Når årets valgkamp innledes har Anne Marit Bjørnflaten (43) allerede gjort sitt valg. Vinneren er datteren Embla, mammarollen og livet hjemme i Tromsø.

Smilet og latteren sitter løst mellom croissanter og lyden av kaffemaskinen. Vintersolen maler blidt under tak-rosetten, det fine lysekronefestet i taket.

Her er Anne Marit Bjørnflaten hjemme. I huset fra 1920, i ett av Tromsøs ærverdige strøk.

I snart åtte år har hun vært stortingspolitiker. En ganske heftig tilværelse, mellom tunge oppgaver på Løvebakken i Oslo og omsorgen til datteren Embla, familie og venner i Tromsø. Ukentlige pendleturer til og fra hovedstaden og Nordens Paris. Sikkert over 300 flyturer til sammen.

Flyet har vært hennes trikk, som hun sier det selv. Men nå er det slutt. Mens mange av hennes kolleger i Arbeiderpartiet går inn i en valgkamp for å berge sine stortingstaburetter, har hun allerede gjort sitt valg. Anne Marit Bjørnflaten sier farvel til Stortinget. Legger politikken på hylla. Drivkraften er hennes 11 år gamle datter Embla. Hun vil ha mer tid sammen med henne. Politikeren snur arket. Et nytt kapittel åpner seg. Tanken på det gjør henne glad.

– Den viktigste grunnen til at jeg sa nei til gjenvalg er hensynet til min familie. Jeg har pendlet siden datteren min var fire år gammel. Hun er jo det eneste barnet jeg har. Nå har jeg veldig lyst til å tilbringe tiden sammen med henne i Tromsø, i de årene som gjenstår før hun blir voksen og flytter hjemmefra.

– Jeg har vært cheerleader i USA, med dusker og kort skjørt. Det er noe de færreste vet om.

Hun ler godt. Stortingskvinnen. Kanskje liker hun å overraske? Men året som utvekslingsstudent i staten Maine «over there» dreide seg om mye mer enn visitten som heialeder og duskedame for et basketballag. Det handlet om en politisk oppvåkning. Hun bodde hos en republikansk familie. Lærte mye om amerikansk politikk. Så klasseskillene og urettferdigheten.

– Noen av vennene mine bodde i campingvogner, andre i fantastiske hus. Store forskjeller. Bodde man på feil side av byen, hadde du ikke råd til å sende ungene til lege på grunn av manglende helseforsikring.

Tenåringen fra Olsborg i Målselv ble enda mer sikker på at Arbeiderpartiet var det rette for henne. Med partiets visjoner og idealer.

– Jeg ville ikke ha det amerikanske samfunnet med alle skjevfordelingene. Da hun vendte hjem, meldte hun seg inn i AUF.

Noen år senere var hun godt etablert inne i det som lett syrlig blir kalt for Arbeiderpartiskolen. Gikk gradene i AUF. Stod på nei-barrikaden under EU/EF-kampen på 1990-tallet. Ble politisk rådgiver for daværende partileder Thorbjørn Jagland, og fulgte med ham til utenrikministerkontoret. Ble valgt inn i fylkestinget for Arbeiderpartiet. Innvalgt i kommunestyret i Tromsø, og ble gruppeleder for partiet der.

Jo da, det må bli en oppramsing. Hennes politiske løpebane er tettpakket av tillitsverv - på stadig høyere nivå. Med god framdrift.

I 2005 stod Stortinget for tur. Hun husker valgkvelden godt. Seier. Jubel og fast plass på tromsbenken på tinget. De aller fleste skårunger må belage seg på å gå gradene i nasjonalforsamlingen og i partigruppen. En innkjøringsperiode. For å bli varm i trøya. Men Anne Marit Bjørnflaten ble kastet ut på dypt vann fra første stund. Fikk prompte ansvaret som leder av justiskomiteen. En oppsiktsvekkende start på en stortingskarriere. Det har aldri skjedd før.

Dagens Næringsliv utropte henne til den neste store politiske stjernen fra nord. Få visste om hennes akilleshæl som fersk rikspolitiker: Hun var livredd for direktesendte debatter. I radio eller på fjernsyn.

– Jeg hadde gråten i halsen. Var kvalm og dårlig. Jeg hadde det helt forferdelig.

Men bare to dager etter at hun ble justiskomiteens leder, fikk hun beskjed om å møte Høyres Jan Tore Sanner i en radiodebatt. Hun var nødt. Det var tøft.

I dag synes hun slike debatter bare er artig og utfordrende.

– Det er en god følelse å kjenne at man har utviklet seg. Jeg er litt stolt av det.

Det aller tøffeste var møtet med samfunnets mørke sider. Kvinner som var ofre for voldtekt, annen seksualisert vold og mishandling. Hun møtte dem på besøk på krisesentre. Mange tok også direkte kontakt med henne.

– Veldig mange var fortvilte fordi de opplevde møtet med politiet som et nytt overgrep. At de omtrent ikke ble trodd, og måtte gjennomgå tøffe avhør.

– Jeg husker en bestefar som tok kontakt med meg på vegne av sin datterdatter. Det var en hjerteskjærende voldtektshistorie, hvor bestefaren var opprørt over måten barnebarnet var blitt behandlet på.

Hun fikk også brev fra menn, som mente at de var blitt uskyldig dømt for overgrep. Henvendelser som åpnet døren til en avgrunn av forkvaklede holdninger og mangel på kunnskap.

– Jeg møtte et Norge som var ganske ukjent for meg. En slags skyggeside. Som lærte meg mye, og gjorde veldig sterkt inntrykk på meg.

I dag mener Anne Marit at politikere har godt av å sitte i komiteer som justis, eller helse og sosial.

– Politikk handler ikke kun om penger. Det handler om mennesker, om skjebner.

Noe av det hun er mest stolt av å ha bidratt med politisk, er jobben for å bedre rettssikkerheten for både kvinner og barn. I den nye straffeloven er strafferammen hevet betydelig for seksualisert vold og overgrep.

– Dette er et arbeid som står mitt hjerte nærmest, og noe av det som har betydd mest for meg.

Da Anne Marit Bjørnflaten reiste ned på tinget, tok hun med seg vaffeljernet. Hun skulle flytte inn en blokk med mange andre tilreisende stortingsrepresentanter. Så for seg at det ville bli litt internat-stemning, der politikerne kom sammen om kveldene over en kaffe og vafler.

Men hun har ikke brukt vaffeljernet en eneste gang. For stortingstilværelsen er ikke slik.

– En vanlig dag består av jobb i 12 til 16 timer. Mange møter, blant annet med ordførere, organisasjoner og interesseforeninger.

– Stortinget er jo som et lite, lukket samfunn. Jeg spiser frokost og middag der. Jeg har ikke mat hjemme i leiligheten, for det er jo på Stortinget vi er.

I begynnelsen følte hun at det var tøft å få aksept for sin familiesituasjon.

– Jeg hadde en fireåring hjemme i Tromsø. Jeg måtte kutte hjørner hele tiden. Kunne ikke være med alle partiarrangementer og møter i helgene. Du havner jo i en skvis. Ikke var du nok hjemme i Tromsø, ikke var du nok på jobb. Det endte med at man hadde dårlig samvittighet alle veier. Men ting har bedret seg og gått seg til. Likevel, nå foran valget i høst, har mange småbarnsforeldre på tinget valgt å ikke stille til gjenvalg. Også flere menn. Det bør være et varsku, mener Bjørnflaten.

– Jeg må vise dere en ting.

Anne Marit Bjørnflaten går bort til den velfylte oppslagstavlen i kjøkkenkroken hjemme i Tromsø. Leser fra et ark. Noen gode positiv påminnelser fra datteren Embla.

– Jeg prøver å skjerme om min tid med min datter i Tromsø. Men tidligere i vinter måtte jeg reise til Oslo og være der en hel uke. Jeg ble så lei meg og fikk så dårlig samvittighet i forhold til henne.

Men da skrev datteren noen oppkvikkende ord til mamma. Minnet henne om at mamma jo hadde ny, fin frisyre. At flyturen til Oslo er gratis. At de skal møtes på fredag og kose seg i helgen. At mamma har gode venner på jobb. At mammas jobb er artigere enn skolen hennes.

Datteren avsluttet med: Jeg har verdens beste mamma!

– Tenk å få en slik lapp. Da var det ikke fullt så ille å dra, sier Anne Marit.

Datteren gir henne klare meldinger. Som da jenta var syv, og var med henne på besøk på Stortinget. Embla ble spurt om hun ville bli stortingspolitiker når hun blir stor. Jo da, det ville hun. Og la til; men jeg vil bo i Oslo, for jeg vil ikke flytte fra barna mine.

– Jo da, vervet som stortingsrepresentant har sin pris, konstaterer Anne Marit Bjørnflaten.

Hun skryter av sin eks-mann, faren til Embla og hans kone. De har delt omsorg.

– De har vært helt fantastiske. Uten dem har ikke denne pendlingen vært mulig.

Datteren har vært livets største opptur for henne. Den store nedturen var morens sykdom og altfor tidlige død.

– Mamma hadde MS, og var syk store deler av livet. De siste åtte årene av livet hennes kunne hun ikke snakke, ikke spise, og var totalt avhengig av hjelp. Jeg har aldri følt meg så maktesløs, sier Anne Marit.

Nord-Norge må jobbe mer sammen, ellers blir vi akterutseilt.

Anne Marit Bjørnflaten snakker engasjert. Dette brenner hun for. Siden stortingsvalget i 2009 har samferdsel vært hennes politiske arena. Som første nestleder i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Som samferdselspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet på tinget.

Hun har sett hvordan særlig Vestlandet har tatt samling i bånn, og samarbeidet for å få gjennomført store veiprosjekter. Det har gitt resultater.

– Jeg har latt meg imponere hvordan de jobber på tvers av partigrensene og sammen med næringslivet. Vi i Nord-Norge bør lære av det. Hvis ikke, er jeg ganske bekymret for hvordan det kommer til å gå. For det går noen tog nå. Ikke fra perrongen, men fra planbordet og inn til de som sitter på pengesekken.

– Skal vi i nord fortsette å være uenige, ta stadige omkamper i kommunestyrer, si nei til spleiselag i form av bompenger, krangle fylkene imellom; ja, da kommer vi til å sakke akterut.

Hun mener vi i nord må bli litt tøffere.

– Vi er litt for tilbakelente i Nord-Norge. I litt for stor grad venter vi på at noen skal ordne opp for oss.

Nye E8 i Ramfjord utenfor Tromsø er blitt et 24 år gammelt gnagsår. Endeløs krangel om trasévalg, og nå sier det borgerlige byrådet nei til bompengefinansiering. Bjørnflaten vil ha nyveien kjapt. Det er prekært. Så prekært at den bør dels bompengefinansieres, for å sikre plass fram i prosjektkøen.

– Men Frp og Høyre i Tromsø argumenterer med at E8 er en statlig vei, og at prosjektet dermed må fullfinansieres av staten. Noen kilometer unna, på samme vei, bygges det nå midtdelere - og dette betales jo av staten fullt og helt. De har jo et poeng her?

– Vi har økt bevilgningene til samferdsel og veier kraftig.

Samtidig må vi innse at vi må ha spleiselag, hvis vi skal få den farten på veiutbygging som vi ønsker. Ved bompengefinansiering kjøper man seg plass fram i køen. E8 i Ramfjord er så viktig at vi bør gjøre det.

– Mener du at Norge som stat ikke har råd til å betale hele regningen?

– Ja, vi skal jo bruke penger på mange gode formål. Vi har store behov innen utdanning og helse. Vi må øke bruken av penger til eldre og omsorgstjenester kraftig i årene som kommer. Bruker vi mer på vei, blir det mindre til andre området. Da er det mer riktig med et spleiselag.

Hun refser kreftene som ønsker å konsentrere vei-innsatsen rundt de store byene. I Norge foregår en stor del av verdiskapningen og næringsvirksomheten ute langs kysten. Da må man bygge ut samferdselen der.

– Apropos det; er det å bruke 1, 3 milliarder kroner på Langsundforbindelsen og Bjarkøy-forbindelsen i Troms, øysamfunn med totalt knappe 1000 mennesker, en fornuftig bruk av penger?

– Du kan sitere meg på følgende: Jeg skal ikke fortelle fylkespolitikerne hva de skal gjøre. Men jeg mener at det viktigste i Troms er å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på de viktigste næringsveiene våre. Det må være prioritet nummer 1.

Hun svarer som en politiker. Vagt, men likevel ganske klart.

I fire år har Anne Marit Bjørnflaten arbeidet med den nye Nasjonale transportplanen, som legges fram nå i april. Det blir stort. Skal vi tro henne.

Hun er stolt av å ha få vært med i dette prosjektet. Noe av det største i hennes politiske karriere.

– Jeg kan jo ikke si noe om innholdet i planen, som skal gjelde for perioden 2014-2023. Men det å få jobbe med en plan som går over ti år, og som har et omfang på flere hundre milliarder kroner, er fantastisk. Dette handler om å bygge landet, og jeg føler meg privilegert. Planen vil innevarsle en kraftig økning i innsatsen på samferdsel i årene framover.

Såpass kan hun si.

– Det er ikke ofte i livet at man får jobbe med sånne store samfunnsinvesteringer. Sammen med kampflykjøpet er jo dette en av de største nasjonale investeringene som Stortinget tar stilling til. Hun gleder seg. Så får de neste månedene vise om transportplanen skaper den samme entusiasmen i Nord-Norge og blant folk flest. Hun kan jo håpe.

Men i oktober, etter høstens stortingsvalg, er det slutt på rikspolitikken. Anne Marit Bjørnflaten begynner et nytt liv. I Tromsø.

– Nå skal du høre hva jeg skal gjøre.

Hun gestikulerer ivrig ved kjøkkenbordet hjemme. Det gnistrer litt. Hun ønsker å skaffe seg hund. Skal begynne å padle, og har lyst til å ta dykkerlappen. Gleder seg til å kunne gå på konserter og teater i ukedagene. Være sammen med datteren, familie og venner.

Bjørnflaten har tidligere signalisert at hun ønsker å jobbe i næringslivet når hun er ferdig med stortingslivet. Hun mener at årene som politiker har gitt henne erfaringer, som bør være verdifulle i næringslivet. I tillegg er hun i ferd med å ta mastergrad i ledelse på BI.

– Jeg har fått noen jobbtilbud, som jeg vurderer. Det er jo hyggelig, men jeg har ikke bestemt meg.

– Hva med politikken da? Blir du neste ordførerkandidat for Tromsø AP?

– Nei. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal inn i lokalpolitikken.