Når man skal gratulere en så allsidig sanger, komponist, skribent, politiker og reinhekla nordnorsk energibunt og kulturentusiast som Tove Karoline med dagen, er det ikke lett å vite hvor man skal begynne. Men hvorfor ikke begynne i Madrid for kanskje 40 år siden, på en storslagen kulturkveld på den norske ambassaden? Det hadde vært Hamsun-seminar om dagen, med norske og spanske foredrag, og nå var det festkveld, med utsøkt kulturfiff fra Madrid invitert til ambassadens residens, eskortert av verdensvante kulturjournalister som nippet blasert til dyr Cava mens de - åpenbart uten store forventninger - ventet på kveldens norske kulturinnslag, en ukjent norsk syngedame, fortalte ryktene.

Og plutselig var hun der!

Svarthåret og sydlandsk overrumplet hun publikum med å introdusere Knut Hamsun og sine to medbrakte musikere på flytende spansk! Og så framførte hun Hamsuns tekster slik de vel verken før eller siden har vært framført i Spania, med en innlevelse og et temperament som fikk spanjolene til å føle at de skjønte hvert ord i Hamsuns lettflytende strofer.

Det har sikkert vært avholdt mange store kulturkvelder på den norske ambassaden i Madrid, men dette overgikk alt, fortalte ambassadør Leif Mevik meg seinere. Og vi få nordlendinger som sto i salen, visste nesten ikke hvor vi skulle gjøre av oss for bare oppskjørtet lokalpatriotisk stolthet, og både tromsøværinger og harstadværinger dunket hverandre begeistret i ryggen og sølte Cava på hverandre, mens vi uten blygsel forklarte for de imponerte spanjolene at innerst inne var vi egentlig senjaværinger alle sammen!

Støttespiller

Joda, Tove Karoline er som skapt for store anledninger, med en avslappet senja-farget naturlighet som aldri slår feil. Store anledninger skal det både trygghet og godt vett til å takle, og mye hyllest og berømmelse kan man lett bli forført av, men om det er ett talent Tove Karoline mangler, så er det lysten til å spille primadonna. Hun kunne godt ha gjort det, men hun har heldigvis trivdes like bra, og kanskje bedre, i rollen som alminnelig og ivrig og konstruktiv støttespiller, både i kulturlivet og i politikken.

Dette vet jeg litt om, for i mange år satt jeg i ledelsen av de store Hamsun-seminarene på Hamarøy. Der kunne Tove Karoline enkelte år holde konserter og være en av de feterte stjernene, men hun hadde heller ingen problemer med at hun året etter gikk tilbake til rollen som menig deltaker.

Her må vi påpeke at det i forbindelse med store kulturarrangementer fins ulike typer støttespillere: Det finnes politikere og kjendiser av ulik art som gjerne vil være med og få en del av medienes oppmerksomhet, men helst dersom andre betaler regninga. Og så har vi dem som er virkelige støttespillere, som selv ordner med innkvartering, som selv betaler reise og seminaravgift og som selv betaler for lunsjene.

En slik støttespiller har Tove Karoline vært, i mange år, og også ved å være en kunnskapsrik deltaker i de store og små debattene som kontinuerlig blomstrer opp under slike dager. Så har hun da også blitt tildelt Hamsun-Selskapets ærespris, og ikke bare på grunn av hennes vakre melodier til og formidling av Hamsuns tekster.

Arvid Hanssen

Knut Hamsun har vært er viktig følgesvenn for Tove Karoline, men den dikteren vi først og fremst knytter til hennes navn, er selvsagt Arvid Hanssen. Hans visetekster ble i løpet av 60-åra noe bortimot folkeeie i Nord-Norge, og populariteten ble ytterligere forsterket da Tove Karoline satte musikk til noen av tekstene, utgitt i tre forskjellige porsjoner.

«Blå kveill» heter en av tekstene, et høydepunkt både for Hanssen som poet og for Tove Karoline som komponist. Midt i de sterkt politiserte 70-åra, ei tid da både poeter og politikere gjerne brukte utestemme for å slå fast at utkantene var truet av avfolkning, så kom denne lavmælte teksten som med forsiktige og lite krigerske ord forklarte hvordan det er å høre heime et sted, uansett hvor beskjedent stedet kan være.

Teksten er enkel nok, men full av innlevelse i tankene til en mann på vei heim i en båt, i en fjord, i skjømminga, i et enkelt og nøysomt liv. Og mens han nærmer seg støa, roer alt seg, både i ham og rundt ham:

Se, no stijlne alle båran
og det skjømmes mens æ ror.
Det bi blått rundt begge åran
førr en kajllkrok i en fjord.

Mens båran legger seg rundt båten, legger heimefølelsen seg vennlig rundt mannen som ror og fyller ham med en trygghet som omslutter ham i støa der han glad går i land, uten nevneverdige eiendommer i sikte, men med en sterk følelse av å være der han hører til:

Trygt å trø i land fra båten,
på et berg æ kajlle mett.
Trygt å høre godverslåten
og gå heim med glae skrett.

Så enkelt kan det altså sies: Her er ingen store ord, ingen sentimentale utbroderinger, bare stillferdig glede over å høre så trygt og så sikkert heime et sted, for eksempel i en utkant, og for eksempel akkurat der han sjøl bor.

Kort sagt er det en aldeles storartet tekst, og Tove Karolines vakre melodi får teksten til å komme enda noen glae skrett nærmere.

Kulturminister?

Det eneste jeg har ergret meg over mht. Tove Karoline, er at hun takket nei til å bli kulturminister, den første fra yttersida. Det var sikkert et vel gjennomtenkt valg, men det må jo være lov til å gremme seg over at vi da gikk glipp av en fabelaktig kulturminister som ville blitt en stor nasjonal stjerne, på linje med et par store forgjengere i denne jobben, med samme kunstneriske pondus som Åse Kleveland, og med samme verbale talent og samme polemiske kraft som Einar Førde.

Forresten har det også hendt at vi har ergret oss over at Tove Karoline ble politiker nesten på heltid, istedenfor å konsentrere seg om sin karriere som komponist og sanger og strålende formidler! Når det er sagt, så må jo endog hennes største beundrere innrømme at hun har vært et viktig og et forfriskende tilskudd til norsk politikk, ikke bare i sitt arbeid i komiteene på Stortinget, men også som godt synlig og skarpt profilert deltaker i den offentlige samtalen om politikk og om Nord-Norge.

København

Om det var vanskelig å finne ut hvor denne artikkelen skulle begynne, så er det ikke noe lettere å finne ut hvor den skal slutte. Men kanskje kan enden komme i Danmark?

Det hadde seg nemlig slik at ei ny hurtigrute skulle innvies og dra på PR-tur til København. Dette skjedde i de gode, gamle dager, for 30-40 år siden, den gang det var nordlendinger som styrte med Hurtigruta. Den entusiastiske direktør Bjørn Kaldhol i Tromsø hadde lagt opp til storartet markering mens skipet lå ved kai. Det var foredrag om nordnorsk historie og nordnorsk kultur og nordnorsk litteratur, og Tover Karoline holdt en konsert som fikk både dansker og søringa og nordlendinger til å fryde seg.

De offisielle festlighetene tok omsider slutt, men i en av salongene samlet det seg en oppgiret flokk som nektet å gå og legge seg i lugarene sine. Etter hvert utvikla det seg en livlig og ganske høgrøsta debatt om dagens store samtaleemne, nemlig Norges tilknytning til EU.

Det hadde vært en lang dag, klokka var blitt mange, og for egen del ble jeg ganske letta da jeg hørte en stemme som foreslo at det nå kanskje var på tide å ta kveld. Men da løftet stemmen til Tove Karoline seg opprømt over sjorret i salen, høgt og tydelig: «Lægge seg ? No? Nei, no e eg i mett æss!»

Og nettopp her kan det vel passe å avslutte denne artikkelen, med et bilde av en allsidig begava og engasjert kvinne, stadig like ustoppelig våken og kampklar, stadig like tydelig som senjaværing, og stadig i sitt æss med sine 70 år.

Vi sa det i Madrid, vi sa det i København, og vi gjentar det gjerne : Førr ei dame! Førr ei fantastisk dame! Og dessuten: gratulerer med dagen!