Slipp ansatte fri, det nærmer seg vår. Vi må gi de ansatte større tillit til at de, som er nærmest både brukere og problemer, best ser hva som er den beste løsningen.

Over årene har det bygget seg opp en frustrasjon over en altfor detaljert og rigid målstyring, også i velferdstjenestene våre. Sammen med regjeringens «avbyråkratiserings- og effektivitetsreform» (ABE), som har bidratt til for trange økonomiske rammer, har vi fått et tohodet troll som hindrer de ansatte i å konsentrere seg om jobben sin for dem man er der for: Mennesker med behov for gode, offentlige tjenester.

Offentlig sektor ser ganske annerledes ut i dag enn for 30 år siden da Hermansen-utvalget la frem utredningen «En bedre organisert stat». Det var en Ap-regjering som bestilte og mottok utredningen, og det var i stor grad Ap-regjeringer som fulgte den opp med omfattende og nødvendige reformer av offentlig sektor.

Det var gode motiver som lå bak det som skjedde fra starten av 1990-tallet og fremover. Mye var også riktig. På mange områder ga fristillingen av offentlige virksomheter mer effektive tjenester og mer fornøyde brukere. Norge ble et bedre og mer moderne land. Nye selskaper ekspanderte.

For trange økonomisk rammer for kommuner, fylker og helseforetak de siste årene kommer som en tredje pressfaktor. Høyre-regjeringen satser kanskje på at frustrasjon og sinne mot de praktiske konsekvensene lokalt skal rettes mot de lokalt ansvarlige, ordførere og etatsledere, som må gjennomføre kuttene. Da er det vårt felles ansvar å si ifra, og plassere ansvaret der det hører hjemme; hos flertallsregjeringen av Høyre, Frp, Venstre og KrF.

Det er fullt mulig å velge en annen vei. For det første har Arbeiderpartiet i sine budsjettforslag prioritert mer til sykehusene og mer til kommunene og fylkene.

Våre forslag er innenfor samme økonomiske ramme som regjeringens. Det handler altså om vilje til å prioritere. Det samme kan sies om alternativet til ABE og ostehøvelkutt.

En tillitsreform og et nødvendig oppgjør med «New Public Management» vil kreve politiske lederskap. For her snakker vi om en tenkning som er innarbeidet i hele vårt styringssystem gjennom 30 år. Da trengs en politisk kraft som bare Arbeiderpartiet har. Dels fordi vi har en unik kontakt med de ansattes organisasjoner, som vi nå vil utarbeide tillitsreformen sammen med. Dels fordi vi har så mye styringserfaring og kjenner systemene. Vi skal lytte, og så handle, i den rekkefølgen.

Velferdsstaten er Arbeiderpartiets hjertebarn, og vi vil alltid være dens fremste forsvarer. Nå er vi klare til å skrive et nytt kapittel i den historien.