Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Sauen er antagelig endda dummere end mennesket, men den har neppe en tilsvarende forsterket vankundighetsfølelse». (fra Zapffes biosofi)
Sauen er vennligere enn mennesket. De beiter fredelig på enga. Uten uro for morgendagen. Mennesket, «trollmannens lærling», oppfant bomben som kan utslette alt liv. Mennesket er genialt. Det får ned romhelikopter på Mars. Og oppfinner effektive vaksiner. Samtidig droppes det bomber på folk. Livsmiljøet forurenses. Andre arter utryddes. Klimaendring og forurensing truer livet i havet. Skogbranner raser. Permafrosten tiner. Metangassen fosser opp. Grønnlandsisen smelter. Polarisen er snart borte. Enorme isfjell glir ut i Sørishavet. Øyer drukner i Stillehavet. I Tsjernobyl bor det ingen mer (1986). Atomubåten «Kursk» ligger på botn av Barentshavet (2000). Listen kan forlenges. Menneskets avmakt er stor.
I 1981 skriver Zapffe nytt forord til den filosofiske avhandlingen Om det tragiske (1941). Det hadde gått 40 år siden bokverket ble utgitt. De sentrale tankene var bestyrket: «Forbindelsen mellom storhet og undergang er kommet klarere til syne i den utadvendte, tekniske evneutfoldelse end i den introverte, mentale utvikling».
Teknologioptimismen råder stadig. I Canada brenner en hel by opp på grunn av hetebølgen. I dag håper vi mer enn noen gang på storstilt karbonlagring. Norske politikere vil verne torvmyrene. Det går visst bare sånn passe? Samfunnsinteressene trumfer ofte naturvernet. Nå gjelder det å produsere nok elektrisitet. Vindmølle–«parker» på fjellene, også til havs. Solcellepaneler på hustakene. Vi håper livsstilen vår varer inn i solnedgangen.
Økologi handler om samspillet i naturen. Hva er menneskets rolle i økosystemet? Tareskogen er et eget økosystem. Der vokser blant annet fiskeyngelen. Når de grønne kråkebollene rykker frem dør taren (forskning.no). Her foregår det symbioser og lever parasitter. Naturen er kompleks. Vi har sett hvor raskt koronaviruset muterer. DNA-koden endres litt. Med ett har viruset blitt mere smittsomt. Slik er naturen beskaffen. «Suvival of the fittest».
Begrepet interessefront står sentralt i Zapffes biosofi. Med dette menes en filosofi med biologien som rettesnor. Alle organismer har bestemte interesser, noe de søker å oppnå, eventuelt unngå. Interessefronten er summen av de interesser som opprettholdes av et individ eller en gruppe. Mennesket har bevisste interesser. Hos lavere dyr og planter heter det livsbetingelser. Et bestemt trekk dominerer menneskets interesseliv. Det er at det har flere og sterkere interesser enn jordkloden i det hele kan realisere.
I følge Zapffe er økologien i det store og hele et nullsumspill. Gevinsten er hele tiden null, fordi individene bare kan vinne hva andre taper. Når kråkebollen vinner terreng taper tareskogen. Interessefronten kan sammenlignes med en krigsfront. Her er «livsvilje i kamp med motstand». Ikke bare gjelder det å være tilpasningsdyktig. Organismene må i tillegg være heldige («survival of the fittest and the luckiest»). Desto mere utstrakt en «front» er i forhold til de gitte ressursene, dess mere sårbar blir den. Hvis bare den ene siden ivaretas, så blottstilles den andre. Det oppstår en «gapende» front. I siste instans rammer det også kråkebollen.
Naturens tålegrense handler om kritisk belastning. Kritisk for hvem i økosystemet? Alt liv kjemper for egen bevarelse og utfoldelse i en mere og mindre gunstig omverden. Koronaviruset må ikke bli så effektivt at det tar livet av verten. Da kommer det ikke videre. Det utrydder seg selv. I følge Zapffe er mennesket «den katastrofale mutasjon».
«Hvad boken har villet forsøke», heter det, «er å følge linjen for interesse og vilkår fra amøben og frem til det geniale menneskes desperate selvmord». Hva får Zapffe til å mene at mennesket er tragisk natur?
Først og fremst så har evolusjonen (naturen) overutrustet mennesket i forhold til de biologiske behovene (vitalbalansen). All slags behovsdekning er i et vekslende forhold av balanse, overskudd eller underskudd. Legg merke til havørna i sitt rette miljø. Den har balanse mellom behov og evner. Menneske har blitt «teknisk overutrustet». Å gå på harejakt med håndgranater er ikke lurt. Det blir ingenting igjen til middag. Satt i fangenskap har ørna jaktinstinktene i behold. Den får bare ikke brukt dem. Hunden biter ofte seg i halen av mangel på stimulans. Hos mennesket viser overskuddsevnene seg på utallige måter. Vi reiser til månen, lager atombomber osv. Og lurer på om vi skal dra til Syden, heller enn å kjøpe nye vinterklær. Mennesket er «ufiksert». Mange sterke og motstridene tendenser gjør at utviklingen lett går i interessestridig retning.
Livets «brændende lunte» er menneskets krav om rettferdighet. Noe naturen er likegyldig (indifferent) i forhold til (jf. analysen av «Jobs bok»). Mange finner håpet i religionen. Religionen har for Zapffe bare interesse som symptom. Man setter en «som-om-verden» i stedet for erfaringsverdenen. Det nye testamentets lignelse om såkornet som havner på forskjellig grunn gjelder alt liv. Det hjelper lite at såkornet er aldri så sterkt hvis det havner på steingrunn (Lukas 8:5). Kravet om rettferdighet handler ikke bare om meg selv i mitt korte liv. Man kan saktens tro at Gud har lagt sin beskyttende hånd på en; bare hvis man anser at «lykken» på egen adresse «rettferdiggjør hvad fortidens mennesker har lidt – under kriger, farsotter, barnekorstog osv. for bare å kaste et lynblikk fra luften på mere kollektiv elendighet». Det regnes som anmassende å stille slike spørsmål, da urettferdigheten jo som kjent tilhører «de himmelske statshemmeligheter» (Herrens veier er uransakelig). Den vesentligste erfaringen er og blir for Zapffe tilfeldigheten.
De fleste går likevel ikke til grunne «ved sælvforbrending» (depresjoner o.l). Vi holder oss oppe som en flymaskin. «Det må alltid være i fart, fordi luften bare kan bære den et øieblik. Flyveren kan bli sløvet og tryg av vane, men saasnart motoren fusker er krisen akut. Teknikken er ofte fuldt bevidst (Den sidste Messias). Fjellklatring er temmelig meningsløst (like meningsløst som livet selv). Men egner seg utmerket som «distraksjon» fra livets begredeligheter.
Så er det altså ikke noe håp for oss? En røyskatt begynner å skjenne der han står og renser fisken (den har en skarp, smekkende lyd når den er sint). Den skriker: «Har du virkelig ikke tenkt å dele noe av fisken med meg?» Ordet potensial antyder et fellesskap «som forbinder hele den kjendte verden», skriver Zapffe i sin biosofi. I biologien kalles komplekse relasjoner for økologi. Å anerkjenne livskampen, og noen ganger trå støttende til det kjempende livet i stort og smått, kan derfor «sies å tilhøre en menneskelivets økologi»
Kilde: Bjørn Birkebæk, venn av Zapffe