Misfits: Sjeldent salg av ørepropper på Rockefeller
Færre sminkede ansikter og såkalte devil-locks hadde tatt turen til Rockefeller enn det mange hadde trodd på forhånd. Det kan til tider virke som 2010-utgaven av The Misfits ikke klarer å holde følge med seg selv.
Misfits / /
Ingen kan betvile at tiden har satt sine tydelige spor i originalmedlemmet Jerry Only og hans to Misfits-kolleger fra Black Flag, Dez Cadena på gitar og Robo på trommer. Et relativt glissent Rockefeller, forholdene tatt i betraktning, ble møtt av en vegg av lyd da The Misfits entret scenen.
Uten å si noe særlig satte de i gang med ”Halloween”. Publikum løp ikke akkurat ned gjerdet på den første låta; og før halvparten hadde rukket å kjøpe øl, var bandet i gang med låt nummer to, ”Earth A.D.”. Allerede etter tre låter hadde Jerry Only røket en streng på bassen sin, men dette var det ingen som gjorde noe med den neste halvtimen. Følgelig var det kanskje en litt sur bass og en minst halvsur gitar som dundra av gårde i minst hundre i ”Hybrid Moments”, som til tross for innsatsen de la ned låter ganske mange hakk bedre på plate.
 FOTO: THOMAS RODAHL DEDEKAM. |
”This one goes out to you all,” sa Only. Plutselig begynte en vindkanon å blåse mot Dez Cadena på en måte man trodde gikk av moten på åttitallet. Den gang ei. ”Teenagers From Mars” var neste låt på programmet og ble introdusert ved kjapp roping av tittelen. Etter et drøyt minutt med hamring på diverse strenge- og slaginstrumenter dukka en gammel slager, ”Attitude”, opp. Mange av de oppmøtte, i det minste de foran lydbua, kunne denne låta utenat. Forsøket på å overdøve The Misfits var fåfengt; selv tøffe karer gikk i baren og bestilte øl med ørepropper denne høstkvelden.
 FOTO: THOMAS RODAHL DEDEKAM. |
Fra scenen ble det oppfordra til bevegelse, men det var ikke mange som klarte å holde tempoet oppe under ”Some Kinda Hate”, ”Astro Zombies” og ”Skull”. Bortsett fra de helt foran, som hadde plass ved gjerdet som de måtte holde på, var det lite svette å se på Rockefeller foreløpig. Et par stykker gikk til baren, men ble raskt erstatta av mer ivrige publikummere. Salen var ganske mørk, men man hadde kanskje forventa at den skulle være enda mørkere. ”I Turned Into A Martian” og ”20 Eyes” ble blåst ut av høyttalerne mot de stakkars trommehinnene til publikum, men disse så egentlig ikke ut til å bry seg noe særlig da de plutselig var veldig synlige i strobelyset.
I et vanvittig sterkt motlys kunne crowden høre ”Horror Hotel” drukne blant de andre halvannenminuttslåtene. Selv ikke en hit som ”Ghoul’s Night Out” fikk noen bortsett fra de 40-50 fulle blodfansa foran til å gå amok. Det var mye plass for de ivrigste å bevege seg på, og The Misfits forsøkte å få dem til å gjøre nettopp det med låter som ”Hollywood Babylon”, ”Vampira” og ”London Dungeon”, sanger det virka som bare de eldste i salen kunne.
 FOTO: THOMAS RODAHL DEDEKAM. |
En ekstatisk publikummer med The Crimson Ghost-logoen på T-skjorta klarte å komme seg opp på scenen under ”American Psycho”, men ble relativt raskt, høflig og bestemt ført ut av lokalet. Bandet gikk så å si rett over i en ny låt, ”The Monkey’s Pond”, hvor de forsøkte å gå ut i hundre og øke. Det klarte de ikke. Robo bak trommesettet klarte ikke å holde tempoet oppe, noe som gjorde at det låt fryktelig skranglete. Hitparaden fortsatte med blant annet ”Dig Up Her Bones” og en medley med ”Kong At The Gates” og ”The Forbidden Zone”, men heller ikke dette var kjempesuksess. Folk begynte faktisk å gå da The Misfits spilte ”Helena”, kanskje fordi de måtte grytidlig på jobb fredag morgen?
Det obligatoriske ”…thank you for comin’” ble brølt inn i mikrofonen av Jerry Only før de ga alt på ”We Are 138”. Et knapt minutt(!) senere var de gått av scenen. Et par ropende stemmer og tendenser til trampeklapp hos noen var nok for Jerry Only, Dez Cadena og Robo. The Misfits satte i gang med ”Descending Angel” for snart døve Oslo-ører. Litt allsang var det tross alt på ”Rise Above” og selvfølgelig på ”Die, Die My Darling”, men selv ikke de godbitene som ble spart helt til sist klarte å utløse den energien man ofte ser i Rockefeller-salen. Kanskje er The Misfits blitt tonedøve av å spille så høyt, kanskje orker ikke publikum å høre på. Uansett leverte de langt under pari på Rockefeller.
Del på Facebook | Del på Twitter
Seigmens gjenoppstandelse
(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.