor er 

det ikke grunn til å utvide skattefritaket til å omfatte tilfeller der utlånet av datautstyret ikke er begrunnet i 

tjenestlig bruk. Jeg er enig i at det ut fra et samfunnspolitisk perspektiv kan være fordelaktig at flest mulig 

behersker informasjonsteknologi, og at utlån av datautstyr fra arbeidsgiver kan bidra til å øke den enkelte 

arbeidstakers kompetanse på området. Dette er imidlertid etter mitt syn ikke tilstrekkelig til å utvide 

skattefritaket for privat fordel ved hjemmebruk av arbeidsgivers datautstyr, og dermed utvide unntaket fra 

hovedregelen om at naturalytelser er skattepliktig arbeidsinntekt på linje med kontante lønnsutbetalinger.

Spørsmål: 




«Stortinget vedtok 18. oktober 1996 å be Regjeringen om å endre forskrifter til lov av 17. februar 1995 

nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til også å omfatte private og ideelle virksomheter som er tatt med i 

offentlige planer som en integrert del av det kommunale/ fylkeskommunale tjenestetilbudet. Det er ennå ikke 

gjort. Imens taper våre kulturinstitusjoner. Glomsdalsmuseet har f. eks. beregnet å ha tapt kr 35 000,- i året. 

Når vil Regjeringen følge opp dette stortingsvedtaket?» 

Svar: 

Jeg viser til ditt brev av 22 mars 1999 med spørsmål om når Regjeringen ville følge opp Stortingets 

vedtak av 18 oktober 1996. Jeg besvarte i brev av 5 mars d.å. et liknende spørsmål fra stortingsrepresentant 

Erna Solberg. 

Regjeringen ble som kjent bedt om «å endre forskrift til lov av 17 februar 1995 nr 9 om kompensasjon for 


integrert del av det kommunale/fylkeskommunale tjenestetilbudet. Ordningen skal omfatte virksomheter der 

driften finansieres fullt ut med offentlige midler samt eventuell brukerbetaling på lik linje med tilsvarende 

offentlige virksomheter.» 

Ovennevnte vedtak krever både lov- og forskriftsendring. Departementet er nå inne i sluttfasen i arbeidet 

og tar sikte på å fremme forslag om endring av kompensasjonsloven i denne vårsesjonen. Forskriftene vil bli 

endret i tilknytning til lovendringen. I St prp nr 1 (1997-98) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det gitt en 

orientering om at Stortingets vedtak «reiser en rekke avgiftstekniske problemstillinger og at 

Finansdepartementet arbeider for tiden sammen med Kommunal- og regionaldepartementet med en 

oppfølging av Stortingets vedtak». I tillegg har det vært arbeidet med å finne en finansieringsordning som 

tilfredsstiller Stortingets forutsetninger. Siden avgrensningen av subjektkretsen er nært knyttet til 

finansieringen, har det ikke vært fremmet endringsforslag før finansieringen er blitt nærmere avklart. 

Etter gjeldende kompensasjonsordning er det kommunal og fylkeskommunal virksomhet der kommunestyret, 

fylkestinget eller annet styre eller råd i henhold til kommuneloven eller kommunal særlovgivning 

er øverste myndighet samt interkommunale eller interfylkeskommunale sammenslutninger organisert 

etter kommuneloven eller kommunale særlovgivning, som kan kreve kompensasjon for merverdiavgift ved 

kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende, jf kompensasjonsforskriftens § 1. Det er videre et 

vilkår at virksomheten ikke har fradrag for inngående merverdiavgift, jf forskriftens § 3. For 

kulturinstitusjoner som anses som en del av kommunal og fylkeskommunal virksomhet, vil merverdiavgift 

av anskaffelser som refererer seg til kjøp av de tjenester som gir rett til kompensasjon, være omfattet av 

ordningen.

Spørsmål: 


Innlevert 23. mars 1999 av stortingsrepresentant Oddvard Nilsen. 


«Oslo lufthavn, Gardermoen opplevde kanselleringer og kraftige forsinkelser i trafikkavviklingen 22. 

mars. Ifølge opplysninger i norske medier skyldes det at trafikksentralen på Røyken var ute av drift på grunn 

av sikringsfeil i en datalinje. Har Luftfartsverket vært oppmerksom på denne svakheten i systemet og hva har 

en foretatt seg i den anledning, eventuelt hvorfor er ikke en slik svakhet oppdaget gjennom de eksisterende 

sikkerhetsrutiner?» 

Svar: 

Oslo kontrollsentral står helt sentralt i avviklingen av lufttrafikken i Norge. Under etableringen av den 

nye kontrollsentralen som sto ferdig i Røyken i 1995, var derfor alle tiltak som kunne sikre en kontinuerlig 

drift av senteret sterkt vektlagt. 

Av den grunn bestilte Luftfartsverket to separate og uavhengige telekommunikasjonsveger til senteret fra 

Telenor. Den ene skulle gå via Telenors sentral i Asker og den andre via Telenors sentral i Røyken sentrum. 

Ved en analyse av sikkerheten ved kontrollsentralen i 1997 ble det avdekket at de to telekommunikasjonsveiene 

ut fra anlegget som var forutsatt å være fysisk adskilte, lå i samme kabeltrasé noen kilometer. De 

lå imidlertid i egne adskilte betongrør, og dette ble vurdert som akseptabelt. Dette forholdet hadde ikke noe 

med hendelsene i mars 1999 å gjøre. 

I forbindelse med den samme analysen ble det på direkte spørsmål bekreftet av Telenor at de to endesentralene 

Asker og Røyken var parallelle og uavhengige. 

Telenor rettet 18. februar 1999 en henvendelse til Luftfartsverket med forslag om å opprette en ny uavhengig 

forbindelse til kontrollsentralen. Begrunnelsen for dette var bl.a. den tidligere omtalte fellestraséen i 

nærheten av Asker. Luftfartsverket hadde allerede igangsatt andre aktiviteter som omfattet dette og ba 

Telenor om å la denne saken vente. 

Det ble 17. mars 1999 avholdt en møte mellom Telenor og Luftfartsverket der Telenor opplyste at de to 

endesentralene Asker og Røyken ikke var elektrisk uavhengige, og at den «redundans» av samband fra 

kontrollsentralen som Luftfartsverket mente å ha, ikke var til stede. Luftfartsverket ba Telenor utarbeide et 

forslag til ny en telekommunikasjonsveg. 

Luftfartsverkets kontrollsentral registrerte 18. mars 1999 et kort avbrudd i radarsambandet som skyldtes 

problemer i Asker sentral. Telenor har opplyst til Luftfartsverket at det oppstod en feil på den ene 

kommunikasjonsvegen, og et avbrudd i forbindelse med den påfølgende omleggingen av sambandet til 

reservevegen. 

Kontrollsentralen hadde 22. mars 1999 et brudd på 1 time og 15 minutter som skyldtes feil i Asker 

sentral. Oslo kontrollsentral er delt opp i flere sektorer, og disse ble ulikt berørt av feilen. Generelt oppstod 

det massiv svikt på radardata og radiokommunikasjonssambandet. All trafikk på vei inn i det luftrommet som 

kontrolleres av Oslo kontrollsentral ble øyeblikkelig omdirigert. Det er ikke rapportert underskridelse av 

adskillelsesminima mellom flyene innenfor kontrollsentralens ansvarsområde (Oslo FIR - Flight Information 

Region). Luftfartsverket ser meget alvorlig på hendelsen. 

Etter møter mellom Luftfartsverket og Telenor har Telenor tatt på seg ansvaret for å gjennomføre en serie 

med tiltak for å etablere en tilfredsstillende tilgjengelighet på sambandene. Natt til 24. mars 1999 ble det 

foretatt omkoplinger i Telenors nett som forbedret redundansen i kommunikasjonsvegene på et slikt nivå at 

lufttrafikken kunne avvikles som normalt. Telenor har videre etablert forsterket beredskap ved Asker sentral. 

I tillegg har Telenor etablert et midlertidig radiolinjesamband. Det midlertidige radiolinjesambandet skal 

erstattes av et permanent radiolinjesamband i løpet av seks uker.

Spørsmål: 


Innlevert 23. mars 1999 av stortingsrepresentant Gunnar Kvassheim. 

Besvart 29. mars 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy. 

«I tilknytning til tidsskrift som utgis av statlige etater, diskuteres retningslinjene for redigeringen. Noen 

stimulerer til debatt og tar opp konfliktfylt stoff. Andre gjør det ikke. Bare noen av redaktørene arbeider på 

basis av redaktørplakaten. Noen publikasjoner har retningslinjer. Det har vist seg å være nyttig. Kan 

statsråden medvirke til at det lages veiledende retningslinjer, som kan bidra til at flere tidsskrift får slike?» 

Begrunnelse: 

I regi av ulike statlige etater og virksomheter utgis det et stort antall publikasjoner. Det er store variasjoner 

både når det gjelder form og innhold. Slik variasjon er naturlig. 

Det er imidlertid også svært ulik praksis når det gjelder redigering av disse bladene. Noen formidler 

hovedsakelig informasjon og synspunkter fra ledelsen, mens andre også stimulerer til engasjement og debatt 

hvor man deltar fra alle nivå i den aktuelle etaten. 

Redaktørens rolle varierer også sterkt. Noen steder legges prinsippene fra redaktørplakaten til grunn, 

mens redaktøren i andre publikasjoner er talerør for ledelsen. 

Noen publikasjoner stimulerer til debatt og engasjement fra de ansatte i den aktuelle virksomhet. 

Det kan være grunn til å vurdere om arbeids- og administrasjonsdepartementet skal lage retningslinjer og 

gi råd som kan være til nytte for en diskusjon 

om driften av statlige publikasjoner. Avgjørelsen må ligge i den enkelte etat og redaksjon. Men det kan 

være naturlig at det stimuleres til at det lages gjennomtenkte retningslinjer. 

Det er gjort for eksempelvis bladet «Vegen og Vi» i Statens Vegvesen. Bladet redigeres på basis av 

redaktørplakaten. Det skal stimuleres til debatt og man legger til grunn at det i alle organisasjoner forekommer 

problemer og spenninger og at ingen er tjent med at disse feies under teppet. 

Retningslinjene for «Vegen og Vi» kan være et nyttig utgangspunkt for en offensiv hvor man vil stimulere 

til mer gjennomtenkt bruk av publikasjoner i statlige virksomheter. Det bør herunder konkret vurderes 

om departementet skal anbefale at redaktørene arbeider med basis i redaktørplakaten. 

Svar: 

Statlige etater er ingen ensartet gruppe. Rekken av forskjellige tidsskrifter illustrerer mangfoldet både i 

formål, innhold, vinklinger og målgrupper. For noen tidsskrifter er formålet å spre informasjon om nye 

ordninger, plikter og rettigheter, andre ganger kan formålet være å skape debatt og engasjement. Noen 

ganger er det behov for å nå ut med informasjon til ytre etater som kan være spredt over hele landet, andre 

ganger er formålet å skape internt engasjement. Målet kan også være å nå enkelte grupper av brukere eller 

borgere. 

Dersom den enkelte etat ser seg tjent med å fastsette retningslinjer for sine egne publikasjoner er det 

ingen ting i veien for dette. Jeg er kjent med at flere av de større og veletablerte statlige tidsskriftene har slike 

retningslinjer, og disse later til å fungere utmerket. Forutsetningen for at slike retningslinjer skal være 

praktiske og hensiktsmessige er imidlertid etter min mening at avgjørelsen om å utforme og fastsette dem 

ligger i den enkelte redaksjon og den enkelte etat. 

På spørsmålet om jeg som Statsråd for Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil bidra til å lage 

sentrale retningslinjer for statlige publikasjoner er svaret derfor nei. Nødvendige generelle retningslinjer 

finnes allerede i den statlige informasjonspolitikken. Statlige virksomheter er pålagt å utøve sin informasjonsvirksomhet 

i tråd med denne politikken, og utover dette ønsker jeg ikke å detaljstyre statlige etaters 

informasjonsvirksomhet.

226.Fra stortingsrepresentant Erik Solheim, vedr. Vidkun Quislings - Villa Grande, besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 

Spørsmål: 





Innlevert 24. mars 1999 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 7. april 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Det er tatt til orde for å gjøre Vidkun Quislings gamle «førerresidens» Villa Grande til et studie- og 

forskningssenter for menneskeretter og folkemordsstudier. Blant forslagsstillerne er general Bjørn Egge og 

professor Bernt Hagtvet. Wannsee-villaen utenfor Berlin kan tjene som modell. 

Vil statsråden ta initiativ til å gjøre Villa Grande til en slik høyborg for menneskeretter?» 

Svar: 

Etter forslag fra Regjeringen har Stortinget ved behandlingen av St prp nr 82 (1997-98) Et historisk og 

moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under 

den 2. verdenskrig, bl a vedtatt at et beløp på 40 mill kr skal nyttes til opprettelse og drift av et 

kompetansesenter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Sentret skal skape 

grunnlag for bred kunnskap i det norske samfunn om minoriters historie, livssyn, tradisjoner, kultur og 

stilling i det norske samfunn. Det skal kunne utvikle undervisningsmateriell på disse områdene, støtte 

forskning om de enkelte livssynsminoriteter og om minoritetsproblematikken generelt og kunne fungere som 

møte-, seminar- og dialogsenter for livssynminoritetene innbyrdes og mellom minoritetene og andre deler av 

det norske storsamfunnet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet legger opp til at 

kompetansesentret skal realiseres ved Universitetet i Oslo. 

Det er satt av 40 mill kr til etablering og drift av sentret. Det økonomiske grunnlaget for driften av sentret 

vil være avkastningen av det beløp som gjenstår når utgiftene til etablering er dekket. Aktivitet utover dette 

må finansieres utenfor denne avsetningen. 

I likhet med representanter for Universitetet i Oslo, ser jeg symbolkraften i å benytte Vidkun Quislings 

tilholdssted under store deler av krigen til aktivitet som skal hindre gjentagelse av fryktelige brudd på 

menneskerettigheter, som jødeforfølgelser og lignende overgrep mot etniske og andre minoriteter. Den 

vedtatte bevilgningen vil imidlertid ikke kunne dekke formålet. 

Jeg vil videre nevne at inntektene fra salg av Villa Grande er innarbeidet som en del av Statsbyggs inntekter 

i statsbudsjettet for 1999. Statsbygg har i samsvar med dette lagt bygningen ut for salg gjennom 

megler. 

Dersom Villa Grande skal nyttes til et studie- og forskningssenter som foreslått, må selve kjøpet finansieres, 

og bygningen tilpasses til de nye funksjonene og for øvrig oppgraderes. En fornuftig utnyttelse av 

Villa Grande vil også kreve betydelige innslag av andre aktiviteter enn de det nå er bevilget midler til, 

fortrinnvis enheter som arbeider med beslektede problemstillinger. En slik utvidelse av konseptet vil også få 

økonomiske konsekvenser som må utredes nærmere. 

Med disse forbehold vil jeg drøfte spørsmålet nærmere med berørte departementer.

227.Fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen, vedr. kolokalisering mellom Nord-Hålogaland Regiment og Nord-Hålogaland HV-Distrikt 15, besvart av forsvarsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 24. mars 1999 av stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. 

Besvart 29. mars 1999 av forsvarsminister Eldbjørg Løwer. 

«Stortinget besluttet kolokalisering mellom bl.a Nord-Hålogaland Regiment og Nord-Hålogaland HV- 

DISTRIKT 15. Senere er Bjerkvik Tekniske Verksted og Forsvarets Forsyningslager trukket inn i 

lokaliseringen.I denne sammenheng er HV-leiren på Melbu planlagt nedlagt. Ut fra de mange forutsetninger 

som etter Stortingsvedtaket er endret, synes det som om det er få økonomiske eller øvingsmessige 

begrunnelser for å nedlegge HV-leiren på Melbu. Vil statsråden bidra til å videreføre driften av Melbu-leiren 

etter 1.8.00?» 

Svar: 

Ved behandlingen av Innst S nr 152 (1995-96), jfr St prp nr 70 (1994-95) drøftet Stortinget Heimevernets 

framtidige organisasjon. Forsvarsdepartementets forslag var å samordne Hærens territorielle regimenter og 

Heimevernets distriktsstaber fra 1 august 1997. Stortinget vedtok en ko-lokalisering mellom de nevnte 

enheter der dette var hensiktsmessig. Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt 15 ble vedtatt lokalisert sammen 

med Nord-Hålogaland regiment i Bjerkvik, med øvingssenter på Elvegårdsmoen. Dette innebar at HVdistriktets 

og Hærens etablissementer i Narvik og på Melbu kunne avhendes, og aktuelle leieforhold 

avvikles. 

Vedtaket medførte at organisasjonsendringens kostnader og tidsplan ble vesentlig endret i forhold til 

proposisjonens forutsetninger. De nye lokale utredningene av investeringsbehovene vedrørende eiendommer, 

bygg og anlegg (EBA) resulterte i et behov langt over de 40 millioner kroner angitt i St prp nr 70 (1994-95). 

Forsvarets bygningstjeneste ble derfor gitt i oppdrag å kvalitetssikre de innmeldte behovene. 

Forsvarets overkommando er nå i ferd med å sluttføre en konsekvensutredning av innvesteringsbehovene. 

Det må prioriteres hvilke prosjekter som skal tas innenfor rammen på 40 millioner kroner, samt hvilke 

prosjekter som eventuelt skal tas utenfor rammen i forbindelse med vurderingen av EBA i neste planperiode 

(2001-2006). I dette arbeidet må det også tas hensyn til nye planer for den framtidige utvikling av Forsvarets 

organisasjon, slik det er redegjort for i St meld nr 22 (1997-98). Her framgår blant annet at det i forbindelse 

med utviklingen av Forsvarets framtidige krigs- og kommandostruktur skal vurderes antall og lokalisering av 

Hærens distriktskommandoer og territorielle regimenter. Forsvarets overkommando har videre iverksatt et 

arbeid for å kartlegge og realisere ytterligere innsparingsmuligheter i Hærens fredsorganisasjon. Resultatet 

av disse vurderingene vil eventuelt kunne påvirke arbeidet med ko-lokaliseringen av Hæren og Heimevernets 

avdelinger, herunder også lokalisering og drift av HV-distriktenes øvingssentre. 

Forsvarsdepartementet forholder seg til de vedtak som ble truffet gjennom behandlingen av Innst S nr 

152 (1995-96), jfr St prp nr 70 (1994-95). Med hensyn til framtidig virksomhet ønsker jeg å avvente resultatet 

av de vurderinger og utredninger som skal gjennomføres. Ved ønske om endringer i tidligere 

oppdrag vil Forsvarssjefen fremme sine anbefalinger til departementet, og vi vil blant annet vurdere om tiltakene 

er i samsvar med Stortingets vedtak eller politiske føringer. Eventuelle organisasjonsendringer som 

krever Stortingets medvirkning vil bli lagt fram for Stortinget på ordinær måte.

228.Fra stortingsrepresentant Tore Nordtun, vedr. skattefritak ved tilbakeføring av kapital, besvart av finansministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 24. mars 1999 av stortingsrepresentant Tore Nordtun. 

Besvart 9. april 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«I en artikkel fra Romerikes Blad fra 19. januar i år, framgår det opplysninger som tyder på at betydelige 

beløp ble tatt skattefritt ut av norske foretak i løpet av fjoråret. Hvordan fungerer korreksjonsskatten og 

adgangen til oppskriving og nedskriving av kapital i tilfeller som omtalt i avisartikkelen, og finnes det 

åpninger for at ikke-skattlagt kapital i visse tilfeller kan tas skattefritt ut av bedriften? Jeg ber om Finansministerens 

kommentarer til opplysningene i vedlagte avisartikkel.» 

Begrunnelse: 

Skattesystemet skal på dette området i prinsippet ikke gi rom for skattefritak, da tilbakeføring til eierne av 

kapital som ikke tidligere er skattlagt, skal utløse korreksjonsskatt. Artikkelen fra Romerikes Blad den 19. 

januar, inneholder likevel opplysninger det kan være grunn til å se nærmere på. Ifølge artikkelen kan 

Brønnøysundregistrene opplyse at 21 mrd. kroner er tatt ut av foretakene skattefritt i løpet av fjoråret. Også i 

andre sammenhenger har det blitt påpekt at det kan være muligheter for skattefritak ved tilbakeføring av 

kapital. Det kan derfor være grunn til en nærmere vurdering av regelverk og mulige tilpasninger til 

regelverket. 


Romerikes Blad 19. januar 1999, side 14. 

Svar: 

I vedlagte artikkel fra Romerikes Blad av 19. januar i år er det gjengitt en statistisk oversikt over kapitalnedsettelser 

med tilbakebetaling til aksjonærene i 1998 i selskaper på Romerike. Oversikten viser at det 

ofte har skjedd en konvertering fra fond til aksjekapital (fondsemisjon), før kapitalnedsettelse med 

tilbakebetaling av aksjekapital har funnet sted. 

Innløsning av enkeltaksje anses som realisasjon av aksjen, jf selskapsskatteloven § 5-8 nr 2. Det skal da 

som hovedregel foretas et gevinst- og tapsoppgjør på aksjonærens hånd. Problemstillingene som tas opp i 

spørsmålet aktualiseres bare hvor kapitalnedsettelsen ikke skjer ved innløsning av enkeltaksjer, men 

gjennomføres ved nedskriving av aksjenes pålydende. Bare disse tilfellene omtales i det følgende. 

Ved kapitalnedsettelse kan tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs betales tilbake til aksjonærene uten 

beskatning. Dette er rimelig, da dette er kapital som er innbetalt av aksjonærene med skattlagte midler og 

ikke midler som er opptjent i selskapet. Samtidig skal inngangsverdien på aksjene reduseres med et 

tilsvarende beløp, jf selskapsskatteloven § 5-6. På den måten sikres effektiv beskatning ved senere realisasjon 

av aksjene i selskapet. 

Men ikke all utdeling av nedsatt aksjekapital er skattefri for aksjonærene. Tilbakebetaling av aksjekapital 

som er blitt til ved fondsemisjon, skal skattlegges som utbytte for aksjonæren. Videre skal utdelinger ut over

det beløp aksjekapitalen nedsettes med, skattlegges som utbytte (unntatt når overkurs utdeles). Er utdelingen 

lovlig og vilkårene i selskapsskatteloven § 3-4 for øvrig er oppfylt, får aksjonæren rett til 

godtgjørelsesfradrag i utlignet skatt, slik at skattebelastningen faller bort. 

Selskapsskatteloven § 3-2 nr 4 sikrer at fondemittert aksjekapital (skattepliktig utbytte) anses utdelt før 

innbetalt aksjekapital (skattefri tilbakebetaling). Utdeling av fondsemittert aksjekapital og utdelinger ut over 

nedsettelsesbeløpet utløser korreksjonsskatt på selskapets hånd, dersom utdelingen har ført til at ubeskattet 

inntekt er tatt ut av selskapet, jf § 1-6 nr 3 bokstav c i selskapsskatteloven. Det vil bero på selskapets 

kapitalforhold om korreksjonsskatt utløses i det konkrete tilfellet. Det må forutsettes at likningsmyndighetene 

påser at gjeldende regelverk følges slik at korreksjonsskatt blir ilagt i de tilfeller der loven 

hjemler dette. 

Jeg vil på denne bakgrunn anta at beskrivelsen i vedlagte avisartikkel er upresis, når den uten forbehold 

synes å angi at enhver tilbakebetaling av aksjekapital til aksjonærene representerer skattefrie utbetalinger. 

Jeg går her ikke inn på selskapslovgivningens begrensninger i adgangen for aksjonærer til å ta ut 

egenkapital fra selskapet. Innenfor disse begrensningene er systemet at utdeling av beskattede midler kan 

skje uten ny beskatning av aksjonærene. Dette gjelder både ved utbetaling av tidligere innbetalt aksjekapital 

(som har vært skattlagt hos aksjonæren før innbetalingen), og ved utdeling av akkumulert overskudd i 

selskapet (som har vært skattlagt hos selskapet før utdelingen). Bare ved utdeling av ennå ikke skattlagt 

overskudd i selskapet blir det en særskilt beskatning (korreksjonsskatt) på grunn av selve utdelingen. 

229.Fra stortingsrepresentant Grete Knudsen, vedr. oppholdstillatelse for Leh, Roger Lewi Konla, besvart av justisministeren 


Innlevert 25. mars 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 


Spørsmål: 

«Ad oppholdstillatelse for Leh, Roger Lewi Konla, f 3.12.57 Ghana. Fornyet oppholdstillatelse er avslått. 

Det gjelder opphold ut vårsemesteret, for å gjennomføre eksamen ved Universitetet i Bergen. Leh skal da 

tilbake til Ghana. 

Vil justisministeren bidra til at han får opphold de få ekstra månedene dette gjelder?» 

Svar: 

Roger Lewi Konla Leh fikk avslag på sin søknad om fornyet oppholdstillatelse ved Utlendingsdirektoratets 

vedtak av 10.02.1999. Klage skal fremsettes for det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, og 

direktoratets vedtak er påklaget av Leh i brev mottatt av direktoratet den 15.03.1999. 

Utlendingsdirektoratet skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre 

vedtaket dersom de finner klagen begrunnet. Dersom Utlendingsdirektoratet ikke finner grunn til å oppheve 

eller endre vedtaket skal saken sendes Justisdepartementet til klagebehandling. 

Justisdepartementet har således ikke hatt befatning med Lehs sak. Etter lovens ordning vil det heller ikke 

være naturlig for departementet å gripe inn i saken på dette tidspunkt. 


230.Fra stortingsrepresentant Inger Eikesdal, vedr. om å gjøre trygdesystemet mer oversiktlig, besvart av sosialministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 25. mars 1999 av stortingsrepresentant Inger Eikesdal. 

Besvart 7. april 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«Regjeringen, ledet av Statsministeren, har satt i gang et arbeid for å forenkle det offentlige Norge. 

Arbeidet har høy prioritet og har fått stor oppmerksomhet. Trygdesystemet vil etter manges mening egne seg 

utmerket for forenkling. Har sosialministeren planer i denne forbindelsen, og kan vi ha forventninger om at 

trygdesystemet kan bli mer oversiktlig?» 

Begrunnelse: 

Trygdesystemet er en del av velferdstilbudet, laget for å hjelpe mottakerne av tjenester. Trygdeetaten skal 

være en service-institusjon. Mange har i møte med dette systemet opplevelse av en ugjennomtrengelig mur 

av avkortningsregler, kryssreferanser og særbestemmelser. Å utøve regelverket er selvsagt heller ikke lett. 

Det er en stor utfordring å holde seg ajour med stadige endringer. Trygdekonsulentene framstår for mange 

som firkantede og uten evne til innlevelse eller til å vise fleksibilitet i bruk av regelverket. Det har vært gjort 

mange forsøk på å ta tak i problemet og forenkle regelverket slik at trygdesystemet blir mer 

gjennomtrengelig, både for brukere og utøvere. Det ville være gledelig om Sosialministeren ville bidra i 

dette arbeidet. 

Svar: 

Trygdesystemet gir ytelser i en rekke situasjoner og dekker en rekke forskjellige behov. Ytelser skal gis 

til personer som fyller vilkårene, men ikke til andre, og det gjelder ulike satser avpasset de reelle behovene m 

v. Samfunnsutviklingen har ført til et økende behov for differensiering snarere enn det motsatte. Ønsket om 

en rasjonell bruk av de offentlige ressursene trekker i samme retning. Samtidig skal folketrygden så langt 

mulig gi klare rettigheter og være kontrollerbar. Likebehandling er et sentralt element. 

De ulike hensyn som folketrygden skal tjene, har ført til et omfattende regelverk. Det er klart at det er 

mulig å forenkle folketrygden ved enten å redusere stønadstilbudet eller å redusere differensieringen mellom 

tilfellene til gunst for den enkelte. Jeg antar at det i utgangspunktet ikke er ønskelig å redusere 

stønadstilbudet i forhold til i dag. Det synes heller ikke rasjonelt å gå den motsatte veien og ta mindre hensyn 

til i hvilken grad det er behov for ytelsene. 

Vesentlige forenklinger ut fra en slik tilnærming vil bli uforholdsmessig kostnadskrevende. Forenkling i 

betydningen færre og mindre differensierte ytelser er derfor ikke en del av Regjeringens plan for forenkling 

av det offentlige Norge. Mulighetene for forenklinger blir imidlertid vurdert fortløpende på bakgrunn av de 

behov som stønadstilbudet skal imøtekomme. 

Et grunnleggende steg i retning av å gjøre folketrygden mer tilgjengelig ble tatt med den nye folketrygdloven, 

som trådte i kraft 1 mai 1997. Det nye loven har gitt grunnlag for enklere rundskriv til etaten og 

revisjon av standardbrevene. Rikstrygdeverket gjennomfører i løpet av 1999 en gjennomgang av alle 

standardbrev for å gjøre språket mer tilgjengelig. 

I forhold til publikum er saksbehandlingstidene og kvaliteten på trygdeetatens avgjørelser viktige mål på i 

hvilken grad etaten fyller sine oppgaver. Hovedoppgaven vil tross alt være å sikre at den enkelte får de 

ytelser vedkommende har krav på innen rimelig tid. Man har fått normtider for de fleste sakstyper, og det 

legges stor vekt på kvalitetssikring. Konkret kommer dette til uttrykk gjennom de såkalte serviceerklæringene, 

som gir uttrykk for hva brukerne kan kreve blant annet når det gjelder svartider og tilgjengelighet. 

Målet er at samtlige fylker skal ha kommet med serviceerklæringer i løpet av år 2000. For å kunne 

avgi en serviceerklæring, må det enkelte fylket oppfylle fastsatte kriterier. 

Om serviceerklæringene og arbeidet med saksbehandlingstider og kvalitetssikring viser jeg for øvrig til 

redegjørelsen i St prp nr 1 for 1998-99 side 62 flg. Trygdeetaten er allerede godt på vei mot en større grad av 

brukerorientering. Som et eksempel på det kontinuerlige arbeidet med å gjøre reglene enklere og klarere kan 

jeg også vise til Ot prp nr 46 for 1998-99, som nå er til behandling i Stortinget.

231.Fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen, vedr. prisundersøkelsen om norske matvarer, besvart av landbruksministeren 

Spørsmål: 



Besvart 7. april 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«Hva mener landbruksministeren er viktig å få frem i den bebudede prisundersøkelsen om norske 

matvarer for å belyse forhold i alle ledd av «landbrukskjeden», tar landbruksministeren sikte på en 

sammenligning med andre land, f.eks Sverige og Danmark, og til hvilket formål ønsker landbruksministeren 

å bruke denne undersøkelsen?» 

Begrunnelse: 

Bakgrunn for mine spørsmål er landbruksdepartementets bebudede undersøkelse om prisdannelsen på 

norske matvarer «fra jord til bord.» 

Svar: 

I det siste har det vært debatt om prisdannelsen og prisutviklingen på norske matvarer, også i forhold til 

andre land. Debatten har vist at vi mangler tilfredsstillende tallmateriale. På denne bakgrunn har landbruksministeren 

tatt initiativ til et forprosjekt om prisnivå og prisdannelsen på matvarer. Et ønske om et 

omforent tallgrunnlag er fremhevet fra flere ledd i kjeden. Hovedmålet med prosjektet er å framskaffe, og å 

vurdere mulighetene for å fremskaffe, data om prisforhold i matvaremarkedet og å sammenligne disse med 

andre land/naboland. Gjennom dette søker en å skaffe bedre tall for hvordan prisforskjellene er, og et bedre 

grunnlag for å vurdere årsaken til forskjellene. 

I prp. nr 67 (1997-98), om jordbruksoppgjøret 1998, heter det bl.a: «Konkurransesituasjonen og 

kostnadsutviklingen i leddene etter primærproduksjonen har stor betydning for inntektsmulighetene i 

primærjordbruket og for produkttilbud og servicenivå til forbrukeren. Regjeringen vil derfor legge betydelig 

vekt på at markeds- og konkurranseforholdene gjennom hele matvarekjeden skal gi en kostnadseffektiv 

produksjon og distribusjon, og vil følge med i utviklingen i de ulike leddene i matvarebransjen……… 

Matvaremarkedene er svært sammensatte og under stadig endring. Derfor vil myndighetene fortsatt 

kartlegge og overvåke matvaremarkedene fremover.» 

Forprosjektet vil foreta marginberegninger for leddene i verdikjeden. I tillegg skilles det mellom grossist 

og detaljist, og på industrisiden skilles det mellom primær bearbeiding og videreforedling. I prosjektet søker 

man å få fram indikatorer på prisdannelsen i hele verdikjeden. 

Videre vil forprosjektet sammenligne nivået på forbrukerprisene og råvareprisene i Norge, Sverige og 

Danmark. Prosjektet vil i tillegg gjennomføre en 

datainnsamling blant butikker i Sverige i grensestrøkene til Norge og i Danmark ved typiske grensesteder. 

Det er ikke mulig innenfor prosjektets ramme å gjennomføre en like omfattende undersøkelse av 

marginene i Sverige og Danmark som det som vil bli gjort for Norge. På basis av litteratur og innhenting av 

ekspertkommentarer i Sverige vil det likevel være mulig å gi noen kommentarer til størrelsen på marginene i 

ulike ledd i nabolandene og å vurdere mulighetene for nærmere undersøkelser. 

Forprosjektet gjennomføres av NILF, SSB og ECON. Det er bestilt av Landbruksdepartementet, men har 

en medfinansiering fra alle ledd i verdikjeden. Alle ledd er representert i referansegruppen. Prosjektet vil i 

stor grad legge frem tallmateriale og beregninger basert på data innhentet fra verdikjeden, og vurdere 

datagrunnlag og metode for å videreføre undersøkelsen. Det vil i mindre grad analysere grunnene til at 

marginene er som de er. 

På basis av dette forprosjektet vil mulighetene for å skaffe løpende informasjon om prisdannelsen og 

prisutviklingen på matvarer bli vurdert.

232.Fra stortingsrepresentant Unn Aarrestad, vedr. import av storfekjøtt fra Botswana og Namibia, besvart av landbruksministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 26. mars 1999 av stortingsrepresentant Unn Aarrestad. 

Besvart 9. april 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«Norge importerar storfekjøt gjennom GSP-ordninga frå Botswana og Namibia til om lag halvparten av 

prisen på norsk kjøt på marknaden. Ingen av desse landa står på FN si liste over MUL-land. Dette inneber 

dessutan at ein stor fortenestemargin i all hovedsak går til norske importørar. Det importskapte marknadsoverskotet 

representerer nå som fylgje av MUL-ordninga alvorlege marknadsforstyrringar. Når vil 

statsråden endra på dette?» 

Grunngjeving: 

Mange bønder gjekk over til å driva med kjøtproduksjon etter oppfordring frå styresmaktene. Dette skulle 

m.a. avhjelpa mjølkeoverskotet. Nå er dekningsbidraget så lågt for mange av dei som driv med ammekyr og 

slaktedyr, at fleire bønder vurderar å slutta med dette. Ikkje minst er dette svært vanskeleg i sone 0. 

Mange av desse bøndene kjem i ein vanskeleg situasjon sidan dei har bygningar som nå er innretta for 

kjøtproduksjon, og ikkje har mjølkekvote. I tillegg er det svært vanskeleg for bønder å ikkje vita kva vilkår 

ein kan planleggja etter framover. 

I St.prp.nr.67 (Jordbruksoppgjeret 1998) står det: «Regjeringen vil evaluere GSP-ordningen og MULordningen 

for å sikre at den mest mulig kommer utviklingslandene til gode.» 

I innstillinga frå Stortinget sin næringskomite heiter det: «Flertallet understreker at ordningen med MULimport 

har bred støtte i Stortinget. Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med fornuftige 

systemer i tilknytning til denne importen slik at en kan bidra til å nå ulike målsettinger. Dette gjelder både i 

forhold til å sikre at MUL-importen skaper verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men også at 

importen kan skje på en slik måte at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst mulig 

grad.» 

Med bakgrunn i dette reknar eg med at statsråden vil gjera noko med dette nå. 

Svar: 

Ut frå ei samla vurdering, der det og vart lagt vekt på marknadssituasjonen, foreslo Regjeringa i St.prp. nr 

67 om Jordbruksoppgjeret 1998 at den eksisterande GSP-ordninga vart ført vidare, men at mekanismar for å 

hindre uro i marknaden skulle løysast ut dersom importen frå MUL-land kom opp i 2700 tonn utbeina 

storfekjøtt. I innstillinga frå næringskomiteen om jordbruksoppgjeret (Innst. S. nr 235) slutta fleirtalet i 

Stortinget seg til dette. Samtidig ba næringskomiteen Regjeringa vurdere om det kan innførast eit 

auksjonssystem for importen frå MUL- land. 

Ei arbeidsgruppe med representantar frå ulike departement har gjort ei vurdering av fordelar og ulemper 

med å iverksetje eit auksjonssystem for import av storfekjøtt frå MUL-land. Regjeringa vil rapportere attende 

om denne saka til Stortinget i proposisjonen om jordbruksoppgjøret eller budsjettproposisjonen for år 2000. 

Uavhengig av konklusjonen med omsyn til eit auksjonssystem er det Regjeringa si målsetting å prøve å legge 

til rette for at det blir minst mogleg uro i marknaden for storfekjøtt. Gjennom jordbruksavtalen er det 

Regjeringa sitt mål å skape eit grunnlag for at produsentar av storfekjøtt kan oppnå fastsett målpris. Eit 

viktig tiltak i så måte er å få til ein betre marknadsbalanse for storfekjøtt. Dette krev samar 

beid mellom myndigheiter, jordbruksorganisasjonar og aktørar på storfekjøttmarknaden. Eg meiner at Regjeringa 

gjennom fastsett landbrukspolitikk har gitt verdifulle bidrag til å sikre kjøttprodusentane inntekter. 

Marknadssituasjonen for storfekjøtt vil og bli vurdert nærare i samband med det foreståande jordbruksoppgjeret.

233.Fra stortingsrepresentant Jon Olav Alstad, vedr. familievernkontor, besvart av barneog familieministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 26. mars 1999 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 

Besvart 8. april 1999 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland. 

«Situasjonen ved flere familievernkontor er preget av lange ventelister, inntaksbegrensninger og 

inntaksstopp. Dette skyldes bl.a. en prioritering av nye kontor med en reell nedgang i bevilgningene til 

eksisterende kontor som resultat. 

Vurderer regjeringen å endre denne situasjonen, bl.a. ved å endre kriteriene for bevilgninger slik at 

tjenesten blir styrket der den ut fra sosiale forhold trenger det mest?» 

Svar: 

Stortinget vedtok ny forvaltningsordning for familievernkontorene våren 1997 etter forslag fra daværende 

arbeiderpartiregjering. KrF, Sp og Høyre, som utgjorde mindretallet i denne saken, gikk inn for statlig 

forvaltning med den begrunnelse at dette best kunne ivareta målet om et mest mulig likt tilbud til 

befolkningen uavhengig av bostedsfylke. Mindretallet mente også at statlig forvaltning gir best muligheter 

for en nasjonal prioritering i et familiepolitisk helhetsperspektiv. Stortingsflertallet, som besto av Ap og SV, 

vedtok fylkeskommunal forvaltning, bl a med den begrunnelse at fylkesnivået har oversikten, kompetansen 

og den nødvendige muligheten til samordning og helhetssyn, slik at familievernet kan bli en del av fylkenes 

familiepolitikk, helse- og sosialplaner. 

Familievernet er fra 1. januar 1998 en lovfestet fylkeskommunal tjeneste. Lov om familievernkontorer 

pålegger fylkeskommunen ansvaret for å planlegge, organisere og dimensjonere tjenesten på en forsvarlig 

måte. Statstilskuddet til drift av familievernkontorer er opprettholdt som et øremerket tilskudd som fordeles 

mellom fylkeskommunene. Denne regjeringen har videreført den fordelingen av statstilskuddet som 

regjeringen Jagland hadde lagt opp til i sitt budsjettforslag for 1998. Fordelingen innebærer at den enkelte 

fylkeskommune får like mye til familievernet som familievernkontorene i fylket tidligere fikk fra staten og 

kommunene til sammen. Dette er gjort for at fordelingen skal være mest mulig forutsigbar for 

fylkeskommunene. Regjeringen foreslo i revidert nasjonalbudsjett for 1998 en tilleggsbevilgning til 

familievernet på 2 mill kroner. Stortingsflertallet, som omfattet Arbeiderpartiet, nedstemte forslaget. 

Det er ikke riktig at nye kontorer prioriteres på bekostning av eksisterende. Det ble utarbeidet en statlig 

utbyggingsplan for familievernet som ble gjennomført i perioden 1992 - 95. Det ble da etablert 12 nye 

familievernkontorer med sikte på økt tilgjengelighet til tjenesten over hele landet. Seinere er det ikke etablert 

nye kontorer med statlig tilskudd. Akershus fylkeskommune har imidlertid selv finansiert etablering av ett 

nytt kontor. 

Jeg mener det er viktig at vi tar den vedtatte forvaltningsordningen på alvor. Det er fylkeskommunene og 

ikke departementet som er pålagt ansvaret for å vurdere om familieverntjenesten i det enkelte fylke har et 

forsvarlig nivå eller om det er behov for endringer. Som varslet i budsjettproposisjonen for 1999 vurderer 

departementet å endre fordelingen av statstilskuddet mellom fylkeskommunene, slik at tilskuddet i større 

grad fordeles etter objektive kriterier - folketall, areal mv. Dette vil gi fylkeskommunene mer like vilkår for 

forvaltning av tjenesten.

234.Fra stortingsrepresentant Marit Nybakk, vedr. stans av et dypvannsprosjekt med samfinansiering mellom Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND)og Direktoratet for Utviklingshjelp (NORAD) utenfor India, besvart av nærings- og handelsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 26. mars 1999 av stortingsrepresentant Marit Nybakk. 

Besvart 13. april 1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

«Et dypvannsprosjekt med samfinansiering mellom Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND)og 

Direktoratet for Utviklingshjelp (NORAD) utenfor India, ble stanset 13. mai 1998, som følge av Indias 

atomprøve-sprengninger. Prosjektgruppen flyttet prosjektet til øygruppen Cook Islands, som ikke omfattes 

av norsk bistand. Vil næringsministeren sikre norsk dypvannskompetanse og norske næringsinteresser ved å 

bidra til at SND overtar NORADs andel?» 

Begrunnelse: 

Det er viktig å sikre statlig finansiell oppfølging av et norsk prosjekt innen dyphavsbasert mineralutvinning. 

Prosjektet er et samprosjekt mellom forskere ved Fritjof Nansens Institutt (FNI) og Norwegian Deep 

Seabed Mining Group, der bl.a. Aker Offshore Partner A/S er involvert. 

Bakgrunnen er et prosjekt som ble igangsatt utenfor India 1. desember 1997, med støtte fra SND på 4,5 

mill. kroner og fra bistandsbudsjettet over regionbevilgningene for Asia med 13,5 mill. kroner. I tillegg 

investerte industrigruppen 9 mill. kroner i prosjektet. 

13. mai 1998 stoppet Regjeringen dyphavsprosjektet i India, som følge av prøvesprengningene, som førte 

til frysing eller stans i bistandsprosjekter som var direkte samarbeidsavtaler med indiske myndigheter. 

Industrigruppen fryktet da at viktige norske interesser ville bli skadelidende, og flyttet derfor prosjektet til 

den fattige øystaten Cook Islands (nær Australia), en øygruppe som har betydelige forekomster av 

undersjøiske, flermetalliske moduler. Tyske interesser overtok da prosjektet i India. 

SND lovet fortsatt støtte til dyphavsprosjektet, nå i samarbeid med regimet på Cook Islands. 

Industrigruppen fikk imidlertid nei til videre støtte over bistands-budsjettet. Cook Islands omfattes ikke 

av samarbeidsområder for norsk utviklingshjelp. Ifølge Utenriksdepartementet faller prosjektet heller ikke 

inn under næringslivsordningene. 

Det er viktig at vi ikke skusler bort den muligheten til utvikling av norsk kompetanse og norske næringslivsinteresser 

som ligger i dypvannsprosjektet. Det vil være synd om lite fleksible regler innen virkemiddelapparatet 

fører til at Norge mister denne muligheten. Jeg vil derfor be statsråden se på mulighetene 

for å få finansiert prosjektet over SND, Nordfund, GIEK eller andre næringsstøtteordninger. 

Jeg viser for øvrig til at sakspapirene, etter anmodning fra undertegnede, er overført fra Utenriksdepartementet 

til Næringsdepartementet 

Svar: 

Fra 1992 til 1994 ble det gjennomført et norsk-indisk samarbeid under ledelse av Fridtjof Nansens Institutt 

(FNI). Samarbeidet skulle identifisere framtidige samarbeidsprosjekter med mål om å komme fram til 

en teknologi som ville medføre at India kommersielt kunne starte dyphavs gruvedrift i løpet av de neste 5-10 

år. Denne første fasen ble finansiert av NORAD.

Planen var at fase to i prosjektet skulle være en engineeringstudie som skulle samfinansieres av Norge og 

India. En norsk industrigruppe bestående av seks bedrifter under ledelse av Aker Offshore Partner A/S skulle 

lede prosjektet samt bidra med finansiering. 

Styret i SND ga 19.06.97 tilsagn om tilskudd på 4,5 mill. kroner under ordningen med offentlige forsknings- 

og utviklingskontrakter (OFU) med NORAD som OFU- etat. Regelverket for OFU-tilskudd krever 

at en norsk offentlig institusjon er part i prosjektene. Det var derfor en forutsetning for OFU-tilskuddet at det 

ble inngått en avtale mellom NORAD og industrigruppen. 

NORAD ga et prinsipielt tilsagn om å vurdere finansiering av prosjektet med 13,5 mill. kroner. Som et 

resultat av de indiske kjernefysiske prøvesprengningene, bestemte den norske regjeringen at det ville bli 

foretatt reduksjoner i utviklingssamarbeidet mellom India og Norge. I brev av 10.06.98 til industrigruppen, 

trakk NORAD tilbake tilsagnet om å vurdere finansiering av prosjektet. 

Dette innebærer at det ikke lenger er noen offentlig institusjon som er part i prosjektet. 

Grunnlaget for tilskudd under OFU-ordningen er dermed også falt bort. 

SND har i brev av 18.01.99 til industrigruppen inndratt sin bevilgning til prosjektet. 

Når det gjelder spørsmålet om SND kan bidra med finansiering av prosjektet, vil jeg for øvrig vise til at 

det siden opprettelsen av SND har vært lagt til grunn at styrets myndighet ikke skal begrenses ved at 

departementet eller Regjeringen treffer avgjørelser i enkeltsaker vedrørende tildeling av lån, garantier, 

egenkapital og/eller tilskudd. Det er ikke klageadgang til departementet eller Regjeringen for beslutninger 

fattet av styret. 

235.Fra stortingsrepresentant Grete Knudsen, vedr. kravspesifikasjoner for et IT og kunnskapssenter på Fornebu, besvart av barneog familieministeren 


Innlevert 29. mars 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 


Spørsmål: 

«Næringsministeren gav i Stortingets spørretime onsdag 24.mars, på spørsmål fra meg uttrykk for at han i 

en presset tidssituasjon istedenfor å bruke noen ekstra dager til å finne frem til dyktige kvinner for det utvalg 

som skal foreslå kravspesifikasjoner for et IT og kunnskapssenter på Fornebu valgte å prioritere hensynet til 

rask fremdrift. 

Har Barne- og familiedepartementet gitt næringsministeren dispensasjon i dette tilfellet ?» 

Begrunnelse: 

Norge står overfor en ny kunnskapsera som vil påvirke både arbeidsmetoder og næringsliv som sådan. 

Det er viktig at man fra myndighetenes side bruker krefter på å sikre at både kvinner og menn deltar på lik 

linje, når myndighetene legger premisser for bl.a. IT-politikken. Jeg viser også til likestillingslovens § 21 der 

det heter: «Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder m.v. skal hvert kjønn 

være representert med minst 40% av medlemmene». 

Svar: 

Spørsmålet er knyttet til utvalget for kravspesifikasjoner for et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, jf. 

spørsmål til næringsministeren i spørretimen 24. mars 99. 

Etter loven skal det søkes om dispensasjon om ikke kjønnskravet kan oppfylles. Det har ikke blitt gjort i 

dette tilfellet. Jeg har i ettertid tatt dette opp med næringsministeren. 

Stortinget satte strenge tidsfrister i forhold til arbeidet med å utpeke hvilket selskap som skal få i oppdrag 

å utvikle og gjennomføre planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Jeg har forståelse for at de

strenge tidsfristene gjorde det vanskelig å nå kjønnskravet i loven, men jeg forutsetter at likestillingslovens 

krav søkes oppfylt. 

236.Fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen, vedr. bygg og anlegg i Indre Troms for Forsvaret, besvart av forsvarsministeren 

Spørsmål: 



Besvart 14. april 1999 av forsvarsminister Eldbjørg Løwer. 

«Forsvaret skal frem til år 2004 bruke mellom en og to milliarder kr. på bygg og anlegg i Indre Troms. 

Fra FO er det gitt uttalelser om at næringslivet i nord bare vil få en brøkdel av leveransene. Angivelig p.g.a 

«amatørskap» i det lokale næringsliv. Deler statsråden forsvarets holdning i denne saken, og hva vil 

statsråden gjøre for å legge forholdene adskillig bedre til rette for at en betydelig større andel av forsvarets 

innkjøp skal kunne foretas lokalt - i dette tilfelle i Indre Troms?» 

Svar: 

Jeg antar at stortingsrepresentant Ivar Kristiansens spørsmål har sin bakgrunn i en artikkel i avisen 

Nordlys 25 mars 1999 med tittelen «Næringslivet i nord amatører». Artikkelen er skrevet etter et kontaktmøte 

mellom Forsvaret og industrien og kommuneledelsen i de fem kommunene Bardu, Lenvik, Målselv, 

Salangen og Sørreisa, som ble arrangert av NorSupport A/S på Setermoen 24 mars 1999. 

I artikkelen, og i spørsmålet, synes utsagn i to forskjellige innlegg fra Forsvarets side å være blandet 

sammen. Det ene innlegget ved overingeniør Bjørnar Evjen/Forsvarets bygningstjeneste region Nord-Norge 

(FBTN) i Harstad, omhandlet planlagte fremtidige byggeplaner i regionen og jeg vil komme tilbake til det 

nedenfor. 

Ordet «amatører» er av avisen knyttet til et innlegg fra Sjef for Materiellavdelingen i Forsvarets 

overkommando (FO), oberst A E Dahlberg, med tittelen «Sentrale styringssignaler». I innlegget gjennomgikk 

ob Dahlberg de regler som gjelder for Forsvarets anskaffelser «Bestemmelser for anskaffelser til 

Forsvaret» (BAF) m m og hevdet at mangelfullt 

kjennskap til dette regelverket og passivitet i forhold til å markedsføre sine produkter overfor Forsvaret, 

herunder lokale sjefer, medførte at lokalt næringsliv fikk en mindre del av anskaffelsene enn de muligens 

kunne fått. Ob Dahlberg snakket her om Forsvarets materiellinvesteringsprosjekter i alminnelighet og 

driftsanskaffelser foretatt av lokale avdelinger i særdeleshet. Innlegget var ikke knyttet til bygge- og anleggsinvesteringer 

i det hele tatt. Ordene «amatører» og «amatørmessig» som er brukt i artikkelen ble ikke 

brukt av ob Dahlberg, men er avisens spissformulerte tolkning. 

I representanten Kristiansens bruk av begrepet «Forsvarets holdning» ligger en antydning om at Forsvaret 

har en negativ holdning til det lokale næringsliv i Nord-Norge. Det er ikke riktig. Den holdning som søkes 

formidlet kan belyses ved å sitere fra ob Dahlbergs innledning, hvor han sa: «Jeg vil innledningsvis takke for 

anledningen til å komme til min hjembygd for om mulig å få gitt et bidrag til å få etablert en enda bedre 

kontakt mellom Forsvaret og det sivile samfunn her i indre Troms der Forsvaret har en vesentlig del av sin 

virksomhet.» Denne innstilling kan jeg dele. 

Vedrørende virksomheten på eiendoms-, bygge- og anleggssiden (EBA) er forholdet annerledes. Anskaffelser 

som gjøres av Forsvarets bygningstjeneste region Nord-Norge kommer i vesentlig grad fra 

nordnorske entreprenører/leverandører eller distriktskontorer for riksentreprenører. Verdien av dette ligger i 

en størrelsesorden på over 80 % av de bevilgede investeringsmidler. FBTN følger reglene for konkurranse og 

anbud, men de prøver der det er mulig å tilpasse entreprisene slik at nordnorske entreprenører får muligheter 

til å være med i konkurransen.

Det antydede investeringsbeløp for EBA frem mot 2004 på én til to milliarder kroner er i samsvar med de 

foreliggende planer, men er avhengig av å bli fulgt opp av årlige bevilgninger. Det vesentligste av det 

planlagte beløp vil gå til prosjekter i indre Troms. 

Deltakelsen på dette og tilsvarende tidligere arrangementer er fra Forsvarets side nettopp ment å være et 

bidrag for å styrke lokalt næringslivs muligheter ved å øke den innsikt og forståelse som er nødvendig for å 

delta i konkurransen om leveranser til Forsvaret. 

Jeg mener vi er på god vei når det gjelder å tilrettelegge for det lokale næringsliv. Dette er et arbeid som 

må fortsettes og som jeg vil følge opp i fremtiden. 

237.Fra stortingsrepresentant Inge Myrvoll, vedr. miljøvennlige ferjer, besvart av samferdselsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 29. mars 1999 av stortingsrepresentant Inge Myrvoll. 

Besvart 14. april 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

«Miljøvennlige ferjer er en målsetting det er bred enighet om, og samferdselskomiteen har derfor ved 

flere anledninger uttrykt interesse for et prosjekt for utvikling av elektriske (batteridrevne) ferjer og fått 

bekreftet fra departementet at arbeidet pågår. På grunn av overforbruk i 1998 har Vegdirektoratet avslått 

søknad om full utvikling av prosjektet. 

Finner samferdselsministeren prosjektet interessant og hva kan departementet foreta seg for at prosjektet 

videreføres raskt?» 

Svar: 

Det vises til omtalen i St.prp. nr. 1 (1998-99) under kapittel 1301, post 70 om forsøksordningen for 

alternative drivstoff m.v. Her opplyses det at fase I av prosjektet «Miljøferje - Elektrisk framdrift» er ferdigstilt 

og at Samferdselsdepartementet vurderer eventuell videreføring av prosjektet. I svar til samferdselskomiteen 

(spm. 32) i forbindelse med arbeidet med St.prp. nr. 1 (1998-99) opplyste Samferdselsdepartementet 

om at Vegdirektoratet i forbindelse med den faglige vurderingen av søknadene om støtte 

over forsøksordningen for alternative drivstoff m.v. for 1999 ville presentere sin vurdering av fase I, samt 

eventuell videreføring av prosjektet. Samferdselsdepartementet fatter endelig beslutning om hvilke prosjekter 

som får innvilget støtte over forsøksordningen for alternative drivstoff m.v. blant annet på grunnlag av 

Vegdirektoratets faglige vurdering. Søknadene for tildeling over 1999-budsjettet er for tiden til behandling i 

Samferdselsdepartementet og vil snart bli ferdigstilt. 

238.Fra stortingsrepresentant Inge Myrvoll, vedr. etiske retningslinjer for norsk virksomhet utenlands, besvart av samferdselsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 29. mars 1999 av stortingsrepresentant Inge Myrvoll. 

Besvart 13. april 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll.

«Etiske retningslinjer for norsk virksomhet, ikke minst statlig engasjement, utenlands er et viktig tema. 

Telenor eier 45% i selskapet ESAT Digifone i Irland. Selskapet er berykta for sine metoder for å hindre 

fagorganisering. I Irland er selskapets personalpolitikk et hett tema. 

Finner samferdselsministeren det akseptabelt at Telenor medvirker til å undergrave grunnleggende 

rettigheter, og hvis ikke, hva vil han som selskapets generalforsamling foreta seg for at Telenor endrer sin 

praksis?» 

Begrunnelse: 

Det er godt dokumentert at de ansatte ikke våger å organisere seg, og fagforbundet CWU (Communication 

Workers Union) har måttet ha hemmelige møter med ansatte. Selskapet svarer heller ikke på henvendelser 

fra fagforbundet. Så langt kjenner jeg ikke til at Telenor har brukt sitt eierskap, som er betydelig, 

til å endre selskapets holdning. 

Svar: 

Telenor AS driver selv, eller har eierandeler i, virksomheter i en lang rekke land. I den grad Telenor AS 

gjennom eierskapet har avgjørende innflytelse i de respektive virksomheter forutsetter jeg at disse drives i 

samsvar med de lover og regler som gjelder i det enkelte land, herunder de regelverk som er etablert for 

samarbeid mellom partene i arbeidslivet. 

Telenor AS har opplyst at de er positive til at de ansatte organiserer seg, og basert på det kjennskap 

Telenor AS har til saken så har ledelsen i ESAT Digifone og de ansatte en god og åpen dialog. 

Telenor AS er orientert om ovenstående synspunkter gjennom kopi av dette brev. 

239.Fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen, vedr. torskefisket i gruppe I i 1999, besvart av fiskeriministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 8. april 1999 av stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. 

Besvart 14. april 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

«I overkant av 280 fartøyer under 28 meter kan miste sine rettigheter i torskefisket i Gruppe I i 1999. For 

mange fartøyer skyldes dette at Fiskeridepartementet har økt aktivitetskravet fra 10 til 15 pst for Gruppe I, 

med tilbakevirkende kraft for 97 og 98. Regelendringen fant sted uten at fiskerne på forhånd ble gjort 

oppmerksom på den. Departementets handlemåte undergraver livsgrunnlaget og rettssikkerheten til 

kystfiskerne. Hva vil statsråden gjøre for å sikre livsgrunnlaget til de berørte fiskerne?» 

Begrunnelse: 

I overkant av 280 fartøyer under 28 meter ligger i 1999 an til å miste sine rettigheter i torskefisket i 

Gruppe I. Dette utgjør ca. 10 pst av flåtegruppen. Flere av fartøyene mister rettighetene sine fordi Fiskeridepartementet 

har økt aktivitetskravet til fartøyer i Gruppe I fra 10 til 15 pst i 1999, med tilbakevirkende 

kraft for de to årene 1997 og 1998. Endringen av aktivitetskravet ble i tillegg foretatt uten at fiskerne på 

forhånd ble gjort spesielt oppmerksom på den. De berørte fiskerne hadde derfor ingen muligheter til å 

tilpasse aktiviteten for å tilfredsstille de nye kravene. 

Departementets handlemåte undergraver de berørte fiskernes livsgrunnlag og truer rettssikkerheten. 

Endringen i aktivitetskravet tilfredsstiller ikke næringsdrivendes behov for forutsigbarhet i rammebetingelsene. 

Stadige endringer i regelverk og rammebetingelser er et problem for all næringsvirksomhet. Når 

myndighetene foretar endringer i regelverket med store konsekvenser for driftsgrunnlaget til private 

næringsdrivende må man forutsette at endringen blir gjort kjent i god tid før den trer i kraft. Bare slik vil de

næringsdrivende ha mulighet til å tilpasse seg de nye reglene. Endringer med tilbakevirkende kraft er særlig 

betenkelige, og bør av samme grunn unngås. Næringsdrivende i kystflåten har krav på den samme 

forutsigbarhet i myndighetsbestemte ramme 

betingelser som resten av næringslivet. For å skape forutsigbarhet og et sikrere grunnlag for fremtidig 

verdiskaping i kystfisket er det viktig at statsråden gjør om vedtaket og unngår at departementet benytter en 

lignende fremgangsmåte i fremtiden. 

Svar: 

Aktivitetskravet i torskefisket ble innført på bakgrunn av forslag fra næringen. Et viktig element i reguleringen 

av kystflåten i torskefisket er inndelingen i gruppe I og II. Fartøy i gruppe I er de som har hatt 

torskefiske som et viktig driftsgrunnlag ved dokumentert fangst. De fartøyene som har mindre fangstaktivitet 

å vise til har adgang til deltakelse i gruppe II. Formålet med et aktivitetskrav er at fartøy som har 

liten utnyttelse av kvoten i gruppe I, bør miste adgangen til å delta i gruppen. Fartøy som mister adgangen til 

å delta i gruppe I på grunn av manglende aktivitet, vil fremdeles kunne fiske torsk i gruppe II. 

Videre vil jeg vise til at vilkårene for deltakelse i fisket etter torsk med konvensjonelle redskap fastsettes 

for ett år av gangen. 

Forskrift om deltakelse i torskefisket fastsettes med hjemmel i deltakerloven § 6. Juridiske utredninger 

av denne bestemmelsen har konkludert med at en ikke kan basere seg på å videreføre de samme vilkårene år 

etter år. Det er derfor en forutsetning at en bl.a. ikke skal kunne spekulere i å beholde deltakeradgangen i 

gruppe I ved å fiske marginalt over den 10 %- regel som var gjeldende for deltakelse i fisket i 1998. 

På bakgrunn av nedgangen i bestanden av norsk arktisk torsk ble det ved kongelig resolusjon 4. desember 

1998, bestemt å innskjerpe aktivitetskravet for inneværende år. Det ble satt krav om at eier må ha levert 

minst 15 % av sin torskekvote i 1997 eller 1998 for å kunne delta i gruppe I. Bestemmelsen ble gitt virkning 

for 1999, og ville ikke ha tilbakevirkende kraft. 

Næringen anførte imidlertid at et krav om 15 % aktivitet kun burde gjelde for fisket i 1998 og ikke 1997. 

Dette begrunnet ut i fra at fiskerne hadde innrettet seg etter at regelen om 10 % aktivitet for så vidt gjelder 

1997, ville bli videreført i 1999. I tillegg ble det blitt vist til at maksimalkvotene i 1997 var på et rekordhøyt 

nivå. 

Etter en vurdering av opplysninger som fremkom ble kravet til aktivitet for deltakelse i gruppe I i 1999 

endret, ved at eier må ha levert minst 10 % av torskekvoten i 1997 eller 15 % av torskekvoten i 1998. 


240.Fra stortingsrepresentant Britt Hildeng, vedr. trygdeoppgjøret 1998, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 8. april 1999 av stortingsrepresentant Britt Hildeng. 

Besvart 14. april 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy. 

«I forbindelse med Stortingets behandling av trygdeoppgjøret 1998 vedtok et samlet Storting at 

Regjeringen sammen med organisasjonene skulle drøfte prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i 

folketrygden. Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for 1999 hadde slike drøftinger ennå ikke funnet 

sted, og flertallet i Sosialkomiteen understreket derfor betydningen av å få det gjennomført. 

Vil statsråden orientere om framdriften i arbeidet og hva man er kommet fram til?» 

Svar: 

Jeg viser til Stortingets romertallsvedtak IV til Innst S nr 243 (1997-98) der det heter: 

«Stortinget ber regjeringen sammen med organisasjonene drøfte prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i 

folketrygden. Det er særlig viktig å få avklart hvilken rolle Det tekniske beregningsutvalget skal ha, og hvordan 

avviket mellom forventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive skal forstås og brukes i arbeidet med å 

regulere folketrygdens grunnbeløp.» 

Representanter for regjeringen har i tre møter drøftet prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i 

folketrygden med representanter for Norsk Pensjonistforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og 

Landsorganisasjonen i Norge. Møtene har vært avholdt 27. januar, 11. februar og 9. mars 1999. 

Det arbeides nå med å utarbeide en protokoll fra disse møtene. Når den foreligger, vil drøftingene være 

formelt avsluttet. 

Regjeringen tar sikte på å redegjøre for prosedyredrøftingene med organisasjonene i trygdeproposisjonen 

om årets trygdeoppgjør. Protokollen fra prosedyredrøftingene vil følge som et vedlegg til denne 

proposisjonen.

241.Fra stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen, vedr. ordning med betaling for vanlige tollforretninger, besvart av finansministeren 

Spørsmål: 





Innlevert 12. april 1999 av stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen. 

Besvart 19. april 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«Fra årsskiftet ble det i Vest-Agder etablert en ordning med betaling for vanlige tollforretninger også i 

arbeidstiden for oppdrag i andre kommuner enn Kristiansand. Dette resulterer i en ekstrakostnad i alle 

kommuner som ikke har tollkontor, og dette oppfattes som en forskjellsbehandling. 

Er det denne Regjerings politikk med en slik forskjellsbehandling kommunene imellom eller kan man fra 

statsråden vente noe initativ for å rette opp dette?» 

Svar: 

Etter tollovens § 7 og tollovforskriftens pkt. 2.3.1. og 2.4.1 skal det betales et gebyr til statskassen for 

tollekspedisjoner og klarerings- og oppsynsforretninger som utføres utenfor tollsted, eller når tollsted ikke er 

betjent. Gebyret skal betales på grunnlag av timesatser som blir omtalt i St prp nr 1 for Finans- og 

tolldepartementet. I tillegg kommer kost- og skyssgodtgjørelse for toll- og avgiftsetatens tjenestemenn 

beregnet etter «Regulativ for reiser innenlands for statens regning». Gebyrordningen er ment å dekke etatens 

faktiske ekstrakostnader ved denne tjenesteytingen. 

Det som skjedde i Vest-Agder høsten 1998 var at Agder tolldistrikt innskjerpet praksis for oppkreving av 

slike gebyrer slik at praksis i dette tolldistriktet skulle bli som i landets øvrige tolldistrikter; og i tråd med 

tollovens og tollovforskriftens intensjoner. Denne endringen innebærer således at det nå skal være likebehandling 

over hele landet når det gjelder oppkreving av dette gebyret. 

Spørsmålet som stilles foranlediger en nærmere redegjørelse for prinsippene som ligger til grunn for 

fastsettelsen av gebyr ved tollforretninger, særlig skillet mellom hva som bør være gratis for brukerne og hva 

som kan begrunne et vederlag fra disse. I arbeidet med slike vurderinger er man kommet fram til at man kan 

skille mellom etatens basisaktiviteter og serviceaktiviteter. Det er selvsagt elementer av service i samtlige 

tjenester som utføres av etaten, men i mange tilfeller vil det være unaturlig å vurdere betaling for disse, 

ettersom de må betraktes som en del av etatens basisproduksjon. Toll- og avgiftsetatens basisaktiviteter ved 

eksempelvis manuelle ekspedisjoner består i ekspedisjoner innenfor egne lokaler, innenfor ordinær 

ekspedisjonstid. Serviceaktivitetene er tjenester som etaten tilbyr for at bruker skal kunne oppnå en mer 

tilpasset og fleksibel tollekspedisjon enn det som normalt ville være tilfelle ved basisaktivitetene. 

Fortolling av varer mm er en plikt som samfunnet pålegger den enkelte borger. Dette er også bakgrunnen 

for at basisaktivitetene ikke prissettes. Tilsvarende er ikke tilfelle for serviceaktivitetene. Toll- og avgiftsetaten 

tilbyr her brukerne tollfaglige tjenester på steder og tidspunkter som medfører ekstra kostnader for 

etaten, men som vil være til fordel for brukeren. I dag er det disse tilleggstjenestene som medfører gebyr. Det 

er etter min mening ikke urimelig å kreve gebyr når etaten utfører slike serviceaktiviteter overfor brukeren. 

Gebyrene som kreves inn av toll- og av

giftsetaten skal være fastsatt slik at de dekker etatens faktiske merkostnader ved denne tjenesteytingen. 

Dagens inntekter av slike gebyrer som er beskrevet ovenfor utgjør i størrelsesorden 18 - 20 mill kroner pr 

år. Nivået på serviceaktivitetene, og dermed de samlede gebyrinntekter, er avhengig av gebyrets størrelse. 

Det må antas at etterspørselen ville kunne øke til dels betydelig hvis gebyrene ble fjernet. Konsekvensen 

ville da blitt høyere driftskostnader for etaten og bortfall av inntekter. Dette ville betinge økte bevilgninger 

til drift av etaten. Etter mitt syn muliggjør prinsippene for prissetting av toll- og avgiftsetatens 

serviceaktiviteter at etaten kan prioritere bruken av ressursene sine på høyt prioriterte oppgaver, spesielt på 

kontrollområdet. I en slik sammenheng ville det være lite hensiktsmessig å fjerne en gebyrordning basert på 

sunne økonomiske prinsipper. 

Jeg viser for øvrig til mitt svar i Stortingets spørretime den 7. april 1999. 

242.Fra stortingsrepresentant Jørn L. Stang, vedr. alternativ for å utdanne seg innenfor bekjempelse av narkotika, besvart av justisministeren 


Innlevert 12. april 1999 av stortingsrepresentant Jørn L. Stang. 

Besvart 19. april 1999 av justisminister Odd Einar Dørum. 

Spørsmål: 

«Norsk Narkotikapolitiforening er det eneste alternativet politi og tolltjenestemenn har til å utdanne seg 

innenfor bekjempelse av narkotika. 

Samtlige narkotikakurs ved Politihøgskolen som var planlagt for 1999 er kansellert fordi etter sigende 

årets budsjett ved Høgskolen er redusert med 8 millioner i forhold til 1998. 

Hva vil justisministeren gjøre med å få gjenopptatt planlagte narkotikakurs ved Politihøgskolen slik at 

disse kan gjennomføres i 1999 ?» 

Begrunnelse: 

På bakgrunn av den alvorlige og økende narkotikakriminaliteten som begås i Norge er det oppsiktsvekkende 

at etterutdanningen for bekjempelse av narkotika ikke vil fortsette med å være et tema ved 

Politihøgskolen i landet. 

Dette til tross for at Stortinget og også Regjeringen har i uttalelser sagt at bekjempelse av narkotikakriminalitet 

er en viktig oppgave. 

Istedenfor å kutte denne opplæringen burde kapasiteten i utdanningen økes. 

Opplæringen av polititjenestemenn i etterforskning i narkotikasaker forringes som igjen vil føre til blant 

annet at narkotikaforbrytere får et enda større forsprang på landets myndigheter. 

Norsk Narkotikapolitiforening er ikke alene å bekymre seg over at bekjempelse av narkotika ikke blir 

verdsatt nok i form av tilstrekkelig utdanning av instruktører og kursvirksomhet. 

Svar: 

I St. prp.nr. 1 for budsjetterminen 1999 har denne regjering sagt at den restriktive narkotikapolitikken 

skal videreføres. Videre poengteres det at politiets innsats på områdets må effektiviseres og forbedres og at 

samarbeid med tollvesenet er viktig. Det forebyggende arbeid skal prioriteres, særskilt overfor ungdom i 

miljøer der ecstasy og andre «designer drugs» omsettes og brukes. Samarbeidet internasjonalt skal styrkes 

og videreutvikles. 

Norsk politi, sentralt og lokalt, har i betydelig grad skaffet seg den nødvendige kompetanse. Det er neppe 

noen fare for at denne kompetansen svekkes ved at Politihøgskolen planlegger å avlyse et planlagt kurs. 

I løpet av de siste 6 årene har tilsammen 380 tjenestemenn fått etterutdanning i narkotikaetterforsking ved 

Politihøgskolen. I 1998 gjennomgikk alle studentene i siste året på grunnutdanningen to temadager i emnet

«Tegn og symptomer». Formålet med denne opplæringen er å bedre studentenes forutsetning for å kunne 

tolke kliniske indikasjoner på narkotikamisbruk. Dette er et nytt tilbud for grunnutdanningen. 

Politihøgskolens styre behandlet høgskolens budsjett i møte 18. februar 1999. Fra vedtaket siteres pkt. 1: 

«Styret godkjenner budsjettforslaget for 1999 med følgende endring: Timetallet i grunnutdanningen opprettholdes. 

Dekning finnes innenfor grunnutdanningens budsjett. 

Etterutdanningstilbudet vurderes med sikte på å finne mulighet for å gjennomføre kurs i narkotikaetterforsking 

og forebyggende tjeneste.» 

Rammene for grunnutdanningen og etterutdanningen ble da bestemt, og det er opp til skolens ledelse å 

prioritere innenfor disse. Timetallet for grunnutdanningen opprettholdes, og som følge av dette redu 

seres ikke den grunnleggende narkotikautdannelse for studentene. I tillegg er det som nevnt gjennomført 

to temadager på grunnutdanningen. Høgskolens plan var å gjennomføre to etterutdanningskurs i narkotikaetterforsking 

i 1999 ( trinn II og III). Kurset for trinn II ble gjennomført i januar etter oppsatt kjøreplan. 

Jeg har full tillit til at Politihøgskolens ledelse og administrasjon gjennomfører de nødvendige tiltak for å 

sikre politiet tilfredsstillende kompetanse på området. 

243.Fra stortingsrepresentant Einar Olav Skogholt, vedr. behandling av «Handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001", besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 


Innlevert 13. april 1999 av stortingsrepresentant Einar Olav Skogholt. 


Spørsmål: 

«Under behandling av «Handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001» Innst.S.nr. 85 (1998-99) 

vedtok et enstemmig Storting 16.2.99 følgende: 

«Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et IT-utdanningstilbud inkludert bo- og servicetilbud for 

sterkt funksjonshemmede, lagt til en av våre høgskoler.» 

Som kjent har Norges Handikapforbunds Ungdom i en årrekke foreslått at dette undervisningstilbudet 

skal etableres ved Høgskolen i Hedmark, Rena. 

Når og på hvilken måte vil Regjeringa følge opp Stortingets vedtak?» 

Svar: 

Det er Regjeringens mål å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede studenter innenfor høgre utdanning. 

Jeg skal 18. mai i år ha et møte med Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Sosial- og helsedepartementet 

og Norges Handikapforbunds Ungdom for videre drøfting av hvordan vi bedre kan 

imøtekomme behovet hos funksjonshemmede studenter for IKT-utdanning og andre tilbud innenfor høgre 

utdanning. Målet er en helhetlig strategi for satsing på høgre utdanning for denne studentgruppen. 

På møtet vil det bli drøftet hvordan vi skal få til en best mulig tilgjengelighet for en bredest mulig 

studentgruppe med satsing på fleksible og brukertilpassede utdanningsopplegg. Videre skal det drøftes 

hvordan optimale løsninger når det gjelder bo- og servicetilbud ved samarbeid mellom ulike sektorer og 

etater kan oppnås. 

Det er viktig å høste erfaringer fra ulike prosjekter om utvikling og tilpasning av utdanning for funksjonshemmede. 

Høgskolen i Hedmark har bl a opparbeidet seg mye kompetanse på området. Etter avtale med 

departementet har høgskolen laget en skisse over mulige utdanningstilbud som vil være mer fleksible,

varierte og inkluderende, men mindre kostnadskrevende enn forslaget om treårig IT-utdanning på Rena for 

sterkt bevegelseshemmede studenter. Videre har departementet gitt tilsagn om prosjektmidler til et nasjonalt 

kompetanse- og velferdssenter ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med fokus på 

brukermedvirkning og tilgjengelighet for funksjonshemmede studenter. Jeg ser for meg at det er fornuftig 

ressursbruk om den kompetansen Høgskolen i Hedmark har opparbeidet kan videreføres i samarbeid med 

NTNU. 

Ulike utredninger og prosjekter, og synspunkter som kommer fram i møtet 18. mai, vil gi Regjeringen 

grunnlag for vurdering og videre oppfølging av Stortingets vedtak.

244.Fra stortingsrepresentant Aud Blattmann, vedr. overskridelser ved Åsgardfeltet, besvart av olje- og energiministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 13. april 1999 av stortingsrepresentant Aud Blattmann. 

Besvart 21. april 1999 av fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. 

«I et brev til Stortingets presidentskap den 19. mars 1999 varslet departementet om nye overskridelser 

ved Åsgardfeltet. Ble departementet på et tidligere tidspunkt varslet, muntlig eller skriftlig, om at det var fare 

for nye overskridelser utover de som det ble redegjort for i St prp nr 8 (1998-99), og når ble departementet i 

tilfellet varslet om faren for ytterligere kostnadsøkninger?» 

Begrunnelse: 

I St. prp. nr 8 (1998-99) som ble lagt fram for Stortinget den 5. november 1998 redegjorde Olje- og 

energidepartementet for nye investeringsanslag for Åsgardfeltet, som viste en investeringsramme på 37 

milliarder kroner, det vil si en økning på 3,6 milliarder kroner. 

Ifølge brevet til Stortingets presidentskap av 19. mars vil investeringsanslaget øke ytterligere. I brev av 

7.4.1999 til Olje- og energidepartementet fra Statoils styre vedrørende disse overskridelsene heter det et 

«risikoen for kostnadsøkning har vært varslet før, men kostnadskonsekvensene har ikke vært tilstrekkelig 

klarlagt før nå». Spørsmålet er på hvilket tidspunkt det fra Statoils side ble varslet om ytterligere 

overskridelser. 

Svar: 

Det vises til Deres brev av 13. april 1999 stortingsrepresentant Aud Blattmanns spørsmål vedrørende 

ovennevnte. Det vises videre til statsråd Marit Arnstads brev av 19. mars 1999 til Stortingets presidentskap 

hvor det ble orientert om at statsråden samme dag hadde mottatt informasjon om nye kostnadsøkninger i 

Åsgardprosjektet, at statsråden hadde bedt styret om en redegjørelse og at departementet ville komme tilbake 

og orientere Stortinget om saken. 

Departementet mottok de nye kostnadsanslagene for prosjektene i Åsgardkjeden 19. mars 1999 i brev fra 

operatøren Statoil. Den 17. mars ble departementet gitt en muntlig orientering om de nye kostnadsanslagene 

fra Statoil. 

Forut for dette ble departementet i et møte 4. februar 1999, som i hovedsak angikk andre spørsmål, 

orientert av Statoil om at det kunne komme kostnadsøkninger på 0 - 400 mill kroner i forbindelse med 

Kårstøutbyggingen. Departementet ble samtidig fortalt at nye halvårlige investeringsanslag for prosjektene i 

Åsgardkjeden på dette tidspunktet var under utarbeidelse, og at disse anslagene, ifølge Statoil, ventelig ville 

foreligge i midten av mars. I forhold til møtet 4. februar 1999 mottok departementet 9. april 1999 brev fra 

Statoils konsernsjef hvor det heter: 

«…De indikasjoner som ble gitt i møtet 4. februar var derfor ikke en rapportering av nye investeringsanslag 

da disse ikke enda var ferdigbehandlet i selskapet. Informasjon om kostnadsøkningene ble gitt muntlig til 

departementet den 17. mars og oversendt skriftlig den 19.mars...»

Departementet mottok en redegjørelse om kostnadsutviklingen i Åsgardkjeden fra styret i Statoil 7. april 


Departementet vil redegjøre for kostnadsøkningene i Åsgardkjeden i tilleggsmeldingen til St meld nr 46 

(1997-98) Olje- og gassvirksomheten som vil bli fremlagt i mai d.å. Styrets redegjørelse vil i sin helhet bli 

gjengitt i denne meldingen.

245.Fra stortingsrepresentant Torbjørn Andersen, vedr. brannfare ved utette og sprukne elementpiper i en del hus, besvart av kommunal- og regionalministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 13. april 1999 av stortingsrepresentant Torbjørn Andersen. 

Besvart 21. april 1999 av kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen. 

«Fra bransjehold pekes det på at utette og sprukne elementpiper utgjør en betydelig brannfare i en del 

hus. Regelverket stiller konkrete krav til tetthet i elementpiper, men det utføres liten eller ingen kontroll med 

om disse kravene overholdes. Norge er et av de land som har flest husbranner og mer må gjøres for å 

forebygge brannskade. Økt kontroll for å avdekke omfanget av defekte piper er en strategi for å forebygge 

brannskader. 

Hva vil statsråden gjøre for at en slik kontroll kan bli utført?» 

Svar: 

Det er riktig at regelverket stiller krav til tetthet i elementpiper. Hovedgrunnen til at disse kravene ble 

innført, var at granskning hadde vist at skorsteiner med stor lekkasje fungerte lite tilfredsstillende rent 

fyringsteknisk. De hadde større kondensering og mer beksotdannelse enn tette skorsteiner. Det var altså ikke 

brannsikkerhet eller helsemessige forhold som var hovedgrunnen til at tetthetskravene ble innført. 

Norges branntekniske laboratorium har også gjennom gjentatte forsøk og utredninger vurdert faren for 

brann ved sprekker i innerøret på elementpiper. Deres konklusjon er at det ikke var dokumentert at slike 

sprekker utgjør noen særlig brannrisiko. Etter det jeg har fått opplyst fra Statens bygningstekniske etat, er det 

ikke er påvist at lav tetthet har ført til brann. 

Den kontroll som utføres på brannvernområdet i dag, er risikobasert. Det vil si at kontrollen i størst mulig 

grad retter seg mot de mest risikofylte virksomheter. Konsekvensen av dette blir at skorsteiner ikke blir 

kontrollert i betydelig grad. På bakgrunn av at pipebranner så sjelden har konsekvenser utover skader ved 

selve pipen, anses dette ut fra en sikkerhetsmessig betraktning som en forsvarlig praksis. 

Forskrift 15. januar 1998 nr. 33 om feiing og tilsyn med fyringsanlegg, som trådte i kraft 1. juli 1998, 

styrker kontrollen med ildsteder og tilhørende røykkanaler. I henhold til forskriften skal det utføres kontroll i 

private hjem minst hvert fjerde år. Kontrollen omfatter ikke obligatorisk trykkprøving av alle skorsteiner, 

men dette vil imidlertid kunne bli gjort hvis det er indikasjoner på at det er stor lekkasje i skorsteinen. I den 

forbindelse vil jeg peke på at slik prøving er vanskelig å utføre utenfor laboratoriet med pålitelig resultat, og 

at dette i beste fall kan nyttes som veiledende. 

Utover dette kan huseiere på eget initiativ få private firmaer til å foreta tilsvarende kontroller av sine 

piper og fyringsanlegg, herunder hvorvidt det er sprekker i innerøret på elementpiper. Statlige obligatoriske 

kontroller for å avdekke slike sprekker vil imidlertid ikke finne sted, da det ikke er et sikkerhetsmessig behov 

for en slik kontroll.

246.Fra stortingsrepresentant Christopher Stensaker, vedr. ordningen med kondemneringtilskudd, besvart av fiskeriministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 14. april 1999 av stortingsrepresentant Christopher Stensaker. 


«Mange fiskere stiller seg undrende til den urettferdige ordningen med at noen får kondemnering tilskudd 

til sin gamle båt og andre ikke, når de ønsker å kjøpe en ny og sikrere båt. Selv om ordningen er knyttet til 

kvoter så har alle sin levevei av fiske og burde stilles likt. Vil fiskeriministeren treffe tiltak som sikrer at alle 

behandles likt, eventuelt at ordningen med kondemnering tilskudd fjernes?» 

Svar: 

Stortinget bevilget 25 millioner kroner til en kondemneringsordning for kystflåten for 1998. I retningslinjene 

for tildeling av midler i 1998 er det definert at formålet med kondemneringsordningen er å 

kombinere kapasitetstilpasning med en fornyelse og omstrukturering av fiskeflåten slik at det kan skapes 

bedre grunnlag for lønnsomme enheter i kystflåten. 

Rammen var begrenset, noe som innebar at det 

måtte foretas en avgrensing m.h.t. hvilke fartøykategorier som skulle kunne gis kondemneringstilskudd. 

Ettersom ordningen var rettet mot kystflåten ble det satt en øverste lengdegrense på 34 meter for å kunne få 

tilskudd. 

Formålet med å kombinere fornyelse med kapasitetstilpasning tilsa videre at ordningen ble avgrenset til 

fartøygrupper hvor deltagelsen var begrenset. Å kondemnere fartøy innenfor grupper hvor deltagelsen ikke 

er begrenset vil ikke gi den ønskede positive effekt m.h.t. å skape bedre grunnlag for lønnsomme enheter i 

kystflåten. 

Stortinget har for 1999 bevilget i alt 68 millioner kroner til en ordning for tilskudd til fornyelse og kapasitetstilpasning 

i den norske fiskeflåten. Ordningen kombinerer de tidligere kontraherings- og kondemneringstilskuddsordningene. 

Fortsatt er rammen begrenset, og formålet med ordningen vil også for 1999 være å kombinere kapasitetstilpasning 

med fornyelse og strukturtilpasning av fiskeflåten slik at det kan skapes bedre grunnlag for 

lønnsomme enheter i flåten. 

Retningslinjene for årets ordning vil bli fastsatt om kort tid, og vil omfatte tre ulike elementer. For det 

første en ren kondemneringsordning for fartøyeiere som tar sine fartøy permanent ut av fiske. For det andre 

støtte til kondemnering av eldre fartøy som skal erstattes med et annet nyere fartøy der eier vil fortsette i 

fisket. For det tredje støtte til fiskere som bygger nye fartøy. 

Det er heller ikke rom innenfor rammen for 1999 å åpne for at alle som ønsker det skal gis tilskudd for å 

kondemnere sine fartøy. Formålet er å bidra til en bedre struktur i kystflåten hvor det er større samsvar 

mellom fangstkapasitet og tilgjengelige ressurser. Det stilles blant annet derfor krav om aktivitet i fiske for å 

være berettiget til kondemneringstilskudd. Jeg ser det ikke som et aktuelt alternativ å fjerne ordningen idet 

jeg vurderer den som ett godt virkemiddel for å bedre lønnsomheten i kystflåten og derigjennom bidra til 

sikre arbeidsplasser på kysten. 

Jeg tar imidlertid sikte på å åpne for at det kan gis tilskudd til kondemnering av svært gamle fartøy over 

en viss størrelse uavhengig av om fartøyet er innenfor en deltagerbegrenset gruppe. 


247.Fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, vedr. forbedring av karakterer på lavere nivå i videregående skole, besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 14. april 1999 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 


«Hvilken tidshorisont har departementets arbeide med å innhente informasjon om omfanget av elever 

som ikke er blitt godt nok informert om begrensningene i mulighetene for forbedring av karakterer på lavere 

nivå i videregående skole, og hvilke tiltak vil statsråden anse å være aktuelle for å avhjelpe situasjonen?» 

Begrunnelse: 

Det vise til mitt skriftlige spørsmål til statsråden nr. 207, og statsrådens svar på dette. I svarets tredje 

avsnitt skriver statsråden: «Imidlertid er det blitt hevdet at det er noen som ikke er blitt godt nok informert til 

tross for utsendt informasjon. På bakgrunn av dette vil departementet innhente informasjon om hvor stort 

problemet er og deretter vurdere tiltak.» 

Ut i fra henvendelser og oppslag i media synes det klar at det er en betydelig gruppe det handler om, og i 

lys av at sommerferien og høstens skolestart nærmer seg er det et behov for fortgang i avklaring av mulige 

tiltak. Etter undertegnedes mening er det derfor viktig at man prioriterer en avklaring av saken. 

Svar: 

Forslag til forskrift til den nye opplæringsloven ble sendt på høring 14. januar 1999, med høringsfrist 15. 

april 1999. Ikke alle høringsuttalelser er mottatt ennå. I forslagets § 4-21 er regler om føring av karakterer på 

høyeste nivå innarbeidet. Jeg viser til vedlagte kopi av forslaget § 4-21 og høyringsbrevet. 

En gjennomgang av de innkomne høringsuttalelsene vil kunne vise om informasjonen rundt begrensningene 

i adgangen til å forbedre karakterer på lavere nivå har vært tilfredsstillende eller mangelfull. Departementet 

har akkurat startet arbeidet med å gjennomgå de innkomne høringsuttalelsene. 

I tillegg til å se om høringsuttalelsene kan bekrefte om informasjonen har vært til-freds-stillende eller 

ikke, vil jeg holde løpende kontakt med Statens utdanningskontorer om dette spørsmålet. Ved henvendelser 

til fylkeskommunene, har departementet fått opplyst at det ikke er særlige problemer knyttet til begrensningene 

i mulighetene for forbedring av karakterer på lavere nivå. 


Vedlegg 1. 

Forslag til forskrift til den nye opplæringslova. Høyringsutkast fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. 

Vedlegg 2. 

Forskrift til opplæringslova. Høyringsbrevet fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. 

248.Fra stortingsrepresentant Eirin Faldet, vedr. Rørosbanen mellom Trondheim og Oslo, besvart av samferdselsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 14. april 1999 av stortingsrepresentant Eirin Faldet. 

Besvart 21. april 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll.

«Rørosbanen er en viktig jernbaneforbindelse mellom Trondheim og Oslo. På strekningen Hamar- Røros- 

Trondheim går i dag svært gammelt materiell. Antall avganger pr. dag har også blitt færre de siste årene. Kan 

samfedselsministeren gi svar på når nytt togmateriell vil bli satt inn på Rørosbanen, og vil det i forbindelse 

med nytt materiell foretas forbedringer i frekvensen på Rørosbanen?» 

Svar: 

Togtilbudet på Rørosbanen inngår i statens kjøp av persontransporttjenester fra NSB BA, og det er i 

gjeldende rammeavtale mellom Samferdselsdepartementet og NSB for perioden 1998-2001 tatt høyde for en 

investering i nytt diesel lettogmateriell på Rørosbanen, som planlegges satt i drift sommeren 2000. Det nye 

materiellet vil være utstyrt med krengefunksjon. 

Følgende endringer i reisetid og antall avganger lå i 1997 til grunn for beslutningen om nytt materiell: 

Økt antall avganger Redusert reisetid 

Hamar - Rena 37 min. 

Hamar - RørosIngen 25 min. 

Hamar - TrondheimIngen 45 min. 

Fra 1997 frem til 1999 har det vært en gradvis innføring av den nye driftsmodellen ved at de gjennomgående 

togene mellom Trondheim og Oslo er erstattet med flere avganger i Østerdalen enn tidligere. 

Parallelt med dette har Hedmark fylkeskommune lagt til rette for en bedre samordning mot det øvrige 

kollektivtransporttilbudet i fylket. 

Kombinert med åpningen av Romeriksporten, som i seg selv gir kortere reisetid mellom Hamar og Oslo, 

vil innsettingen av det nye krengetogmateriellet på Rørosbanen fremstå som et bedre tilbud for befolkningen 

i Østerdalen enn i dag. Arbeidet med den endelige rutemodellen for Rørosbanen vil bli gjennomført i nært 

samarbeid med Hedmark fylkeskommune. 

249.Fra stortingsrepresentant Vidar Kleppe, vedr. konstitusjonelle problemer ved Statkrafts lobbyaktiviteter, besvart av olje- og energiministeren 


Innlevert 15. april 1999 av stortingsrepresentant Vidar Kleppe. 

Besvart 23. april 1999 av fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«Synes Regjeringen det er greit at Deres eget selskap driver aktiv lobbying mot sin egen og Stortingets 

politikk, hvilke konstitusjonelle problemer og konsekvenser kan denne opptredenen få og hvor mye at 

skattebetalernes penger har Statkraft brukt på konsulentutgifter og lobbyaktiviteter?» 

Begrunnelse: 

Statkraft er et statsforetak, og Olje- og energiministeren fungerer som eier og generalforsamling. Som 

medfører begrensninger i hva slike typer selskaper kan tillate seg å gjøre av påvirkningsarbeid overfor sine 

eiere. 

I følge Kapital nr. 7/99 har Sjur Rosholt i Stats 

kraft karakterisert selskapets forhold til sin eier, representert ved Olje- og energiministeren, som schizofrent. 

Men det er en schizofreni som vi må leve med. På den ene siden er det Statkrafts plikt å si ifra om 

konsekvensene av en beslutning som Stortinget skal fatte. På den andre siden må vi tilpasse oss det som 

eieren vil, konstaterer Rosholt.

Stortinget har selv bedt Regjeringen rydde opp i den uklare situasjonen i forhold til hjemfall og eierskap 

til kraftverk. 

Blant annet har Statkraft fått utført analyser av ulike konsulentselskaper for å forsøke å påvirke vedtatt 

politikk og forhold til EØS-avtalen. 

Det er kjent at Statkraft benytter PR- og Lobbyfirmaet Geelmuyden Kiese aktivt. En av de aller mest 

sentrale partnerne i dette selskapet er nå blitt ansatt som markedsdirektør i Statkraft. 

Svar: 

Statkraft SF er organisert etter lov om statsforetak. Loven bygger på en klar ansvarsfordeling mellom 

departementet som eier og foretakets ledelse. Departementet utøver den øverste myndighet i foretaket 

gjennom foretaksmøtet, jf. statsforetaksloven § 38. Styret har ansvaret for den operative og forretningsmessige 

driften. 

Jeg legger til grunn at Statkraft skal drive forretningsmessig, samtidig som eier skal ivareta sektorpolitiske 

hensyn gjennom foretaksmøtet i tillegg til alminnelig eierutøvelse. 

Statkraft er som statsforetak et eget rettssubjekt. Dette innebærer blant annet at styret forvalter de midler 

foretaket har fått overført fra staten og midler som foretaket selv har inntjent innenfor de rammer som er 

fastsatt gjennom foretaksloven og foretaksmøtet. På denne bakgrunn kan jeg ikke kommentere de enkelte 

driftsutgifter i foretaket. Jeg har tillit til at styret i Statkraft forvalter foretakets midler på en god måte for 

fellesskapet. 

Mitt utgangspunkt er at styret og ledelsen må ha anledning til å gi uttrykk for sitt 

syn når det gjelder politiske vedtaks betydning for foretaket. Jeg forutsetter at foretaket lojalt følger opp 

de vedtak foretaksmøtet fatter. 

250.Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. sykepenger under etter- og videreutdanning, besvart av sosialministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 16. april 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 


«Det henvises til Dokument 8:7 (1997-98) ang. sykepenger under etter- og videreutdanning, og Stortingets 

behandling av dette. I brev til sosialkomiteen av 19. januar 1998 uttrykte statsråden: «Jeg vil i forbindelse 

med budsjettet for 1999 vurdere at det innføres rett til sykepenger når en person har permisjon fra et 

arbeidsforhold (med eller uten lønn) av inntil 1 års varighet for å ta etterutdanning.» Dette er ikke oppnådd. 

Vil statsråden fortsatt vurdere dette?» 

Svar: 

Under behandlingen av ovennevnte dokument 8 uttalte jeg i Stortinget at det er hensiktsmessig å vurdere 

et forslag om rett til sykepenger under utdanningspermisjon i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen 

om en etterutdanningsreform. 

Som et ledd i den videre oppfølgingen av St meld nr 42 (1997-98) Kompetansereform har det vært nedsatt 

et utvalg for å vurdere forslag til lovbestemmelser om rett til permisjon til kompetanseutvikling. Utvalget 

avga sin innstilling, NOU 1998: 20, 7. desember 1998. Kommunal- og regionaldepartementet har nå under 

sluttføring en odelstingsproposisjon om utdanningspermisjon. 

I forbindelse med en eventuell lovfesting av rett til utdanningspermisjon er det fremdeles like aktuell å 

vurdere rett til sykepenger under etter- og videreutdanning.

251.Fra stortingsrepresentant Annelise Høegh, vedr. ulike praksis mellom trygdekontorene når det gjelder å avkorte utbetalingen av attføringspenger til personer som er på institusjon, besvart av sosialministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 16. april 1999 av stortingsrepresentant Annelise Høegh. 


«Hvordan stiller statsråden seg til den ulike praksis det er mellom trygdekontorene når det gjelder å 

avkorte utbetalingen av attføringspenger til personer som er på institusjon?» 

Begrunnelse: 

En 27 år gammel gutt har epilepsi. Han har blitt undersøkt på Statens senter for epilepsi for å se om 

operasjon er mulig. Det er det ikke, og han må derfor innstille seg på å leve med sykdommen, og hyppige 

epileptiske anfall. Han har fått plass på Kure bo- og behandlingssenter for habilitering, som et ledd i yrkesmessig 

attføring. Han mottar attføringspenger, men får kun utbetalt ca 1400 kr av ca 8000 kr pr måned 

siden han er på institusjon. Dette er alt han får til å dekke personlig forbruk. 

Ifølge bestyreren på Kure bo- og behandlingssenter er vedkommende offer for ulik praksis mellom 

trygdekontorene, og har således på grunn av bosted kommet i en økonomisk situasjon som gjør det vanskelig 

å opprettholde et sosialt liv med aktiviteter og kontakt med venner utenfor institusjonen. Situasjonen 

oppleves som spesielt urettferdig da han opplever at andre i samme situasjon får beholde sine attføringspenger 

uavkortet fordi de hører hjemme i en annen kommune. 

Svar: 

Som de fleste løpende ytelser til sikring av inntekt, skal attføringspenger bli redusert under opphold i 

institusjoner med fri kost og losji etter nærmere bestemmelser i folketrygdloven § 3-28, se § 11- 13. 

Attføringspengene blir redusert fra og med første hele måned etter at oppholdet tok til. 

Ansvarsfordelingen mellom trygde- og arbeidsmarkedsetaten fastsetter at det er arbeidskontoret som 

fatter vedtak om hvilken dagsats attføringspengene skal utbetales med dersom medlemmet oppholder seg i 

institusjon med fri kost og losji. 

Ifølge lovens § 11-13 gjelder reduksjonsreglene i § 3-28 for den som under attføringen oppholder seg ved 

en institusjon med fri kost og losji, uansett hva slags institusjon det er. Det er i dag bare et fåtall slike 

institusjoner som gir fri kost og losji. 

Etter reduksjonen skal ytelsen utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet og 10 prosent av tilleggspensjonen 

og/eller særtillegget. Dersom klienten har løpende utgifter til bolig og andre nødvendige faste utgifter under 

oppholdet, kan det etter søknad gis en høyere ytelse. Eventuell ulikhet her når det gjelder størrelsen på 

utbetalte attføringspenger, kan bero på om man har løpende utgifter og/eller om man har søkt om unntak. 

Hovedregelen er således at attføringspenger skal reduseres under opphold i bo- og behandlingssenter 

med fri kost og losji, medmindre det kan gis høyere ytelse på grunn av faste utgifter under oppholdet. 

For rehabiliteringspenger kan bestemte grupper pasienter, bl.a. epileptikere, under selvstendighetstrening 

i visse institusjoner få beholde full ytelse mot å inngå en avtale om å betale en del av boutgiftene. Denne 

ordningen som også gjelder for uførepensjonister, gjelder ikke for attføringsklienter.

Det som oppfattes som ulik praksis, kan nok mer være ulike forutsetninger og særregler for grupper 

stønadsmottakere. Jeg skal likevel ta disse forhold opp med Arbeids- og administrasjonsministeren.


252.Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. forskningsprosjekt om prostitusjon i Finnmark, besvart av barneog familieministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 16. april 1999 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 


«Det henvises til oppslag i Nordlys den 12. og 27. mars d.å. angående midler til forskning omkring prostitusjon 

i Finnmark. Utfra oppslagene har Barne- og familiedepartementet besluttet å stanse et forskningsprosjekt 

om prostitusjon i Finnmark. Prosjektets formål var å kartlegge konsekvensene av prostitusjon i 

lokalsamfunnene. Hva er begrunnelsen for at prosjektet er stanset, og vil statsråden ta initiativ til at 

prosjektet gjennomføres i nær framtid?» 

Svar: 

Jeg ser med stort alvor på den økte prostitusjonen i Finnmark og er urolig for hvilke konsekvenser dette 

har i lokalsamfunnene. På bakgrunn av dette utarbeidet Barne- og familiedepartementet høsten 1998 en 

skisse til et forskningsprosjekt om prostitusjon i Finnmark. Vi sendte også en forespørsel til Sosial- og 

helsedepartementet om muligheter for samfinansiering av prosjektet. Tidlig i prosessen med utvikling av 

dette forskningsprosjektet viste det seg imidlertid at vi på grunn av store budsjettkutt ikke var i stand til å 

starte prosjektet. Det er derfor ikke riktig at prosjektet er stanset - det ble aldri satt i gang. Prosjektet vil bli 

prioritert og gjennomført når vi finner midler til det på budsjettet. 

Jeg følger situasjonen i Finnmark nøye og vil sammen med andre berørte departement vurdere eventuelle 

ytterligere tiltak i forhold til prostitusjonsproblematikken.

253.Fra stortingsrepresentant Sylvia Brustad, vedr. innføringen av 6-års reformen og problemene for barnehagene, besvart av barneog familieministeren 

Spørsmål: 





Innlevert 16. april 1999 av stortingsrepresentant Sylvia Brustad. 


«I forbindelse med Norsk Lærerlag sin barnehagekonferanse 7. april 1998 skal statsråden ha uttalt at flere 

undersøkelser har vist at innføringen av 6-års reformen har vært verre for barnehagene enn det kontantstøtten 

har vært. Hvilke undersøkelser er det statsråden her refererer til, og er det mulig å få disse offentliggjort?» 

Svar: 

Det er flere forhold som påvirker de økonomiske vilkårene for drift av barnehager, og det er forskjeller 

mellom ulike barnehager bl.a. ut fra ulike inntekter, søkergrunnlag og alderssammensetning. 

Det innebærer at det økonomiske grunnlaget for barnehagedrift varierer, og det vil være ulike forhold 

som har betydning for den enkelte barnehage. 

Innføringen av grunnskolereformen hvor 24.000 barnehageplasser etter 6-åringene ble frigjort, har vært 

en betydelig utfordring for barnehagene. Erfaringene viser at en stor andel av plassene ble videreført bl.a. 

som småbarnsplasser. Endringene har for mange barnehager gitt en annen alderssammensetning og endrede 

økonomiske driftsvilkår bl.a. på grunn av større driftsutgifter ved plasser for barn under 3 år. 

Barnehagene vil også påvirkes av kontantstøtten, men det er foreløpig for tidlig å fastslå hvordan det slår 

ut i den enkelte kommune og på landsbasis. Kommunene er nå i ferd med å gjennomføre opptaket for neste 

barnehageår, og vi har så langt ikke data som kan si noe sikkert om søkermengde og om plassene blir 

benyttet. Det er grunn til å tro at utslagene vil være større i familiebarnehager enn i de vanlige barnehagene. 

Denne usikkerheten preger også kommunene, og var grunnlaget for at Regjeringen foreslo et mindre 

måltall for nye plasser i 1999. 

Departementet har noen undersøkelser som kan belyse de nevnte forhold uten at de kan gi helt klare svar. 

I tillegg finnes en undersøkelse utført av Polarfakta på oppdrag fra Private Barnehagers Landsforbund. 

Her stilles det spørsmål om hvilke endringer som har «hatt størst negativ konsekvens for økonomien» og 

«vært vanskeligst å tilpasse seg». 

Svarene på spørsmålene fordeler seg slik : 

Nye forskrifter for leke-/uteområder(45 %), innføringen av 6-årsreformen (41 %) og kontantstøtten (37 

%) er de tre endringene som har hatt størst negativ konsekvens for økonomien. Kontantstøtten er det som 

rammer familiebarnehagene sterkest, mens det er 6-årsreformen og forskriftene for leke-/uteområder som 

mest negativ for vanlige barnehager. 

Når et gjelder spørsmål om hvilke endringer som har vært vanskeligst å tilpasse seg er svarene : nye 

forskrifter for leke-/uteområder (40 %), 6-årsreformen (30 %) og kontantstøtten (17 %). 

For ytterligere informasjon om undersøkelsen henviser jeg til Private Barnehagers Landsforbund. 

Rapportene fra undersøkelsene som Asplan Viak og NOVA har utført på oppdrag fra BFD følger vedlagt.


Vedlegg 1. 

Rapport fra Asplan Viak, Trondheim, mars 1999. Kontantstøttens virkning på barnehagetilbudet og - 

sektoren i et utvalg kommuner. Kontaktpersoner : Kari Skogstad og Johan Petter Skogseth. 

Vedlegg 2. 

Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. NOVA-Rapport 4/99, Oslo, mars 1999. 

Kontantstøtteordningens effekter for barnetilsyn og yrkesdeltakelse. Kontaktperson: Tale Hellevik. 

254.Fra stortingsrepresentant Sylvia Brustad, vedr. ordningen med løpende inntektsutjevning, besvart av kommunal- og regionalministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 19. april 1999 av stortingsrepresentant Sylvia Brustad. 


«Det vises til brev av 12.4.99 fra kommunene Gjøvik, Østre Toten m.v. (GLT-kommunene) til statsråden. 

Her heter det: «Ved overgangen til denne ordningen (løpende inntektsutjevning) frykter GLT- kommunene 

at inntekts-utjevningen for skatteåret 1998 (og også 1999) vil utebli. Dette betyr i såfall at kommunene vil 

miste betydelige inntekter i budsjettene for 2000 (og eventuelt 2001)». Hvordan har statsråden tenkt å 

innføre ordningen med løpende inntektsutjevning, og hvilke år skal brukes som beregningsgrunnlag?» 

Svar: 

Løpende inntektsutjevning vil bli innført fra 1. januar 2000. Regjeringens forslag til hvordan ordningen 

skal innføres, og hva som skal inngå i beregningsgrunnlaget, vil bli presentert i kommuneøkonomiproposisjonen 

for 2000. 

255.Fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen, vedr. sikkerheten for døve ved opphold på hotell og passasjerbåter, besvart av nærings- og handelsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 19. april 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 23. april 1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

«Jeg viser til tidligere spørsmål, besvart 12.03.99, ang. døve fiskere. Statsråden viser til at hensynet til 

sikkerheten gjør det nødvendig å nekte døve å arbeide som fiskere (selv om den ene fiskeren nå har fått 

jobben tilbake). Jeg tillater meg å trekke en parallell til døves sikkerhet ved opphold på f.eks. hotell og 

passasjerbåter der det ikke finnes annen varsling enn ved lyd - noe døve ikke hører! Hva vil statsråden gjøre 

for å bedre sikkerheten for døve ved opphold på hotell, passasjer-båter osv?»

Begrunnelse: 

På hoteller, passasjerbåter osv er det ikke annen varsling enn ved lyd ved for eksempel brann. Døve som 

befinner seg på rom/lugar vil da ikke bli varslet umiddelbart. 

I sitt svar på mitt spørsmål viser statsråden bl.a. til: «Siktemålet ved bestemmelsene er å sikre arbeidstakernes 

liv, helse og arbeidsmiljø. Arbeid til sjøs er forbundet med risiko, og arbeid på fiskefartøy er 

intet unntak.» Videre sier statsråden: «Arbeid om bord uten hørsel vil medføre at de vanlige kommunikasjonskanalene 

som tale og lydalarmer ikke vil kunne brukes og at de om bord vil måtte fokusere på dette i 

tillegg til de andre arbeidsoperasjonene som skal utføres. Dette vil øke presset på de tilgjengelige ressurser, 

og faren for ulykker om bord generelt og for den døve spesielt, vil øke.» 

Parallellen må sies å være klar, begge saker handler om døves sikkerhet. Jeg tillater meg derfor å etterlyse 

en konsekvent politikk i spørsmålet om sikkerhet. 

Svar: 

Sjøfolk og fiskere skal fungere i en arbeidssituasjon. Kravet om hørsel er for å sikre at de kan snakke med 

hverandre og med eventuelle passasjerer på vanlig måte. Dette er særlig viktig hvis det oppstår en 

krisesituasjon. Sjøfartsdirektoratet kan i samråd med helsemyndighetene vurdere om det i enkelte konkrete 

saker er forsvarlig å akseptere at ansatte ombord har mindre enn normal hørsel. 

Andre som oppholder seg om bord på for eksempel passasjerskip er ikke omfattet av dette kravet. Jeg er 

ikke kjent med at det har vært ansett som noe problem at varslinger normalt skjer ved lydsignal og at 

personer med svekket hørsel kan ha vansker med å oppfatte disse. Dersom de aktuelle organisasjonene 

ønsker å ta opp dette vil jeg be Sjøfartsdirektoratet vurdere om varslingen kan forbedres. 

256.Fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen, vedr. nedleggelse av skipperklasse på Nordland Fiskerifagskole, besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 




Spørsmål: 

«Hva er den bakenforliggende årsaken til at Fylkesrådmannen i Nordland, til tross for svært god søknad, 

foreslår å legge ned en skipperklasse på Nordland Fiskerifagskole på Gravdal når hele næringa skriker etter 

skippere med nye sertifikater?» 

Begrunnelse: 

Nordland Fiskerifagskole er en av landets eldste og største skoler innen fiskerifag. Skolen ligger på 

Vestvågøya, midt i det aktive fiskermiljøet i Lofoten. 

Det er langt mellom fiskerifagskolene, og mange har hatt problemer med å rekruttere elever til de ulike 

kursene som gir kompetanse både som fisker, fiskeskipper, i oppdrettsnæringa eller innen fiskeindustrien. 

Det er avgjørende for framtida å beholde kompetansemiljøer som ved Nordland Fiskerifagskole. 

Skipperutdanninga er under omlegging, og søkninga til skol på Gravdal, hittil i vår, har vært svært god. 

En kan da spørre seg om Fylkesrådmannen i Nordland sammen med KUF har innledet en ny politikk 

som innebærer en sentralisering av fiskeri/skipperutdanninga. 

Svar: 

Videregående opplæring og teknisk fagskole tilhører fylkeskommunenes ansvarsområde. Det er opp til 

den enkelte fylkeskommunen å gjøre de vurderingene som trengs for den daglige driften og å disponere 

midlene den er satt til å forvalte slik at de kommer best til nytte. Jeg er bekymret for rekrutteringa til fis-

keryrket på generelt plan. I denne saken har jeg innhentet opplysninger fra Nordland fylkeskommune. Ifølge 

disse opplysningene blir det i år gjennomført en samordning av inntaket til teknisk fagskole i Opplæringsregion 

Nord. 

Fylkesutvalget i Nordland hadde til behandling i møte den 13. april i år en sak om regulering av tilbudet 

innenfor teknisk fagskole, linje for maritime fag. Fylkesutvalget utsatte å fatte realitetsvedtak i saken. 

I ettertid har det blitt registrert flere søkere enn det man hadde oversikt over forut for møtet i fylkesutvalget. 

Fylkesordføreren har derfor vedtatt at det skal settes ekstraordinært fylkesutvalgsmøte i uke 17. 

Administrasjonen vil, etter det departementet erfarer, i dette møtet foreslå at saken om teknisk fagskole 

trekkes.

257.Fra stortingsrepresentant Christopher Stensaker, vedr. unge og deres rettigheter i fiske, besvart av fiskeriministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 20. april 1999 av stortingsrepresentant Christopher Stensaker. 


«Har den nåværende Regjering interesse for at de unge skal få de rettigheter i det fiske som de har satset 

på, hva vil statsråden gjøre for at Steinar Berge og hans sønner skal fortsatt ha sitt yrke i fiskebåten, og kan 

statsråden se på den urett som ble utført mot dem ved overgang til deltagelses-rettigheter i makrellfiske året 

1997?» 

Begrunnelse: 

Steinar Berge har 5 sønner fra 20 til 28 år, alle er fiskere, de to yngste med 2 års utdannelse fra Frøya 

videregående skole, Fiske og sjøfartslinja, for å satse på fiske sammen med far og brødre som hadde 2 båter 

M/S «Vestaskjær» på 38 fot og M/S «Bergefisk» på 50 fot. De drev torskefiske på vinteren, sei, uer og lange 

på våren, makrellfiske med not i juli og august i årene 1994, 95 og 96 og sildefiske på høsten. 

Etter makrellsesongen 1996 anså de M/S «Bergefisk» for å være for liten, slik som fisket hadde utviklet 

seg, spesielt på makrell- og sildefiske. M/S «Bergefisk» ble solgt desember 1996. Det ble innført 

deltagelsesrettigheter på mann og båt den 14. juli 1997, men som ble forandret den 1. august. M/S 

«Bergefisk» ble solgt og rettighetene fulgte båten som hadde deltatt et av de 3 siste årene. Dermed ble 

Steinar Berge og hans sønner utestengt fra makrellfiske med båt over 13 meter. 

Bladet Fiskaren i Bergen tok kontakt med Schjøtt Pedersen og fikk ham til redaksjonen, for å svare på 

spørsmål. Der fikk Steinar Berge legge frem sitt problem som utestengte dem fra makrellfiske, for all 

fremtid. Schjøtt Pedersen ba da Steinar Berge sende en søknad om deltagelse så skulle han se hva de kunne 

gjøre. 

Det ble regjeringsskifte og Schjøtt Pedersen fikk avløsning. Steinar Berge og sønner har søkt om rettigheter 

på makrellfiske på båt inntil 90 fot, men fikk avslag. 

Med tanke på større båt ble deres daværende M/S «Bergefisk» solgt etter tre sesonger høsten 1996 med 

tanke på makrellfiske som er det beste driftsgrunnlaget, pluss torsk og sild. Fiskeriminister Peter Angelsen 

skal ha vært underrettet tidligere med brev fra Steinar Berge og spørsmål om å få treffe Fiskeriministeren 

eller sekretær Nakken under Fiskerimessen i Trondheim i august 1998. Dette skjedde ikke. 

Kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun har beklaget i bladet Fiskaren at det var så få som 

søkte fiskeriutdanning for å satse på fiske. I den forbindelse skulle han ta det opp med fiskeriministeren for å 

drøfte hva som skulle gjøres for å få de unge i fiskeryrket. 

Svar: 

En ansvarlig ressursforvaltning hvor man ivaretar hensynet til en bærekraftig utvikling, innebærer at vi i 

perioder må regulere adgangen til ulike fiskerier. 

Det ble i 1996 registrert en tilnærmet fordobling av antall deltakende fartøy i kystfartøygruppens fiske 

etter makrell, sammenlignet med foregående år. En vesentlig årsak til dette var økt etterspørsel og gunstig

prisutvikling etter makrell på eksportmarkedet. Økningen i antall deltakende fartøy medførte at de som 

tradisjonelt hadde drevet et kystfiske etter makrell fikk mindre kvoter og redusert lønnsomhet. 

En slik utvikling kunne få innvirkning på mulighet for flåtefornyelse og bosettingsmønster i distrikter der 

kystfiske etter makrell tradisjonelt har stått sterkt. På denne bakgrunn ble det den 14. juli 1997 besluttet å 

innføre en ordning med regulering av deltakelsen i kystnotgruppen for fartøy mellom 13 og 21,35 meter 

største lengde. Det ble satt som hovedvilkår for deltakelse at eier eller fartøy måtte ha deltatt i notfisket etter 

makrell og levert makrell i 1996 eller minst to av årene 1993, 1994 eller 1995. Ved forskriftsendring ble det 

senere presisert at eier måtte ha ervervet fartøyet før 14. juli 1997. 

Jeg vil videre peke på at det er mange ulike interesser og hensyn som skal ivaretas ved innføring av en 

deltakerregulering. Ved overgang fra et fiske med fri adgang til deltakerbegrensning, vil det altid være 

grupper av fiskere som kommer annerledes ut enn ved fri tilpasning. 

Når det gjelder deltakelse i fisket etter makrell for så vidt gjelder Steinar Berge, vil jeg vise til at Fiskeridepartementet 

i august 1997 opprettholdt et avslag på søknad fra Bergefisk A/S vedrørende deltakelse i 

fisket etter makrell. Dette vedtaket er endelig og jeg kan ikke se at det har fremkommet opplysninger som 

tilsier at vedtaket bør omgjøres. 

258.Fra stortingsrepresentant Inge Myrvoll, vedr. nedlagte fyrstasjoner og tilgjengeligheten for allmennheten, besvart av fiskeriministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 20. april 1999 av stortingsrepresentant Inge Myrvoll. 


«Samferdselskomiteen har vektlagt at avbemanna fyr gjøres tilgjengelig for allmennheten i pakt med 

prinsipper departementet presenterte i St. meld. nr. 33 (1996-97). Kystverket vil nå avhende Kvassheim fyr 

gjennom eiendomsmegler, noe som kan åpne for tilfeldige private interessenter. Hvordan vurderer 

fiskeriministeren den aktuelle avhending og vil han sikre at avhending skjer i pakt med de fastlagte prosedyrer?» 

Begrunnelse: 

I St.meld, nr. 33 (1996-97) sier Fiskeridepartementet: 

«Fiskeridepartementet har i brev av 25. april 1985 til Kystverket fastsett administrative føresegner for 

disponering av nedlagde fyrstasjonar. Det ligg i desse føresegnene at nedlagde fyrstasjonar så langt råd skal 

disponerast til nytte for ålmenta. Når disposisjonsretten til bygningar med mer kan overførast til andre skal det 

skje etter denne prioriteringa: 

1. statlege etatar og institusjonar 

2. kommunale eller fylkeskommunale institusjonar med mer 

3. lag med allmennyttige føremål 

4. private» 

Dette ble fulgt opp av komiteen i Innst. S. nr. 186 (1996-97) hvor det heter: 

«Komiteen vil peike på at det er viktig å sikre at avbemanna fyr vert tilgjenegelege for allmennheita. 

Komiteen ser det som positivt at avbemanna fyr vert tekne i bruk som kystkultursenter, museum og overnattingsstad.»

Komiteen ber videre om at departementet kommer tilbake til Stortinget «dersom gjeldande regelverk gjer 

det vanskeleg å avhende eiegedomar som i dag ikkje er i bruk.» 

I den aktuelle sak har Hå kommune i snart 10 år arbeidet for overtakelse, jfr. Pkt. 2 i prioriteringslista. 

Svar: 

Kystverket ønsker å avhende Kvassheim fyranlegg, ettersom dette ikke lenger er i bruk. 

Ifølge statens instruks om fast eiendom skal avhending som hovedregel skje etter offent-ig kunngjøring 

og på grunnlag av skriftlige bud. Ved avhending av fyrstasjoner vil Fiskeridepartementet likevel søke å følge 

den prioritering som er lagt fram for Stortinget, senest i St.meld. nr. 33 (1996-97). Følgende prosedyre vil 

derfor bli lagt til grunn: 

- Takst innhentes 

- Aktuelle statlige, fylkeskommunale eller kommunale institusjoner kontaktes for mulig overdragelse, 

fortrinnsvis til takst 

- Skulle disse ikke være interessert, vil man kontakte foreninger med allmennyttige formål, og til slutt 

vurdere salg til private. 

Bakgrunnen for ønsket om å følge denne prosedyre er at fyrstasjoner i stor grad er knyttet til et steds 

historie og lokale kultur, og derfor vil være attraktive som kulturminner, ofte også som kultursentra. Samtidig 

vil Fiskeridepartementet ofte være avhen-gig av å opprettholde rett til land- og sjøverts adkomst for 

videre drift av selve fyret. 

Ovenstående prosedyre vil også legges til grunn for avhendelsen av Kvassheim fyr. 

Til orientering kan nevnes at Fiskeridepartementet har mottatt en henvendelse fra Hå kommune, datert 

22. april 1999, hvor det uttrykkes ønske om å overta Kvassheim fyr. Denne saken er til vurdering i 

Fiskeridepartementet.

259.Fra stortingsrepresentant Aud Gaundal, vedr. § 55 A om å utvide diskrimi-neringsgrunnene til også å gjelde «funksjonshemmede», besvart av kommunal- og regionalministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 22. april 1999 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 


«Da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 67 (1996-97) ble det fra kommunalkomiteen tatt opp spørsmålet om 

det var mulig i § 55 A å utvide diskrimi-neringsgrunnene til også å gjelde «funksjonshemmede». Departementet 

mente da at det trengs ytterligere vurderinger og utredninger før dette kan bli aktuelt. Har 

departementet satt i gang en slik vurdering og i hvilken form og til hvilket tidspunkt kan det være aktuelt å 

komme til Stortinget med resultatet av en slik vurdering?» 

Svar: 

Departementets sendte ut et høringsbrev 12. april 1996 hvor det ble foreslått at arbeidsmiljøloven § 55 A 

om Ansettelse skulle omfatte etnisk diskriminering. Forslaget fikk bred tilslutning. I høringsrunden ble det 

fra flere høringsinstanser foreslått at bestemmelsen også burde omfatte seksuell legning. Funksjonshemmedes 

fellesorganisasjon foreslo i tillegg at funksjonshemmede skulle inkluderes i lovteksten. 

I Ot.prp. nr. 67 (1996-97) opprettholdt departementet sitt forslag om forbud mot etnisk diskriminering. 

Det ble ikke fremmet forslag om ytterligere utvidelser i arbeidsmiljøloven § 55 A. Departementets 

begrunnelse for ikke å fremme forslag om å utvide bestemmelsen til å omfatte forskjellsbehandling på 

grunnlag av seksuell legning var at en slik utvidelse ville kreve en grundig vurdering og gjennomgang av 

regelverket. Når det gjelder forskjellsbehandling på grunnlag av alder og funksjonshemming uttalte departementet 

på side 47 i proposisjonen at det har forståelse for de vanskeligheter som slike forhold kan skape 

for dem som på tross av evner og vilje ikke får innpass på arbeidsmarkedet. Funksjonshemming som 

diskrimineringsgrunn er likevel ikke direkte sammenlignbart med etnisk diskriminering, da dette ofte kan 

fordre at arbeidsgiver må iverksette tilpasninger i virksomheten utover det som følger av arbeidsmiljøloven § 

13. Ut fra hensynet til arbeidslinjen i regjeringens arbeidsmarkedspolitikk er det imidlertid ønskelig å 

fremme høy sysselsetting også blant disse gruppene, men dette bør heller ivaretas gjennom bl a trygde- og 

arbeidsmarkedspolitikken. Departementet har ut fra en helhetsvurdering kommet til det standpunkt at det 

ikke er ønskelig å begrense arbeidsgivers styringsrett ytterligere i denne omgang, men vil fortsatt søke å 

holde seg orientert om eventuelle årsaker til uheldig arbeidsmiljø for arbeidstakerne. 

Stortinget vedtok å utvide bestemmelsen til å gjelde opplysninger om søkerens eventuelle homofile 

legning og samlivsform etter forslag fra kommunalkomiteen. Det ble ikke fremmet forslag om å utvide 

bestemmelsen til å gjelde funksjonshemming, jf. Innst. O. nr. 27 (1997-98). 

I Innst. S. nr. 114 (1997-98) ba sosialkomiteen, og i Innst. O. nr. 27 (1997-98) ba kommunalkomiteens 

flertall (Arbeiderpartiet, Kristelig folkeparti og Senterpartiet) om at det bør utredes nærmere om et forbud 

mot diskriminering av funksjonshemmede skal tas inn i § 55 A i arbeidsmiljøloven og om det var grunn til å 

vurdere andre tiltak for å lette funksjonshemmedes forhold på arbeidsmarkedet, bl.a om § 13 i loven bør 

endres og om ordningene med økonomisk støtte til bedrifter som tilpasser arbeidsplasser til 

funksjonshemmede er gode nok.

I forbindelse med innspill til St.meld. nr. 8 (1998- 99) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998- 

2001, vurderte Kommunal- og regionaldepartementet spørsmålet og kom frem til at reguleringen av arbeidsgivers 

plikter i arbeidsmiljøloven § 13 i dag er tilstrekkelig vidtrekkende. Det er likevel avdekket et 

behov for informasjon om plikter og rettigheter til bedriftsintern attføring. For å avhjelpe dette behovet har 

Direktoratet for arbeidstilsynet i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten utarbeidet en veiledning til § 13 i 

arbeidsmiljøloven. Veiledningen ble utgitt i 1997 og omhandler krav til tilrettelegging for yrkeshemmede 

arbeidstakere, blant annet arbeidsgivers ansvar og plikter, samt et minimum av prosedyrer og 

framgangsmåter som skal følges i forbindelse med yrkeshemmedes behov for særlig tilrettelegging. For 

øvrig vises det til Ot.prp. 67 (1997-98) side 45 hvor departementets vurdering er gjengitt. Den er etter en ny 

vurdering i forbindelse med overstående ikke endret. 

I St. meld. nr. 8 (1998-99) kapittel 6 er det utarbeidet en Handlingsplan for auka yrkesaktivitet blant 

funksjonshemma. Planen omtaler en rekke tiltak og forslag uten at forholdet til arbeidsmiljøloven §§ 13 og 

55 A tas opp. 

Jeg er av den oppfatning av at det ikke er grunn til å ta opp den problemstillingen stortingsrepresentant 

Aud Gaundal reiser nå før vi ser resultatene av handlingsplanen. 

260.Fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen, vedr. båndlegging av store næringsarealer på land og i sjø, besvart av miljøvernministeren 



Besvart 3. mai 1999 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

Spørsmål: 

«Synes statsråden det er betryggende saksbehandling å sende brev unndratt offentlighet som gjelder 

båndlegging av store næringsarealer på land og i sjø i strid med Stortingets vedtak og hva har statsråden 

tenkt å gjøre for å kompensere for de tap næringsliv og befolkning har lidt pga. denne uhjemlede 

fredningen?» 

Begrunnelse: 

Etter at Stortingsmelding nr. 62 (1991-92) ble vedtatt i 1993 sendte Direktoratet for Naturforvaltning ut et 

brev 5. mai 1993 til alle fylkesmenn om å utarbeide foreløpige planområdsgrenser, såkalte «arbeidsgrenser», 

for de 50 områdene meldingen omtaler. Brevet ble til overmål unndratt offentlighet. 

Fylkesmannen, i samråd med Miljøverndepartementet, har så i alle år senere håndhevet grensene og 

båndlagt store områder på land og i sjø og har dermed hindret lovlig næringsvirksomhet i strid med Stortingets 

vedtak. 

Statens Naturvernråd sier i sin tilråding, kap. 2, side 97, slår i sin melding fast at «SNR betrakter området 

som betydningsfullt i naturtypesammenheng. Her er det mulig å bevare et sammenhengende urørt område fra 

høgfjell til hav». Dette har Stortinget sluttet seg til. Allikevel griper fylkesmennene inn og lager 

«arbeidsgrenser» også i sjø og båndlegger store sjøområder i klar strid med Stortingets vedtak. Det er også i 

strid med det kart som er vedlagt Stortingsmelding nr. 62 (1991-92), side 132 og som har dannet bakgrunn 

for behandlingen i Stortinget. 

På Nordlandskysten har vi fått føle departementets fredning, via de såkalte «arbeidsgrensene», direkte på 

pengepungen med de restriksjoner som er gitt på enhver etablering innenfor de foreslåtte arbeidsgrensene. I 6 

år har Fylkesmannens miljøvernavdeling i Nordland arbeidet i hemmelighet med bla kystverneplanen for 

Nordland, etter hemmelig instruks fra Direktoratet for Naturforvaltning med godkjennelse fra 

Miljøverndepartementet. En kan bare anta at det er flere slike hemmelige instrukser når det gjelder 

naturforvaltning, så vel som rovdyrforvaltning. Det ser ut som det utøves en stor grad av uforstand når 

Fylkesmannsembedet, ved Fylkesmannens miljøvernavdeling, som jo skal være et utøvende og

kontrollerende organ opptrer som saksbehandlere for Miljøverndepartementet. Dessuten må det jo også være 

et konstitusjonelt problem. 

Svar: 

I forbindelse med oppstarten av arbeidet med de ulike verneforslagene i nasjonalparkplanen, sendte 

Direktoratet for naturforvaltning i 1993 ut et brev datert 6. mai til berørte fylkesmenn bl a med anmodning 

om å kartfeste foreløpige arbeidsgrenser for de aktuelle enkeltområdene. Kartfestingen av disse grensene 

hadde to formål: 

– De skulle definere det arealet som skulle omfattes av Miljøverndepartementets brev av 18. september 

1992 der det ble henstilt til berørte kommunale, regionale og statlige planmyndigheter om ikke i 

planlegge og/eller iverksette tiltak og naturinngrep som ville redusere/ødelegge verneverdiene under 

planleggingsperioden. 

– De skulle definere de arealene som kunne være aktuelle å båndlegge i kommuneplaner mv. for å hindre 

at verneverdiene i området ble redusert/ ødelagt mens planleggingen pågikk. 

Dette brevet ble unntatt offentlighe,t noe som direktoratet overfor representanten Bastesen allerede har 

meddelt var en inkurie. Når direktoratet i det samme brevet ber fylkesmennene informere aktuelle parter om 

de midlertidige arbeidsgrensene, anser jeg dette som et klart tegn på at direktoratet ikke forutsatte at 

innholdet i brevet og arbeidet med arbeidsgrenser skulle hemmeligholdes for berørte parter. Direktoratet 

opplyser at flere fylkesmenn etter kontakt med direktoratet offentliggjorde brevet kort tid etter. 

Ellers vil jeg avslutningsvis vise til det jeg allerede har sagt om saksbehandlingsrutinene i vernesaker 

etter naturvernloven, både gjennom mitt brev til komiteen i forbindelse med behandlingen av Dok 8:16 

(1998-99) og mitt innlegg i denne saken under plenumsdebatten 12. april. Jeg vil nok en gang understreke 

at vi kan bli bedre på saksbehandlingen i slike saker og at vi i de senere år faktisk er blitt bedre. Dette 

arbeider vi nå med å få synliggjort bedre gjennom oppdaterte retningslinjer for behandlingsrutiner i saker 

etter naturvernloven. 

261.Fra stortingsrepresentant Jens Stoltenberg, vedr. departementets oppfølging av kostnadsutviklingen på Åsgard, besvart av olje- og energiministeren 


Innlevert 26. april 1999 av stortingsrepresentant Jens Stoltenberg. 

Besvart 4. mai 1999 av fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«Departementet skrev i St.prp. nr. 8(98-99) om kostnadsutviklingen på Åsgard at det «følger nøye 

kostnadsutviklingen i prosjektene, og har jevnlige møter med operatøren om utviklingen». Vi ber departementet 

redegjøre for hvordan det har fulgt utviklingen spesielt nøye. Mener statsråden at departementets 

beslutning om ikke å delta på møtet 28.1. i Åsgard-lisensen var i tråd med departementets erklæring om å 

følge utviklingen nøye?» 

Begrunnelse: 

I St. prp. nr. 8 (1998-99) om kostnadsutviklingen på Åsgard som ble lagt fram for Stortinget den 5. november 

1998 redegjorde Olje- og energidepartementet for nye investeringsanslag for Åsgardfeltet, som viser 

en investeringsramme på 37 milliarder kroner, det vil si en økning på 3,6 milliarder kroner. Det ble i denne 

sammenheng slått fast at departementet «følger nøye kostnadsutviklingen i prosjektene, og har jevnlige 

møter med operatøren om utviklingen. Departementet har også bedt Oljedirektoratet om å følge de omtalte 

utbyggingsprosjektene nøye i tiden framover».

Ifølge Dagens Næringsliv den 14. april ble det den 28. januar holdt et møte med Åsgard-eierne, hvor 

Statoil, Hydro, Saga, Mobil, Neste, Agip og Total deltok i tillegg til Oljedirektoratet. Olje- og energidepartementet 

får innkalling og referat fra slike møter, og kan møte selv dersom det ønsker det. Departementet 

har imidlertid ikke sendt representanter til disse møtene. Spørsmålet er derfor hvorvidt beslutningen om ikke 

å delta på dette møtet var i tråd med departementets signaler om å følge utviklingen i Åsgard-prosjektet 

nøye. 

Svar: 

Departementets oppfølging av prosjektene i Åsgardkjeden skjer, i likhet med alle andre prosjekter, i 

første rekke gjennom oppfølgingen av nye kvalitetssikrede kostnadsestimater. Operatøren utarbeider hvert 

halvår oppdaterte investeringsanslag for prosjektene. Dette er myndighetenes primærkilde for informasjon 

om investeringsutviklingen. 

For Åsgardprosjektet har en i tillegg iverksatt tiltak for ytterligere oppfølging. 

For det første har departementet etablert den ordningen for oppfølging at departementet møter representanter 

fra Statoils ledelse straks offisielle nye kostnadsoppdateringer foreligger og blir orientert om disse. 

I tillegg skal Statoils ledelse straks informere departementet dersom det fremkommer vesentlig ny informasjon 

om Åsgardprosjektene utenom de regulære kostnadsoppdateringene. 

Videre ba departementet, på bakgrunn av de kostnadsanslag som forelå for Åsgardprosjektet høsten 1998, 

og som departementet orienterte om i St prp nr 8 (1998-99), Oljedirektoratet om å følge opp Åsgardprosjektet 

spesielt. Oljedirektoratet foretok en gjennomgang av prosjekt- og kostnadsutviklingen for 

feltutbyggingen siden utbyggingsplanen (PUD) og frem til desember 1998. I sin gjennomgang og oppfølging 

av prosjektet avholdt Oljedirektoratet flere møter med operatøren Statoil. Oljedirektoratet vurderte også 

status i prosjektet. På bakgrunn av dette utarbeidet Oljedirektoratet en rapport; Åsgard gjennomgang, status 

og kostnadsutvikling. Departementet mottok denne rapporten 24. februar i år. Rapporten ble drøftet i et 

møte med departementet. 

Utover dette vises det til at departementet, blant annet på bakgrunn av kostnadsoverskridelsene i Åsgardprosjektet, 

29. august 1998 nedsatte Investeringsutvalget. Investeringsutvalget gransket flere prosjekter, 

og Åsgardfeltet og Kårstøanleggene var blant disse. Formålet med Investeringsutvalget var blant annet å 

identifisere hovedårsaker til den senere tids kostnadsoverskridelser på norsk kontinentalsokkel. 

Investeringsutvalgets rapport ble lagt frem 3. februar 1999. Departementet vil redegjøre for Investeringsutvalgets 

rapport i tilleggsmeldingen til St meld nr 46 (1997-98) Olje- og gassvirksomheten som vil bli 

fremlagt i mai d.å. Et tiltak departementet vurderer i denne sammenheng er en fast (eksempelvis årlig) 

informasjon overfor Stortinget om investeringsutviklingen og lønnsomheten i alle prosjekter på norsk sokkel, 

sammenholdt med opprinnelige anslag. 

I tillegg til den prosjektoppfølgingen som er nevnt ovenfor, har departementet og Oljedirektoratet 

anledning til å delta som observatører i de faste lisenskomiteene hvor partnerne møtes for å diskutere og 

følge opp prosjektutviklingen. Komitéstrukturen i Åsgard lisensen består av en Styringskomité med følgende 

underliggende komitéer; Feltutviklingskomité, Ressurskomité, Kommersiell komité og Terminalkomité. 

Disse komiteene gjennomfører hver for seg et omfattende møteprogram. Etablert praksis har i en årrekke 

vært at departementet som hovedregel deltar på styringskomitémøtene. Oljedirektoratet 

deltar i tillegg til styringskomitémøtene normalt på feltutviklingskomitémøtene. Møtet 28. januar 1999, 

som representanten Stoltenberg sikter til, var et slikt møte i feltutviklingskomiteen. Tatt i betraktning at 

denne type møter på ingen måte er en sentral informasjonskilde for kvalitetssikrede investeringstall og at 

andre oppfølgende tiltak er iverksatt, anser jeg det ikke å være i strid med vår hensikt om å følge prosjektet 

nøye at vi ikke deltok på dette møtet. Dessuten var departementet ikke varslet av Statoils ledelse at det var 

vesentlig ny informasjon om Åsgardprosjektene. Dette ble også bekreftet i eget møte med Statoils ledelse 4. 

februar d.å. 

Departementet mottok i ettertid Statoils referat fra møtet den 28. januar, som heller ikke inneholder varsel 

om eventuelle kostnadsøkninger. 

Departementet mottok ikke skriftlig kostnadstall som var ferdigbehandlet i Statoil før 19. mars. Heller 

ikke på dette tidspunkt var disse nye anslag ferdig drøftet med de øvrig selskapene i partnergruppene. 

Tallene er ennå ikke godkjent av de øvrige rettighetshaverne.

Departementet vil redegjøre for kostnadsøkningene i Åsgardkjeden i tilleggsmeldingen til St meld nr 46 

(1997-98) Olje- og gassvirksomheten som vil bli fremlagt i mai d.å.

262.Fra stortingsrepresentant Synnøve Konglevoll, vedr. arbeidsmiljøet til elever i skolen, besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 

Spørsmål: 





Innlevert 27. april 1999 av stortingsrepresentant Synnøve Konglevoll. 

Besvart 7. mai 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«Når regner departementet å legge fram for Stortinget sitt syn på endring av lovverket slik at elever får 

rett til et godt arbeidsmiljø?» 

Svar: 

Regjeringen redegjorde for arbeid knyttet til lovverk for elevenes arbeidsmiljø i St. prp. nr. 1 (1998- 99) 

s. 51 og St. meld. nr. 28 (1998-99) s. 16 og 19. 

Elevenes arbeidsmiljø er blant annet ivaretatt gjennom forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og 

skoler. Forskriften vil bli fulgt opp med tilsyn fra Statens helsetilsyn og fylkeslegene, og gjennomføring av 

forskriften skal evalueres i 1999. 

Etter at forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler er evaluert vil Regjeringen legge fram 

for Stortinget hvilke ytterligere reguleringer som er nødvendig. 

En tar sikte på at dette kan skje i tilknytning til budsjettproposisjoner. 

263.Fra stortingsrepresentant Jon Olav Alstad, vedr. restriksjoner på bruk av båt med motor i ferskvann, besvart av miljøvernministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 28. april 1999 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 


«Det er i dag restriksjoner på bruk av båt med motor i ferskvann bl.a. på grunn av støyforurensning og 

utslipp fra vanlige motorer. Etter lovvedtaket er det utviklet elektriske motorer som ikke forurenser mer enn 

bruk av båt uten motor. Samtidig gir motorisert ferdsel mulighet for flere til naturopplevelser som ellers ikke 

vil ha tilgang på dette. Vil statsråden vurdere å unnta elektriske motorer fra forbudet?» 

Svar: 

Motorferdselloven omfatter alle typer motordrevne framkomstmidler, uavhengig av hva slags energi 

motoren drives med. Ikke bare forbrenningsmotorer og elektriske motorer, men også andre typer motorer 

som måtte bli aktuelle framover, går inn under lovens virkeområde. Lovens formål er å verne om naturmil-

jøet og fremme trivselen. Begrepet «naturmiljø» omfatter både marken, plante- og dyrelivet og andre miljøverdier 

som ren luft, rent vann, landskapsverdier, stillhet og ro. Begrepet «fremme trivselen» innebærer at 

loven skal tilgodese rekreasjonsverdier, friluftsliv og naturopplevelser. Et motorfartøy vil ha omtrent samme 

brukspotensial hva enten det drives av en forbrenningsmotor eller elektrisk. Selv om elektriske båtmotorer 

har miljøfortrinn når det gjelder forurensende utslipp og støy, kan bruk av fartøy 

med slik motor allikevel komme i konflikt med f.eks. hensynet til naturopplevelser og naturverdier, f.eks. 

ved å forstyrre fuglelivet. Etter Miljøverndepartementets vurdering er det derfor ikke grunnlag for å unnta 

elektriske motorer fra motorferdsellovens bestemmelser. 

Motorferdselloven § 4 tredje ledd inneholder en generell bestemmelse om at ferdsel med motorfartøy på 

innsjøer mindre enn to kvadratkilometer i utgangspunktet ikke er tillatt. Dersom det foreligger særlige 

grunner kan kommunen likevel gi tillatelse til ferdsel med motorfartøy på slike innsjøer, enten generelt 

gjennom en forskrift i medhold av lovens § 5b eller gjennom en enkelttillatelse i medhold av lovens § 6. 

Særlige grunner kan f.eks. være behov for transport til hoteller, turiststasjoner eller hytter som ligger slik til 

at de er avhengige av båt, transport av funksjonshemmede, m.v. Kommunen kan gi tillatelse på vilkår om 

f.eks. hastighetsbegrensninger, begrensninger i motorens størrelse eller om støy- og utslippsnivå. Slik kan 

kommunen legge til rette for bruk av elektrisk drevne fartøy til å dekke det særlige transportbehov som 

begrunner ferdselstillatelsen. 

264.Fra stortingsrepresentant Petter Løvik, vedr. rassikring, besvart av samferdselsministeren 


Innlevert 28. april 1999 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 

Besvart 4. mai 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

Spørsmål: 

«Når vil den nasjonale planen for rassikring bli lagt fram?» 

Grunngjeving: 

I St.prp. nr. 1 (1998-99) heiter det m.a: 

«Samferdselsdepartementet vil i løpet av 1998 utarbeide en nasjonal plan for rassikring jf. Stortingets 

behandling av Budsjett-innst. S. nr. 13 (1997-98) hvor Stortinget ba Regjeringen utarbeide en slik plan.» 

Rassikring er ein viktig del av tiltaka for å sikre trygg framkomst i mange deler av landet. Fleire prosjekt 

er halvvegs gjennomførte og ventar på å kome vidare. Det har i vinter blitt antyda at planen vil ligge føre i 

mars 1999. Han er enno ikkje komen. 

Svar: 

Jeg legger opp til at den nasjonale planen for rassikring vil bli lagt fram innen 1. juli 1999. 

Planen vil være basert på St.meld. nr. 37 (1996- 97) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007. Det vil bli 

lagt vekt på å vise hvordan St.meld. nr. 37 mer konkret følges opp når det gjelder aktuelle rassikringstiltak. 

Det vil således bli gitt en mer konkret og detaljert beskrivelse av aktuelle rassikringstiltak enn hva som er 

naturlig i mer generelle meldinger og proposisjoner. Planen vil også være et grunnlag for arbeidet med 

statsbudsjettet og for arbeidet med Nasjonal transportplan 2002-2011. 


265.Fra stortingsrepresentant Petter Løvik, vedr. Eiksundsambandet, besvart av samferdselsministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 28. april 1999 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 


«Når vil søknaden om endeleg godkjenning av Eiksundsambandet i Møre og Romsdal med delvis finansiering 

med bompengar bli lagt fram for Stortinget?» 

Grunngjeving: 

Saka om Eiksundsambandet er ferdig handsama frå lokalt politisk hald. Traséval, hovudplan og reguleringsplan 

er ferdig. No ventar næringsliv og befolkning på Sunnmøre på den sentrale politiske avgjerda. 

Viktige bedrifter i regionen ventar på svar frå Stortinget som ein viktig del av grunnlaget for vurdering av 

nye store investeringar. Saka ligg no i Vegdirektoratet. 

Svar: 

I St prp nr 75 (1996-97), jf Innst S nr 265 (1996- 97), ble det åpnet for forhåndsinnkreving av bom 

penger til Eiksundsambandet på rv 653 i Møre og Romsdal. Det ble samtidig opplyst at departementet 

ville komme tilbake til Stortinget angående endelig realisering av prosjektet. 

Søknaden om endelig godkjenning av prosjektet med delvis bompengefinansiering er nå til behandling i 

Vegdirektoratet. 

Prosjektet omfatter en vegstrekning som inngår i det øvrige riksvegnettet. Dette betyr at lokale prioriteringer 

av prosjektet vil bli tillagt avgjørende vekt. Møre og Romsdal fylkeskommune har behandlet 

Eiksundsambandet flere ganger. Ved siste behandling ble det vedtatt at man ønsket prosjektet gjennomført, 

men det ble ikke tatt stilling til hvordan det skulle prioriteres i forhold til andre prosjekter i fylket. 

I forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan, som skal legges fram for Stortinget våren 2000, 

må Møre og Romsdal fylkeskommune ta stilling til hvilke prosjekter som skal prioriteres i kommende 

vegplanperiode. Det vil ikke bli foreslått en utbygging av Eiksundsambandet for Stortinget før resultatet av 

fylkets prioriteringer er avklart. 

266.Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. refusjon av meirutgifter til korn for pelsdyrnæringa, besvart av landbruksministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 29. april 1999 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt. 

Besvart 6. mai 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«I jordbruksoppgjeret for 1997-98 vart det sett av 11 mill. kr. til refusjon av meirutgifter til korn for 

pelsdyrnæringa. Trass i sterk nedgang i næringa, er det heller ikkje dei siste åra utbetalt refusjon direkte til 

pelsdyroppdrettarane. Meiner statsråden at dette er i tråd med forskrifter og inngått avtale, og ser han det 

som rimeleg at Norges Pelsdyrsalslag disponerer heile beløpet? 

2 vedlegg til spørsmål: 

Vedlegg 1. 

Ove Oftedal 21.04.99. 

Bybergv. 143

4354 Voll tlf. 51654169 fax. 51654778 

Oddbjørg Ausdal Starrfelt 

Stortinget 

Viser til hyggelig møte tidligere d.m. vedr. Pelsdyrnæringen. 

Som vi avtalte oversender jeg «Forskrift om refusjon av fôrkostnader for Pelsdyrnæringen». 

Jeg legger også med utdrag av jordbruksavtalen 97/98. 

I denne avtalen går det klart frem hva pengene skal brukes til og jeg kan ihvertfall bekrefte at det i det 

aktuelle tidsrom ikke er lagret skinn, men det er likevel ikke betalt ut noe til oppdretterne. 

Det ble også vedtatt at denne refusjonen skulle overføres til markedsordningen for korn. Jeg har derfor 

bedt Statens Kornforretning om hvilke krav som ble stillet i 98/99 avtalen. Dette har jeg enda ikke fått svar 

på. 

Skulle noe være uklart ta gjerne kontakt. 

Med hilsen 

Ove Oftedal 

Vedlegg 2. 

FORSKRIFT OM REFUSJON AV FôRKOSTNADER I PELSDYRNÆRINGEN 

Fastsatt av Landbruksdepartementet den 1. desember 1997 med hjemmel i Lov av 12. mai 1995 nr. 23 

(jordlova) § 18 og Stortingets vedtak av jordbruksoppgjøret 1997. jf. Innst. S. nr. 292 (1996-97) og St.prp. 

nr. 70 (1996-97)» 

Svar: 

Norsk pelsdyrnæring gjennom Norges Pelsdyralslag konkurrerer på verdsmarknaden. I hovudsak går 

heile den norske skinnproduksjonen av rev og mink til eksport. Norges Pelsdyralslag har gjennom lov av 

1946 monopol på kjøp av norske skinn frå norske oppdrettarar. 

Fôr til pelsdyr har lenge, både under og etter at statsmonopolet for korn vart oppheva i 1995, hatt fritak 

for innanlands fôravgift. Trass i dette, ligg prisnivået på fôr til pelsdyr, både slakteavfall og fôrkorn, eit godt 

stykkje over fôrprisen på verdsmarknaden. 

For at norske skinn skal vere konkurransedyktige på verdsmarknaden, gis refusjon av meirkostnader i 

fôringa som ein årleg refusjon til Norges Pelsdyralslag over jordbruksavtala. 

Budsjettnemnda for jordbruket reknar kvart år etterskottsvis ut grunnlaget for refusjonen mellom 

anna på bakgrunn av stadfesta verdsmarknadsprisar. I 1998 fastsette Statens Kornforretning på dette 

grunnlag eit beløp til utbetaling på 13,337 mill. kr. Løyvinga på 11 mill. kr. i St. prp nr. 1 (1997-98) er ei 

mellombels overslagsløyving. 

Forskrift av 1. desember 1997, som representanten syner til, føreset at heile løyvinga vert nytta til felles 

bransjenøytrale tiltak som fremjing av sal, marknadsføring og produktutvikling, som indirekte kjem alle 

oppdrettarane til gode. Før 1997 kunne ein viss andel av løyvinga overførast direkte til oppdrettarane. Slik 

ordninga no er, tek den omsyn til at det er Norges Pelsdyralslag som konkurrerer på verdsmarknaden, og 

ikkje kvar enkelt oppdrettar. Ordninga tek omsyn til det nye økonomireglementet og ei effektiv forvaltning. 

Mellom anna for at ordninga skulle tilpassast økonomireglementet vart saka hausten 1997, under tilvising 

til jordbruksavtala, sendt partane i jordbruksoppgjeret og Norges Pelsdyralslag til høyring. 

Høyringsinstansane slutta seg til utkastet til gjeldande forskrift av 1. desember 1997. Forskrifta er såleis 

avtalepartane si omforeinte praktisering av jordbruksavtala på dette punkt. Det er ei rein forgløyming frå 

partane si side at sjølve avtaleteksten ikkje er retta opp. 

Det er såleis i tråd med forskrifta at refusjonen vert utbetalt til Norges Pelsdyralslag, og ikkje direkte til 

pelsdyroppdrettarane. Eg føreset at midlane vert nytta til tiltak som kjem alle oppdrettarane til gode. Om det 

er eit ønske frå oppdrettarane om ei anna fordeling, kan dette takast opp i organisasjonen og bringast inn i 

jordbruksforhandlingane.

267.Fra stortingsrepresentant Reidun Gravdahl, vedr. tiltakene mot tannlegemangelen, besvart av helseministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 30. april 1999 av stortingsrepresentant Reidun Gravdahl. 

Besvart 7. mai 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Helseministeren har ved flere anledninger svart meg om tiltakene mot tannlegemangelen, sist i brev av 

28/4-99. Jeg er ikke tilfreds med svarene. Tilskudd til stimuleringstiltak ,autorisasjonskurs for 8 utenlandske 

tannleger vil hjelpe noe, men ikke løse behovet. 

Synes Helseministeren at rekruttering av flere fra Tyskland er bedre enn å sørge for at de som er her får 

autorisasjonskurs som tar et år ?» 

Begrunnelse: 

Vi har et akutt, og et langsiktig problem. Behovet for 120 tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten er 

så stort at det er nødvendig å sette i gang kortsiktige løsninger, samtidig som utdanning av flere for framtida 

må komme på plass. For noen år siden var det et stort behov for leger i sykehusene. Det ble plusset på 

budsjettene for at sykehusene skulle klare denne utfordringen. Men det ble ikke flere leger av det, det ble 

bare høyere lønninger for de vi allerede hadde. Nå overbyr fylkeskommunene hverandre for å skaffe 

tannleger. Det er derfor neppe slik at vi får flere stillinger besatt selv om det gis tilskudd til stimuleringstiltak 

i noen fylker. Det vil trolig gi bedre uttelling for pengene å øke antallet som får plass på autorisasjonskurs, 

og å sette i gang utdanningen i Tromsø. 

Svar: 

I brev av 28. april 1999 redegjorde jeg, på spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 21. april s.å., 

for de statlige virkemidler som er iverksatt for å bidra til økt rekruttering til og bedre stabilitet i tannlegestillinger 

i offentlig sektor. 

Stortingsrepresentant Reidun Gravdahl stiller spørsmål relatert til to av de virkemidler som det ble 

redegjort for: import av EØS-tannleger og autorisasjonskurs for tannleger fra land utenfor EØS-området som 

er bosatt i Norge. Gravdahl spør konkret om jeg mener det er bedre å rekruttere tannleger fra Tyskland, enn å 

tilby tannleger fra land utenfor EØS- området som er bosatt i Norge, et autorisasjonskurs. 

Av min redegjørelse av 28. april fremgår at utredningen av spørsmålet om opprettelse av tannlegestudium 

i Tromsø etter planen skal sendes på høring høsten 1999. En eventuell opprettelse av slikt studium vil 

imidlertid ikke kunne få noen effekt på kort sikt. Derfor har jeg også vurdert det nødvendig å iverksette tiltak 

med en forventet virkning på kortere sikt. 

Import av tannleger fra Sverige har i noen år bidratt til å stabilisere situasjonen på tannlegemarkedet. Fra 

årsskiftet deregulerte man det svenske tannlegemarkedet, samtidig som utdanningskapasiteten i Sverige er 

redusert. Dette medfører at vi nå må lete etter alternative muligheter når det gjelder å sikre tilgangen på 

tannleger. Import av tannleger fra EØS- området, og en hurtigere godkjenning av de utenlan 

ske tannleger uten norsk autorisasjon vi allerede har her i Norge, er i denne sammenhengen etter min mening 

nødvendige og hensiktsmessige virkemidler, som tilsammen vil øke tilgangen på tannleger allerede fra 

vår/sommer år 2000. 

Når det gjelder autorisasjonskurset er dette særlig knyttet til at det er bosatt 30 tannleger (uten norsk lisens) 

fra Bosnia i Norge. I den nye kursplanen for lisensprogrammet med oppstart høsten 1999 har kurset en 

varighet på 1 år, mens det normalt tar 2 til 3 år å få norsk autorisasjon for tannleger fra land utenfor EØSområdet. 

Kurset er et statlig finansiert samarbeidsprosjekt mellom universitetene i Bergen og Oslo, og skal 

gjennomføres ved de odontologiske fakulteter. Ved oppstart av prosjektet er det kapasitet til å tilby kurset til 

8 tannleger. I løpet av mai måned vil det bli avholdt et møte mellom universitetetene, Sosial- og 

helsedepartementet, Statens helsetilsyn og Fylkeslegen i Oslo, hvor spørsmål knyttet til lisensprogrammet vil

li drøftet. I denne sammenheng vil Sosial- og helsedepartementet også ta opp spørsmål knyttet til kapasitet 

og en eventuell utvidelse av programmet. 

Jeg vil komme tilbake til en eventuell utvidelse av programmet i forbindelse med neste års budsjett. 

268.Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. kirkeasylant i Bergen, besvart av justisministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 30. april 1999 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 6. mai 1999 av justisminister Odd Einar Dørum. 

«En pakistansk statsborger sitter i kirkeasyl i Bergen fordi han er redd for å sendes tilbake. Norske 

myndigheter har avslått asylsøknaden hans to ganger. Han har tydelige fysiske merker etter tortur i 

hjemlandet, og hans psykiske tilstand er selvsagt preget av dette. Hvordan er muligheten for at kirkeasylanten 

kan få varig opphold i Norge, jf. løftene om en mer human asyl- og flyktningpolitikk ?» 

Svar: 

Jeg har merket meg at stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland påny har rettet et spørsmål til Stortingets 

representantskap vedrørende denne saken. Tidligere har Justisdepartementet besvart spørsmål 147 i 

brev av 19. februar 1999 til Stortingets presidentskap. 

Det er riktig at regjeringen har varslet en ny kurs, noe som har skjedd. Jeg viser bl.a. til oppmykning av 

asylkriteriene og en gjennomgang av reglene for opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening. 

Justisdepartementet har i herværende sak den 04.04.99 mottatt en begjæring om omgjøring av tidligere 

avslag. Det foreligger også en rapport fra Psykososialt team for flyktninger på Vestlandet. 

Denne omgjøringsbegjæringen vil bli behandlet i løpet av kort tid. I henhold til fast praksis kan man ikke 

kommentere saker som er til behandling.

269.Fra stortingsrepresentant Grete Knudsen, vedr. elevlaget på Hamartoppen Folkehøyskole, besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 30. april 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 


«Jeg viser til oppslag i VG 30.april der det fremgår at en ungdom er sparket som leder av elevlaget på 

Hamartoppen Folkehøyskole fordi han er homofil. Rektor opplyser at de som står frem som homofile må 

forlate skolen. Er denne skolen A) godkjent av departementet? B) mottar skolen statsstøtte? C) har elevene 

rettigheter til Statens lånekasse? 

Hvis ja på noen av punktene - hvilke allmenne retningslinjer følger av dette og hva vil statsråden foreta 

seg ?» 

Svar: 

Jeg viser til brev av 30. april 1999 med spørsmål i forbindelse med en sak på Hedmarktoppen (i brevet 

kalt Hamartoppen) folkehøgskole som har vært tatt opp i media. 

Hedmarktoppen folkehøgskole ble i 1970 godkjent av departementet for tilskudd etter lov av 28. juli 

1949 nr 19 om folkehøgskular, og får tilskudd på linje andre folkehøgskoler. Elevene har vanlige rettigheter i 

Statens lånekasse. 

Representanten Grete Knudsen spør om hvilke allmenne retningslinjer som følger av dette, og hva jeg 

som statsråd vil foreta meg. 

Den sak media har fokusert på, gjaldt forhold i et elevlag av tidligere elever. Denne virksomheten går 

ikke inn under det tilskuddsberettigede arbeidet ved skolen, og ligger derfor ikke under departementets tilsyn 

og kontroll. 

I media har saken imidlertid også blitt relatert til skolens forhold til homofile elever, og uttalelser av 

rektor i den forbindelse. Jeg ba derfor departementet ta kontakt med skolen, og innhente en skriftlig redegjørelse 

fra rektor om saken. Jeg fant det ikke riktig å vurdere saken bare på grunnlag av medias framstilling. 

Redegjørelsen er kommet, og viser at Hedmarktoppen følger de generelle bestemmelser som slår fast at 

ingen kan nektes opptak ved skolen eller bortvises fordi vedkommende er homofil fra skolens side. 

Departementet føler ansvar for at folkehøgskolene, så vel som andre tiltak som får statlig støtte, opptrer i 

tråd med generelt lov og regelverk overfor alle de ulike grupper av mennesker de har med å gjøre. 

270.Fra stortingsrepresentant Erik Solheim, vedr. sikkerheten rundt Orient House i Jerusalem, besvart av utenriksministeren 


Innlevert 30. april 1999 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 10. mai 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk.

Spørsmål: 

«Mandag 26. april fikk Orient House i Jerusalem beskjed fra Israels kontor for intern sikkerhet om å 

stenge flere av sine kontorer. Ordren om stengning kan ses som en del av en kampanje for å legge palestinske 

institusjoner i Jerusalem under press. 

Hvordan stiller utenriksministeren seg til stengingen av den administrative delen av Orient House, og 

akter utenriksministeren å ta saken opp med israelske myndigheter?» 

Begrunnelse: 

Orient House har vært utsatt for et stadig økende press fra israelske myndigheter. Som kjent spiller huset 

en viktig rolle for palestinernes diplomatiske arbeid i Jerusalem, blant annet har det vært besøk fra EU på 

ministernivå. Huset er, i tillegg til å være hjemmet til Feisal Husseini, PLO's hovedkvarter i Jerusalem og 

administrasjonssenter for palestinerne i Øst-Jerusalem. 

Feisal Husseini, som sitter i palestinernes lovgivende forsamling, har også brukt huset som et senter for 

briefinger for det diplomatiske miljøet i Jerusalem, om spørsmål av stor betydning for palestinerne. Det er 

sannsynligvis dette som utgjør bakgrunnen for stengingen. Imidlertid er det ingen tvil om at stenging av den 

administrative delen av Orient House vil virke svært ødeleggende for forholdet mellom palestinerne og 

israelerne. Det er derfor av stor betydning at Israel blir gjort oppmerksom på at denne handlingen er av 

meget negativ karakter for en fortsatt positiv utvikling av fredsprosessen. 

Svar: 

Både israelere og palestinere anser Jerusalem for et midtpunkt og hovedsymbol for sine aspirasjoner. 

Begge folk anfører tunge historiske og religiøse argumenter når de gjør krav på byen, og flere av de viktigste 

institusjonene for begge folk befinner seg i dag i Jerusalem. 

Norge anerkjenner ikke Jerusalem som hovedstad for noen av partene, men håper og forutsetter at de i 

samsvar med Oslo-avtalene vil løse Jerusalem-spørsmålet innenfor sluttstatusforhandlingene. 

Utgangspunktet for Norges holdning til Jerusalem-spørsmålet er at Øst-Jerusalem er okkupert område, og 

at 4. Genèvekonvensjon gjelder. Ifølge konvensjonen skal okkupasjonsmakten tillate at befolkningen 

oppretter ulike former for egen administrasjon. 

I tillegg anser Norge brevet av 11. oktober 1993 fra daværende utenriksminister Peres til daværende 

utenriksminister J. J. Holst, som en del av avtaleverket som regulerer forholdet mellom israelere og palestinere 

i Jerusalem. I brevet bekrefter Peres at de palestinske institusjonene uhindret skal få fortsette sin 

aktivitet i Øst-Jerusalem. 

Bakgrunnen for Orient House`s spesielle status er at PLO ikke fikk delta direkte i fredsprosessen som 

startet med Madrid-konferansen høsten 1991. Ledende palestinere fra Gaza og Vestbredden etablerte et 

nettverk og en delegasjon for forhandlingene. En sentral person i nettverket var Faisal Husseini, som stilte 

familieeiendommen Orient House i Øst-Jerusalem til disposisjon for delegasjonen. Siden opprettelsen av 

Den palestinske selvstyremyndigheten, har Husseini hatt ansvar for Jerusalem i det palestinske lederskapet, 

uten at han formelt er tatt i ed som minister i den palestinske regjeringen. I tillegg fungerer Orient House som 

PLOs hovedkvarter i Jerusalem. 

Etter Norges syn hjemler ikke Oslo-avtalene ordinær aktivitet fra Den palestinske selvstyremyndigheten i 

Øst-Jerusalem. Med dette utgangspunktet har vi fra norsk side hovedsakelig unngått offisielle besøk 

(statsminister, utenriksminister) til Orient House og lagt vekt på å markere Den palestinske selvstyremyndigheten, 

med sitt hovedkvarter i Gaza og på Vestbredden, som den naturlige samtalepartneren. Andre 

norske delegasjoner har imidlertid hatt møter i Orient House, i den utstrekning dette har vært hensiktsmessig 

og ikke å betrakte som møter med Den palestinske selvstyremyndigheten. 

Israel bestrider at 4. Genèvekonvensjon har full gyldighet for Øst-Jerusalem, og fra israelsk side er det 

ved flere anledninger gjentatt at en deling av byen er uakseptabel. På denne bakgrunn ansees Orient House 

som en utfordring mot israelsk kontroll over byen. Fra israelsk side hevdes det at flere av aktivitetene i 

Orient House (særlig briefinger for det diplomatiske miljøet) strider mot inngåtte avtaler mellom Israel og 

palestinerne. 

På denne bakgrunn ble det tatt rettslige skritt fra israelske myndigheter for å stenge Orient House. På 

palestinsk side ser man den innskjerpede israelske holdningen som et ledd i den israelske valgkampen. Vi vil 

i våre kontakter med partene oppfordre dem til å finne en løsning og unngå ensidige tiltak. Det pågår nå

dessuten forhandlinger om saken mellom den israelske regjeringen og palestinske myndigheter. Norge håper 

disse forhandlingene resulterer i en løsning begge parter kan akseptere, slik at konflikten om Orient House, 

og dermed om Jerusalem-spørsmålet, ikke blir ytterligere tilspisset. 

271.Fra stortingsrepresentant Sylvia Brustad, vedr. økonomien i kommunesektoren, besvart av kommunal- og regionalministeren 

Spørsmål: 


Innlevert 4. mai 1999 av stortingsrepresentant Sylvia Brustad. 

Besvart 11. mai 1999 av kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen. 

«Jeg har et spørsmål i forbindelse med økonomien i kommunesektoren: 

Hvor mange og hvilke kommuner og fylkeskommuner er det per d.d. som ikke har fått godkjent sine 

budsjetter for 1999 av Fylkesmannen, og hvor mange og hvilke kommuner er det per d.d. som får holdt tilbake 

tilskudd under kap. 670 og hvor store beløp er det per kommune?» 

Begrunnelse: 

Svar: 

Det vises til SHDs hjemmeside hvor det er listet opp «Tildeling av omsorgstjenestetilskudd per 16.3.99». 

1. Status for fylkesmennenes behandling av kommunebudsjettene for 1999. 

Jeg vil først få presisere at kommunebudsjettene ikke skal godkjennes av Fylkesmannen. Fylkesman 

nen skal foreta en lovlighetskontroll av budsjettene. Når det gjelder fylkeskommunene, eksisterer det ingen 

ordning med automatisk kontroll av deres budsjetter. 

Departementet fører ikke noen løpende kontroll med fylkesmannsembetenes behandling av kommunebudsjettene. 

Departementet har for 1999 bedt embetene om en oversikt som blant annet angir resultatet av 

lovlighetskontrollen av kommunebudsjettene. Oversikten angir status per 16 april. På dette tidspunkt var 

rundt 2/3-deler av kommunebudsjettene kontrollert. Det kan etter dette tidspunkt ha skjedd endringer ved at 

budsjettene nå er kontrollert, eller at budsjettene er revidert i tråd med Fylkesmannens merknader. Det må 

derfor tas forbehold for tallene som presenteres. 

Den fylkesvise oversikt er som følger: 

Fylke Antall underkjente budsjetter 

Østfold .......................0*) 

Oslo og Akershus ......0*) 

Hedmark ....................5 

Oppland ....................?*) 

Buskerud....................0*) 

Vestfold ....................0*) 

Telemark....................0*) 

Aust-Agder ................6 

Vest-Agder ................2*) 

Rogaland....................0 

Hordaland ..................4 

Sogn og Fjordane.......9 

Møre og Romsdal ......1*)

Sør-Trøndelag............1*) 

Nord-Trøndelag .........9 

Nordland....................8 

Troms.........................0*) 

Finnmark....................2 

*) Budsjettkontrollen ikke gjennomført for samtlige kommuner 

2 Tilbakeholdte omsorgstjenestetilskudd 

(kapittel 670) 

16. mars 1999 offentliggjorde Sosial- og Helsedepartementet hvilke kommuner som oppfylte de krav som 

var satt for utbetaling av tilskudd til omsorgstjenester, kapittel 670. En del av de kommuner hvor tilskudd på 

dette tidspunkt ble holdt tilbake, har senere oppfylt kravene. Per 1. mai 99 gjenstår 88 kommuner. De 88 

kommuner hvor tilskudd foreløpig holdes tilbake, fordeler seg relativt skjevt geografisk. Det innebærer at i 

enkelte fylker oppfyller nær samtlige kommuner kravene, og mottar derav tilskudd, mens tilsvarende andel i 

andre fylker ligger nær 50 pst. Årsakene til de store fylkesvise variasjonene er ikke kartlagt. Fordelingen 

fylkesvis framgår av tabellen på neste side. 

Sosial- og helsedepartementet forventer at et stort antall kommuner i løpet av de nærmeste måneder vil 

innfri kravene knyttet til tilskuddene og få utbetalt midlene. I enkelte kommuner vil dette kreve omprioriteringer 

og innsparinger i andre kommunale sektorer for å oppnå nødvendig budsjettbalanse. Dette er 

prosesser som tar tid både i forhold til beslutninger og gjennomføring. Derfor vil noen kommuner ha behov 

for lengre tid til å innfri kravene knyttet til tilskuddene. Fylkesmannen og fylkeslegen bistår kommunene i 

denne prosessen, som i enkelte fylker er mer tidkrevende enn i andre. De fylkesvise variasjonene må også 

sees i lys av dette. 

Mottar ikke 

tilskudd 670.61 

Beløp holdt tilbake 

(helårseffekt) 

Avsatt totalt 

Østfold| ................................................... 2 4 530 202 108 788 561 

Akershus................................................. 1 1 979 414 140 073 198 

Oslo ........................................................ 0 - 236 374 263 

Hedmark ................................................. 12 42 402 617 93 220 091 

Oppland .................................................. 2 2 082 519 90 429 291 

Buskerud................................................. 2 10 717 661 103 624 033 

Vestfold .................................................. 2 25 154 9582 90 960 782 

Telemark................................................. 6 32 806 079 79 726 366 

Aust-Agder ............................................. 4 5 464 269 45 154 159 

Vest-Agder ............................................. 3 3 476 966 61 680 744 

Rogaland................................................. 2 3 612 418 129 648 563 

Hordaland ............................................... 4 7 926 815 182 708 650 

Sogn og Fjordane.................................... 5 7 189 458 55 264 059 

Møre og Romsdal ................................... 17 34 654 342 111 544 617 

Sør-Trøndelag......................................... 3 3 297 362 108 027 863 

Nord-Trøndelag ...................................... 7 14 612 359 58 133 899 

Nordland................................................. 7 10 054 783 107 006 885 

Troms...................................................... 5 4 892 732 56 946 485

Finnmark................................................. 4 3 985 543 24 687 491 

Sum ........................................................ 88 218 840 498 1 884 000 000 

For den enkelte kommune varierer årseffekten av tilskudd som holdes tilbake fra drøyt 300.000 kr til i 

overkant av 16 mill. kr, avhengig av kommunens antall eldre. 


Navn på kommuner som har fått holdt tilbake tilskudd på kap. 670 og kommuner hvor fylkesmannen har 

hatt merknader til budsjettet for øvrig. 

Fylker Tilskudd holdt tilbake Merknader til budsjett 

Østfold Hvaler, Eidsberg Ingen 

Oslo og Akershus Fet Ingen 

Hedmark Kongsvinger, Hamar, Ringsaker, Løten, Nord-Odal, Sør-Odal, Våler, Tolga, 

Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Våler, 

Åmot, Tolga, Tynset, Os. 

Tynset 

Oppland Skjåk, Lom Opplysninger mangler 

Buskerud Ringerike, Flesberg Ingen 

Vestfold Tønsberg, Larvik Ingen 

Telemark Skien, Notodden, Bamble, Kragerø, 

Nome, Kviteseid 

Ingen 

Aust-Agder Gjerstad, Lillesand, Evje- og Hornes, Grimstad, Tvedestrand, Lillesand, 

Bygland 

Birkenes, Åmli, Bygland 

Vest-Agder Marnardal, Hægebostad, Kvinesdal Kr.sand, Kvinesdal 

Rogaland Hå, Bokn Ingen 

Hordaland Jondal, Eidfjord, Voss, Austevoll Austevoll, Askøy, Osterøy. Lindås. 

Sogn og Fjordane Flora, Solund, Vik, Aurland, Fjaler Solund, Vik, Leikanger, Lærdal, 

Fjaler, Gaular, Førde, Vågsøy, Eid 

Møre og Romsdal Molde, Vanylven, Ulstein, Hareid, 

Stranda, Stordal, Sykkylven, Sula, 

Vestnes, Rauma, Fræna, Averøy, Frei, 

Gjemnes, Tingvoll, Aure, Smøla. 

Stranda 

Sør-Trøndelag Snillfjord, Røros, Tydal Røros 

Nord-Trøndelag Namsos, Leksvik, Levanger, Namdals- Namsos, Leksvik, Levanger, Verdal, 

eid, Grong, Nærøy, Leka 

Verran, Namdalseid, Snåsa, Grong, 

Nærøy 

Nordland Narvik, Sømna, Leirfjord, Nesna, Narvik, Bindal, Leirfjord, Rana, 

Beiarn, Tjeldsund, Moskenes Skjerstad, Ballangen, Vågan, Andøy 

Troms Ibestad, berg, Lyngen, Storfjord, 

Nordreisa 

Ingen 

Finnmark Vardø, Hammerfest, Hasvik, 

Båtsfjord 

Porsanger, Båtsfjord


272.Fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen, vedr. samarbeid mellom det nasjonale museum i Bodø og Forsvarsmuseet i Oslo, besvart av forsvarsministeren 

Spørsmål: 

Innlevert 4. mai 1999 av stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. 

Besvart 12. mai 1999 av forsvarsminister Eldbjørg Løwer. 

«Fra etableringen av Norsk Luftfartsmuseum (N.L)i Bodø og til i dag, har det eksistert et svært dårlig 

samarbeidsklima mellom det nasjonale museum i Bodø og Forsvarsmuseet i Oslo. Det gis uttrykk for 

pessimisme fra Bodø Institusjonen, m.h.t muligheten for at de to institusjonene på egen hånd kan makte å 

løse problemene, som i stor grad skader N.L. Hva vil Statsråden gjøre for å løse samarbeidsproblemene, og 

vil Statsråden sørge for at Stortingets vedtak følges opp og at Forsvarsmuseets rolle og opptreden endres?» 

Svar: 

Først vil jeg ta for meg den del av spørsmålet som er formulert slik. «....vil Statsråden sørge for at Stortingets 

vedtak følges opp og ... ». 

Stortingets vedtak av 31. mars 1992, slik det er gjengitt i Innst. S. nr. 123 - 1991-92, er: 

«I tråd med Stortingets tidligere behandling av saken og med Regjeringens positive vurdering av forslaget om 

en etablering av et integrert Norsk Luftfartssenter i Bodø, slutter Stortinget seg til at det etableres et nasjonalt 

Luftforsvarsmuseum som en integrert del av Norsk Luftfartssenter Bodø». 

Etter at Norsk Luftfartssenter var etablert, ble den sivile delen av utstillingen åpnet 15 mai 1994, mens 

Luftforsvarsmuseet åpnet 21 mai 1995. Etter noen tids drift ble det klart at organisasjonsstrukturen ikke var 

den beste og at det var nødvendig med en omorganisering. Regjeringen foreslo derfor at Norsk Luftfartssenter 

ble omorganisert. 

En felles pressemelding sendt ut av Kulturdepartementet og Forsvarsdepartementet 30 januar 1997, 

innledes slik: 

«Regjeringen foreslår at det etableres en stiftelse, Norsk Luftfartsmuseum (NL), som skal ivareta den samlede 

drift av nåværende Norsk Luftfartssenter i Bodø. Den nye stiftelsen etableres av staten ved Kulturdepartementet, 

eventuelt også med Bodø kommune og Nordland fylkeskommune som medstiftere». 

Lenger ut i pressemeldingen står det: «Når det gjelder plasseringen av Luftforsvarsmuseet i den nye 

stiftelsen, skal dette fortsatt være en avdeling under Forsvarsmuseet». 

Spørsmålet fra representanten Kristiansen er ikke konkret med hensyn til oppfølging av Stortingets 

vedtak, men jeg antar at det går på dette med integrering og har derfor viet dette noe oppmerksomhet i det 

som er gjengitt foran. 

Jeg kan ikke se at Stortingets vedtak ikke er fulgt opp. Norsk Luftfartsmuseum er etablert som et integrert 

museum for luftfartshistorie. De besøkende finner det hele under ett tak med felles inngang og et sentralt 

service- og fellesareal for Norsk Luftfartsmuseums forskjellige underavdelinger. Luftforsvarsmuseet er én av 

disse underavdelinger, med sin tilknytning til Forsvarsmuseet og Forsvaret. Det har aldri vært forutsetningen 

at Luftforsvarsmuseet skulle være et eget frittstående museum uten tilknytning til Forsvarsmuseet. 

Dette er imidlertid ikke en sak som bare angår Forsvarsministeren. Norsk Luftfartsmuseum er en stiftelse 

med eget styre og styreleder oppnevnt av Kulturdepartementet og som får en vesentlig del av sine 

driftsmidler over Kulturdepartementets budsjett, for inneværende år i underkant av 6 mill kroner. 

Når det gjelder samarbeidsklima, stilles det krav til alle parter for at det skal bli bra. 

Jeg har merket meg representanten Kristiansens bekymring over samarbeidsklimaet, og i den utstrekning 

dette eventuelt skyldes forhold på vår side, kan jeg forsikre at jeg skal ta dette opp internt, slik at samarbeidet 

kan fortsette på en god og positiv måte.

Spørsmål: 





Innlevert 6. mai 1999 av stortingsrepresentant Liv Marit Moland. 

Besvart 20. mai 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy. 

«Jeg viser til brev av 09.03.99 fra Statsbygg og brev av 23.03.99 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet 

angående Hove Leir i Arendal, og vil stille følgende spørsmål: 

På hvilken måte vil statsråden følge opp flertallsmerknaden fra familie-, kultur- og admin.komiteen i 

forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1997- 98)?» 

Svar: 

Til grunn for mitt svar legger jeg at spørsmålet gjelder flertallsmerknaden fra familie-, kultur- og admin. 

komiteen i forbindelse med behandlingen av St. prp. nr 1 (1998-99), og ikke som anført St. prp. nr 1 (1997- 

98). 

Som representanten Moland kjenner til ble forutsetningene og vilkårene for salg og disponering av 

inntektene ved salg av Hove leir vedtatt av Stortinget i f m budsjettbehandlingen for 1998. Jeg viser i den 

forbindelse til St. prp. nr 1 (1997-98) sidene 118 og 119, jfr romertallsfullmakt VII pkt 9. 

Dette vedtaket er fulgt opp av Statsbygg gjennom vederlagsfri overføring av friluftsområdene til Arendal 

kommune og salg av leirområdet etter anbudskonkurranse til samme for 6 millioner kroner. Beløpet er ført til 

inntekt i Statsregnskapet for 1998. 

Når det gjelder den aktuelle flertallsmerknaden i B. innst. S. nr 2 (1998-99) som representanten Moland 

antagelig viser til, kan jeg opplyse om at det hele tiden har vært min intensjon å gi en nærmere orientering til 

Stortinget om de ulike sider ved saken, herunder ønsket fra Arendal kommune om tilbakeføring av 

kjøpesummen. 

Jeg vil derfor legge saken frem for Stortinget i f m behandlingen av St. prp. nr 1 (1999-00). 

Spørsmål: 


Innlevert 7. mai 1999 av stortingsrepresentant Annelise Høegh. 

Besvart 20. mai 1999 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«Er statsråden enig i at det offentlige bør dekke norske pasienters utgifter som følge av skade som har 

oppstått under behandlingsopphold i utlandet når utenlandsbehandlingen skjer i statens regi, slik tilfellet er 

for behandlingsreiser til utlandet for revmatikere og andre godkjente grupper?»

Begrunnelse: 

En kvinne med Bechterew deltok på en behan 

dlingsreise til Izmir i Tyrkia i mai-juni 1995 i regi av Rikshospitalet. Hun ble skadet av en medpasient 

under oppholdet og har bl.a. hatt store tannlegeutgifter etter hjemkomst. Fra Rikshospitalet har hun fått opplyst 

at skaden «selvsagt dekkes på samme måte som pasienter innlagt i norske sykehus. Det er bare snakk 

om å avklare hvilken forsikringsordning som gjelder i slike spesielle tilfelle», jfr. brev av 28.03.96 fra 

avdelingsoverlege Frithjof J. Bjerkhoel. I brev av 20.04.99 fra Sosial- og helsedepartementet (ref. 99/ 01787 

SAJ MAS/eaa) opplyses det imidlertid: «Eier av helseinstitusjon vil være erstatningsansvarlig etter reglene 

om arbeidsgiveransvar, jfr. skal. § 2-1 for skader som skyldes uaktsom feilbehandling ved institusjonen. Ved 

behandlingsreiser til utlandet hvor norsk helsepersonell ikke er involvert vil det ikke foreligge 

arbeidsgiveransvar for norske helsemyndigheter. Den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning 

gjelder ikke for behandling i utlandet.» 

Jeg finner det rimelig at årelang feilinformasjon til disse pasientene om deres sikkerhet ved skader gir 

grunn til å imøtekomme søknad om erstatning med tilbakevirkende kraft fra de meget få pasienter dette 

gjelder. Dessuten synes det viktig at den nye pasientskadeloven gir klare regler som sikrer norske pasienter 

som deltar i behandlingsreiser til utlandet samme rett til erstatning ved skade som om de var innlagt ved et 

norsk sykehus. 

Svar: 

Behandlingsreiser til utlandet er et supplement til sykehusinnleggelse i Norge. Sosial- og helsedepartementet 

har det overordnede faglige og administrative ansvar for ordningen, mens daglig administrasjon og 

faglig ansvar er tillagt sekretariatet for behandlingsreiser ved Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus, 

Rikshospitalet. Det medisinske ansvar er tillagt Rikshospitalet, hudavdelingen og Voksentoppen, statens 

senter for astma og allergi. 

I forbindelse med behandlingsoppholdet, betaler pasientene en egenandel. 

Behandlingsreiser til utlandet har en kollektiv reiseforsikring i Europeiske Reiseforsikring A/S. Forsikringen 

dekker utgifter i forbindelse med legebehandling/sykehusopphold på behandlingsstedet, dersom 

dette er en følge av akutt sykdom eller ulykke. Utgifter som påløper etter at forsikrede er kommet tilbake til 

sitt hjemsted kommer ikke inn under forsikringens dekningsområde. Den enkelte pasient vil imidlertid stå 

fritt til å forsikre seg ytterligere. 

Sammen med billetten får pasientene før avreise tilsendt forsikringsvilkårene. Av forsikringsvilkårene 

fremgår det hvilken dekning forsikringen gir. 

Den midlertidige pasientskadeerstatningsordningen omfatter ikke skader ved behandling i utlandet. 

Videre er billighetserstatningsordningen etter fast praksis avgrenset mot skader oppstått utenfor Norge. 

I de fleste tilfelle vil det ikke foreligge erstatningsansvar etter de alminnelige erstatningsregler for norske 

myndigheter ved feilbehandling som har skjedd ved utenlandske helseinstitusjoner og hvor norsk 

helsepersonell ikke har vært involvert i behandlingen. 

Pasienter som i disse tilfellene ønsker å kreve erstatning, må rette kravet mot den utenlandske institusjonen 

eller vedkommende helsepersonell der. 

Jeg viser til at Regjeringen i det fremlagte forslaget til ny lov om pasientskadeerstatning har foreslått en 

forskriftshjemmel, slik at det kan gis bestemmelser om at helsetjenester i utlandet med nærmere norsk 

tilknytning omfattes av loven. Det vises i lovforslaget til at ordningen med behandlingsreiser til utlandet 

organisert gjennom Rikshospitalet også kan tenkes inkludert i ordningen gjennom forskrift. 

Det vil kunne knytte seg betenkeligheter til å yte erstatning til pasienter som er påført skade ved utenlandsk 

helseinstitusjon i forbindelse med behandlingsreiser til utlandet før forslaget til ny lov om 

pasientskadeerstatning har vært behandlet i Stortinget. Jeg viser også til at dette vil kunne innebære 

forskjellsbehandling i forhold til andre grupper pasienter som blir påført skade i forbindelse med behandling 

i utlandet. 


Spørsmål: 

Innlevert 7. mai 1999 av stortingsrepresentant Per-Kristian Foss. 

Besvart 18. mai 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«Fra 1. mars 1999 ble grensen for å beregne merverdiavgift på postordresendinger fra utlandet senket fra 

200 kroner til 0. Posten Norge BA krever nå 80 kroner i gebyr for å kreve inn merverdiavgift for slike 

sendinger. I praksis fører dette til at postordre-/internett-bestilling av varer fra utlandet blir prohibitivt dyrt. 

Hva vil statsråden gjøre for å sikre en 

reell likebehandling av f. eks. en CD kjøpt i Norge og en CD kjøpt på postordre eller lignende i 

utlandet?» 

Svar: 

Jeg viser til ditt brev av 7. mai 1999 med spørsmål om hva jeg vil gjøre for å sikre en reell likebehandling 

av varer kjøpt i Norge og tilsvarende varer kjøpt på postordre eller lignende i utlandet. Foranledningen til 

spørsmålet er det gebyret Posten oppkrever for utfylling av dokumenter i forbindelse med fortolling av varer 

som sendes gjennom post. 

Spørsmål nr 15 i spørretimen den 5. mai 1999 fra stortingsrepresentant Terje Johansen til Samferdselsministeren 

berører også dette. I sitt svar redegjør samferdselsministeren bl a for Postens hjemmel til å 

oppkreve gebyret, samt gebyrets størrelse. Det fremgår av Samferdselsministerens redegjørelse at gebyrets 

størrelse ikke må godkjennes av Samferdselsdepartementet, men at det fastsettes av Posten som ledd i den 

ordinære forretningsvirksomheten. 

Forskrift nr 12 om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel ble endret med virkning fra 

1. mars 1999. Ved endringen ble fritaket fra å beregne og oppkreve merverdiavgift ved innførsel begrenset, 

slik at det ikke lenger gjelder noe fritak ved innførsel av varer kjøpt på postordre. Gavesendinger med verdi 

under 500 kroner og andre småsendinger med verdi under 200 kroner, som ikke er en postordreforsendelse, 

kan som tidligere tas inn til Norge uten avgiftsberegning. 

Før forskriften ble endret, kunne varer med verdi inntil 217 kr omsettes avgiftsfritt fra utlandet til Norge. 

Forskriftsendringen ble gjennomført for i større grad å likestille avgiftsmessige salg av varer fra utlandet med 

tilsvarende innenlandsk omsetning. Endringen førte til at sendinger med lav verdi kjøpt gjennom postordre 

fra utlandet, ikke lenger står i noen særstilling i forhold til innenlandsk omsetning. 

Fortolling av varer kan enten skje ved egen fortolling eller via speditør. Varemottagere som foretar 

fortollingen selv overfor Tollvesenet betaler ikke gebyr for fortollingen. Ved fortolling via speditør, 

oppkrever speditøren vederlag for de tjenester han utfører i forbindelse med fortollingen. Den mest benyttede 

speditøren i denne sammenheng er Posten. Som du skriver i ditt spørsmål oppkrever Posten et gebyr på kr 80 

for tjenester utført i forbindelse med fortollingen. Vederlaget til speditøren vil for sendinger med lav verdi 

naturlig nok utgjøre en forholdsmessig stor andel av kostnaden for varen i forhold til tilsvarende fortolling av 

større partier varer. 

Jeg er gjennom flere henvendelser blitt gjort oppmerksom på at behandlingstiden for post-forsendelser i 

visse tilfeller er lang. Videre tyder det på at det i enkelte tilfeller har vært usikkerhet om hvilke forsendelser 

som skal fortolles etter de nye reglene. 

Jeg vil derfor be Toll- og avgiftsdirektoratet vurdere tiltak og tilrettelegge for mer praktiske prosedyrer 

ved fortolling av postordresendinger fra utlandet, herunder se på om det foreligger løsninger som på en bedre 

måte kan ivareta både de hensyn som ligger bak forskriftsendringen og hensynet til mottakere av 

postordreforsendelser. I denne sammenheng vil også rutinene for å skille postordresendinger fra 

gavesendinger eller andre småsendinger bli vurdert. 


Spørsmål: 

Innlevert 7. mai 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 19. mai 1999 av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson. 

«Advokat Jon Rud er erklært uønsket i Tyrkia. Beslutningen er ikke begrunnet, men det refereres til Ruds 

samtaler med Øcalans forsvarere. Jon Rud er engasjert som advokat ved domstolen i Strasbourg på vegne av 

ofre for den tyrkiske stats overgrep, bl.a. for Akin Birdal. Beslutningen er i strid med prinsippet om det frie 

valg av forsvarer. Er statsråden enig i at det er alvorlig at Jon Rud blir hindret i arbeidet som forvarer, og hva 

vil statsråden gjøre for å få opphevd Tyrkias beslutning?» 

Svar: 

Den tyrkiske ambassaden i Oslo informerte 3. mai d.å. lederen for Det norske råd for kurdernes rettigheter, 

advokat Jon Rud, om at han vil nektes innreise til Tyrkia. Jon Rud er imidlertid ikke erklært uønsket 

i landet. 

UD instruerte umiddelbart den norske ambassade i Ankara om å innhente opplysninger om Tyrkias begrunnelse 

for vedtaket. Tyrkiske myndigheter opplyste at den umiddelbare foranledningen til beslutningen 

var Ruds uttalelser og engasjement i Öcalan- saken. 

Fra norsk side har vi tatt opp saken med tyrkiske myndigheter. På grunnlag av instruks fra UD fremsatte 

vår ambassadør i Ankara 5. mai en beklagelse 

overfor tyrkiske myndigheter om beslutningen. Fra tyrkisk side understreket man da at vedtaket ikke var 

knyttet til Ruds arbeid som advokat for Akin Birdal eller for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i 

Strasbourg. Jon Rud ble i møte med statssekretær Jarle Skjørestad 6. mai informert om disse forhold. 

Det er bekymringsfullt dersom Rud som følge av den tyrkiske beslutningen blir forhindret i arbeidet som 

Birdals advokat i klagesaken for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, noe som bl.a. var bakgrunnen 

for at vi fra norsk side tok opp saken. Etter folkeretten kan imidlertid en stat fritt avgjøre om en utlending 

skal få innreisetillatelse til statens territorium. 

Departmentet er kjent med at advokat Rud vurderer å følge opp saken overfor Menneskerettighetsdomstolen. 

Spørsmål: 


Innlevert 10. mai 1999 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 


«Mange ledige har kompetanse som aldri blir prøvd. Personer med yrkeshemming som har gjennomgått 

godkjent attføringsopplegg, får ikke jobb. Her finnes kompetanse som både offentlig og privat sektor har stor 

bruk for. Økt uføretrygding og store utgifter til sosialhjelp tilsier at det ville være lønnsomt for samfunnet å 

sette mer ressurser inn på å få folk inn i jobb. 

Ser statsråden det som aktuelt å utvide ordningen med praksisplasser slik at flere ledige kan få prøve ut 

sin kompetanse?» 

Begrunnelse: 

Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. Mange ledige har kompetanse som aldri blir prøvd. De blir ikke 

gitt en mulighet til å prøve seg i et arbeidsforhold. Vi vet at dette særlig rammer flyktninger og innvandrere, 

men i tillegg rammer dette også yrkeshemmede, unge uten praktisk erfaring og godt voksne som blir ledige.

Når det gjelder personer med yrkeshemming og som har gjennomgått godkjent attføringsopplegg, har mange 

av dem også problemer med å komme i arbeid. 

Blant disse kan det være personer som innehar kompetanse som offentlig sektor har stor bruk for. Spesielt 

fordi de både innehar faglig kompetanse og livserfaring som i kombinasjon kan være til uvurderlig nytte 

både i statlig og kommunal sektor. Mange av disse menneskene har egne erfaringer med hvordan lovverk og 

forskrifter fungerer og med hensiktsmessighet og brukervennlighet i organisering av tjenester og rettigheter 

fungerer, og ville derfor kunne bidra sterkt i de samordningsbestrebelser som nå gjøres for å vektlegge 

helheten i tjenestene og se på tvers av sektorer. 

I stillinger i direkte tilknytning til tjenesteytingen i kommuner eller statlige etater, kan den spesielle 

livserfaring disse personene innehar kombinert med fagkunnskaper være en kompetanse som etatene trenger. 

Men mange steder oppleves det vanskelig å ansette personer som ikke er helt unge eller som en frykter ikke 

skal klare jobben på grunn av helseproblemer. 

Tilretteleggingen mangler, og kompetanse blir gående ubrukt. For den enkelte som har gjennomgått 

attføring oppleves dette meningsløst og de låses fast i en trygde/sosialhjelpsituasjon på tross av at de har 

kompetanse og arbeidsevne. 

Den økte uføretrygdingen og de store utgiftene til sosialhjelp tilsier at det også ville være lønnsomt for 

samfunnet å sette mer ressurser inn på å få folk inn i jobb enn tilfellet er nå. 

En mulig løsning kunne være å utvide bruken av praksisplasser slik at det ville være mulig både for arbeidsgivere 

og for den arbeidsledige å få testet ut sine muligheter. 

Svar: 

Jeg forstår det slik at du er opptatt av at arbeidsledige og yrkeshemmede arbeidssøkere skal få erfaring fra 

arbeidslivet som kan øke mulighetene deres for å komme i ordinært arbeid. En slik tanke ligger nettopp bak 

innretningen av arbeidsmarkedstiltakene. Det brede spekteret av tiltak med praksisplasser, opplæringstiltak 

og ulike arbeidstreningstiltak styrker deltakernes muligheter på arbeidsmarkedet. 

Praksisplasser er bare ett av flere tiltak. Praksisplasstiltaket retter seg mot nykommere på arbeidsmarkedet, 

herunder ledige under 20 år, og langtidsledige som mangler tilstrekkelige kvalifikasjoner og som 

har behov for opplæring og tilrettelagt arbeidstrening. 

For prioriterte grupper som ungdom, langtidsledige og innvandrere seg jeg det som viktig at hele 

spekteret av tiltak blir benyttet, og vi vurderer derfor 

tiltaksnivået i en totalsammenheng. Det er arbeidskontorene som avgjør hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige 

for den enkelte arbeidssøker. 

Jeg forstår av spørsmålet ditt at du særlig er bekymret for yrkeshemmede som blir gående ledig etter endt 

attføring. Arbeidsmarkedsetaten disponerer et vidt spekter av tilbud også for denne gruppen. Tilbudene 

omfatter ulike typer tiltak som gir arbeidstrening både i offentlig og privat sektor samt i egne skjermede 

enheter. 

Lønnstilskuddsordningen for yrkeshemmede er et formidlingstiltak som særlig blir brukt av personer som 

er ferdig attførte. Lønnstilskudd skal bidra til å motivere arbeidsgivere til å ta inn yrkeshemmede i ordinært 

arbeidsliv på vanlige lønns- og arbeidsvilkår og på den måten får deltakerne nødvendig praksis og 

arbeidstrening. Dette tiltaket kan ses i sammenheng med bruk av attføringspenger under hospitering i 

ordinært arbeidsliv. Dette er ordninger som i første kvartal 1999 i gjennomsnitt omfattet i overkant av 6 000 

personer. 

Tallet på yrkeshemmede som er i tiltak har vært økende og ligger hittil i år på noe over 43 000 personer 

sammenliknet med i underkant av 41 000 personer i 1998. 

Det er min vurdering at arbeidsmarkedspolitikken har lykkes og gitt gode resultater. Norge har en 

rekordhøy yrkesdeltakelse og lav ledighet. Langtidsledigheten har gått betydelig ned de siste årene og er nå 

lavere enn noen gang før på 1990-tallet. 

Yrkeshemmede har også dratt nytte av den gunstige situasjonen på arbeidsmarkedet. Halvparten av alle 

yrkeshemmede går fra tiltak til aktive løsninger. Andelen yrkeshemmede som blir formidlet til arbeid etter 

endt attføring har økt og lå i 1998 om lag 7 prosentpoeng over nivået for 1995. 

Det vil være personer som har gjennomført et attføringsopplegg uten å ha mulighet til å komme i ordinært 

arbeid. Attføring innebærer også å avklare arbeidsevnen til personer med usikre utsikter på arbeidsmarkedet. 

Derfor vil det være yrkeshemmede som etter endt attføring ender opp med uførepensjon.

Alt i alt vurderer jeg det slik at vi har et tilfredsstillende tiltaksspekter både for ordinære og 

yrkeshemmede arbeidssøkere. 

Spørsmål: 



Besvart 19. mai 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«I Regjeringens terminliste fra Miljøverndepartementet 5. mars 1999 går det fram at Regjeringen ønsker å 

bruke landbrukets BU-midler til omstillingstiltak innenfor kjerneområdene for rovdyr og leveområdet for 

ulv. Dette betyr at næringa sjøl skal betale for rovvilttiltak og i noen tilfeller også for sin egen avvikling. 

Anser Regjeringen det å være i tråd med Stortingets vedtak at næringen sjøl skal betale for tiltakene?» 

Svar: 

Formålet med BU-midlene (bygdeutviklingsmidlene) er å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene 

innen og i tilknytning til landbruket. BU-midlene avsettes i Jordbruksavtalen over Landbrukets 

utviklingsfond. 

I Landbruksdepartementets Rundskriv om midler til bygdeutvikling 1999 av 18.12.98 heter det: «Det skal 

ikke gis tilskott og investeringslån til nyetableringer eller utvidelse av eksisterende sauebruk innenfor 

kjerneområdene for rovvilt, med mindre det legges opp til en varig endring av beitebruken ved flytting eller 

beiting på særskilte tilrettelagte arealer.» og «For øvrig vil BU-midlene og rentebærende lån i Statens 

landbruksbank kunne anvendes på ordinær måte innenfor kjerneområdene for rovdyr.» 

Prioritering og bruk av BU-midler er gjenstand for forhandlinger i forbindelse med Jordbruksavtalen. I 

protokollen fra årets jordbruksforhandlinger heter det om bruk av BU-midler i kjerneområdene: 

«Næringsutøvere innenfor kjerneområdene for rovdyr og viktige leveområder for ulv som på frivillig 

grunnlag ønsker tilpassing/omlegging av drifta, skal likebehandles med øvrige søkere innenfor BUsystemet. 

Dette vil bidra til å redusere tap på grunn av rovdyr. Dagens restriksjoner med hensyn til bruk av 

BU-midler til utvidelse av saueholdet innenfor kjerneområdene for rovdyr opprettholdes. Omlegging til 

melkeproduksjon forutsettes fortsatt finansiert over Miljøverndepartementets budsjett.» 

Frivillig omlegging eller tilpassing av drifta innebærer investeringer knyttet til ombygging og modernisering 

av driftsapparat, og kan støttes med BU- midler. Samtidig vil omleggingen ha et element av 

forebyggende tiltak mot tap av husdyr. 

Omlegging til melkeproduksjon er et forebyggen 

de tiltak som finansieres over Miljøverndepartementets budsjett. Et slikt tiltak vil også innebære ombygging 

og modernisering av driftsapparatet. 

Det vil være lite hensiktsmessig å forsøke å skille strengt mellom hva som er forebyggende tiltak mot 

rovdyrskader og hva som er opprustning og modernisering av driftsbygning og øvrig driftsapparat på samme 

bruk. Det legges i dag stor vekt på samordning av tiltak og å se virkemidlene i sammenheng. 

Dagens praksis anses derfor å være i tråd med Stortingets vedtak og flertallsmerknader i komitéinnstillingen 

Innst. S. nr. 301 (1996-97) fra Energi- og miljøkomiteen om rovviltforvaltningen der det 

heter: «Flertallet mener det er nødvendig å styrke tiltakene og gjøre virkemidlene mere presise for å kunne 

oppfylle målet om en aktiv sau- og utmarksnæring i rovdyrtette områder. Samtidig understreker flertallet at 

det er helt avgjørende at virkemidlene i landbrukssektoren og miljøsektoren sees i sammenheng for å nå disse 

måla.»

Spørsmål: 


Innlevert 10. mai 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 


«Hvilke fylkesmenn offentliggjorde brevet fra Direktoratet for naturforvaltning angående båndlegging av 

arealer i forbindelse med fredning av 5. mai 1993 og på hvilken måte ble dette gjort?» 

Begrunnelse: 

Miljøverndepartementet har siden 5. mai 1993, ved brev om midlertidige arbeidsgrenser som ble sendt av 

Direktoratet for naturforvaltning, fredet store områder på land og i sjø uten at dette har vært vedtatt ved 

kongelige resolusjoner og i strid med Stortingets behandling av Stortingsmelding nr. 62 1991-92. 

Denne fredningen strekker seg langt utover de områder som kartet i vedlegget til Stortingsmeldingen 

viser. 

Det er påfallende at hjemmelen direktoratet bruker for å sende dette famøse brevet av 3. mai 1993 som 

ble stemplet unndratt offentlighet ved en inkurie, er et brev fra Miljøverndepartementet, datert 18. september 

1992. Altså året før Stortinget behandlet Stortingsmelding nr. 62 1991-92. Dette vitner om arroganse overfor 

Stortinget og næringsutøverne som rammes. 

I svaret fra Miljøvernministeren på mitt spørsmål av 26. april 1999 opplyses det at flere fylkesmenn offentliggjorde 

brevet av 5. mai 1993. 

Jeg kan ikke se at jeg har fått svar på andre del av mitt spørsmål, om kompensasjon for de tap 

næringslivet og befolkningen har lidt p.g.a. denne uhjemlede, vettløse fredningen. 

Jeg kan heller ikke forstå hvilke verneverdier i sjøen som ville blitt ødelagt/redusert i planperioden når 

sjøen ikke i det hele tatt var med i behandlingen av Stortingsmelding nr. 62 1991-92. Nå må disse arbeidsgrensene 

fjernes. 

Svar: 

Spørsmålet som nå reises er en oppfølging på bakgrunn av et tidligere svar jeg gav 3 mai 1999 i saken. 

Følgende kan opplyses: Etter at brevet av 6 mai 1993 ble sendt ut, henvendte bl a fylkesmennene i Rogaland 

og Hordaland seg til Direktoratet for naturforvaltning med anmodning om å få offentliggjøre innholdet i 

brevet. Dette gav direktoratet fylkesmennene anledning til. Det er imidlertid nå, 6 år etter, vanskelig å få 

dokumentert om og eventuelt når og på hvilken måte informasjonen i brevet er offentliggjort i det enkelte 

fylke; om kopi av brevet har vært gitt enkeltpersoner/institusjoner på møter miljøvern-avdelingene har deltatt 

på eller at kun deler av innholdet i brevet er referert muntlig. Men som jeg har sagt i mitt forrige brev ble 

fylkesmennene bedt om å informere berørte parter om arbeidet med midler-tidige arbeidsgrenser jf brev av 3 

mai 1999. På den bakgrunn forutsetter jeg at det er gitt nødvendig informasjon til partene om 

arbeidsgrensene i forbindelse med fylkesmennenes arbeid med de enkelte vernesaker. 

Spørsmål: 


Innlevert 10. mai 1999 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 

Besvart 19. mai 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun.

«Høgskulane i Møre og Romsdal la hausten 1998 fram for KUF-departementet eit forslag til organisering 

av den framtidige høgskuleutdanninga i Kristiansund. Dei har enno ikkje fått svar. Korleis ser statsråden på 

framtida for det desentraliserte høgskuletilbodet på Nordmøre, og kva initiativ vil han eventuelt ta for å kome 

vidare?» 

Grunngjeving: 

Nordmøre har ikkje eigen høgskule, og dei tre høgskulane i Møre og Romsdal har difor gitt desentraliserte 

tilbod i Kristiansund. Tilbodet har på mange måtar fungert godt, men ei samarbeidsgruppe med 

representantar frå Kristiansund kommune og dei tre høgskulane har peika på fleire ting som må forbetrast for 

at ein skal kunne skape eit undervisnings- og læringsmiljø i Kristiansund som er tilpassa framtida sine behov. 

Nordmørsregionen har i lang tid hatt problem med å rekruttere og halde på høgt kvalifisert arbeidskraft. 

Eit godt utdanningstilbod i regionen kan vere eit viktig tiltak for å rette på dette. Departementet har også i 

brev 17.03.95 pålagt dei tre høgskulane å gi eit tilbod i Kristiansund. Det er viktig at dette tilbodet blir så 

godt som muleg. 

Stortinget har fleire gonger uttalt seg positivt om desentralisert høgare utdanning og peika på at det er ein 

føresetnad at desse tilboda held same faglege kvalitet som ordinære studier. Seinast i mars i år uttalte ein 

samla KUF-komité m.a i samband med stortingsmeldinga om økonomien i den statlege høgskolesektoren: 

«Komiteen ser det som en nasjonal oppgave å gi studietilbud desentralisert, og vil stimulere de høgskoler 

som velger å legge ut en del av sine tilbud.» 

Svar: 

Etter oppdrag frå Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har Norsk institutt for studier av 

forskning og utdanning (NIFU) gjennomført ei evaluering av ordningane med desentralisert høgskoleutdanning 

i Kongsvinger og Kristiansund. I samband med denne evalueringa har høgskolane i Møre og 

Romsdal søkt om oppretting av eit studiesenter for å gi ei fastare organisatorisk ramme for den desentraliserte 

undervisninga. 

Eg har vurdert evalueringsrapporten frå NIFU og eg har registrert at den gir ein grundig analyse av den 

desentraliserte verksemda i Kongsvinger og Kristiansund. Hovudinntrykket frå evalueringa er at dei 

desentraliserte studia har vore vellykka tiltak. Til dei fleste studia har det vore god søking. Studentane har 

høg gjennomføringsprosent innanfor normert tid (75 pst i Kristiansund), og karakternivået er tilnærma det 

same som ved tilsvarande ordinære studium. 

Når det gjeld spørsmålet om framtida for det desentraliserte studietilbodet på Nordmøre, og søknaden frå 

høgskolane om oppretting av eit studiesenter, ser eg likevel behovet for å gjere ei meir prinsipiell vurdering 

av korleis desentraliserte studietilbod skal finansierast og organiserast. 

Den desentraliserte verksemda i Kristiansund vil difor bli vidareført som tidlegare i studieåret 1999/ 

2000. Vidare vil ulike problemstillingar og modellar knytt til drift og organisering bli vurdert i samband med 

oppfølginga av St meld nr 42 (1997-98) Kompetansereformen og utgreiinga frå utvalet som skal utgreie 

norsk høgre utdanning etter år 2000 (Mjøs- utvalet). 

Eg vil og nemne at departementet ønskjer å betre handlingsrommet til høgskolane slik at dei kan leggje 

studietilbod desentralisert i regionar med særskilte behov. Departementet vil i samband med dette fordele 8 

mill kr til delvis dekning av meirkostnadene ved slik verksemd i 1999. Høgskolane i Møre og Romsdal vil 

bli vurdert ved fordelinga av desse midlane. 

Spørsmål: 


Innlevert 11. mai 1999 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 

Besvart 25. mai 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa.

«Er det tilfelle at norske pensjonister som bor i utlandet betaler dobbelt for helsetjenester som sykehus, 

lege osv., og hva vil i så fall Statsråden gjøre for å rette opp dette forholdet?» 

Begrunnelse: 

Fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU) 

har jeg fått opplyst at personer som bor i Sverige og mottar all sin pensjon fra Norge skal betale 3% 

trygdeavgift til Norge. Dette for å dekke utgiftene til sykehjelp og lignende for pensjonistene. 

Samtidig er disse pensjonistene skattepliktige til Sverige. I Sverige er skatten ikke delt opp på samme 

måte som i Norge, dvs. det ikke skilt ut noen spesiell trygdeavgift. Pensjonistene betaler altså skatt til dekning 

av sykehjelp og lignende over den svenske skatten. I tillegg betaler man avgift for det samme til 

Norge. 

Jeg har hatt henvendelse fra en pensjonist bosatt i Sverige som finner dette sterkt urimelig. Dette er et syn 

jeg deler. Sverige har et relativt betydelig skattetrykk og det er tungt å bære for en pensjonist når man skal 

betale for de samme tjenestene to ganger. Jeg finner det rimelig at man i land der det innkreves skatt til 

dekning av sykehjelp og lignende hadde frafalt 3% trygdeavgift til Norge for norske pensjonister som bor i 

disse landene. 

Svar: 

Representanten Ulf Erik Knudsen oppgir som bakgrunn for spørsmålet at det dreier seg om personer som 

bor i Sverige og mottar all sin pensjon fra Norge, og som betaler 3% trygdeavgift til Norge for å dekke 

utgiftene til sykehjelp og liknende. Samtidig er disse pensjonistene skattepliktige til Sverige. 

Det er riktig at pensjonister som er skattepliktige til Sverige og trygdeavgiftspliktige til Norge, til dels 

kan sies å betale for helsetjenester to ganger. Dette skyldes etter min vurdering en svakhet i det internasjonale 

regelverket, noe som for så vidt også er erkjent i de øvrige EØS-land. Mulighetene for skjevheter 

oppstår fordi retten til beskatning og retten til å kreve trygdeavgift kan ligge til forskjellige land, samt at finansieringen 

av helsetjenestene generelt skjer på ulike vis. Innkreving av personskatt er ikke koordinert i 

EØS-avtalen, mens trygdeforhold, herunder trygdeavgifter, er det. 

Norske pensjonister har etter EØS-avtalen rett til å bosette seg i andre avtaleland og få utbetalt pensjonen 

sin der. Bostedslandet skal gi nødvendig sykebehandling etter sine regler, men for Norges regning. Norge har 

med andre ord betalingsansvaret for helsetjenester og medisinsk stønad til personer som er bosatt i andre 

EØS-land og som utelukkende mottar norsk pensjon. Norske myndigheter har da etter EØS-avtalen 

(Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 artikkel 33) en korresponderende enerett til å kreve inn trygdeavgift for 

sykedekning. Pensjonister som mottar sykebehandling som Norge har det endelige økonomiske ansvar for, 

må betale 3% i trygdeavgift. Dette gjelder uavhengig av om pensjonisten er bosatt i Norge eller i et annet 

avtaleland. 

De nordiske landene har avtalt at det ikke skal foretas refusjon mellom landene av utgifter til sykebehandling 

gitt av bostedslandet til en pensjonist fra et annet nordisk land. Slik oppnår man store administrative 

besparelser, og man regner med at beløpene, i hvert fall over tid, vil gå om lag opp i opp. EU-kommisjonen 

har slått fast at en slik avtale ikke rokker ved prinsippet om at det er det land som har det økonomiske 

ansvar for pensjonisten som også har rett til å kreve inn trygdeavgift. 

Norge er på grunn av EØS-avtalen forpliktet til å gi sykebehandling for Sveriges regning til svenske 

pensjonister bosatt i Norge. Norge har ikke rett til å kreve syketrygdeavgift av disse pensjonistene fordi 

innkreving av en eventuell slik avgift er eneretten til det land som er ansvarlig for å dekke utgiftene til 

sykebehandling, i dette tilfellet Sverige. På samme måte er Sverige forpliktet til å gi sykebehandling for 

Norges regning til norske pensjonister bosatt i Sverige. Eneretten til å innkreve syketrygdeavgift er da 

Norges. Oppgjørsmåten mellom landene, refusjon eller motregning, er etter min mening uten betydning i 

forhold til den enkeltes rettigheter og plikter. Administrative oppgjørsavtaler om refusjonsavkall og 

motregning kan ikke få direkte innvirkning på hva den enkelte skal betale i avgift. Dette ville i tilfelle føre til 

urimelig forskjellsbehandling og tilfeldigheter, hvor den enkeltes plikter og rettigheter avhenger av hva de 

berørte land har kommet fram til seg imellom rent administrativt. 

En løsning som går ut på at man etter intern norsk rett helt skulle gi avkall på trygdeavgift dersom vedkommende 

er bosatt (og evt skattepliktig) i et annet land enn Norge, selv om Norge er kompetent land mht 

sykebehandling, er etter min mening ikke holdbar. Det vil med full rett oppleves som urimelig og urettferdig

at norske pensjonister bosatt i Norge må betale denne avgiften, mens norske pensjonister i utlandet skulle 

slippe selv om Norge faktisk dekker sykebehandlingsutgiftene for vedkommende, enten ved refusjon eller 

motregning. 

Den foreslåtte løsningen vil neppe kunne begrenses til å gjelde bare i forhold til Sverige eller land med 

liknende skattefinansieringsordninger (jf. likebehandlingsbestemmelsen i forordningen artikkel 3), men vil 

måtte gjøres gjeldende i forhold til alle land som er omfattet av EØS-avtalen. Det vil følgelig også medføre 

en relativt betydelig inntektssvikt dersom en skulle gi avkall på norsk trygdeavgift fra norske pensjonister 

som er bosatt i andre EØS-land og evt skatter der. Dette er også et forhold som må veies mot hensynet til 

konkret rimelighet. 

Jeg kan derfor ikke se at regelverket fra norsk side praktiseres på en urimelig måte. Etter mitt syn er det 

både juridisk korrekt og materielt berettiget at Norge innkrever trygdeavgift av personer som man må dekke 

sykebehandling for. 

Jeg er selvfølgelig enig i at pensjonister som er skattepliktige til Sverige (eller andre land) og 

trygdeavgiftspliktige til Norge ikke burde risikere å betale for de samme helsetjenester to ganger. 

Jeg er imidlertid ikke enig i at det riktige i denne situasjon vil være at Norge frafaller kravet om 

trygdeavgift i land der det innkreves skatt til dekning av sykehjelp og liknende. I realiteten er forholdet at det 

er bostedslandet som i dette tilfelle får dekket sine utgifter dobbelt opp, én gang gjennom skatten og én gang 

gjennom oppgjøret fra Norge (hva enten dette skjer gjennom summarisk refusjonsoppgjør eller motregning 

mot tjenester dekket i Norge). Sett fra norsk side er det ingen nettogevinst å frafalle, idet avgiftsinntektene 

kun dekker våre betalingsforpliktelser. Det er derfor mer naturlig at det var bostedslandet som avsto fra å ta 

seg dobbelt betalt for noe de allerede har fått godtgjørelse for. 

Når det gjelder spørsmålet om evt. oppfølging, vil jeg bemerke: 

Sosial- og helsedepartementet er kjent med at det er debatt rundt den manglende skattekoordineringen i 

fellesskapsretten, og at Europakommisjonen vurderer regelverket på området og arbeider med å finne forslag 

til løsning på skatteproblematikken i fellesskapsrettslig sammenheng. Så lenge situasjonen med innkreving 

av trygdeavgift er regulert i EØS- avtalen og derfor avhenger av rettstilstanden i EU, er det lite vi kan gjøre 

for å endre situasjonen i dette henseende. 

Dersom det er riktig at en del av den svenske landstingsskatten er øremerket helseformål, kan det reises 

spørsmål om dette er et forhold som kan tenkes å komme inn under artikkel 33 nr 2 i forordningen 1408/71. 

Bestemmelsen setter forbud for bostedsstaten ikke bare mot innkreving av syketrygdeavgift fra pensjonister 

som utelukkende mottar pensjon fra andre EØS-land, men evt også mot «avgift eller tilsvarende beløp for å 

dekke ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel». 

Sosial- og helsedepartementet har tatt spørsmålet opp med svenske myndigheter, og bedt om en vurdering. 

Etter de svenske myndigheters redegjørelser for landstingsskatten i brev av 12. august 1996 og 7. 

oktober 1997 finner jeg imidlertid ikke å ha grunnlag for å hevde at landstingsskatten er en slik særskatt eller 

at Sverige formelt handler i strid med EØS- avtalen ved å innkreve svensk landstingsskatt av norske 

pensjonister bosatt i Sverige. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for oss til å forfølge saken videre. 

En nærmere avklaring av dette, forutsetter at vedkommende pensjonist selv tar saken opp for svenske 

domstoler. Som påpekt i Sivilombudsmannens Melding for året 1998 (Dokument nr 4 (1998-99)), vil 

vedkommende evt også kunne ta spørsmålet opp med Europakommisjonen som er ansvarlig for å overvåke 

at medlemslandene i EU overholder EØS- retten. 

En annen side av saken er at årsaken til at vedkommende norske pensjonist er skattepliktig til Sverige, er 

at Norge i motsetning til alle de øvrige nordiske land ikke benytter seg av sin rett til kildebeskatning etter 

artikkel 18 i den nordiske skatteavtalen. 

Spørsmålet om hvilket land som har rett til å skattlegge pensjonister bosatt i et annet nordisk land, reguleres 

av den nordiske skatteavtalen. Finansdepartementet er ansvarlig departement for denne avtalen. 

Hovedtrekkene i ordningen etter avtalen er imidlertid at det land som utbetaler pensjonen, også har førsteretten 

til å beskatte dem. Dersom utbetalingslandet ikke benytter seg av beskatningsretten etter artikkel 18, 

kan bostedslandet beskatte pensjonene, idet bostedslandet etter artikkel 26 nr 2 i avtalen er gitt en subsidiær 

beskatningsrett i slike tilfeller. 

Sverige er følgelig i sin fulle rett etter skatteavtalen når de beskatter norske pensjonister i Sverige. Vi får 

mange brev fra norske pensjonister, også minstepensjonister, som opplever det som lite gunstig å måtte 

skatte der i stedet for til Norge. 

Jeg har tatt spørsmålet opp med Finansdepartementet som opplyser:

«Trygdeforhold, herunder innkreving av trygdeavgift, er koordinert ved EØS-avtalen. Retten til 

beskatning er koordinert ved skatteavtaler, som med unntak av den nordiske skatteavtalen, er bilaterale. Etter 

de fleste skatteavtaler inngått mellom land i EØS (herunder også de fleste skatteavtaler inngått av Norge) 

skal pensjoner (med unntak av offentlig tjenestepensjon) bare skattlegges der vedkommende pensjonist er 

bosatt, jf OECD's mønsteravtale artikkel 18. Etter EØS-avtalen skal derimot trygdeavgift på pensjoner 

innkreves i det land som utbetaler pensjonen, forutsatt at vedkommende pensjonist utelukkende mottar slik 

pensjon. Dersom bostedslandet inkluderer en «trygdeavgiftsdel» i skatten, vil pensjonisten derfor betale for 

trygdeavgift to ganger. Dette er tilfellet overfor Sverige. Forholdet til kildeskatt på pensjoner, omtales 

nærmere til slutt i dette brevet. 

Norge ilegger med andre ord ikke kildeskatt på utbetaling av pensjoner til personer bosatt i utlandet, slik 

de andre nordiske land gjør. Det er en rekke grunner til dette. Hovedgrunnen er at pensjoner bør beskattes i 

det land hvor mottakeren er bosatt, fordi det er her han/hun benytter seg av infrastruktur, sosiale 

velferdsgoder osv. Videre er det bare noen få av de skatteavtalene Norge har inngått som gir Norge som 

utbetalingsland full beskatningsrett til pensjoner utbetalt til personer bosatt i utlandet. Dette er i tråd med hva 

som er vanlig blant land i EØS. Etter de fleste skatteavtaler inngått mellom land i EØS skal pensjoner (med 

unntak av offentlig tjenestepensjon) bare skattlegges der vedkommende pensjonist er bosatt, jf OECD's 

mønsteravtale artikkel 18. Fordi de andre nordiske land har et avvikende system, gjør 

den nordiske skatteavtalen et unntak ved å gi utbetalingslandet rett til å beskatte pensjoner. Dette innebærer 

at Norge, selv med intern hjemmel til å ilegge kildeskatt, bare vil kunne beskatte visse typer 

pensjoner i forhold til et begrenset antall land. Jeg legger ved kopi av et brev av 23. september 1998 til 

Nordisk Ministerråd fra Finansministeren, hvor det på sidene 2-4 fremgår nærmere hvorfor Norge ikke har 

innført kildeskatt på pensjoner. 

Videre bemerkes at den nordiske skatteavtalen artikkel 26 punkt 4 på visse vilkår gir rett til et fradrag på 

SEK 20 000 ved beskatningen av norsk pensjon i Sverige. En nærmere beskrivelse av regelen finnes også på 

side 10-11 i St prp 5 (1996-97). Fradraget er blant annet ment å kompensere for de særfradrag for alder og 

uførhet som man får ved beskatningen i Norge. For å lette gjennomføringen av dette fradraget, både for 

skattyter og svenske skattemyndigheter, pågår det et nært samarbeid mellom norske og svenske 

skattemyndigheter. Norge oversender opplysninger til Sverige der det blant annet fremkommer hvem som 

har krav på dette fradraget i Sverige. På bakgrunn av de oversendte opplysningene vil skattytere som har 

krav på slikt fradrag normalt få dette automatisk ved beskatningen i Sverige. 

For øvrig kan det tilføyes at dersom man velger å bosette seg i et annet land, er det slik at man også må la 

seg beskatte der etter det landets regler. Det bør også nevnes at det forekommer svært sjelden internasjonalt 

at skatteavtaler inneholder regler som gir særlige fradrag ved beskatningen. I den nordiske skatteavtalen har 

man derfor gått lenger enn hva som er vanlig ved å innføre det særskilte fradraget på SEK 20 000.» 

Kopi av brev av 23. september 1998 fra Finansministeren til Nordisk Ministerråd vedlegges. 


Brev fra Finansdepartementet til Nordisk Råd, Den norske delegasjonen ved stortingsrepresentant Berit 

Brørby Larsen, om skattlegging av pensjoner til personer bosatt i utlandet (Sverige). 

Datert 23. september 1998. 

Referanse: 98/7418 SA. 

Spørsmål: 


Innlevert 11. mai 1999 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim. 

Besvart 20. mai 1999 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland.

«I programmet «Sentrum» på TV-2 uttalte barneog familieministeren at vi nå nærmer oss målet om full 

barnehagedekning. 

Hvordan vurderer Regjeringa de rapportene som kommer fra flere av landets kommuner, eksempelvis 

Lier, der etterspørselen etter private og kommunale barnehageplasser er stor, og mener statsråden nå at målet 

om full barnehagedekning vil bli nådd i løpet av år 2000?» 

Svar: 

I programmet «sentrum» på TV-2 uttalte jeg at vi nærmer oss målet om full barnehagedekning. Dette 

mener jeg fortsatt er riktig. I den siste offisielle statistikken fra Statistisk sentralbyrå per 15.12.97 om 

barnehager, ser man at 59,9 prosent av barn i aldersgruppen 1-5 år har en barnehageplass. 

Jeg er kjent med at det er store geografiske forskjeller både i etterspørsel/behov og i dekningsgrad. Av 

våre fylker hadde Oslo den beste dekningen der vel 61 prosent av barna (0-5år) hadde barnehageplass. 

Lavest dekningsgrad var det i Østfold og Rogaland hvor knapt 44 prosent av barna under 6 år hadde et 

barnehagetilbud. Jeg er også kjent med at det er minst like store forskjeller mellom kommunene i fylkene. 

Når jeg likevel sier at vi nærmer oss målet om full behovsdekning, er det på bakgrunn av at stadig flere 

kommuner (ca. 1/3, iflg. Asplan Viak) melder om full dekning eller overkapasitet og svært mange kommuner 

alt har nådd eller nærmer seg dette målet. Det betyr ikke at jeg ikke er kjent med at behovet fortsatt er større 

enn tilbudet i mange norske kommuner. Den største udekkede etterspørselen er for barn under 3 år. 

Jeg har en viss forståelse for at kommunene er usikre på hvordan innføringen av kontantstøtten vil 

påvirke etterspørselen etter barnehageplasser for denne aldersgruppen. Asplan Viak Trondheim fikk derfor i 

oppdrag av Barne- og familiedepartementet (våren 1999) å vurdere hvordan kontantstøtten påvirket 

barnehagetilbudet i 40 norske kommuner. Tilbakemeldingene fra barnehageadministrasjonene i disse 

kommunene var generelt sett at det var for tidlig å si noe om hvilke konkrete virkninger kontantstøtten har på 

behovet for barnehageplasser. I omtrent 30 prosent av kommunene mente de at det 

var en redusert etterspørsel av barnehageplasser for barn under 3 år, mens det for barn over 3 år var liten 

eller ingen endring. Denne undersøkelsen viser blant annet at det kan være vanskelig, så tidlig etter innføringen 

av kontantstøtten, å slå fast hva full barnehagedekning egentlig vil være i enkelte kommuner. 

Konkretiseringen av behovet og definisjonen av full behovsdekning varierer med flere titalls prosent fra 

kommune til kommune. 

Det er et problem at enkelte kommuner ennå ikke har tidfestet målet om full behovsdekning, mens andre 

har satt dette tidspunktet senere enn år 2000. Det sier seg selv at nasjonale målsettinger også må få 

gjennomslag i den enkelte kommune dersom full behovsdekning skal være oppnådd i løpet av år 2000. 

Samtidig registrerer vi at Husbanken hittil i år har mottatt langt flere byggesøknader enn i hele fjor. 

Departementet er i gang med å innhente nye og mer oppdaterte tall og planer fra samtlige kommuner. 

Dette vil gi et tilstrekkelig grunnlag for å kommentere tidspunktet for full behovsdekning i landets kommuner. 

Arbeidet og resultatet vil være klart når barnehagemeldingen legges frem i høst. 

Regjeringen står fast ved at alle som ønsker det skal få barnehageplass. Regjeringens mål om reell 

valgfrihet for småbarnsfamiliene kan bare oppnås ved at barnehagetilbudet enten blir et reelt alternativ til 

eller en reell kombinasjonsløsning til barnehagetilbud. 


Innlevert 11. mai 1999 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 


Spørsmål: 

«Ad: Vietnamesisk borger NGO, Van Viet. 

Kan Justisministeren bidra til at familien kan bli i Norge til den yngste datteren har gjennomført 

videregående skole ?


Vedlegg 1. 

Brev til stortingsrepresentant Grete Knudsen fra LO i Bergen og Omland angående vedtak om utvisning 

av vietnamesisk borger Van Viet Ngo. 

Brevet er undertegnet av Ingunn Gjerstad. 

Datert 24. mars 1999. 

Vedlegg 2. 

Brev fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet vedrørende vedtak om utvisning - Borger av 

Vietnam - Ngo, Van Viet, F. 18.06.53 - Begjæring om omgjøring. 

Referanse: FK: 89018099-004 FJA 2 HTE/RHW. 

Datert 5. februar 1999. 

Vedlegg 3. 

Brev fra advokat Odd A. Drevland til Justisdepartementet, Utlendingsavdelingen, vedrørende vedtak om 

utvisning - Borger av Vietnam NgoVan Viet F. 18.06.53, FK.NR. 89018099 - Begjæring om omgjøring. 

Datert 24. april 1998. 

Vedlegg 4. 

Brev fra Utlendingsdirektoratet, juridisk avdeling, til Bergen Politidistrikt v/utlendingsavsnittet, 

vedrørende utvisning - Borger av Vietnam - Ngo, Viet Van F. 18.06.53. 

Referanse: 89018099-004/IH. 

Datert 6. oktober 1997.» 

Begrunnelse: 

Som statsråden er kjent med vil familiens bosted (på grunn av tradisjon) i høy grad være avhengig av 

hvor far bor. 

Svar: 

Van Viet Ngo ble endelig utvist fra Norge, i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b, ved 

Justisdepartementets vedtak av 30.06.98. Utvisning ble opprettholdt etter at departementet behandlet 

begjæring om omgjøring 05.02.99. Ny begjæring om omgjøring er til behandling. 

Når man vurderer hvorvidt vilkårene for utvisning er til stede må man ta stilling til om utvisning vil 

innebære et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans nærmeste familiemedlemmer. 

Hensynet til Van Viet Ngos familie er således vurdert av departementet uten at man har funnet at utvisningen 

innebærer et uforholdsmessig tiltak overfor ham eller hans familie. 

Vedtaket innebærer at Van Viet Ngo plikter å forlate Norge. Jeg ønsker imidlertid å understreke at 

familien ikke er omfattet av utvisningsvedtaket og at de kan fremme søknad om oppholdstillatelse på 

selvstendig grunnlag. Det er således opp til familien selv å vurdere om de ønsker å reise til Vietnam sammen 

med Van Viet Ngo eller fremme søknad om oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag. 

Spørsmål: 


Innlevert 14. mai 1999 av stortingsrepresentant Helene Falch Fladmark. 

Besvart 21. mai 1999 av finansminister Gudmund Restad. 

«Dagens regelverk for folkeregistrering av studenter åpner ikke for at studentene kan velge å registrere 

seg på studiestedet. Dermed mister studentene muligheter til å benytte seg av enkelte velferdstilbud eller 

engasjere seg politisk på studiestedet. Vil finansministeren ta initiativ til at dette regelverket blir endret slik

at den enkelte student kan velge hvorvidt vedkommende skal være folkeregistrert på studiestedet eller 

hjemstedet?» 

Begrunnelse: 

I henhold til Forskrift om folkeregistrering av 4. mars 1994 blir studenter folkeregistrert der de hadde sitt 

bosted før utdanningen ble påbegynt, så sant ikke spesielle forutsetninger er oppfylt. I henhold til gjeldende 

praksis kan man bare melde flytting til studiestedet dersom man både har skaffet seg selvstendig bolig, kun 

er hjemme på korte besøk til jul, påske og sommer, ikke tar feriejobb i hjemkommunen, er over 20 år eller er 

samboende. 

Dagens regelverk fører til problemer for studenter som ønsker å være folkeregistert på studiestedet selv 

om ikke alle disse kravene er oppfylt. Studentene kan i mange år være forhindret fra å benytte seg av 

velferdsordninger på det stedet de tross alt bor, og de kan heller ikke engasjere seg politisk i studiekommunen/fylket. 

Skattedirektoratet har i høringsuttalelse av 12. november 1996 foreslått at forskriftens § 2 nr. 5 ikke 

lenger gjøres gjeldende for de som har oppnådd myndighetsalder. Dermed vil studentene som hovedregel bli 

folkeregistrert på studiestedet. Ved denne løsningen vil studenter som ønsker en fortsatt tilknytning til 

hjemkommunen miste denne muligheten, samt muligheten for politisk engasjement på hjemstedet. 

Studenter i dag er en mindre homogen gruppe enn tidligere, både aldersmessig og sosialt. I sammenheng 

med den nye kompetansereformen vil det bli enda større variasjoner innefor studentgruppen. Det er derfor 

viktig å legge opp til et regelverk som tar hensyn til studentenes ulike utgangspunkt og behov, både sosiale 

forhold, men også studentenes borgerrettigheter, bla retten til å stille til og delta i valg. 

På bakgrunn av dette vil det være ønskelig å endre regelverket slik at studenten selv kan velge hvor 

vedkommende vil være registrert. 

Svar: 

I henhold til forskrift av 4. mars 1994 om folkeregistrering § 2 nr 5 er utgangspunktet at en enslig student 

regnes som bosatt i den kommune vedkommende hadde sitt bosted før utdanningen ble påbegynt. Unntak 

gjelder dersom forholdene forandrer seg slik at det blir naturlig å regne studenten for å være bosatt på 

studiestedet. Dette avgjøres ved en skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor en rekke momenter inngår. Brytes 

tilknytningen til det tidligere bosted, regnes studenten for å være bosatt på oppholdsstedet. 

Dersom studenten er gift, registrert som partner eller har barn, registreres vedkommende der det felles 

hjem ligger. 

Dette innebærer at enslige studenter som opprettholder en viss kontakt med foreldrehjemmet, fortsatt blir 

bostedsregistrert der, selv om de skaffer seg egen bolig i studiekommunen og selv anser seg utflyttet fra 

foreldrehjemmet. 

Disse særreglene omfatter ikke bare studenter i egentlig forstand, men alle enslige personer som oppholder 

seg i en annen kommune for å få undervisning. Det gjelder ingen aldersgrense oppad for registrering 

av disse i foreldrekommunen. Særreglene representerer et betydelig unntak fra hovedregelen om at enslige 

personer over 22 år anses bosatt i egen, selvstendig bolig der de har sin overveiende døgnhvile, og ikke i 

foreldrehjemmet (selv om de har god kontakt med dette fortsatt). Særreglene reiser en del praktiske 

problemer, bl a når studenten gradvis blir mer og mer yrkesaktiv i studiekommunen (ved siden av, og noen 

ganger til fortrengsel for studiene). 

Særreglene gjelder i prinsippet ikke ved bestemmelse av skattemessig bosted. En lang rekke enslige 

studenter i de større byene skal derfor stå i folkeregisteret i foreldrekommunen, men i skattemanntallet i 

studiekommunen. De skal da skatte til studiekommunen av lønnsinntekter, renteinntekter mv, uten pendlerfradrag 

for besøksreiser til foreldrehjemmet. Slike ulike registreringsregler for enslige studenters 

folkeregister og skattested innebærer et avvik fra det hovedprinsipp vi i Norge ellers har lagt til grunn om 

mest mulig like registreringsregler for skattested og folkeregister. Praktiseringen av skattereglene er 

antakelig noe usikker på dette område, med den følge at de faktiske registreringsforskjeller trolig er noe 

mindre enn det korrekte etter regelverket. 

De utilfredsstillende sider ved regelverket og praktiseringen av det er bakgrunnen for en revisjonsprosess 

som startet i Skattedirektoratet i 1996. Etter høring har direktoratet sendt sine forslag til Finansdepartementet. 

Forslagene går i retning av fjerning

av særregler til fordel for registrering etter de alminnelige regler for unge pendlere og andre som ikke 

lengre har sin overveiende døgnhvile i foreldrehjemmet. Saken er nå under vurdering her. 

Vurderingen kompliseres av at en mer omfattende omregistrering av ungdom under utdanning fra 

foreldrekommunene til utdanningskommunene ville lede til merkbare forskyvninger i registrert folketall og 

alderssammensetning i disse kommunene. Folketall og alderssammensetning er viktige kriterier for 

fordelingen av statens budsjettoverføringer til kommunene. Derfor må kommuneøkonomien trekkes inn i 

vurderingen, selv om dette strengt tatt ligger utenfor det registreringsfaglige tema. Et nært samarbeid med 

Kommunaldepartementet er nødvendig i saken. 

Finansdepartementet har også regelverket om skattested for enslige pendlere til vurdering. Etter dagens 

regelverk, som stammer fra 1977, er matlagingsmulighetene i boligen på oppholdsstedet et nokså avgjørende 

kriterium for de fleste enslige over 22 år. Formålet med en revurdering er bl a å søke etter bedre kriterier for 

når skattestedet skal skifte fra oppvekstkommunen (foreldrehjemmet) til oppholdskommunen. Det vil være 

naturlig å vurdere situasjonen for både studerende ungdom og yrkesaktiv ungdom i denne forbindelse, bl a 

fordi også mange studenter har skattepliktige arbeidsinntekter (deltid, sesongarbeid mv) under studiene. 

Det dreier seg således om omfattende og sammensatte vurderinger her i Finansdepartementet. Arbeidet 

med dette vil fortsatt ta noe tid. Jeg tar sikte på å legge resultatet av vurderingene frem for Stortinget. 

Spørsmålsstillerens forslag om å gjøre registreringsstedet valgfritt for studenter som både har bolig i 

studiekommunen og fortsatt kontakt med foreldrehjemmet, kan være problematisk. Det kan reises innvendinger 

mot en valgfri registrering, særlig fordi det i utgangspunktet bør være de faktiske forhold som 

bestemmer hvor en person i Norge skal anses bosatt i forvaltningsmessig henseende, ikke vurdering ut fra 

hensiktsmessighet, foretatt av den enkelte. Objektive kriterier er normalt å foretrekke, selv om de ikke kan ta 

hensyn til alle mulige variasjoner i måten å innrette sitt liv og sitt boforhold på. Først må en i alle fall se hvor 

langt det er mulig å komme med objektive kriterier i en reformprosess. Den endelige vurdering bør derfor 

skje som ledd i denne prosessen som nevnt. 


Innlevert 18. mai 1999 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 25. mai 1999 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

Spørsmål: 

«Hvordan kan Utenriksministeren forsvare å kalle den fremforhandlede bilaterale avtalen mellom Norge, 

Russland og Island for en Smutthullavtale for å gi inntrykk av at uregulert overfiske i Smutthullet nå er under 

kontroll?» 

Begrunnelse: 

Den fremforhandlede avtalen mellom Norge, Russland og Island framstilles som om Smutthullet nå 

stenges for uregulert fiske. Dette er, for å si det mildt, å kaste blår i øynene på Stortinget som til slutt skal 

ratifisere denne avtalen. 

Island satser nå for fullt med rekefiske i Smutthullet. Reke er ikke med i den såkalte Smutthullavtalen. 

Det er en kjent sak at man kan få store mengder torskeyngel som bifangst i reketrål og norske fartøyer er 

pålagt strenge restriksjoner med bla skillerist og kystvakta stenger felt med for mye innblanding av 

torskeyngel for norske fiskere. Disse restriksjonene gjelder selvsagt ikke for islandske trålere, da de fisker i 

internasjonalt farvann og heller ikke er bundet av den bilaterale avtalen som er inngått og blir kalt 

Smutthullavtalen. Avtalen forhindrer heller ikke andre lands fartøy eid av islandske eller andre redere å starte 

fiske i Smutthullet og dermed fiske seg til rettigheter. 

Ved å ratifisere denne avtalen åpner vi ei dør som ble lukket ved innføringen av 200 nautiske mils 

økonomiske soner. Dette er særdeles farlig og urovekkende for den norske kystbefolkningen.

Avtalen må ikke ratifiseres, det må derimot satses sterkt på å få i stand den internasjonale avtalen om 

fiske på det åpne hav. Dessuten er denne avtalen ikke balansert. Verdien av den torsk og bifangst Island har 

fått, utgjør 70-80 millioner kr pr. 1999. Den fangst Norge får tilbake utgjør maks 7 millioner 1999 kroner. I 

tillegg er det lagt så strenge restriksjoner på den norske gjenfangsten at kvoten neppe blir tatt. Denne avtalen 

er en ren gave til Island og den stenger slett ikke Smutthullet og må derfor stoppes. 

Svar: 

Det fulle navnet på den trilaterale avtalen er 

«Avtale mellom Norges regjering, Islands regjering og Den russiske føderasjons regjering om visse samarbeidsforhold 

på fiskeriområdet». Avtalen nevner ikke Smutthullet som sådan. Når vi likevel trygt kan 

kalle den for «Smutthull-avtalen,» skyldes dette at avtalen gjør slutt på det uregulerte islandske torskefisket i 

Smutthullet i Barentshavet. 

Dette var hele tiden hovedmålsettingen for de forhandlingene som skiftende norske regjeringer har ført 

om denne saken gjennom mange år. Bakgrunnen var at om lag tre firedeler av torskefangstene i Smutthullet 

i perioden 1993-98 ble tatt av fartøyer under islandsk flagg. Regjeringen mener derfor avtalen bringer oss et 

langt skritt videre mot en enhetlig forvaltning på kyststatenes, det vil i denne sammenheng si Norges og 

Russlands, premisser av fiskeressursene i våre nordlige farvann. 

Avtalen løser ikke alle problemer. Representanten Bastesen peker selv på situasjonen for reke. På grunn 

av usikre biologiske data har det vært vanskelig å oppnå en totalregulering av denne bestanden. Smutthullavtalen 

gjør her ingen forskjell i den ene eller annen retning. For øvrig kan det vises til at vårt 

forvaltningsregime i Vernesonen rundt Svalbard består som før. 

Selv om Smutthull-avtalen ikke omfatter uregulerte bestander som reke, har den likevel skapt en ny 

samarbeidssituasjon i forholdet til Island som gjør det mulig å løse akutte problemer også av denne karakter. 

Norske myndigheter har nylig fått positiv respons på en anmodning om at det blir innført påbud om 

sorteringsrist på islandske fartøyer som fisker reke i Smutthullet, for å hindre bifangst. Slik sett har 

Smutthull-avtalen normalisert de fiskeripolitiske forbindelsene mellom to naboland på en måte som setter 

begge i stand til mer effektivt å håndtere felles problemer. 

Representanten Bastesen viser til den angivelig manglende balansen i avtalen. Etter Regjeringens oppfatning 

må også avtalens prinsipielle sider tas med i en slik beregning. Blant disse er Islands forpliktelse til 

å motvirke forsøk på å omgå avtalen ved å omregistrere fartøy og til å nekte landing av fangst og anløp av 

fartøy som har drevet virksomhet som er i strid med avtalen. At Island forplikter seg til ikke å fiske lodde i 

Barentshavet, og at kvotebyttet bortfaller dersom den norsk-russiske fiskerikommisjonen fastsetter total 

fangstkvote til mindre enn 350 000 tonn, teller også med i en totalvurdering av balansen i avtaleverket. Ut fra 

en slik betraktning anser Regjeringen at avtalen og protokollen er uttrykk for en rimelig balanse i de 

bilaterale fiskeriforbindelsene mellom Norge og Island.

Spørsmål: 







«I en pressemelding fra Forum for arbeidstrening hevdes det at Arbeidsmarkedsetaten nå endrer godtgjøringen 

til sosialt yrkeshemmet ungdom på tiltak fra lønn til kursstønad og sosialhjelp. Endringen skjer 

uten politisk behandling. Deltakerne skal ikke lenger betale skatt og opparbeide rettigheter til sykepenger etc. 

Medfører disse påstandene riktighet og hva er i såfall begrunnelsen for dem? 


PRESSEMELDING/Følgeskriv til debatthefte. 

Dette er en pressemelding fra Forum For Arbeidstrening som er en interesseorganisasjon for arbeidstreningstiltak 

som jobber med sosialt yrkeshemmet ungdom i Norge. 

Arbeidsmarkedetaten legger om tiltak rettet mot denne gruppa. De skal ikke motta lønn for det arbeidet 

de utfører, men få kurspenger og sosialstønad. Brutto lønn i dag er kr. 9990,- pr. mnd. 

Dette gjelder i hovedsak unge personer som har vært langtidsmottakere av sosialhjelp. En viktig målsetting 

for deltakerne er å bli uavhengig av sosialhjelp. Å gå over fra lønn til stønad skaper fortvilelse og 

harme. 

Deltakerne skal ikke lenger betale skatt og opparbeide seg rettigheter til sykepenger, feriepenger etc. De 

kan heller ikke motta lønn fra eventuell arbeidsgiver uten at dette reduserer kursstønaden. Folk blir avhengig 

av sosialstønad mens de er i tiltak, og blir redusert fra å være bidragsytere i samfunnet til å bli 

stønadmottakere. 

Dette er en reform ingen tjener på, men som mange taper på. Ingen organiserte grupper ville finne seg i 

slik behandling uten å mane til kamp. Hvordan rimer dette med ny Stortingsmelding om «Utjamning av 

levekår i Norge» som har spesielt fokus på de svakestes situasjon? 

Disse endringene har aldri vært politisk behandlet. 

I mange fylker planlegger arbeidsmarkedsetaten endringer. Ved Osloveien Arbeidstreninggssenter I 

Trondheim trer ordningen i kraft fra 01.07.99. 

For å få belyst hva dette innebærer har Forum For Arbeidstrening laget et eget debatthefte. Hensikten 

med hefte er å la deltakere i tiltakene samt andre berørte få komme med sin mening om saken, samt at vi 

håper det kan bidra til å få satt problemstillingen på dagsorden hos andre som er opptatt av og som har 

innflytelse på disse personenes levevilkår. 

Forum For Arbeidstrening stiller gjerne med representanter til diskusjon og uttalelser i saken. 

Kontaktpersoner er: Kari Brinch tlf. 22 80 91 00, ATB-Hasleveien Oslo. 

Terje Hillestad tlf. 67 13 50 55, Mølla kompetansesenter Bærum. 

Kjetil Røttereng tlf. 73 93 17 30 Trondheim. 

Hrønn Thorisdottir for Osloveien Arbeidstreningssenter tlf. 73 93 17 30 

Svar:

Sosialt yrkeshemmede kan delta på ulike arbeidsmarkedstiltak. Som kjent varierer støtten til livsopphold i 

de ulike arbeidsmarkedstiltakene, blant annet etter hvilket formål tiltakene har. Det illustreres ved at det 

under AMO-kurs og praksisplass ytes kursstønad, mens det eksempelvis ytes individtil 

skudd i fase 1 i Arbeidsmarkedsbedriftene, mens det i fase 2 og 3 betales lønn. Individtilskudd tilsvarer 

stort sett kursstønad. 

Det er to arbeidsmarkedstiltak som tidligere har vært spesielt rettet mot sosialt yrkeshemmede som 

målgruppe. Det gjelder Arbeidstreningsgrupper og Spesielle attføringstiltak (SPA-prosjekt). I St prp nr 1 

(1998-1999) Arbeids- og administrasjonsdepartementet viste departementet til at tiltaket Arbeid med bistand 

har vist seg som et tjenlig tiltak for gruppen sosialt yrkeshemmede og at arbeidsmarkedsetaten derfor i 1998 

hadde prioritert å bruke Arbeid med bistand og Arbeidsforberedende trening for denne gruppen, mens bruk 

av Arbeidstreningsgrupper og Spesielle attføringsprosjekt var tilsvarende redusert. Departementet la til grunn 

at en slik endring i tiltaksstruktur gir yrkeshemmede et bedre attføringsfaglig tilbud og opplyste at en ville 

vurdere hvorvidt Arbeidstreningsgrupper og Spesielle attføringsprosjekt etter hvert skal fases helt ut. 

En beslutning om slik utfasing er foreløpig ikke tatt, og tiltakstypene eksisterer dermed side om side. 

Arbeidsdirektoratet opplyser imidlertid at mange kommuner som har drevet arbeidstreningsgrupper, har 

valgt å legge dem ned og heller opprette Arbeidsforberedende trening og Arbeid med bistand. Dette er en 

prosess som pågår mellom kommunale myndigheter og arbeidsmarkedsmyndighetene lokalt. Jeg legger til 

grunn at kommuner som beslutter overgang fra en tiltakstype til en annen er innforstått med hvilke endringer 

det innebærer og ønsker dette. 

Du viser i brevet ditt til at det i pressemeldingen fra Forum for arbeidstrening hevdes at arbeidsmarkedsetaten 

nå endrer godtgjøringen til sosialt yrkeshemmet ungdom på tiltak fra lønn til kursstønad og 

sosialhjelp. Dette er ikke riktig. Men som nevnt innledningsvis varierer livsoppholdsytelsen på ulike tiltak. 

Det gjelder også de tiltak som jeg har vist til foran. 

I arbeidstreningsgruppene har deltakerne lønn. Det er satt et tak på lønna, for tida kr 9 990 pr måned. I 

Spesielle attføringsprosjekt har deltakerne individtilskudd. Deltakere i Arbeidsforberedende trening kan ha 

ytelser fra folketrygden eller individtilskudd. Ytelsene til deltakere i Arbeid med bistand kan variere ettersom 

dette tiltaket innebærer støtte i form av faglig bistand og ikke støtte til lønn/livsopphold, jf paragraf 5 i 

forskriften for tiltaket som lyder: «Det ytes ikke ytelser til livsopphold som del av tiltaket. Den 

yrkeshemmede kan ha ytelser fra folketrygden, individtilskudd til spesielle attføringstiltak SPA), kombinasjon 

lønn/trygd eller lønn. Lønn avtales mellom arbeidsgiver og den yrkeshemmede.» 

Arbeid med bistand er vurdert som et tjenlig virkemiddel for sosialt yrkeshemmede fordi det gir 

muligheter for tilrettelegging, faglig bistand og oppfølging i ordinære arbeidsplasser. Overgang fra Arbeidstreningsgrupper 

til Arbeid med bistand innebærer overgang fra et tiltak der alle deltakerne får lønn, til 

et tiltak der ytelsen kan variere. Departementet har likevel ment at ytelsestrukturen vil være tilfredsstillende 

for de fleste, jf at lønn kan ytes, ev etter en periode med individtilskudd. 

Jeg er likevel innforstått med at det kan være sosialt yrkeshemmede som har så omfattende 

yrkeshemminger at det kan være behov for å vurdere om en bør subsidiere arbeidsgivere ytterligere og 

utover den faglige bistanden. Arbeidsdirektoratet foretar for tiden en gjennomgang av tiltaksstrukturen med 

sikte på forenkling. I den sammenheng vurderes også tiltakene for sosialt yrkeshemmede. 


Innlevert 18. mai 1999 av stortingsrepresentant Vidar Kleppe. 


Spørsmål: 

«Dag Røsthe fra Lyngdal er blitt nektet registrering av sin bil, en Ferrari 308 GTB, selv om Veimyndighetene 

lovet Røsthe bilen godkjent som varebil blant annet i møte den 22.7 1998 med Samferdselsdepartementet 

og Regjeringsadvokaten.

Vil Samferdselsministeren ta et initiativ til at saken blir løst på en tilfredsstillende måte for Dag Røsthe?» 

Begrunnelse: 

Dag Røsthe får ikke registrert sin bil, en Ferrari 308 GTB som varebil klasse 2, selv om Veimyndighetene 

ved flere anledninger har lovet Røsthe å godkjenne bilen. Dette ifølge brev av 22.3.1984, 26.5. 1992 og siste 

gang den 22.7.1998 i møte med departementet og regjeringsadvokaten. 

Bilen er fremdeles fortsatt uregistrert etter 15 år. 

Veimyndighetene har med stadig varierende begrunnelse nektet å registre bilen. Det at bilen tilfredsstiller 

alle krav som varebil, kan dokumenteres gjennom uttalelser fra Biltilsynet, Statens Teknolo 

giske Institutt, Eidsivating lagrett, Agder lagrett og Tolldistriksjefen i Vest-Agder. 

Dag Røsthe har i denne saken i forhold til andre importører av ombygde biler vært forskjellsbehandlet av 

myndighetene. 

Svar: 

Samferdselsdepartementet opprettholdt 19. mai 1993 Vegdirektoratets vedtak av 11. februar 1993, om 

ikke å godkjenne Ferrari 308 GTB som varebil. Vedtaket ble klaget inn for Sivilombudsmannen, som ikke 

fant grunnlag for kritikk mot departementet i saken. Røsthe reiste etter dette sak mot staten v/Samferdselsdepartementet. 

Staten ble frifunnet i Mandal herredsrett, mens Agder lagmannsrett etter påfølgende anke kom til motsatt 

resultat. Dommen ble deretter av staten anket til Høyesterett. 

Som du viser til ble det 22. juli 1998 avholdt et møte mellom partene med hensikt blant annet å drøfte og 

klargjøre en del punkter i Røsthes fremstilling av saken. Det ble fra Røsthes side gitt uttrykk for et ønske om 

en avgjørelse før saken kom til Høyesterett. 

I møtet ble det fra Røsthe igjen hevdet at bilen oppfylte de tekniske krav som ble stilt. Dette ble derfor 

gjennomgått på nytt og det fremkom at fabrikken ikke hadde gitt noen godkjennelse av ombyggingen til 

varebil. Røsthe hadde ikke forslag til alternative løsninger i saken. 

I departementets gjennomgang av saken forut for nevnte møte ble det konkludert med at den 

kjøretøytekniske dokumentasjon Røsthe hadde fremlagt var mangelfull i forhold til kravene i kjøretøyforskriften, 

og at kjøretøyet ikke på noe tidspunkt har oppfylt de kjøretøytekniske kravene som stilles i den 

aktuelle klassen. 

Høyesterett avga sin dom i saken 4. september 1998, jf vedlagte utskrift. Som det fremgår av dommen 

fikk staten medhold i saken på alle punkter. Gyldigheten av Samferdselsdepartementets vedtak er etter dette 

endelig avgjort. 

Etter det jeg kjenner til er det ikke skjedd noe nytt i saken etter Høyesteretts avgjørelse, og saken er 

dermed avsluttet fra Samferdselsdepartementets side. 

På denne bakgrunn finner jeg vanskelig noe grunnlag for å ta initiativ til ytterligere behandling av saken. 


Norges Høyesterett avsa den 4. september 1998 dom i sak Inr. 55B/1998, nr. 313/1997: Staten v/ 

Samferdselsdepartementet mot Dag Røsthe. 

Spørsmål: 


Innlevert 19. mai 1999 av stortingsrepresentant Christopher Stensaker. 

Besvart 27. mai 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll.

«Internasjonale regler angående luftfart er i dag ikke samordnet når det gjelder flysertifikater. Dette gjør 

at en som for eksempel flyr jumbojet på de store internasjonale flyplasser, ikke kan konvertere sitt 

utenlandske sertifikat til norsk uten å ta nye kostbare eksamener. Som bakgrunn for spørsmålet vedlegges 

korrespondanse mellom Arvid Vollum og Luftfartsverket. Vil Statsråden treffe tiltak til å forenkle 

regelverket slik at det blir samsvar mellom norske og utenlandske sertifikater? 


Vedlegg 1. 

CV til Arvid Vollum 

Brynjeveien 5 D 

7060 Klæbu 

Tlf. 72834265 

Mob. 95144119 

Vedlegg 2. 

Privat brev til Luftfartsverket Norge, Avdeling for Flysertifikater fra Arvid Vollum. 

Datert 25.06.1998. 

Vedlegg 3. 

Brev fra Luftfartsverket, Luftfartsinspeksjonen til Arvid Vollum. 

Referanse: 9803353. 

Saksbehandler Flygeinspektør Jon-Erik Søvik. 


Vedlegg 4. 

Brev fra Arvid Vollum til Samferdselsdepartementet, vedrørende klage over forvaltningsvedtak for 

konvertering av mitt flysertifikat hos Luftfartsverket. 


Vedlegg 5. 

Brev fra Luftfartsverket, Luftfartsinspeksjonen til Samferdselsdepartementet, vedrørende klage over 

Luftfartsverkets vedtak av 1998-09-25 om konvertering av utenlandsk luftfartssertifikat. 


Saksbehandler Flygeinspektør Leif Morten Larsen. 

Datert 18.03.1999.» 

Svar: 

Departementet kan bekrefte at internasjonale regler for tiden ikke er tilstrekkelig samordnet når det 

gjelder flysertifikater. 

Det arbeides med å standardisere regelverket innen Europa, og Norge er ett av 19 fullverdige medlemmer 

i organisasjonen for de felleseuropeiske luftfartsmyndigheter Joint Aviation Authorities (JAA1). JAA 

utarbeider regelverk på områdene konstruksjon, produksjon, vedlikehold og drift av luftfartøy, herunder 

sertifisering av flypersonell som det enkelte medlemsland gjennomfører i sitt nasjonale lovverk. 

Kravene for sertifisering av flygere er utarbeidet i Joint Aviation Requirements - Flight Crew Licensing 

(JAR-FCL). Intensjonene med det framtidige regelverket er at behovet for å konvertere et flygebesetningssertifikat 

skal falle bort imellom de fullverdige JAA-medlemslandene. 

Det kan nevnes at det arbeides med harmonisering av kravene mellom luftfartsmyndigheten i USA, 

Federal Aviation Administration (FAA) og JAA, men dette arbeidet er ikke avsluttet ennå. Videre er det 

undertegnet en tilsvarende intensjonsavtale mellom Canada og JAA. 

De krav som blir stilt i de felleseuropeiske reglene er basert på mange års erfaring innen luftfart og for å 

ivareta passasjerenes sikkerhet, da det er et stort flysikkerhetsansvar ett land overtar når det utsteder ett 

flygebesetningssertifikat basert på en utdannelse i ett annet land. 

Norge vil i likhet med de fleste andre JAA- medlemsland ventelig innføre JAR-FCL for fly, helikoptre og 

medisinske bestemmelser (henholdsvis JAR-FCL 1, 2 og 3) i løpet av det kommende året. 

Det vises i spørsmålet fra Christopher Stensaker til en sak som gjelder Arvid Vollum. Angjeldende sak er 

for øyeblikket til behandling i departementet som en klagesak. Saken forventes avgjort ved månedsskiftet 

mai-juni. 

1 JAA består av følgende 19 fullverdige medlemsland:

Belgia 

Danmark 

England 

Finland 

Frankrike 

Hellas 

Irland 

Island 

Italia 

Luxemburg 

Monaco 

Nederland 

Norge 

Portugal 

Spania 

Sveits 

Sverige 

Tyskland 

Østerrike 

I tillegg er det 10 kandidatland som forventes å bli fullverdige medlemmer etter hvert som de tilfredsstiller 

kravene. 

Spørsmål: 


Innlevert 19. mai 1999 av stortingsrepresentant Siri Frost Sterri. 


«Nord-Trøndelag Fylkeskommune søkte i brev av 21.12.98 om å få opprette landslinjeordning for 

tilbudene VKI anleggsmaskinfører og VKII anleggsmaskinreparatør ved Ole Vig v.g.skole i Stjørdal. Slike 

tilbud eksisterer ikke i dag i Midt-Norge og er sterkt etterlyst av bransjen. I brev av 8.3.99 ble søknaden 

avslått av departementet. Vil statsråden revurdere denne avgjørelsen slik at tilbudene også kan opprettes i 

Midt-Norge?» 

Begrunnelse: 

I departementets begrunnelse for avslaget heter det: 

«I forbindelse med gjeninnføringen av ordningen med landslinjer fra høsten 1996, foretok departementet 

en gjennomgang av kapasiteten ved landslinjene. I vurderingen av kapasitet legges det vekt på bransjens 

samlede behov, landet sett under ett. Departementet sitter ikke inne med informasjon som tilsier at 

kapasiteten på landslinjene innenfor VKI anleggsmaskinfører og VKII anleggsmaskinreparatør bør endres. 

Departementet vil oppfordre fylkeskommunene til nært samarbeid om de eksisterende tilbud på kryss av 

fylkesgrensene.» 

Maskinentreprenørenes Forbund region 4 som består av fylkene Møre og Romsdal, Sør- og Nord- 

Trøndelag, og som representerer 270 medlemsbedrifter i disse fylkene, opplyser at bransjen har problemer 

med rekruttering til sine fag pga. mangel på ungdom med slik utdanning. Slike utdanningstilbud finnes i 

Aust-Agder, Hedmark, Rogaland, Hordaland, Nordland og Finnmark. Høsten 1999 er det til VKI 

anleggsmaskinfører 523 søkere til 235 plasser og til VKII anleggsmaskinreparatør 88 søkere til 83 plasser. 

Bransjens registrerte årlige rekrutteringsbehov i region Midt-Norge er på 79 og behov fra bl.a. kommuner og

andre offentlige etater kommer i tillegg. Erfaring viser at mobiliteten blant 16 åringer er lav og at svært få 

unge fra regionen søker dette tilbudet i de fylkene som har slike landslinjetilbud. 

Oversikten over antall søkere og antall elevplasser ved eksisterende landslinjetilbud, og mangel på rekruttering 

til yrkene i region Midt-Norge tilsier at tilbudene bør opprettes i denne regionen og at en slik 

utvidelse av tilbudene ikke vil medføre mangel på oppfylling av de øvrige elevplassene på landsbasis. 

Svar: 

Videregående kurs I anleggsmaskinfører og videregående kurs II anleggsmaskinreparatørfaget tilbys ved 

6 skoler i landet. Samlet kapasiteten på VK I anleggsmaskinfører er 300 plasser og på VKII anleggsmaskinreparatørfaget 

90 plasser. Det faktiske elevtall per 1. oktober 1998 var henholdsvis 244 og 87. 

Tall som departementet har hentet inn fra fylkeskommunene viser at det i fjor ble avlagt til sammen 8 

fagprøver i skole innenfor disse fagene. Det kan da se ut som om det var 8 elever som ikke fikk læreplass. 

Søkertall for skoleåret 1999-2000 som departementet hentet inn fra fylkeskommunene i april, viser at det er 

239 primærsøkere til VK I anleggsmaskinfører og 107 primærsøkere til VK II anleggsmaskinreparatørfaget. 

Primærsøker betyr at søkeren har faget som sitt første ønske. I lys av disse tallene kan jeg ikke se at det er 

grunnlag for å utvide kapasiteten for de to fagene. 

Videregående opplæring består av en rekke små fag. For en betydelig del av fagene er søkningen slik at 

det ikke er behov for klasser i alle fylkeskommunene. For blant annet å ivareta tilbud innenfor små fag har 

fylkeskommunene etablert et landsomfattende samarbeid om etablering av landsdekkende linjer. I tillegg til 

landslinjene er det i underkant av 20 landsdekkende linjer som fylkeskommunene samarbeider om. 

På bakgrunn av ovenstående vil jeg ikke foreslå å etablere landslinje VK I anleggsmaskinfører og VK II 

anleggsmaskinreparatørfaget ved Ole Vig videregående skole i Stjørdal. Jeg har da også lagt vekt på at 

etablering av disse linjene ville medføre betydelig kostnader. 

Spørsmål: 


Innlevert 20. mai 1999 av stortingsrepresentant Sigrun Eng. 


«Kan miljøvernministeren gi eit svar på vegne av de involverte departementer på stoda, og når tiltak skal 

setjast ut i livet, tiltak som monar?» 

Grunngjeving: 

Fleirtalet i Samferdselskomiteen har i budsjettinnstillinga 1998/99 blant anna sagt at noko må gjerast for 

å få ei større vassgjennomstrømning frå Steinsfjorden og ut i Tyrifjorden. Den økologiske ubalansen er 

fortsett foruroleg, til tross for lokale tiltak. 

Den krepsestamma som Steinsfjorden er kjendt for lever eit høgst utrydningstrua liv. Eg nemner og bade, 

rekreasjon og jordbruksvasskjelda. År om anna er vatnet totalt forbudt å bruke. Vi snakkar om ei vedvarande 

miljøbombe. 

Dette var ein samferdselssak, det er no ein miljøsak og i tillegg har verneinteressene vakna. 

Svar: 

Vannkvaliteten i Steinsfjorden har vært dårlig de siste årene. Høyt fosforinnhold har bidratt til stor algeproduksjon, 

og spredning av vasspest har ført til at situasjonen i Steinsfjorden har blitt stadig mer 

bekymringsfull. Hole og Ringerike kommuner har på bakgrunn av disse problemene i Steinsfjorden utarbeidet 

en handlingsplan for å bedre vannkvaliteten. Begge kommunene har enstemmig vedtatt å godkjenne 

handlingsplanen. Hovedtiltaket i handlingsplanen går ut på å erstatte veifyllingene mellom Steinsfjorden og

Tyrifjorden med bruer, slik at det blir bedre gjennomstrømning av vannmassene mellom Steinsfjorden og 

Tyrifjorden. 

Vegdirektoratet har satt i gang et forprosjekt for å 

klarlegge ulike forhold i forbindelse med fyllingene mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden på E-16, jf. 

St.prp. nr. 1 (1998-99) Samferdselsdepartementet. Forprosjektet skal bl.a. vurdere virkningen på vannkvaliteten 

i Steinsfjorden dersom fyllingene erstattes med bruer, alternative utforminger av bruer og terreng, 

samt kostnader ved en eventuell utskifting av fyllingene. Jeg har fått beskjed av samferdselsministeren at 

forprosjektet nå er avsluttet og at Vegdirektoratet nylig har mottatt rapporten. Vegdirektoratet vil nå 

gjennomgå rapporten før det trekkes noen konklusjon. 

Samferdselsministeren har lovet å komme tilbake til Stortinget når Vegdirektoratet har gjennomgått 

rapporten, og kommer med sin anbefaling til Samferdselsdepartementet. 

Spørsmål: 


Innlevert 20. mai 1999 av stortingsrepresentant Jan Petter Rasmussen. 

Besvart 31. mai 1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

«På hvilket grunnlag kan Den internasjonale hydrografiske organisasjon, IHO, fatte vedtak som gir ECC 

AS/PRIMAR eksklusivitet på leveranser av autoriserte elektroniske kart fra Statens kartverk, og vil avtalen 

som gir eksklusivitet, Nærings- og handelsdepartementets egne juridiske og økonomiske rapporter, herunder 

vurderinger i forhold til EØS, fortsatt holdes hemmelig?» 

Begrunnelse: 

I spørretimen 28. april reiste jeg flere spørsmål vedrørende etableringen av den statlige forretningsvirksomheten 

PRIMAR. Svarene var ikke fyllestgjørende. Dette i kombinasjon med dannelsen av ECC AS 

(Electronic Chart Centre AS) gjør det nødvendig med et skriftlig oppfølgingsspørsmål. 

Selv om IHO har vedtatt at det skal etableres regionale senter, såkalte RENC, så kommer det ikke fram på 

hvilket grunnlag dette organet kan fatte vedtak som skal være bindende for næringsvirksomhet i Norge. 

Avtalen «Arrangement on Cooperation within the Northern Europe RENC», Nærings- og handelsdepartementets 

egne juridiske og økonomiske rapporter og vurderingene i forhold til EØS holdes hemmelige. 

Når vil disse bli frigitt? 

At Nærings- og handelsdepartementet selv stiller spørsmål om etableringen av ECC AS i forhold til EØSregelverket 

kan tyde på at departementet selv føler seg i «et noe urent farvann». 

Spørsmålet om alminnelig høring før etableringen av ECC AS har også blitt reist uten reaksjon fra 

Nærings- og handelsdepartementet. 

Det fortoner seg derfor særdeles underlig at den sittende regjering som påberoper seg å være en pådriver 

for små- og mellomstore bedrifter i distriktene og IT-teknologi, ved etableringen av ECC AS / PRIMAR, 

legger til grunn at denne selskapskonstellasjonen skal ha enerett på direkte levering av autoriserte digitale 

kart (ENCer) fra Statens Kartverk, Sjøkartverket og således utelukke direkte levering til allerede etablerte 

aktører. 

I praksis vil PRIMAR med sitt distribusjonskonsept og moderne telekommunikasjon kunne levere 

dataene og oppdateringene direkte til sluttbrukerne/ fartøyene, hvilket innebærer at PRIMAR vil være i 

direkte konkurranse med etablerte aktører, herunder C-Map Norway AS. 

Det er av avgjørende betydning for arbeidsplassene og den videre utvikling av virksomheten at denne ITvirksomheten 

i distrikts-Norge sikres fornuftige rammevilkår blant annet lik tilgang til ENCer hos Statens 

Kartverk på like vilkår som PRIMAR. 

Sett i lys av at et selskap som for eksempel C- Map Norway AS har inngått og vil inngå avtaler med 

andre sjøkartverk om direkte leveranser av ENCer synes det paradoksalt at den sittende regjering bidrar til å

svekke bedriftens eksistensgrunnlag ved å ikke gi C-Map Norway AS lik tilgang på samme vilkår som 

PRIMAR. 

Svar: 

Økt bruk av informasjonsteknologi bidrar til sikrere og mer effektiv sjøtransport, og redusert fare for 

miljøforurensning. Som sjøfartsnasjon er Norge langt fremme i utvikling og bruk av moderne teknologi på 

dette området. ECC, en divisjon i Statens kartverk med 16 ansatte, lokalisert i Stavanger, har bygget opp en 

unik kompetanse for forvaltning og kvalitetssikring av sømløse elektroniske sjøkart. 

Forretningskonseptet som PRIMAR bygger på har etter hvert utviklet seg slik at det ikke lenger faller 

naturlig inn som en del av Statens kartverk. Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet 

har derfor samarbeidet med sikte på å skille ut ECC fra Statens kartverk, og videreføre virksomheten som et 

aksjeselskap hvor aksjene for 

valtes av Nærings- og handelsdepartementet. 

Det vises til omtale i St prp nr 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 

1999, under kap. 949, med forslag om bevilgning på i alt 30 millioner kroner til opprettelsen av et statlig 

aksjeselskap. 

Den internasjonale sjøkartverkorganisasjonen (IHO) ble etablert ved en internasjonal konvensjon i 1970. 

Medlemmene av IHO er de enkelte lands sjøkartverk. Organisasjonen arbeider med standardisering, og 

koordinering hos de enkelte sjøkartverk for å oppnå størst mulig ensartethet i nautiske kart. IHO har tatt 

initiativ til å etablere regionale enheter, kalt RENC'er, med formål å legge til rette sømløse autoriserte 

digitale kartdata for skipsflåten. 

Ved undertegning av «Northern Europe RENC - Helsinki Accord» og «Agreement on Cooperation within 

the Northern Europe RENC» (COA), har hittil 10 lands sjøkartverk sluttet seg til at det skal etableres ett 

regionalt senter i Europa med ansvar for forvaltning, kvalitetssikring og klargjøring for distribusjon av 

autoriserte elektroniske navigasjonskart til skipsfarten. Slike regionale sentra (RENC - Regional Electronic 

Navigational Chart Co-ordinating Centre) ventes etablert 5-6 steder i verden. De 10 sjøkartverkene har 

kommet til enighet om at den nordeuropeiske RENC'en etableres i samarbeid mellom Statens kartverk og det 

britiske sjøkartverket, og legges til Stavanger. Det er altså sjøkartverkene selv som har forpliktet seg til å 

levere sine digitale sjøkartdata eksklusivt til RENC'en. 

Statens kartverk og UKHO er enige om i fellesskap å etablere og drifte den europeiske RENC'en, 

lokalisert til Stavanger under navnet PRIMAR. ECC AS vil ved etablering bli den norske operatøren av 

PRIMAR. Det forventes ikke opprettet flere RENC'er i Europa, slik at dette etter all sannsynlighet blir 

RENC'en for hele Europa. 

Det er i dag et ufravikelig krav fra de europeiske sjøkartverkene at ECC etableres som et 100 % statlig 

selskap, fordi selskapet skal forvalte, kvalitetssikre og klargjøre for distribusjon autoriserte elektroniske 

navigasjonsdata. De samarbeidende sjøkartverkene har nedsatt en Advisory Committee som har krevet at 

PRIMAR ikke skal operere i sluttbrukermarkedet. Dette markedet er forbeholdt distributørene til PRIMAR - 

herunder f.eks. det italienske firmaet C- MAPs datterselskap i Norge. 

Kartverket opplyser at samarbeidsavtalen (MoU) mellom Statens kartverk og det britiske kartverket om 

opprettelsen av PRIMAR er offentlig og er tilgjengelig ved henvendelse til dem. Videre opplyser Kartverket 

at avtalen mellom de 10 europeiske sjøkartverkene (COA), har en klausul som krever at alle partene skal 

godkjenne at detaljer i avtalen gjøres kjent. Statens kartverk kan orientere om hovedpunkter i avtalen, og har 

tatt initiativ til å få samtykke fra partene om full offentliggjøring. 

Nærings- og handelsdepartementet har rutinemessig engasjert et advokatfirma som har sett på de 

konkurransemessige aspektene ved saken, og som har vurdert etableringen av selskapet med hensyn til EØSregelverket. 

Konklusjonen i rapporten er at ECC/PRIMARs virksomhet ikke kommer i konflikt med 

konkurransereglene. I tillegg er prosjektet for å drive ECC videre på selvstendig basis gjennomgått av et 

konsulentfirma. De forretningsmessige utsiktene synes å være positive. 

Disse dokumentene inneholder forretningsmessige vurderinger, og kan derfor unntas offentlighet. 

Departementet finner det heller ikke aktuelt å gi innsyn etter bestemmelsene om meroffentlighet. 

Etableringen av ECC AS er godt i tråd med Regjeringens mål om at statens kapital kan gjøre en bedre 

jobb dersom den flyttes fra passive plasseringer i etablerte bedrifter som lett kan skaffe seg privat eierkapital, 

til heller å bidra til fremveksten av nye, mer risikofylte etableringer.

Spørsmål: 


Innlevert 20. mai 1999 av stortingsrepresentant Britt Hildeng. 

Besvart 27. mai 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«Et viktig formål med EØS-avtalen er å sikre personer fri bevegelse innen EØS-området. Denne retten 

skal omfatte alle, både arbeidstakere, elever, studenter, pensjonister og trygdede. Gruppen «unge uføre» kan 

imidlertid miste tilleggspensjon ved utflytting, noe som kan undergrave EØS-avtalens intensjoner om 

bevegelsesfrihet. 

Hvordan forstår sosialministeren dette forhold, og vil hun ta iniativ til å få rettet opp eventuelle 

skjevheter?» 

Begrunnelse: 

En person ble ufør på grunn av polio. Bl.a som følge av helsesituasjonen oppholdt hun seg i Spania i om 

lag 20 år, til hun på grunn av barnas utdannings 

behov flyttet tilbake til Norge i 1998. 

Personen ble innvilget tilleggspensjon i 1993, etter reglene om tilleggspensjon for medfødt eller oppnådd 

funksjonshemning før fylte 24 år. 

Personen har lidelser, bl.a senvirkninger av polio, som tilsier helsefordeler av opphold i varmt klima. Av 

denne grunn ønsker hun nå å flytte tilbake til Spania, men blir av trygdeetaten opplyst at hun i så fall vil 

miste tilleggspensjonen. 

Ved fortsatt opphold i Norge har personen for øvrig et behandlingsbehov hvis kostnader for det offentlige 

overstiger verdien av tilleggspensjonen. 

Svar: 

Det er riktig at et av EØS-avtalens formål er å sikre personer fri bevegelse i hele EØS-området. Reglene 

om koordinering av trygderettigheter (Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 mv) skal bidra til dette. Det er 

imidlertid ikke riktig at denne forordningen pr i dag omfatter alle. Et forslag om å utvide den til alle som er 

med i landenes trygdeordninger, er fremmet for EU-rådet, men ennå ikke vedtatt i EU. Den seneste 

utvidelsen gjaldt studenter og personer under kvalifiserende yrkesmessig opplæring, og ble vedtatt i EUrådet 

8. februar 1999, men er ennå ikke vedtatt som en del av EØS-avtalen. 

Grunnen til at den garantert minste tilleggspensjonen ikke utbetales i utlandet, ligger i utgangspunktet 

ikke i EØS-avtalen, men i folketrygdlovens regler slik de er vedtatt av Stortinget. Etter disse regler kan 

denne type ytelser bare utbetales i Norge eller til personer som fortsatt er medlemmer av folketrygden under 

opphold i utlandet. Dette følger av folketrygdloven § 12-3, og er i Ot.prp nr 99 for 1991-92 og Innstilling O. 

nr 9 for 1992-93 begrunnet i at det dreier seg om en type ytelse som ikke har sammenheng med 

arbeidsinntekt og innbetalte avgifter, men mer er en rent sosial ytelse knyttet til norske forhold. Flertallet 

mente det var mest naturlig å forbeholde denne ytelsen for personer som er bosatt og oppholder seg her eller 

er medlemmer av trygden i utlandet. EØS-avtalen innebærer ingen endringer i forhold til dette. Også etter 

avtalen er det åpnet adgang til å begrense utbetalingen av ytelser som har slike kjennetegn, til dem som er 

bosatt i vedkommende land, forutsatt at ytelsen er oppført i et eget vedlegg (vedlegg IIa til Rådsforordning 

(EØF) nr 1408/71). Den garanterte tilleggspensjonen for unge uføre er oppført i dette vedlegget. Det 

foreligger altså ikke noe brudd på avtalen. 

«Eksportunntaket» for garantert tilleggspensjon er for øvrig ikke absolutt. Så lenge vedkommende er 

medlem i folketrygden (f eks som bosatt i Norge), beholder vedkommende pensjonen. Det vil i praksis si at 

man kan være borte fra landet et helt år før det skjer noe, eller evt halve året dersom man gjennomgående 

oppholder seg utenlands i deler av året flere år i strekk. 

Eksportbegrensningen i folketrygdloven ble fremmet av den daværende regjeringen Brundtland og 

vedtatt i 1992 (mot Senterpartiet og SVs stemmer).

Dersom denne pensjonen skal betales utenlands i større grad enn i dag, er det nødvendig å endre loven 

(folketrygdloven § 12-3 fjerde ledd, første punktum). Ytelsen vil da komme til utbetaling til norske pensjonister 

som ellers fyller vilkårene verden over. Deretter er det mest et praktisk og formelt spørsmål å fjerne 

den norske vedleggsmerknaden om eksportunntak i EØS-avtalen. 

Jeg vil peke på at tilsvarende problemer gjør seg gjeldende for botidsbaserte pensjoner og andre ytelser 

som gis utelukkende på grunnlag av botid her. Det kan gi relativt betydelige merkostnader dersom norske 

trygdeytelser blir vesentlig mer tilgjengelige enn ytelser fra andre land. Dette må veies mot hensynet til 

konkret rimelighet. 



Besvart 31. mai 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

Spørsmål: 

«Så vel fiskere som forskere mener at den enorme kongekrabbeøkningen som i disse dager registreres i 

Finnmark er meget bekymringsfull. Det blir hevdet at utviklingen er ute av kontroll, med de skadevirkninger 

denne økningen kan bringe med seg. Ifølge media vil ikke fiskeriministeren på kort sikt foreta seg noe i 

saken. 

Tilsier ikke den alvorlige situasjon at statsråden snarest tar opp problemet i den norsk-russiske 

fiskerikommisjon, med sikte på at kongekrabben kan forvaltes på en forsvarlig måte?» 

Svar: 

I 1960-årene satte russerne kongekrabbe fra Stillehavet ut i havet ved Murmanskkysten. Fra 

midten av 1970-årene ble enkelteksemplarer tatt som bifangst av russiske og norske fiskere. Norge innførte 

da totalforbud mot fangst og ilandføring av kongekrabbe. På 80-tallet registrerte man en økning i 

bifangsten av kongekrabbe, men først våren 1992 ble det tatt større mengder i norsk farvann. Også på russisk 

side var det i 1992 en økning i kongekrabbebestanden. På møte i Den blandete norsk-russiske 

fiskerikommisjon i november samme år forlenget man fangstforbudet, samtidig som man avtalte å 

intensivere og koordinere forskningsarbeidet i Norge og Russland for å kunne gi kommisjonen råd om 

forvaltning av denne nye ressursen. 

Bestanden forvaltes i dag av Norge og Russland i fellesskap. Siden 1994 har det vært gjennomført en 

begrenset forskningsfangst etter kongekrabbe. Forskningskvoten for fangstsesongen høsten 1998 - vinteren 

1999 var på 30 000 krabber. Dette antallet ble på ekstraordinært møte i Den blandete norsk-russiske 

fiskerikommisjon i juni 1998 økt til 50 000 krabber. For fangstsesongen høsten 1999 - vinteren 2000 er 

antallet økt ytterligere til 75 000 krabber. 

Det vil være nødvendig med ytterligere kunnskaper om bestanden før det vil være forsvarlig å igangsette 

et direkte fiske. Dette fordi den endelige utbredelsen og langsiktige bestandsstørrelsen av kongekrabbe ikke 

er sikker. Utfra at norsk marin ressursforvaltning bl.a bygger på føre-var prinsippet, er det nødvendig med 

ytterligere kunnskaper om bestanden før et fiske i større skala kan igangsettes. Gjennom forskningsfangsten 

søker man å opparbeide tilstrekkelig kunnskap om bestandsgrunnlaget, med sikte på et fremtidig 

kommersielt fiske etter kongekrabbe. 

Kongekrabbebestanden i kyst- og fjordområdene i Øst-Finnmark har vokst kraftig de senere år og eksemplarer 

av kongekrabben har også blitt registrert helt ned til Vesterålen. Fiskerimyndighetene ser alvorlig 

på de problemene dette skaper for næringsutøverne og det arbeides med å løse de praktiske problemene 

bifangst av kongekrabbe medfører for de tradisjonelle fiskeriene. Det er bl.a gjort forsøk med fløyting av 

garn og torsketeiner som alternativt redskap. 

Forvaltningen av kongekrabbe drøftes i de årlige møtene i Den blandete-norsk-russiske fiskerikommisjon. 

Spørsmålet vil således også bli drøftet på kommisjonsmøte i november. Utgangspunktet for den norske

forvaltningen av kongekrabbe er basert på behovet for et bærekraftig uttak som gir størst mulig vedvarende 

økonomisk utbytte. 

Spørsmål: 



Besvart 28. mai 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«A.S Vinmonopolet har foretatt endringer i sine bestillingsrutiner, som bl.a medfører stans i vareforsendelser 

til private kunder fra flere utsalg. Det er også foretatt endringer i betalingsprosedyrer, hvor 

endringene i sum medfører en svekket kundebehandling overfor kunder som er bosatt i lang avstand fra 

Vinmonopol-utsalg. 

Vil statsråden ta initiativ til å rette opp de ulemper omorganiseringen har medført, slik at kunder som bor 

i distriktene kan få en tilfredstillende kundeservice?» 

Svar: 

Jeg kan opplyse følgende om A/S Vinmonopolets forsendelsesordning til private kunder: 

Vinmonopolet har inngått en avtale med Posten som gir alle kunder med lang reiseavstand til nærmeste 

vinmonopolbutikk rett til å få varene levert uten fraktomkostninger. Ordningen omfatter også Postens 2 400 

landpostbud. 

Tidligere var forsendelsessalg basert på lokale avtaler. Dette var ikke noen tilfredsstillende ordning 

verken for Vinmonopolet eller kundene. 

Posten har lagt om og sentralisert sine distribusjonsrutiner med et regionalt nett av terminaler. Det er 

vinmonopolbutikkene i nærheten av disse terminalene som leverer varer til forsendelse. Varene blir fortsatt 

sendt, men i noen tilfeller fra andre butikker enn før. Varer som for eksempel blir bestilt fra Bø i Vesterålen, 

vil nå bli sendt fra Harstad, og ikke fra Sortland som tidligere. 

Avtalen er gjennomført for området fra Møre og Romsdal til og med Finnmark fylke samt Oppland og 

Hedmark fra 1. mai 1999 med forsendelse fra 8 butikker. Resten av landet kommer med fra 1. oktober med 

ytterligere 5 forsendelsesbutikker. 

En landsomfattende og ensartet ordning gjør den lettere å bruke og lettere å informere om. Informasjon 

om ordningen og hvilke butikker som står for salget, bestillingslister samt Vinmonopolets prislister er lagt ut 

på postkontorene og kan fås av samtlige land 

postbud. Dette er en forbedring av forsendelsesordningen i forhold til tidligere. 

Kunder som bestiller varer fra Vinmonopolet, vil normalt få varene levert 1 - 3 dager etter at bestilling er 

mottatt. 

Omorganiseringen av forsendelsesordningen medfører noen endringer. A/S Vinmonopolet understreker at 

de legger vekt på å forbedre forsendelsesordningen slik at den blir ensartet og til fordel for flest mulig av 

kundene, uavhengig av hvor de bor i landet. 

På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å ta noe initiativ overfor A/S Vinmonopolet foranlediget av 

representanten Kristiansens spørsmål. 


Innlevert 21. mai 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle.

Spørsmål: 

Besvart 28. mai 1999 av kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen. 

«Bare 38% av velgere med etnisk minoritetsbakgrunn stemte ved kommunevalget i Oslo i 1995. 

Organisasjoner som Antirasistisk Senter og Organisasjonen mot offentlig diskriminering arbeider for at flere 

velgere med etnisk minoritetsbakgrunn bruker stemmeretten i år. Antirasistisk Senter har søkt om støtte til en 

kampanje. Hva vil statsråden gjøre for å støtte det arbeidet som er nødvendig for å mobilisere velgere med 

etnisk minoritetsbakgrunn i hele landet til å delta ved valget til høsten?» 

Svar: 

Som spørsmålsstilleren helt riktig påpeker var valgdeltakelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn 

svært lav i forrige kommunestyre- og fylkestingsvalg, og jeg deler hennes bekymring over dette forhold. 

Regjeringen ønsker å legge til rette for at alle i vårt land skal kunne benytte seg av sine demokratiske 

rettigheter, og deltakelse ved lokalvalgene er viktig i den sammenheng. 

Siden 1983 har alle utenlandske statsborgere bosatt i Norge hatt stemmerett ved kommunestyre- og 

fylkestingsvalg, såfremt de er myndige og har bodd i landet de tre siste årene før valgdagen. Ved høstens 

kommunestyre- og fylkestingsvalg vil totalt rundt 3 400 000 personer ha stemmerett. Av disse er nærmere 

102 000 utenlandske statsborgere. Av alle stemmeberettigede med norsk statsborgerskap har rundt 84 000 

innvandrerbakgrunn. I denne sammenhengen er dette definert slik at begge foreldrene er utenlandsfødte. Ved 

forrige kommunestyre- og fylkestingsvalg i 1995 var valgdeltakelsen samlet på rundt 61 prosent. Blant 

personer med innvandrerbakgrunn var den på kun 39 prosent. 

Også i år vil det være et viktig arbeide for mitt departement å iverksette informasjonsvirksomhet rettet 

spesielt mot stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn. Departementet har et ansvar for informasjon om 

valget til velgermassen generelt, og det er ønskelig at denne informasjonen skal være tilgjengelig også for 

velgere med innvandrerbakgrunn. Utover dette er det igangsatt informasjons- og motivasjonsarbeid rettet 

spesielt mot denne delen av velgermassen, med Utlendingsdirektoratet som koordinerende instans. 

Målet for denne innsatsen er å øke valgdeltakelsen. Som en konsekvens av dette er det ønskelig å også 

øke den generelle interessen og kunnskapen om lokalpolitiske spørsmål. Informasjonsvirksomheten består av 

skriftlig materiell med saklig og faktaorientert informasjon på de mest aktuelle språkene. Dette er nå under 

utarbeidelse. Materiellet inneholder informasjon om at det er lokalvalg, om hvor og når en kan stemme og 

hvordan. Det informeres også om hvem som er stemmeberettiget. Materiellet består av plakater og brosjyrer 

og vil bli sendt til offentlige og frivillige instanser i hele landet. Informasjonen vil også bli sendt ut via ulike 

media, og da i første rekke de media som bruker språk som snakkes i de største innvandrergruppene. I tillegg 

vil informasjonen bli lagt ut på Internett. 

Motivasjonsvirksomheten er vel så viktig og handler om å støtte opp om det arbeidet som utføres av 

innvandrernes egne organisasjoner for å mobilisere til økt valgdeltakelse. Gjennom sine nettverk kan de nå 

velgerne direkte, noe som har større effekt enn kun skriftlig informasjon. Etter departementets oppfatning vil 

denne direkte mobiliseringen og den statlige informasjonskampanjen utfylle hverandre. 

Det er avsatt kr 700 000 til informasjons- og motivasjonstiltak rettet særskilt mot velgere med innvandrerbakgrunn. 

Dette utgjør en forholdsvis stor del av departementets totalbudsjettet til valginformasjon i 

år. Utover å bekoste det skriftlige informasjons-materiellet skal dette også være bidrag til kampanjer i regi av 

innvandrernes egne organisasjoner. Jeg er kjent med at flere organisasjoner har søkt midler og at disse 

søknadene nå er under behandling. Fra departementets side er det ønskelig å støtte ulike 

aktører og kampanjer for å få størst mulig nedslagsfelt. 

Avslutningsvis vil jeg tilføye at de politiske partiene også har et stort ansvar her. De har et ansvar for å 

nominere flere personer med innvandrerbakgrunn på sine lister ved lokalvalgene, og sikre at disse får 

arbeidsfelt utover såkalte «innvandrersaker». Partiene kan videre bidra til positiv synliggjøring av personer 

med innvandrerbakgrunn ved å tilstrebe at flere får verv i partiet. Dette er tiltak på lengre sikt som kan bidra 

til å øke valgdeltakelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn. Foran høstens valgkamp og de foranstående 

debattene vil jeg anmode alle partier til å vise ansvarlighet overfor denne velgergruppen, ved å ikke bidra til 

marginalisering men fremme inkludering.

Spørsmål: 


Innlevert 21. mai 1999 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 


«Justisministeren svarte i brev av 18.mars, at små og sårbare kulturinstitusjoner, som museer, skal få 

beholde sivilarbeidere ut 1999. Henie-Onstad Kunstsenter har fått brev fra Siviltjensteadministrasjonen med 

beskjed om at kunstsenteret «bortfaller som oppdragsgiver for sivile vernepliktige.» Er dette vedtaket i tråd 

med de løftene som ble gitt i justisministerens svarbrev, og vil Justisministeren ta initiativ for at små og 

sårbare kulturinstitusjoner skal få beholde sivile vernepliktige i 1999?» 

Svar: 

Justisdepartementet har i brev av 13.04.1999 til siviltjenesteadministrasjonene kommet med presiserende 

retningslinjer for godkjennelse av oppdrag av kulturell eller vitenskapelig karakter. I utgangspunktet skal 

oppdrag av kulturell karakter ikke godkjennes, med mindre oppdraget kan sies å ha et konfliktforebyggende 

eller fredsskapende formål. Hvorvidt oppdraget har et slikt formål, skal vurderes ut fra følgende kriterier: 

– oppdraget skal være direkte rettet mot barn og unge 

– arbeidsoppgavene skal innebære direkte kontakt med målgruppen. 

Dersom ovennevnte vilkår ikke er oppfylt, vil dette i utgangspunktet medføre slettelse som oppdragsgiver 

for sivile vernepliktige. Sivile vernepliktige som allerede er på tjenestestedet fortsetter hos oppdragsgiver ut 

tjenesteperioden. 

Som en overgangsordning for 1999 er det bestemt at siviltjenesteadministrasjonene kan fornye kultur- og 

vitenskapsoppdrag med inntil 14 måneder, dersom en sletting av oppdraget etter administrasjonens skjønn vil 

medføre at oppdragsgiver får problemer med å opprettholde en fornuftig drift. Det er presisert fra 

departementets side av overgangsordningen bør benyttes overfor mindre institusjoner og organisasjoner. 

Henie- Onstad Kunstsenter har vært vurdert opp mot disse kriterier, men er ikke funnet å kunne godkjennes 

som oppdragsgiver. Senteret ble således tilskrevet fra Siviltjenesteadministrasjonen - Dillingøy 

12.05.1999 med melding om slettelse som oppdragsgiver. Dette innebærer at oppdraget ikke er funnet å 

tilfredsstille gjeldende retningslinjer for tjenesteoppdrag, og at det for siviltjenesteadministrasjonen ikke er 

fremkommet opplysninger som tilsier at oppdragsgiver vil få problemer med å opprettholde en fornuftig 

drift. 

Henie-Onstad Kunstsenter har anledning til å påklage administrasjonens vedtak om slettelse som 

oppdragsgiver inn for Justisdepartementet. Slik klage er imidlertid ikke registrert innkommet ved 

Siviltjenesteadministrasjonen - Dillingøy eller i departementet. 


Vedlegg 1. 

Brev fra Justisdepartementet til Siviltjenesteadministrasjonene. 

Vedrørende: Godkjennelse av oppdrag av kulturell eller vitenskapelig karakter - Presiserende retningslinjer. 

Referanse: 99/01195 B-S KN/sol. 

Datert: 13. april 1999. 

Vedlegg 2. 

Spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 201 (1998- 99) fra stortingsrepresentant Ågot Valle og svaret fra 

justisministeren. 

Ved henvendelse Stortingets Ekspedisjonskontor v/Asle Oliversen, telefon 22 31 35 66, kan opplysninger 

vedrørende spørsmål og svar gis.

Spørsmål: 





Innlevert 25. mai 1999 av stortingsrepresentant Jan Johnsen. 

Besvart 3. juni 1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«Vil departementet vurdere endringer i folketrygdlovens § 8-28 om sykepengegrunnlaget for 

timelønnende arbeidstakere slik at den reelle arbeidsgiverperioden for endel arbeidstagere som arbeider to 

uker på og tre uker av offshore blir 16 dager, og ikke 5 uke, og mener departementet det på denne bakgrunn 

er grunnlag for å vurdere folketrygdlovens § 8-28 på ny?» 

Begrunnelse: 

Det ble i fjor høst vedtatt endringer i folketrygdlovens § 8-28 som vedrører beregningsgrunnlaget for 

sykepenger for timelønnede arbeidstakere med skiftende turnusperioder, f. eks. offshorearbeidere (jfr. Ot. 

prp. nr. 4 1998-99 og Innst. O. nr. 21 1998-99). Det ble vurdert som hensiktsmessig å gi mulighet for å 

beregne en dagsats for alle som ikke har fast månedslønn. For enkelte bedrifter tilknyttet offshore-industrien 

har dette slått uheldig ut: For en person som jobber offshore 2 uker og har fri 3 uker skal lønnen for disse to 

ukene gjenspeile hele femukersperioden. Når det gjelder sykepenger skal gjennomsnittsinntekten i en 

forutgående periode deles på antall arbeidsdager i den samme forutgående periode. Det betyr at for en person 

som arbeider offshore 14 dager skal det deles på 14 dager, mens lønnen gjenspeiler 5 uker. Konsekvensen er 

at bedriftene får en arbeidsgiverperiode som ikke er 16 dager, men 5 uker. 

Svar: 

Sykepengeordningen som ble gjennomført i 1978 bygger bla på to viktige prinsipper: Sykepenger til 

arbeidstaker skal ytes med 100 % av inntektsgrunnlaget, se folketrygdlovens § 8-16, og arbeidsgiveren skal i 

arbeidsgiverperioden bare betale sykepenger for dager lønn skulle ha vært utbetalt, se § 8-18. 

Reglene om fastsetting av sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden er gitt i ftl § 8-28. I arbeidsforhold 

med fast arbeidstid skal inntekten i de siste fire ukene legges til grunn til timelønnede, og inntekten i 

den siste måneden til månedslønnede. I et arbeidsforhold med skiftende arbeidsperioder eller inntekter skal et 

lengre og mer representativt tidsrom enn fire uker legges til grunn. 

For arbeidstakere som i tiden forut for sykmelding har fulgt en fast skiftordning, vil sykepengegrunnlaget 

tilsvare lønnen i en eller flere forutgående skiftperioder. 

Ftl § 8-28 ga tidligere imidlertid ikke anvisning på hvordan dagsatsen for sykepengene i arbeidsgiverperioden 

skulle beregnes. På bakgrunn av kjennelser avsagt av Ankenemda for sykepenger i arbeidsgiverperioden 

har det imidlertid vært etablert en fast praksis om at sykepengegrunnlaget skulle deles 

med antall arbeidsdager i beregningsperioden. I arbeidsgiverperioden skulle arbeidsgiveren utbetale denne 

dagsats bare for dager det skulle ha vært utbetalt lønn. 

Det er denne praksis som nå er presisert og lovfestet ved å tilføye et nytt fjerde ledd til § 8-28. 

Foranledningen til denne presiseringen var en byrettsdom av 31. mars 1998 som kom til et annet resultat. 

Dommen ble anket og staten ble frifunnet, fordi en enstemmig lagmannsrett var enig i statens lov

fortolkning og praksis. Rettstilstanden for bedrifter tilknyttet offshore-industrien ble således ikke endret 

gjennom den foretatte lovfesting av beregningsregelen i ftl § 8-28 (se Ot. prp. Nr. 4 1998-99 og Inst. O. Nr. 

21 1998-99). 

Når det gjelder spørsmålet om gjeldende regler gir et rimelig resultat for bedrifter tilknyttet offshore- 

industrien vil jeg bemerke følgende: 

Som anført tidligere skal arbeidsgiveren i arbeidsgiverperioden bare betale sykepenger for dager det 

skulle ha vært utbetalt lønn for. Dersom arbeidstakeren blir syk på slutten av en skiftperiode fortsetter 

arbeidsgiverperioden å løpe i den etterfølgende friperioden, og arbeidsgiverens ansvar for sykepenger 

begrenses da tilsvarende. En hel arbeidsgiverperiode kan bestå av 1 til 14 arbeidsdager offshore som 

arbeidsgiveren har ansvaret for å utbetale sykepenger for. Den økonomiske ekstrabelastningen for 

arbeidsgiveren vil derfor til en viss grad bli utlignet. 

Dersom arbeidstakeren er sykmeldt utover arbeidsgiverperioden får hun/han rett til sykepenger fra 

folketrygden fom 17. dag. Sykepenger fra trygden beregnes som dagsats ved å dele sykepengegrunnlaget pr. 

år med 260 (5 dager pr uke ganger 52 uker). Dersom arbeidsgiveren gjennom en høy sykepengedagsats 

allerede har betalt lønn for hele eller deler av den etterfølgende sykmelding i friperioden, vil arbeidsgiveren 

kunne kreve arbeidstakerens sykepenger utbetalt til seg. Dette følger av folketrygdloven § 22-3. Ifølge denne 

bestemmelsen kan en arbeidsgiver som betaler full lønn for et tidsrom da medlemmet har rett til en ytelse 

som skal sikre inntekt bla under sykdom, kreve å få ytelsen utbetalt til seg. 

Jeg har forståelse for at anvendelsen av de generelle regler som gjelder for sykepenger kan fortone seg 

som komplisert og i enkelte tilfelle urimelig både for arbeidsgiverne og arbeidstakerne innen virksomheter 

med varierende og komprimerte arbeidsperioder. Dette er blitt tatt opp flere ganger spesielt i de første årene 

etter sykepengereformen i 1978 av både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner uten at departementet 

har funnet å kunne etterkomme kravet om å tilpasse regelverket til enhver tenkelig form for arbeidsforhold 

for å unngå mulige urimeligheter. Etter det jeg har forstått har de fleste skiftarbeidere nå månedslønn og er 

omfattet av tariffavtaler som regulerer dette også innen olje- og gassutvinning i rom sjø. Jeg mener at dette er 

en riktigere måte å nærme seg dette problemet på. 

Spørsmål: 


Innlevert 25. mai 1999 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui. 

Besvart 3. juni 1999 av justisminister Odd Einar Dørum. 

«Jeg vet at erfaringene fra prøveprosjektet med politiets helikoptertjeneste i Østlandsdistriktet vil 

foreligge i en rapport. 

Vil denne rapporten bli offentlig tilgjengelig?» 

Svar: 

Rapporten er offentlig tilgjengelig og vedlagt følger ett eksemplar av denne. 


Evalueringsrapport for Politiets helikopterprosjekt fra evalueringsgruppen 28. april 1999 


Spørsmål: 

Innlevert 26. mai 1999 av stortingsrepresentant Inge Myrvoll. 

Besvart 2. juni 1999 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

«Høsten -97 så samferdselskomiteen det som ønskelig at Regjeringa foretok en vurdering av videreføring 

av kontrollsenteret for Loran C i Bø i nær framtid. Det permanente senteret i Brest er nå i drift, men samtidig 

er det utviklet et teknologisk system, Eurofix, hvor Loran C nyttes i samhandling med satelittsystemer. Når 

vil departementet framlegge 

denne vurdering, og hvordan vurderes Loran C i forhold til Eurofixsystemet?» 

Begrunnelse: 

En samlet samferdselskomité ba om ei vurdering av Loran C som back-upsystem. Etter den tid har det 

vist seg at Loran C vil spille en mye mer sentral rolle som bærer av korreksjonsdata for satelittsystemet GPS. 

Loran C/Eurofixsystemet vil sannsynligvis bli en del av framtidas navigasjonssystem. Men etter at det 

permanente system i Brest, som ikke integrerer Eurofixsystemet er kommet i drift, er det fare for nedleggelse 

av kontrollsenteret i Bø fra 1 jan. 2000. En vurdering må derfor skje raskt og innbefatte den nye teknologiske 

utvikling. 

Svar: 

I St prp nr 1 (1998-99) for Fiskeridepartementet heter det bl a at: 

"Fiskeridepartementet har vurdert behovet for å videreføre den midlertidige kontrollordningen i et permanent 

kontrollsenter i Bø. Opprettelse av Bø som permanent kontrollsenter ved siden av Brest vil styrke påliteligheten 

av Loran-C systemet. Systemet er ment å fungere tilfredsstillende kun med ett kontrollsenter, men med to 

kontrollsentre vil systemet fortsatt være operativt selv om ett kontrollsenter faller ut. 

Permanent kontrollsenter i Bø vil være nødvendig for et norsk-russisk navigasjons-samarbeid i Barentshavet, 

da de russiske stasjonene vanskelig vil kunne kontrolleres fra Frankrike på grunn av for lange avstander. I det 

norsk-russiske samarbeidet om radionavigasjon er det utført en studie for å finne tekniske løsninger som kan 

knytte det russiske Chayka-systemet opp mot Loran-C. Det er i første rekke behov for å knytte stasjonen 

Tummany på Kola opp mot Bø- kjeden. 

Permanent kontrollsenter i Bø og Chayka-samarbeidet vil gjøre det mulig å etablere tilfredsstillende 

navigasjonsdekning i områdene rundt Øst-Finnmark og i Barentshavet. 

Opprettelse av et permanent kontrollsenter er kostnadsberegnet til 16 mill kroner. Driftsutgiftene antas å bli 

om lag som i dag. For å kunne etablere et norsk- russisk radionavigasjonssamarbeid kommer engangsutgifter på 

4,5 mill kroner til Chayka-samarbeidet i tillegg til det som er nødvendig for å opprette et permanent kontrollsenter 

i Bø. Alternativet til Bø og Chayka når det gjelder dekning i Barentshavet er utbygging av en "mini" Loran-C 

stasjon i Øst-Finnmark til en kostnad på om lag 15 mill kroner. 

Innenfor de foreslåtte budsjettrammene for 1999 har Fiskeridepartementet ikke kunnet prioritere et permanent 

kontrollsenter i Bø og Chayka-samarbeidet, eventuelt en "mini" Loran-C stasjon utenfor Kirkenes. 

Fiskeridepartementet vil imidlertid fortsatt vurdere disse tiltakene i forbindelse med senere budsjettår." 

Fiskeridepartementet har merket seg at det permanente kontrollsenteret i Brest nå er i drift, og at det etter 

planene skal overta kontrollen over alle kjedene i den nordvest-europeiske Loran-C systemet NELS i løpet 

av juni måned. 

Innen NELS, hvor Norge er med, pågår det nå drøftinger med hensyn til hvordan man kan dele kostnadene 

for en såkalt "vurdering av mulig realisering"-fase (feasibility phase) for Eurofix. De praktiske 

mulighetene for å innføre Eurofix permanent innen det europeiske Loran-C systemet vil bli undersøkt. Under 

forutsetning av at NELS-landene blir enige om slik kostnadsdeling, vil man iverksette denne fasen. Norge 

har meddelt at vi er interessert i å delta i denne delen av Eurofix-utviklingen, men vi har ikke kunnet binde 

oss opp til arbeidet utover 1999, ettersom budsjettet for 2000 ikke er fastlagt.

Det er korrekt at kontrollsenteret i Brest ikke er forutsatt tilrettelagt for å integrere Eurofix, og det dermed 

vil være viktig å kunne etablere Bø som permanent kontrollsenter hvis Eurofix skal innføres. Det synes også 

klart at et Loran-C system uten Eurofix vil være mindre interessant som et back-up system til eksisterende og 

eventuelle framtidige satellittnavigasjonssystemer. 

På denne bakgrunn vurderer Fiskeridepartementet mulighetene for å videreføre kontroll-senteret i Bø. En 

slik vurdering vil bli lagt fram for Stortinget i budsjettet for år 2000. 

Spørsmål 


Innlevert 26. mai 1999 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui. 

Besvart 3. juni 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

«Jeg regner med at en regjering med KrF- statsråder og -statsminister er opptatt av at enkeltpersoner som 

har gjort et feiltrinn, sonet og begynt på et nytt og bedre liv, skal få lov til å ta imot en jobb man har fått. 

Kan statsråden gripe inn og få til et positivt svar i denne saken, slik at det i alle fall kan utstedes et 

prøvetidsbasert adgangskort? 


Vedlegg 1. 

Brev fra Anne Karin Severinsen & Stein Nielsen, Bryggeveien 2A, 3120 Tønsberg til Anne Helen Rui, 

Justis- og Politidepartementet, Akersgt. 42, 0158 Os 

lo. 

Vedrørende: Oversendelse av bakgrunnsmateriale - Luftfartsverkets håndtering av Anne Karins sønn 

Ken. 


Vedlegg 2. 

Brev fra Stein Nielsen, Bryggeveien 2a, 3120 Tønsberg til SD v/Anne M. Viken, PB 8110, Dep. 0032 

Oslo. 

Vedrørende: Klage - adgangskort til Torp Lufthavn for Ken Johansen. 



Vedlegg 3. 

Brev fra Samferdselsdepartementet v/saksbehandler Anne M. Viken til Luftfartsverket. 

Vedrørende: Klage over Luftfartsverkets vedtak av 11.01.99 - adgangskort til Sandefjord Lufthavn, Torp. 

Referanse: 99/248 - 742.5. 


Vedlegg 4. 

Brev fra Anne Karin R. Severinsen til Samferdselsdepartementet v/saksbehandler Anne M. Viken. 

Vedrørende: Klage adgangskort til Sandefjord Lufthavn Torp. 

Datert: 16. mars 1999. 

Vedlegg 5. 

Brev fra Luftfartsverket, Hovedadministrasjon, saksbehandler Reidun Opsahl Sundby til Samferdselsdepartementet. 

Vedrørende: Klage - adgangskort til Sandefjord Lufthavn Torp Ken Johansen (14.12.71). 


Datert: 22. februar 1999. 

Vedlegg 6. 

Brev fra Ken Johansen, Haukemyrveien 19, 3135 Torød til førstekonsulent Jon Birger Berntsen, Luftfartsverkets 

Sikkerhets- og Beredskapsavdeling, Postboks 8124, Dep, 0032 Oslo.

Vedrørende: Følgeskriv - anke på Luftfartsverkets avslag på min søknad om adgangskort til Sandefjord 

Lufthavn, Torp. 

Referanse: 1/99/DDB/RSu. 

Datert: 26. januar 1999. 

Vedlegg 7. 

Brev fra Ken Johansen til Samferdselsdepartementet. 

Vedrørende: Anke - Luftfartsverkets avslag på min søknad om adgangskort nødvendig for utøvelse av 

yrke som stuer i Widerøes Flyveselskap A/S, Sandefjord Lufthavn, Torp. 


Vedlegg 8. 

Brev fra Samferdselsdepartementet v/saksbehandler Vigdis Krogset til Luftfartsverket. 

Vedrørende: Klage - adgangskort til Sandefjord Lufthavn, Torp - Ken Johansen. 

Referanse: 99/248. 


Vedlegg 9. 

Brev fra Luftfartsverket v/saksbehandler Reidun Opsahl Sundby til Samferdselsdepartementet. 

Vedrørende: Oversendelse av klage - adgangskort til Sandefjord Lufthavn, Torp - Ken Johansen 

(14.12.71). 



Vedlegg 10. 

Brev fra Luftfartsverket v/saksbehandler Reidun Opsahl Sundby til Sandefjord Lufthavn AS. 

Vedrørende: Søknad om adgangskort - Ken Johansen (14.12.71). 

Referanse: 1/99/DDB/RSu. 


Vedlegg 11. 

Brev fra Stein Nielsen, Bryggeveien 2a, 3120 Tønsberg til Luftfartsverkets Beredskap & Sikkerhetsavdeling. 

Vedrørende: Søknad om adgangskort til Sandefjord Lufthavn, Torp , i embeds medfør. 


Vedlegg 12. 

Politiattest utstedt fra Politimesteren i Tønsberg på Ken Johansen (Personnr. 41747). 

Datert: 31. desember 1998. 

Vedlegg 13. 

Brev fra Politimesteren i Tønsberg v/politiadjutant Marius O. Dietrichson. 

Vedrørende: Søknad om førerkort - innvilget. 


Vedlegg 14. 

Brev fra Knut Henriksen, Tønsberg politidistrikt til Politimesteren i Tønsberg. 

Vedrørende: Ken Johansen f. 14.12.71 - søknad om førerkort. 


Vedlegg 15. 

Brev fra Ken Johansen til Politimesteren i Tønsberg. 

Vedrørende: Søknad om å få tilbake sitt sertifikat. 

Datert: 23. desember 1998. 

Vedlegg 16. 

Brev fra Ken Johansens foresatte (Anne Karin Severinsen, Stein Nielsen, Elsa og Jan Johansen) til 

Politimesteren i Tønsberg. 

Vedrørende: Vedlegg til søknad fra Ken Johansen om bilsertifikat. 

Datert: 23. desember 1998.» 

Svar:

Generelt og uavhengig av denne saken vil jeg påpeke at Luftfartsverket benytter årlig betydelige ressurser 

og det investeres store beløp for å ivareta sik 

kerheten på lufthavnene. Et viktig element i sikkerhetskjeden er å forhindre at personer som kan sette 

luftfartens sikkerhet i fare, får adgang til fly- og lufthavnenes avsperrede områder. I henhold til forskrift av 

20. desember 1974 om strafferegistrering har Luftfartsverket hjemmel til å innhente politiattester i 

forbindelse med klarering av personer som gis adgang til sikkerhetssonene på lufthavnene. 1. juli 1998 ble 

det innført krav om fremleggelse av uttømmende politiattest, med dokumentert tilfredsstillende vandel, ved 

søknad om adgangskort til lufthavnene. Det er derfor viktig å kunne stille krav til vandel for en person som 

skal ha adgang til lufthavnenes avsperrede områder. Bruk av midlertidig adgangskort er begrenset til et 

absolutt minimum og har så langt aldri vært benyttet der man er kjent med at det kan stilles tvil om en 

persons vandel. 

Den nevnte sak er under behandling, og jeg kan derfor vanskelig kommentere den konkret nå. 


Innlevert 26. mai 1999 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 

Besvart 2. juni 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy. 

Spørsmål: 

«I grunnlaget for arbeidsledighetstrygd er det kun lønn som er med i beregning av arbeidsledighetstrygd. 

Lønnet morspermisjon blir trukket fra grunnlaget. Dette fører til at enkelte mødre kommer i en økonomisk 

svært vanskelig situasjon når de mister sitt arbeid etter endt permisjon. Vernepliktige får imidlertid 26 ukers 

minimumsgrunnlag. Fra et likestillingssynspunkt er det ikke rimelig at morspermisjon også blir med i 

grunnlaget, og vil dagens ordning føre til at menn vegrer seg for å ta permisjon?» 

Svar: 

Jeg viser til ditt brev av 26. mai 1999 om "grunnlaget" for å få rett til dagpenger under arbeidsløshet og 

om ikke "lønnet morspermisjon" bør kvalifisere for dagpenger på samme måte som arbeidsinntekt. Som en 

begrunnelse for forslaget er det vist til folketrygdlovens regler for personer som etter avtjent verneplikt i mer 

enn tre måneder kan få rett til dagpenger uten hensyn til om bla kravet til minsteinntekt er oppfylt. Jeg legger 

til grunn at det med begrepet "lønnet morspermisjon" siktes til fødsels- og adopsjonspenger etter 

folketrygdloven. 

Kvalifikasjonskravet for rett til dagpenger 

Opptjeningen av retten til dagpenger bygger på at vedkommende i det siste eller i gjennomsnitt de tre 

siste avsluttede kalenderår før søknadstidspunktet har fått utbetalt en viss minste arbeidsinntekt, jf 

folketrygdloven § 4-4 første ledd. Bakgrunnen for dette vilkåret er at vedkommende skal ha hatt en viss 

minste tilknytning til arbeidslivet for å ha rett til dagpenger. 

Fødselspenger inngår dermed ikke i kvalifikasjonskravet for å få dagpenger. For å få fødselspenger er det 

imidlertid også krav om tilknytning til arbeidslivet i en viss periode før fødselspenger kan innvilges. Dersom 

den tidligere tilknytningen til arbeidslivet er av tilstrekkelig omfang kan personer som blir arbeidsledige etter 

endt fødselspermisjon tilstås dagpenger. I disse tilfellene vil adgangen til å anvende gjennomsnittlig 

arbeidsinntekt fra en periode på tre år tilbake i tid dersom dette er det gunstigste for søkeren, komme vil 

anvendelse. En del av begrunnelsen for tre års regelen er nettopp at også personer med avbrudd fra 

arbeidslivet skal kunne få rett til dagpenger. 

Beregningsgrunnlaget for dagpenger

Størrelsen på dagpengene skal stå i forhold til vedkommendes tidligere inntekt. Det er inntekten i det siste 

avsluttede kalenderåret før søknadstidspunktet, eventuelt gjennomsnittsinntekten i de tre siste avsluttede 

kalenderår før søknadstidspunktet dersom dette er gunstigere for vedkommende, som legges til grunn for 

beregningen av størrelsen på dagpengene, jf folketrygdloven § 4-11. Fødsels og adopsjonspenger, 

sykepenger og dagpenger opptjent som arbeidstaker, tas også med i beregningsgrunnlaget i tillegg til 

arbeidsinntekt. Personer som på grunn av sin arbeidsinntekt kvalifiserer til å få dagpenger vil således få tatt 

eventuelle fødselspenger med i beregningen av hvor mye som skal ytes. 

Dagpenger etter avtjent verneplikt 

Folketrygdloven har gjort et unntak fra kvalifikasjonskravet for dem som i de siste tolv månedene før han 

eller hun søker om dagpenger har utført minst tre måneders militær eller siviltjeneste, jf folketrygdloven § 4- 

19. Dagpenger ytes imidlertid bare i 26 uker på dette grunnlaget og etter et normert grunnlag 

på 3 ganger grunnbeløpet (dvs. kr. 136 110,- med dagens grunnbeløp). 

Dette unntaket fra kravet om arbeidstilknytning skyldes at lovbestemt tjenesteplikt er en plikt den enkelte 

ikke kan unndra seg. Denne lovbestemte plikt fører til at personer er forhindret fra å ta inntektsgivende 

arbeid og på denne måten få rett til dagpenger. Nydimiterte soldater har generelt en lav alder i forhold til 

flertallet av arbeidsledige og ungdomsgruppen er generelt sett høyt prioritert fra arbeidsformidlingens side 

når det gjelder oppfølging og tilbud om tiltak. På denne bakgrunn og for å lette den enkelte vernepliktiges 

overgang til det sivile liv har en funnet det rimelig at det gis rett til dagpenger for denne gruppen personer. 

Unntaket for personer som har avtjent verneplikt har som det følger av redegjørelsen over en spesiell 

begrunnelse. Som nevnt over er imidlertid maksimal periode med dagpenger begrenset til 26 uker for denne 

gruppen. Den alminnelige maksimale lengde på en full stønadsperiode er til sammenligning på henholdsvis 

156 uker (for dem med arbeidsinntekt over 2,5 G) og 78 uker (for dem med arbeidsinntekt under 2,5 G). 

Dagens regelverk for rett til dagpenger er et forsikringsbasert system, der tidligere arbeidsinntekt er det 

avgjørende kriterium. Dette prinsippet fungerer etter min vurdering tilfredsstillende. Etter min vurdering bør 

en således være tilbakeholden med å innføre unntak fra dette prinsippet for enkeltstående grupper. Unntaket 

for personer som har avtjent verneplikt er spesielt og kan etter min vurdering ikke danne grunnlag for å gjøre 

unntak fra kvalifikasjonskravet for en helt annen gruppe. Dagens ordning med en mulighet for å gå tilbake i 

tid (de tre foregående kalenderår før ledigheten inntraff) gir en rimelig mulighet for personer som har hatt 

avbrudd fra arbeidslivet av ulike slag, slik som f.eks ved fødselspermisjon, til å opptjene rett til dagpenger. 


Innlevert 26. mai 1999 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 

Besvart 2. juni 1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

Spørsmål: 

«Er det kartlagt hvor betydelige man antar at dataproblemene rundt datoene 9.9.1999 og 29.2.2000 vil 

kunne bli, og har man eventuelt på basis av denne kartlegging vurdert behov for mulige tiltak parallelt med 

det arbeid som gjøres med dataproblemene rundt datoen 01.01.2000?» 

Begrunnelse: 

Jeg har registrert at Statsråden har et sentralt ansvar for Regjeringens/statlige myndigheters arbeid med 

problematikken rundt 01.01.2000. I forbindelse med dette arbeidet antar jeg at man har kommet inn på 

diskusjonen rundt datoene 9.9.99 og 29.2.2000. 

Jeg innehar personlig ingen betydelig ekspertise innen data, men har oppfattet at 9. september i år er 

problematisk for en del datasystemer da man skal håndtere svært mange 9-tall i forbindelse med denne 

datoen. 29.2.2000 skal være problematisk da dette er en skuddårsdato, og den første skuddårsdatoen på

2000-tallet. I forbindelse med de to nevnte datoer kan man både i media, på Internett og blant datakyndige 

registrere forskjellige meninger om omfanget av problemet. Noen hevder det kan dreie seg om datakollapser 

av små dimensjoner, mens andre igjen hevder at særlig skuddårsdatoen 29.02.2000 kan skape større 

problemer innen enkelte felt enn 01.01.2000. 

Jeg antar at Statsråden og Regjeringen sitter på en betydelig kompetanse når det gjelder dette feltet, og at 

man har foretatt vurderinger av problemets størrelse. 

Svar: 

År 2000-problematikken er en fellesbetegnelse for datoproblemer generelt som kan relateres til bruk av 

tosifrede datoformater. 

Det regjeringsoppnevnte prosjektet Aksjon 2000 utarbeidet høsten 1998 en brosjyre som bl.a. omtaler 

bakgrunnen for år 2000-problematikken, og hvor problemene kan finnes. Brosjyren gir også eksempler på 

datoer der slike problemer kan oppstå. 

Statistisk sett er de fleste datofeil som er funnet, knyttet til overgangen fra 1999 til 2000. Men en slik feil 

kan materialisere seg på et annet tidspunkt, for eksempel første gang et system slås av og på etter 1.1.2000, 

eller første gang systemet kjøres i en spesiell kombinasjon etter 1.1.2000. I enkelte systemer som er knyttet 

til datoer fremover i tid, for eksempel utløpsdatoer for kredittkort, har feilen allerede vist seg ved at enkelte 

bankkort ikke aksepteres. 

Regjeringen har også innhentet informasjon om enkelte andre datoer som er antatt å kunne være kritiske. 

Tilbakemeldingene fra både nasjonale og internasjonale dataeksperter hittil er at 9.9.1999 synes betydelig 

overdrevet som mulig kritisk dato. Ingen kan imidlertid utelukke at det ikke vil oppstå enkelte feil denne 

datoen. Det er derfor viktig å være oppmerksom på at 9.9.1999 er en dato det kan oppstå enkelte uforutsette 

begivenheter. 

Dette er også spesielt nevnt i Aksjon 2000s brosjyre der det heter at "datoen 9/9-99 kan tolkes som en 

kode og føre til at elektronikken utfører uønskede operasjoner". 

Også skuddårsdagen 29.2.2000 er omtalt i Aksjon 2000s brosjyre som en dato som kan forårsake problemer. 

Det er derfor mange som planlegger ekstra beredskap skuddårsdagen 29.2.2000. 

Jeg kan for øvrig opplyse at det i tillegg til ovennevnte datoer også finnes flere andre datoer, som kan 

være kritiske. 

Det knyttet seg bl.a. en viss interesse til den 9.4.1999 som er dag nummer 99 i år. Jeg har imidlertid ikke 

mottatt rapporter om at datoproblemer har forårsaket noe uvanlig denne dagen. 

Etter det jeg kjenner til har fiskeflåten grepet fatt i problemer knyttet til datoen 21.8.99, som er et problem 

innenfor eldre GPS navigasjonssystemer. 

Hvor store år 2000 problemene faktisk blir, avhenger i stor grad av hvor langt vi kommer i det 

forebyggende arbeidet, et arbeid som pågår kontinuerlig. Å forsøke å tallfeste størrelsen på problemene som 

vil oppstå ved bestemte datoer, er derfor svært komplisert og resultatene vil uansett bli meget usikre. 

Regjeringen prioriterer derfor fortsatt det skadeforebyggende arbeidet, slik jeg redegjorde for i Stortinget 

26. april i år. 


Innlevert 27. mai 1999 av stortingsrepresentant Bent Hegna. 

Besvart 1. juni 1999 av fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«Hva har departementet konkret foretatt seg for å følge opp Stortingets ønske om en forbedret og mer 

effektiv nettstruktur ?» 

Begrunnelse:

I innstilling fra energi- og miljøkomiteen -S nr. 9 (1998/99 viste komiteen til at "organiseringen av nettet 

er viktig for effektiviteten og en bedre regional utjevning av tariffene. Komiteen ber derfor Regjeringen 

aktivt følge opp arbeidet med etablering av regionale fellesnett, slik at flere nettselskap blir stimulert til å 

samarbeide om tariffering og den daglige driften av nettvirksomheten. Det kan i denne sammenheng være 

hensiktsmessig å vurdere en endring av dagens praksis med regulering av netteiere til regulering av 

sammenhengende regionale fellesnett." 

Svar: 

Når det gjelder arbeidet for å oppnå en forbedret og mer effektiv nettstruktur, har det etter fastsettingen av 

sentralnettets utstrekning i hovedsak vært fokus rettet mot etablering av regionale fellesnett. I praksis 

innebærer et regionalt fellesnett at flere eiere av tilgrensende regionalnett samarbeider om tariffering og den 

daglige nettvirksomheten. Samarbeidet kan være mer eller mindre omfattende. 

Etablering av regionale fellesnett avhenger av et konstruktivt samarbeid mellom regionalnettseiere som 

har tilgrensende nett. Departementet mener det er best at nettselskapene selv finner ut hvordan de vil 

organisere seg, innenfor det generelle regelverket. Behovet, muligheten og viljen varierer trolig, og 

nettselskapene må selv finne den mest hensiktsmessige organiseringen. Det er de som sitter med best 

kunnskap om de lokale forhold hvor de opererer. Departementet ser positivt på etableringen av regionale 

fellesnett, men ser ikke behov for å benytte spesielle virkemidler for å presse på etableringen. For øvrig vil 

etablering av større tarifferingsområder ha en positiv utjevnende virkning på overføringstariffene i de enkelte 

regionene. 

Det generelle regelverket kan stimulere netteiere til å danne regionale fellesnett. NVEs inntektsregulering 

ble innført i 1997 og består blant annet i å sette en ramme for inntekten til nettselskapene. Dersom 

selskapene ønsker en høyere avkastning må de redusere kostnader og effektivisere. Inntektsrammereguleringen 

sier ikke noe konkret om hvordan det enkelte nettselskap skal gå fram for å effektivisere. Det 

avgjøres av det enkelte selskap. Etablering av fellesnett kan være et gunstig tiltak i et arbeid for å redusere 

kostnadene. 

Det pågår et samarbeid mellom bransjen og NVE når det gjelder regelverket rundt etablering og drift av 

regionale fellesnett. Myndighetene har stilt seg positive til å vurdere endringer av gjeldene regelverk 

dersom bransjen ser behov for det. 


Innlevert 27. mai 1999 av stortingsrepresentant Sverre Myrli. 

Besvart 3. juni 1999 av samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

Spørsmål: 

«Hvor langt er arbeidet med planleggingen av Eidangertunnelen kommet og hvordan er samarbeidet 

mellom Jernbaneverket og lokale myndigheter om de ulike finansieringsoppleggene for planleggingsarbeidet 

som er skissert fra lokalt hold?» 

Begrunnelse: 

Ved behandlingen av Statsbudsjettet for inneværende år (jf. Budsjett-innst. S. nr. 13 (1998-99) sa en 

enstemmig samferdselskomité: 

"Komiteen forutsetter at det for 1999 er satt av tilstrekkelig med midler til planlegging av Eidangertunnelen". 

Fra lokalt hold er det vist vilje til å delta økonomisk i planleggingen av Eidangertunnelen. Det er viktig at 

Staten nå viser vilje til å finne løsninger slik at planleggen av dette viktige jernbaneprosjektet videreføres så 

raskt som mulig.

Svar: 

Det foreligger godkjent hovedplan for strekningen Farriseidet-Porsgrunn (Eidangertunnelen). Jernbaneverket 

skal etter planen starte detaljplanleggingen medio 1999. Grenlandskommunene Skien, Porsgrunn, 

Bamble og Siljan har i brev av 08.10.1998 fra ordføreren i Porsgrunn kommune tilbudt seg å bidra med 10 

mill kr til planleggingen av prosjektet. Samferdselsdepartementet har i brev av 25.05.1999 til Porsgrunn 

kommune, jf vedlagte kopi, åpnet for at Jernbaneverket i samråd med de lokale myndigheter kan søke å finne 

fram til en avtale for håndteringen av kommunenes økonomiske bidrag til den videre planleggingen av 

prosjektet. 


Samferdselsdepartementets brev av 25. mai 1999 til Porsgrunn kommune v/ordføreren. Saksbehandler: 

Bjørn H. Kavli. 

Vedrørende: Spleiselag på planmidler til Vestfoldbanen parsell 12, Farriseidet-Porsgrunn. 

Samferdselsdepartementets 

referanse: 98/2264. 

Spørsmål: 



Besvart 2. juni 1999 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«Reindriftsstyret har vedtatt ny inndeling for Hellemo reinbeitedistrikt som er lokalisert til kjerneområde 

for lulesamisk bosetting. Beitene er fordelt til nabodistriktene. På denne måten er reinbeiteressurser i det 

lulesamiske området fordelt til andre formål enn til støtte for den lokale samiske kulturen. Vil statsråden ta 

initiativ til en ny vurdering av saken, hvor beiteressursene i det lulesamiske område forvaltes slik at reindrift 

materielt inngår som en del av den lulesamisk kultur?» 

Svar: 

Det er Reindriftsstyret som etter reindriftsloven er tillagt myndighet til å dele inn reinbeiteområdene i 

reinbeitedistrikter, jf. § 2 annet ledd første punktum. Reindriftsstyret er et kollegialt organ som i henhold til 

reindriftsloven § 6 er oppnevnt av Sametinget og Landbruksdepartementet, og er sammensatt etter en 

vektlegging av blant annet geografisk fordeling, allsidige faglige forutsetninger og samfunnserfaring. Blant 

medlemmene skal det være aktive utøvere av reindrift i reinbeiteområde. 

Spørsmålet om ny distriktsinndeling for Nordland reinbeiteområde har vært gjenstand for utredning. Et 

forslag har vært på høring og områdestyret for Nordland reinbeiteområde har avgitt innstilling. Reindriftsstyret 

har, etter det jeg har fått opplyst, vedtatt 

ny distriktsinndeling for Nordland reinbeiteområde 27. april 1999. Møtebok er foreløpig ikke endelig 

godkjent, men jeg vil sørge for at utskrift av godkjent møtebok sendes stortingsrepresentant Ivar Kristiansen 

så snart den foreligger. 

På denne bakgrunn finner jeg det ikke riktig med konkrete initiativ fra min side med sikte på nye vurderinger 

av de spørsmål som denne saken har reist og som Reindriftsstyret har tatt stilling til. 

Gjenpart av dette brev er sammen med kopi av brev fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen av 27. mai 

1999 sendt Reindriftsstyrets leder og Reindriftsforvaltningen til orientering.

Spørsmål: 



Besvart 3. juni 1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy. 

«Økonomiske ytelser knyttet til A-etatens tiltak er ulike. Overgang fra en tiltakstype til en annen kan 

derfor gi utslag både på ytelsenes størrelse og utbetalingsform. Tiltakene skal bidra til å få personer over fra 

en stønads- til en lønnsmottakerrolle Å få lønn og betale skatt gir signal om å bli tatt på alvor. 

Vil statsråden vurdere å foreslå endringer slik at ytelser i alle tiltak i prinsippet skal betales med lønn?» 

Svar: 

Arbeidsmarkedstiltakene har ulike formål og ulikt innhold. Noen tiltak sikter mot å gi utprøving og 

avklaring, eksempelvis Arbeidsforberedende trening. Andre tiltak gir opplæring og kvalifisering som 

arbeidsmarkedskurs (AMO) og praksisplasser. Praksisplasser er særlig rettet mot ungdom, innvandrere og 

andre nykommere på arbeidsmarkedet. Den primære målsettingen med tiltaket er å motivere for videre 

utdanning, gi kunnskap om norsk arbeidsliv og trening i norsk i forbindelse med språkopplæring. 

Yrkeshemmede arbeidssøkere kan dessuten, på nærmere bestemte vilkår, delta i ordinære utdanningstilbud. 

En del tiltak sikter mot å opprettholde arbeidsevnen og gi arbeidstrening, eksempelvis KAJA og 

sysselsettingstiltak for yrkeshemmede i offentlig sektor. 

Støtte til livsopphold varierer for de ulike tiltakene blant annet etter hvilket formål og innhold tiltaket har. 

På tiltak som sikter mot å gi avklaring, opplæring og kvalifisering, har deltakerne kursstønad, individuelle 

dagpenger eller attføringspenger. Personer som deltar på slike tiltak er i en form for opplæring og således 

ikke i arbeid. Jeg finner det ikke rimelig å gi dem godtgjøring i form av lønn. 

På tiltak som gir arbeidstrening og innholdsmessig ligger nært opp til arbeid, ytes det lønn. 

Generelt er målsettingen med arbeidsmarkedstiltakene å bedre arbeidsledige og yrkeshemmede arbeidssøkeres 

muligheter på arbeidsmarkedet, ev motivere for videre utdanning. For å oppnå best mulig 

effekt av tiltakene, foretar arbeidsmarkedsetaten ofte kjeding av tiltak. Deltakerne kan da gå fra tiltak med 

kursstønad/trygdeytelser til mer arbeidsrettede tiltak hvor de mottar lønn. Å avansere fra tiltak med stønad 

til tiltak med lønn, er i seg selv motiverende for deltakerne og bidrar til å øke effekten av tiltakene samlet 

sett. 

Som jeg også nevnte i mitt brev av 27. mai 1999 i forbindelse med tiltak for sosialt yrkeshemmet ungdom, 

foretar Arbeidsdirektoratet for tiden en gjennomgang av tiltaksstrukturen med sikte på forenkling. 

Jeg vil imidlertid føye til at etter min mening er dagens system med ulike ytelser etter hvilket formål og 

innhold tiltakene har, hensiktsmessig med sikte på å motivere arbeidsledige og yrkeshemmede til oppkvalifisering 

som vil gi dem større muligheter til å få ordinært arbeid. Jeg er ikke innstilt på å endre dette 

prinsippet. 


Innlevert 28. mai 1999 av stortingsrepresentant Signe Øye. 

Besvart 3. juni 1999 av justisminister Odd Einar Dørum. 

Spørsmål: 

«Flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge ønsker å komme i arbeid snarest mulig. Også de som 

bor i asylmottak. Det meldes stadig om problemer med å få arbeidstillatelse og at det tar veldig lang tid.

Hva mange måneder tar det gjennomsnittlig før arbeidstillatelse er i orden, og hvor ligger problemene 

med å gi både asylsøkere og innvandrere raskere tilgang til arbeid?» 

Svar: 

Asylsøkere kan i dag etter anmodning gis midlertidig arbeidstillatelse når de har oppholdt seg her i mer 

enn fire måneder etter at søknad om asyl ble fremsatt, forutsatt at de har et konkret arbeidstilbud og at det 

ikke er tvil om identiteten. Utlendingsdirektoratet har vedtaksmyndighet. 

Departementet har foreslått en regelendring på dette området. Forslaget har vært ute på høring, og en 

forskriftsendring vil bli gjennomført i løpet av kort tid. 

Endringen går ut på at midlertidig arbeidstillatelse skal gis med det samme det er tatt asylavhør av søker. 

Det vil ikke lenger være nødvendig med et konkret arbeidstilbud. Vilkåret om at det ikke må være tvil om 

søkerens identitet videreføres. Det er foreslått at også politiet kan gi tillatelse. Dette krever imidlertid en 

lovendring som vil bli lagt fram for Stortinget senere, sammen med andre endringer i utlendingsloven. 

Hovedbegrunnelsen for forslagene er at det vil bedre livssituasjonen for beboere i mottak. 

For de tilfellene hvor asyl er avslått, men vedtaket for tiden ikke effektueres kan asylsøkeren få midlertidig 

arbeidstillatelse etter anmodning inntil vedtaket iverksettes. Dette er en bestemmelse som videreføres i 

henhold til tidligere regelverk. 

Hvis en asylsøker innvilges asyl eller opphold på humanitært grunnlag innvilges vedkommende automatisk 

en generell arbeidstillatelse. Det er således ikke nødvendig med et konkret arbeidstilbud eller egen 

søknad. 

Saksbehandlingstiden for søknad om midlertidig arbeidstillatelse er for tiden tre til fire uker fra søknad er 

mottatt i Utlendingsdirektoratet til vedtak er fattet. 


Innlevert 28. mai 1999 av stortingsrepresentant Morten Olsen. 

Besvart 3. juni 1999 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

Spørsmål: 

«Halden kommune er avhengig av at statsrådens løfter om å samle HiØs aktiviteter på Remmen, gjennomføres 

raskt. Vil statsråden, i tråd med det som tidligere er lovet, sørge for at startbevilgning til prosjektet 

legges inn i budsjett 2000?» 

Svar: 

Byggeprosjektet for Høgskolen i Østfold på Remmen i Halden omfatter nybygg på 12 300 m2 og ombygging 

av 13 700 m2. 

I løpet av 2. halvår 1998 gjennomførte Statsbygg en begrenset arkitektkonkurranse for en samlokalisering 

av høgskolen på Remmen. Juryen besluttet å legge utkastet "Rygg på land, 4 i spann" til grunn for videre 

planlegging og gjennomføring av prosjektet. Prosjektets kostnadsramme, som var på 272 mill kroner, 

revideres nå på grunnlag av vinnerutkastet. 

Jeg er klar over at byggeprosjektet på Remmen vil ha betydning for arealdisponeringen for Halden 

kommune og Østfold fylkeskommune. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om eventuell bevilgning 

i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for år 2000.

Spørsmål: 

Dokument nr. 15:3 




Innlevert 14. oktober 1998 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 21. oktober 1998 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland. 

«I en interpellasjon debattert i Stortinget 25.11.1997 ba Stortinget om at Regjeringen utarbeidet en 

handlingsplan mot tvangsekteskap. I denne debatten skilte barneog familieministeren klart mellom 

tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Nyere kunnskap viser at dette skille kan være noe kunstig. Når vil 

handlingsplanen mot tvangsekteskap være ferdig og hvilken holdning har statsråden til arrangerte ekteskap?» 

Begrunnelse: 

På bakgrunn av Hege Storhaugs bok «Hellig Tvang» og en sak i mediene hvor det ble hevdet at såkalt 

arrangert ekteskap hadde ført til drap, er det viktig å diskutere gråsone-problematikken mellom 

tvangsekteskap og graden av tvang i arrangerte ekteskap. 

Ser vi tilbake på vår egen kvinnehistories kamp for retten til å være noe mer enn husmor og mor, ser vi 

fellestrekk med den tradisjon som videreføres av en rekke av våre nye landsmenn. Arrangerte ekteskap kan 

være et praktisk utslag av et kvinne- og mannsundertrykkende og diskriminerende menneskesyn, og som ofte 

kan gjennomføres med indirekte eller direkte psykisk og sosial tvang. Ved å si nei til et arrangert ekteskap 

vet de unge at sjansene er store for dramatiske konflikter og utstøting fra familien. Det er derfor viktig å 

signalisere hvilke holdninger en har til arrangerte ekteskap kontra kjærlighetsekteskap. 

Svar: 

På bakgrunn av at Stortinget ba om en handlingsplan mot tvangsekteskap er det etablert en interdepartemental 

arbeidsgruppe, ledet av Barne- og familiedepartementet. Som første ledd i arbeidet med 

handlingsplan mot tvangsekteskap ble det i april i år avholdt et seminar med grupper og personer som møter 

problemet på ulike måter enten som ungdom, offentlig ansatt eller som en del av det frivillige organisasjonsliv. 

Rapporten om arrangerte ekteskap og tvangsekteskap som Kompetansesenter for likestilling har 

utført på oppdrag fra departementet ble presentert her. (Anja Bredal, april 1998.) 

Seminaret ga oss bedre kunnskap om faktiske forhold knyttet til religion og kultur, og ikke minst fikk vi 

gjennom dette arbeidet kontakt med personer og miljøer som arbeider med dette problemområdet. I den 

videre prosessen med handlingsplanen har vi fulgt opp kontakten med disse miljøene for utdyping av 

hvordan de oppfatter problemene og hva som bør gjøres på kort og lengre sikt. 

Stortingets debatt med bakgrunn i interpellasjonen på dette temaet valgte å skille mellom tvangsekteskap 

og arrangerte ekteskap. Min innfallsvinkel til spørsmålet er at arrangerte ekteskap har vært og er en vanlig 

måte å inngå ekteskap i store deler av verden, mens tvangsekteskap er forbudt i de fleste land. I 

stortingsdebatten ble det også lagt vekt på at dette er et problemområde som krever dialog og samarbeid med 

ulike innvandrergrupper gjennom informasjon og samarbeidstiltak. Dette er et problem hverken 

storsamfunnet eller innvandrergrupper kan løse alene, det krever dialog og samarbeid.

Under arbeidet med handlingsplanen har møtet med ulike innvandrermiljøer vist at for å få en reell dialog 

om temaet er det viktig å skille mellom begrepene tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. I debatten som har 

vært ført i media har disse begrepene tidvis blitt benyttet som synonymer. 

I handlingsplanen vil arrangert ekteskap bli definert som ekteskap inngått på bakgrunn av at foreldre/familie 

har funnet en ekteskapskandidat som sønn/datter har stått fritt til å akseptere eller ikke. Begrepet 

henspeiler på hvem om utpeker ektefelle, hvordan denne utpekingen skjer og på hvilket grunnlag. 

Med tvangsekteskap menes ekteskap inngått ved at foreldre/familie finner en ekteskapskandidat som 

sønn/datter tvinges til å inngå ekteskap med, enten ved vold, direkte eller indirekte trusler om vold eller 

andre alvorlige konsekvenser. Handlingsplanen vil opprettholde dette skillet, samtidig er jeg klar over at det 

finnes en gråsone som vi må forholde oss til. 

Ifølge Anja Bredals forskningsrapport om arrangerte ekteskap og tvangsekteskap synes mange ungdommer 

med innvandrerbakgrunn at arrangerte ekteskap er en god ordning gjennom at foreldre finner ekteskapskandidater 

til dem forutsatt at de selv føler de kan ha det avgjørende ordet. 

Det kan synes som om mange ungdommer med innvandrerbakgrunn har en slik betinget positiv holdning 

til arrangerte ekteskap. De ser for seg et ekteskap der de får foreldrenes hjelp til å finne en ektefelle - at de 

voksne bruker sine kontakter og innsikt til å finne kandidater de unge kan velge mellom. Den endelige 

avgjørelsen skal ligge til de unge ved at de kan si nei. Dette innebærer ikke et individuelt valg, men det 

handler om å ha mest mulig kontroll over beslutningen. 

I den nylig publiserte boka «Hellig tvang» hører vi historier fra ungdom som opplever arrangerte ekteskap 

under tvang. Denne boka framstiller ikke et representativt utvalg av muslimsk ungdom i Norge, men 

med rette problematiseres skillet mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. 

Jeg er klar over gråsoneproblemene her, og at det som fra familiens side oppleves som valgfritt, fra 

ungdommens side kan oppleves som tvang. Samtidig har vi erfart gjennom arbeidet med handlingsplanen og 

fra Bredals forskningsrapport at mange ungdommer med innvandrerbakgrunn ser behovet og nytten av et 

slikt skille. 

Inngåelse av ekteskap anses i de fleste kulturer å være en privat sak enten mellom de to parter eller 

mellom to familier. Ekteskap ligger innenfor en privat sfære der storsamfunnet vegrer seg for å bry seg. 

Nettopp i det private rundt inngåelse av ekteskap og spesielt rundt tvangsekteskap ligger en stor utfordring 

både for storsamfunnet, men også for enkeltindivider. 

Utfordringene er mange for å få utryddet tvangsekteskap, men det norske samfunn alene vil ikke kunne 

klare det. Kanskje den største og viktigste utfordringen ligger i å skape en konstruktiv dialog mellom det 

norske samfunn og innvandrere. 

Uten å gå inn på handlingsplanen innhold, vil jeg peke på at dette problemfeltet er kjent i andre europeiske 

land uten at andre land har utarbeidet handlingsplaner eller tilsvarende strategier for å påvirke en 

utvikling. Stortinget har her tatt et viktig initiativ gjennom å be om en handlingsplan. Regjeringen vil 

presentere planen før jul, i samsvar med forutsetningen. 


Innlevert 16. oktober 1998 av stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. 

Besvart 23. oktober 1998 av forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

Spørsmål: 

«Viser til statsrådens svar på mitt spørsmål den 3.6.då. I etterkant er det fremkommet sterke signaler om 

at personellmangel ikke er årssaken til beredskapskuttet ved 333 SKV på Andøya. Statsråden svarte at 

situasjon kan avklares innen rimelig tid, og at beredskapen vil være på plass «også innen rimelig tid». Når tar 

statsråden sikte på å få beredskapen på plass, og har departementet planer som kan true Orion-skvadronens 

fremtid eller planer om reduksjon i antall Orionfly?»

Svar: 

Da beslutningen om å frafalle beredskapskravet ble tatt, sto 333 skvadronen på Andøya foran en omfattende 

oppgradering av P-3C Orionflyene. Samtidig var det planlagt at mannskapene skulle starte påkrevet 

etterutdanning på de oppgraderte flyene. Opprettholdelse av beredskapen ville ha ført til at denne spesielle 

arbeidsbelastningen hadde blitt fordelt på en sterkt redusert bemanning, samt færre fly. Beredskap medfører 

at berørt personell tilkommer økonomisk kompensasjon samtidig som også arbeidstidsregnskapet belastes. 

Med redusert bemanning ville det ikke vært mulig å innrømme kompensasjon i form av fritid og samtidig 

opprettholde ordinær tjeneste på et forsvarlig nivå. Tatt i betraktning operative forhold og behovet for 

oppdatering og egentrening av personellet, ble gjenkjøp av arbeidstid vurdert som lite kostnadseffektiv 

utnyttelse av Forsvarets ressurser. 

Situasjonen ved 333 skvadronen er nå noe forandret i forhold til hva den var da forsvarssjefen fant det 

nødvendig å frafalle beredskapskravet. Skvadronen har fortsatt to P-3C i USA for teknisk oppgradering, men 

på grunn av forsinkelser i programmet er etterutdanningen utsatt. Mannskapssituasjonen ved skvadronen er 

noe forbedret, men det er fortsatt mangel på enkelte kategorier personell. Etter bortfallet av kravet til 

beredskap benytter 333 skvadronen nå anledningen til generell kompetanseheving innen skvadronen. 

Personellsituasjonen vil igjen bli anstrengt neste år, når etterutdanningen på de oppgraderte Orionflyene etter 

de foreliggende planer skal starte i februar. 

Slik jeg redegjorde for i den ordinære spørretimen 3. juni 1998, gjennomføres det nå en vurdering i 

Forsvaret av beredskapen på Andøya med tanke på 1999. Behov for hurtig utrykning og hensynet til sikkerhet 

for Forsvarets personell, vil stå sentralt i vurderingene, sammen med Hovedredningssentralenes 

vurdering av redningsberedskapens verdi. Personellsituasjonen ved 333 skvadronen på kort og på midlere 

sikt vil bli utredet. Disse vurderingene forventes avsluttet i løpet av november 1998 og vil legges til grunn 

for en beslutning om beredskapskravet ved 333 skvadronen skal gjeninnføres på samme måte som tidligere. 

Jeg vil igjen understreke at jeg er opptatt av sikkerheten i havområdene utenfor Nord-Norge. Konsekvensene 

av at det formelle beredskapskravet har falt bort er ikke at 333 skvadronen ikke kan bistå en redningsaksjon, 

men at reaksjonstiden kan bli forlenget. 

Det foregår i dag ingen utredninger, verken i departementet eller i Forsvarets militære organisasjon med 

sikte på å vurdere flytting av 333 skvadronen fra Andøya flystasjon til annen flystasjon i Norge. Som omtalt 

i St prp nr 45 (1997-98), Om visse organisasjonsendringer mv i Forsvaret, vil flystasjonenes fredsdrift 

konsentreres til Rygge, Ørland, Bodø og Bardufoss hovedflystasjoner, samt til flystasjonene Gardermoen og 

Andøya. Andøya flystasjon har ansvar for understøttelse av maritime overvåkningsfly; 333 skvadronen. I 

Forsvarets krigsstruktur vil Andøya flystasjon etableres som en deployeringsbase med ansvar for å ivareta 

vertslandsstøtte til forsterkningsstyrker i henhold til inngåtte avtaler. 

333 skvadronen disponerer i dag to P-3N Orion i tillegg til fire P-3C Orion overvåkingsfly. Slik det er 

redegjort for i St prp nr 1 (1998-99), vil det bli vurdert å fase ut de to førstnevnte flyene. Vurderingene vil bli 

gjennomført i sammenheng med pågående oppdatering og vedlikholdsprogram for P-3C i perioden 2000- 

2003. I forbindelse med den generelle omstillingen i Forsvaret er jeg videre kjent med at det pågår 

utredninger vedrørende organiseringen av Andøya flystasjon. Utredningene skal omfatte både intern 

organisasjonsutvikling med sikte på kostnadseffektiv og rasjonell drift av flystasjonen, samt eventuell 

flytting av de støttefunksjonene som i dag er lokalisert til Skarsteinsdalen, inn på selve flystasjonen. Disse 

fagmilitære utredningene er forutsatt å munne ut i anbefalinger til Forsvarsdepartementet. Eventuelle 

organisasjonsmessige endringer vil bli lagt frem for Stortinget på ordinær måte. 

Spørsmål: 


Innlevert 16. oktober 1998 av stortingsrepresentant Rita Tveiten. 

Besvart 23. oktober 1998 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland.

«I FN sin barnekonvensjon (art 12) er det vektlagt at barn skal få seia si meining og at det skal takast tilbørleg 

omsyn til den. I saka om «Knut» som me kjenner frå media, er det ikkje oppnemd eigen talsperson for 

barnet. Vedtak er fatta stikk mot barnet sitt ønske. Knut sin nærmaste omsorgsperson er ikkje rekna som part 

i saka, trass i mange år omsorgsansvar. Korleis kan barneog familieministeren sikra at barnet sin rett og 

rettstryggleik går føre dei vaksne sine rettar?» 

Svar: 

Med utgangspunkt i den mykje omtala «Knut-saka» stiller Rita Tveiten spørsmål om korleis eg som 

barneog familieminister kan sikra at barnet sin rett og rettstryggleik går føre dei vaksne sine rettar. Det er 

mellom anna vist til at «Knut» ikkje har fått oppnemnd talsperson og at hans nærmaste omsorgsperson ikkje 

er rekna som part i saka. 

Eg vil først gjera merksam på at eg som barneog familieminister ikkje kan gripa inn i enkeltsaker. Eg vil 

difor drøfta spørsmålet frå representanten Tveiten på generelt grunnlag. Etter barnevernlova av 1992 blir 

avgjerder om mellom anna omsorgsovertaking tatt av fylkesnemndene for sosiale saker. Fylkesnemndene 

sine avgjersler kan berre overprøvast og eventuelt gjerast om av domstolane. 

Eitt av føremåla med barnevernlova frå 1992 var nettopp å styrka rettstryggleiken både for born og 

foreldre i barnevernsaker. For å sikra rettstryggleik i sakshandsaminga blei det oppretta fylkesnemnder. 

Fylkesnemndene er statlege, uavhengige organ som i hovudsak følgjer dei same sakshandsamingsreglar og 

prinsipp som gjeld for domstolane. Vedtak i fylkesnemnda vert fatta etter eit forhandlingsmøte der saka vert 

grundig klargjort over gjennom mellom anna parts-, vitne og sakkunnige forklaringar. I den einskilde sak er 

fylkesnemnda samansett av 5 medlemmer; ein jurist, to sakkunnige og to lege medlemmer. 

Etter lova er utgangspunktet at born skal veksa opp hos dei biologiske foreldra sine. Derfor er vilkåra for 

å treffa vedtak om omsorgsovertaking strenge. At vilkåra er strenge er like mykje av omsyn til barnet som til 

foreldra. Eg trur ikkje det er usemje om at det er best for born å vekse opp ljå foreldra sine når desse kan gi 

barnet ein forsvarleg omsorgssituasjon. 

Ved vurderinga av tiltak etter lova, skal det leggjast «avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for 

barnet». Prinsippet om omsynet til barnet sitt beste er nedfelt i barnevernlova § 4-1 og inneber mellom anna 

at ved motstrid mellom barnet og foreldra sine behov skal omsynet til barnet være overordna omsynet til 

foreldra. 

Etter lova skal born som har fylt 12 år alltid få seia meininga si før det blir tatt avgjerd om mellom anna 

flytting og omsorgsovertaking. Born under 12 år skal informerast og takast med på råd når barnet si 

utvikling, modning og sakas art tilseier det. Når lova ikkje stiller absolutte krav om at born uansett alder skal 

seia meininga si i barnevernsaker, har dette mellom anna samanheng med at born i slike saker ofte vert utsett 

for eit stort press frå ulike vaksenpersonar som alle ønskjer det beste for barnet. Det kan vera ei stor 

påkjenning for born å måtte ha ei mening i så tilspissa situasjonar som det her ofte er tale om. 

Ein måte å la barnet få seia meininga si på er å oppnemna talsperson for barnet. Etter lova er det opp til 

fylkesnemnda si leiar i den einskilde sak å avgjera om det skal oppnemnast talsperson for barnet. Talspersonen 

skal ikkje vera ein sakkunnig, men ein person som har erfaring frå arbeid med born. Talspersonen 

skal etter samtale med barnet, framstilla saka frå barnet sin synsvinkel og gje sin sjølvstendige vurdering av 

saka overfor fylkesnemnda. Det er også andre måtar å få fram barnet si meining i ei slik sak, mellom anna 

ved at det var oppnemnd sakkunnige eller at barneverntenesta sakshandsamar eller eit eller fleire av 

fylkesnemnda sine medlemmer snakkar med barnet. Barnet sin alder, modning og tilhøva i saka elles vil ofte 

vera avgjerande for kva løysing som vert valgt i den einskilde saka. Etter lova skal det leggjast vekt på barnet 

si meining. At barnet si meining skal tilleggjast vekt, tyder likevel ikkje at ho alltid skal tilleggjast 

avgjerande vekt. Som nemnt ovafor skal det leggjast avgjerande vekt på kva som etter ei totalvurdering er til 

barnet sitt beste. Det er ikkje alltid slik at born er i stand til å vite sitt eige beste. Det er heller ikkje alltid slik 

at det barnet seier i ein pressa situasjon er uttrykk for det barnet faktisk ønskjer. Det barnet seier er ofte prega 

av det som er meininga til dei dei lever saman med. 

Partar i barnevernsaker er foreldra til barnet og barneverntenesta. Born kan utøve sjølvstendige partsretter 

når dei er over 15 år. Fosterforeldre eller andre slektningar har i hovudsak ikkje partsrettar. Dette inneber 

likevel ikkje at ikkje andre enn foreldra og barneverntenesta får uttale seg i saka. Fosterforeldre, nære 

slektningar og andre som kjenner tilhøva for barnet får ofte uttale seg som vitner før det blir tatt avgjerd. I

saker som gjeld oppheving av vedtak om omsorgsovertaking har fosterforeldre etter lova ein rett til å uttale 

seg. 

Etter mi meining er barn sin rettstryggleik godt ivaretatt i barnevernlova. Det betyr ikkje at det ikkje er 

rom for forbetringar. Eg trur likevel at ein bør vera varsom med å trekka generelle konklusjonar på grunnlag 

av enkeltsaker. Ei slik sak har dessutan som regel fleire sider enn dei som kjem til uttrykk gjennom media. 

Store delar av barnevernlova, herunder talspersonordninga, er for tida gjenstand for ei omfattanda 

evaluering. Om evalueringa syner at det er behov for endringar, vil eg sjølvsagt ta initiativ til dette. 

Spørsmål: 


Innlevert 16. oktober 1998 av stortingsrepresentant Ola Røtvei. 

Besvart 22. oktober 1998 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«I St. prp. nr. 1 98-99 budsjettet for samferdselsdepartementet blir det vist til at investeringer i utstyr 

tilrettelagt for å evakuere fartøy uten at personer havner i sjøen, kan være et tiltak som vil øke sikkerheten i 

ferjeflåten. Det blir videre vist til at dette også vil gi reduserte driftskostnader. Hvilke driftskostnader er dette 

og hvor store er de beregnede innsparingene?» 

Svar: 

I kjølvannet av de større oversjøiske skipsulykkene har det i regi av Sjøfartsdirektoratet og Vegdirektoratet 

vært arbeidet med å legge grunnlaget for en oppgradering av sikkerheten på den innenriks ferjeflåten. 

Det vises her bl.a. til Redningsmiddelutvalgets sluttrapport fra årsskiftet 95/96 og den pågående 

Risikoanalysen hvor resultatet forutsettes framlagt innen utgangen av inneværende år. 

Avhengig av oppgraderingen som måtte bli gjennomført, kan kostnadene for ferjeflåten bli høye. Det vil 

derfor være et mål å realisere effektiviseringsgevinster som følger av oppgraderingene. 

Som det fremgår av St.prp. nr. 1 er det lagt til grunn en prioritering av investeringsmidler til ferjeflåten 

slik at utstyr som hindrer passasjerer i å havne i sjøen kan være montert innen utgangen av 2001. 

Vegdirektoratet anslår kostnader for utstyret til tørrskodd evakuering for riksvegferjene totalt sett til ca. 300 

mill. kr. 

Besetningens størrelse på riksvegferjene bestemmes ut fra sikkerhetsmessige vurderinger. I den sammenhengen 

er evalueringstida for fartøyene sentral. 

Ved en tilrettelagt sikkerhetsmessig oppgradering av ferjeflåten vil arbeidskraftsbehovet for evakuering 

av fartøyene kunne bli redusert. Dette gjør at antallet besetningsmedlemmer på den enkelte ferje vil kunne 

revurderes. Arbeidet med vurdering av sikkerhetsbemanningen er igangsatt uten at en i dag kan si noe 

konkret til beløpsstørrelsen av reduserte driftskostnader. Basert på forslag gitt i Redningsmiddelutvalgets 

innstilling kan jeg opplyse at det der er anslått en årlig reduksjon av driftskostnader i størrelsesorden 40 mill. 

kr. Dette svarer til knapt 3% av riksvegferjedriftens totale driftskostnader (eks. kapitalkostnader). 

Driftkostnader for riksvegferjedriften 1998 er budsjettert til 1 400 mill. kr. 


Innlevert 16. oktober 1998 av stortingsrepresentant Jon Olav Alstad. 

Besvart 26. oktober 1998 av kulturminister Anne Enger Lahnstein.

Spørsmål: 

«Hvilke planer og tidsperspektiver har kulturministeren for å øke andelen tekstede programmer i NRK og 

i de kommersielle fjernsynskanalene slik at hørselshemmede bedre får delta i den samfunnsdebatten som 

fjernsynet formidler?» 

Begrunnelse: 

Det er lenge blitt arbeidet med å utvikle et system for automatisk teksting av direktesendte programmer. 

Det er usikkerhet knyttet til muligheten og framdriften for dette prosjektet. I England har BBC utviklet et 

effektivt system som sørger for ca. 80% teksting, samt et lovpålagt minstekrav til de kommersielle kanalene 

om teksting av programmer. Når dette berører omtrent 400 000 mennesker, og fjernsynet er en viktig 

formidler av den løpende samfunnsdebatten, er det en demokratisk utfordring å la alle ta del i det som 

formidles av våre fjernsynskanaler. På denne bakgrunn er det viktig og mulig å etablere rutiner for teksting i 

våre fjernsynskanaler i løpet av kort tid, uavhengig av teknologisk utvikling. 

Svar: 

I Voksenåsen-erklæringen ble det bl.a. uttalt at: 

«En sentrumsregjering vil arbeide for å styrke de funksjonshemmedes kår og rettigheter. Funksjonshemmede 

må få mulighet til deltakelse i samfunnet på linje med andre, basert på den enkeltes forutsetninger.» 

Jeg mener det er behov for mer teksting av programmer for hørselshemmede i NRK og TV 2 enn det er i 

dag. Dette gjelder først og fremst i direktesendte nyhets- og aktualitetsprogrammer. I NRKs sendinger er i 

dag ca 80 pst. av sendingene tekstet. Teksting av slike programmer i fjernsyn er viktig for at 

hørselshemmede skal kunne ta del i aktuelle begivenheter og den løpende samfunnsdebatten på like vilkår 

med den øvrige del av befolkningen. Selskaper som har allmennkringkastingsforpliktelser har et særskilt 

ansvar for å tilby teksting av program for hørselshemmede. 

NRK og SINTEF har under utvikling et system for teksting av direktesendte programmer. Når dette 

systemet er operativt, vil de fleste program kunne bli tekstet. Dette vil gi et vesentlig bedre tekstetilbud til 

hørselshemmede enn i dag. I tråd med intensjonene i Voksenåsen-erklæringen vil Regjeringen legge fram 

forslag om at det stilles midler til rådighet gjennom Handlingsplanen for funksjonshemmede slik at det nye 

tekstesystemet kan gjøres operativt så snart som mulig. Jeg viser i den forbindelse til St meld nr 8 (1998-99), 

Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001, der det bl.a. heter at: 

«Fjernsynet si rolle som informasjonskanal, kanal for offentleg debatt, opplæring og underhaldning, blir 

stadig viktigare. Mangel på teksting av nyheits-, aktualitets- og debattprogram og andre norske program fører 

til at mange høyrselshemma har store vanskar med å fange opp det som blir formidla i slike program. 

Som allmennkringkastarar har NRK og TV 2 eit ansvar for å ha eit tilfredsstillande teksttilbod for 

høyrselshemma. Innføring av digital fjernsynsteknologi gir nye opningar for å utvikla betre og meir omfattande 

tilbod til funksjonshemma. I samarbeid med dei høyrselshemma sine organisasjonar har NRK sett i 

gang to utviklingsprogram med sikte på å utvikle tekste- og tolketenester for tunghøyrde og døve.» 

Vedrørende teksteprosjektet i NRK uttaler Regjeringen i punkt 3.3.2.2: 

«Dette er eit samarbeidsprosjekt mellom høyrselshemma sine organisasjonar, NRK og SINTEF. 

Prosjektet, som skal avsluttast i løpet av år 2000, vil kunne gjere det mogeleg for døve og tunghøyrte å få 

teksting av direktesende program via Tekst-TV. Fjernsynsprogramma blir teksta direkte ved hjelp av 

taleregistrator.» 

Når det gjelder teksting i TV 2, viser jeg til mitt svar i spørretimen 18. februar i år der jeg bl.a. uttalte at: 

«TV 2 opplyser på forespørsel at de tekster 50 % av samlet sendetid pr. år. Alle utenlandske produksjoner er 

tekstet. Egne produksjoner og annet innkjøpt norsk materiale er ikke blitt tekstet til nå. Det pågår imidlertid et 

utredningsarbeid om teksting i TV 2. TV 2 opplyser at en del nyhetssendinger og aktualitetsprogrammer kan bli 

tekstet i løpet av første halvdel av 1999. 

Jeg er ikke fornøyd med den lave andelen av tekstede programmer i TV 2 som vi har sett til nå, men jeg tolker 

TV 2 slik at dette nå vil bli prioritert. Jeg forutsetter derfor at kanalen tekster flere programmer for 

hørselshemmede i resten av konsesjonsperioden.»

Teksting for hørselshemmede er ett av flere forhold som departementet har tatt opp med TV 2 i forbindelse 

med gjennomgangen av TV 2s programpolitikk. Med henvisning til Innst. S. nr. 103 (1997-98) 

uttalte departementet at Stortingskomiteens merknader 

«innebar en klar henstilling fra Stortinget til TV 2 om å … tekste program for hørselshemmede ...» 

Som det fremgår, legger jeg til grunn at også TV2 må forbedre sitt tekstede tilbud til hørselshemmede. 

Dersom det skulle vise seg at prosjektet for direkte teksting ikke lar seg realisere innen år 2000, og blir 

vesentlig forsinket, vil jeg vurdere andre løsninger, bl.a. å gjøre teksting til en lovpålagt oppgave for norske 

allmennkringkastere. 

Spørsmål: 


Innlevert 19. oktober 1998 av stortingsrepresentant Mimmi Bæivi. 

Besvart 27. oktober 1998 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

«Kan jeg i forbindelse med avviklingen av den malmbaserte virksomheten i Syd-Varanger be om å få 

opplyst om hvem som er medlem i styret for Syd- Varanger ASA, samt en aksjonærliste for selskapet?» 

Svar: 

Styret i Sydvaranger ASA består av følgende personer: 

1. H.r. advokat Helge B. Andresen, Hamar, styreformann 

2. Adm. direktør Atle Fornes, Longyearbyen, varaformann 

3. Daglig leder Aud Sund Olsen, Bardufoss 

4. Statsautorisert revisor Tor Hjelmaas Larsen, Asker 

Valgt av og blant de ansatte: 

5. Eiendomssjef Kaj Bakke, Kirkenes 

6. Driftsingeniør Jann Stig Hansen, Bjørnevatn 

I henhold til selskapets årsoppgjør for 1997 er det totalt 2 303 aksjonærer i Sydvaranger ASA. Selskapet 

har opplyst at pr. 11. september 1998 er dette de 10 største aksjonærene i Sydvaranger ASA: 

Staten v/Nærings- og handels 

departementet 

(1585526 aksjer) 

Hannibal AS (27500 aksjer) 

Verdipapirfondet Skagen 

Vekst 

(21012 aksjer) 

Arild Nilsen (20000 aksjer) 

Stenconsult AS (12853 aksjer) 

Maria Hovden (12000 aksjer) 

Sydvaranger Fond AS (9735 aksjer) 

Nils Petter Heieholt (7400 aksjer) 

Lifra Ltd. (6600 aksjer) 

Frian AS (5 100 aksjer) 

Hvis ønskelig kan man ved forespørsel til Sydvaranger ASA få ytterligere informasjon om aksjonærer i 

selskapet.

Spørsmål: 


Innlevert 22. oktober 1998 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 29. oktober 1998 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«Pivco har startet opp produksjon av elektriske biler i Norge, særlig rettet inn mot bedriftsmarkedet i 

byene. Statlige innkjøp kan være avgjørende for elbilene i den første vanskelige fasen. 

Hva vil samferdselsministeren gjøre for å sikre at statlige etater kjøper elbiler til eget bruk og hvordan vil 

han oppmuntre virksomheter som Postverket, Telenor osv til å skifte til elbil?» 

Svar: 

Samferdselsdepartementet bidrar gjennom forsøksordningen for alternative drivstoff mv (kap 1301, post 

70) til å høste erfaringer i form av testing og faktisk bruk av elbilene, og til at resultater fra slike forsøk blir 

gjort tilgjengelige. Denne oppbyggingen av kunnskap på området vil blant annet bidra til et bedre og mer 

oversiktlig beslutningsgrunnlag for eiere av større bilparker, deriblant Samferdselsdepartementets 

underliggende etater og virksomheter, i deres valg av kjøretøy. 

Flere av Samferdselsdepartementets underliggende etater og virksomheter har allerede vært involvert i 

utprøvingen av PIVCOs elbiler. Etatene og virksomhetene må imidlertid gjøre sine egne erfaringer, og 

vurdere videre planer om anskaffelse av elbiler blant annet på bakgrunn av dette. 

Spørsmål: 


Innlevert 26. oktober 1998 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 30. oktober 1998 av justisminister Aud-Inger Aure. 

«Vil statsråden ta et initiativ for å iverksette en granskning av sabotasjeteorien i forbindelse med 

Alexander Kielland-ulykken?» 

Begrunnelse: 

Den tragiske katastrofen med Alexander L. Kielland 27. mars 1980 med tap av 123 menneskeliv som 

følge, derav 27 briter og 2 amerikanere, har ført til spekulasjoner om årsaken. Det er også skrevet bok om 

mulig sabotasje som årsak til katastrofen. 

Det ble ved Kongelig resolusjon 28. mars 1980 oppnevnt et utvalg for å granske ulykken. Granskningskommisjonen 

framla sin rapport i NOU 1981:11. I rapportens sammendrag side 11 står det å lese: 

«Rapporten beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner, for eksempel eksplosjonsulykker. 

Enhver rimelig tidsramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.» 

Påstanden om at det var en eksplosjon som forårsaket at D leggen ble revet av har versert i mange år og 

det er til og med skrevet en bok om ulykken som fokuserer på dette. Boka heter «Sabotasjen mot Kielland», 

utgitt på Falk Forlag, Trondheim ISBN 82- 992476-0-8, i 1992. I tillegg ligger det en mengde informasjon 

på internett om dette temaet på adressen http://www.multinet.no/~falk/ 

For å få gransket disse påstandene og eventuelt satt et punktum for denne saken er det nødvendig å også 

granske sabotasjeteorien og om en eventuell eksplosjon i stag D4 som resulterte i brudd i stag D6. Med 

bakgrunn i sakens internasjonale karakter bør det anmodes om at opplysninger som FBI og Scotland Yard 

sitter inne med blir innhentet og at de trekkes med i granskingen.

Svar: 

Torsdag 27. mars 1980 ca kl 18.30 veltet boligplattformen «Alexander L. Kielland» rundt, og 123 av de 

212 personene ombord omkom som følge av forliset. Med hjemmel i sjøfartsloven § 314 ble det neste dag 

ved kongelig resolusjon besluttet at det skulle oppnevnes en undersøkelseskommisjon i anledning av 

ulykken. Justisdepartementet ble gitt fullmakt til å utpeke kommisjonens medlemmer og utforme 

kommisjonens mandat. I henhold til denne fullmakten oppnevnte Justisdepartementet samme dag en 

granskningskommisjon. Kommisjonens mandat ble av Justisdepartementet angitt slik: 

«Kommisjonen får som mandat å undersøke forholdene omkring ulykken og om mulig bringe ulykkens 

årsak på det rene. Videre skal kommisjonen vurdere hvordan redningsutstyret har virket og hvordan 

evakueringen og redningsaksjonen forøvrig foregikk og komme med eventuelle tilrådinger i denne 

forbindelse.» 

Kommisjonen påbegynte sitt arbeid 30. mars 1980. Dagen etter ble den avbrukne plattformsøyle - søyle 

D - brakt inn til Linesund ved Stavanger hvor den ble oppankret. Kommisjonen foretok umiddelbart etter 

oppankringen befaring og granskning av plattformleggen. Etter at kommisjonen hadde avsluttet sin 

granskning, ble representanter fra Stavanger Drilling, Phillips Petroleum Company Norway Ltd. og Det 

Norske Veritas gitt anledning til å besiktige plattformleggen. 

Kommisjonen redegjør i sin rapport, NOU 1981: 11 «Alexander L. Kielland»-ulykken, for den omfattende 

granskning som ble gjennomført. En rekke undersøkelser ble utført, herunder kjemiske undersøkelser, 

bruddflateundersøkelser samt mekaniske og metallografiske undersøkelser. Til støtte for sine undersøkelser 

engasjerte kommisjonen dessuten eksperthjelp til å foreta en rekke beregninger. Kommisjonen avhørte til 

sammen 116 vitner i forbindelse med sitt arbeide. 

I begrunnelsen for spørsmålet fremheves bl a: «I rapportens sammendrag side 11 står det å lese: «Rapporten 

beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner, for eksempel eksplosjonsulykker. Enhver 

rimelig tidsramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.»» 

I den forbindelse gjøres oppmerksom på den setningen som står før de siterte setningene. Avsnittet 

innledes med: «Rapporten og dens vurderinger er begrenset til den type ulykke man her har stått overfor». 

Dette gir uttrykk for at kommisjonen begrenset sin rapport til å omtale det aktuelle hendelsesforløp for 

Alexander Kielland-ulykken slik kommisjonen fant det sannsynliggjort etter sin granskning. Det var da etter 

mandatet ikke noen foranledning til å vurdere andre situasjoner som kunne tenkes å inntreffe på en plattform. 

I begrunnelsen for spørsmålet fremheves videre at påstanden om at det var en eksplosjon som forårsaket 

at D leggen ble revet av har versert i mange år. Det vises til at FALK forlag har gitt ut en bok om sabotasjeteorien, 

og at det finnes en mengde informasjon om temaet på FALK sine sider på internett. 

Etter det Justisdepartementet har brakt i erfaring har organisasjonen FALK (Organisasjon til fremme av 

etterforsking av Alexander L. Kielland-katastrofen og økt rettssikkerhet) i en årrekke arbeidet for ytterligere 

granskning av Kielland-ulykken. FALK hevder at organisasjonen sitter inne med tekniske beviser som tyder 

på at årsaken til Kielland-ulykken var en «eksplosjon ved sprengning som følge av en målrettet aksjon, 

terroraksjon, mot plattformen, dens eiere, operatøren på feltet og Norge». Organisasjonen FALK har i 

sakens anledning blant annet kontaktet H.M. Kong Olav V, H.M. Kong Harald V, Statsministerens kontor, 

Justisdepartementet, påtalemyndigheten og Forsvarets Overkommando/ Sikkerhetsstaben. 

Granskningskommisjonen mente å ha funnet årsakene til ulykken, og også å ha dokumentert disse med 

tilstrekkelig grad av sikkerhet. Kommisjonen skriver i sin første rapport NOU 1981: 11, side 12-16 at 

årsaken til forliset var et utmatningsbrudd i plattformens stag D-6. Dette hadde sammenheng med noen 

uheldige sveiser og høyt belastningsnivå i disse sveisene, noe som førte til brudd i noen av sveiseforbindelsene. 

Kommisjonen konkluderte med at en del av bruddene måtte ha oppstått før plattformen ble 

montert. Bruddene resulterte i høyere spenningsomlagring, som sammen med de ujevne bruddflater førte til 

initiering av utmattingssprekker på to punkter. Sprekkene forplantet seg ved utmatting til stagets omkrets. 

Veksten av utmattingssprekkene førte til at staget ble så svekket at det ikke lenger var i stand til å motstå de 

belastninger det var utsatt for. Da restbruddet skjedde, omfattet sprekkene ca 2/3 av stagets omkrets. 

På bakgrunn av granskningskommisjonens rapport og en bred høringsrunde, utarbeidet Kommunal- og 

arbeidsdepartementet St meld nr 67 (1981-82) Ulykken med plattformen «Alexander L. Kielland». Fra de 

102 interessenter som fikk tilsendt rapporten innkom i alt 40 høringsuttalelser. 

Etter at «Alexander L. Kielland» ble snudd i september 1983 foretok granskningskommisjonen en ny 

inspeksjon av plattformen og gjennomgang av nye opplysninger. Kommisjonen utarbeidet deretter en

tilleggsuttalelse til sin første rapport, og denne ble trykket som NOU 1983: 53 «Alexander L. Kielland»ulykken. 

Tilleggsuttalelse. På side 7 i tilleggsuttalelsen går det frem at kommisjonen temmelig fort fant det 

klart at videre undersøkelser ikke ville frembringe nye opplysninger om konstruksjonssvikten som hadde ført 

til bortfall av søyle D. 

I NOU 1983: 53 side 8 er det nevnt at bl a Kiellandfondet mener det skal ha skjedd en eksplosjon i stag D 

4. Dette hevdes underbygget ved at det ble påvist markerte bøyninger på langsgående stivere i nedre dekk 

samt huller i dekket i boreområdet. Det norske Veritas undersøkte disse forholdene, og konkluderte med at 

årsaken til skadene på langsgående bjelker på nedre dekk var luftsekkene som ble benyttet ved den 

mislykkede snuoperasjonen i 1980. Veritasrapporten ble forelagt det sakkyndige utvalg for vurdering av 

snuingen av «Alexander L. Kielland» (Professorutvalget). Professorutvalget bemerket at skadene åpenbart 

skyldtes overanstrengelse på grunn av oppdriftskrefter fra luftsekkene under snuforsøket. Hva angår hullene i 

dekket i boreområdet, antok Veritas at de kunne skyldes fall av løse gjenstander under kantringen, noe 

professorutvalget sluttet seg til. Etter snuingen av plattformen var det ifølge kommisjonen tydelig å se at 

hullene må ha vært forårsaket av fall av tunge gjenstander inne i plattformen. 

Kommunal- og arbeidsdepartementet sendte NOU 1983: 53 på høring til 35 interessenter, hvorav 18 avga 

høringsuttalelse. På bakgrunn av dette utarbeidet departementet St meld nr 41 (1983-84) Tillegg til St meld 

nr 67 (1981-82) ulykken med plattformen «Alexander L. Kielland». Det fremgår av St meld nr 41 (1983-84) 

at Kielland-fondet, som den eneste av høringsinstansene til kommisjonens tilleggsrapport, fremholder at den 

utløsende årsak til ulykken kan ha vært en eksplosjon i stag D 4. Kommentaren hviler på analyser fra fondets 

tekniske sakkyndige. Fondet står fast på at deformasjonene under dekk ikke sannsynliggjøres av såkalte 

«airbags», luftsekker. Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor står fondets oppfatning på dette punktet i 

kontrast til konklusjonene fra granskningskommisjonen, Veritas og professorutvalget. 

Det kan ikke ses at det har fremkommet noen nye opplysninger i saken som gjør det aktuelt å opprette 

noen ny granskningskommisjon eller å be kommisjonen gjenoppta sitt arbeid for å undersøke sabotasjeteorien. 

Det er heller ikke aktuelt å kontakte FBI eller Scotland Yard i sakens anledning, da dette spørsmålet 

har vært vurdert av påtalemyndigheten, senest ved Riksadvokatens brev til organisasjonen FALK datert 

06.01.1997. 


Innlevert 26. oktober 1998 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 29. oktober 1998 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

Spørsmål: 

«Ei funksjonshemma kvinne, som bodde på hotell for å delta på likemannskurs, fikk kurshelga ødelagt 

fordi personheisen til bruk for toalettbesøk, ikke virket. Etter 11 timers venting fikk hun hjelp på Haukeland 

Sykehus. Hjelpemiddelsentralen i Hordaland definerte ikke situasjonen som kritisk og kunne dermed ikke 

reparere utenom kontortid. Mener Statsråden at regelverket må tolkes slik Hjelpemiddelsentralen gjorde, 

eller må regelverket endres for at nødvendig hjelp skal kunne gis?» 

Begrunnelse: 

Både Dagsavisen og Bergensavisen skriver søndag 25/10 om muskelsyke Siri Fransson fra Ølen som 

denne helga deltok på likemannskurs for å kunne hjelpe andre muskelsyke. På grunn av at personheisen 

hennes, til bruk for både toalettbesøk og til å komme opp i senga, viste seg ikke å virke, ble kurshelga 

fullstendig ødelagt, og Siri Fransson måtte til slutt få hjelp på Haukeland Sykehus. Da Hjelpemiddelsentralen 

ble kontaktet for at Siri Franssen skulle få hjelp til å reparere personheisen, ble det svart at bare når 

hjelpemidler i ustand skaper en kritisk eller livsfarlig situasjon, kan Hjelpemiddelsentralen hjelpe utenom 

kontortid. Videre at elektriske rullestoler faller inn under definisjonen, mens personheiser gjør ikke det. På 

bakgrunn av målsettingen om at funksjonshemma mennesker skal ha rett til både nødvendig hjelp, til et liv

med verdigheten i behold, og til deltakelse i samfunnet, er det grunn til å spørre om at dette eksempelet viser 

at enten er ikke regelverket godt nok, eller så blir regelverket av noen hjelpemiddelsentraler tolket på en 

unødvendig «firkantet» måte. 

Svar: 

En beredskapsordning for repararasjon/service på hjelpemidler utenom vanlig arbeidstid har det siste året 

blitt etterlyst av brukerorganisasjoner og andre. Sosial- og helsedepartementet har med bakgrunn i dette bedt 

Rikstrygdeverket utarbeide en ordning, der brukere ved akutte behov utenom vanlig arbeidstid kan få utført 

service/reparasjon på tekniske hjelpemidler. En beredskapsordning vil nødvendigvis måtte avgrenses med 

hensyn til hvilke hjelpemidler den skal skal omfatte, samt i hvilke situasjoner akuttreparasjoner skal kunne 

kreves. 

Som ledd i utredningen av en slik ordning har Rikstrygdeverket foretatt en kartlegging av behov. 

Kartleggingen viser at behovet for en beredskapsordning gjelder en liten gruppe brukere. For disse brukere er 

imidlertid en ordning svært påkrevet, da de er helt avhengig av hjelpemidlene, og de vil ikke kunne fungere 

dersom de går i stykker. Dette gjelder bl.a. brukere av elektriske rullestoler, personløftere, elektriske senger, 

behandlingshjelpemidler, heiser (trappeheiser, sjaktheiser og løfteplattformer) og omgivelseskontroll. 

Flere av hjelpemiddelsentralene har inngått avtale med leverandører, servicepartnere og sykehus om at de 

skal utføre akuttreparasjon på slikt utstyr. Hjelpemiddelsentralen i Hordaland er et eksempel på en sentral 

som har slike avtaler. Sentralen har avtaler med syv firmaer, som kan kontaktes ved behov for teknisk 

assistanse i kritiske situasjoner. Disse firmaene, som kjenner hjelpemidlene og hjelpemiddelsentralens 

rutiner, har EMU-godkjenning og kan reparere alle typer hjelpemidler. Hjelpemiddelsentralen i Hordaland 

har også avtale med Haukeland sykehus når det ved feil på behandlingstekniske hjelpemidler er behov for 

akutt assistanse. 

Personheisen til den funksjonshemmede kvinnen som var på kurs i helgen, er av den type utstyr som det 

etter leverandøravtale skal kunne ytes akutthjelp for å få reparert. En representant for brukeren kontaktet 

ifølge Fylkestrygdekontoret Hjelpemiddelsentralen fredag kveld og fikk da oppgitt hvilket firma som kunne 

kontaktes for å få reparert personløfteren. Brukeren ble også bedt om å ta kontakt med kommunehelsetjenesten 

for å få nødvendig hjelp. En hjelpemiddelleverandør tilbød lørdag morgen at brukeren 

midlertidig kunne få låne en personløfter, mens hennes egen var på reparasjon. Brukerens personløfter ble 

reparert innen planlagt hjemreisetid. 

Hjelpemiddelsentralen har håndtert denne situasjonen i samsvar med regelverket, men kommunikasjonen 

ser ikke ut til å ha vært god nok, noe som er svært viktig for at man skal oppnå en god løsning. I dette tilfelle 

ble løsninger og avgjørelser formidlet via mellommenn. Dersom hjelpemiddelsentralens anvisninger om å 

kontakte kommunehelsetjenesten var blitt fulgt, ville brukeren kunnet få hjelp umiddelbart. Likeledes ville 

helgen kunne bli noe enklere, dersom brukeren hadde akseptert tilbudet om midlertidig lån av personløfter. 

I denne konkrete saken er det avtalt et møte med brukeren for å gjennomgå det som skjedde og ta lærdom 

av hva som kan gjøres annerledes. På dette møte blir det også med representanter fra Funksjonshemmedes 

Fellesorganisasjon og kommunen. 

For de brukere, som er helt avhengig av sine hjelpemidler og som ikke kan fungere dersom disse går i 

stykker, må vi ha en god beredskapsordning. Et godt og sikkert system hva gjelder akuttreparasjoner utenom 

arbeidstid fordrer at alle berørte parter enes om hva ordningen skal omfatte, samt de ulike instansers ansvar 

og oppgaver. Sosial- og helsedepartementet har således bedt Rikstrygdeverket involvere Kommunenes 

Sentralforbund og brukerorganisasjonene i utarbeidelsen av en beredskapsordning for repararasjon/service på 

hjelpemidler utenom vanlig arbeidstid.

Spørsmål: 





Innlevert 27. oktober 1998 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 

Besvart 2. november 1998 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. 

«For å spare vikarmidlar har ein skule i Giske kommune sendt skriftleg melding til foreldra om at 

«kommunen har pålagt oss å redusere bruk av vikarar til eit absolutt minimum. Dette er grunnen til at klasse 

5a er permittert frå kl 13.05 i dag, 22.10.98» 

Er permittering i slike tilfelle eit lovleg verkemiddel, eller er skulen pliktig til å finne andre arbeidsmåtar 

for elevane i skuletida?» 

Svar: 

Departementet legg til grunn at det vil vere lovstridig å permittere grunnskoleelevar frå den elles 

obligatoriske undervisninga med tilvising til at det ikkje er sett av tilstrekkelege midlar på vikarbudsjettet. Eg 

meiner såleis at permittering av elevar ikkje er tillate av økonomiske grunnar. 

Spørsmål: 


Innlevert 27. oktober 1998 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal. 


«I Dagsrevyen 26.10.1998 kom det fram at mannlige studenter ved Menighetsfakultetet kan nekte å ta 

deler av undervisningen sammen med kvinnelige studenter, med begrunnelse i at de er imot kvinnelige 

prester. Dette er et klart eksempel på kjønnsdiskriminering og strider imot likestillingsloven. 

Hva vil statsråden foreta seg i denne saken for å hindre den uheldige praksis som har fått utvikle seg på 

Menighetsfakultetet?» 

Svar: 

Jeg viser til spørsmål fra representanten Øystein Djupedal oversendt 27. oktober 1998. 

Saken er at ved Menighetsfakultetet kan mannlige studenter reservere seg fra å ha deler av undervisningen 

sammen med kvinnelige medstudenter dersom de er motstandere av kvinnelige prester. Ved begynnelsen 

av studiet, blir studentene gjort oppmerksomme på at de har en slik rett, men de blir ikke 

oppfordret til å benytte denne retten. Denne praksisen ved Menighetsfakultetet bygger på de kjørereglene

som blir benyttet i kirken, der mannlige prester kan reservere seg fra å delta i gudstjeneste sammen med 

kvinnelige prester. 

Privathøgskoleloven sier ikke noe om slike forhold. I likestillingsloven er det derimot slått fast i §1 at 

«Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.» I §2 står 

det følgende: «Loven gjelder på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn.» 

Menighetsfakultetet kan ikke regnes som et trossamfunn, og blir derfor omfattet av likestillingsloven. Det 

spørsmålet som departementet har måttet vurdere, er derfor om jenter får samme reelle rett til utdanning som 

gutter med denne ordningen. 

På spørsmål om hvordan denne ordningen blir utøvd i praksis, svarer rektor Halvor Nordhaug at denne 

reservasjonsretten kun gjelder for øvinger i gudstjeneste. På disse øvingene blir studentene delt inn i grupper 

på 6 studenter. De 3 guttene som ikke vil øve sammen med jenter, blir satt i en ren guttegruppe. De andre 

gruppene er kjønnsdelte. Alle studentene får på denne måten like muligheter til både undervisning og øving. 

Ifølge Nordhaug er det de 3 guttene som blir «isolerte» og behandlet spesielt i denne saken, mens jentene blir 

behandlet som ordinære studenter. Vi kan derfor ikke si at den måten denne ordningen praktiseres på i dag 

formelt går ut over jentenes like muligheter til utdanning, eller at de får en dårligere eller manglende 

undervisning. Denne praksisen er derfor ikke i strid med likestillingsloven. 

Departementet er av den oppfatning at Menighetsfakultetet til enhver tid må vurdere hvilke signaler slike 

ordninger kan gi til de kvinnelige studentene. De har et ansvar for å påse at de kvinnelige studentene ikke 

skal føle seg mindre verdt enn sine mannlige studentkolleger, og at slike ordninger ikke skal få konsekvenser 

for jentenes studier. Dette er spesielt viktig hvis denne reservasjonen får et betydelig større omfang enn i dag. 


Innlevert 28. oktober 1998 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 


Spørsmål: 

«Hvilke muligheter har voksne som ønsker å ta eksamen som privatist til å ta dette i løpet av høstsemesteret, 

og ser statsråden muligheter for å utvide de muligheter privatister har til å ta sin eksamen i løpet av 

høstsemesteret i den videregående skole?» 

Begrunnelse: 

Det vises til brev av 06.10.98 til statsråden fra Monica Johannessen, Eydehavn. 

Det vises også til at man i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen er opptatt av å legge 

forholdene til rette for voksne som ønsker å ta videreutdanning. 

Fra brevet fra Johannessen siteres: 

«Vedrørende privatister i videregående skole. Jeg prøver å få meg en bra utdannelse i voksen alder, og for 

å få det til må jeg gjøre det som privatist. I år håpet jeg å kunne ta privatisteksamen i samfunnsfag, men det 

kunne jeg bare glemme. Ifølge de rette instanser kan ikke privatister ta en eksamen rett før jul, hvis ikke du 

har strøket eller må ha en bedre karakter. Dette synes jeg og andre er ganske grusomt, i grunnen. Kanskje 

dere i departementet kan forklare hvorfor det er sånn.» 

Etter hva undertegnede forstår er det slik at det de fleste steder arrangeres eksamener i fag ved videregående 

skole i løpet av høstsemesteret for personer som har strøket. Det vil være å anta at det med enkelhet 

kunne åpnes for at privatister som ønsker å ta eksamen i løpet av høstsemesteret burde kunne gjøre dette 

sammen med den nevnte gruppe, uten at dette vil føre til vesentlige kostnadsøkninger eller organisatoriske 

problemer. 

Svar:

Privatister innen videregående opplæring som ikke deltar i organiserte opplæringsløp har til nå bare hatt 

rett til å framstille seg i den ordinære eksamensperioden i mai - juni hvert år. Privatister som deltar i 

organiserte opplæringsløp har i tillegg også hatt rett til å melde seg til eksamen før jul. Nylig er jeg gjort 

kjent med at i enkelte fylker har også privatister som ikke deltar i organiserte opplæringsløp etter søknad blitt 

innvilget høsteksamensmulighet. 

Jeg ser at nåværende regler, og den praksis som har utviklet seg, kan virke urettferdig. Jeg har derfor tatt 

initiativ til å endre reglene på dette området. 

Dessverre er vi nå så nær årets høsteksamensperiode at nye regler ikke kan settes i verk inneværende år. 

Dersom det derimot er praktisk mulig for fylkeskommunene har departementet ikke noe i mot at fylkeskommunene 

etter søknad innvilger adgang til å ta eksamen i høst. 

Fra og med 1999 vil reglene bli slik at i eksamener der oppgavene utarbeides sentralt, vil alle typer 

privatister får rett til å melde seg opp ved den av de to årlige eksamensperiodene som måtte passe den enkelte 

best. I eksamensfag der oppgavene utarbeides regionalt/lokalt er det rimelig at fylkeskommunene selv 

avgjør i hvilken grad de er i stand til å åpne høsteksamensperioden for alle typer privatister. 


Innlevert 28. oktober 1998 av stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen. 


Spørsmål: 

«I brev av 06.02.98, slik departementet forstår, søker Otto Treiders Handelsskole A/S om statstilskudd til 

profesjonsutdanning for perioden 1999- 2001 bl.a. i datanettverksadministrasjon i Skien. 

Så langt jeg kjenner til har skolen pr.d.d. ikke mottatt svar på sin søknad. 

Jeg tillater meg derfor å be om statsrådens redgjørelse for hvor saken nå står?» 

Svar: 

I brev av 06.02.98 søkte Otto Treiders Handelsskole AS om godkjenning med rett til statstilskudd etter 

privatskoleloven for ettårig sekretærutdanning og ettårig reiselivsutdanning i Oslo i perioden 1999- 2001 og 

ettårig datanettverksadministrasjon i Skien. 

Som ledd i departementets saksbehandling er det i henhold til privatskoleloven § 25 nr 2 innhentet uttalelse 

fra Telemark fylkeskommune i brev av 08.05.98 og fra Oslo kommune i brev av 09.09.98. Søknaden 

er nå til sluttbehandling i departementet. 


Innlevert 30. oktober 1998 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 

Besvart 6. november 1998 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland. 

Spørsmål: 

«Hvordan stiller barneog familieministeren seg til problemene som f.eks. arrangerte ekteskap hvor 

religion og kultur ofte brukes som unnskyldning for undertrykking og diskriminering av kvinner og menn?» 

Svar:

På bakgrunn av at Stortinget ba om ein handlingsplan mot tvangsekteskap, er det oppretta ei interdepartemental 

arbeidsgruppe leia av Barne- og familiedepartementet. Som fyrste ledd i arbeidet med handlingsplanen, 

vart det arrangert eit seminar om temaet der m.a. ein rapport om arrangerte ekteskap og 

tvangsekteskap vart lagt fram. Rapporten er laga av «Kompetansesenteret for likestilling» på oppdrag frå 

Barne- og familiedepartementet (Anja Bredal, april 1998). 

I denne rapporten gir mange ungdomar med innvandrarbakgrunn uttrykk for at dei tykkjer det er ei god 

ordning at foreldra finn ekteskapskandidatar for dei så lenge dei har kjensla av at dei sjølve tek den endelege 

avgjerda. 

Ungdomane er sterkt i mot einsidige avgjerder frå foreldra si side. Dei vil ha rett til å seia ja eller nei. 

Dette er ikkje det same som heilt individuelle val, men handlar om å ha mest mogleg kontroll over avgjerda. 

Ingen av ungdomane som vart intervjua seier dei har eigne røynsler med tvangsgifte, men rapporten syner 

at fleire opplever ein konflikt mellom foreldra sine behov og eigne behov. 

I debatten om arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det viktig å skilja mellom desse to kategoriane. 

Utan denne nyansen er det fare for både å overdramatisere og å undervurdere problema. Vi må ikkje kome i 

ein situasjon der dei unge må ropa «tvang» for at vi skal ta problema deira på alvor. Vi må heller ikkje kome 

dit at ungdom ikkje vågar å kritisere foreldra sin måte å arrangere ekteskap på fordi dei er redde for at dette 

skal verte oppfatta som skuldingar om bruk av tvang. Fleire ungdomar som har konfliktar med foreldra kring 

ekteskap, kategoriserar i rapporten problema meir som giftepress enn som tvang. Det vil være ønskjeleg å 

setja dette giftepresset i fokus når ein diskuterer minoritetsungdom sine problem knyta til å gå inn i ekteskap. 

Med arrangerte ekteskap meiner eg ekteskap som vert inngått på bakgrunn av at foreldre eller familie har 

funne ein ekteskapskandidat som sonen eller dottera står fritt til å akseptera eller ikkje. Omgrepet syner til 

kven som finn ein mogleg ektefelle, korleis dette skjer og på kva type grunnlag. 

Innfallsvinkelen min til spørsmålet er at arrangerte ekteskap er og har vore eit vanleg vis å gå inn i ekteskap 

på i store delar av verda. Tvangsekteskap er ulovleg og er heller ikkje akseptert innanfor dei fleste 

store religionar. I stortingsdebatten kring interpellasjonen om temaet vart det streka under at dette er eit 

problem som krev dialog og samarbeid mellom ulike grupper innvandrarar gjennom informasjon og samarbeidstiltak. 

Under arbeidet med handlingsplanen har møtet med ulike innvandrarmiljø synt kor viktig det er å skilja 

mellom omgrepa for å skapa ein open og fruktbar dialog. I debatten om temaet i media har omgrepa 

(arrangerte og tvangsekteskap) ofte vorte nytta synonymt. 

Ved dei høve der ekteskap vert arrangert og der ein eller begge av partane vert sterkt pressa eller trua, 

gjeld dette ikkje arrangerte ekteskap slik eg har vald å definere omgrepet. Då gjeld det tvangsekteskap, og 

dette er i strid med lovverket. I slike saker kan ein ikkje rettferdiggjere dette gjennom å nytta kultur eller 

religion som orsakingar. Vi må ikkje akseptere slike forsøk på å legitimera overgrep mot menneske. 


Innlevert 30. oktober 1998 av stortingsrepresentant Grete Knudsen. 

Besvart 6. november 1998 av justisminister Aud-Inger Aure. 

Spørsmål: 

«Jeg vil understreke at det er nødvendig at vi har en fast og forutsigbar flyktninge/innvandringspolitikk. 

Samtidig må vi i det praktiske politiske arbeid sikre at folk forstår politikernes handlemåte. 

Familien Kahn har vært i Norge i mange år - og deres barn er født her. Far (Juma) er i fast arbeid, familien 

er integrert i bymiljøet. 

Vil statsråden nytte de åpninger som lovverket gir for å sikre familien oppholdstillatelse?» 

Svar:

Juma Khans rette navn er Nawazish Ali. Han er pakistansk borger. Dette er i strid med opplysningene 

som ble gitt da han kom til Norge, idet han den gangen opplyste at han het Juma Khan og var afghansk 

borger. På dette grunnlag fikk han oppholdstillatelse som beskyttelse mot forholdene i Afghanistan. 

Ifølge utlendingsloven er utlendinger forpliktet til å oppgi riktig identitet og nasjonalitet, og for øvrig gi 

korrekte opplysninger av betydning for vedtaket, når man søker om opphold i Norge. Unnlatelse av å gi slike 

opplysninger danner grunnlag både for tilbakekall av tillatelser og utvisning. Det er også belagt med 

straffeansvar. Det er nødvendig for norske myndigheter å vite hvem som får opphold her. 

Saken er grundig behandlet flere ganger. De hensyn som tilsier tilbakekall og utvisning, er vurdert opp 

mot familiens tilknytning, bl.a. gjennom botid. Justisdepartementets vedtak om å utvise Nawazish Ali på 

grunn av grovt brudd på utlendingsloven er også behandlet av Oslo byrett. Det foreligger en rettskraftig dom 

hvor staten ble frifunnet. Nawazish Alis ektefelle er også pakistansk borger fra Quetta i Pakistan. 

Familien har på nytt begjært omgjøring. Denne har Justisdepartementet fortsatt til vurdering og regner 

med en avklaring i løpet av kort tid. 


Innlevert 30. oktober 1998 av stortingsrepresentant Ane Sofie Tømmerås. 

Besvart 11. november 1998 av forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll. 

Spørsmål: 

«Når vil Forsvarsministeren komme tilbake til Stortinget med resultatene fra gjennomgangen av 

Forsvarets oppbevaring av våpen i private hjem?» 

Begrunnelse: 

Stortinget vedtok ny Våpenlov i mars 1998 som bl.a. inneholdt skjerpinger i regelverket for sikrere 

oppbevaring av sivile våpen, og bedre kontroll med oppbevaringen. I den forbindelse ble det reist spørsmål 

og debatt rundt Forsvarets oppbevaring av militære våpen i private hjem. 

I spørretimen 25. mars 1998 uttalte Forsvarsministeren bl.a.: «Jeg vil imidlertid vise til at justiskomiteen 

kommer til å avgi innstilling til ny Våpenlov i morgen. I den forbindelse vil Forsvarsdepartementet følge 

nøye med i utviklingen av det sivile regelverket for oppbevaring av våpen og vurdere om dette tilsier en 

justering av Forsvarets egne regler.» Videre uttalte Forsvarsministeren: «...vil jeg gjerne si at Forsvarsministeren 

på et gitt og ønsket tidspunkt er innstilt på å komme tilbake til Stortinget med denne saken.» 

I den muntlige spørretimen sa Forsvarsministeren om den samme saken bl.a.: «I tillegg vil jeg se det slik 

at når den sivile våpenloven nå blir behandlet av Stortinget i løpet av kort tid, er det naturlig for Forsvarsdepartementet 

også å gå gjennom regelverket på militær side og se om det er noe å hente og lære av det 

regelverket som måtte bli vedtatt.» 

Det er nå sju måneder siden Forsvarsministeren lovte denne gjennomgangen. Det haster å få resultatet 

presentert. Siden mars har det oppstått flere tragiske episoder hvor militært skytevåpen oppbevart i private 

hjem har vært innvolvert. I media har det kommet meldinger om forlegning innenfor Forsvaret som selv har 

strammet inn sitt regelverk rundt oppbevaring av våpen. Flere Heimevernsfolk og politifolk har uttrykt sterkt 

ønske om strengere regler. 

Svar: 

For å svare direkte på spørsmålet først; jeg ser for meg at det gis en redegjørelse om oppbevaring av våpen 

som en informasjonssak i St prp nr 1 (1999- 2000). 

Jeg vil understreke at det både i Forsvaret og i departementet arbeides grundig med denne saken. Føringene 

fra Stortinget er klare med hensyn til at befal og heimevernssoldater fortsatt skal kunne oppbevare

sitt personlige våpen, beredskapsammunisjon og personlig utrustning i hjemmet. De konsekvensutredninger 

vi har foretatt, bekrefter at dette er riktig også i dagens situasjon. 

Vi har besluttet å endre på regelverket slik at områdesjefene i Heimevernet ikke bare kan, men skal inndra 

våpen og ammunisjon i de tilfeller hvor HV- personell viser slik opptreden eller sinnstilstand at det kan være 

tvil om vedkommendes skikkethet. 

Videre har vi etablert et pilotprosjekt med kammerlåser ved Stor-Oslo heimevernsdistrikt 02 og 

Forsvarets forskningsinstitutt er satt til å vurdere andre sikringsalternativer som supplement til eller i stedet 

for kammerlåsene. 

For de tilfeller hvor personellet også har sivile våpen, vil vi gi ut retningslinjer for hvordan Forsvarets 

våpen kan oppbevares i de sikringsenhetene som blir påbudt i det sivile bestemmelsesverket. Vi følger nøye 

med i arbeidet med å utforme nye forskrifter. 

Vi gjennomgår rutinene i forbindelse med politiets plikt til å informere Forsvaret om personer som er 

rulleført og oppbevarer tjenestevåpen hjemme. Samtidig vil vi videreutvikle ordningen med at politiet får 

innsyn i hvilket personell som er mobdisponert i HV og derfor har tjenestevåpen og ammunisjon i sin private 

bolig. 

I samarbeid med Justisdepartementet vurderes mulighetene for å klargjøre Helsevesenets opplysningsplikt 

angående personer med psykiske lidelser som oppbevarer våpen og ammunisjon i hjemmet. 

Avslutningsvis vil jeg poengtere at dersom Forsvaret generelt, og Heimevernet spesielt, skal kunne 

ivareta sine operative forpliktelser, er det av vital betydning at tjenestevåpnene fortsatt oppbevares av reservebefalet 

og den enkelte heimevernssoldat. De tiltak jeg har skissert her vil bidra til å redusere misbruk og 

tap av Forsvarets våpen. Det er i alles interesse at det arbeides kontinuerlig for å oppnå best mulig våpensikring. 


Innlevert 3. november 1998 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 9. november 1998 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

Spørsmål: 

«ESAs representant, Almestad, hevder at Norske myndigheter ikke har svart på ESAs invitasjon til en 

dialog om refinansieringsforsøket i Rena Kartong, og at dette medførte at ikke alle muligheter ble prøvd. 

Kan Statsråden redegjøre for Regjeringens dialog og kontakt med ESA i arbeidet for å redde Rena kartongfabrikk 

fra konkurs og for de rutiner som Regjeringen bruker i slike saker?» 

Svar: 

Til første del av spørsmålet vil jeg bemerke at Nærings- og handelsdepartementet hadde daglig kontakt 

med EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om Rena Karton fra tirsdag til fredag i uke 44. 

Departementet ble meddelt SNDs styrevedtak om lån på 6 millioner til Rena Karton og innfrielse av garanti 

på 9 millioner for lån i Sparebanken Hedmark mandag 26. oktober. 

Tirsdag formiddag presenterte NHDs representanter saken for ESAs statsstøtteenhet i et uformelt møte. 

Det ble i møtet opplyst om hovedtrekkene i finansieringspakken for Rena Karton. ESA sa at de var villige til 

å prioritere saken. De kunne imidlertid ikke love en rask avgjørelse hvis det ble nødvendig med en grundig 

undersøkelse av saken. (Normalt skal ESA ha to måneder på å behandle en eventuell melding om offentlig 

støtte). 

Onsdag ettermiddag mottok departementet formell melding om finansieringsbidraget fra SND. NHD 

skaffet til veie nødvendig tilleggsinformasjon og sendte en uformell kopi av meldingen til Norges EUdelegasjon 

i Brussel og til ESA. 

Norges EU-ambassadør Bull og næringsråden ved delegasjonen var i møte med ESA ved President Knut 

Almestad samme ettermiddag. Her ble saken og støttemeldingen presentert. Det ble i løpet av møtet klart at

ESA neppe ville kunne godkjenne SNDs engasjement i den foreslåtte finansieringsplanen. Formell melding 

om SNDs finansieringsbidrag ble derfor ikke oversendt ESA. 

ESAs president inviterte imidlertid til en dialog om ulike omstillingsplaner og vilkår. ESA utelukket 

ikke at de kunne godkjenne noe støtte til omstrukturering av Rena Karton. En omstruktureringsplan burde 

være på plass i løpet av en uke. ESA anslo så at de hadde behov for tre ukers behandlingstid etter mottak av 

en slik omstruktureringsplan. Dette forutsatte således at man fikk på plass en likviditetstilførsel til driften i en 

periode på 4 uker (mellomfinansiering). Dette burde komme fortrinnsvis fra de private eierne eller gjennom 

lån til markedsvilkår. En medvirkning fra SND ble ikke utelukket fra ESAs side. 

Resultatet av møtet ble meddelt SND og Rena Karton samme ettermiddag (onsdag). SND ble også bedt 

om å videreformidle ESAs syn til Sparebanken Hedmark. ESA sendte samtidig ut pressemelding om saken. 

Det var videre direkte kontakt mellom NHD og ESA samme kveld, hvor NHD fikk bekreftet korrekt 

forståelse av ESAs holdning. SNDs styreformann ble etter denne samtalen kontaktet av NHD og bedt om å ta 

stilling til om de kunne delta i en mellomfinansiering. På møte mellom SND og NHD torsdag ble det klart at 

SND ikke ønsket å delta i mellomfinansieringsfasen. SND fikk i oppdrag å meddele Rena Karton 

konklusjonene fra møtet, samt at Rena Karton fikk frist til fredag kl. 12 om å melde tilbake om vilkårene i 

ESAs skisse aksepteres. 

NHD kontaktet ESA umiddelbart etter møtet og meddelte at vi foreløpig ikke hadde grunnlag for å gå inn 

i dialog, ettersom det ikke syntes å foreligge noen nødvendig mellomfinansiering. Samtidig ble det antydet at 

et svar på om det kunne bli grunnlag for en nærmere dialog kunne foreligge fredag formiddag. 

På torsdag sendte NHD også informasjon til Rena Karton med kopi av de retningslinjene ESA følger ved 

bedømmelsen av krisestøtte og støtte til omstrukturering og kort omtale av visse hovedkrav til innholdet i en 

slik omstruktureringsplan. 

Fredag formiddag hadde NHD samtaler med både styreleder og administrerende direktør i Rena Karton. 

Her ble ESAs signaler gjentatt, herunder ESAs åpenhet for å drøfte alternative løsninger for videre drift. 

Etter styremøtet i Rena Karton, ca. kl. 1300 samme dag, ble NHD meddelt fra styreformann i Rena 

Karton at styret hadde meldt oppbud. NHD videreformidlet deretter dette til ESA. For ordens skyld ble også 

næringsråden ved EU-delegasjonen senere på dagen gitt i oppdrag å meddele ESA at det nå var offentlig 

kjent at styret hadde meldt oppbud. 

Til den andre delen av spørsmålet vil jeg bemerke at prosedyrene ved melding av offentlige støttetiltak til 

ESA er nedfelt i Lov om offentlig støtte med tilhørende forskrift. I tillegg har ESA gitt retningslinjer om sin 

saksbehandling. Ansvarlig støtteyter skal melde støtten til departementet. Departementet gjennomgår 

meldingen, etterspør eventuelt nødvendig tilleggsinformasjon, og videresender så meldingen til ESA via 

Utenriksdepartementet og Norges delegasjon til EU. I hastesaker bruker vi også i stor grad muntlig kontakt 

med ESA for å legge til rette for at ESAs saksbehandling kan gå raskest mulig. 

Departementet søker etter beste evne i tillegg å informere om EØS-regelverket og de prosedyrene som 

skal følges. Dette skjer dels ved utgivelsen av et eget veiledningshefte, og dels ved deltakelse i seminarer/konferanser, 

samt i direkte møter med berørte parter. Departementet gir også i betydelig utstrekning råd 

på direkte forespørsel. 

Spørsmål: 


Innlevert 3. november 1998 av stortingsrepresentant Aud Gaundal. 

Besvart 10. november 1998 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«Hun er ca. 50 år, rullestolbruker med MS dvs. stadige nedturer rent fysisk og psykisk, ustabil situasjon 

med stadig større hjelpebehov. Samboeren har hatt lange perioder med sykmelding for å kunne gi henne 

trygghet og assistanse. Han er utslitt bl.a. med lite nattesøvn og mye omsorg. Begge føler at den kommunal

omsorgen svikter. F.t. har han lønn fra VGS. Han har søkt om omsorgslønn, men fått avslag. Hvordan mener 

sosialministeren vi kan avhjelpe pårørende i slike tillfeller?» 

Begrunnelse: 

Jeg sender med noe mer bakgrunnsmateriell slik at det er mulig å se hva saken konkret dreier seg om. I 

tillegg har den jo en mer generell problemstilling. 

Navnet hennes er Ragnhild Musum og han heter Roar Aspås. Han er f.t. sykmeldt fra Verdal Videregående 

skole. Han har gitt tillatelse til at de som «har noe å bidra med» bare kan kontakte dem for å få flere 

detaljer. Tlf. 74079633. 

Jeg legger også ved en kopi ang. Verdal kommunes situasjon slik den kom fram i Trønder-Avisa når det 

gjelder levekårsundersøkelsen i kommunene i Nord -Trøndelag. Offentliggjort i høst. Likeså ett noe mere 

utførlig notat på den konkrete saken. 

Håper dette gir deg litt mere bakgrunn for å gi svar. 

Vedlegg 1 til spørsmål: 

Verdal Kommune. 

Hun ca. 50 år, rullestolbruker med MS dvs. stadige nedturer rent fysisk og psykisk, ustabil situasjon med 

stadig større hjelpebehov. Avhengig av kompliserte tekniske hjelpemidler, takmontert heis på soverom og 

bad, elektriske rullestoler, hels inn til hus, teknisk avansert bil. Etter som sykdommen har fremskredet har 

det stadig vært en kamp med det kommunale hjelpeapparatet for å få mere tjenester. 

Samboer, ansatt på Verdal VGS i 100 % stilling, har hatt lange perioder med sykemelding for å kunne gi 

henne trygghet og assistanse. Han sier selv at han er utslitt både fysisk og psykisk, lite nattesøvn, stadig nye 

omsorgsoppgaver, ustabil livssituasjon, sviktende kommunal omsorg. Har søkt kommunen om omsorgslønn 

men fått avslag i 1998 men kan søke igjen i 1999. F.t. har han fri fra arbeidet med 100 % lønn, dette fordi 

arbeidsgiver forstår hans vanskelige situasjon. Videre har han fått søknadsskjema fra Statens Pensjonskasse 

med tanke på førtidspensjonering/ uføretrygd men kommunelege vil ikke skrive under/ nekter å fremme en 

slik søknad. Har videre kontaktet m.a. fylkeslegen og er blitt gjort oppmerksom på at avslaget om 

omsorgslønn kan klages inn for fylkesmannen. Beløpet som Verdal kommune har avsatt til omsorgslønn er 

så lite at det er ikke noe å leve av, skulle han si opp sin lærerstilling og gå på omsorgslønn er han avhengig 

av sosiale ydelser. 

Det er her en helt fastlåst situasjon pleie og omsorgsmessig og han sier at hun er redd for å måtte på 

institusjon. Hun forstår at de oppgavene som faller på ham i tillegg til arbeide er for mye for ham. Begge er 

nedkjørt psykisk og ser ingen løsning på problemet. 

Vedlegg 2 til spørsmål: 

Trønder-Avisa den 15. oktober 1998 

Svar: 

Jeg viser til spørsmål av 3 november 1998. 

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan behandle enkeltsaker som hører under helse- og sosialtjenesten i 

kommunene. Jeg skal likevel gi noen kommentarer på generelt grunnlag på bakgrunn av spørsmålet. 

Folketrygdloven kapittel 8 gir rett til sykepenger til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse 

som klart skyldes sykdom eller skade. 

Fravær fra arbeidet på grunn av pleie av syke familiemedlemmer gir i utgangspunktet ikke rett til sykepenger. 

Situasjonen kan imidlertid bli så fysisk eller psykisk belastende at den medfører arbeidsuførhet på 

grunn av sykdom hos omsorgspersonen. 

Folketrygdloven § 6-4 gir rett til hjelpestønad til et medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller 

lyte har behov for særskilt tilsyn og pleie. Hjelpestønad gis bare dersom det foreligger et privat pleieforhold. 

Det er et vilkår for rett til hjelpestønad at hjelpebehovet har et omfang som kan svare til et vederlag på minst 

samme nivå som den fastsatte satsen for hjelpestønad. Stortinget fastsetter satsene for hjelpestønad. For 1998 

utgjør satsen for hjelpestønad etter § 6-4 (ordinær hjelpestønad) 10 536 kroner. 

Når vilkårene foreligger skal hjelpestønad ytes uavhengig av om kommunen yter omsorgslønn. Men ved 

avgjørelsen av om omsorgslønn skal ytes, kan det tas hensyn til hjelpestønaden. 

Kommunens plikter ved pleiebehov er regulert gjennom kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. 

Etter lov om helsetjenesten i kommunene § 2-1 har kommunen plikt til å gi nødvendig helse-

hjelp. Den som ikke kan dra omsorg for seg selv, har krav på hjelp etter lov om sosiale tjenester § 4-3. 

Kommunen skal med andre ord gi et tilstrekkelig helse- og omsorgstilbud i forhold til tjenestemottakerens 

behov. 

Omsorgslønn etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav e kan gis til personer som har et særlig tyngende 

omsorgsarbeid. Loven gir kommunen rom for skjønn ved utmåling av størrelsen på omsorgslønnen. Blant 

annet kan kommunen ta hensyn til sin økonomi. 

Ordningen med omsorgslønn tar ikke sikte på å dekke opp for inntektsbortfall, men skal avhjelpe situasjonen 

for omsorgspersoner med et særlig tyngende omsorgsarbeid. 

Etter sosialtjenesteloven har kommunen i en viss grad anledning til å velge hvilke tjenester hjelpetilbudet 

skal omfatte. Det samlede hjelpetilbudet til brukeren må likevel være på et forsvarlig nivå i forhold til 

behovet. Det må vurderes konkret om kommunens tilbud til den enkelte bruker oppfyller dette kravet. 

Dersom brukeren ikke er fornøyd med kommunens tjenestetilbud, kan han eller hun klage vedtak etter lov 

om sosiale tjenester inn for fylkesmannen. Fylkesmannen vurderer saken konkret, og kan pålegge kommunen 

å endre vedtaket dersom tjenestene ikke er tilfredsstillende. 

Jeg har nevnt flere ordninger som kan avhjelpe den situasjonen som er bakgrunn for spørsmålet. Likevel 

erkjenner jeg at det ikke finnes en velferdsordning som fullt ut sikrer en privat omsorgsyter vanlig 

inntektserstatning når han eller hun ønsker å yte omsorg og pleie på full tid. 


Innlevert 3. november 1998 av stortingsrepresentant Eirin Faldet. 

Besvart 9. november 1998 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

Spørsmål: 

«Hva vil Statsråden gjøre for at passasjerer ved Oslo lufthavn skal slippe å stå i kø i timesvis foran 

sikkerhetskontrollen ved kontrollskrankene?» 

Begrunnelse: 

Da Oslo lufthavn Gardermoen åpnet 8. oktober 1998 var det mange som var fornøyd. I en innkjøringsperiode 

var vi selvsagt forberedt på at det kunne oppstå enkelte uheldige episoder som skyldes mangel 

på realistisk innkjøring med hensyn til økte flyavganger. Enkelte problemer som har oppstått skyldes ting 

som ligger utenfor Oslo lufthavns ansvarsområde, men andre saker som har forårsaket irritasjon blant 

passasjerene er helt og holdent Oslo lufthavns ansvar. Dette dreier seg bl.a. om sikkerhetskontrollen av de 

reisende. Det er kapasitet til 5 - 6 kontrollskranker. Søndag 2. november 1998 kl. 14.00 registrerte jeg 

personlig at kun 2 skranker var åpnet. Køene foran de 2 skrankene var lange og publikum var synlig og 

hørbart irriterte. 

Svar: 

Ved Oslo lufthavn, Gardermoen er det installert seks sikkerhetssluser for kontroll av alle avreisende 

passasjerer, innenlands og utenlands. Til forskjell fra andre norske lufthavner kontrolleres altså alle innenlandspassasjerene 

i tillegg til utenlandspassasjerene. Dette skjer i henhold til planforutsetning gitt av Luftfartsverket 

til Oslo Lufthavn AS. 

Kapasiteten ved sikkerhetsslusene på lufthavnen er i normalsituasjonen 2800 passasjerer pr time. I kortere 

perioder kan kapasiteten økes til 3200 passasjerer pr time. Normalt vil dette være tilstrekkelig til en god 

trafikkavvikling med nødvendige marginer. Oslo Lufthavn AS er enig i at køene i sikkerhetsslusene i kortere 

perioder har vært for lange, selv om det ikke har vært registrert ventetider over 16 minutter. 

Ventetidene skyldes flere forhold, men den viktigste årsaken er en undervurdering av bemanningsbehovet. 

Som en konsekvens av dette er det ansatt flere vektere som nå er i ferd med å avslutte sin opp-

læring. Fra uke 46/1998 vil lufthavnen være i stand til å betjene seks sluser i alle aktuelle tidsrom. Med dette 

regner ledelsen ved lufthavnen med å kunne redusere ventetiden til et akseptabelt nivå. Oslo Lufthavn AS 

vurderer også planer for en økning av antall sluser dersom det skulle vise seg nødvendig. 


Innlevert 3. november 1998 av stortingsrepresentant Børge Brende. 

Besvart 9. november 1998 av miljøvernminister Guro Fjellanger. 

Spørsmål: 

«Trondheim Trafikkselskap (TT) mottar i dag et miljøtilskudd på netto ca. 20 øre pr. liter diesel ved bruk 

av diesel med svovelinnhold 0,03% (mot 0,13% i ordinær diesel). Det er imidlertid slik at TT ikke mottar et 

tilsvarende miljøtilskudd ved bruk av naturgass selv om dette ikke medfører svovelutslipp. Vil 

miljøvernministeren ta et initiativ slik at også naturgass får et tilsvarende miljøtilskudd?» 

Begrunnelse: 

Begrunnelsen for forslaget er åpenbar: Det er viktig at staten gjennom avgiftspolitikken bidrar til at 

brukerne skifter til mer miljøvennlige drivstoff. Busstransport utgjør en relativt stor del av trafikken i 

storbyene, og en økt bruk av gassbusser vil derfor være et viktig bidrag for å bedre den lokale luftforurensning. 

Svar: 

Regjeringen legger stor vekt på at det oppnås forbedringer i luftkvaliteten i de store byene, og har bl.a. 

derfor presentert nye nasjonale mål for luftkvalitet i statsbudsjettet for 1999. Økt bruk av gass som drivstoff i 

busser er et aktuelt tiltak for å nå disse målene i de største byområdene våre. Jeg er derfor i likhet med 

representanten Børge Brende opptatt av at slikt drivstoff tas i bruk. 

Imidlertid er det allerede satt inn betydelige virkemidler for å legge til rette for økt bruk av gass. Naturgass 

brukt som drivstoff i kjøretøy er i dag helt fritatt for særavgifter, og belastes verken med avgift for 

vegbruk, CO2 eller andre avgiftselementer. Dette er i seg selv en sterk prioritering av gass i forhold til andre 

drivstoffer, og innebærer en indirekte støtte som er vesentlig større enn de omlag 20 øre pr liter diesel som 

representanten Børge Brende nevner i spørsmålet. 

Videre finnes det en egen tilskuddsordning for forsøk med alternative drivstoff mm. over Samferdselsdepartementets 

budsjett. Det er gitt støtte til flere prosjekter med bruk av gass over denne ordningen. 

«Miljøtilskuddet» som Trondheim Trafikkselskap mottar ved bruk av diesel med lavt svovelinnhold er 

ikke en tilskuddsordning, men en delvis refusjon for innbetalt mineraloljeavgift som ytes til prioriterte deler 

av busstransporten for diesel som oppfyller visse miljøkrav. Det synes ikke naturlig å yte slik refusjon til 

drivstoffer som ikke er ilagt avgift i utgangspunktet. Ordningen med refusjon av merkostnader knyttet til 

bruk av mineralolje med særlige miljømessige egenskaper i busser ligger under finansministerens 

ansvarsområde. 

Jeg vil avslutningsvis understreke at både miljøvern- og samferdselsmyndighetene har nær kontakt med 

bykommunene om luftforurensning og samferdsel, bl.a. gjennom prosjektet «Bedre byluft» hvor kommunene 

Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen deltar. Regjeringen legger stor vekt på å utvikle og styrke 

virkemiddelbruken på dette området med sikte på å nå de nye luftkvalitetsmålene på en effektiv måte. 


Spørsmål: 

Innlevert 4. november 1998 av stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen. 


«Ifølge Fædrelandsvennen, hadde Regjeringen den 14.10. sitt utkast til Stortingsproposisjon om omorganisering 

av Sjøforsvaret (Poseidon) ferdig trykt. Fem dager senere inviterte Forsvarsdep. embedsmenn, 

fylkesordførere og lokalpolitikere fra Sør- Norge til møte der synspunkter og meninger skulle utveksles. 

Dersom dette er riktig føler mange seg ført bak lyset, og at dette heller ikke er i samsvar med god moral. Kan 

forsvarsministeren bekrefte at han ikke har underskrevet og godkjent Stortingsprp. den 14.10.?» 

Svar: 

Jeg viser til spørsmål fra stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen vedrørende prosessen rundt den 

forestående omorganiseringen i Sjøforsvaret. 

Jeg vil innledningsvis bekrefte at Regjeringen på nåværende tidspunkt hverken har behandlet eller trukket 

noen konklusjoner i sakens anledning. Jeg har følgelig heller ikke underskrevet og godkjent det aktuelle 

utkastet til stortingsproposisjon. Regjeringen arbeider etter en plan som innebærer fremleggelse av saken for 

Stortinget primo desember 1998. 

I lys av den omtalen saken har fått i media, finner jeg det hensiktsmessig å gi en nærmere orientering om 

prosessen for departementets behandling av denne type saker. 

Forsvarsdepartementet legger stor vekt på at omstillingen i Forsvaret skal skje i åpenhet og i et nært 

samarbeide med lokale og regionale sivile myndigheter. En viktig del av omstillingsarbeidet er således 

informasjon til berørte kommuner og fylkeskommuner om forestående endringer i lokal forsvarsvirksomhet. 

Som det også ble redegjort for på det aktuelle møtet i Kristiansand 19 oktober 1998 inngår de synspunkter 

og merknader som fremkommer på informasjonsmøter med regionale og lokale myndigheter som en 

viktig del av det fundamentet den politiske ledelsen i departementet legger til grunn i vurderingen av de 

aktuelle forslagene til organisatoriske endringer. 

I tillegg til informasjonsmøter med regionale og lokale myndigheter og høringsrunden mot andre departementer, 

legges det også vekt på å innhente synspunkter og merknader fra Forsvarets ansatte representert 

ved tjenestemannsorganisasjonene i Forsvaret. Som i tilsvarende tidligere prosesser har et foreløpig utkast til 

stortingsproposisjon vært grunnlaget for å innhente synspunkter fra tjenestemannsorganisasjonene i 

Forsvaret og berørte departementer. Det er et slikt foreløpig utkast på avveie og uten departementets endelige 

konklusjoner, som tydeligvis har vært grunnlaget for medias omtale av saken. 

Sammen med anbefalingen fra Forsvarssjefen utgjør de synspunkter og kommentarer som fremkommer 

gjennom de prosesser som er beskrevet over, hovedelementene i det grunnlagsmaterialet som ligger til grunn 

for departementets endelige vurdering og senere tilråding til Regjeringen. 

Som det fremgår av redegjørelsen over legger den politiske ledelsen i departementet betydelig vekt på å 

få et bredest mulig grunnlag før de politiske konklusjonene trekkes for de aktuelle forslagene som er til 

vurdering. 

Jeg vil imidlertid understreke at Regjeringens tilråding hva gjelder den forestående omorganiseringen i 

Sjøforsvaret først vil bli gjort etter at alle høringsrunder er over og deretter oversendt Stortinget primo 

desember 1998. 


Innlevert 4. november 1998 av stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen. 

Besvart 6. november 1998 av landbruksminister Kåre Gjønnes.

Spørsmål: 

«En bonde i Arendal ble nylig pålagt å montere skillevegg i hønebur, slik at hvert bur ville huse 3 høner, 

mot de 6 som nå går sammen. Bonden mener imidlertid at skilleveggen vil redusere dyrenes bevegelsesfrihet 

betraktelig, foruten at nyere forskning viser at høner naturlig søker sammen i flokker av 6 dyr. 

Av hensyn til dyrenes velferd mener derfor bonden at forskriftene er forkastelige. 

Vil statsråden vurdere å endre forskriftene?» 

Svar: 

Den 15. 10. 1982 fastsatte Landbruksdepartementet nye Forskrifter om hold av verpehøner i bur. 

Forskriftene trådte i kraft 01.01.1983. Forskriftene ble gitt med hjemmel i dyrevernloven, og har som primær 

målsetting å styrke velferden for hønene. Av forhold som ble innskjerpet i de nye forskriftene, kan nevnes: 

Det er ikke tillatt å holde dyr i burrekker på mer enn tre etasjer. Det er forbudt å ha mer enn tre høner i hvert 

bur. Det er påbudt med en troplass på minst 15 cm pr høne, slik at alle kan spise samtidig. Det skal være 

adgang til minst to drikkenipler i hvert bur. 

Hensikten med å tillate kun 3 høner i hvert bur er å redusere forekomsten av hakking og kanibalisme som 

kan være et stort problem i eggproduksjonen og medføre store lidelser for dyrene. 

De norske burhønsforskriftene var den gang og er fortsatt, blant de strengeste i verden. (Det er bare Sveits 

av landene i Europa, som har innført forbud mot å holde verpehøner i bur.) Da forskriftene ble vedtatt, ble 

det gitt en overgangstid på 15 år fram til 01.01.1998, for å oppfylle kravet om bare å kunne ha tre høner i 

hvert bur. Overgangstiden ble gitt for å gi næringen tid til å tilpasse driften til de nye kravene ved 

ombygning og utskiftning av burmateriell. Fjørfenæringen har nå tilpasset seg forskriftenes krav. 

Landbruksdepartementet har under kontinuerlig vurdering de forskrifter som er gitt for hold av de forskjellige 

dyrearter, for å kunne tilpasse disse til endrede og økede krav til et etisk og dyrevernmessig 

akseptabelt dyrehold. Dette gjelder også Forskrifter om hold av verpehøner i bur. Departementet har 

imidlertid ingen umiddelbare planer om å endre disse forskriftene, men foretar en løpende vurdering av saken 

blant annet ut fra den forskning som pågår om nye driftsformer.

Spørsmål: 





Innlevert 4. november 1998 av stortingsrepresentant Bjørn Tore Godal. 


«Vurderer Forsvarsministeren å endre prosedyrene for anbud på nye fregatter, og 

Om prosedyrene er planlagt endret; har departementet vurdert virkningene av dette for konkurranseforholdet 

mellom henholdsvis nye - og mer etablerte leverandører med lang erfaring når det gjelder standardleveranser?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til at Sjøforsvaret i juli 1997 presenterte sin planlagte tilbudsprosess for anskaffelse av nye 

fregatter. Prosessen bygger på at valg av hovedleverandør baseres på tilbud for konseptløsninger og utarbeidelse 

av tekniske spesifikasjoner innen 1.3.99. Deretter skal kontrakt forhandles endelig i år 2000, 

basert på felles valg av løsninger og presise tekniske definisjoner. Målet er sikre løsninger og kalkyler før 

endelig pris fastsettes som grunnlag for godkjenning i Stortinget. 

En eventuell endret prosedyre knyttet til fast pris f.eks pr 1.3.99 vil være i strid med etablert praksis i 

forsvaret om at endelig hovedkontrakt først etableres etter at tilstrekkelige og omforente tekniske spesifikasjoner 

foreligger. I offshoreindustrien er det forøvrig økende anvendelse av den praksis som har vært 

vanlig i Forsvaret. 

Svar: 

Anskaffelsen av nye fregatter er Forsvarets største investeringsprosjekt noensinne, med en stipulert 

kostnadsramme på 12 mrd kroner. 

Prosjektet kom for alvor i gang i februar 1997, i forbindelse med oppstarten av den integrerte prosjektorganisasjonen 

(IPORG). Dette var et samarbeid mellom Forsvaret representert ved Sjøforsvarets 

forsyningskommando, relevant norsk industri og forskningsmiljøene for å bygge opp kompetanse og utvikle 

fartøyenes funksjonelle krav. Samarbeidet mellom norsk industri og Forsvaret er forankret i den 

næringspolitiske strategien for forsvarsanskaffelser som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Dette innebærer 

bl a at norsk industri er blitt holdt løpende informert om Forsvarets planer for gjennomføringen av prosjektet. 

Som følge av at anskaffelsen av nye fregatter er besluttet gjennomført i internasjonal konkurranse ble 

samarbeidet med norsk industri avsluttet 1 aug 1998. Dette var også forutsatt da IPORG ble etablert i februar 

1997. Det er gjennom arbeidet brukt et betydelig beløp på å bedre norsk industris konkurransedyktighet i 

dette prosjektet. 

Hovedforespørselen har blitt utviklet parallelt gjennom arbeidet med IPORG. Regjeringsadvokaten har 

vært en aktiv bidragsyter, rådgiver og støttespiller i dette arbeidet siden august 1997 og har også anbefalt 

kontraheringsstrategien slik denne nå foreligger. Denne strategien ble fastlagt i februar 1998, hvorpå den ved 

forespørselen på forrige fase av prosjektet som ble offentliggjort den 6 mars 1998, ble gjort kjent for 

samtlige kandidater gjennom følgende tekst;

"It is NAVMATCOMNOR`s intentions to enter into the Main Contract for the development of C-level 

spesifications and delivery of six New Frigates (NFs) with a Prime Contractor which will have the total 

system responsibility for the NF as an integrated combat system. NAVMATCOMNOR is aiming for a fixed 

price contract comprising both the development of C-level specifications and the delivery of the NF`s." 

Med bakgrunn i det grundige arbeidet som har vært gjennomført, og de anbefalinger som er gitt, ligger 

dagens kontraheringsstrategi fast. 

Sjøforsvarets forsyningskommando vil i nær fremtid sende ut hovedforespørsel til de to utenlandske 

hovedleverandørene og det norske alternativet. 


4Innlevert 5. november 1998 av stortingsrepresentant Gunnar Kvassheim. 


Spørsmål: 

«NSB ser ikke lenger grunnlag for å ha bemanning i stasjonsbygningen på Moi, men er positive til at 

Posten får leie lokalene og foreta funksjoner knyttet til togtrafikken. Både NSB og Posten så seg lenge tjent 

med et samarbeid. Nå vurderer Posten å leie lokaler utenfor Moi sentrum, fordi man der muligens kan få noe 

lavere omkostninger. Det arbeides med et opplegg for offentlige servicekontor. 

Kan det i den forbindelsen være av interesse å få til et samarbeid mellom Posten og NSB på Moi, som et 

forsøksprosjekt?» 

Begrunnelse: 

Stasjonsbygningen på Moi i Lund kommune er en gammel ærverdig bygning. Den brukes i dag av NSB i 

forbindelse med betjening av togtrafikken. NSB mener nå det ikke lenger er grunnlag for å ha stasjonen 

bemannet. 

Det har vært arbeidet med å få til et opplegg hvor Posten, som har behov for nye lokaler på Moi, leier 

stasjonsbygningen. Tanken er at Posten da også kan betjene togpassasjerene ved salg av billetter. 

Lenge har det virket som om dette opplegget ville få tilslutning både fra NSB og Posten sin side. Nå synes 

det imidlertid som om Posten er innstilt på å leie lokaler i et varehus utenfor Moi sentrum. Begrunnelsen 

er at dette muligens kan bli noe rimeligere. 

Fra det offentliges side arbeides det nå for å legge forholdene til rette for servicekontor hvor ulike tjenester 

på tvers av etatsgrenser er representert. Dette vil være viktig for å få bedre brukerorientering og det er 

også et spennende opplegg i et distriktsperspektiv. 

NSB og Posten har ansvar for egne beslutninger. Likevel kan det være av interesse å høste erfaringer med 

den type samarbeid som var planlagt på Moi med utgangspunkt i stasjonsbygningen. Et slikt samarbeid vil 

også bidra til å opprettholde funksjonene i Moi sentrum, noe som nå er en viktig oppgave lokalt. Det vil også 

bidra til at den verdifulle stasjonsbygningen brukes og tas vare på. 

Svar: 

På bakgrunn av de økonomiske resultatene ved Moi stasjon finner ikke NSB BA grunnlag for å opprettholde 

driften. 

NSB har gjennom flere år forsøkt å skape grunnlag for drift av stasjonen sammen med lokale interesser bl 

a med Posten. Det har imidlertid ikke vært mulig å få dette til. NSB BA starter nå, i h t Samferdselsdepartementets 

rundskriv N-6/97 om retningslinjer for behandling av saker vedrørende betjening på 

jernbanestasjoner, en prosess som innebærer at NSB BA skal forelegge saken for den fylkeskommune hvor 

det aktuelle ekspedisjonssted ligger. Fylkeskommunene innhenter nødvendige uttalelser bl a fra berørte 

kommuner, og returnerer saken til NSB BA med sin tilråding.

I tilfelle fylkeskommunen i sin tilråding går imot å sløyfe betjeningen på stasjonen skal NSB BA i samråd 

med den berørte fylkeskommunen/kommunen, søke å finne frem til alternative løsninger hvor lokale aktører 

eventuelt trekkes inn for å se på alternative muligheter for å opprettholde servicen overfor de reisende. En 

mulighet kan være å få til en samordning av ulike servicetiltak, for eksempel ved opprettelse av kommunale 

servicekontor hvor også andre offentlige eller private serviceinstitusjoner deltar. 

NSB BA vil kunne bidra med at for eksempel lokale næringsinteresser som ønsker å selge biletter for 

NSB BA, kan få en agentavtale på linje med andre eksterne agenter. Provisjonsinntektene fra billettsalget 

kan være med å sikre inntektsgrunnlaget for en ny virksomhet. 


4Innlevert 5. november 1998 av stortingsrepresentant Sigrun Eng. 


Spørsmål: 

«Kan samferdselsdepartementet bidra med midlar for å halde togtilbodet Vøgne igang, frå 1. juni 1999 til 

30. juni 2000 ?» 

Grunngjeving: 

I Hallingdal har vi eit regiontog kalla Vøgne, der fylkeskommunen og staten er med i eit spleiselag av 

drifta. Fylkeskommunen bruker idag 1,6 mill inkl. tilbringertenesten til dette «laget». Bergensbanen vil i år 

2000 få krengetog og togavgangar får nye tider. Mellom 1. juni 1999 og innføringa av krengetog vil det bli 

ei periode utan morgontogtilbod. Fyrste tog vil vera i Oslo kl. 14.00. Fylkeskommunen har signalisert 

reduksjon av sitt tilskot ved budsjettforslag 1999. Tronge budsjettrammer og ulik praksis på andre regiontog 

er deira argument. 

Så vidt eg er kjendt med er Vøgne det einaste regiontoget i landet der ein fylkeskommune bidrar økonomisk. 

Trafikktalet er omlag 20 000 årleg, på eit tog så «mett av dage» at ein må vera idealist for å køyre det! 

Toget går måndag til fredag. 

Håpet om nyare togmateriell, behovet for regionen å ha eit kollektivt tilbod der vi kan vera i Oslo/ 

Drammen for t.d. møteverksemd om morgonen er til stades. 

Faren for at bilen vil ta over om Vøgne blir borte er stor. 

Svar: 

Lokaltoget ”Vøgne”, som gjekk i lokaltrafikk mellom Geilo og Drammen, blei nedlagt på slutten av 80tallet. 

Som eit prøveprosjekt mellom Buskerud fylkeskommune og NSB blei lokaltoget ”Vøgne” på nytt 

starta opp 23.05.93 med støtte frå statens forsøksmidlar for rasjonell og miljøvennleg transport. Frå 01.08.95 

blei lokaltoget ført vidare som eit ordinært tilbod, med årlege løyvingar frå Buskerud fylkeskommune til 

NSB utan økonomisk støtte frå staten. På slutten av 1996 ba fylkeskommunen om at ansvaret for ”Vøgne” på 

nytt blei overteke av staten og inkludert i statens kjøp av persontransporttenester frå NSB, då 

fylkeskommunen fant at nye kostnadstall frå NSB gjorde det vanskeleg å finansiere tilbodet åleine. 

Etter møter mellom den dåværande politiske leiinga i Samferdselsdepartementet og fylkeskommunen, 

blei det i februar 1997 oppnådd semje om vidare drift av ”Vøgne”, kor Buskerud fylkeskommune og staten 

ved Samferdselsdepartementet/NSB tok på seg kvar sin del av kostnadene. Løyvingane om vidare drift 

innebar at ”Vøgne” skulle oppretthaldast fram til og med 1999, uten forpliktelsar for partane utover denne 

perioden. Det blei frå Samferdselsdepartementets side føresett at fylkeskommunen framleis skulle stå som 

hovedansvarleg for drifta.

Departementet finn på bakgrunn av forhistoria ikkje grunn til å ta over ansvaret for ”Vøgne” på nytt. 

Togtilbudet med ”Vøgne” blei gjenoppretta etter ei avtale mellom NSB og Buskerud fylkeskommune. Toget 

er eit lokaltilbod innom Buskerud fylkeskommune og har dermed karakter av ein lokal buss, noko som 

primært er ansvaret til fylkeskommunane. Det er og andre eksempel på at ein fylkeskommune kjøper 

persontransporttenester frå NSB utan statleg bidrag. Dette gjeld til dømes nattoget på Arendalsbanen som 

trafikkerer strekninga Arendal-Nelaug i Aust-Agder fylkeskommmune. 

Departementet for sin del vil halde fast på den avtala som er inngått og som gjeld fram til utgangen av 


Spørsmål: 


Innlevert 5. november 1998 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 

Besvart 11. november 1998 av justisminister Aud-Inger Aure. 

«Flere tamilske asylsøkere skal gjennom de siste par ukene ha blitt hentet fra asylmottak i Oslo, 

Trondheim og Florø. I henhold til et oppslag i avisa Nordlys den 30/10 d.å. er det nå igangsatt en større 

uttransportering av tamiler fra Norge. Kan statsråden bekrefte at man nå i økende grad sender tamiler fra 

Norge tilbake til hjemlandet, og hvordan vurderer statsråden forholdene i Sri Lanka med tanke på tamilenes 

sikkerhet i hjemlandet dersom de nå hjemsendes?» 

Begrunnelse: 

Undertegnede har tidligere i brev til justisminsteren tatt opp tamilenes forhold i Norge, og da med 

konkret henvisning til en sak i Alta, der en familie satt i kirkeasyl ved Pinsemenighetens forsamlingslokale i 

kommunen. Hun var på det tidspunkt gravid, og torde ikke å bevege seg ut av frykt for hjemsendelse. Hun 

har nå nedkommet, og utfra oppslaget i Nordlys den 30/10-98 har hun amnesti de første 6 ukene etter 

nedkomsten. Familien opplever imidlertid så stor utrygghet for situasjonen i hjemlandet, at de frykter for 

egen sikkerhet dersom de drar tilbake. Jeg har forståelse for at statsråden ikke kan kommentere enkeltsaker, 

men et helt sentralt punkt knyttet til hjemsendelsen av tamiler blir hvor grundig forholdene i hjemlandet er 

vurdert før hjemsendelse finner sted, idet en vurdering av sikkerheten for den enkelte som i ettertid viser seg 

å være feilaktig, jo vil kunne ha fatale følger for den som hjemsendes, og også sette rammer for norsk 

flyktninge- og asylpolitikk som Norge som nasjon ikke kan være bekjent av overfor verdenssamfunnet. 

Justisdepartementets vurderingsgrunnlag før hjemsendelse blir dermed et sentralt spørsmål her, som altså 

ønskes besvart. 

Svar: 

Søknader om asyl fra srilankiske tamiler undergis en konkret og individuell vurdering. Alle tamiler som 

på individuelt grunnlag har behov for beskyttelse, vil få opphold i Norge. Ingen vil bli returnert til Sri Lanka 

dersom det er grunn til å anta at de vil ha behov for sikkerhetsmessig oppfølging. For dersom man etter 

grundig vudering mener at de kan bli utsatt for forfølgelse, blir de ikke sendt tilbake. 

Tamilske asylsøkere som imidlertid ikke innvilges flyktningstatus eller fyller øvrige vilkår for opphold 

må returnere til hjemlandet. 

Asylsøkere med endelig avslag på søknad om asyl, plikter i utgangspunktet å forlate riket frivillig. 

Dersom asylsøkerne ikke retter seg etter vedtakene, vil de oppholdsnektede bli uttransportert. 

Det er politiets oppgave å treffe tiltak med sikte på iverksettelse av vedtaket, dersom utreisefristen ikke 

overholdes. Tamilske asylsøkere blir behandlet i tråd med ordinære prosedyrer og retningslinjer på dette 

området. Det er ikke aktuelt å uttransportere et større antall tamiler som er nektet opphold samtidig.

Ca. 15 oppholdsnektede asylsøkere er uttransportert i løpet av de siste to ukene. Det befinner seg 

imidlertid omkring 330 oppholdsnektede asylsøkere fra Sri Lanka i Norge. 

Norske myndigheter vurderer situasjonen på Sri Lanka fortløpende. Det er jevnlig kontakt med enkeltpersoner, 

lokale og internasjonale bistands- og menneskerettighetsorganisasjoner, samt andre vestlige 

lands representasjoner, som med ulike innfallsvinkler og vurderinger gir et informasjonstilfang som danner 

et forsvarlig grunnlag for norske myndigheters vurdering av den generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjon 

på Sri Lanka. 

Mange av de problemstillinger norske myndigheter må ta stilling til når det gjelder asylsøkere fra et slikt 

område er vanskelige og krever både inngående kjennskap til lokale forhold og kontinuerlig informasjon om 

utviklingen. Det ble derfor utstasjonert en nordisk utlendingsattaché ved den norske ambassaden i Colombo 

våren 1998. Utplasseringen er et klart uttrykk for ønsket om løpende å ha oppdatert informasjon om 

utviklingen på Sri Lanka, og derved et best mulig faglig grunnlag for vår praksis. 

Norsk praksis er således basert på en bred vurdering av situasjonen på Sri Lanka, spesielt de forhold som 

har betydning for sivile tamilers generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjon. Praksisen er i samsvar 

med praksis i de øvrige nordiske og andre europeiske land. FNs høykommissær for flyktninger har gitt 

uttrykk for at situasjonen på Sri Lanka ikke er til hinder for tilbakesendelse til hjemlandet av asylsøkere som 

har fått avslag på sine søknader etter en grundig og individuell vurdering, herunder at tamiler fra nord og øst 

kan returneres til Colombo. 


Innlevert 6. november 1998 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 12. november 1998 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

Spørsmål: 

«Bergens Tidende skriver 05.11.98 at regjeringen holder hemmelig 20 av 22 dokumenter om veterinæravtalen. 

De to dokumentene som er offentliggjort, har stått på trykk i EF-Tidene. Dette er klanderverdig, ikke 

minst på bakgrunn av regjeringens tiltredelseserklæring, hvor den lovet mer offentlighet i forvaltningen. 

Kan statsråden sørge for at det blir full offentlighet om alle forhold og dokumenter knyttet til veterinæravtalen, 

slik at alle får det beste grunnlag for å kunne fatte sine beslutninger ?» 

Svar: 

Det er riktig at journalist Tron Strand i Bergens Tidende 19.10. d.å. ba om å få utlevert en rekke dokumenter 

vedrørende nevnte sak. Noen av dokumentene berørte spørsmål som på det aktuelle tidspunkt var 

uavklart i forholdet mellom EU og EFTA-landene. Flere av dokumentene dreide seg om departementets 

interne arbeid med St prp nr 6 (1998-99) "Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr 

69/98 om endring av EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold)". Denne ble fremlagt 5. 

november d.å. 

Anmodningen fra journalist Tron Strand omfattet imidlertid også flere dokumenter som burde vært utlevert 

på forespørselstidspunktet. At det ikke ble gjort beklager jeg meget. Dette er også meddelt Tron 

Strand. 

Etter fornyet vurdering er alle dokumentene som Tron Strand ba om innsyn i blitt utlevert. For to av 

dokumentenes vedkommende er det foretatt begrenset sladding med henvisning til Offentlighetslovens 

§ 6.1.1. 


Spørsmål: 

Innlevert 6. november 1998 av stortingsrepresentant Christopher Stensaker. 

Besvart 13. november 1998 av finansminister Gudmund Restad. 

«Av et autorisert firma kjøpes en Mercedes for kr. 260 000 med diesel-motor. Bygges om med bensinmotor, 

300E 24v. Erklæring leveres biltilsynet, og ombyggingen blir godkjent. Eier blir senere innkalt til 

tollvesenet for avhør og kontroll av bilen blir foretatt av merkeverksted i Trondheim. Bilen tilbakeholdes i 1 

mnd. Deretter følger brev fra tollvesenet med krav på kr. 411 866 innen 3 uker uten klageadgang. Kan 

statsråden redegjøre for hvordan denne form for behandling kan forekomme?» 

Begrunnelse: 

Brev fra Arild Helbæk, Orkanger av 30.10.98: 

«For ca. 1 år siden kjøpte vi en Mercedes for kr. 260.000,- av Aarviks biloppretting. Dette er et autorisert 

firma, som har drevet i bransjen i mange år. Bilen var egentlig en 1986 modell, med dieselmotor. Den ble 

ombygd til nyere type bil med bensinmotor, en 300E 24v. Firmaet leverte en erklæring om hva som var gjort til 

biltilsynet, og fikk så bilen kontrollert og godkjent med påskrift i vognkortet om at ombyggingen var godkjent. 

Tidligere i år ble jeg innkalt til tollvesenet for avhør og kontroll av bilen. Bilen ble kontrollert av et 

merkeverksted i Trondheim. Etter kontrollen ble bilen tilbakeholdt i 1 måned. 

I går fikk jeg et brev fra tollvesenet med et krav på kr. 411.866,- som må betales innen 3 uker, uavhengig av 

klageadgang. Kravet blir sendt til meg for at jeg er første registrerte eier. 

Jeg føler meg helt overkjørt av tollvesenet. Vi kjøpte en bil av et autorisert verksted til en pris som er helt 

normal etter markedet. Bilen ble godkjent av biltilsynet med påskrift i vognkortet om godkjent ombygging. Og så 

skal vi få et slikt krav! Vi har kontakt med advokat, men vil også søke hjelp på det politiske plan, for her må det 

være noe feil en eller annen plass. 

Håper dere vil svare meg raskt, da det er kort tid igjen til betalingsfristen løper ut. Dette har også tæret på det 

psykiske både for meg og kona den senere tid. Da kravet går til meg som bileier, går de inn og utpanter det vi eier 

for å få kravet sitt dekt.» 

Svar: 

Det skal innledningsvis bemerkes at saken spørsmålet gjelder, er under behandling ved Trondheim 

distriktstollsted, og er videre påklaget til Toll- og avgiftsdirektoratet. Saken gjelder et kjøretøy som det har 

vært gjort så store endringer med at det har vært ansett som oppbygget. Det dreier seg således om krav på 

oppbyggingsavgift. 

Oppbyggingsavgift skal etter Stortingets avgiftsvedtak betales ved registrering av oppbygging vedrørende 

motorvogn som tidligere har vært registrert her i landet, når nytt registreringsdokument må opprettes som 

følge av oppbyggingen. I henhold til lov om avgifter vedrørende kjøretøy og båter § 6, er eieren av 

kjøretøyet ansvarlig for avgiften. Med eier forstås den som er registrert som eier i motorvognregisteret. 

Det faktum at kjøretøyet har skiftet fra diesel- til bensinmotor medfører ikke alene at kjøretøyet anses 

oppbygget. I denne saken er det antakelig også gjort andre og større endringer, som for eksempel skjøting av 

karosseri. Dette er imidlertid en konkret vurdering som må avgjøres i det enkelte tilfellet. 

Som nevnt er saken under behandling ved Trondheim distriktstollsted. Istedenfor å gripe inn i den ordinære 

klagebehandlingen finner jeg det mer naturlig å vente til et eventuelt avslag klages inn for departementet. 

Jeg vil videre bemerke at det er anledning til å søke om betalingsutsettelse til avgiftskravet er endelig 

avgjort.

Spørsmål: 


Innlevert 6. november 1998 av stortingsrepresentant Kjell Opseth. 

Besvart 13. november 1998 av kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad. 

«Syner til mitt svar, som Kommunal og Arbeidsminister, i spørjetimen 12. februar 1997. Spørsmålet 

gjaldt feriepengar for støttekontaktar, tilsynsførar og fosterforeldre. 

Eg ber om å få opplyst kva som har skjedd i denne saka?» 

Svar: 

Dykk viser til svaret på eit spørsmål i spørjetiman 12 februar 1997 frå representant Erling Folkvord, og 

ber om å få opplyst kva som vidare har skjedd med saka. 

Som det fremgjekk av svaret i spørjetimen 12 februar 1997, er det avgjerande for å få rett til feriepengar, 

om vedkomande kan vurderast som arbeidstakar. Det er berre domstolane som med bindande verkning kan 

avgjere dette spørsmålet. Departementet og Arbeidstilsynet kan berre gje rettleiing om korleis lova bør 

forstås. 

Kommunenes Sentralforbund sitt rundskriv nr 30/95, som det var vist til i representanten Folkvord sitt 

spørsmål i spørjetimen i februar i fjor, vart trekt tilbake i KS sitt reviderte rundskriv nr 9/97 når det gjeld 

omtalen av støttekontaktar sine kontraktsforhold. Det kan sjå ut til at det reviderte rundskrivet frå KS har 

vore avklarande. Departementet har i mi tid som statsråd ikkje motteke førespurnader fra publikum om dette 

spørsmålet. 

Departementet hadde 17 oktober 1997 et møte med Kommunenes Sentralforbund der støttekontaktar og 

avlastarar sine retter vart diskutert. Det var i møtet semje om at Kommunenes Sentralforbund skulle kontakte 

kommunane for å få ein oversikt over dei grupper av lønnsmottakarar der den arbeidsrettslege situasjonen 

framstår som uklar. Departementet har nyleg vore i kontakt med KS som opplysar at dei så langt ikkje har 

gjort noko vidare med saka. KS opplyser elles at de har hatt svært få førespurnader om dette spørsmålet i det 

siste året. 

Spørsmål: 



Besvart 16. november 1998 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

«I spørretimen onsdag 28.10.98 ville ikke helseministeren svare på spørsmål om det har forekommet 

transport av radioaktivt materiale til Sellafield fra Norge. Bakgrunn for spørsmålet var at det har vært en 

økning av radioaktivt forurensning ved den norske kysten, som synes å stamme fra dette anlegget, og at 

Norge slik kan ha bidratt til å forurense egen kyst. Kan statsråden bekrefte at det har foregått transport av 

radioaktivt materiale til Sellafield-anlegget, evt kan det skje igjen ?» 

Svar: 

Det har tidvis blitt hevdet at brensel fra Haldenreaktoren skal være sendt til gjenvinningsanlegget i 

Sellafield og at Norge i 1991 skal ha inngått en samarbeidsavtale om dette. I henhold til en avisartikkel i 

Aftenposten den 4. april i år hevdes dette blant annet av Bellona.

Som opplyst i mitt hovedsvar i spørretimen den 28. oktober, innfører Institutt for energiteknikk, som del 

av det eksprimentelle programmet ved OECD Halden Reactor Project, tidvis mindre mengder brukt brensel 

fra utlandet. Slikt forsøksbrensel er ikke norsk eiendom og returneres eier etter at eksperimentet er utført. 

Dette skjer også overfor britiske oppdragsgivere. 

I forbindelse med spørsmålet har departementet kontaktet Statens strålevern som på basis av informasjon 

fra Institutt for energiteknikk har opplyst følgende når det gjelder reeksport til Storbritannia: 

I løpet av den siste tiårsperioden har det vært 17 reeksporter til Storbritannia. Disse har samlet utgjort 66 

kg uran og ca 250 g plutonium. Alt dette er prøver av brensel som er sendt fra Storbritannia til ekperimentell 

bestråling i Haldenreaktoren for så å bli returnert oppdragsgiver. 

Det er altså ikke snakk om brensel til drift av Haldenreaktoren, men brensel som er britisk eiendom. Intet 

av forsøksbrenselet er sendt fra Institutt for energiteknikk til Sellafield, men er returnert til oppdragsgiver i 

Storbritannia. Oppdragsgivers videre bruk og håndtering er et anliggende mellom eier og britiske 

myndigheter og er ikke kjent. Forøvrig kan Institutt for energiteknikk bistå med ytterligere opplysninger 

vedrørende Haldenprosjektet og den oppdragsforskning som er utført. Dette gjelder også utfyllende 

opplysninger om de enkelte transporter av forsøksbrensel som er mottatt og returnert Storbritannia i 

forbindelse med forskningsprosjekter. 

Hva angår den formelle samarbeidsavtale fra 1991 som hevdes å være inngått mellom norske og britiske 

myndigheter kan det opplyses følgende: 

De dokumenter som det har blitt vist til som grunnlag for at det foreligger en samarbeidsavtale er kun en 

noteveksling fra 1991 som bekrefter at Norge vil behandle det spaltbare materialet, som ble mottatt fra 

Storbritannia, i henhold til det internasjonale atomenergibyråets, IAEA, ikke-spredningsavtale. Slike 

erklæringer utveksles rutinemessig ved overføring av spaltbart materiale fra ett land til ett annet for å sørge 

for at ikke-spredningsavtalens bestemmelser blir overholdt. Det var en slik erklæring som i 1991 ble avgitt 

av Norge i forbindelse med overføringen av spaltbart materiale fra Storbritannia til Halden i 

forskningsøyemed. Dette ble da også klargjort i en pressemelding fra Utenriksdepartementet i juli 1992. 

2. Et annet forhold som ble tatt opp i tilleggsspørsmålet fra representanten H. Langeland i spørretimen 28. 

oktober, og som jeg ønsker å benytte denne anledningen til å besvare, var hvor mange av vedleggene til 

søknad om konsesjon for drift av Institutt for energiteknikks atomanlegg etter 1999 som er offentliggjort. 

Departementet har mottatt en rekke ulike henvendelser om innsyn i konsesjonssøknaden og vedleggene. 

Et overveiende antall av vedleggene inneholder opplysninger som er undergitt taushetsplikt. På grunn av 

vedleggenes omfang og deres tekniske natur har Statens strålevern forestått en gjennomgang med sikte på å 

skille ut taushetsbelagte opplysninger slik at det kunne gis innsyn i den øvrige delen av materialet. Da 

vedleggene er svært omfangsrike har det vært et omfattende arbeid å gå igjennom dem. Det har vært gitt 

innsyn i vedleggene etter hvert som utdragene har foreligget. Statens stråleverns gjennomgang av den siste 

del av vedleggene ble sluttført i oktober. Departementet har ikke avsluttet sin behandling av innsynssakene. 

Nedenfor følger en oversikt over de vedlegg til konsesjonssøknaden som det er gitt innsyn i. For å 

forenkle fremstillingen følger vedlagt kopi av de to siste sidene i søknaden fra Institutt for energiteknikk som 

er en liste med oversikt over innholdet i de 31 vedleggene til søknaden. Det er gitt innsyn i følgende vedlegg. 

– Det er fullt innsyn i selve søknaden om konsesjon for drift av IFE’s atomanlegg etter 1999 samt i 9 av 

vedleggene. Dette er vedlegg 1, 2, 3, 6, 21, 22, 27, 29 og 30. Et øvrig vedlegg, nr 28, er kun utskrift av 

St.prp. nr. 1 (1987-88). 

– Det er gitt innsyn i utdrag av tilsammen 19 av de øvrige vedleggene. Dette gjelder utdrag av vedleggene 

4, 5, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 23, 24, 25, 26 og 31. I disse vedleggene er taushetsbelagte 

opplysninger tatt ut før innsyn er gitt. 

– To vedlegg, vedlegg 19 og 20, er unntatt offentlighet i sin helhet. 

Jeg håper opplysningene ovenfor har gitt tilfredsstillende svar på de forhold som ble tatt opp i tilleggsspørsmålet 

den 28. oktober d.å. 


Innlevert 9. november 1998 av stortingsrepresentant Karin Andersen.

Spørsmål: 


«Svar fra Kommunal- og regionalminister Ragnhild Q. Haarstad til Hedmark Fylkeskommune av 

06.08.98 ang. oppfylling av omfangsforskriften og voksne elever i videregående skole, kan tolkes slik at 

Regjeringens bidrag til oppfylling av klassene bla. er å skjære ned på arbeidsmarkedstiltakene. Kan statsråden 

bekrefte en slik sammenheng og i så fall klargjøre den utdanningspolitiske strategien som ligger bak?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til korrespondanse mellom Hedmark Fylkeskommune, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, 

Kommunal- og regionaldepartementet og Fylkesarbeidskontoret i Hedmark om saken. 

Saken tar utgangspunkt i et samarbeid som har vært etablert mellom arbeids-, trygde- og sosialkontor for 

å gi voksne elever optimalt undervisningstilbud som skulle føre frem til studiekompetanse. Dette var et 

tilbud som passet for disse elevene og som vanskelig kan innpasses i ordinære klasser og løp i videregående 

skole. At en finner fram til de beste løsningene for elevene, må være hovedsiktemålet og den eneste farbare 

veg hvis en vil øke kompetansen og gi et reelt tilbud til disse elevene. 

Arbeidsmarkedsetaten har trukket seg ut av samarbeidet ved å påpeke at de ikke kan gi stønad til personer 

under attføring til dekning av drift for disse klassene under henvisning til folketrygdlovens kapittel 11. 

I brevet fra Kommunal- og regionalministeren står det (sitat): 

Fylkesarbeidskontoret i Hedmark har for øvrig opplyst at Arbeids- og administrasjonsdepartementet det 

tar sikte på å oppfylle intensjonsavtalen med fylkeskommunen med kjøp av AMO-kursplasser ved det 

tidligere AMO-sentret, også ved en betydelig reduksjon av tiltaksnivået, og vil legge vekt på å vurdere 

aktuelle opplæringstilbud i forhold til yrkeshemmede arbeidssøkeres behov. (sitat slutt) 

Dette kan tolkes slik at kuttet i tiltaksplasser skal bidra til å få oppfylt ordinære klasser i videregående 

skoler og at dette skjer uten at en har vurdert om dette bidrar til å gi et tilbud som passer for de elevene det 

gjelder. 

Svar: 

Jeg viser til brev av 06.11.1998 vedrørende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant 

Karin Andersen om oppfylling av omfangsforskriften og voksne elever i videregående skole, kan tolkes slik 

at Regjeringens bidrag til oppfylling av klassene bla er å skjære ned på arbeidsmarkedstiltakene. 

Omfang av videregående opplæring – Hedmark fylkeskommune 

I forskrift 20.04.1994 nr 467 om omfang og beregningsgrunnlag for fylkeskommunenes videregående 

opplæring og om overgangsbestemmelser for perioden 1994-98 (omfangsforskriften), har departementet 

fastsatt minimumskrav for omfanget av videregående opplæring. Fylkeskommunene er pålagt å gi 

videregående opplæring til et antall elever og lærlinger som tilsvarer 375 prosent av et gjennomsnittlig 

årskull, dvs at fylkeskommunen skal også gi et tilbud til 75 prosent av et årskull i tillegg til dem som har rett 

til videregående opplæring. 

I skoleåret 1995-96 hadde Hedmark fylkeskommune et omfang av videregående opplæring på 379 

prosent. De siste par skoleårene har fylkeskommunen derimot ikke oppfylt kravet fastsatt i omfangsforskriften. 

I skoleåret 1996-97 var omfanget 358 prosent og ved forrige skoleår var omfanget i Hedmark 

fylkeskommune 353 prosent. De opplysninger departementet har innhentet, viser at Hedmark fylkeskommune 

i budsjettet for 1998 har økt bevilgningene til videregående opplæring, sammenlignet med året 

før. 

Etter departementets vurdering viser dokumentasjon fra Hedmark fylkeskommune at fylkeskommunen 

har jobbet aktivt for å gi et tilbud av videregående opplæring som dekker befolkningens behov. Omfanget av 

videregående opplæring i fylkeskommunen kan imidlertid økes ytterligere gjennom å dekke utgiftene til 

opplæring for alle voksne som får videregående opplæring i studieforbundene, jf voksenopplæringsloven § 8. 

Videre kan fylkeskommunen øke omfanget gjennom å ta økonomisk ansvar for lærlinger som tegner 

lærekontrakt etter lov om fagopplæring i arbeidslivet § 1b, femte ledd. 

I brev av 13.10.1998 fra departementet gis Hedmark fylkeskommune dispensasjon fra forskriften om 

omfang for skoleåret 1998-99 under forutsetning av at fylkeskommunen dekker utgiftene til opplæring for

alle voksne som får videregående opplæring i studieforbundene, samt tar økonomisk ansvar for alle lærlinger 

som tegner lærekontrakt etter lov om fagopplæring i arbeidslivet § 1b, femte ledd. 

I samme brev presiseres det at en innvilget dispensasjon ikke vil medføre redusert rammeoverføring fra 

staten, og at det ikke vi bli gitt økonomisk kompensasjon ved en eventuell økt etterspørsel etter videregående 

opplæring. 

Arbeidsmarkedstiltak 

Arbeidsmarkedsetatens muligheter for å heve arbeidslediges kompetanse skjer ved bruk av aktive arbeidsmarkedstiltak. 

Det viktigste kompetansehevende tiltaket er arbeidsmarkedsopplæringen (AMO). 

Formålet med AMO er å øke deltakernes mulighet for overgang til arbeid, redusere kompetansemessige 

ubalanser i arbeidsmarkedet samt motivere arbeidsledige til videre utdanning. Dette skjer ved hjelp av 

opplæring gjennom yrkesrettede kurs, eventuelt opplæring av mer allmenn karakter på grunnskole eller 

videregående nivå. 

Siden 1993 har det vært en nedtrapping av nivået på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. Dette har 

sammenheng med den sterke bedringen i arbeidsmarkedet og reduksjonen i Stortingets bevilgning til 

arbeidsmarkedstiltak. Antall plasser innenfor AMO som andel av alle ordinære arbeidsmarkedstiltak har de 

senere år økt for å øke de lediges kompetanse. Nivået på AMO fastsettes etter arbeidsmarkedsfaglige 

vurderinger. Arbeidsmarkedsmyndighetene vurderer ikke spørsmålet om oppfylling av omfangsforskriften. 

Når det gjelder ytelser til personer under attføring så gir folketrygdloven kapittel 11 bare hjemmel for 

individbaserte ytelser. Lovverket gir i dag ikke anledning til finansiering av selve opplæringstiltaket for 

personer under yrkesrettet attføring. Jeg vil imidlertid ta kontakt med andre departementer for å få vurdert 

eventuelle nye løsninger, der en samordner ulike midler for å få en god tilrettelegging for denne gruppen. 


Innlevert 9. november 1998 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim. 

Besvart 13. november 1998 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

Spørsmål: 

«Vurderer Regjeringen det som aktuell politikk å kreve inn ekstraordinært utbytte fra våre statlige bedrifter, 

eksempelvis Olivin AS, hvor stor andel vil det kunne være aktuelt å kreve ut av Olivins totale frie 

kapital, og hvilke næringspolitiske strategiske vurderinger for framtida legger Regjeringa til grunn for våre 

statlige bedrifter?» 

Svar: 

Nærings- og handelsdepartementet har nylig informert styret i A/S Olivin om at det i regjeringens forslag 

til statsbudsjett for 1999 er lagt inn som en forutsetning under kap. 5656 at staten i 1999 mottar et 

aksjeutbytte fra selskapet på 116,5 mill. kroner. Utbyttebeløpet består av 16,5 mill. kroner tilsvarende hva 

som ble utdelt i inneværende år, samt et tillegg på 100 mill. kroner. Med forbehold om at Stortinget slutter 

seg til bevilgningsforslaget legges det til grunn at nevnte utbytteforslag fremlegges av selskapets styre på den 

ordinære generalforsamlingen våren 1999. 

I forbindelse med ovennevnte kan nevnes at A/S Olivin’s frie egenkapital ved forrige årsskifte oversteg 

200 mill. kroner og at selskapets finansielle og likviditetsmessige stilling var meget sterk. Dette er forhold 

som også Riksrevisjonen har interessert seg for og bedt departementet om å vurdere. 

Hva angår strategiske vurderinger for de statlige bedriftene vil vi vise til St.prp. nr. 1 for 1998-99 hvor 

det bl.a. fremgår at det legges til grunn at selskapene skal drives best mulig vurdert etter bedriftsøkonomiske 

kriterier. Samtidig skal selskapene ivareta de samfunnsmessige hensyn som ligger til grunn for 

virksomheten. Staten vurderer fortløpende sin rolle som langsiktig og profesjonell eier av industriselskaper

og legger vekt på å møte utfordringer og endringer i drifts- og markedsforhold offensivt. Dette er noe bredere 

omtalt i St.meld. nr. 40 for 1997-98 Eierskap i næringslivet. Regjeringen tar videre sikte på i høst å legge 

fram en egen melding til Stortinget om bedrifter hvor staten v/Nærings- og handelsdepartementet har 

eierinteresser. I denne meldingen vil problemstillingen bli ytterligere utdypet. 

Spørsmål: 


Innlevert 9. november 1998 av stortingsrepresentant Kristin Halvorsen. 


«Hva vil kirke-, utdannings og forskningsdepartementet foreta seg for å hindre nedleggelse av Tekniske 

Fagskoler i forbindelse med fylkenes budsjettbehandling for 1999?» 

Begrunnelse: 

De Tekniske Fagskolenes plass i utdanningssystemet er behandlet av Stortinget senest i forbindelse med 

Opplæringsloven (Innst. O. Nr. 70 1997-98). Jeg viser i denne sammenheng spesielt til side 6 og 7 i 

innstillinga og til følgende vedtak som ble gjort i Stortinget: 

Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag til midlertidig lov om teknisk fagskole med sikte på å 

bevare kontinuitet og kvalitet i den praktisk-tekniske mellomutdannelse i påvente av den klargjøring av dette 

skoleslagets status og økonomiske grunnlag. 

Jeg er gjort kjent med at Telemark Tekniske Fagskole og Teknisk Fagskole ved Kristiansund vg skole er 

truet av nedleggelse i forbindelse med behandlingen av de respektive fylkeskommunenes budsjett. Meget 

stram økonomi for svært mange fylkeskommuner kan bety at dette er situasjonen for flere Tekniske 

Fagskoler. Resultatet kan være at Tekniske Fagskoler nedlegges før departementet har avklart det 

økonomiske ansvaret og mens Kompetansereformen er til behandling i Stortinget. De Tekniske Fagskolene 

er et viktig etter- og videreutdannings tilbud for voksne elever og også et viktig tilbud knyttet til attføring 

Svar: 

I forbindelse med Stortingets behandling av opplæringslova fattet Stortinget 15.juni 1998 følgende 

vedtak: ”Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag til midlertidig lov om teknisk fagskole med sikte på å 

bevare kontinuitet og kvalitet i den praktisk-tekniske mellomutdannelse i påvente av en avklaring av dette 

skoleslags status og økonomiske grunnlag.” 

Teknisk fagskole er etter gjeldende regler ikke et lovfestet opplæringstilbud. Alle fylkeskommunene har i 

dag tilbud om teknisk fagskole. Teknisk fagskole inngår i beregningen av fylkeskommunens opplæringsomfang, 

(jf forskrift 20.04.94 om omfang og beregningsgrunnlag for fylkeskommunens videregående 

opplæring § 4). 

Bestemmelsene i lov om videregående opplæring er gitt anvendelse så langt de passer. 

I brev 30.10.98 har departementet sendt høringsbrev om ny lov om teknisk fagskole. 

Lovforslaget fastsetter fylkeskommunens plikt til å planlegge og gi tilbud om teknisk fagskole innenfor 

den rammen fylkeskommunen er forpliktet til i medhold av forskrift gitt av departementet (omfangsforskriften). 

De bestemmelser i lov om videregående opplæring som har vært anvendt i forhold til skoleslaget er 

foreslått tatt inn i loven. Den systematiske oppbygging som er vedtatt i den nye opplæringslova er lagt til 

grunn for lovutkastet. Høringsfrist er 1. februar 1999. 

I tråd med Stortingets vedtatte ønske, tar departementet sikte på at loven vil ha begrenset varighet. Bestemmelsene 

vil bli sett i sammenheng med oppfølging av St meld nr 42 (1997-98) Kompetansereformen. 

Meldingen er nå til behandling i Stortinget. Med bakgrunn i Stortingets behandling vil departementet vurdere

om regelverket om teknisk fagskole eventuelt senere skal innarbeides i opplæringslova eller 

voksenopplæringsloven. 

Meldingen berører voksnes rett til opplæring ved å foreslå en plikt for fylkeskommunen til å gi voksne 

tilbud om opplæring. Hvordan Stortinget velger å formulere denne plikten, vil ha betydning for omfangsforkriften. 

Etter at meldingen er behandlet, må det derfor vurderes om det er nødvendig med andre 

tiltak for å opprettholde tilbudet om teknisk fagskole. 

Spørsmål: 


5Innlevert 11. november 1998 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 


«Under behandlingen av Innst. S. nr. 71 (1997- 98), likestilling mellom turnus og skift, ble det i brev fra 

Regjeringen sagt at det er satt i gang et arbeid for å utrede slik likestilling. Det ble antydet at dette arbeidet 

kunne være ferdig i vårsesjonen 1998. 

Kan statsråden redegjøre for framdriften i dette arbeidet og om Regjeringen fremdeles har som mål å 

komme til Stortinget med et slikt forslag ?» 

Svar: 

I samsvar med omtalen av saken i Voksenåsdokumentet, besluttet Regjeringen i vår å foreta en utredning 

av konsekvensene ved en likestilling av tredelt turnus i helsesektoren med helkontinuerlig skiftarbeid. 

Bakgrunnen for en slik vurdering er at Regjeringen skal ha et best mulig grunnlag for å ta en endelig 

beslutning om dette spørsmålet. 

Regjeringen henvendte seg til en del uavhengige forskningsinstitusjoner for å få deres vurdering av saken. 

Ingen av disse ønsket å påta seg å utføre en slik konsekvensvurdering, blant annet begrunnet med 

manglende kapasitet og/eller manglende kompetanse på området, samt med at en ny konsekvensvurdering 

ikke antas å kunne bidra med noe særlig utover tidligere rapporter på grunn av dårlig datagrunnlag. På 

denne bakgrunn er det satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som arbeider med saken. 

Så snart den interdepartementale arbeidsgruppen har avsluttet sitt arbeid, vil Regjeringen ta stilling til 

spørsmålet om en likestilling mellom disse to arbeidsordningene. Regjeringen vil så raskt som mulig 

orientere Stortinget om den videre oppfølging av saken. 


Innlevert 12. november 1998 av stortingsrepresentant Liv Marit Moland. 

Besvart 18. november 1998 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

Spørsmål: 

«Statsråden har signalisert at hun ønsker å utrede ulike gruppers pensjonsrettigheter, bl.a. innvandreres 

rett til pensjon. Jeg har fått en henvendelse fra en person som ønsker å fokusere på en spesiell gruppe som pr. 

i dag ikke har krav på minstepensjon. Uføretrygdede med en utbetaling som er lavere enn minstepensjon, 

som ikke har 40 års opphold i Norge, vil ikke få minstepensjon når de blir alderspensjonister. Hva vil 

statråden gjøre for at alle pensjonister minimum får minstepensjon?»

Svar: 

Ytelser fra folketrygden fastsettes på grunnlag av botid og opptjening av pensjonspoeng. Til dem som har 

mindre enn 40 års botid eller poengopptjening, gis det bare en delpensjon. 

Personer som får status som flyktninger etter FN- konvensjonene, er likevel sikret full minstepensjon uten 

hensyn til faktisk botid og opptjening av pensjonspoeng. 

Botids- og opptjeningsprinsippet i folketrygden betyr nettopp at personer som har liten eller ingen tid i 

Norge i yrkesaktiv alder, får liten/ingen pensjon fra folketrygden. Et flertall av personer med lang tid i utlandet 

får ytelser derfra. Trygdeavtaler med andre land bidrar til å sikre dette. Slike ytelser kommer da inn 

som et naturlig supplement til folketrygdens ytelser. Vedkommende kan klare seg godt selv om det gis liten 

eller ingen pensjon fra Norge. 

Både ved etableringa av folketrygden i 1967 og ved senere lovendringer er det lagt til grunn at stønadsbehov 

som skyldes at en person har liten tid i Norge i voksen alder skal dekkes av sosialomsorgen. Dette 

kan imidlertid oppleves som vanskelig av dem det gjelder. Det kan også oppleves som urimelig for 

kommunene at de må gi sosialhjelp i saker der folketrygden normalt kommer inn. Dette gjelder spesielt fordi 

det dreier seg om varige stønadsbehov. 

Folketrygden gir den samme ytelse til alle som er i samme situasjon når det gjelder botid i Norge og 

opptjening av pensjonspoeng. Det eneste unntaket er flyktningene. I tillegg kommer at folketrygden inngår i 

de internasjonale koordineringsreglene for trygd, med krav om likebehandling og utbetaling utenlands. Dette 

gjør det vanskelig å finne løsninger innenfor folketrygdens rammer. (Uten samtidig å gi økte ytelser også til 

dem som egentlig ikke trenger det og til personer som har flyttet fra Norge.) 

Jeg er likevel innstilt på å vurdere supplerende ytelser til personer som får liten eller ingen pensjon fra 

folketrygden. Personer som fyller vilkårene for uførepensjon, er klart nok en av de aktuelle målgruppene for 

en eventuell nyordning. Jeg har tatt sikte på at saken skal drøftes i stortingsmeldinga om utjevning av 

levekår. Meldinga skal legges fram for Stortinget til våren.

Spørsmål: 





Innlevert 13. november 1998 av stortingsrepresentant Petter Løvik. 


«Natur og ungdom avd. Volda har fått løyve til å selje vafler og kakao frå den faste «tombolaplassen» i 

Volda - Cubushjørnet. Løyvet er gitt «på vilkår av at tilbereding av vaffelrøre og koking av kakao blir utført 

på eit kjøken som er godkjent av næringsmiddeltilsynet. 

Meiner sosialministeren at dette er ei rett tolking av lova, og kva vil konsekvensane vere for frivillig 

lagsverksemd dersom denne tolkinga vert lagt til grunn?» 

Grunngjeving: 

Tusenvis av lag og organisasjonar har sal av heimelaga kaker, vafler, kaffi, kakao m.m. som ein viktig del 

av inntektsverksemda. Dette er samtidig eit betydeleg trivselstiltak i mange samfunn. Med visning til § 13 i 

Generell forskrift for produksjon og frambud m.v. av næringsmidler har Næringsmiddeltilsynet for Søre 

Sunnmøre gitt løyve med dei atterhald som er nemnde ovanfor og som er utheva med feit skrift av 

næringsmiddeltilsynet. Eg vil finne det hårreisande byråkratisk dersom alle foreldre må leige seg plass i 

«kjøken som er godkjende av næringsmiddeltilsynet» når det skal lagast ei kake eller kokast ein kaffikopp til 

eit lokalt arrangement. 

Svar: 

Hovedregelen om godkjenning av næringsmiddelvirksomhet er § 13 nr. 1 i generell forskrift av 8. juli 

1983, nr. 1252 om næringsmidler. Paragrafen fastsetter at «enhver som vil drive næringsmiddelvirksomhet 

skal på forhånd ha virksomheten godkjent». Ved godkjenning kan det stilles krav til den samlede 

virksomheten, herunder lokaler, innredning, utstyr, vareutvalg, emballering m.v. som er nødvendig for en 

tilfredsstillende behandling av næringsmidlene. 

Generell forskrift om næringsmidler § 13 nr. 5 åpner for at det kan gjøres unntak fra kravet om godkjenning. 

Generell forskrift § 13 nr. 5 fastsetter at ved frambud av næringsmidler ved stevner, markeder, 

idrettsarrangementer, lotterier og møter m.v., plikter arrangøren å ta kontakt med det lokale næringsmiddeltilsynet 

for å få veiledning om hvilke regler som gjelder for deres tilstelning. Det lokale 

næringsmiddeltilsynet avgjør i hvert enkelt tilfelle om arrangementets karakter er slik at det skal kreves 

godkjenning ved dette og lignende fremtidige arrangementer. 

Her gis det mulighet for det lokale næringsmiddeltilsynet til å vurdere om virksomheten er av en slik art 

og omfang at det krever godkjenning. En slik vurdering må ta hensyn til forholdene i det enkelte tilfelle - 

hvor omfattende frambudet er. Er det tale om daglig salg fra bod anses nok virksomheten for å være en 

næringsmiddelvirksomhet, og det vil i slike tilfeller være naturlig å kreve godkjenning. Videre er det av 

betydning om det er stor helserisiko knyttet til den aktuelle virksomheten; f.eks. hva slags matvarer som skal 

frambys (lett bedervelige eller ikke lett bedervelige), hva slags fasiliteter som finnes (kjøling, vannforsyning,

toaletter eller håndvaskmuligheter), årstid og værforhold m.v. Det er for tilfeller med sporadisk salg av 

vaffler, kaker, kaffe med mer ikke noe absolutt krav om godkjenning. 

Hva som ligger til grunn for at Natur og ungdom avd. Volda omfattes av godkjenningskravet fremkommer 

ikke av oversendelsen, og er således ikke kjent for meg. Det vises for øvrig til den ovenfornevnte 

beskrivelse av godkjenningsreglenes innhold. 

Det primære ved næringsmiddellovgivningen er å sikre forbrukerne helsemessig trygg mat - derfor vil 

alle typer frambud uansett være underlagt bestemmelsene om hygiene og trygghet - uavhengig av om det 

kreves godkjenning eller ikke. 

Dersom en part ikke er enig i utfallet av en godkjenningsak, foreligger det adgang til å klage. Ihht lov om 

tilsyn av næringsmidler av 19. mai 1933 nr. 3 § 4, 10. ledd er kommunestyret klageinstans for vedtak fattet 

av de kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak 

truffet av kommunestyret. 

Dersom det angjeldende tilfellet fremstår åpenbart urimelig håndtert i lys av de regler jeg her har redegjort 

for, vil jeg anbefale at klagemuligheten blir benyttet. 


Innlevert 13. november 1998 av stortingsrepresentant Reidun Gravdahl. 


Spørsmål: 

«Ved behandling av opptrappingsplan for psykisk helse, var det enighet i Stortinget om at Regjeringen 

skulle arbeide for å få til mere samordning mellom A-etat, trygdekontor og utdanningsetat for å tilrettelegge 

bedre og derved få mennesker med psykiske lidelser tilbake til et normalt liv , og med egen 

forsørgelsesmulighet. Hvordan og når har Helseministeren tenkt å gjøre noe med dette?» 

Begrunnelse: 

Det sies i St.prp. nr. I at flere undersøkelser tyder på at mennesker med psykiske lidelser er de som har 

dårligst tilbud og dårligste levekår, men at den tilgjengelige statistikken tyder på at tjenestetilbudene har økt i 

takt med de øremerkede midlene. Det er imidlertid vanskelig å se i statistikkene fra arbeidsmarkedsetaten at 

andelen funksjonshemmede i arbeid har økt. 

Å ha et meningsfylt arbeid er et av de mest nødvendige elementer for en god livskvalitet. 

For å få til dette må tiltak iverksettes så fort som mulig, derfor er det nødvendig å starte opp et arbeid mot 

bedre samordning mellom ovennevnte etater. 

Svar: 

Representanten tar her opp et meget viktig spørsmål, og jeg vil vise til Stortingets enstemmige romertallsvedtak 

IV (Jf Innst. S nr. 222 (1197-98)) ved behandlingen av opptrappingsplanen for psykisk helse der 

Regjeringen ble bedt om å fremme konkrete tiltak for å sikre forpliktende samarbeid mellom 

arbeidsmarkedsetaten, trygdekontor, sosialkontor og helsevesenet, samt mellom kommuner og fylkeskommuner. 

Regjeringen vil fremme forslag til slike tiltak i den bebudede stortingsmeldingen om rehabilitering 

som vil bli lagt fram i løpet av desember d.å. 

Videre peker representanten i sin begrunnelse på betydningen av et meningsfylt arbeid for en god livskvalitet. 

Jeg vil si meg enig i dette, og vil vise til at av de 335 mill. kroner som er foreslått til opptrappingsplanen 

i 1999 er 9 mill. kroner foreslått på Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett til

arbeidstiltak for mennesker med psykiske lidelser og til styrking av Arbeidsmarkedsetatens arbeid med tiltak 

for denne gruppen. 


Innlevert 16. november 1998 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 

Besvart 25. november 1998 av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson. 

Spørsmål: 

«Mange oppfatter at vi i strid med menneskerettighetene har tvangsmedlemskap i norske studentorganisasjoner. 

Når disse i tillegg har en betydelig politisk slagside får medlemskapet karakter av tvangsmedlemskap 

i en politisk organisasjon. Hva mener Statsråden om dette forhold, og hvilke initiativ vil hun ta i 

saken?» 

Begrunnelse: 

Fra en student ved NTNU i Trondheim har jeg mottatt en henvendelse angående det som oppfattes som 

tvangsmedlemskap i Norsk Student Union (NSU) og om hvordan dette forholder seg til menneskerettighetene. 

Studenten opplyser at NSU siden før sommeren har anlagt en ny politikk for å hindre medlemsflukt. De 

har innført det studenten oppfatter som tvungen innmelding. Det vil si, de sier at enten alle eller ingen 

studenter ved en høyskole eller et universitet skal være medlemmer av NSU. Det betyr at man som enkeltperson 

bare kan tre ut av organisasjonen dersom en uravstemming holdes og flertallet sier nei. 

Enkelte studenter oppfatter NSU som en klart politisk organisasjon (med bl.a. nei til gasskraftverk og 

«frihet for Vest Sahara» som kampsaker), og man reagerer på den tvungne sponsing av dette. Ifølge det jeg 

har fått opplyst går det fra studentene ved NTNU 1,4 millioner kroner årlig, på landsbasis nærmere 7 

millioner kroner til det som kan oppfattes som sponsing av sosialistisk politikk. 

I tillegg til pengene tas enkeltpersonene (ca 90.000 studenter) til inntekt for NSUs syn, uten at man i 

realiteten er blitt spurt. 

I henvendelsen til meg vises det til FNs Artikkel 20 i Menneskerettighetskonvensjonen av 1948, del 2, 

som sier «No one may be compelled to belong to an association.» Fritt oversatt; «Ingen kan tvinges til å være 

medlem i en organisasjon.» 

Studenten skriver: «Det er altså flott å kjempe for menneskerettigheter i Øst-Timor, men prøv for Guds 

skyld ikke å rette opp noen feil her hjemme for Norge er jo perfekt, så brudd på menneskerettighetene forekommer 

ikke her. Selv om man kan lese det sort på hvitt.» 

Studenten viser også til en uttalelse fra Sivilombudsmannen som sier at: «Likevel har jeg vanskelig for å 

se at den ordningen departementet har godkjent for innkreving av kontingent til disse organisasjonene er i 

samsvar med de prinsipper som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) eller FN's 

konvensjon om sivile og politiske rettigheter som Norge har forpliktet seg til å følge.» Ombudsmannen 

referer i sin uttalelse fra Rehof og Triers bok «Menneskerett»: «Det sondres (...) mellom positiv og negativ 

foreningsfrihed, hvor den positive foreningsfrihed er en sikring af den enkeltes ret til at tilslutte sig eller 

danne foreninger, og den negative foreningsfrihed er retten til uhindret at stå udenfor foreninger og til 

uhindret at melde sig ud af en forening.» 

Svar: 

Jeg vil først benytte anledningen til å si at de lokale og nasjonale studentorganisasjonene gjør en stor og 

viktig innsats for å ivareta studentenes interesser. 

Jeg er kjent med at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har åpnet for at samskipnadene kan 

stille deler av sine inntekter, herunder inntekter fra semesteravgiften, til disposisjon for fordeling i

studentdemokratiske organ til tiltak i studentenes regi. Noen av disse midlene kan gis som tilskudd til nasjonale 

studentorganisasjoner. 

Jeg finner det ikke riktig å se det slik at denne ordningen med finansiering av studentorganisasjoner via 

semesteravgiften innebærer noe tvangsmedlemsskap for studentene i disse organisasjonene. Det dreier seg 

slik jeg ser det kun om en økonomisk støtte til organisasjonene fra studentsamskipnadene. Jeg har forøvrig 

forstått det slik at Norsk Studentunion er en organisasjon hvor medlemmene er de øverste studentorganene 

ved lærestedene. Det dreier seg altså ikke om individuelle studentmedlemskap. Jeg mener derfor at 

ordningen ikke strider mot foreningsfriheten, som bl.a. er nedfelt i artikkel 11 i Den europeiske 

menneskerettighetskonvensjonen (EMK). 

Det bør også nevnes at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet før etableringen av den eksisterende 

finansieringsordning foretok en grundig vurdering av forholdet til Norges menneskerettighetsforpliktelser, 

herunder EMK artikkel 11. Departementet kom til at ordningen er i samsvar med disse 

forpliktelsene. 

De viser i Deres brev til en uttalelse fra Sivilombudsmannen. Jeg vil understreke at denne uttalelsen gjaldt 

en ordning som nå er avskaffet. Den tidligere ordningen gikk ut på at studenter ved innbetaling av 

semesteravgift også måtte innbetale medlemsavgift til en bestemt studentorganisasjon. De studenter som ikke 

ønsket et slikt medlemsskap kunne, innen en frist på to måneder, melde seg ut av organisasjonen og få 

refundert medlemsavgiften. 

Sivilombudsmannen mente at ordningen var i strid med organisasjonsfriheten som er nedfelt i EMK art. 

11. Det någjeldende system, som De omtaler i Deres brev, er som kjent et helt annet, og ble bl.a. etablert for 

å imøtekomme Sivilombudsmannens kritikk. Jeg kan derfor ikke se at Sivilombudsmannens uttalelser har 

relevans i forhold til den nåværende ordning. 


Innlevert 17. november 1998 av stortingsrepresentant Ivar Østberg. 

Besvart 24. november 1998 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer. 

Spørsmål: 

«Allerede før Blaalidutvalget leverte sin innstilling har Arbeidsdirektøren ifølge media foreslått å starte et 

eget utleiebyrå. På denne bakgrunn ber jeg om et svar på hvordan statsråden vil følge opp Blaalidutvalgets 

innstilling NOU 1998:15 Arbeidsformidling og arbeidsledere. 

I Nasjonalbudsjettet for 1999 vises det til utvalget (Blaalid-utvalget) som hadde som oppgave å vurdere 

dagens regelverk for arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft. Hva er departementets plan for 

oppfølging av Blaalidutvalget?» 

Svar: 

Blaalid-utvalget foreslår å oppheve dagens offentlige monopol på formidling av arbeidskraft. Når det 

gjelder arbeidsutleie, foreslår utvalget å flytte begrensningene over på innleie av arbeidskraft og i prinsippet 

åpne for utleie i alle deler av arbeidslivet. Utvalget forslår imidlertid at myndighetene får fullmakt til å unnta 

deler av arbeidslivet for innleie av arbeidskraft, bl a vil dette kunne være aktuelt i helsesektoren. 

Utvalget forslår at innleie av arbeidskraft reguleres i hht dagens regler for midlertidig tilsetting (arbeidsmiljølovens 

§ 58A). Utvalget foreslår allikevel at det gis anledning til å leie inn arbeidstakere ut over de 

begrensninger som følger av arbeidsmiljøloven dersom arbeidsgiveren og tillitsvalgte blir enige om dette. 

Utvalget har vært bredt sammensatt, bl a med representanter fra alle større arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. 

Utvalget er enstemmig i sine anbefalinger om de viktigste konklusjonene. 

Utvalget har i sin rapport påvist at dagens regler når det gjelder formidling og utleie har en rekke 

svakheter. Både den teknologiske utviklingen og forandringene i arbeidslivet de siste tiår gjør det nødvendig

med endringer i de offentlige reguleringene på disse områdene. Det er også reist tvil om det norske 

formidlingsmonopolet er forenlig med EØS-retten. 

En eventuell opphevelse av dagens formidlingsmonopol og liberalisering av rammebetingelsene rundt 

utleie-/innleie vil gjøre arbeidsmarkedsetatens situasjon annerledes enn den er i dag. Det vil imidlertid være 

et klart utgangspunkt for denne regjeringen at vi fortsatt skal ha en sterk offentlig arbeidsmarkedsetat. 

Utvalgets rapport er nå sendt på høring med høringsfrist 14. desember då. 

Synspunktene i utredningen vil sammen med høringsuttalelsene danne grunnlaget for Regjeringens videre 

arbeid med disse viktige spørsmålene. 

Etter at høringen er avsluttet, vil Regjeringen ta stilling til når og på hvilken måte denne saken skal 

forelegges Stortinget. 

Norge er i dag bundet av ILO-konvensjon nr. 96 som legger sterke bindinger på muligheten for privat 

kommersiell formidling. En eventuell oppfølging av utvalgtes anbefalinger krever at Norge løses fra forpliktelsene 

i ILO-konvensjon nr. 96. Dette kan gjøres ved at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 181, som 

innebærer at privat formidling og utleie av arbeidskraft skal være tillatt forutsatt at minst ett annet land også 

ratifiserer, eller ved at Norge sier opp konvensjon nr. 96. 

I brevet vises det til at Arbeidsdirektoratet har foreslått å opprette et offentlig eid utleiebyrå nært knyttet 

til arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsdirektoratet vil at utleiebyrået skal tilby utleie av arbeidskraft i konkurranse 

med de private utleiebyråene. Arbeidsdirektoratet ønsker å stå fritt mht hvilke grupper som skal leies ut. 

Utleiebyrået foreslås organisert som et aksjeselskap, men være en integrert del av arbeidsmarkedsetaten. 

Arbeidsdirektoratet ønsker at utleiebyrået skal være en liten administrativ enhet som kjøper flest mulig 

tjenester, slik som utvelgelse og avklaring av arbeidssøkere, fra arbeidsmarkedsetaten. Utleiebyrået vil i så 

fall ha arbeidsgiveransvaret for vikarene (i hht bestemmelsene i arbeidsmiljøloven) og inngå de formelle 

avtalene med de som leier inn vikarer samt betale til arbeidsmarkedsetaten for de nevnte tjenester. 

Arbeidsdirektoratet ønsker at arbeidskontorene bare skal kunne levere disse tjenes 

tene til sitt eget vikarbyrå. Arbeidsdirektoratet foreslår at arbeidsdirektoratets styre velges til styre i utleiebyrået 

og at arbeidsdirektøren blir administrerende direktør. 

Forslaget om et offentlig utleiebyrå reiser flere problemstillinger som må vurderes nærmere. Vi må først 

og fremst vurdere hvorvidt et offentlig utleiebyrå bidrar til å fremme målsettingene som er satt for 

arbeidsmarkedspolitikken. Videre må vi vurdere nærmere organiseringen av et slikt utleiebyrå. Det forhold at 

utleiebyrået skal benytte arbeidsmarkedsetatens personalressurser for utførelse av visse tjenester vil fort 

kunne reise spørsmål om krysssubsidiering, selv om utleiebyrået skal betale arbeidsmarkedsetaten for disse 

tjenestene. Den tette organiseringen som er foreslått mellom det offentlige utleiebyrået og 

arbeidsmarkedsetaten vil kunne forsterke dette. Forholdet til konkurranseregelverket vil derfor måtte 

vurderes når en tar stilling til et eventuelt offentlig eid utleiebyrå. 

Arbeidsdirektoratet ønsker en snarlig oppstart av et utleiebyrå. Jeg legger til grunn at dagens hovedregel 

i loven er at det er forbudt å drive utleie. Jeg finner det derfor naturlig å avvente oppfølgingen av 

Blaalidutvalgets innstilling før jeg tar stilling til dette forslaget. Jeg legger imidlertid opp til at det gis en 

vurdering av forslaget om et utleiebyrå i arbeidsmarkedsetatens regi når Regjeringen kommer tilbake til 

Stortinget med vurderingene av forslagene fra Blaalid-utvalget. 

Spørsmål: 


Innlevert 17. november 1998 av stortingsrepresentant Erik Solheim. 

Besvart 25. november 1998 av forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll.

«Forsvarsministeren opplyste i Stortinget 27/5- 98 at han ville ta kontakt med våre allierte for å få deres 

erfaringer med bruk av utarmet uran i våpen. Han sa også at han ville gjøre dette materialet offentlig tilgjengelig. 

Når og på hvilken måte vil Stortinget eller offentligheten bli orientert om Forsvarsministerens undersøkelser 

overfor våre allierte?» 

Begrunnelse: 

I den internasjonale debatten kommer det fram stadig mer alarmerende meldinger om skadevirkningene 

ved bruk at utarmet uran i våpen. Mye tyder på at dette ligger bak det såkalte «gulfsyndromet» hos 

amerikanske soldater. WHO vil også undersøke om utarmet uran er en hovedårsak til de store helseskadene i 

Irak på 90-tallet. 

Samtidig tyder mye på at utarmet uran blir et stadig vanligere materiale i våpen, også hos flere av våre 

allierte. 

Det er derfor av interesse å kjenne resultatene av Forsvarsministerens undersøkelser, omfanget av bruken 

av utarmet uran internasjonalt, vurdering av mulige skadevirkninger og ikke minst om slike våpen finnes i 

forhåndslagre i Norge. 

Svar: 

Regjeringen har tatt kontakt med allierte samarbeidspartnere slik som uttalt i Spørretimen 27 mai 1998, 

og er lovet endelig tilbakemelding innen rimlig kort tid. Vi har grunn til å tro at vi kan orientere Stortinget i 

løpet av noen få uker. 

Tillegg til svar 9. mars 1999: 

Jeg viser til spørsmål nr. 60 datert 18. november 1998 fra stortingsrepresentant Erik Solheim, og det svar 

jeg gav ved den anledning. I mitt brev av 23. november 1998 til Stortingets President informerte jeg om at vi 

forventet en tilbakemelding fra allierte samarbeidspartnere vedrørende denne ammunisjonstypen. 

Vi har nå mottatt informasjon fra amerikanske myndigheter om bruk av utarmet uran i ammunisjon. 

Informasjonen som følger vedlagt er offentlig tilgjengelig i USA. 

Utarmet uran er et biprodukt fra anrikelsesprosessen ved produksjon av kjernebrensel. Materialet har stor 

tetthet, høy egenvekt og pyrofyre egenskaper, og egner seg derfor godt til bruk som hardmetallkjerne i 

panserbrytende ammunisjon. Utarmet uran har meget lav radioaktivitet, men for personer som eksponeres for 

store mengder har det i likhet med andre tungmetaller giftige egenskaper. På testområder der ammunisjonen 

har blitt avfyrt har de miljømessige virkningene vist seg å være minimale. Utarmet uran benyttes ikke bare til 

ammunisjon. Amerikanske styrker bruker også utarmet uran for å bedre pansrede kjøretøyers beskyttelse mot 

panserbrytende våpen. Dette har vist seg, blant annet i Golf-krigen, å være svært effektivt, og bidro til å 

begrense skadene på amerikansk personell. Det kan også nevnes at på det 

sivile området benyttes utarmet uran blant annet som ballast i fly. 

Ut fra de opplysninger vi har om ammunisjonstypen, anser jeg det på nåværende tidspunkt ikke som 

særlig aktuelt å ta initiativ, innenfor NATO eller på annen måte, til at slik ammunisjon skal forbys. 


- Health and Environmental Effects of Depleted Uranium (DU). Office of the Assistant Deputy Under 

Secretary of Defense for Force Protection -- ADUSD(FP), December 4, 1998. 



Besvart 26. november 1998 av utenriksminister Knut Vollebæk.

Spørsmål: 

«Nesten alle land har i dag normale diplomatiske forbindelser med Iran. Dette er blant annet viktig for å 

unngå å isolere landet. Åpen dialog, også om spørsmål der det hersker uenighet, kan bidra til å styrke de 

moderate kreftene. 

Når vil Norge gjenoppta fulle diplomatiske forbindelser bl.a. ved å utnevne en ambassadør til Iran?» 

Svar: 

Jeg er enig med Erik Solheim i at hovedlinjen i vår politikk overfor Iran må være å støtte opp om de 

kreftene i det iranske samfunn som ønsker forandring, og som arbeider for å bringe landet ut av den 

isolasjonen det har befunnet seg i. Samtidig må vi holde fast ved at fatwaen mot Salman Rushdie og de som 

er assosiert med hans arbeid, er og forblir uakseptabel. Derfor legger vi til grunn for den videre utviklingen 

av det bilaterale forholdet at den iranske regjeringen holder fast ved de ulike elementene i New Yorkerklæringen 

av 24. september i år. 

I denne erklæringen forsikrer den iranske utenriksministeren at den iranske regjeringen ikke vil ta noen 

skritt for å gjennomføre fatwaen mot Salman Rushdie. I tillegg til dette kommer andre positive utviklingstrekk 

i Iran. På denne bakgrunn har Regjeringen drøftet de tosidige forbindelsene. 

Norge og Iran har i dag, 26. november, ført samtaler på embetsnivå i Oslo om en rekke bilaterale og 

internasjonale spørsmål. Under samtalene ble også nivået på de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og 

Iran diskutert. Fra norsk side er vi innstilt på å utnevne en ny ambassadør til Teheran. Fra iransk side ble det 

opplyst at man vurderer en tilsvarende oppgradering. 

I nært samarbeid med andre land vil vi fra norsk side videreføre kontakt med og støtte til krefter i Iran 

som arbeider for reformer. Vekten vil bli lagt på menneskerettigheter og religionsfrihet. Disse temaene stod 

også sentralt i samtalene med den iranske embetsmannsdelegasjonen. 

Dersom den positive utviklingen i Iran fortsetter, tar Regjeringen sikte på å gjennomgå begrensningene 

som gjelder for norsk næringslivs engasjement i Iran på et senere tidspunkt. 


Innlevert 17. november 1998 av stortingsrepresentant Børge Brende. 

Besvart 24. november 1998 av finansminister Gudmund Restad. 

Spørsmål: 

«Er finansministeren og Regjeringen nå rede for å ferdigbehandle søknaden fra Eksportfinans om 

konsesjon på erverv av Kommunekreditt, samt søknaden om fortsatt dispensasjon fra lovens eierbegrensningsregel, 

og på den måten følge opp Regjeringens og Stortingets målsetting om å styrke konkurransen 

i finansmarkedet, styrke norsk bankvesen samt utvikle et alternativt finansmiljø i Midt-Norge?» 

Begrunnelse: 

Finansministeren og Regjeringen har lenge gitt uttrykk for et ønske om å legge vilkårene til rette for et 

konkurransedyktig norsk bankvesen samt for utvikling av minst ett finanstyngdepunkt utenfor Oslo. 

Likevel har Eksportfinans ASA ventet i snart fire måneder på at Finansdepartementet skal behandle en 

søknad om fortsatt dispensasjon fra eierbegrensningsregelen kombinert med konsesjon på overtagelse av 

Kommunekredtitt Norge A/S. Kommunekreditt eies i dag av Kreditkassen. 

Eksportfinans eies av i hovedsak norske forretnings- og sparebanker i fellesskap. Kommunekreditt kan 

ved å bli et datterselskap av Eksportfinans nyte godt av denne institusjonens spesielt gode rating i det 

internasjonale innlånsmarkedet. Den løsning det her legges opp til vil styrke konkurransen når det gjelder 

langsiktige kreditter til kommunene. Det vil være særlig positivt for små og mellomstore kommuner som 

ikke har samme mulighet som de største kommunene til å ta opp lån over obligasjonsmarkedet. Samtidig vil

denne løsning gjøre det mulig for norske forretnings- og sparebanker gjennom samarbeidet i Eksportfinans å 

øke sin konkurransekraft i forhold til store utenlandske finansinstitusjoner, samt i forhold til den statlige 

Kommunalbanken. 

Det dreier seg med andre ord om en fremtidsrettet løsning hvor en serie av Regjeringens og Stortingets 

mål for finansnæringene og strukturen på finansmarkedet blir ivaretatt: 

· Økt konkurranse når det gjelder langsiktige lån til kommunene. 

· Økt konkurransekraft for norsk bankvesen. 

· Mulighet for norske banker til å delta i konkurransen om kommunekreditter på linje med statens 

kommunalbank og store utenlandske finansinstitusjoner.’ 

· Etablering av enda et finansielt kompetansemiljø i Midt-Norge, nemlig innenfor kommunefinansiering. 

· Utvikling av et distriktsbasert alternativ til det sentraliserte finansmiljø. 

De reelle hensyn i denne sak taler med andre ord entydig og klart i retning av å gi Eksportfinans fortsatt 

dispensasjon fra eierbegrensningsregelen ved overtagelse av Kommunekreditt. Finansieringsvirksomhetsloven 

gir også klar hjemmel for en slik dispensasjon, bl.a. hvor det foreligger «særlige hensyn», jfr. 

finansieringsvirksomhetslovens § 2-2, 2. ledd nr. 9. Stortinget har forutsatt at det skal kunne gis dispensasjon 

i spesielle tilfeller som dette. Det fremkommer bl.a. av Stortingets vedtak under behandlingen av Innst. S. nr. 

287 (1996-97), hvor Stortinget la til grunn følgende retningslinjer for praktiseringen av 

unntaksbestemmelsene: 

«Flertallet vil bemerke at de premisser for lovforståelsen som er gitt foran ikke forhindrer muligheten til 

unntaksvis å bruke lovens dispensasjonshjemmel for eksempel når det gjelder spesielle, begrensede 

samarbeidskonstellasjoner som kan styrke de eier- og maktspredningshensynene som loven skal fremme». 

Daværende stortingsrepresentant Gudmund Restad stemte for disse formuleringene. Det samme gjorde, 

foruten Høyre, samtlige representanter for de nåværende regjeringspartiene. Formuleringene ble tatt inn i 

innstillingene og vedtaket nettopp med sikte på den type avgrensede samarbeidskonstellasjoner som 

Eksportfinans/Kommunekreditt innebærer. Eksportfinans har da også fra før dispensasjon fra eierbegrensningsregelen. 

Finansdepartementet bebudet sist sommer at det kunne antas å ta ca. 8 uker fra Kredittilsynet 

avga sin innstilling i saken, til departementets avgjørelse forelå. Nå er vi inne i den åttende uken uten 

at det foreligger noe vedtak fra finansministerens side. 

I den forholdsvis lange tid som er gått siden Regjeringen bebudet at den skulle satse på å flytte statlige 

finansinstitusjoner til Trondheim, er ikke en eneste institusjon flyttet. På den annen side er Kommunekreditt 

en viktig finansinstitusjon som har et sterkt ønske om å få flytte til Trondheim, men ikke trenger annen 

«oppmuntring» enn at Regjeringen gir de nødvendige tillatelser, bl.a. dispensasjon fra eierbegrensningsregelen. 

Det er ingen grunn til å forhale eller trenere denne saken lenger. 

Svar: 

Saken er nå til avsluttende behandling i departementet. 


Innlevert 17. november 1998 av stortingsrepresentant Tor Nymo. 


Spørsmål: 

«Vil inndelingen av landet i forhold til prioritet ved tildeling av distriktspolitiske virkemidler bli endret 

slik at utkantene til geografisk stor byer i distriktene som Tromsø og Bodø kommer rimeligere ut enn i dag?» 

Begrunnelse: 

I Nordland, Troms og Finnmark er det pr. i dag bare to kommuner som har prioritet C i forhold til tildeling 

av distriktspolitiske virkemidler. Som kjent så ligger hele Finnmark og fire kommuner i Nord- Troms

i virkeområde A, mens resten av Nord-Norge, samt store deler av Trøndelag, Hedmark, Oppland og 

Telemark ligger i virkeområde B. 

Både Tromsø og Bodø er byer med meget stor geografisk utstrekning, og Tromsø er på størrelse med 

Vestfold fylke. 

Mange av bygdene og fiskeværene rundt i Tromsø ligger svært langt fra sentrum, hvorav noen er 

småsteder med tildels stor avhengighet av jordbruk og fiske. Vengsøy, Sommarøy/Brensholmen, Sjursnes, 

Lakselvbukt og Jøvik er småsteder som ligger i Tromsø kommune, men langt utenfor Tromsø by. I mange 

tilfeller må man kjøre gjennom nabokommuner som ligger i virkeområde B for å komme fram til disse 

småstedene. 

Mange av disse småstedene sliter med klassiske problemer som forgubbing og fraflytting, samtidig som 

muligheten til å hjelpe er begrenset pga. regelverket som plasserer disse stedene i samme kategori som 

Tromsø sentrum. Dette bør endres for å kunne være bedre i stand til å snu den uheldige utviklingen i disse 

områdene. En løsning er å endre statusen til utkantsområdene i Tromsø kommune fra C til B. 

Svar: 

De siste forskriftene om avgrensing av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler ble 

fastsatt 30. april 1998. Den enkelte kommune er den minste enhet i denne oppdelingen. I kongelig resolusjon 

av 10. februar 1988 ble det vedtatt at en ikke lenger skulle dele opp enkeltkommuner i ulike soner. Vedtaket 

ble fattet på basis av en vurdering foretatt av en arbeidsgruppe med representanter for 

Kommunaldepartementet, Miljøverndepartementet, daværende Distriktenes utbyggingsfond og Statistisk 

sentralbyrå. 

Avgrensningen av virkeområdet gjøres spesielt i forhold til næringsmessige forutsetninger. Vi ønsker å 

prioritere de svakeste distriktene, og da må nødvendigvis de best stilte delene av området nedprioriteres. 

Bykommuner som Tromsø og Bodø vurderes som meget sterke, men er ikke tatt ut av virkeområdet på grunn 

av deres sentrale betydning for omliggende områder og Nord-Norge som helhet. På den annen side er det slik 

at maksimalsatsene for støtte sjelden tas i bruk, og at det parallelt med avtakende sentralitet, også innenfor en 

bestemt sone, kan vises økende åpenhet for støtte til mer lokalbaserte tiltak som er av betydning for bosetting 

og sysselsetting på stedet. 

Jeg vil også nevne problemene med å skaffe til veie statistisk godt nok datamateriale hvis en går under 

kommunenivå. En slik løsning vil medføre svært vanskelige avveininger i fastleggingen av virkeområdet. 

Mange kommuner i Norge, også utenfor dagens virkeområde, er i en situasjon hvor deler av kommunen har 

langt svakere utvikling enn kommunen som helhet eller mer fremgangsrike områder i kommunen. I tillegg er 

det i mange tilfeller vanskelig å trekke klare grenser mellom de ulike områdene i kommunen, og vi vil få et 

meget komplisert kart å måtte forholde oss til, både politisk og administrativt. Som kjent er det også ESA 

som skal godkjenne det distriktspolitiske virkeområdet. 

Etter pålegg fra ESA vil vi allerede til neste år foreta en ny revisjon av det distriktspolitiske virkeområdet 

med virkning fra 1. januar 2000. Slik det nå ser ut vil det her kun bli foretatt mindre justeringer. Det er ikke 

lagt opp til at enkeltkommuner vil bli oppdelt i ulike virkeområder i den kommende revisjonen. Jeg vil 

likevel understreke at jeg har forståelse for at enkelte kan oppfatte dagens inndeling som urettferdig, og at 

dette opptar innbyggere i utkanten i bykommuner. 


Innlevert 17. november 1998 av stortingsrepresentant Bjørn Hernæs. 

Besvart 25. november 1998 av kulturminister Anne Enger Lahnstein. 

Spørsmål: 

«Senkningen av «Blücher» 9. april 1940 ga Kongen, Regjering og Storting tid til å flykte fra Oslo til 

Elverum. Dagen etter stanset en norsk styrke tyskerne på Midtskogen. Norsk ære og selvfølelse var dermed

eddet. Kongen kunne forberede sitt nei og Hambro sikre «Elverumsfullmakten». I dag er minnestenen og 

museet på Midtskogen i fullstendig forfall p.g.a. uavklarte ansvarsforhold mellom grunneier og kommunen. 

Hvordan vil statsråden rette opp denne uverdige tilstanden?» 

Svar: 

Vedrørende minnesteinen synes det ikke å foreligge uavklarte ansvarsforhold mellom grunneier og 

kommunen. Det foreligger en tinglyst festekontrakt fra 1989 for et fem dekar stort område rundt minnesteinen. 

Etter pkt 3 i nevnte kontrakt har festeren, Elverum kommune, rett til opparbeidelse av veier, parkeringsplasser 

og parkmessige arbeider på arealet. Etter kontraktens pkt 4 skal imidlertid anlegget ikke være 

til hinder for bortfesters rett til utkjøring av tømmer m.m. Dette skal skje på en slik måte at anlegget ikke 

skades. 

Fra Elverum kommune har Kulturdepartementet i telefaks 20. november 1998 fått opplyst at minnesteinen 

og området rundt er opparbeidet og i god stand. Kommunens parkvesen har driften av dette. Grunneiers 

tømmerdrift er i henhold til kontrakt og har denne gang tatt ut hogstmodent tømmer for kanskje de nærmeste 

to tiår. 

Midtskogen Minnemuseum er en samling krigsminnegjenstander bygd opp av en lokal forsvarsforening, 

og som etter avtale med den tidligere eieren av Midtskogen gård var plassert i et stabbur på bruket. Den nye 

eieren har imidlertid ikke villet fornye denne avtalen. Materialet er derfor midlertidig oppbevart annet steds. 

Det blir arbeidet med å finne fram til ny lokalisering. 

I denne sammenhengen kan også opplyses at Glomdalsmuseet arbeider med å etablere en permanent 

militærhistorisk utstilling med tittelen Fra Christian IVs krigsordonnans til Rena leir. Halvparten av 

utstillingsarealet er tenkt viet kamphandlingene i 1940 og okkupasjonstida 1940-45 i Hedmark. 

Glomdalsmuseet har tilbudt Midtskogen Minnemuseum å plassere relevante deler av samlingen i denne 

utstillingen, men det er ikke oppnådd enighet om dette. Departementet har fått opplyst fra Hedmark fylkeskommune 

v/Kulturseksjonen at den er innstilt på å ta kontakt med de involverte parter vedrørende det 

uløste spørsmålet om framtidig plassering av samlingen Midtskogen Minnemuseum. 


Innlevert 19. november 1998 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal. 


Spørsmål: 

«I Voksenåsenerklæringen skriver Regjeringen at de i større grad vil styre etableringen av nye større 

kjøpesentra og eventuelt legge ned forbud mot etablering eller utvidelse av slike. Dette skal også nedfelles i 

en forskrift som skal godkjennes i Kong.res.før jul. Kan Statsråden gjøre rede for om denne forskriften vil få 

betydning for IKEAs planer om å etablere et møbelvarehus på Leangen i Trondheim?» 

Svar: 

Forslag til rikspolitisk bestemmelse om midlertidig etableringsstopp for kjøpesentre utenfor sentrale deler 

av byer og tettsteder har vært på bred høring våren 1998. Dette er en oppfølging av Stortingets vedtak i 

forbindelse med behandlingen av St meld nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk og 

Regjeringens Voksenåsenerklæring. 

Miljøverndepartementet forbereder nå vedtak av den rikspolitiske bestemmelsen som må skje ved kgl. 

resolusjon i medhold av planog bygningslovens § 17-1, 2.ledd. 

Før vedtak er fattet, har departementet ikke grunnlag for å uttale seg om hvorvidt etableringen av IKEA i 

Trondheim vil kunne berøres av den rikspolitiske bestemmelsen. Det vil for øvrig være de lokale og 

regionale myndigheter i fylket som skal håndtere saken så lenge den ikke blir brakt inn for departementet for 

avgjørelse.


Innlevert 19. november 1998 av stortingsrepresentant Siri Frost Sterri. 


Spørsmål: 

«Medfører det riktighet at World Food Programme har bedt Norge bidra med 3.600 tonn fiskehermetikk 

som del av et større nødhjelpsprosjekt, men at norske myndigheter har avslått pga. budsjettmessige forhold?» 

Svar: 

World Food Programme sendte en søknad til Utenriksdepartementet via den norske ambassaden i Roma 

24. september d.å. om leveranse av 300 tonn fiskehermetikk til Cuba til en verdi av 4,2 millioner kroner. 

Ifølge søknaden rettet til departementet var Cubas totalbehov for fiskehermetikk 3.600 tonn. Behovet for 

matvarehjelp hadde oppstått som følge av svikt i avlingene. Departementet avslo søknaden av 

budsjettmessige grunner. 

Forbruket pr. september på naturkatastrofebevilgningen (130 millioner kroner) var 110 millioner kroner. 

Det gjensto følgelig kun 20 millioner kroner for resten av året. Videre var det pr. september innkommet 

søknader, anmodninger og appeller om støtte for mer enn 50 millioner kroner utover det det var 

budsjettmessig dekning for. En streng prioritering var derfor nødvendig. Siden september har bidrag i 

hovedsak således vært gitt til Sudan, flomkatastrofene i Asia, Karibien, og Mellom-Amerika. 

Stortinget er forøvrig anmodet om ytterligere bidrag til naturkatastrofekapitlet. 


Innlevert 19. november 1998 av stortingsrepresentant Siri Frost Sterri. 


Spørsmål: 

«Hva er bistandsministerens begrunnelse for å endre norsk nødhjelpsholdning gjennom en sterk reduksjon 

av norske vareleveranser til fordel for kontantbidrag for vareinnkjøp i andre land, mens andre land 

som har forsøkt dette, har gått tilbake til å prioritere vareleveranser fra egen industri?» 

Svar: 

Et viktig kjennetegn ved norsk nødhjelp er at denne i hovedtrekk alltid har vært ubunden. Nødhjelpen har 

således ikke vært knyttet til bruk av norske varer og tjenester. Dette har kun skjedd når norske varer og 

tjenester har vært etterspurt direkte, f.eks. ved at en FN-organisasjon har etterspurt spesifikke norske 

produkter. 

Det er således ingen endring i norsk nødhjelpsholdning på dette punkt. Der norske leveranser er 

konkurransedyktige på pris og kvalitet, og således etterspørres, blir disse benyttet. Det overordnede mål må 

være å drive effektiv nødhjelp slik at vi får størst mulig effekt av de midlene Stortinget bevilger til dette 

formål. I Innst. S. nr. 229 for 1995-96 la Stortinget vekt på at en, i den grad det er mulig, skulle bruke lokale 

og regionale varer og tjenester i bistanden. Bakgrunnen var at en kunne få mer bistand pr. krone, samtidig

som en stimulerer til økt produksjon i utviklingslandene. På denne måten kan norske bistandsmidler få en 

mer langsiktig utviklingsfremmende effekt og også bidra til økt regional handel. 

Når det gjelder andre lands politikk har det de seneste år vært en klar tendens i retning av redusert binding 

av matvareleveranser fra egen industri. Det kan opplyses at land som Sverige, Nederland, Tyskland og 

Storbritannia i tilknytning til leveranser f.eks. til Verdens Matvareprogram (WFP) har avbundet, eller er i 

ferd med å avbinde sin bistand. Når det gjelder leveranser til Matvareprogrammets langsiktige utviklingsprosjekter 

tar Regjeringen sikte på gradvis å avbinde bistanden i tråd med likesinnede lands politikk på 

dette området og Stortingets klare signaler (jf. Innst. S. nr. 229 1995-96). 

Spørsmål: 


Innlevert 19. november 1998 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim. 

Besvart 27. november 1998 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

«Enkelte redere i havfiskeflåten på Vestlandet opplever for tiden frustrasjon p. g. a. den praksis som føres 

ved behandling av kontraheringstilskott ved fornying av fiskeflåten. 

Mener fiskeriministeren at de retningslinjer som idag er gitt for tildeling av kontraheringstilskudd er 

rettferdig?» 

Svar: 

Retningslinjer for ordningen med tilskudd til kontraheringstilskudd til innenlandske fiskefartøy fastsettes 

årlig av Fiskeridepartementet. Dette i henhold til Stortingets vedtak av 8.12.97. 

I 1998 er det avsatt en ramme på 75 mill. kroner til kontrahering av fiskefartøy, som skal gå til støtte til 

nybygg og ombygging av innenlandske fiskefartøy. Dette innebærer at alle innenlandske fiskefartøy som er 

merkepliktige iht. lov om registrering av fiskefartøyer kan søke om kontraheringstilskudd. 

Ordningen administreres av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Ved tildeling av tilskudd 

skal SND legge til grunn ovenfor nevnte retningslinjer samt Fiskeridepartementets overordnede 

fiskeripolitiske retningslinjer om virkemiddelbruken overfor fiskeri- og havbruksnæringen. I sist nevnte 

retningslinjer fremgår det hvilke prioriteringer SND skal foreta ved tildeling av kontraheringstilskudd: 

· kyst- og banklinefartøy mellom 15 og 34 meter 

· reketrålere og kombinerte reke- og torsketrålere som kan fiske i isfylte farvann 

· prosjekt som sikrer råstoff til industrien i prioriterte områder 

· utskiftning av eldre fartøy 

· 50% av tilskuddsrammen skal gå til prosjekter i de tre nordligste fylkene 

Det er lagt opp til varsomhet i bruk av statlige midler til fornying innenfor flåtegrupper der økonomien 

ligger til rette for fornying uten statlig stimulering. Jeg viser i denne sammenheng til enhetskvoteordningen 

innenfor ringnotflåten som gir insentiver til å fornye denne flåtegruppen. Ringnotflåten er imidlertid ikke 

utelukket fra ordningen. 

Det er heller ikke lagt opp til at det skal gis tilskudd til ombygging eller nybygging av fartøy som driver, 

eller planlegger å drive ombordproduksjon, eller til investeringer for større grad av ombordproduksjon. 

I de siste årene har det vært en stor økning i etterspørselen etter kontraheringstilskudd. Hittil i 1998 har 

SND mottatt en søknadsmasse tilsvarende en utbetaling av kontraheringstilskudd på omlag 200 mill. kroner. 

Bare innenfor ringnotflåten er det søknader tilsvarende en utbetaling av hele årets bevilgning på 76 mill. 

kroner. I denne sammenheng vil jeg vise til at lønnsomhetstallene for ringnotflåten viser gjennomgående god 

lønnsomhet. Årsaken til dette er en kombinasjon av gode markeds- og bestandsforhold, og næringens egen 

evne til å drive effektivt. I en situasjon med begrensede midler er det behov for stramme politiske 

prioriteringer. Det er da naturlig at flåtefornyelsen for de flåtegrupper der en har andre virkemidler sees i 

forhold til andre grupper som har større behov for statlig tilskudd for å få til fornyelse.

På denne bakgrunn mener jeg at retningslinjene som SND skal legge til grunn ved tildeling av tilskudd til 

fiskeflåten er rettferdig, ut fra de rammer som er satt til disposisjon og de politiske føringer som er gitt. 

Spørsmål: 


Innlevert 19. november 1998 av stortingsrepresentant Christopher Stensaker. 


«Trondheim har i dag et godt utbygd kloakkrenseanlegg på Høvringen. Nå planlegges det et anlegg til 

400 millioner for kjemisk rensing som eksperter sier er bortkastede penger. Driftskostnadene ved et nytt 

anlegg på Høvringen vil øke fra 2,6 til 21 millioner kroner i året. Anlegget i dag produserer 5000 tonn slam. 

Med det nye anlegget i drift må det finnes løsning for nærmere 20 000 tonn og kloakkavgiften for bedrifter 

og private vil øke med mellom 60 og 70%. Hva vil miljøvernministeren gjøre med dette?» 

Svar: 

Trondheim kommune fikk i 1989 pålegg fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag om å redusere suspendert 

stoff med 85 % ved Ladehammeren og Høvringen renseanlegg. Dette kravet var begrunnet ut fra forholdene i 

resipientene. Høvringen renseanlegg har i dag kun mekanisk rensing i form av et silanlegg. Dette innebærer 

at kloakken går tilnærmet urenset ut i Trondheimsfjorden, da det kun er de største partiklene som blir fjernet. 

OCEANOR utførte i 1987-1988 en resipientundersøkelse utenfor Trondheimsområdet. Denne slo fast at 

det i lange perioder var dårlig hygienisk vannkvalitet på strekningen fra Høvringen til grensen mot Malvik 

kommune, at utslippene av kloakk førte til lokale overgjødslingseffekter på flere strekninger langs 

strandsonen og at det var en viss påvirkning av bløtbunnsfaunaen. Sterkest påvirkning var det like utenfor 

utslippet ved Høvringen. 

Kravet fra Fylkesmannen er i første rekke begrunnet ut fra hygieniske og estetiske forhold. Man ønsker å 

unngå nedslamming av bunnområder og hindre tilgrising av strandsonene. Bakterieinnholdet på badeplasser i 

området ligger ofte over det helsemyndighetene anser som akseptabelt. Ved innføring av bredspektret 

rensing vil utslippene av bakterier, virus, miljøgifter og tungmetaller bli vesentlig redusert, ved siden av at 

det vil bli en reduksjon av organisk stoff. Tiltaket vil føre til lokale vannforbedringer, noe som vil komme 

innbyggerne i kommunen til gode. 

Kravet er også i tråd med EUs avløpsdirektiv, som Norge er forpliktet til å følge gjennom EØS-avtalen. 

Representanten Stensaker viser i sitt spørsmål til tallmateriale vedrørende kostnadene ved bygging av 

anlegget, og konsekvensene dette fører med seg i form av høye avgifter for innbyggerne i kommunen, samt 

mengde slam som vil produseres. Jeg ønsker ikke å gå i detalj om disse tallene, men vil gjøre oppmerksom 

på at Trondheim kommune har svært lave avløpsgebyrer sett i forhold til landsgjennomsnittet. Når det 

gjelder bruk av slam fra renseanleggene i Trondheim går det, etter hva jeg har fått opplyst, til parkanlegg. 

Det har pr i dag ikke vært noe problem å få omsatt det produserte slammet. 

Det er gjort mye på avløpssektoren de siste årene, noe som har ført til at vi nå nærmer oss det nasjonale 

målet om at det skal være ryddet opp på avløpssektoren innen år 2000. Høvringen renseanlegg er dermed et 

av få anlegg som gjenstår å bygge for å nå dette målet. 

Jeg vil ellers tilføye at fristen Fylkesmannen har satt for ferdigstillelse av anlegget ble påklaget til Statens 

forurensningstilsyn, som har truffet endelig vedtak i saken og opprettholdt fristen. 


Spørsmål: 

Innlevert 20. november 1998 av stortingsrepresentant Marit Nybakk. 


«I en interpellasjonsdebatt 30.3.1998 stilte statsråden seg positiv til å etablere et medisinsk museum i 

Oslo. Han opplyste at det var nedsatt en gruppe i departementet for å arbeide videre med alternative løsninger 

til finansiering og organisering. Hvordan er framdriften i dette arbeidet, og hvordan kan de verdiene - 

i form av gjenstander og dokumenter, gammelt medisinsk utstyr, bøker og historisk materiale, som finnes 

ved Rikshospitalet - registreres og oppbevares ved flytting?» 

Begrunnelse: 

Norge er i dag blant de få land i verden som ikke har et eget medisinsk fagmuseum. Det har gjennom 

flere år vært arbeidet med å få etablert et nasjonalt medisinsk museum knyttet til Rikshospitalet i Oslo. 

Saken er blitt svært aktuell på grunn av at Rikshospitalet skal flytte ut av sine opprinnelige lokaler i 

Pilestredet. I det gamle Rikshospitalet ligger et betydelig historisk materiale som viser helseutviklingen i 

Norge, viser utviklingen fra nød og trange kår til dagens velferdssamfunn. 

For den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, som grodde fram for 100 år siden, ikke minst gjennom 

de første arbeiderforeningene i Oslo, var det å skape et helsevesen for alle, ett av de aller fremste kravene. 

Arbeiderlagene kjempet for en framtid der arbeiderkvinnene ikke skulle bukke under av tæring eller for 

mange barnefødsler, og for en arbeidervern- lovgivning som sikret vanlige arbeidsfolk mot forgiftning eller 

tidlig uførhet. Arbeiderkvinnenes kamp for retten til selvbestemt abort, er også en viktig del av vår 

helsehistorie. Helsevesenet er videre vår aller viktigste kvinnearbeidsplass gjennom et helt århundre. 

Det er viktig å få en framdriftsplan for etablering av et medisinsk museum. Det er videre viktig at det ved 

flyttingen av Rikshospitalet - så raskt som mulig 

- blir laget en plan over hvordan det materialet, som er lagret ved sykehuset, skal bevares - slik at det ikke 

blir borte i prosessen. 

Svar: 

Som utgangspunkt for videre planer for organisering og finansiering av et nasjonalt medisinskhistorisk 

museum, er det avgjørende at vi i første omgang finner egnede lokaler. Et alternativ knyttet til Rikshospitalets 

bygninger (Pilestredet Park) anses som den beste løsningen. Vi er derfor i samtaler med 

Statsbygg for å få i stand en avtale for rehabilitering av den gamle Administrasjonsbygningen til dette 

formålet. Statsministerens kontor redegjorde i brev av 16. september d å til Stortinget om dette arbeidet. 

Departementet har drøftet fremdriften i museumssaken med representanter for arbeidsgruppa som utredet 

spørsmål knyttet til norsk medisinskhistorisk museum, jfr utredning levert Sosial- og helsedepartementet 

april 1997. Det var her enighet om at departementet skulle avklare lokaliseringsspørsmålet før en gikk inn i 

den konkrete planleggingen av organisering og finansiering av et fremtidig museumsbygg. Departementet vil 

søke å få en avklaring med Statsbygg så snart som mulig, slik at det konkrete planarbeid kan videreføres 

sammen med berørte parter ut fra en konkret lokaliseringsløsning. I denne fasen vil det være tjenlig å arbeide 

gjennom en felles arbeidsgruppe. 

Stortinget vil bli forelagt de økonomiske kostnadene knyttet til museumsdriften når en leieavtale 

foreligger. Vi vil da også komme tilbake til mer konkrete forhold knyttet til museumsdrift, som hvilke aspekter 

som skal ivaretas ved virksomheten, hvilke interessenter som må trekkes inn i det konkrete arbeidet, 

og ulike forhold som vedrører finansieringen av den fremtidige museumsdrift. 

Når Rikshospitalet flytter høsten 1999, vil det være behov for å sikre lagerplass for museumsgjenstander 

som hittil er ivaretatt av Rikshospitalet. Sosial- og helsedepartementet arbeider med å finne lokaler som kan 

sikre ivaretakelse av samtlige museumsgjenstander ved Rikshospitalet inntil det foreligger en varig løsning 

knyttet til et museum.

Spørsmål: 


Innlevert 20. november 1998 av stortingsrepresentant Marit Nybakk. 


«Hvilken juridisk hjemmel har flyselskapene for å holde flypassasjerer innesperret i en maskin på flyplassen 

i timevis ved forsinkelser for å hindre dem i å gå over til et konkurrerende selskap?» 

Begrunnelse: 

Dereguleringen av flytrafikken har i de senere år ført til skjerpet konkurranse mellom flyselskapene. I 

enkelte tilfeller kan utviklingen ha en gunstig effekt på passasjerene i form av lavere priser. For service og 

punktlighet har dereguleringen betydd en kraftig forverring. Selskapene samarbeider ikke lenger, og de 

kriger om kundene. Konkurransen fører bl.a. til at passasjerene tas ombord selv om selskapet vet flighten 

blir forsinket. Dette for å hindre at passasjerene går over til et konkurrerende selskap. 

Jeg har de siste to ukene mottatt en rekke henvendelser fra flypassasjerer som har opplevd å miste flighter 

fordi de ble holdt innesperret i et fly på bakken i lengre tid. Særlig for passasjerer uten innsjekket bagasje 

må det være en rett å få skifte flyselskap hvis muligheten er der til å ta av før den maskinen de sitter fast i. 

NSB, Oslo Sporveier og andre offentlige kollektivmidler har måttet tåle mye kritikk når de har en 

forsinkelse. Det er kanskje på tide at samme søkelys settes på flyselskapene. 

Svar: 

Luftfartsloven regulerer ikke den aktuelle problemstilling. En flybillett innebærer en privatrettslig 

kontrakt om transport mellom angitte punkter mellom flyselskapet og passasjeren. For kontrakten gjelder 

visse vilkår som fremgår av selskapenes befordringsvedtekter. I befordringsvedtektene er det normalt tatt 

forbehold om forsinkelser og lignende forhold. 

Når passasjerene tas om bord i flyet før det er helt klart til å takse ut og ta av fra flyplassen, har dette som 

regel sin bakgrunn i flyselskapenes tildelte tidsluke for avgang (luftromslots). Ved at passasjerene sitter om 

bord i fartøyet, vil det aktuelle fartøy raskt kunne nytte eventuelle slots som blir ledig på kort varsel. På 

denne måte vil flyet kunne gå tidligere enn det ellers ville dersom flyet først tok passasjerene om bord når alt 

var klart. Ved dette begrenses forsinkelsene. På samme måte vil det være aktuelt å ta 

passasjerer om bord under de siste forberedelsene til flyvningen. 

Det er således alltid en mulighet for at omstendigheter kan oppstå som forsinker flyvningen etter at 

passasjerene er tatt om bord. Disse omstendigheter vil oftest utbedres raskere enn det vil ta for passasjerene 

å gå ut av flyet for så igjen å gå om bord når alt er klart. Det kan imidlertid inntreffe uforutsette omstendigheter 

som skaper ytterligere forsinkelser og som vanskelig kunne forutses da 

ombordstigning ble igangsatt, eksempelvis at flyet må av-ises. 

Flyselskapene er normalt interessert i å hjelpe passasjerene over på alternative fly når forsinkelser 

oppstår. Dette gjelder spesielt for passasjerer som har videreforbindelser. Ved at passasjerene når sine fly på 

andre flyplassknutepunkt, vil flyselskapene spare utgifter med overnatting for passasjeren samt unngå den 

negative følelsen slike opplevelser skaper for den reisende. I en konkurransesituasjon er det viktig med 

fornøyde kunder. 

Jeg er selvfølgelig enig i at å holde passasjerer om bord på flyet med den hensikt å forhindre de reisende i 

å nytte andre flyselskap ikke vil være akseptabelt. Luftfartsverket har imidlertid ikke registrert det som noe 

problem at selskap tar passasjerer om bord for tidlig i den hensikt å forhindre de reisende i å nytte andre 

flyselskaper. Jeg forstår at det kan fremstå som urimelig og frustrerende for passasjerene at de må sitte om 

bord og vente på avgang. På dette området har flyselskapene en viktig oppgave hva angår informasjon. Mitt 

generelle inntrykk er imidlertid at flyselskapene gjør sitt for å bidra til at situasjoner med forsinkelser 

håndteres på best mulig måte for de reisende.

Spørsmål: 


Innlevert 20. november 1998 av stortingsrepresentant Karin Andersen. 

Besvart 27. november 1998 av landbruksminister Kåre Gjønnes. 

«EU -domstolen har slått fast at det svenske forbudet mot monster-rasen Belgisk Blå er ulovlig. Ifølge 

dommen kan ikke Sverige forby avl fordi rasen allerede er godkjent i andre EU-land. 

Kan Landbruksministeren redegjøre rettstilstanden i Norge på dette området før og etter Veterinæravtalen 

og hvilken etiske regler vi kan hevde innenfor området import og avl på grunnlag av gjeldende og ny 

rettstilstand?» 

Svar: 

Eksisterende EØS-avtale omfatter EUs rettsakter innenfor avlsområdet. EF-domstolen fastslår at det 

innenfor felleskapet er en full harmonisering av de avlstekniske vilkårene for handel med storfesæd gjennom 

direktiv 87/328. Dommen sier at det følger av denne harmoniseringen at en medlemsstat ikke kan hindre 

anvendelsen av sæd fra renrasede okser innenfor sitt territorium, når disse er godkjent for inseminasjon i en 

annen medlemsstat etter granskninger som er utført i henhold til beslutning 86/130. Dette begrunnes med at 

alle nødvendige hensyn til dyrs helse og velferd er det tatt hensyn til når dyr blir godkjent i henhold til disse 

bestemmelsene. 

Etter som domstolen har begrunnet sin avgjørelse på disse avlsdirektivene som allerede er en del av EØSavtalen 

vil dommen kunne få direkte betydning for Norge innenfor eksisterende avtale. Ifølge domstolen kan 

et medlemsland ikke påberope seg nasjonale bestemmelser om dyrevern og dyrehelse for å hindre avl på en 

rase som er godkjent i henhold til avlsbestemmelsene. 

Den omtalte dommen berører imidlertid dyrevernbestemmelene meget kort. Den viser til at EU- direktivet 

om beskyttelse av produksjonsdyr som bygger på Europarådskonvensjonen ikke har trådt i kraft og derfor 

ikke kan påberopes. Men domstolen reiser likevel tvil om konvensjonen og derved direktivet kan tolkes i en 

retning der avl på rasen belgisk blå vil være i strid med bestemmelsene. 

Hvorvidt det vil få betydning for rettstilstanden om dyrevern blir en del av EØS-avtalen eller ikke er 

derfor fortsatt uavklart, i og med at domstolen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til direktivet om beskyttelse 

av produksjonsdyr som nå er vedtatt (dir 98/58, vedlagt). 

Etter min oppfatning er det grunnlag for å hevde at det i dir 98/58 ligger et meget klart forbud mot avl 

som kan føre til lidelse eller skade hos dyrene involvert, selv om det er gjort unntak for inngrep som fører til 

minimale eller forbigående lidelser eller skader når disse er tillatt i henhold til nasjonale bestemmelser. 

Direktivet åpner også opp for at det enkelte medlemsland kan innføre strengere bestemmelser for beskyttelse 

av produksjonsdyr enn de som er nedfelt i direktivet (etter 31.12.99). 

Jeg mener at begge disse forhold gir en åpning for Norge til å kunne forby slik avl gjennom nasjonale 

bestemmelser. 

Det kan derfor ikke utelukkes at dersom bestemmelsene i dir 98/58 blir reist overfor domstolene som 

egen sak, så vil dette kunne endre den argumentasjonen som domstolen har anført når det gjelder avlsdirektivene. 

Etter min vurdering burde det være gode argumenter i en slik sak, der det kan fokuseres på en 

rekke egenskaper ved denne rasen som i tillegg til vanskelige kalvinger reduserer dyrenes livskvalitet. 

Dyrevernloven av 20.12.1974 § 5 1. og 2. ledd sier at: «Det er forbode å endra dyra sine arveanlegg ved 

bruk av genteknologiske metodar eller ved tradisjonelt avlsarbeid dersom 

1. dette gjer dyret uskikka til å utøve normal åtferd eller påverkar fysiologiske funksjonar i uheldig lei 

2. dyret blir påført unødig liding 

3. endringa vekkjer ålmenne etiske reaksjonar 

Det er forbode å avle dyr som har vorte slik som nevnt i fyrste ledd

I eksisterende lovverk er det denne bestemmelsen som legges til grunn for å forby uønsket avl i Norge. I 

Europarådskonvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr som Norge har ratifisert er det også tatt inn 

bestemmelser om forbud mot avl som er til skade for dyrene. 

Spørsmål: 




«Norsk næringsliv skal intensivere jakten på nye kunder ved å gå løs på foreldre og barn, blant annet ved 

å bruke barselsavdelinger og helsestasjoner. Dette ble slått fast av leketøysgiganten Ringo på konferansen: 

«Kids har du råd til å overse dem ?» 

Hvilken oppfatning har helseministeren av denne kampanjen fra næringslivet, eventuelt hva vil han gjøre 

for å hindre at helsestasjoner og barselsavdelinger blir tumleplasser for slike kampanjer ?» 

Svar: 

Barselavdeling og helsestasjonen er arenaer der samhandlingen mellom bruker og hjelpepersonell er 

avhengig av tillit og trygghet for å kunne fungere til brukernes beste. Dette er fagpersonene på disse arenaer 

seg svært bevisste da tjenesten ikke er obligatorisk på samme måte som skolen eksempelvis er. 

Det ville være å gå på tvers av disse tjenesters grunntanke, funksjon og arbeidsmetoder dersom en gir 

adgang for kommersielle interesser på disse arenaene. Helsepersonellets funksjon som hjelper kan bli 

svekket ved at personellets rolle blir utydelig for brukeren. ( Vil helsesøster egentlig hjelpe eller vil hun 

skaffe kunder?) Det er viktig å bevare tjenestens hjelperolle i dens opprinnelige hensikt for å sikre tillit og 

troverdighet blant brukerne. 

Det har til ulike tider vært reist spørsmål om slike forhold, bl.a. ble det i 1968 skrevet et rundskriv fra 

Helsedirektoratet med følgende tittel: «Reklamevirksomhet på sykehus og andre helseinstitusjoner». Dette 

bør fornyes og tilpasses dagens realiteter. Initiativ vil bli tatt til dette. 

Jeg synes også det er viktig å understreke den økende bevisstheten blant foreldre og barn og unge selv 

når det gjelder dette reklame og medietrykket. Det blir også viktig å støtte opp under denne bevisstgjøringen 

og motivere til medvirkning til at både foreldre og barn kan velge produkter ut fra egne behov og ikke ut fra 

reklamens og kommersielle virksomheters behov for inntjening og ekspensjon.

Spørsmål: 





Innlevert 24. november 1998 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 2. desember 1998 av justisminister Aud-Inger Aure. 

«En mann fra Tunis har tatt IT-utdanning ved ingeniørhøgskole i Norge. Han har deltatt i prosjekt for 

ingeniører med utenlandsk bakgrunn ved Siemens, tar nå kveldskurs om nettverksadministrasjon og snakker 

svært godt norsk. Han har bodd i Norge i 10 år. Han har nå fått avslag på søknad om arbeids- og 

oppholdstillatelse. Norge trenger ingeniører med IT- kompetanse. Mener Statsråden der er riktig å utvise 

personer med denne kompetansen, samtidig som Norge etterspør personer med IT-kompetanse fra EØSområdet?» 

Svar: 

Søknader fra personer som ikke omfattes av EØS-avtalen skal behandles etter de generelle reglene om 

arbeids- og oppholdstillatelse i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Borgere av Tunis omfattes ikke av 

EØS-avtalen. 

Det er bred politisk enighet om at vi skal ha en begrenset og kontrollert innvandring, og det har ikke vært 

ønskelig at innvandring skal skje gjennom utdanning. 

I utlendingsforskriften er det bestemt at personer som har tatt utdannelsen sin i Norge som hovedregel 

ikke får arbeidstillatelse før etter fem års opphold utenfor riket. Et hensyn bak denne bestemmelsen er å 

hindre at studentens hjemland tappes for ressurspersoner, og istedet legge til rette for at det får tilbakeført 

høy faglig kompetanse. 

Utlending som har fullført høyere utdanning i Norge kan imidlertid i henhold til praksis få første gangs 

arbeidstillatelse uten opphold utenfor landet forutsatt at personen kom til Norge som student før 1994 og 

fyller vilkårene for å få arbeidstillatelse som spesialist. For å få arbeidstillatelse som spesialist stilles det 

bl.a. vilkår om at det foreligger et konkret arbeidstilbud, at søkeren har en kompetanse som er absolutt 

nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes med innenlandsk arbeidskraft. 

Fordi det stadig skjer endringer i behovet for arbeidskraft i Norge har utlendingsmyndighetene en 

løpende vurdering av om de innvandringsregulerende vilkårene i utlendingsforskriften er hensiktsmessige. 

Dette gjelder også reglene om «karantene» etter studier i Norge. Regjeringen har i sin næringsrettede ITplan 

av februar i år bebudet en vurdering av eventuelle endringer for å forenkle rekrutteringen av IT- fagfolk 

utenfor EØS-området. Spørsmålet om vi i større grad enn i dag skal dekke noe av dette behovet ved å la 

utlenlandske studenter som har tatt sin utdannelse i Norge, få bli, reiser flere vanskelige spørsmål. 

Regjeringen vurderer disse spørsmålene med sikte på å komme frem til en akseptabel løsning. 


Spørsmål: 

Innlevert 25. november 1998 av stortingsrepresentant Ågot Valle. 

Besvart 1. desember 1998 av barneog familieminister Valgerd Svarstad Haugland. 

«Ifølge forskrift om skolefritidsordningen, gjeldende fra 1.1.1999, skal foreldrebetalingen i SFO ikke 

overstige selvkost fratrukket statstilskudd. Selvkost beregnes i denne forskriften eksklusive kostnader til 

lokaler og administrative kostnader. 

Mener statsråden at de samme regler for maksimal foreldrebetaling bør gjelde også i barnehager?» 

Svar: 

I Stortingsmelding nr. 8 (1987/88) legges det opp til en utgiftsfordeling i barnehagesektoren mellom stat, 

kommune og foreldre. Den ønskede fordeling av utgiftene er at staten skal dekke 40 prosent, mens kommune 

og foreldre skal dekke halvparten hver av de resterende 60 prosent. Det betyr at kommunene ikke er 

forpliktet til medfinansiering, men at det er ønskelig at de bidrar økonomisk til drift av barnehager. 

Barnehageloven regulerer med andre ord ikke kommunenes adgang til å ta brukerbetaling. Ut fra dagens 

barnehagelov kan dermed kommunene bestemme foreldrebetaling ut fra rene økonomiske hensyn. Når det 

gjelder selvkostprinsippet som tilsier at kommunene ikke kan forlange høyere betaling fra brukerne enn de 

kostnader de har ved å tilby tjenesten, kommer dette kun til anvendelse om kommunene er i en 

monopolsituasjon med hensyn til tilbud av tjenesten. Slik som situasjonen er i dag, med en stor andel av 

private tilbydere av barnehagetjenester, er det vanskelig å se at kommunene befinner seg i en 

monopolsituasjon på barnehagesektoren. Selv om de enkelte kommuner kan være eneste tilbyder, står andre 

aktører fritt til å tilby tjenesten. 

Konklusjonen er dermed at fordi kommunene ikke er i en monopolsituasjon som tilbydere av barnehagetjenester, 

er de ikke pålagt å følge selvkostprinsippets regler om maksimal foreldrebetaling i 

barnehager ved fastsetting av oppholdsbetalingen. 

For øvrig vil jeg vise til at spørsmålet om foreldrebetaling vil være et av temaene som skal drøftes i den 

planlagte stortingsmeldingen om barnehager, jf. St.prp. nr. 1 (1998-99) Barne- og familiedepartementet. 


Innlevert 25. november 1998 av stortingsrepresentant Reidun Gravdahl. 

Besvart 2. desember 1998 av helseminister Dagfinn Høybråten. 

Spørsmål: 

«Kvinneuniversitetet Nord har gjennomført et utredningsprosjekt i Nord-Norge om seksuelle overgrep 

mot kvinner og barn. Det framkommer at svært mange saker henlegges, og at henleggelsesgrunn domineres 

med «bevisets stilling». På bakgrunn av dette, vil jeg gjerne få avklart hvordan den medisinske kompetansen 

er til å gjennomføre bevisholdbare undersøkelser, og om det er mange nok voldtektsmottak rundt om i hele 

Norge til å dekke behovet?» 

Svar: 

Representanten henviser i sitt spørsmål til en undersøkelse fra kvinneuniversitet Nord om seksuelle 

overgrep mot kvinner og barn. Den nevnte rapporten er ikke en forskningsrapport, men en kvalifisert meningsytring 

fra rapportens to forfattere. Hovedkonklusjonen i nevnte rapport er en anbefaling til Justisdepartementet 

om å nedsette et utvalg for å arbeide videre med forslaget om en prøveordning for en regional

enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold i de tre nordligste 

fylkene. Dette forslaget er under vurdering i Justisdepartementet. 

Medisinsk sett er diagnostisering og behandling av barn, som har vært utsatt for seksuelle overgrep, et 

«ungt fagområde» i stadig utvikling og det er behov for metodeutvikling samt systematisering og evaluering 

av erfaringer og ny kunnskap. Som ett av de viktigste leddene i oppfølgingen av St.meld. nr. 53 (1992-93) 

Om seksuelle overgrep mot barn, opprettet Sosial- og helsedepartementet Nasjonalt ressurssenter for seksuelt 

misbrukte barn, i første omgang som et tidsavgrenset prosjekt. Ressurssenter for seksuelt misbrukte barn er 

et nasjonalt senter med hovedmålsetting via kompetanseoppbygging å forbedre tilbudet om utredning, 

diagnostisering, behandling og støtte til seksuelt misbrukte barn og deres pårørende. 

Foreløpig skal senterets virksomhet vare ut 1999. Når det gjelder viktigheten av å sikre dagens kompetanse 

innenfor dette fagfeltet samt videreutvikle denne, vil Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med 

bl.a. Barne- og familiedepartementet og Statens helsetilsyn, på grunnlag av to evalueringsrapporter, vurdere 

senterets videre drift og videre arbeid med feltet. 

I forbindelse med arbeidet må det avklares hvordan behovet for økt medisinsk kompetanse kan ivaretas 

på en tilfredsstillende måte. For å få et erfaringsgrunnlag som kan virke kompetansegivende, synes det 

imidlertid rimelig å anta at de regionale miljøer må videreutvikles innenfor dette saksfeltet. 

Fylkeskommunale konsultasjonsteam har til dels ivaretatt hjelpeapparatets behov for veiledning/konsultasjon 

i seksuelle overgrepssaker i regionene. Elleve fylker har fylkesteam som gir konsultasjon til 

involverte instanser. 

Kvinnebevegelsen og krisesentrene har hatt en stor betydning når det gjelder påvirkningsarbeid, utvikling 

av kunnskap, endring av holdninger og utvikling av hjelpetiltak. Det første voldtekstmottaket, ved Oslo 

legevakt, ble åpnet i 1986. Siden har det blitt etablert lignende tilbud i nesten alle fylker. Departementet 

kjenner til at det er variasjon mellom tiltakene m.h.t. omfang og organisering, og at det derfor også eksisterer 

geografiske forskjeller i hjelpetilbudene. I tillegg til de voldtektsmottak som eksisterer, så kan leger og annet 

helsepersonell gi hjelp til personer som er rammet av overgrep. 

Det medisinske fagmiljøet er opptatt av kvalitetssikring av arbeidet med medisinske undersøkelser av 

voldsoffere. Det er behov for å sikre at undersøkelser blir utført etter spesielle prosedyrer, og at de skal fylle 

kravene til rettsmedisinske erklæringer. Fagmiljøene mener derfor at disse undersøkelsene til en viss grad 

bør sentraliseres slik at de som utfører dem får tilstrekkelig erfaring med metodikk og utferdigelse av 

erklæringer. 

I tillegg til de rent medisinske undersøkelsene er det viktig at det finnes tilstrekkelig lavterskeltilbud, slik 

at flere henvender seg og får hjelp til videre undersøkelse og behandling. 

For å bidra til kunnskapsinnhenting om vold som fenomen og utvikling av hjelpe-tilbudene til ofre for 

vold så har Sosial- og helsedepartementet, sammen med andre departementer, i tre år gitt støtte til Kompetansesenteret 

for voldsofferarbeid. Senteret har bla. som oppgave å bidra til å hjelpe aktuelle miljøer i 

førstelinjen med kompetanse på volds- og voldsofferproblematikk. Sentret vil bli evaluert i 1999 og 

evalueringen vil danne grunnlag for en eventuell beslutning om å opprette et Kompetansesenter for 

voldsofferarbeid på permanent basis. Evalueringen vil også kunne bidra til å avdekke hvilke områder som 

ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt av senteret i dag. 

Jeg vil også nevne at det kommer en NOU om kvinners helse, ved utgangen av 1998. NOUen vil omtale 

vold mot kvinner og eventuelt fremme forslag til tiltak på dette området. 

I juni 1998 ble det i regi av Justisdepartementet etablert et statssekretærutvalg bestående av representanter 

fra Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet. Målgruppen 

for arbeidet er kvinner og barn. Utvalgets arbeid skal resultere i en handlingsplan mot vold og 

overgrep. 

Spørsmålene som reises her når det gjelder den medisinske kompetanse og hvorvidt det er mange nok 

voldteksmottak kan besvares mer fyldesgjørende etter at de ovenfor nevnte vurderinger og utredninger er 

gjennomført. 


Spørsmål: 

Innlevert 25. november 1998 av stortingsrepresentant Signe Øye. 

Besvart 2. desember 1998 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 

«Sosialministeren vil ha en egen pensjonsordning for innvandrere og andre som har bodd deler av livet i 

utlandet. På mitt spørsmål i spørretimen 16.12.97 var ikke ministeren villig til å gi norske statsborgere som 

har bodd deler av livet i utlandet rett til minstepensjon, fordi det ville flytte sosialhjelp over til folketrygda. 

Betyr NTB-meldingen at sosialministeren har endret mening i denne saken og vil gå inn for at også 

norske statsborgere, som ikke har bodd 40 år i Norge, rett til minstepensjon?» 

Svar: 

I mitt svar i spørretimen 16.12.97, varslet jeg at jeg ville se nærmere på en løsning av problemet med til 

dels sterkt reduserte pensjoner for personer som har store deler av sitt liv i yrkesaktiv alder i utlandet. Jeg tok 

også opp en del forhold som kan tale mot særløsninger for denne gruppen. 

Når det gjelder en løsning begrenset til norske statsborgere, ble det imidlertid avvist fra min side. Årsaken 

til dette er at man da ville holde utenfor hoveddelen av tilfellene der det kan være behov for supplerende 

ytelser. Jeg er innstilt på at en løsning bør omfatte alle som står i fare for å bli langvarige sosialklienter som 

pensjonister på grunn av kort bo- og opptjeningstid i Norge. 

Slik jeg ser det, er det ingen motstrid mellom mitt svar i Spørretimen 16.12.97 og det jeg senere har gitt 

uttrykk for. Det dreier seg fortsatt om en vurdering av mulighetene for en løsning, og eventuelle motargumenter 

hører med til vurderingen. Jeg har tatt sikte på at saken skal drøftes i stortingsmeldinga om utjevning 

av levekår. Meldinga skal legges fram for Stortinget til våren. 

Spørsmål: 



Besvart 3. desember 1998 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

«Den tyske regjering med utenriksminister Joschka Fischer i spissen har nå tatt initiativ til å endre 

NATOs strategi i forhold til atomvåpen. Tyskland ønsker ikke at forsvarsalliansen lenger skal basere seg på 

førstebruk av atomvåpen. SV ser på dette som et meget positivt initiativ. Vil regjeringen støtte dette 

initiativet fra Tyskland, og jobbe for en slik utvikling av NATO?» 

Svar: 

Jeg er kjent med at det i koalisjonserklæringen mellom de to tyske regjeringspartiene SPD og De grønne 

er tatt inn formuleringer om kjernevåpen. Her heter det at den nye forbundsregjeringen holder fast ved målet 

om full avskaffelse av alle masseødeleggelsesvåpen og vil i samarbeid med landets partnere og allierte delta i 

initiativ for å nå dette mål, at forbundsregjeringen vil arbeide for å senke beredskapsnivået for atomvåpen, og 

at den vil gå inn for at det gis avkall på førstebruk av atomvåpen. 

I den tyske regjeringens tiltredelseserklæring, som bygger på koalisjonserklæringen, er imidlertid ikke 

kjernevåpenspørsmålene berørt. Utenriksminister Fischer har gjennom uttalelser reist en debatt, men jeg er 

ikke kjent med at den tyske regjeringen har tatt initiativ til å endre NATOs atomstrategi. Slike initiativ er 

heller ikke varslet. Min forståelse er at det hovedbudskapet man fra den nye regjeringens side har ønsket å 

formidle til sine allierte og partnere, er kontinuitet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette var også 

hovedinntrykket under mine samtaler med utenriksminister Fischer i Bonn 16. november i år.

Regjeringen er enig i det langsiktige målet om full avskaffelse av kjernevåpen, som kommer til uttrykk i 

SPDs og De grønnes koalisjonserklæring. Vi vil arbeide konstruktivt i aktuelle fora for en slik målsetting og 

for videre reduksjoner i våpenarsenalene. 

I NATO har det etter den kalde krigen allerede skjedd store endringer når det gjelder kjernevåpenspørsmålene 

som trekker i den retning både vi og den tyske regjering ønsker. NATOs kjernefysiske styrker 

er blitt dramatisk redusert i løpet av 80- og 90- årene. Våpensystemer som skapte særlig press for tidlig bruk, 

er borte. Beredskapsnivået for gjenværende våpen er betydelig senket, og dette er reflektert i NATOs 

planlegging. I dag fremstår muligheten for at NATO skal være nødt til å vurdere bruk av kjernevåpen som 

ytterst fjern. Gjennom sin erklæring i desember 1996 slo NATO-landene fast at Alliansen ikke har noen 

intensjon om, plan for eller grunn til å utplassere kjernevåpen i de nye medlemslandene. 

Den gjennomgangen og oppdateringen av NATOs strategiske konsept som nå er innledet, skal etter 

planen være ferdig til NATO-toppmøtet i april neste år. Det strategiske konsept er et bredt anlagt dokument 

som formulerer de overordnete målsettingene for NATO-samarbeidet. Det vil etter Regjeringens syn være 

viktig at et oppdatert konsept målbærer Alliansens hovedoppgaver og rolle i det nye Europa, samt de store 

mulighetene den nye situasjonen gir til å oppnå sikkerhet i fellesskap. Konseptet bør bekrefte NATOs 

kjernefunksjoner knyttet til kollektivt forsvar og til det transatlantiske samarbeidet. 

Vi legger vekt på at også de kjernevåpenrelaterte avsnittene omfattes av det pågående arbeidet med det 

strategiske konsept. På dette punktet bør det oppdaterte konseptet bekrefte og videreføre den positive 

utviklingen vi har sett når det gjelder Alliansens kjernevåpenpolitikk. Regjeringen har forventninger om 

ytterligere reduksjoner av våpenbeholdningene og tiltak for å motvirke spredning av masseødeleggelsesvåpen, 

inkludert kjernevåpen. 

Når det gjelder spørsmålet om den såkalte «førstebruksopsjonen», vil jeg understreke at kjernevåpnenes 

funksjon i NATOs strategi er grunnleggende politisk. De skal bevare freden og hindre angrep og krig. De 

skal skape usikkerhet hos en angriper om NATOs svar på et eventuelt anslag med masseødeleggelsesvåpen. I 

en slik situasjon, hvor en nasjons vitale interesser eller eksistens er truet, er det Regjeringens syn at Alliansen 

og dens medlemsland vil måtte forbeholde seg retten til å svare med alle tilgjengelige midler. 

Hovedoppgavene på kjernevåpenområdet i dag er ikke NATOs strategiske konsept, men ytterligere 

kjernefysisk rustningskontroll og tiltak for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. De viktigste 

hindringene for å komme videre i dette arbeidet ligger i manglende ratifisering av START II-avtalen fra 

russisk side og det presset mot ikke-spredningsregimet som de indiske og pakistanske prøvesprengningene 

har skapt. I foredraget mitt i Nobelinstituttet 24. oktober i år skisserte jeg Regjeringens syn på veien videre 

når det gjelder atomnedrustning. Jeg mener at en debatt om oppgivelse av NATOs førstebruksopsjon vil 

være et sidespor i forhold til de to nevnte hovedoppgavene. Regjeringen er også opptatt av at en debatt om 

dette spørsmålet vil kunne virke splittende i Alliansen og ha små muligheter for å oppnå konsensus. 

Oppmerksomheten vil bli ledet vekk fra andre og mer avgjørende spørsmål når det gjelder atomnedrustning. 

Jeg vedlegger en kopi av det nevnte foredraget til orientering. 

Tillegg til svar: 

Utenriksminister Knut Vollebæk: 

«Hvordan sikre videre atomnedrustning» 

Nei til atomvåpen, 24. oktober 1998 

( 1. Innledning) 

Vi markerer FN-dagen i dag. Helt fra sin aller første resolusjon i januar 1946 har FN oppfordret medlemsstatene 

til å vedta tiltak for å redusere risikoen for atomkrig. Mer enn 50 år senere stiller kjernefysisk 

nedrustning og ikke-spredning oss fortsatt overfor store oppgaver som vi bare kan løse gjennom felles 

innsats. 

«Nei til atomvåpen» tok i sommer initiativ til en spørreundersøkelse om det norske folks syn på atomvåpen 

og nedrustning. Undersøkelsen ga oss et klart svar. Hele 92% av de spurte var motstandere av kjernevåpen. 

Jeg er svært glad for den fortsatte oppmerksomheten og engasjementet som her kom til syne. 

Regjeringens målsetting om avskaffelse av atomvåpnene er uendret. Vi mener det fremste ansvaret for 

atomnedrustning ligger hos kjernevåpenmaktene. Men alle land har et ansvar for å bidra til fremgang. Vi tar

for vår del dette ansvaret på alvor gjennom arbeidet langs tre hovedspor - ved bilaterale samarbeidsprogrammer, 

i multilaterale fora og i alliansesammenheng - noe jeg kommer tilbake til. 

Det er ingen grunn til at det internasjonale samfunnet skal gå i det neste årtusen med forestillingen om at 

atomvåpnene skal finnes for all fremtid. 

Samtidig må vi imidlertid erkjenne at veien mot målet er de små skritts vei. Vi må bidra til å eliminere 

årsakene til at land har, eller vil skaffe seg, atomvåpen. Vi må også sørge for omfattende verifikasjons- og 

kontrollordninger, både for nedrustning og ikke- spredning, men vi kommer ikke videre uten at de rette 

rammebetingelsene er til stede. 

Jeg mener den beste strategien for Norge er å velge seg ut politiske prosesser hvor vi kan gi realistiske, 

konkrete og konstruktive bidrag til arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Vi kommer lenger med en 

pragmatisk handlingsstrategi på områder hvor vi kan utrette noe, enn ved å snakke i store bokstaver, selv om 

dette også er nødvendig fra tid til amen. 

I det siste har vi opplevd både tunge skuffelser og gledelige gjennombrudd i dette arbeidet. Møtet i dag er 

en god anledning til å foreta en oppsummering. 

Det har for det første funnet sted en betydelig reell nedbygging av kjernevåpnenes rolle og antall i Europa 

de siste årene. Alle kjernefysiske mellomdistanse-raketter er trukket tilbake og eliminert. Russland og USA 

forpliktet seg gjennom ensidige erklæringer i 1991/92 til omfattende reduksjoner av taktiske kjernevåpen. 

Gjennom START I og START II- avtalene vil beholdningen av amerikanske og russiske strategiske 

kjernefysiske stridshoder bli redusert fra over 10.000 hver i 1990 til 3.500 i 2007. I fremtidige forhandlinger 

om en START III-avtale er tanken å redusere beholdningen av strategiske våpen med ytterligere en tredel. 

Vi ønsker fra norsk side forpliktende avtaler om nye reduksjoner, og at alle kjernevåpenmaktene etter 

hvert deltar. 

Det må også nevnes at Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina i dag er kjernevåpenfrie stater. Frankrike og 

Storbritannia har foretatt omfattende reduksjoner av sine beholdninger. Den britiske regjeringen har i 

forbindelse med gjennomgangen av forsvaret nylig (i den såkalte «Strategic Defence Review») også foretatt 

reduksjoner i det britiske atomprogrammet og oppgitt lagerbeholdning for spaltbart materiale for 

kjernevåpenformål. 

(2. det bilaterale sporet) 

La meg så gå over til de tre hovedsporene i norsk kjernevåpen-politikk, og jeg vil begynne med nærområdene 

våre. 

26. mai i år undertegnet vi en rammeavtale om atomsikkerhets-samarbeid med Russland. Det betyr at 

handlingsplanen for atomsaker nå går over i en langt mer tiltaksrettet fase. Rammeavtalen er et viktig skritt i 

det norsk-russiske samarbeidet fordi den bl.a. fastslår Russlands eget ansvar i tilfelle av en atomulykke. 

Russerne har tidligere ment at dette er samarbeidspartnernes ansvar. Den norsk-russiske avtalen åpner nå opp 

for tilsvarende avtaler med andre land, noe som er svært viktig for å kunne få til et bredt internasjonalt 

samarbeid om atomsikkerhet på Kola. 

Siden 1992 har Norge finansiert en rekke sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk. Nå innleder vi en fase 

i samarbeidsprosjektet som inneholder planer for dekommisjonering av anlegget, for sikkerhetstiltak og for 

bistand til det russiske strålevernet. 

Medieoppslag denne uken kunne tyde på at rammeavtalen ikke fungerer, fordi et finsk firma mener den 

ikke gir tilstrekkelig dekning for deres leveranser. 

Firmaet har bl.a. stilt spørsmål om Russland kan oppfylle sine økonomiske forpliktelser i forbindelse med 

erstatninger for atomuhell. Firmaet er imidlertid innstilt på å fortsette forhandlingene om leveranser med 

russerne. Hensikten med rammeavtalen er å avhjelpe mangler i det russiske lovverket. Avtalen ble utformet i 

samarbeid med europeiske firmaer som leverer utstyr til atomindustrien. De mener at den er god nok. 

Også etter vår mening gir avtalen leverandører en så god sikkerhet mot erstatningssøksmål som det er 

mulig å oppnå. Det er snarere den ene avtalepartens evne til å oppfylle avtalen, ikke avtalen i seg selv, som 

er det sentrale punktet i denne saken. 

Avviklingen av «den kalde krigen» medfører at Russland skal kvitte seg med et stort antall atomdrevne 

ubåter. En forutsetning for at et slikt stortstilt opphuggingsprogram skal kunne gjennomføres, er tilgjengelig 

infrastruktur som kan ta hånd om det brukte kjernebrenselet og det radioaktive avfallet man sitter igjen med 

etter opphuggingen. 125 utrangerte atomubåter skal etter planen hugges opp innen år 2010. Sammen med

Russland og USA finansierer Norge modernisering og utvidelse av et renseanlegg i Murmansk for flytende 

radioaktivt avfall som dannes ved opphugging av atomubåter. Anlegget er noe forsinket, men vi forventer at 

det blir ferdig i løpet av 1999. 

Det er viktig for Norge at opphuggingen skjer på en miljøsikker måte og at det blir funnet gode, langsiktige 

løsninger for håndtering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. 

Norge er forpliktet til å støtte opp om kjernevåpenmaktenes nedrustningstiltak. 

Fra norsk side har vi vært særlig opptatt av hvordan gjennomføring av nedrustningsavtaler kan virke inn 

på nærområdene våre. En sikker og miljøforsvarlig håndtering av den kjernefysiske destruksjonsprosessen er 

svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Disse utfordringene må møtes på en tilfredsstillende 

måte. Hvis ikke, kan fremdriften i det videre nedrustningsarbeidet stoppe opp. Det er et faktum at Russland 

alene ikke kan makte å ta hånd om dette i den omstillingfasen landet er inne i. Norge har vært og vil fortsatt 

være en pådriver internasjonalt for økt samarbeid med Russland om disse spørsmålene. Vårt engasjement tar 

sikte på både å sikre internasjonal medvirkning og å øke åpenheten på russisk side. 

Vi har hele tiden fremholdt at europeisk sikkerhet bare kan bygges med aktiv russisk deltakelse. Innen 

rammen av det faste NATO-Russland-rådet (PJC) er det etablert en dialog om kjernefysiske spørsmål. Fra 

norsk side legger vi vekt på at denne dialogen skal være åpen og bidra til økt tillit. Vi håper også at dette kan 

bidra til at Russland gjør en større innsats når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Dessverre er utviklingen. 

i Russland så langt ikke sammenlignbar med den utviklingen som har foregått i NATO, verken når det 

gjelder reduksjoner i antall kjernevåpen eller den reduserte vekten på våpnenes betydning. Dette beklager vi 

sterkt. 

Utviklingen i Russland vil være en meget viktig faktor i arbeidet for videre kjernefysisk nedrustning. 

Hvis ikke de rette politiske og økonomiske forholdene er til stede, kan fremdriften i det videre nedrustningsarbeidet 

stoppe opp. START II-avtalen er ennå ikke ratifisert av Dumaen, og det er foreløpig uklart når 

det vil skje. Den særdeles vanskelige situasjonen i Russland understreker behovet for brede politiske, 

økonomiske og sikkerhetspolitiske kontakter med Moskva. Et demokratisk Russland vil være i stand til å 

inngå og gjennomføre avtaler om ytterligere reduksjoner i beholdningene av atomvåpen, og se at de selv har 

fordeler av en slik utvikling. 

Det siste toppmøtet mellom USA og Russland i begynnelsen av september i år ga to konkrete resultater 

som jeg vil trekke frem. For det første enigheten mellom de to om tidlig varsling av rakettutskytninger. 

Hensikten med en slik avtale er å hindre at manglende informasjon eller feiltolkning leder til alvorlige 

situasjoner. De to landene har uttalt at det kan bli aktuelt å åpne for at andre land kan delta i et slikt 

varslingssamarbeid på frivillig basis. Andøya-episoden i januar 1995 er et eksempel på at dette er viktig. Da 

ble en varslet oppskytning av en forskningsrakett fra Andøya rakettstasjon innledningsvis misoppfattet. 

Episoden viste at også ikke-truende sivil aktivitet har potensial i seg til å utløse reaksjoner som kan bli 

farlige i en situasjon med et høyt beredskapsnivå. 

Det andre viktige resultatet fra toppmøtet mellom USA og Russland er at det ble oppnådd enighet om 

prinsippene for håndtering og reduksjon av lagret militært plutonium underlagt landenes respektive militære 

sikkerhetsprogrammer. USA og Russland skal begge redusere sine beholdninger med 50 tonn gjennom en 

flertrinnsprosess innenfor en klar tidsramme. Samtidig forplikter de seg til å utvikle metoder for økt innsyn, 

slik som materialregnskap og internasjonale verifikasjonsordninger. 

USA og Russland har begge uttalt at andre land med tilsvarende lagre etterhvert skal kunne slutte seg til. 

Dette initiativet er meget gledelig. Som nevnt har Storbritannia annonsert sin totale beholdning av plutonium 

og høyanriket uran. Begge disse tiltakene er i tråd med det norske ønsket om økt åpenhet rundt lagre av 

spaltbart materiale og viser hva som kan oppnås gjennom ensidige eller bilaterale ordninger. 

Statssekretær Åslaug Haga i Utenriksdepartementet har denne uken besøkt USA og bl.a. tatt opp vår 

interesse for å kunne delta i et system for tidlig varsling av rakettutskytninger. Hun uttrykte også vår 

tilfredshet med de planene USA og Russland nå har for reduksjon og åpenhet om plutoniumslagre. Hun 

orienterte dessuten om hvordan vi fra norsk side vil følge opp vårt forslag om større åpenhet om lagrene for 

spaltbart materiale. 

(3. FN-sporet) 

Dette leder meg over til det andre hovedsporet for norsk kjernevåpenpolitikk, nemlig arbeidet vårt i 

multilaterale fora, i første rekke i FN og på Nedrustningskonferansen i Genéve (CD).

India og Pakistan har brutt den internasjonale normen som ble etablert da man vedtok Prøvestansavtalen 

1 1996. De sterke internasjonale reaksjonene viser hvor forkastelig store deler av verdenssamfunnet finner 

slike handlinger. Fra norsk side har vi på det sterkeste tatt avstand fra Indias og Pakistans handlemåte. Et 

våpenkappløp kan bare øke spenningen i regionen og sette freden i fare. Vi har oppfordret begge land til 

snarest og uten betingelser å slutte seg til både Prøvestans- og Ikke-spredningsavtalen. Det er ingen tvil om 

at de indiske og pakistanske testene har satt ikke-spredningsregimet under press. 

Samtidig viser testene ikke-spredningsregimets logikk og nødvendighet. Det er ikke mer enn en generasjon 

siden man spådde at verden ville få mellom tyve og tredve kjernevåpenstater. I dag har vi fortsatt 

bare en håndfull slike land. Ikkespredningsavtalen har derfor vært av større betydning enn noe annet tiltak 

for å hindre en slik utvikling. 

I tillegg til å legge press på India og Pakistan, både bilateralt og internasjonalt, har vi fra norsk side 

bidratt til et seminar i regi av FNs institutt for nedrustningsstudier (UNIDIR). Seminaret, som fant sted i 

september, fokuserte på virkningene av prøvesprengningene i Sør-Asia, både for ikkespredningsregimet og 

for nedrustningsbestrebelsene generelt. Seminaret samlet myndighetsrepresentanter, akademikere og 

representanter for frivillige organisasjoner fra en rekke land. Norge deltok aktivt under seminaret, som ga 

verdifulle innspill og impulser til det videre arbeidet. 

Jeg er glad for de signalene som er kommet fra India og Pakistan om en mulig tilslutning til Prøvestansavtalen. 

Vi vil presse på for at en slik tilslutning blir en realitet snarest mulig. Vi vil legge vekt på å 

overbevise India og Pakistan om at det er i deres egen interesse å gi avkall på kjernevåpenprogrammene og 

handle i samsvar med de normene som er etablert av det gjeldende nedrustningsregimet. Dette betyr også 

tilslutning til Ikke-sprednings-avtalen. 

En politisk hovedutfordring for Norge er å utnytte den brede internasjonale fordømmelsen av de siste 

testene til å skape større bevegelse i den multilaterale dialogen om nedrustning og rustningskontroll. Denne 

utfordringen kan vi best møte ved å se på hva vi kan bidra med helt konkret. Det betyr forslag og initiativ 

som er realistisk utformet, og som kan samle støtte fra de landene som er helt avgjørende for at vi skal kunne 

oppnå resultater. Dette vil jeg komme tilbake til senere i foredraget. 

Hovedansvaret for atomnedrustning hviler på atommaktene. Likevel har det internasjonale samfunnet en 

legitim interesse i å få informasjon om utviklingen i bilaterale forhandlinger om kjernevåpen, samt om 

kjernevåpenmaktenes politikk på dette området. Norge har som kjent ikke støttet den såkalte Malaysiaresolusjonen 

om multilaterale forhandlinger innen rammen av Nedrustningskonferansen i Genève. Etter vår 

mening er dette et urealistisk spor. 

En slik fremgangsmåte vil kunne svekke kjernevåpenmaktenes direkte ansvar for å videreføre arbeidet 

med å fjerne disse våpnene. 

Vi mener imidlertid at det er behov for en mekanisme knyttet til Nedrustningskonferansen som innebærer 

at kjernevåpenmaktene rapporterer om bilaterale kontakter, om forhandlingsresultater og gjeldende politikk 

på området. Dette vil kunne gjøre CD til et forum for utveksling av informasjon og diskusjon og gi oss 

rammen for en dialog om disse viktige spørsmålene. Vi har tatt til orde for dette i FN. 

Regjeringen vil støtte opp om alle politiske initiativ som har til formål å redusere kjernevåpnenes rolle i 

internasjonal politikk, og som er av en slik karakter at de kan samle støtte. Det initiativet som er kommet, fra 

Sverige, Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia og Sør-Afrika (den såkalte «New Agenda 

Coalition»), blir vurdert på samme måte. 

Fra norsk side deler vi resolusjonsutkastets hovedmålsetning om en kjernevåpenfri verden. Vi finner det 

også helt på sin plass at utkastet uttrykker en generell utilfredshet med NPT-prosessens manglende 

fremgang. Vi er enige i betydningen av å legge til rette for en mer konstruktiv og effektiv ivaretakelse av det 

umiddelbare behovet for å styrke ikke- spredningsregimet og den langsiktige målsetningen om kjernefysisk 

nedrustning. 

Når dét er sagt, vil jeg legge til at resolusjonsutkastet så langt inneholder en rekke elementer som det er 

urealistisk å få gjennomslag for. Vi oppnår ikke fremgang ved å trekke kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje 

i tvil, ved ubalansert omtale eller ved å ta til orde for en rekke forslag som vi vet er uakseptable 

for de viktigste landene i prosessen. 

Jeg er redd dette vil kunne bidra til å fryse frontene, snarere enn å utvikle den multilaterale dialogen om 

kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning. Å legge til rette for en mer konstruktiv dialog på dette feltet er 

den politiske utfordringen vi alle står overfor. Utkastet til 8-landsgruppens resolusjonstekst, slik det nå er 

formulert, må derfor endres ganske betydelig for å kunne skape grunnlag for videre dialog.

I Canberra-kommisjonens rapport fra 1996 fremmes det en rekke forslag og anbefalinger når det gjelder 

kjernefysisk nedrustning. Jeg betrakter denne rapporten som et viktig bidrag til debatten om veien videre, og 

Utenriksdepartementet har gitt økonomisk støtte til en norsk utgave av et sammendrag av rapporten. Jeg sa 

med glede ja til å skrive forordet til den norske oversettelsen. Det betyr ikke at vi stiller oss bak samtlige av 

kommisjonens konklusjoner, men rapportens steg-for-steg-tilnærming til problematikken er et utgangspunkt 

vi deler. 

Ett av forslagene er et senket beredskapsnivå for kjernevåpen (såkalt «dealerting»), for å trygge sikkerheten 

rundt de våpnene som man tross alt vil sitte igjen med i overskuelig fremtid. Dette er et interessant 

forslag som det er verdt å vurdere nærinere. Jeg minner her om at NATO uavhengig av denne rapporten har 

senket sitt generelle beredskapsnivå betraktelig og har dermed imøtekommet denne oppfordringen et stykke 

på vei. 

Andre anbefaler i Canberra-kommisjonens rapport som vi mener man kan vurdere nærmere, er å fjerne 

stridshoder fra leveringsmidler, å stanse utplassering av ikke-strategiske kjernevåpen og få slutt på subkritisk 

testing av kjernevåpenrelatert utstyr. 

Når det gjelder subkritiske tester, tror jeg synet vårt er kjent. Slike tester er ikke i strid med Prøvestansavtalen. 

De er imidlertid blitt gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet og kan bidra til å 

undergrave internasjonale bestrebelser for kjernefysisk rustningskontroll og nedrustning. Vi kan ikke 

utelukke at slike tester kan minske presset for økt oppslutning og snarlig ratifikasjon av Prøvestansavtalen. 

Vi har derfor både overfor USA og Russland gjort det klart at vi ønsker at slike tester opphører. 

Traktaten om et totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger ble vedtatt og åpnet for undertegning på 

FNs generalforsamling i 1996. Traktaten var resultat av et hardt arbeid over flere tiår for å bygge ned 

atomvåpenenes rolle i internasjonal politikk. Avtalen etablerer et forbud mot alle typer kjernefysiske 

prøvesprengninger og representerer en milepæl i arbeidet for å stanse det kjernefysiske våpenkappløpet. Nå 

bygges det opp en organisasjon som skal ivareta gjennomføringen og kontrollen med avtalen. 

Prøvestansavtalen er ikke blitt mindre viktig som følge av de indiske og pakistanske prøvesprengningene. 

Tvertimot, det er avgjørende at arbeidet med å bygge opp avtalens verifikasjonsapparat følger fremdriftsplanen 

og legger grunnlaget for effektiv overvåkning og kontroll i tråd med avtalens bestemmelser. 

Dette vil skje uten hensyn til usikkerheten omkring når avtalen faktisk vil tre i kraft. 

Departementet arbeider nå med en stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Prøvestansavtalen, 

som vil bli fremmet i inneværende stortingssesjon. Norge spilte en aktiv rolle under forhandlingene 

og vil ha en betydelig rolle i det overvåkningssystemet som nå bygges opp for å sikre effektiv gjennomføring 

av avtalen. Vi vil gjøre kontinuerlige registreringer av hendelser som kan indikere brudd på bestemmelsene. 

Seks målestasjoner, blant dem noen av de største og mest avanserte, vil bli lokalisert på norsk territorium og 

drevet av NORSAR på Kjeller. Det apparatet og den ekspertisen vi allerede har i Norge på dette feltet, viste 

sin nytte senest ved de indiske og pakistanske sprengningene. 

Ikke-spredningsavtalen vil fortsatt spille en nøkkelrolle i arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Avtalen 

ble i 1995 forlenget på ubestemt tid. Et viktig element i beslutningen var å styrke samarbeidet om å 

gjennomføre avtalen i perioden mellom de foreskrevne tilsynskonferansene. Regjeringen ønsker i forbindelse 

med den nye tilsynsprosessen å etablere nærmere kontakt med andre land for å drøfte det videre ikkesprednings- 

og nedrustningsarbeidet. Vi har tatt konkrete steg i denne retningen, noe jeg håper å kunne 

redegjøre mer inngående for ved en senere anledning. 

Prinsippdokumentet som ble vedtatt under Tilsynskonferansen i 1995, hadde viktige intensjoner. I 

samsvar med disse bør neste skritt være å vurdere tiltak som ytterligere vil forplikte kjernevåpenmaktene til 

ikke å bruke eller true med bruk av kjernevåpen mot stater som selv ikke har slike våpen, og som har sluttet 

seg til Ikke-spredningsavtalen. Såkalte negative sikkerhetsgarantier, dvs. garantiforpliktelser overfor ikkekjernevåpenland 

om ikke-bruk og ikke-trussel, kan få form av et internasjonalt, folkerettslig bindende 

instrument. 

Tilsynsprosessen gir oss en mulighet til å stille kjernevåpenmaktene til ansvar overfor løftene de ga på 

ikke-spredningskonferansen i 1995 om å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. For at dette 

løftet skal være troverdig, må det følges opp. Vi må ha full stopp i kvalitativ oppgradering av atomvåpenbeholdningene, 

og økt åpenhet om våpenarsenalene og beholdningene av spaltbart materiale. Ikke minst må 

vi ha fortsatte våpenreduksjoner.

Som jeg har nevnt ovenfor, vil vi i samarbeid med nærstående og likesinnede land søke å finne metoder 

for å drøfte og utveksle informasjon om kjernefysisk nedrustning. Dette vil vi gjøre innenfor rammen av 

Nedrustningskonferansen i Genève. 

Det ble tatt et meget viktig og gledelig skritt i riktig retning gjennom vedtaket på Nedrustningskonferansen 

i august i år. Da ble det vedtatt å sette igang forhandlinger om et forbud mot produksjon av spaltbart 

materiale til våpenformål. Slike forhandlinger var et sentralt element i vedtaket fra den siste tilsynskonferansen 

for Ikke-spredningsavtalen i 1995, og Norge har lenge arbeidet aktivt for en snarlig forhandlingsstart. 

Det har imidlertid først nå vært mulig å komme til enighet blant Nedrustningskonferansens 

medlemmer, som også inkluderer India og Pakistan. 

Vi vil hele tiden ha for øye at Nedrustningskonferansens troverdighet avhenger av evnen til å produsere 

konkrete resultater. Det er vårt sterke håp at forhandlingene om et produksjonsforbud vil komme i gang 

tidlig neste år og etterhvert resultere i en avtale som vil stoppe videre oppbygging av spaltbart materiale. 

Dette vil i neste omgang kunne lede til en mer omfattende ordning for kontroll med slikt materiale til 

våpenbruk. En avtale vil ikke bare være viktig i ikkespredningsammenheng, men vil også representere et 

betydelig skritt i riktig retning for arbeidet for reduksjon og endelig avskaffelse av kjernevåpnene. Fra norsk 

side vil vi legge stor vekt på å delta aktivt i dette arbeidet i CD. 

I denne forbindelse ser vi bl.a. økt åpenhet om eksisterende beholdninger av spaltbart materiale som 

viktig. Ideelt sett bør arbeidet for økt innsyn skje parallelt med fremdrift i forhandlingene om et avtalefestet 

forbud mot produksjon av nytt materiale. Et første tiltak for økt åpenhet kan være at kjernevåpenmaktene på 

frivillig basis informerer om sine beholdninger. Et neste skritt kan være at de også åpner opp for 

inspeksjoner av lagrene for å forsikre om at lagret spaltbart materiale ikke benyttes til våpenformål. Balanserte 

reduksjone av eksisterende lagre under internasjonal kontroll kan være et tredje skritt. 

CD har vedtatt å starte forhandlinger om forbud mot produksjon av spaltbart materiale. Derfor mener vi 

tidspunktet nå er det rette til å videreutvikle forslaget om innsyn. Samtidig vil vi se nærmere på andre 

aspekter knyttet til ikkespredning og håndtering av slikt spaltbart materiale. Vi inviterte derfor tidligere 

denne måneden et utvalg norske forskningsinstitusjoner og berørte departementer og etater til et rådslag for å 

styrke dialogen med norske fagmiljøer i dette spørsmålet. Hensikten med rådslaget var å trekke inn norsk 

teknisk ekspertise på dette viktige og kompliserte feltet. Vi ønsker å legge et best mulig grunnlag for at 

Norge kan spille en aktiv rolle når forhandIingene kommer i gang. 

Skal vi kunne ta vårt forslag om åpenhet videre, er det ytterst viktig at vi har gjort «hjemmeleksen» og 

kan presentere vel gjennomarbeidete synspunkter og ideer. Vi mener at forhandlingsmandatet bør begrenses 

til produksjon av spaltbart materiale. Men samtidig er det grunn til å ta tak i hvordan tidligere produksjon og 

eksisterende lage skal håndteres. Vi ser for oss at denne siste delen kan behandles i en separat og frivillig 

prosess, parallelt med forhandlingene. Hensikten med et parallelt spor vil være å sikre åpenhet og skape tillit 

mellom de ulike aktørene. 

Teknologien knyttet til Militær utnyttelse av spaltbart materiale er på mange måter «gammel» teknologi i 

dag og dessverre relativt lett tilgjengelig. I vårt moderne informasjonssamfunn kan internasjonale 

eksportkontrollregimer ikke helt demme opp for dette. Kontroll med selve materialet blir dermed en 

nøkkelfaktor i arbeidet med å hindre spredning. 

I dag mangler vi et internasjonalt organisasjonsapparat. Vi har svake kontrollrutiner, og dessuten kan 

enkeltindivider lett handle på egen hånd. Dette betyr paradoksalt nok at raketthoder kan være det minst 

farlige stedet for oppbevaring av plutonium. 

(4. NATO-sporet) 

I kjølvannet av den kalde krigen har det skjedd store endringer i NATOs kjernevåpenstrategi og -politikk, 

det tredje hovedsporet vårt. Det er ingen overdrivelse å si at NATOs kjernefysiske styrker er blitt dramatisk 

redusert i løpet av de siste årene. Våpensystemene som skapte særlig press for tidlig bruk, er borte. 

Beredskapsnivået for gjenværende våpen er betydelig senket, og disse forholdene er reflektert i NATOs 

planlegging. I dag fremstår muligheten for at NATO skal være nødt til å vurdere bruk av kjernevåpen som 

ytterst fjern. 

Gjennom sin erklæring i desember 1996 slo NATO-landene fast at Alliansen ikke har noen intensjon om, 

ikke noen plan for eller noen grunn til å utplassere kjernevåpen i de nye medlemslandene. NATO ser heller 

ikke noe fremtidig behov for dette.

Toppmøtet i Madrid i juli i fjor vedtok å gjennomgå og oppdatere NATOs strategiske konsept. Arbeidet 

skal etter planen være ferdig til NATO-toppmøtet i april 1999. Toppmøtet i Washington vil samtidig 

stadfeste at Polen, Tsjekkia og Ungarn blir nye medlemmer av Atlanterhavspakten, og dessuten markere 

Alliansens 50-års jubileum. 

Det strategiske konsept er et bredt anlagt, offentlig dokument som formulerer de overordnete målsetningene 

for NATO-samarbeidet. Konseptet kan på mange mater anses som NATOs «prinsipprogram». Det 

vil etter vårt syn være viktig at et revidert konsept målbærer Alliansens hovedoppgaver og rolle i det nye 

Europa, og de store mulighetene den nye situasjonen gir til å oppnå sikkerhet i fellesskap. Konseptet bør 

bekrefte NATOs kjernefunksjoner knyttet til kollektivt forsvar og til det transatlantiske samarbeidet. 

Regjeringen legger vekt på at også de kjernevåpenrelaterte avsnittene av det strategiske konsept er en del 

av denne gjennomgangen. Omtalen av kjernevåpen i det reviderte konseptet bør bekrefte og videreføre den 

nevnte positive utviklingen når det gjelder Alliansens kjernevåpenpolitikk. Norge vil ta aktivt del i disse 

drøftelsene. 

La meg også si noen ord om førstebruk. Jeg vet at mange i denne forsamlingen er opptatte av dette. 

Kjernevåpnenes funksjon er primært politisk. De skal bevare freden og hindre angrep. De skal skape 

usikkerhet hos en angriper om NATOs svar på et eventuelt anslag med masseødeleggelsesvåpen. Alliansen 

vil derfor fortsatt måtte forbeholde seg retten til å svare med alle tilgjengelige midler. 

11996 diskuterte Den internasjonale domstolen i Haag kjernevåpnenes forhold til folkeretten. I en rådgivende 

uttalelse konstaterte domstolen at det ikke foreligger et folkerettslig grunnlag for å avklare 

spørsmålet om kjernevåpnenes rettmessighet i selvforsvarssituasjoner der selve overlevelsen av en stat står 

på spill. Samtidig fastslo Domstolen at det foreligger en folkerettslig forpliktelse til å fullføre forhandlinger 

om kjernefysisk nedrustning. Problemstillingen ble dermed henvist til politiske fora. 

Regjeringens arbeid for nedrustning og ikke-spredning er basert på et utvidet sikkerhetsbegrep. 

Kjernevåpenpolitikken kan ikke isoleres fra andre internasjonale spørsmål. Tiltak for å etablere internasjonale 

sikkerhets-og samarbeidsordninger på et bredt felt må gå hånd i hånd med tiltak innenfor 

rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. 

Verdenssamfunnet må være villig til å håndtere underliggende politiske, sosiale og økonomiske problemer 

i konfliktområder. En viktig forutsetning for ikkespredning er erkjennelsen av at kjernevåpen verken 

tjener en stats sikkerhetspolitiske interesser eller nasjonale ambisjoner. Internasjonalt samarbeid og innsats 

for å løse lokale og regionale konflikter er vesentlige bidrag til ikkespredning. Norsk utenrikspolitikk legger 

vekt på at konfliktforebygging og fredsbevaring gjennom tillitsskapende tiltak kan bidra til å fjerne 

usikkerhet og mistillit. 

(5. Avslutning) 

Som dere forstår, har jeg i dag valgt å vektlegge de områdene hvor Regjeringen mener Norge kan gi 

konkrete bidrag til det internasjonale arbeidet for videre kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Alle 

sider ved kjernevåpenproblematikken er på langt nær berørt. 

Vi er opptatt av å ha en pramatisk og resultatorientert tilnærming. Franskmennene har et uttrykk som 

lyder «doucement, doucement, on est pressé» -«langsomt, langsomt, vi har det travelt.» Begrunnelsen for 

denne holdningen er at vi på den måten tar vårt eget ansvar på alvor. På en dag som denne tror jeg det er en 

god måte å hedre verdensorganisasjonen på. 

Spørsmål: 


Innlevert 26. november 1998 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 2. desember 1998 av justisminister Aud-Inger Aure.

«Økokrim har muntlig bedt lensmannskontoret i Aurskog og Høland om å stoppe etterforskningen av 

påstanden om ulovlig utsetting av ulv. Etterforskningen burde intensiveres med også gentesting av disse 

dyrene i regi av politiet, men man er kanskje redde for at en annen sannhet enn den offisielle skal komme 

fram. 

Hvorfor er etterforskningen stanset og vil Justisministeren ta initiativ til at etterforskningen gjenopptas 

slik at en endelig kan komme til bunns i denne saken?» 

Begrunnelse: 

Bestandstallene for ulv i grensetraktene Norge- Sverige, fylkene Akershus, Hedmark, Østfold, Värmland 

og deler av Dalarna, ble i 1996 fastslått til å være 40 dyr, ifølge rapport fra Direktoratet for Naturforvaltning, 

utgitt i 1997. Sporregistrering fra vinteren 1998 viser 80-90 dyr. 

Hvor kommer disse ekstra 40-50 dyrene fra? Dette er en økning på over 100 % i forhold til 1996-tall. 

Selv om bestanden øker med 30 % per år kan ikke dette være hele forklaringen. Det er meget sannsynlig at 

tallene fra 1996 er feil. 

Ved kjøp av skogeiendom blir det ved taksering av eiendommen lagt til grunn verdien av fremtidig jakt 

av hjortevilt. Det som skjer i dag er at det blir vanskeligere og vanskeligere for grunneierne å få leid ut 

eiendommen til jakt, da viltet i stor grad er tatt av rovdyr. Samtidig er det stor fare for at hundene som 

jegerne bruker blir drept av ulv. I Rømskog er det i år funnet 22 elger som er revet i hjel av ulv. Det har også 

vært flere tilfeller der jakthunder er blitt drept av dette rovdyret. 

I Aurskog-Høland Rømskog-traktene er det nå blitt vanlig å følge barna til skolebussen, selv om det er 

bare 200 meter til bussholdeplassen. Foreldrene er redde for at barna skal bli angrepet av ulv. Ei mor 

opplevde i vinter da hun fulgte ungene til bussen at 2 ulver løp foran henne i veien, de forsvant etter hvert. 

Folk i disse traktene er redde. 

Dersom dette ikke nå blir tatt alvorlig kan det hende at flere blir redde, også i Oslo-området. Traktene vi 

her snakker om ligger i en avstand av 4 mil til Oslo sentrum, i luftlinje. 

Lensmannskontoret i Aurskog og Høland har i en tid etterforsket påstander om ulovlig utsetting av ulv i 

området. Den som har drevet etterforskningen er lensmannsbetjent Torbjørn Ellefsen. Økokrim, ved 

førstestatsadvokat Jørn Holme har muntlig anmodet lensmannskontoret om å avslutte denne etterforskningen, 

dette ifølge Indre Akershus Blad 23. november 1998. 

Svar: 

Jeg har forelagt den første delen av stortingsrepresentantens spørsmål for ØKOKRIM, som har besvart 

dette via riksadvokaten. 

Riksadvokaten opplyser i brev av 30. november 1998 at lensmannen i Aurskog Høland sommeren 1997 - 

på eget tiltak - igangsatte etterforsking på bakgrunn av rykter om utsetting av ulv eller ulvehybrider i Norge 

og Sverige. Det viste seg raskt at dette var dårlig dokumentert, som rykter og uverifiserte opplysninger. Det 

opplyses at etterforskingen på denne bakgrunn ble innstilt og henlagt. 

Videre opplyses det fra påtalemyndighetens side at samme lensmannskontor startet etterforsking - igjen 

på eget tiltak - i forbindelse med rømming av et antall hunder (i oktober 1998), visstnok med innblanding av 

ulv (ulvehybrider) fra en kennel i Hagfors, Sverige. Hagfors ligger ca to mil fra riksgrensen mot 

Akershus/Østfold. En lensmannsbetjent i Aurskog Høland mente det kunne være sammenheng med disse 

hundene og noen observasjoner av ulv i Østfold, ikke Akershus hvor han er lensmannsbetjent. Han tok i den 

forbindelse kontakt med svenske myndigheter. De rømte hundene ble imidlertid kort tid etterpå fanget inn 

eller skutt i Sverige. Det er, etter det jeg har fått opplyst, ikke holdepunkter for at hundene i det hele tatt kom 

over på norsk side. 

Politimesteren i Romerike har, etter det opplyste, gitt lensmannen i Aurskog Høland instruks om å innstille 

all etterforsking, da det ikke er grunnlag for mistanke om noe straffbart forhold i Norge. I denne 

forbindelse har ØKOKRIM gitt politimesteren sin tilrådning. Det er således ikke riktig, opplyser riksadvokaten, 

at ØKOKRIM har bedt lensmannen innstille etterforskingen. Politimesteren har stoppet etterforsking 

av noe som ikke er en sak for Romerike politidistrikt. 

Riksadvokaten opplyser dessuten at ØKOKRIM etterforsker en generell påstand om ulveutsetting i Norge 

- bl a på bakgrunn av uttalelser fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen. Etterforskingen i denne sak er ikke 

avsluttet.

Når det gjelder den konkrete saken for Aurskog/ Høland, som har vært etterforsket ved Romerike politidistrikt, 

var Riksadvokaten kun kjent med denne fra media før spørsmålet fra Bastesen kom opp. Det 

foreligger ingen klage til riksadvokaten over påtalemessige beslutninger. Riksadvokaten opplyser avslutningsvis 

at han ikke finner grunn til å iverksette nærmere undersøkelser i denne saken av eget tiltak. 

Stortingsrepresentant Bastesen ber også opplyst om justisministeren har tenkt å ta initiativ til at etterforskningen 

gjenopptas. Til dette er følgende å bemerke: 

Som stortingsrepresentanten kjenner til har justisministeren ikke anledning til å beordre etterforskning 

eller på annen måte gripe inn i behandlingen av straffesaker, da dette er saker som hører til påtalemyndighetens 

ansvarsområde, under riksadvokatens overordnede ledelse. Påtalemyndigheten er uavhengig av 

Justisdepartementet i disse sakene, det vil bl.a. si at jeg ikke har instruksjons- eller omgjøringsrett overfor 

påtalemyndigheten. Jeg er således avskåret fra å engasjere meg i denne saken. 

Spørsmål: 


Innlevert 27. november 1998 av stortingsrepresentant Tomas Norvoll. 


«11. april 1996 sendte Høgskolen i Bodø brev til departementet om bruk av gradsbetegnelsen cand.oecon. 

11.mars 1998 hadde jeg et spørretimespørsmål om samme sak, og fikk et positivt svar, hvor det blant annet 

ble sagt fra Statsråden at han skulle ha et møte med høgskolen 19.mars, og at han var prinsipielt enig i saken. 

Enda har ingenting skjedd. Har statsråden endret oppfatning, og når vil det bli tatt en avgjørelse?» 

Svar: 

Jeg viser til spørsmål til skriftlig besvarelse fra representanten Tomas Norvoll oversendt 27. november 


Det vises i brevet til Stortingets spørretime 11. mars 1998, der jeg ble spurt om når jeg ville la Høgskolen 

i Bodø få bruke gradsbetegnelsen cand. merc. eller cand. oecon. I tråd med det prinsipielle syn jeg ga utrykk 

for i nevnte spørretime, er det ved kongelig resolusjon 27. november 1998 bestemt at Høgskolen i Bodø kan 

tildele graden cand. merc. til kandidater som avlegger hovedfagseksamen i bedriftøkonomi.

Spørsmål: 





Innlevert 30. november 1998 av stortingsrepresentant Inge Lønning. 


«I en tragisk kanoulykke i Buskerud i oktober 1997 mistet en elev i videregående skole livet. Ulykken 

skjedde under gjennomføring av et prosjekt hvor skolen hadde overført ansvaret til en utenforstående. 

Departementet har nøyet seg med en generell uttalelse til skoleeier. Hva er årsaken til at Departementet 

ikke har gått ut med en generell innskjerping av den enkelte skoles ansvar for elevenes sikkerhet?» 

Begrunnelse: 

Den konkrete saken det henvises til i spørsmålet er tatt opp etter henvendelse fra de pårørende, som 

fortsatt føler at hverken skolen, fylkeskommunen (skoleeier) eller politiet har vist særlig interesse for å få de 

faktiske ansvarforhold klarlagt. 

De pårørendes advokat tok kontakt med KUF for å få klarlagt ansvarsforholdene i forbindelse med 

oppfyllelse av læreplanene i videregående skole. Departementets svar er naturlig nok generelt, og er også 

oversendt Buskerud fylkeskommune og Statens utdanningskontor i Buskerud til orientering. Noe mer er 

imidlertid ikke skjedd i saken. Etter min mening hadde det vært naturlig at Departementet - med utgangspunkt 

i de uklare ansvarsforhold som er avdekket i denne saken - hadde benyttet anledningen til å 

sende ut et rundskriv for å innskjerpe det ansvar den enkelte skole og skoleeier har for all opplæring - spesielt 

når det gjelder at elevenes sikkerhet blir ivaretatt til enhver tid. Denne konkrete saken synes å vise til 

overmål at en slik understrekning og innskjerpning er nødvendig. 

Svar: 

Saken vedrørende kanoulykken i Buskerud i oktober 1997 ble, etter henvendelse fra de pårørendes 

advokat, behandlet av departementet i april i år. I denne forbindelse ble også den generelle siden av saken og 

eventuelle initiativ fra departementets side vurdert, for å klargjøre ansvarsforholdene i forbindelse med 

opplæringen i videregående skole. Resultatet ble at departementet så det som naturlig å avvente Stortingets 

behandling av opplæringsloven, av hensyn til en eventuell endring av rettstilstanden. 

Opplæringsloven er nå vedtatt, og inneholder blant annet en hjemmel til å gi forskrifter om elevenes 

sikkerhet i § 9-3. I forbindelse med forskriftsarbeidet tilknyttet opplæringsloven, vurderer departementet for 

tiden hvordan hjemmelen skal anvendes. 


Innlevert 30. november 1998 av stortingsrepresentant Liv Marit Moland.

Spørsmål: 


«I et møte mellom NHO Aust- og Vest-Agder og stortingspolitikerne på Agderbenken ble det hevdet at 

det var svært viktig med et universitet i landsdelen. Det er en utvikling i Sverige hvor faglig sterke høyskoler 

oppgraderes til universitet. 

Hvilke konkrete planer har statsråden på dette området?» 

Svar: 

I lov av 12. mai 1995 nr 22 om universiteter og høgskoler er som kjent de institusjonene loven gjelder 

inndelt i fire grupper: 

– universiteter 

– vitenskapelige høgskoler 

– statlige høgskoler 

– kunsthøgskoler 

Hvilke institusjoner som inngår i hver enkelt gruppe framgår dermed av loven, uten at det i loven eller 

forarbeidene er gitt definisjoner for de ulike institusjonstypene. I loven er likevel universitetene og de 

vitenskapelige høgskolene gitt et særlig nasjonalt ansvar, om ikke eneansvar, for bestemte oppgaver som 

tradisjonelt karakteriserer disse institusjonene. Det framgår av dette at oppretting av nytt universitet må 

formaliseres ved lovendring. Jeg legger videre til grunn at spørsmålet om å opprette flere universiteter må 

sees i en bredere sammenheng, der både faglige, utdanningspolitiske og økonomiske vurderinger er sentrale. 

I lov av 11. juli 1986 nr 53 om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler er det bare betegnelsen 

'høyskole' som er brukt. Stortinget har 10. juni 1997 bedt regjeringen fremme forslag om tillegg til 

lov om private høgskoler "hvor det fremgår at adgang til bruk av betegnelsene universitet og vitenskapelig 

høyskole reguleres som for statlige institu-sjoner under lov om universiteter og høyskoler." 

Før det fremmes lovforslag for Stortinget om regulering av bruken av betegnelsene universitet og vitenskapelig 

høgskole i privat høgskolesektor, har departementet funnet det ønskelig at Norgesnettrådet 

drøfter saken. Norgesnettrådet er derfor bedt om en vurdering av hvilke krav som bør settes til bredde og 

nivå på den faglige virksomheten, krav til infrastruktur o l, for at en høgre utdanningsinstitusjon skal kunne 

betegnes universitet eller vitenskapelig høgskole. Selv om det også i framtiden blir ulike lovbestemmelser og 

godkjenningsordninger for statlige og private høgre utdanningsinstitusjoner, er det ønskelig å ha et enhetlig 

sett av kriterier for de ulike institusjonsbetegnelsene. 


Innlevert 30. november 1998 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 


Spørsmål: 

«Finnes det særregler for utenlandske statsborgere/utlendinger som blir norske statsborgere med hensyn 

til opptjening til trygdeytelser i Norge, og i så tilfelle hvordan slår disse ut sett i forhold til de som er norske 

fra fødselen av?» 

Begrunnelse: 

Det vises til den såkalte "Nadia-saken" som nylig satte sitt preg på norske media. I forbindelse med saken 

fremkom det i media at Nadias far kom hit til landet i 1970. I 1985 fikk han norsk statsborgerskap. Uken

etter ble han trygdet, og har vært det helt siden den gang. Han har i følge media en årlig trygdeinntekt på kr. 

168.000,-, og bor delvis i Norge, delvis i Marokko. 

Jeg har mottatt henvendelser fra enkelte norske uføretrygdede som etter en relativt betydelig opptjeningstid 

i det norske trygdesystem sier de kun har mellom 120.000 og 130.000 kroner i året. Disse ser 

forskjellen i forhold til Nadias far som sterkt urimelig, og dette er jo et syn man kan forstå. 

Svar: 

Det gjelder de samme regler for pensjon fra folketrygden for alle som bor og/eller arbeider her i landet. 

Ytelsene fastsettes på grunnlag av botid/trygdetid og opptjening av pensjonspoeng. For å få full pensjon 

kreves det 40 års botid og/eller poengår. 

Den eneste gruppen som særbehandles, er de forholdsvis få personer som får status som flyktninger etter 

FN-konvensjonene. Disse er sikret full minstepensjon uten hensyn til faktisk botid og opptjening av 

pensjonspoeng. 

Innvandrere for øvrig kommer vanligvis dårligere ut enn nordmenn fordi mange ikke har full botid eller 

yrkesaktivitet med poengopptjening. 

Jeg kan ellers ikke gå nærmere inn på enkeltsaker som er omtalt i media, og hvor saken ofte kan være noe 

mangelfullt belyst. 

Når det gjelder størrelsen på uførepensjon, så kan den variere fra minstepensjon på 81.360 kroner til vel 

200 000 kroner. Størrelsen vil bero på tidligere inntekt og antall poengår før uførheten. 

Uførepensjonister får som hovedregel fastsatt såkalte "framtidige poengår" fra og med uføreåret til og 

med det året de fyller 66 år. 

I tillegg til selve uførepensjonen kan det ytes forsørgingstillegg for ektefelle og for hvert barn under 18 

år. Ektefelletilegget utgjør 50 prosent av grunnpensjonen. 

Barnetillegget utgjør 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forsørgingstilleggene reduseres i samme 

utstrekning som pensjonen er redusert på grunn av manglende trygdetid. Videre blir tilleggene avkortet mot 

inntekt over et visst fribeløp. 

En familieforsørger med flere barn kan følgelig oppnå en betydelig pensjonsutbetaling selv med en lav 

uførepensjon. Videre ytes barnetrygd. 


Innlevert 1. desember 1998 av stortingsrepresentant Tor Nymo. 

Besvart 9. desember 1998 av justisminister Aud-Inger Aure. 

Spørsmål: 

«Vil justisministeren bidra til at det blir etablert et lensmannskontor, evt. et avdelingskontor eller en politipost 

i Kvalsund Kommune, slik at befolkningen i kommunen får den samme service og trygghet som 

andre steder i landet?» 

Begrunnelse: 

Omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten (fase II) er nå inne i den avsluttende fasen. Efter sammenslåingen 

av Hammerfest og Sørøysund kommuner og omorganiseringen innenfor politi- og lensmannsetaten 

foreligger det et sterkt ønske i Kvalsund kommune at det nå blir opprettet et lensmannskontor i 

kommunen. Kvalsund kommune har tidligere tatt opp denne problemstillingen med tidligere justisministre 

uten å ha fått gjennomslag for sitt syn. 

Svar:

Siden 1. desember 1996 har politi- og lensmannstjenesten for Kvalsund og Hammerfest kommuner vært 

midlertidig samordnet som en driftsenhet. 

Det har tidligere vært reist spørsmål om å opprette et nytt lensmannskontor med plassering i Kvalsund. 

Departementet kan ha forståelse for et slikt ønske, men det vil være svært vanskelig å bemanne et 

lensmannskontor i Kvalsund kommune på en slik måte at publikum gis den nødvendige politiberedskap. 

Departementet er kjent med at politimesteren i Vestfinnmark er positiv til å opprette en ordning med faste 

kontordager i Kvalsund. Det gjenstår imidlertid å finne praktiske ordninger med hensyn til lokaliteter, 

bemanning mv. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at det ikke er fattet beslutning i saken om 

eventuell sammenslåing av Sørøysund og Kvalsund lensmannskontor med Hammerfest politistasjon. Jeg tar 

sikte på en snarlig avgjørelse i denne saken. 


Innlevert 1. desember 1998 av stortingsrepresentant Grethe G. Fossum. 


Spørsmål: 

«I Dagsnytt 18 fredag 27.11.98 uttaler statssekretær Per Kr. Skulberg følgende: "Progr.leder: Men dere 

kuttet 15 mill kr i pressestøtten i fjor? 

Skulberg:-Det var det AP og H som tvang igjennom, derfor synes jeg det er ganske urimelig når AP's 

Grethe Fossum går hardt ut i dag om ytringsfriheten, når det vitterligen var AP som startet disse kutta i fjor." 

Kan kulturministeren bekrefte det statssekretæren påstår? Hvis ikke, ber undertegnede om en redegjørelse 

om de faktiske forhold.» 

Svar: 

Uttalelsen fra statssekretær Skulberg beror på en misforståelse. Det medfører ikke riktighet at Arbeiderpartiet 

tok initiativet til å redusere bevilgningen til pressestøtte i 1998. 




Spørsmål: 

«I Glåmdalen 3.11.98 vises til nedleggingen av arbeidskontoret på Skarnes og at etaten er bundet av 

husleiekontrakter fram til henholdsvis 2004 og 2002 som medfører utgifter på 3,8 mill. kr. I tillegg må etaten 

betale husleie til nye lokaler som kan huse de ansatte etter flytting. 

Kan statsråden gjøre rede for økonomiske og faglige begrunnelser for flyttingen og de politiske vurderingene 

som forsvarer slik bruk av penger?» 

Svar:

Med bakgrunn i den positive utviklingen på arbeidsmarkedet de siste år, har de administrative ressurser til 

arbeidsmarkedsetaten blitt redusert. Arbeidsmarkedsetaten er derfor i gang med en tildels omfattende 

omorganisering, som bl.a omfatter endringer i kontorstrukturen. 

Reduksjonen de siste år ved arbeidskontorene har vært tatt ut ved en generell reduksjon i antall tilsatte 

ved arbeidskontorene. Situasjonen er således at enkelte kontor har blitt så små at de ikke lenger fungerer som 

full-service arbeidskontor, og flere er blitt svært sårbare ved sykdom eller annet fravær. På denne bakgrunn 

har en funnet det nødvendig å legge ned enkelte arbeidskontor, samt omgjøre mange arbeidskontor til 

avdelingskontor. Formålet med disse endringene er i første rekke å redusere antall ledere og internt 

administrasjonsarbeid for å få mer tid til kundebehandling. Disse endringene er nødvendige for å utnytte 

ressursene i etaten effektivt slik at målene i arbeidsmarkedspolitikken kan oppnås. 

Denne omorganiseringen medfører en rekke personalmessige og praktiske konsekvenser. Spesielt store er 

konsekvensene der kontorenheter nedlegges eller slås sammen med andre enheter. 

I samband med reduksjonen i antall ansatte og omorganiseringen vurderer Arbeidsdirektoratet kontorlokalsituasjonen. 

I de tilfeller det er tale om overflødige lokaler hvor det foreligger langsiktige leiekontrakter, 

er det aktuelt å vurdere annen utnyttelse av lokalene, reforhandling av leiekontraktene, framleie 

av lokalene m.v. I forbindelse med sammenslåing av kontorer vil også noen av de eksisterende lokalene 

kunne bli for små, og må eventuelt suppleres med ytterligere kontorleie. 

Når det gjelder situasjonen på Skarnes, kan jeg opplyse om følgende: 

Det er vedtatt at arbeidskontoret på Skarnes skal nedlegges og de ansatte overføres til arbeidskontoret på 

Kongsvinger. Arbeidskontoret på Skarnes ble åpnet i 1994 og det ble inngått en ordinær 10-års leiekontrakt 

med utleier. Når de ansatte flytter over til Konsvinger, vil dette medføre plassproblemer der. Arbeidskontoret 

på Kongsvinger har en leiekontrakt til og med 2002. Det forhandles for tiden i forhold til begge kontraktene, 

for å finne en best mulig løsning. Det er derfor for tiden tett kontakt med utleiere for å finne gode løsninger. 

Arbeidsdirektoratet har opplyst om at en må påregne ekstra utgifter til leie av lokaler en tid framover som 

følge av omorganiseringen. 


Innlevert 3. desember 1998 av stortingsrepresentant Marit Nybakk. 


Spørsmål: 

«Det har i flere år vært uenighet mellom Staten og Oslo kommune om Oslos egenbidrag til igangsettelse 

av Oslo Middelaldermuseum. I høst bevilget Oslo Bystyre 100 millioner til prosjektet. Vil Kulturministeren 

ta initiativ til i samarbeid med Oslo kommune få utarbeidet en tidsplan, framdriftsplan og finasieringsplan for 

prosjektet Oslo Middelaldermuseum?» 

Begrunnelse: 

Kulturdepartementet og Oslo kommune har i flere år kranglet om ansvaret for å få igang arbeidet med å ta 

vare på de verdifulle arkeologiske skattene som finnes i middelalderbyen i Gamle Oslo. Problemet har nok 

langt på veg vært Oslo kommune, som ikke har vært villig til å gå inn med egenandel. Nå bevilger Oslo 

bystyre 100 mill. kroner for 1999. Grunnlaget er dermed lagt for å få utarbeidet en framdriftsplan og en 

tidsplan for prosjektet Oslo Middelaldermuseum og få utredet alternative finansieringsmåter og -kilder. 

Dette må Kulturdepartementet ta hovedansvaret for i samarbeid med Miljøverndepartementet og Oslo 

kommune. Det er viktig at Staten og Oslo kommune snarest setter seg sammen for å drøfte 

middelaldermuseet. 

I dette området finnes Nordens største sammenhengende bevarte kulturminneområde fra middelalderen. 

Oslo Middelalderby var et område som lå mellom Alna, Oslofjorden og Hovinbekken. Det dreier seg bl.a. 

om den søndre delen, med restene etter Kongsgården og deler av den såkalte almuens område med ruiner

etter Clemetskirken og rester etter Nicolaikirken. Dette området avgrenses i dag i vest av veien som delvis 

går i bro fra Mosseveien, i nord av Bispegata, i øst av traseen for Vestre strete og dagens bebyggelse, og i sør 

av det tidligere utløpet av Alna. Men også den nordre del av middelalderområdet, med ruinene etter bispens 

domene - Bispeborgen, Halvardkirken, Olavsklostret og Korskirken. 

Det dreier seg ikke bare om Oslo Bys opprinnelse. Her ligger mye av Norgeshistorien begravet. 

Svar: 

NOU 1991: 31 Oslo Middelaldermuseum inneholder et forslag om å etablere et museum innenfor en 

investeringsramme på 85 mill kroner. Byrådet i Oslo initierte i 1997 utarbeidelsen av en mer vidtgående 

handlingsplan - OSLO MIDDELALDERBY - park og museum - avgitt 15. mai 1998. Denne planen omfatter 

etablering av park kostnadsregnet til 132 mill kroner, etablering av museum til 245 mill kroner, samt ikke 

estimerte kostnader som kompensasjon til nåværende leietaker og arealerverv, der eier (NSB) har antydet en 

verdi for sine arealer og det tidligere lokomotivverkstedet på 50-100 mill kroner. Dvs. at kommunens 

prosjektplan forutsetter en samlet investeringsramme av en helt annen størrelsesorden enn det som var lagt til 

grunn i den statlige utredningen. Prosjektet, slik det er presentert i kommunens handlingsplan, er dessuten 

noe langt mer enn et rent museumsprosjekt. 

Jeg er enig med spørsmålsstilleren som i begrunnelsen understreker de historiske verdiene knyttet til 

middelalderruinene på Sørenga. Det er åpenbart viktig både å sikre og legge bedre til rette for formidling av 

den historiske grunnen der. Dette vil ikke minst representere et viktig byutviklingstiltak for Oslo indre øst. 

Men selv denne delen av planen, som i kommunens handlingsplan er forutsatt gjennomført før et eventuelt 

museumsprosjekt, vil alene fordre betydelige investeringer utover de ressurser kommunen til nå har avsatt til 

formålet. 

Departementet oppfatter saken slik at selv om kommunen har bevilget 100 mill. kroner til tiltaket, må det 

investeres betydelig mer før man kommer til de faser av prosjektet der museet forutsettes realisert. 

Statlig engasjement i dette prosjekt må med hensyn til omfang og innpassing i tid vurderes i en budsjettmessig 

sammenheng. Dette innebærer at det på nåværende tidspunkt vil være vanskelig å gi forpliktende 

uttalelser om statlig engasjement når det gjelder denne sak. 


Innlevert 3. desember 1998 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland. 

Besvart 11. desember 1998 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

Spørsmål: 

«I Journalisten 6/11 98 kan vi lese om den dødsdømte amerikanske journalisten Mumia Abu-Jamal. Han 

er dømt for angivelig å ha drept en politimann, men dokumentasjonen på saken "stinker" ifølge USAs 

tidligere riksadvokat Ramsey Clark. Anken i saken ble avvist av Philadelphias høyesterett 30.10 d.å. Den 

norske regjering har gode forbindelser med USA og må protestere og prøve å stanse henrettelsen. Hva vil 

Statsråden gjøre ?» 

Begrunnelse: 

Dersom denne dommen blir fullbyrdet, virker dette som et rent justismord. Mumia Abu-Jamal er en 

prisbelønnet amerikansk journalist og fagforeningsleder, som avslørte korrupsjon og rasistisk vold fra 

politiet i hjembyen sin, og er nå dømt til døden på grunnlag av en rettsprosess som altså Ramsey Clark mener 

stinker. Til The New York Times sier han videre at saken "gjør narr av prinsippet om presse- og 

ytringsfrihet." Saken har vakt stor oppmerksomhet og protester i USA og over hele verden, også i Norge. Jeg 

ser med stor forventning fram til Utenriksministeren svar, og viser for øvrig til artikkelen i Journalisten 6. 

November 1998.

Svar: 

Som jeg sa i Stortinget i februar i år, er Norge imot alle former for dødsstraff. Fra norsk side markerer vi 

jevnlig vår motstand mot bruken av slike straffemetoder. Dette bygger på en oppfatning om at retten til liv er 

den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. Spørsmålet tas opp både bilateralt overfor stater som 

benytter dødsstraff, og i multilaterale fora som FN, OSSE og Europarådet. Vi oppfordrer stater som ikke har 

gjort det, til å ratifisere andre tilleggsprotokoll til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og 

sjette protokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om avskaffelse av dødsstraff. 

Norge protesterte også da USA tok forbehold om å ilegge dødsstraff i samsvar med sin egen konstitusjon 

da USA ratifiserte FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Under det årlige OSSE-møtet om den 

menneskelige dimensjon i Warszawa i oktober/november i år, kritiserte Norge i sitt innlegg fortsatt bruk av 

dødsstraff i flere land, herunder i USA. 

Norge vil også i fremtiden ta opp bruken av dødsstraff med USA og andre land på prinsipielt grunnlag. 

For meg er dette et verdispørsmål av stor betydning. Men samtidig kan jeg ikke se bort fra at denne konkrete 

saken er det opp til USAs myndigheter å ta stilling til. 




Spørsmål: 

«Arbeidskontoret i Brennåsen og Søgne Kommune har hatt et godt samarbeid for å få arbeidsledig i jobb 

gjennom Søgne Jobbsenter. Det har vært ønske om å videreføre dette arbeidet som ledd i attføringsarbeidet. 

Fylkesarbeidskontoret i Vest-Agder har avslått søknaden med henvisning til både brudd på lovhjemler, 

regelverk og at det er ikke er ønskelig av arbeidsmarkedsfaglige/ -politiske grunner. 

Er statsråden enig i at et slikt samarbeid med en kommune ikke er ønskelig av faglige/og politiske årsaker?» 

Begrunnelse: 

Arbeidskontoret i Vest-Agder gir i brev til Arbeidskontoret i Brennåsen vedrørende kurs ved Søgne 

Jobbsenter utrykk for en del holdninger knyttet til bruk av samarbeidspartnere som i dette tilfellet primært er 

et senter knyttet til Søgne Kommune, men også mer generelle holdninger til bruk av andres kompetanse enn 

sin egen som det er grunn til å spørre om er i tråd med regjeringens syn. Jeg tillater meg derfor å sitere fra 

brevet som er datert 10/11 - 98 og undertegnet av fylkesarbeidssjef Hilde Høynes. 

"Det er heller ikke ønskelig å gjennomføre grunnet arbeidsmarkedsfaglige/-politiske årsaker. Informasjon, 

avklaring, veiledning og oppfølgning overfor arbeidssøkere er arbeidsmarkedsetatens oppgave. 

Sitat fra P-99 "Målrettet arbeidsmarkeds- og veiledningsbistand er en forutsetning for at etaten skal lykkes 

med et aktivt formidlingsarbeid. Gruppebasert og individuell informasjon og veiledning, både overfor 

yrkeshemmede og ordinære arbeidssøkere, understøtter egenaktiviteter ved at den enkelte tilegner seg nødvendig 

kunnskap om mulighetene på arbeidsmarkedet og etatens tjenester og tiltak". 

Dette står i avsnitt 3.1. "Bistå arbeidssøkere med å få arbeid", og er etatens hovedmål 1. 

Det skulle være unødvendig å understreke at overstående er en av etatens kjerneoppgaver , og naturligvis ikke 

skal være gjenstand for "outsorcing". 

Videre skrives det lengre nede i brevet.; 

"Fylkesarbeidskontoret mener at det i en større sammenheng og lengre perspektiv ikke vil tjene etatens 

politiske legitimitet, eksistensgrunnlag eller ressurstilgang å bruke tiltaksmidler (kap. 1591) eller ytelser

forbeholdt dekning av arbeidssøkeres individuelle rettigheter (Kap. 2543) til å kjøpe tjenester som det tilligger 

arbeidsmarkedsetaten ved arbeidskontorene å produsere." 

PÅ bakgrunn av de hensyn som her er lagt vekt på av fylkesarbeidssjefen er det grunnlag for å spørre om 

det er den enkelte arbeidsledige og attføringstrengende som er fokuset for arbeidsmarkedsetaten eller om det 

er egen etats arbeid og eksistens. Derfor ber jeg om å få vite om statsråden er enig i de politiske føringer som 

her fremføres. 

Svar: 

Det overordnede målet for arbeidsmarkedspolitikken er å legge til rette for et effektivt fungerende 

arbeidsmarked. Et slikt arbeidsmarked kjennetegnes ved at arbeidssøkere kan besette ledige jobber raskt uten 

at lønns- og kostnadspress oppstår. Samtidig skal et effektivt fungerende arbeidsmarked bidra til høy 

yrkesdeltakelse og gi innpass også for grupper som har problemer med å komme inn eller står i fare for å 

falle ut av arbeidsmarkedet. 

De mer konkrete utfordringene dette stiller arbeidsmarkedspolitikken overfor i 1999, er knyttet til å 

mobilisere arbeidskraft, samt å utnytte den gode utviklingen på arbeidsmarkedet til å få formidlet grupper 

som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. For å møte disse utfordringene vil etaten 

samarbeide nært med statlige etater, kommuner, fylkeskommuner og partene i arbeidslivet. Samarbeidet vil 

omfatte både samordning av tilbudet til ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere og planlegging og 

gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak. 

Arbeidsmarkedspolitikken er nærmere beskrevet i Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjettproposisjon 

som har vært til behandling i Stortinget. Budsjettet ble i store trekk vedtatt i tråd med regjeringens 

forslag. Tiltakene for ordinære arbeidssøkere ble imidlertid redusert med 100 millioner kroner. 

Det er opp til etaten selv å fordele ressurser og foreta lokale tilpasninger innenfor sentrale retningslinjer i 

St prp nr 1 og tildelingsbrev for 1999. 

Arbeidsdirektoratet bekrefter at det lokale arbeidskontoret har informert Søgne kommune om at 

arbeidskontoret innenfor tildelt planramme, ikke kan finansiere etatseksterne jobbklubber i 1999. Arbeidskontoret 

legger til grunn at det planlagte nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak i 1999 ikke gir grunnlag for 

en videreføring av eksternt kjøpte tjenester. Eksterne jobbklubber er ett av de tiltak hvor det ikke planlegges 

aktivitet i 1999 ut over eventuelle avtaler fra inneværende år. 

Jeg er av den oppfatning at det må være opp til arbeidskontorene å bruke ressursene innenfor de gitte 

overordnede retningslinjene, slik de finner best ut fra lokale arbeidssøkere og arbeidsgiveres behov. 


Innlevert 4. desember 1998 av stortingsrepresentant Sylvia Brustad. 


Spørsmål: 

«Det vises til oppslag i Dagbladet torsdag 3. desember 1998 hvor det framgår at beboerne i Haakon 

Tveters vei 8 på Oppsal i Oslo vil oppleve en formidabel husleieøkning etter nyttår. Det er den nye eieren av 

blokka som har øket husleia med opp mot 150 prosent. Dette vil skape store økonomiske problemer for 

beboerne. 

Hva mener statsråden om en slik husleiepraksis ved eiendomsovertakelser, og vil statsråden foreta seg 

noe i sakens anledning?» 

Svar: 

Avisartikkelen reiser to problemstillinger - 1: Hvor stor husleieøkning må man godta, og 2: Fare for tap 

ved overdragelse av obligasjonsboliger.

1. Hvor store husleieøkning må man godta? 

Ved inngåelse av en leieavtale har partene i utgangspunktet avtalefrihet ved fastsettelse av leien. Etter at 

avtalen er inngått kan leien bare endres dersom det finnes hjemmel for dette i leieavtalen. Uten slik hjemmel, 

kan leien bare endres etter forutgående oppsigelse, med tilbud om ny leieavtale til høyere pris. Dette 

forutsetter imidlertid at leieavtalen er oppsigelig. I motsatt fall vil leien være den samme i hele leieperioden. 

Krever utleieren en urimelig høy husleie, kan både domstolene og husleienemnda sette leien ned til et 

rimelig nivå. Ved fastsetting av leien, skal det tas utgangspunkt i det alminnelige leienivået for tilsvarende 

boliger på stedet. Det skal bl.a. tas hensyn til standard, beliggenhet, størrelse og andre ytelser som leieren har 

ytet, for eksempel obligasjonsinnskudd. Etter dagens lovgivning tas det derimot ikke hensyn til at 

leieøkningen kan bli stor, dersom leien i utgangspunktet har ligget lavt. Dette kan også innebære 

leieøkninger på 150 prosent, dersom utgangspunktet har vært svært lavt. Det avgjørende er at ny leie ikke er 

urimelig høy sammenlignet med det alminnelige leienivået for tilsvarende boliger. I Ot prp nr 82 (1997-98) 

om lov om husleieavtaler (husleieloven), som for tiden er til behandling i Stortinget, er det i lovutkastet § 4-2 

foreslått at leien i tre påfølgende år bare kan endres i samsvar med endringene i konsumprisindeksen siste 12 

mnd. Formålet med bestemmelsen er å sikre forutsigbarhet med hensyn til leieøkninger og motvirke store 

leieøkninger. 

Departementet har ikke hjemmel til å gripe inn i forhold til enkeltsaker på dette området. Vi har allikevel 

tatt kontakt med Oslo Husleienemnd i dette tilfellet. Nemnda opplyste at beboerne allerede har vært i kontakt 

med dem, og fått informasjon om sine rettigheter. Ifølge nemnda er også Leieboerforeningen i Oslo koblet 

inn i saken. 

2. Omsetning av obligasjonsboliger 

En obligasjonsbolig er en variant av leiebolig, der leieavtalen er betinget av at leieren har gitt utleieren et 

lån (obligasjon). Ifølge dagens husleielov gir dette leieren enkelte særfordeler (lovens kapittel 9), bl.a. rett til 

å overdra leieavtalen de fem første årene etter at avtalen ble inngått og deretter inntil lånet er tilbakebetalt. 

Dersom leieavtalen gir leieren rettigheter ut over lovens krav, har domstolene godtatt at gammel leier kan 

kreve vederlag for å overdra ("selge") leieavtalen til ny leier. Når utleieren innfrir lånet skjer det til pari kurs. 

I den grad dagens leier har betalt tidligere leier mer enn obligasjonens pålydende, risikerer leieren derfor å 

tape denne merprisen. Uvitenhet og stor boligetterspørsel har av denne grunn påført flere leiere tap. Med 

sikte på å redusere omfanget av slike tap for fremtiden, har departementet i Ot prp nr 82 (1997-98) om lov 

om husleieavtaler (husleieloven) foreslått som hovedregel å forby inngåelse av nye kombinerte leie- og 

låneavtaler, jf. lovutkastet § 3-7. 

Når det i artikkelen vises til at en obligasjon er pålydende kr 40 000,-, og at en leier har betalt ca. kr 400 

000,- for denne, innebærer det et mulig tap på kr 360 000,-. Som det fremgår over, har ikke departementet 

myndighet til å gripe inn i saken. Jeg vet derfor ikke om pengene vil gå tapt i dette tilfellet. Saken illustrerer 

imidlertid behovet for å hindre etablering av nye obligasjonsboliger for fremtiden. 



Besvart 10. desember 1998 av finansminister Gudmund Restad. 

Spørsmål: 

«Ifølge lov om skatt på honorarer til utenlandske artister skal innbetales 7 dager etter at utbetaling til 

artist. Skatt beregnes både av honorar og naturalytelser. For kulturarrangement med et stort antall utenlandske 

artister som opptrer i et kort tidsrom skaper tidsfristene store administrative merkostnader, og blir 

svært vanskelig å holde. Festspillene i Bergen er et eksempel. Kan finansministeren tenke seg en lengre 

tidsfrist eller dispensasjonsadgang for slike store arrangement?» 

Svar:

Reglene om plikten til å trekke skatt i honorar til utenlandsk artist og til å innbetale den trukne skatten 

framgår av lov av 13. desember 1996 nr 87 om skatt på honorar til utenlandske artister mv (artistskatteloven) 

og forskrift av 17. desember 1997 til utfylling og gjennomføring av reglene i lov om skatt på utenlandske 

artister mv (forskriften). 

Fristen til å innbetale skatten er satt til 7 dager etter at skattetrekket er foretatt, jf artistskatteloven § 9. 

Skattetrekket skal gjøres ved utbetaling av honoraret, jf forskriften § 4-3. 

Utgangspunktet for fristen er altså det tidspunktet da honoraret utbetales. En må i utgangspunktet kunne 

anta at de forhold som er avgjørende for skattens størrelse, er på det rene på det tidspunkt utbetalingen av 

honoraret skjer. 

Artistskatteloven tar over for lov av 5. april 1963 nr 10 om avgift på honorar til utenlandske kunstnere mv 

(honoraravgiftsloven). Etter honoraravgiftsloven gjaldt det ulike frister etter hvordan artistopptredenen var 

organisert. Hovedregelen, som gjaldt der det var en norsk arrangør, var at avgiften skulle betales innen 

betalingsfristen som var avtalt for vederlaget. Dersom utlending stod for arrangementet, skulle avgiften 

betales innen 3 dager etter at forestillingen var holdt. 

Etter dette er det på det rene at fristen i artistskatteloven innebærer en lempning i forhold til de frister som 

gjaldt før. 

Inneværende inntektsår, 1998, er det første året artistskatteloven er i kraft. Det vil si at erfaringene med 

praktiseringen av loven er små. Grunnlaget for å revurdere lovens regler på grunnlag av eventuelle praktiske 

problemer med dem er derfor foreløpig noe spinkelt. 

På bakgrunn av at de forhold som er avgjørende for skattens størrelse, i utgangspunktet må antas å være 

på det rene på utbetalingstidspunktet og at 7-dagersfristen fra dette tidspunktet innebærer en lempning i 

forhold til tidligere regler, bør en vente til en har mer erfaringer med praktiseringen av regelverket før det 

vurderes endringer i loven med hensyn til fristen for innbetaling av trukket skatt.

Spørsmål: 





Innlevert 7. desember 1998 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen. 

Besvart 15. desember 1998 av utenriksminister Knut Vollebæk. 

«Er det regimet vi har i dag med EU om grensepassering og godstransport en overgangsordning som 

utløper i nær fremtid og vil da frihandel med fisk i henhold til EFTA og GATT-avtalen tre i kraft slik den 

gjaldt før EØS-avtalen trådte i kraft?» 

Begrunnelse: 

I forbindelse med den forestående behandling i Stortinget av veterinæravtalen med EU og enkel 

grensepassering for fisk vil jeg bemerke følgende: 

Artikkel 11 i EØS-avtalens "Protokoll 10 om forenkling av kontroll og formaliteter i forbindelse med 

godstransport" lyder slik: 

"Når en avtalepart har til hensikt å innføre en ny kontroll eller formalitet, skal den underrette de andre 

avtalepartene om dette. Den berørte avtalepart skal sikre at tiltak truffet for å forenkle grensepasseringene 

ikke blir gjort virkningsøse gjennom anvendelsen av slike nye kontroller eller formaliteter." 

EU er part i WTO-avtalen og EØS-avtalen, og er følgelig bundet til ikke å skjerpe sine kontrollrutiner sett 

i forhold til dem som gjaldt iht den opprinnelige EØS-avtale av 2. mai 1992. Norge har følgelig rettslige 

garantier for at EU ikke kan innføre nye kontrollrutiner eller formalia som forverrer situasjonen for norsk 

fiskeeksport. Protokollen er omforent. Den er et rettslig bindende dokument. Dens målsetting er forenkling 

av kontrollrutiner, dokumenter og formalia i forbindelse med godstransport. Dersom nye kontroller eller 

formaliteter innføres (noe EU etter sigende truer med) gjelder Protokoll 10 artikkel 11 om at slike nye tiltak 

ikke kan gjøre tidligere forenklinger virkningsløse. Uansett hvilket "kontrollnivå" en befinner seg på, er det 

kun én vei å gå, dvs i retning av en videre forenkling. Skjerping skal ikke finne sted. 

Situasjonen i Norge er imidlertid bedre enn som så: Ikke bare har vi rettsvernet etter artikkel 11 å holde 

oss til: Ifølge EØS-avtalen Protokoll 10 artikkel 2 gjelder avtalen for "kontroller og formaliteter i forbindelse 

med transport av varer som skal passere en grense mellom en EFTA-stat og Fellesskapet." Veterinære 

bestemmelser som gjelder helsesertifikater i varens opprinnelses- eller avsenderland er dog unntatt. Det vil si 

at Norge uhindret av EØS-avtalen kan opprettholde egne sunnhets- og helsesertifikatsordninger (dvs har 

lovgivningskompetansen i behold). Kontrollen av slike sertifikater i forbindelse med grensepassering faller 

imidlertid ikke utenfor protokollen. I artikkel 3 nr 1 sies det eksplisitt at avtalepartene skal treffe nødvendige 

tiltak, for å sikre at de ulike former for kontroll og formaliteter som gjelder grensepassering skal 

"gjennomføres med minst mulig ventetid og, i størst mulig utstrekning, på ett sted". Kontroller skal 

"gjennomføres på stikkprøvebasis, unntatt når spesielle omstendigheter tilsier noe annet". 

Men situasjonen er ytterligere forbedret: I henhold til artikkel 7 har EU forpliktet seg til å anerkjenne den 

kontroll som er foretatt i Norge, f eks i sunnhets- eller helseattester, og som bekrefter at varene oppfyller EUlovgivningens 

eller tilsvarende norske krav. Og i artikkel 12 har partene forpliktet seg til å gjennomføre den

nødvendige flyt i trafikkavdelingen. Det finnes følgelig ingen holdepunkter for at den nåværende regularitet i 

grensepasseringene ikke kan fortsette i fremtiden. 

GATT/WTO 

Ytterligere støtte for standpunktetfinner vi i GATT-avtalen (1947) - som er en del av GATT-avtalen 

(1994) - i artikkel XXIV (5) (a): "Når det gjelder en tollunion […], skal de tollsatser og andre reguleringer av 

handelen som pålegges ved opprettelsen av en slik tollunion […], i det store og hele ikke være høyere eller 

mer tyngende for handelen med kontraherende parter som ikke er parter en slik union […] enn de 

gjennomsnittlig var i de deltakende territorier før […] opprettelsen av tollunionen […]. 

Svar: 

EU har gjennomført en harmonisering av sitt felles regelverk på veterinærområdet, og den interne 

grensekontrollen er dermed opphevet. Overfor tredjeland har man gjennomført hyppigere veterinærkontroll 

ved grensepassering inn i EU. Norge og Island har hittil vært unntatt fra dette p.g.a. forhandlingene om 

revisjon av vedlegg I til EØS-avtalen. 

Veterinær grensekontroll (hyppighet m.v.) er ikke regulert av EØS-avtalen i dag, og faller ikke inn under 

avtalens Protokoll 10. Denne protokollen regulerer selve gjennomføringen av grensekontrollen ved transport 

av varer mellom EU og EFTA/EØS-stater, dvs. tollklarering m.v.. Det er derfor ingenting som hindrer EU i å 

skjerpe veterinærkontrollen overfor Norge. Ved ikrafttredelse av revidert vedlegg I til EØS-avtalen vil 

imidlertid Norge ikke lenger bli behandlet som et tredjeland. 

Innen GATT/WTO er det ikke noe generelt frihandelsregime for fisk. De enkelte medlemslandene har 

derfor - i varierende grad - opprettholdt tollbeskyttelse av sine respektive markeder mot import av fisk og 

fiskevarer. Til sammenligning er det i dag frihandel og dermed tollfrihet for handel med fisk innen EFTA. 

Alle land har rett til å definere sine egne veterinære sikkerhetsbehov, forutsatt at tiltakene ikke diskriminerer 

mellom tredjeland og ikke er mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre det ønskete beskyttelsesnivået. 

Dette prinsippet er nedfelt i WTOs avtale om Sanitære og plantesanitære forhold (SPSavtalen). 


Innlevert 7. desember 1998 av stortingsrepresentant Morten Olsen. 


Spørsmål: 

«Vil statsråden bidra til at Statsbygg gjennomfører inngått avtale med Østfold Fylkeskommune, slik at 

samlokalisering av høyskoles virksomhet på Remmen, kan finne sted?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til spørsmål i Stortingets spørretime 17/ 12-97 der statsråden svarer "….derfor vil det innan kort 

tid verte gjeve klarsignal frå departementet i saka, og då vil prosjektet kunne vidareførast". 

Statsbygg og Østfold Fylkeskommune har, etter det jeg erfarer, kommet til en avtale, men allikevel står 

saken i stampe. Jeg viser til mitt tilleggsspørsmål, (17/12) der arealbåndleggingen og tidsperspektivet i saken 

fremheves som kritiske faktorer. Leiekontraktene i Os allé, der deler av virksomheten i dag er lokalisert, går 

ut i 2000 og 2001. Det er derfor viktig at det blir tatt et initiativ i saken, som statsråden ga løfte om 17/12-97. 

Svar: 

Samlokalisering av Høgskolen i Østfold på Remmen i Halden omfatter et nybygg på 12 300 m2 og 

ombygging av 11 500 m2. Kostnadsrammen for prosjektet på 272 mill kroner er godkjent av Finansdepartementet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte i brev av 2. april 1998 til Statsbygg at resultatet av 

forhandlingene mellom Østfold fylkeskommune, Halden kommune og Statsbygg kunne godtas. 

Departementet ba derfor Statsbygg om å kjøpe tomtearealer og de nødvendige deler av eksisterende 

bygningsmasse i Remmenanlegget for å føre opp et nybygg og bygge om eksisterende lokaler til bruk for 

Høgskolen i Østfold. 

Statsbygg har på dette grunnlag innledet forhandlinger med Halden kommune og Østfold fylkeskommune. 

Det foreligger nå forslag til avtaler som innebærer at Halden kommune og Østfold fylkeskommune 

selger tomt og eierandeler i Remmenanlegget og leier lokalene av Statsbygg fram til fylkeskommunen har 

bygd nye lokaler til Christian August videregående skole. For at Statsbygg skal undertegne avtalen, opplyses 

det at de trenger en bindende avtale med KUF om husleiebetaling fra det tidspunkt fylkeskommunen flytter 

fra lokalene. 

På grunn av den generelle økonomiske situasjonen har Regjeringen foreslått at det ikke skal settes i gang 

nye statlige byggeprosjekter i 1999. Prosjektet på Remmen har et omfang som gjør at det ikke kan realiseres 

ved omdisponering innenfor departementets budsjettrammer. Prosjektet må derfor innpasses på 

prioritetslisten for nye byggeprosjekter i universitets- og høgskolesektoren. Jeg vil likevel legge vekt på å 

videreføre planleggingsarbeidet, slik at igangsetting av prosjektet kan skje raskt etter at startbevilgning et 

gitt. 

På denne bakgrunn må jeg komme tilbake til en nærmere vurdering av dette prosjektet i forbindelse med 

neste års forslag til statsbudsjett. 


Innlevert 7. desember 1998 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen. 


Spørsmål: 

«Vi statsråden arbeide for at Infinitiv Televisions prosjekt "Undervisningsvideo om lese- og skrivevansker 

i grunnskolen" kan realiseres med hjelp av midler fra departementet - alternativt vil Statsråden sørge 

for at prosjektets søknad besvares så raskt som mulig?» 

Begrunnelse: 

Prosjektet har tidligere søkt støtte av departementet, men fått avslag. I etterkant er det fremmet en fornyet 

søknad som er anbefalt av stortingsrepresentanter fra Høyre, SV, KrF og Frp (anbefalingsbrev av 22. mai 

1998 fulgte søknaden). 

Den fornyede søknaden er ikke besvart. 

Prosjektet har fått tilsagn om støtte blant annet fra NHO, Norsk Filminstitutt, Dysleksiforbundet og 

Stiftelsen Helse og Rehabilitering (REHAB). Til sammen er det gitt støtte på 255.000 kr. - 100.000 kr 

gjenstår som udekket. 

Både prosjektbeskrivelse, de nevnte organisasjoners støtte og beløpsstørrelsene indikerer at svært mye 

tyder på at dette er et seriøst prosjekt som bør støttes. 

Svar: 

Infinitiv Television sier i sin søknad til departementet at henvendelsen har to siktemål: 

1. Faglig støtte til videofilmen. 

2. Økonomisk støtte til prosjektet. 

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil gi Infinitiv Television kr 65 000 som økonomisk 

støtte til prosjektet. I tillegg vil vi be Senter for leseforsking om å påta seg ansvaret for å kvalitetssikre det 

faglige innholdet i videofilmen. Vi vil gi Senter for leseforsking et tilskudd på kr 35 000 for dette oppdraget.

Spørsmål: 


Innlevert 8. desember 1998 av stortingsrepresentant Inge Myrvoll. 

Besvart 14. desember 1998 av samferdselsminister Odd Einar Dørum. 

«I et tidligere spørsmål har jeg vist til at en tidligere prosjektleder i Partnair ble tilsatt i Havarikommisjonen 

for sivil luftfart, og deltok i arbeidet med denne ulykka. Samferdselsminister Dørum viste til at han 

ikke hadde anledning til å svare da det ikke forelå rettskraftig dom. Det foreligger nå. Mener samferdselsministeren 

at dette kan være i strid med habilitetshensyn og hvilke konsekvenser har det for kommisjonens 

rapport?» 

Begrunnelse: 

Et medlem av havarikommisjonen var ansatt i Partnair fra 1979 til 1987, først som teknisk sjef, deretter 

som prosjektleder. Han var prosjektleder for den gruppen fra Fred Olsen Flyselskap og Partnair, som hentet 

flyet i Canada i 1986. Flyet hadde en meget omstridt historie, bl.a. var det tidligere havarert og gjenoppbygd. 

Deler av den historiske dokumentasjon manglet. Det ble påvist manglende eller avvikende dokumentasjon 

sett i forhold til flyets faktiske konfigurasjon ved innførselen til Norge. Prosjektlederen hadde ansvaret for 

denne dokumentasjon og han deltok også i forbindelse med ombyggingen av flyet i møter med kanadiske 

godkjenningsmyndigheter. 

Han ble ansatt i havarikommisjonen for sivil luftfart, mens de arbeidet med Partnairulykka, tok del i dette 

arbeidet og representerte bl.a. kommisjonen i møter med ansatte i Luftfartsverket. 

Jeg forutsetter at i den typen arbeid som havarikommisjonen driver, vil spørsmålet om habilitet bli 

behandlet på strengeste måte slik at det ikke kan være tvil om medlemmenes upartiskhet. 

Svar: 

Jeg besvarte den 1. desember 1997 ditt spørsmål ved å opplyse hvilken tilknytning den tidligere prosjektlederen 

i Partnair hadde til Havarikommisjonen for sivil luftfart fra 1991. 

Jeg kunne den gang ikke uttale meg nærmere i saken. 

Nå er som kjent Oslo Byretts dom av 9. januar 1998 i Partnair-saken rettskraftig. 

Når det gjelder vedkommende arbeidstakers tilknytning til Partnair-saken, vil jeg vise til det som er anført 

i domspremissene i avsnittet om Havarikommisjonens rolle, s. 37: "………………Også ved kommisjonens 

forståelse av og vurdering av regelverket og betydningen av formelle forhold forøvrig, er kommisjonens 

perspektiv et annet enn rettens. Og i motsetning til på det tekniske området, har ikke retten noen dårligere 

forutsetninger for å vurdere disse forhold enn kommisjonen. På disse områdene vil det derfor ikke være 

riktig av retten å tillegge kommisjonens rapport noe sterkere betydning enn mange av de andre vitneutsagn. 

Retten tilføyer at den på denne bakgrunn ikke trenger å gå nærmere inn på betydningen av."…..s" 

dobbeltrolle ved først å være ansatt i Partnair, og deretter å delta i deler av Havarikommisjonens arbeid. 

Det må anses bevist (uthevet her) at "…….s " aktivitet gjaldt spørsmål i tilknytning til forståelse av 

regelverket, og at han ikke hadde noen befatning med de mer teknisk rettede undersøkelser. Hans deltagelse 

berører derfor de områder hvor Havarikommisjonens funn og konklusjoner har liten betydning sammenholdt 

med de øvrige bevis i saken." 

Under henvisning til dette, ser jeg ikke noen grunn til å gå videre med den konkrete sak. 


Innlevert 8. desember 1998 av stortingsrepresentant Steinar Bastesen.

Spørsmål: 

Besvart 17. desember 1998 av fiskeriminister Peter Angelsen. 

«Hvilke tiltak har departementet tenkt iverksatt for å bedre sikkerheten ved seilas av utenlandske skip 

med utenlandsk mannskap innenskjærs i norske farvann?» 

Begrunnelse: 

Jeg viser til mitt spørsmål til Fiskeriministeren av 11. september 1998, besvart 21. september 1998. Jeg er 

klar over at det er bevilget økte midler til losing, men pålegget om innsparing og stopp i overtidslosing er 

ikke trukket tilbake og står fortsatt ved lag. 

Den 3. desember 1998 grunnstøtte det utenlandseide og norskdrevne fartøyet M/S "Rafnes" på vei fra 

Lerpollen i Tana med skifer til Sauda ved Innmyken på Helgeland. Fartøyet kvittet los ved Lødingen losstasjon 

kl 20.00 2.desember 1998 og hadde på forhånd bedt om ny los. Det kunne de ikke få før på morgenen 

3. desember. Hovedårsaken til at de ikke fikk los var, iflg. Losoldermannen i Lødingen, pålegget om 

innsparinger. Skipperen ville ikke vente og fortsatte seilasen. 

Da grunnstøtingen ved Innmyken var et faktum, ba skipperen på nytt om los, noe som var i seneste laget. 

Han var da ikke engang klar over hvor han befant seg. 

Dette fartøyet hadde på grunnstøtingstidspunktet, i tillegg til full last med skifer, 130 m3 tungolje og 14 

m3 dieselolje om bord. Altså en vesentlig forurensingskilde som ville gjort stor skade i et meget sårbart 

område hvis det hadde gått galt. Skipet ble forlatt av mannskapet ved hjelp av redningshelikopter, kun 

skipperen var om bord da skipet kom av grunn ved egen hjelp. Årsaken til at det gikk så bra får været ta æren 

for. 

Svar: 

Som bakgrunn for spørsmålet viser stortingsrepresentant Steinar Bastesen til sitt tidligere spørsmål i brev 

av 11. september 1998, og til at pålegg om innsparing i lostjenesten ikke er trukket tilbake selv om det er 

bevilget økte midler til losing. Stortingsrepresentant Steinar Bastesen viser også til grunnstøtingen den 3. 

desember 1998 av fartøyet M/S "Rafnes". 

Jeg vil i det følgende nærmere redegjøre for stortingsrepresentant Steinar Bastesens spørsmål som også er 

en kommentar til mitt svar på spørsmål i brev av 11. september 1998. 

Lostjenesten skal bidra til å ivareta sikkerheten hva gjelder skipstrafikken i norske farvann. Det er 

lospliktreglene og praktiseringen av disse som regulerer bruken av los, også ved seilas av utenlandsk 

mannskap innenskjærs i norske farvann. I tillegg er det fartøy som etterspør lostjenester selv om de ikke er 

pliktet til å bruke los. Forut for innføringen av det nye losplikt- og losgebyrsystemet i 1995 ble det utført 

grundige sikkerhetsvurderinger av bl a Kystdirektoratet og Sjøfartsdirektoratet. 

Jeg tar sikte på å legge fram en Stortingsmelding om evaluering av det nye losplikt- og losgebyrsystemet 

våren 1999, hvor det bl a vil bli redegjort for erfaringene med farledsbevis og dispensasjonsordning. 

Utgiftsrammen på kap 1066 Lostjenesten er i 1998 gitt en nettoutgiftsøkning på 27 mill kroner. 

Rammeøkningen er knyttet til de overskridelsene som antas å bli resultatet i 1998. Økningen i etterspørselen 

etter lostjenester har medført økt bruk av overtidslosing, da lostjenesten opererer på kapasitetsgrensen. Dette 

har medført at kostnadene pr losoppdrag har økt, med den konsekvens at de samlede kostnadene for 

lostjenesten overstiger gebyrinntektene. 

Lostjenesten skal være 100 pst gebyrfinansiert. På denne bakgrunn har Kystverket blitt bedt om, i den 

grad det er mulig, å begrense overtidsbruken. De foreslåtte bevilgningsrammene i St prp nr 5 (1998- 99) 

Forslag om tilleggsbevilgning på kap 1066 Lostjenesten og inndekking av inntektsbortfall på kap 4067 

Trafikksentraler i statsbudsjettet for 1998 baserer seg på prognoser som forutsetter at Kystverket viderefører 

en stram budsjettstyring av Lostjenesten. Flertallet i Stortinget har gitt sitt samtykke til denne 

tilleggsbevilgningen i forbindelse med budsjettbehandlingen. 

En slik stram budsjettstyring kan medføre at fartøy i større grad enn tidligere må vente for å få los, eller at 

fartøy gis dispensasjon fra losplikten dersom forholdene tilsier at dette er forsvarlig. Ovennevnte forhold 

endrer imidlertid ikke målsetningen om at flest mulig losoppdrag som er etterspurt innenfor de fastlagte 

bestillingsfrister, skal gjennomføres uten ventetid av betydning.

Når det gjelder grunnstøtingen den 3. desember 1998 av fartøyet M/S "Rafnes" kan jeg opplyse følgende: 

Fartøyet avgikk Leirpollen i Tana lastet med kis. Fartøyet hadde los til Honningsvåg, og fortsatte deretter 

uten los utenfor lospliktig farvann til Fugløy i Troms, der los fra Lødingen ble satt om bord 2. desember 

1998. Losen gikk i land i Lødingen kl 2000 samme dag. Kl 1300 samme dag hadde losoldermannen mottatt 

forespørsel fra skipet om å få los videre fra Lødingen til Vestlandet. Det var ikke ledig loskapasitet i 

øyeblikket, slik at fartøyet fikk beskjed om at det måtte vente for å få los videre. Losbestillingsfristen er 24 

timer. I dette tilfellet kom forespørselen kun 7 timer før los var ønsket. Fartøyet opplyste at det ville fortsette 

utenfor grunnlinjen uten los. Da værforholdene var gode, så Kystverket ingen betenkeligheter i dette. 

Fartøyet fulgte imidlertid en annen rute enn opplyst og seilte inn i lospliktig farvann. Kl 0630 3. desember 

1998 gikk fartøyet på grunn sørøst av Myken fyr. Kystverket anmeldte skipet samme dag til politiet 

for brudd på lospliktbestemmelsene. 


Innlevert 8. desember 1998 av stortingsrepresentant Kjell Opseth. 

Besvart 16. desember 1998 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim. 

Spørsmål: 

«Kan næringsministeren redegjøre for de omstillingstiltak som har vært iverksatt i forbindelse med 

nedleggelse av Sulitjelma Gruber?» 

Svar: 

Nærings- og handelsdepartementet vil vise til at Sulitjelma Bergverk AS i årene 1988 og 1989 deltok 

aktivt i omstillingsprosessen i Sulitjelma. I oktober 1989 ble det blant annet inngått en avtale mellom selskapet 

og Fauske kommune der bygningsmassen i Sulitjelma, som selskapet den gang eide, vederlagsfritt ble 

overdratt til Fauske kommune. I den forbindelse fikk kommunen overført 11 mill. kroner fra selskapet, samt 

at det ble ettergitt lån for 5,5 mill. kroner. Det het følgende i avtalen mellom partene: 

"Med dette er partene enige om at Sulitjelma Bergverk AS er fritatt for ethvert videre engasjement eller 

forventning om bidrag i de fortsatte omstillingstiltak i Sulitjelma". 

I tillegg fikk Fauske Utviklings- og Investeringsselskap (FUI) overført hjemfalt maskinutstyr til en verdi 

av ca 1,9 mill. kroner. Det vises ellers til omtalen i St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 13 for 1989-90, St.prp. nr. 1, 

Næringsdepartementet, for 1990-91 kap. 972, for 1992-93 kap. 972, for 1995-96 kap. 954 og 1996- 97 kap. 

954 Sulitjelma Bergverk AS. 

Dette departement avsluttet i tråd med forutsetningene sitt engasjement vedrørende omstilling i Sulitjelma 

i 1989. Det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet har i tillegg innvilget tilskudd via 

omstillingsbevilgningen. Ved deres tilsagn 10/95 fikk kommunene Fauske, Saltdal og Sørfold innvilget et 

tilskudd på 3 mill. kroner. Midlene var forutsatt å skulle disponeres av Indre Salten Vekst AS. 

Siden gruvedriften i Sulitjelma ble avsluttet i 1991 har statsaksjeselskapet Sulitjelma Bergverk AS utført 

lovpålagte oppgaver knyttet til stengning og sikring av gruveåpninger, forskjellige miljøtiltak samt støping 

av propper og demninger med sikte på vannfylling i gruvegangene. I denne 7-års perioden har staten bevilget 

ca. 50 mill. kroner til selskapet slik at det har kunnet gjennomføre disse arbeidene. Bergvesenet har 

konkludert med at sluttarbeidene i selskapets regi er tilfredsstillende utført. 

Etter avtale med departementet vil Bergvesenet stå for fremtidige miljøovervåknings- og stengningsarbeider. 

Fauske kommune lagde i 1996 på eget initiativ en plan kalt "prosjekt opprydding etter 100-års gruvedrift 

i Sulitjelma." Planen innbefatter blant annet rivnings- og oppryddingsarbeider, beplantning samt tilsåing og 

massetilførselsarbeider. I henhold til planen er gjennomføringen av alle de forskjellige tiltakene 

kostnadsberegnet til 12 mill. kroner. Verken staten eller Sulitjelma Bergverk AS er forpliktet til å betale for

alle slike tiltak som er tatt med i Fauske kommunes oppryddingsplan. Skulle Fauske kommune ønske å 

utføre noen av disse tiltakene, må de som andre kommuner selv bære de kostnader som måtte påløpe. 

Selv om Sulitjelma Bergverk, som nå er oppløst, ikke har ytterligere forpliktelser i Sulitjelma, vedtok 

Stortinget etter forslag fra Nærings- og handelsdepartementet 2 mill. kroner som en statlig engangsbevilling 

til Fauske kommunes tiltaksplan for ytterligere opprydding i Sulitjelma, jf. Stortingets vedtak av 20. juni 

1997 og St.prp. nr. 63 og Innst. S. nr. 295 for 1996-97. Fauske kommune har til nå ikke bedt om å få de 

bevilgede midler utbetalt. Departementet anser det ikke aktuelt å foreslå ytterligere bevilgninger til dette 

formålet. Det vises ellers til omtalen gitt i St.prp. nr. 1, Nærings- og handelsdepartementet, for 1997-98 og 

1998-99 kap. 954 Sulitjelma Bergverk AS. 

Til orientering kan det nevnes at siden opprettelsen av Sulitjelma Bergverk AS ved kgl. res. av 6. juli 

1983, har staten ved Nærings- og handelsdepartementet utbetalt 356 mill. kroner til selskapet. Ifølge 

Kommunal- og regionaldepartementet har man der utbetalt omlag 30 mill. kroner til omstillingsformål i 

området. 

Det er gitt en omtale av Sulitjelma Bergverk AS i St. meld. nr. 18 for 1998-99. 


Innlevert 10. desember 1998 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. 


Spørsmål: 

«Folketrygden yter bidrag til sko på visse vilkår, men vilkårene kan bidra til at folketrygden selv påføres 

helt unødige utgifter. Et eksempel: Et barn med forskjellig størrelse på føttene, må til ortoped for å få 

rekvisisjon til nye sko, og utgiftene dekkes da av folketrygden. Dersom mor kjøper eksakt like sko (to par)i 

butikken, dekkes utgiftene ikke, på tross av at kostnaden for skoene her er den halve i forhold til ved 

utlevering fra ortopedisk verksted. Bør ikke reglene endres?» 

Begrunnelse: 

En mor kontaktet meg, og fortalte at hennes sønn hadde vært gjennom flere operasjoner for en medfødt 

feilstilling av den ene foten. Han er nå 7 år. Tilstanden medfører at det ene fotbladet er mindre utviklet enn 

det andre. Han kan bruke normale sko, men må ha sko av forskjellig størrelse, slik at det i vanlig forretning 

må kjøpes to par. 

Han har vært regelmessig hos ortoped, og som ledd i å få merutgiftene til sko dekket, må han også til 

ortoped, selv om den rent medisinske behandlingen er avsluttet. Han får så sko fra et ortopedisk verksted. 

Dette er ikke spesialtilpassede sko, men sko som kan kjøpes i vanlig forretning. Prisen i vanlig forretning er 

imidlertid langt lavere enn ved det ortopediske verkstedet, men folketrygden dekker ikke merkostnadene (for 

det ene paret) dersom skoene kjøpes i vanlig forretning, bare dersom disse er utlevert via spesialavdeling/ 

ortopedisk verksted. Moren reagerer, etter mitt syn med rette, på det hun oppfatter som et ufornuftig og 

utilsiktet utslag av regelverket. Folketrygden må refundere et langt høyere beløp på denne måten, enn dersom 

familien hadde kunnet oppvise en legeerklæring, og så få utgiftene dekket etter kjøp av skoene i en vanlig 

forretning. I tillegg nødvendiggjør ordningen en spesialistkonsultasjon som ellers ville vært helt unødvendig, 

innenfor et medisinsk fagområde der det er ventelister for behandling. Jeg håper at sosialministeren kan se på 

denne ordningen, og vurdere om man via en omlegging kan åpne for kjøp i vanlig butikk, der dette gir 

refusjonsrett som ved utlevering av sko fra ortopedisk verksted. 

Svar:

Ved vesentlige og varige funksjonsforstyrrelser i føttene kan det ytes stønad fra folketrygden til anskaffelse 

og tilpassing av nødvendig ortopedisk skotøy. Nærmere bestemmelser om stønad til ortopedisk 

skotøy er gitt i forskrift om stønad til ortopediske hjelpemidler mv. 

Ortopedisk skotøy kan deles i to grupper: Skotøy som er håndsydd til den enkelte bruker og ortopediske 

spesialsko som er serieprodusert over standard lester, og som har spesielle egenskaper og kvaliteter. 

For at det skal ytes stønad til ortopedisk skotøy, må det foreligge rekvisisjon fra spesialist i ortopedisk 

kirurgi eller annen legespesialist med rekvisisjonsrett. Legen angir hvor lenge rekvisisjonen gjelder, som 

hovedregel inntil fem år. 

Formidling av ortopedisk skotøy gjøres ved ortopediske verksteder. Ifølge forskriften har verkstedene 

ikke anledning til å utlevere vanlige sko som kan kjøpes i vanlige forretninger (konfeksjonssko) for 

folketrygdens regning. 

Ifølge forskriften ytes det heller ikke stønad til ortopedisk skotøy til personer som kan anvende konfeksjonssko. 

I Rikstrygdeverkets siste rundskriv er det presisert at stønadsordningen ikke omfatter konfeksjonssko. 

Det har likevel vært langvarig praksis for å yte stønad til sko til personer som har minst to 

skonummer i størrelsesforskjell på føttene. I slike tilfeller har det også vært gitt stønad til to par konfeksjonssko, 

når slike kan anvendes av brukeren som erstatning for ortopediske sko. 

Ortopediske spesialsko er dyrere enn de fleste konfeksjonssko. Erfaringen viser også at personer med ulik 

fotstørrelse foretrekker konfeksjonssko, når slike sko er anvendelige for dem. 

På denne bakgrunn er jeg enig i at reglene bør endres, slik at det ved størrelsesforskjell på føttene kan 

anskaffes to par konfeksjonssko i stedet for ortopediske sko. Konfeksjonssko skal, som nevnt, ikke utleveres 

av de ortopediske verkstedene. 

Jeg kan opplyse at en regelendring i samsvar med dette er under forberedelse i departementet.

Dokument nr. 15 (1998-1999) (2 Mb) - Stortinget

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?