Tåka ligger lavt over Bjørknessjøen denne høstdagen. Lillian Hansen ønsker velkommen inn til det som en gang var ett av hennes barndomshjem. Nå er det lille, gule huset hennes. Her ved bredden av Bjørknessjøen går Lillian inn for landing etter et aktivt liv med arbeid, politikk og ikke minst på hjemmebane. I en alder av 76 år kjenner hun det er riktig å bli pensjonist på ordentlig.
– Tiden var inne nå. Jeg bestemte meg allerede i fjor for å ikke stå på listen ved årets valg.
På listen havnet hun allikevel. Dog helt nederst, men ble krysset mange plasser oppover. Men helt etter planen ble årets valg en avskjed med politikken.
Lillian er opprinnelig fra Nord-Odal. Som 11-åring flytter hun til Nes og Bjørknes. Først til et hus uten strøm og innlagt vann.
– Vi måtte bære vann og lage mat på svartovn. Vi hadde fire kilometer til skolebussen som kjørte oss ned til Østgård. Vi syklet, gikk på ski og sparket. Den gangen var jeg i god form, humrer Lillian.
Noen år senere flytter familien på sju til det gule huset i Rakeivegen, til en ny luksus med innlagt vann og elektrisitet.
– Jeg har vokst opp med mye mennesker rundt meg og trivdes med det.
Øystein Selands avskjed med politikken: – Det har vært en særdeles viktig del av mitt liv
Også i voksenlivet har Lillian vært omringet av en stor flokk. Det starter i 1966 med kjærlighet ved første blikk da hun treffer sin Roy.
– Det sa bare pang på en fest på Bjørkelangen. Tre måneder senere var vi forlovet og året etter giftet vi oss.
Paret er 19 og 20 år når lynet slår ned i dem begge. Roy Hansen er grenader i Luftforsvaret den første tiden. Han pendler mellom Onsrud leir og Rakeivegen.
Året etter bryllupet blir parets første barn Tommy født og siden går det slag i slag.
– Jeg har båret fram seks barn på fire svangerskap og det er nesten 20 år mellom den eldste og yngste. Det var forferdelig upraktisk, ler Lillian, men er rask med å legge til at det har vært en gave å få strekke morsrollen over så mange år. Og:
– Barna lærte seg å samarbeide og å ta ansvar.
Her får Tove overrakt ordførerkjedet
To ganger går Lillian gravid med tvillinger. I 1970 setter hun to jenter til verden, to måneder for tidlig, som begge veier omlag 1000 gram hver. Jentene blir døpt det andre levedøgnet med barnepleiere som vitner. Bare Line overlever.
– Hun lå i kuvøse på Rikshospitalet i over to måneder. På det minste veide hun 600 gram. Da vi endelig fikk henne hjem var hun 43 centimeter lang, men hadde rundet 2 kilo. Frem til da hadde jeg ikke holdt henne. Det var ei spesiell tid.
Ni år, og husbygging på Fjellfoten, går før Lillian igjen blir gravid med tvillinger. Denne gangen med tett oppfølging og mindre dramatikk. Linda og Trine er friske og sterke når de kommer til verden. Og så helt til slutt, blir lillebror Lasse født i 1987. Lillians 40-årsgave!
I dag teller flokken også seks barnebarn og ett oldebarn.
Oppgavene på hjemmebane står i kø. Allikevel er Lillian den meste av tiden i full jobb. At kabalen har gått så elegant opp, takker hun mannen Roy for.
Helsevesenet blir Lillians vei i yrkeslivet. Som psykiatrisk hjelpepleier har hun vært innom flere arbeidsplasser. Her i Nes på Elvestad og Furukollen. Sistnevnte siden 1990 og til hun fort kort tid siden hadde sin aller siste nattevakt.
Hva sitter du igjen med et alle disse årene i psykiatrien?
– At du aldri skal være forutinntatt og dømme folk. Psykiatrien har forandret seg mye gjennom tiårene jeg jobbet der. I dag er det mer komplekst. Flere yngre. Mer rus. Mer utagering. Akkurat hvorfor det har blitt sånn, har jeg ikke noe godt svar på.
Valg 2023: – Forsøker å trappe ned
Tilbake i 1987 blir Lillian spurt om å stå på Arbeiderpartiets liste i Nes. Valget er i september, i oktober har hun termin med yngstemann Lasse.
– Det var Arbeiderpartiet som ble mitt parti, det var der jeg kjente meg mest hjemme. Jeg tror ikke en finner et parti man er enig med om alt. Jeg startet med politikk fordi jeg hadde lyst til å være med å påvirke. Jeg satte min lit til å være forberedt og har hatt lite forfall på møter.
Høygravid blir Lillian valgt inn i kommunestyret. Ikke unaturlig blir hennes fanesaker familiepolitikk og hun får ansvar for det som den gang het skolestyret. Den gang lå barnehagene under helse- og sosial.
– På denne tiden måtte du nærmest ha spesielle behov for å få barnehageplass. De fleste brukte dagmammaer.
På dugnad ble det bygget grendehus både på Fjellfoten og Auli på 80-tallet. På starten av 90-tallet kom det på plass avtale med kommunen om å ha barnehage i disse husene.
Tove blir ordfører: – Vil nok være dager der jeg tenker «hvorfor driver jeg med dette»
Gjennom 35 år i lokalpolitikken har Lillian forholdt seg til ulike rådmenn, etatssjefer og andre i systemene. Hun har hatt ansvar for flere etater. I 2015 blir skole og helse slått sammen til en etat, Lillian velges til leder.
– Jeg har likt alle menneskemøtene. Besøkene ute i barnehagene og skolene. Det har gitt meg mye, selv om det har vært travelt. Jeg pleide å spøke med at jeg hadde hybel på rådhuset, ler Lillian, som gikk under tilnavnet «hu med alle unga».
Når du nå ser tilbake, hva er du mest glad for at du fikk til som politiker?
– Skolefritidsordningen. Da seksåringene i 1997 skulle inn i skolen ble det også innført SFO. Det var et pålegg fra statlige myndigheter, men det var opp til hver enkelt kommune å løse det praktisk. Ett år før SFO ble obligatorisk, fikk vi til en prøveordning på Framtun og Skogbygda skoler. Vi måtte bygge ut skolene for å oppfylle kravene. Utbyggingen startet på Udnes, som ble normen for de andre skolene. Innføring av SFO var en lettelse for mange, det fikk hverdagen til å gå i hop.
Lillian trekker også frem ny, kommunal barnehage på Årnes, Nes kulturhus, svømmehallen og nye Runni og Vormsund ungdomsskoler som det hun ser tilbake på som suksesser.
Fire grendeskoler blir lagt ned i Lillians tid som politiker.
– Det er det vondeste jeg har vært med på gjennom alle disse årene i politikken. Men vi hadde ikke noe valg, det handlet om økonomi.
Udnes, Opaker, Brårud og Vormsund må ryke for å få økonomien i pluss.
– Det var nesten skuddpremie på oss politikere om vi beveget oss på Opaker etter mørkets frembrudd, sier hun med glimt i øyet.
Samfunnet har vært en eksplosiv endring de siste tiårene. Lillian mener nøkkelen er å akseptere utviklingen.
– En må tilpasse seg og henge med så godt en kan. En del av utviklingen er bra, mens noe er du skeptisk til. Det viser seg at det stort sett går bra. Min generasjon har kunnet realisere og unne oss mye mer enn generasjonen før oss. Men jeg setter pris på møysomheten vi lærte av våre foreldre.
Aller mest bekymring vier Lillian til den digitale utviklingen.
– Jeg tror det er vanskeligere å være ung i dag. Da tenker jeg særlig på at så mye av livet leves gjennom skjermene. Særlig bekymret er jeg for de aller minste barna. De har ingenting på en skjerm å gjøre. Men samtidig lærte koronatiden oss at den teknologiske utviklingen også har sine fordeler.
På skjenken i stua står et bilde av en staut, ung mann i uniform.
– Dette er sånn han så ut da vi møttes.
Lillian løfter opp bildet og tiden stopper opp et øyeblikk.
Hva er oppskriften på et langt og godt liv sammen?
– Det vet jeg sannelig ikke. Men én ting er sikkert: Alt ble ikke som vi hadde planlagt. Aksept for det som ikke ble som vi hadde tenkt, er kanskje en del av oppskriften.
I 2003 begynner Roy gradvis å miste stemmen. Lillian kjenner på en uro og er ikke overrasket da diagnosen stilles. Strupekreft. Roy får fjernet strupehodet og stemmebåndet og får talevibrator og hull i halsen hvor han puster gjennom ventil.
– Det var en brutal overgang, men han taklet det fint. Roy klaget aldri.
Sju år får paret sammen før kreften slår til igjen. I august 2010 må Roy gi tapt. Lillian står igjen og må finne ut av livet uten sin store kjærlighet.
Petter Uteligger fylte Storsalen: – Han er et forbilde som utgjør en stor forskjell
Hvem er Lillian uten Roy?
– Si det. Jeg forberedte meg mentalt på å bli alene. Men selv om du forbereder deg, er det brutalt. Det er innmari brutalt. Jeg har tillatt meg å være trist, men har ikke tillatt meg å gi opp. Jeg er glad for ungene våre som kommer på besøk selv om de bor langt unna. Vi ringer og sender meldinger daglig.
Jobben på Furukollen har også vært et viktig ankerpunkt i Lillians liv.
– Jeg er takknemlig for gode kollegaer. Jeg hadde kanskje ikke jobbet så lenge om jeg hadde hatt noen å dele pensjonisttilværelsen med.
I en alder av 76 år var det på tide å bli fulltidspensjonist. Lillian er ikke redd det skal bli kjedelig.
– Vet du hva, jeg er så glad jeg ikke er med lenger! Jeg kommer til å følge med videre, menmåingenting lenger. Jeg har ingen bekymringer for at pensjonisttilværelsen skal bli kjedelig. Jeg trives i eget selskap og er ikke redd for å være alene.
Med strikketøyet i fanget og en stor flokk barn, barnebarn og oldebarn, tar Lillian fatt på neste fase av livet.
