Problemet Trond Giske

Problem. Symptom. Redningsmann. Mysterium.

Det er ikke bare kjært barn som har mange navn.

Comeback-kid

En gang klarte Trond Giske virkelig å overraske.

Etter å ha observert hvordan han manøvrerte gjennom metoo-sakene, trakk seg som nestleder og flere ganger bygde seg opp til nye verv i partiet, var inntrykket en politiker som aldri ga seg.

Det tok som regel ikke mange ukene fra han trakk seg før han igjen var å treffe på et grendehus langt utenfor allfarvei med kaffe, vaffel og et titalls frammøtte.

Han virket ustoppelig.

Derfor føltes det nesten som å være vitne til et historisk øyeblikk da Trond Giske trakk seg fra politikken på det emosjonelt ladede fylkesårsmøtet i Trøndelag Ap høsten 2020.

Det var både skuffelse og lettelse i salen under avskjedstalen da han sa at «jeg vet nesten ikke hvem jeg er uten Arbeiderpartiet». Tilhørerne visste ikke helt hva Trøndelag Ap var uten Trond Giske heller.

Nå rakk verken Arbeiderpartiet eller Giske selv å finne ut av det.

Det var som aprilsnarr i august.

For to år etter er Giske mer tilstedeværende enn noen gang.

Så tilstedeværende er han blitt, at Aps sentralstyre nå sier at de vil endre partiets vedtekter på en måte som gjør at Giske mister innflytelse.

«Vi kommer igjen, ja, vi er her allerede»

Som leder av Aps største lokallag, som partiets viktigste interne opposisjon og ikke minst som politikeren det snakkes om over kaffekopper og rundt lunsjbord.

Hva er det egentlig han pønsker på?

Selv om svaret er «blowing in the wind», er det et merkbart taktskifte.

Det er mange grunner til at kritikeren Giske er så krevende for partiet å håndtere.

Og med et Arbeiderparti som stadig kaver nede på 16-tallet, er rommet for interne kritikere stort.

Trond Giske forstår makt

Både hvordan skaffe den og hvordan bruke den. Derfor har han alltid søkt tillitsverv i partiet, hvor små og uviktige de enn kan virke.

Slik var det med Nidaros Sosialdemokratiske forum. Et avglemt lokallag i Trondheim med 16 medlemmer da Giske «sa ja til et frivillig lokalt verv i et lite partilag».

Resten er historie.

På et drøyt år har lokallaget fått 3000 medlemmer, og sitter igjen på betydelig formell makt. Ikke minst i Trondheim Ap, som fredag har sitt årsmøte. Den uformelle makta i partilaget mistet han aldri helt.

Han vet hvordan makt kan brukes

I politikken handler ikke det om å bli likt av alle, men å vinne en votering. Derfor var det tydelig for alle at den som skal bli leder i Trondheim Ap, måtte ha støtte av Nidaros for å bli valgt.

En tydeligere kritiker av partiet

Alle som hørte Giskes tale til sine egne i Nidaros forrige uke, kunne ikke unngå å legge merke til at nå skjerpes greiene.

Ikke bare er Nidaros blitt partiets ledende strømkritikere. Også når det gjelder pensjon, fattigdom og arbeidslinja (at det skal være mer lønnsomt å jobbe enn å motta trygd) er han blitt en viktigere motstemme.

Han virker også mer systematisk i å finne regjeringas svake punkt. Det er områder hvor de sliter med sin kommunikasjon med velgerne.

Og Giskes motivasjon framstår som uangripelig: Dette er først og fremst vondt for folket, ikke for partiet.

Mer enn bare å kritisere politikken, er han også blitt en systemkritiker.

Antydninger om at Ap er blitt et parti som er mer opptatt av å beskytte systemet enn å tjene folket, ligger tykt mellom linjene.

«Vanlige folks tur» var ikke død

Giske har gjort det til sitt varemerke å bygge politikk nedenfra. Hver gang Giske har gjenreist seg, har det handlet om å ta en posisjon som grasrotas og venstresidas mann.

Han snakker om vanlige folk som «eksperter på levd liv» i kontrast til den politiske eliten. Kommentatorer får også sine pass påskrevet.

Denne nye, vaffelspisende Giske provoserer mange av hans partifeller grenseløst. De mener han opererer under falskt flagg, og egentlig bare er en eliteminglende maktpolitiker i forkledning.

Men politikk handler om å få folk til å tro på deg. Og det er en fellesnevner om Giske snakker til ti personer på et grendehus i Snåsa eller til tusenvis av tv-seere på NRKs debatten: Han har en egen evne til å begeistre mange som sogner til Arbeiderpartiet.

Partibygger med kaffekopp

På årsmøtet sist uke advarte han mot å frata Nidaros innflytelse. Mens Giske har klart å engasjere flere tusen medlemmer, har mange spekulert på hvordan den innflytelsen skal begrenses.

At mange av Giskes medlemmer bor i andre deler av landet, bekymrer og opprører. Nå har Aps sentralstyre altså bestemt at makta skal innskrenkes.

Det burde kanskje være et tankekors for Ap (og andre partier) at de kunne ha ett og annet å lære av ham.

Under mottoet «trivelig og interessant» har lokallaget i Trøndelag arrangert 30 styremøter, 12 medlemsmøter og én politisk festival i år.

Ingredienser er aktuelle politiske saker iblandet kaffe og vafler, kurs for nye medlemmer, allsangtur, sommeravslutning og julebord.

Gjennomsnittsalderen er kanskje høy, men mange er medlem av et parti for første gang. Og det er definitivt snakk om vanlige folk som det snakkes mye om i festtalene.

Kontrasten blir ekstra stor til Arbeiderpartiets maktstruktur som sikkert er effektiv i gode tider, men som neppe er egnet til å gi ny oksygen inn i rommet.

Partiets mektige sentralstyre er så fullt av statsråder at det vitses om at man forveksler møtene der med regjeringskonferanser.

Ivrige journalister som ringer rundt til fylkeslederne i landet for å høre hvor fornøyd de er med regjeringas innsats, står slukøret tilbake.

For ringer du til Akershus er det utenriksminister Anniken Huitfeldt som tar telefonen. I Trøndelag er det helseminister Ingvild Kjerkol du får snakke med.

Arbeidsminister Marte Mjøs Persen er fylkesleder i Vestland. Og de er fornøyd med regjeringas innsats, om du var i tvil.

Det kan virke langt fra et medlemsmøte i Nidaros til sentralstyret i Ap. Men det kan også være kort.

Trond Giske har brent seg før på å være for utålmodig i sin iver etter å komme tilbake til makt. Samtidig er det ikke sikkert Nidaros-bølgen varer evig.

Hvor skal dette ende?

Det minner litt om en episode i filmklassikeren Forrest Gump, med karakteren Tom Hanks udødeliggjorde på 90-tallet. Etter et personlig nederlag begynte Forrest Gump å løpe.

I begynnelsen så folk rart på denne skapningen som bare løp og løp. Etter hvert slang flere seg på, han fikk stadig mer oppmerksomhet og etter hvert hadde han fått en lang hale av tilhengere som fulgte ham.

Hvor skulle de egentlig?

Det var det ingen som visste.

Men i et Ap som kaver på bunnen, er det plass til en Trond Giske.