(Nettavisen): Etter å ha presentert sin nye bok «Verdt å slåss for» til høylytt applaus fra frammøte medlemmer av lokallaget Nidaros, er Trond Giske høyt og lavt.
Tilårskomne Nidaros-folk kommer bort for å få en prat og en autograf i boka.
Fjerde etasje i Folkets Hus fylles opp mens folk venter på at hovedpersonen skal ha møte med dem. Lukta av vafler og nykokt kaffe brer seg i lokalet.
Alle vil ha en bit av Giske, inkludert tilreisende pressefolk fra landets største medier, til lyden av trøndersk summing i den stort sett gråhårede forsamlingen av Giskes trofaste.
I mengden treffer vi på Heidi Leistad, styremedlem i Nidaros. Hun bekrefter at det er godt voksne folk som preger lokallaget.
Vi spør hva det er ved Trond Giske som fenger dem:
– Han snakker et språk folk forstår og hører på mannen i gata. Han har en visjon om å få tilbake den gamle grasrotpolitikken. Det fenger folk som er opptatt av fattigdommen, strømmen, de uføre og enslige. Dette er viktig for mange.
– Og i det sentrale Arbeiderpartiet er man ikke opptatt av dette?
– Velgerflukten sier i hvert fall at noe ikke er riktig. Vi har mistet masse velgere, retningen vår fungerer ikke for mange av de gamle velgerne. De går til Rødt og SV, og noen til INp. Disse har noen løsninger som ligner på våre og det vi står for i Nidaros. Og så må vi hente tilbake de som ikke stemmer, sier Leistad.
Derfor mener han Ap tapte valget i Trondheim: – La seg klin inntil oss
– Vi kan lande på 15 prosent
Nettavisen avtaler å møte Giske til et lengre intervju senere på kvelden.
I kjelleren på puben Krambua, et kvartal unna, finner vi et bord sent på kvelden. Den tidligere nestlederen har nemlig funnet forklaringen på Arbeiderpartiets massive fall, mener han.
Han stiller diagnosen i en masteroppgave i statsvitenskap som danner grunnlaget for boka hans. Om alt går galt, kan 15 prosent fort bli den nye normalen, bedyrer han:
– Vi har et grunnfjell på 10–15 prosent. Det står mellom å bli der vi er, men vi kan synke ned til 14–15. Vi kan også komme oss opp på 30, og det tror jeg det er stor sjanse for.
– Vi har ingen effekt av at Huitfeldt måtte gå
I bokas første kapitler mimrer Giske om tanten sin som var aktiv i arbeiderbevegelsen, og hyller de tradisjonelle velgerne, som han mener partiet nå har mistet mange av.
Selv har han knapt hatt en vanlig jobb, men det er ikke noe problem i seg selv, synes han:
– Når folk er kritiske til broilere eller folk som er i den politiske bobla, så er det ikke først og fremst fordi folk har brukt livet sitt på samfunnsengasjement eller politikk. De er redde for at de som sitter med makta, ikke har levd livet til vanlige folk.
Selv har politikeren kjent på både tidsklemma og økonomibekymringer, forteller han. Vanlige folks bekymringer, altså.
– Det er lett å tenke at Huitfeldt-saken kanskje skader ditt parti mer enn Finnes-saken skader Høyre? For skaper ikke dette ekstra avstand for en Arbeiderparti-velger, når det handler om å leve vanlige liv folk som kjenner seg igjen i?
– Det er fremmed for de fleste å trade med aksjer. Men verken Erna eller Anniken har gjort det.
– Men signalet, avstanden til vanlige folks liv er stor likevel – blir ikke det ekstra skadelig for ditt parti?
– Erfaringen og tilliten til et parti handler om hvilke svar man har på vanlige folks utfordringer, Høyre er urokkelig på 27 prosent, mens vi har ingen effekt av at Huitfeldt har gått av. Dette er verken årsaken til eller svaret på partiets problemer.
– For mye spill og spetakkel
For velgere flest er dette helt irrelevante saker, understreker eks-nestlederen ivrig:
– De får verken lavere strømpris eller lavere rente av at vi bytter utenriksminister. Det er for mye politisk debatt som handler om spill og spetakkel, og for lite som handler om velgernes viktige interesser. Og så er det jo pressen, som er styrt av hva det klikkes på ...
– Stemmer det? Er det noe pressen har skrevet mye om de siste to årene, er det vel strømpriser og renta?
– Jo da, du har rett i det, at det er skrevet mye om folks utfordringer. Men det blir for mye om dette spillet, hvem som kanskje kan overta for Erna og sånne spekulasjoner.
Trond Giskes oppgjør: – De velgerne har vi mistet
– De opplever at vi har gitt fra oss styring
– Hvordan ville det sett for ditt parti ut uten strømpriskrisen, og hva ville du gjort annerledes?
– Det er to ting: Prisen slår ut i privatøkonomien, selv om det slår veldig ulikt ut etter hvor i landet du bor. Men støtteordningen tar en god del av dette. Det mest alvorlige er kanskje at folk opplever at vi har gitt fra oss styring over et område som er så viktig for landet vårt. Det virker som vi ikke har makt til å gjøre noe med dette.
Giske innrømmer at han selv har vært med i en regjering som satset tungt på kabler til utlandet, og at også han gikk god for premissene:
– Det het seg at vi kunne eksportere strøm til Tyskland og få mer betalt for strømmen, men de unnlot å fortelle oss at strømmen da også blir dyrere i Norge.
– Men de høye prisene har vel kanskje like mye med mangel på energi å gjøre som disse kablene?
– Jo, men dette tror jeg har skadet oss. Vi blir oppfattet som et parti som skal ha styring på grunnleggende infrastruktur, og at vi ikke har det på dette feltet. Dette er viktig for industrien også, der vi har store velgergrupper, og folk er opptatt av det.
– Og da tar INp en bit av velgerne deres?
– Ja, det er ingen tvil om at de tar mye velgere fra oss..
Nært og globalt
I Giske bok er to begreper sentrale. Basert på en teori fra en engelsk historiker deler han opp velgerne i to grupper – nærvelgere og globalvelgere.
Den første typen er de tradisjonelle arbeiderklasse-velgerne, gjerne litt kulturkonservative, som liker nasjonal styring og sterk lokal forankring – typisk arbeiderklasse, middels og lavere middelklasse, skeptisk til EU. Mange av dem bor i distriktene, og gruppen er sterkt representert i partier som Senterpartiet og Fremskrittspartiet.
Globalvelgerne er de urbant orienterte, ofte akademikere med god lønn, som er mobile og kan jobbe ulike steder. De er gjerne opptatt av klima og miljø og internasjonale spørsmål, og det bor flest av dem i byene. Partier som Venstre og MDG har en stor andel slike velgere.
Ifølge Giske har Arbeiderpartiet skjøvet fra seg for mange nærvelgere i kampen om globalvelgerne.
Åpner opp om sjokket: – Det gikk på livet løs
– Trenger både eliten og folket
Giskes egen analyse er basert på en undersøkelse blant 1000 velgere. Den viser at Ap nå har færre nærvelgere enn Høyre. Det er disse velgerne partiet må få tilbake, men skal partiet bli stort igjen, må det hente mange velgere i begge gruppene, fastslår Giske.
– Du tilhører selv den intellektuelle delen av partiet – samtidig kritiserer du Ap for å fjerne seg fra folk flest – hvordan henger det på greip?
– Vi må vinne nærvelgerne tilbake, men vi skal heller ikke skyve fra oss globalvelgerne. Det var bra at Gro og Jens vant nye velgere – sentrumsorienterte akademikere med god lønn. Men vi må ikke skyve fra oss det som var grunnfjellet vårt. Vi må vinne begge disse gruppene.
– Jens var genial
– Eliten har preget Ap-ledelsen siden tidlig 80-tall – alle partilederne har hatt lang utdannelse – hva er det Støre har mistet som Gro og Jens fikk til?
– Jens’ epoke kjenner jeg veldig godt, siden jeg selv satt i hans regjering i alle de årene. Det var bra det Gro og Jens fikk til, men vi må ikke skyve fra oss grunnfjellet vårt.
Giske glir over i nærmest euforiske betraktninger om perioden 2005-2013, da dagens Nato-sjef styrte Norge og han selv satt i regjering:
– Jens' epoke fra 2005 var genial. Jens breddet ut laget. Han omga seg med folk som fylte ut laget, som Bjarne Håkon Hanssen, Hill-Marta Solberg, Karita Bekkemellem, Knut Storberget, Sylvia Brustad. Til sammen appellerte vi til nok velgere til at vi kom oss godt opp på 30-tallet igjen.
Dette er nøkkelen, mener Giske, og peker også på dem kaotiske perioden i den mye omtalte og hyllede TV-serien «Makta»:
– Reiulf Steen, Gro og Odvar Nordli appellerte til ulike velgere, og gjorde et brakvalg i 1977. I 1985 hadde vi Gro, Einar Førde, Jagland på partikontoret. Du kan ikke ha bare Jern og Metall eller bare akademikere, du må ha bredden.
– Noen må fylle det rommet
I Støres regjering er det som var av arbeiderklasse mer eller mindre ute nå, etter at Mjøs Persen forsvant og Bjørnar Skjæran ble avsatt først som nestleder og så som statsråd. Og nå kommer det lite skjulte stikket til Støre, uten at han nevnes ved navn:
– Når Bjørnar Skjæran, brøytebilfører og bonde fra Helgelandskysten, går ut, hvem fyller da det rommet? Det må vi passe på.
– Da er det nærliggende å peke på at de siste utskiftningene kommer med folk som ikke akkurat har arbeiderklassebakgrunn?
– Det er ikke er noe gærent med de som kommer inn. Men vi må passe på å beholde bredden. Ikke alle kan være midtstopper eller spiss på et fotballag. Skal vi ha et parti med ambisjoner om 35 prosent, må vi ha folk med ulikt ståsted og bakgrunn.
– De velgerne må vinnes tilbake
– Men hva med demografien? Mange av velgerne i gruppene du snakker om er nå innvandrere – renholderne, ufaglærte, folk i lavlønnsyrker – hvorfor stemmer ikke de Ap?
– De fleste av oss er vanlige folk, både innvandrere og nordmenn som er hvite i huden. Men mange av innvandrerne har kanskje ikke denne tradisjonen eller naturlige tilhørigheten du snakker om til Arbeiderpartiet.
– Har dere gjort nok for å fange opp disse velgergruppene?
– Nei, absolutt ikke! Kun 30 prosent av utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge blir fagorganisert. Noen er her ganske kortvarig. Men det kan også skyldes mangel på tradisjon. Men da Tranmæl og Gerhardsen bygget opp dette, fantes det ikke noen tradisjon, de måtte verve folk fra scratch. Det er en jobb som må gjøres.
Toppolitikeren tjener over 900.000 kroner – spurte om å få sponset leilighet i Trondheim
– Ikke noe partiprogram
– Kritikken din er veldig ideologisk og identitetspolitisk, i den forstand at du er opptatt av identitet – og kanskje ikke så forpliktende, men hva ville du gjort annerledes i praksis?
– Sånne bøker kan bli for luftige og fulle av floskler, men dette skal heller ikke være noe partiprogram.
Men så kliner eks-nestlederen til med en hel liten partiprogram-aktig oppramsing, om å avskaffe fattigdom i Norge, ta tilbake styringen over strømpolitikken, holde pensjonsløfter, slåss for en inkluderende skole, løfte lønna i praktiske yrker og «tette hullene i velferdsstaten».
– Vanlige folk var jo valgkamp-slagordet – og ingen som styrer landet har vel noensinne snakket mer om vanlige folk. Vedum elsker jo å snakke om hvordan han elsker vanlige folk og om kaffepratene han har med folk. Men partiet hans er redusert med to tredeler. Er ikke dette litt din resept, og den ser ikke ut til å virke?
– Vi mistet litt selvtillit på dette, det blir sagt at «vi hadde ikke dette som slagord» og sånt. Men vi kan stå stolt og oppreist på dette med at det er «vanlige folks tur». Sosialdemokratiet skal være for alle, også de rike, men det er ikke deres tur til å få hjelp fra det offentlige, for de klarer seg godt selv! Hvem skal vi løfte, hvem skal få en håndsrekning? Jo, det er vanlige folk, og det er et godt budskap. Arbeidsfolk, middelklasse, lavere middelklasse. Det er bare 12–13 prosent som har høyere utdanning, påpeker Ap-akademikeren fra Trondheim og Grünerløkka.
Husker ikke sist han snakket med Støre
– Hvorfor har ikke da den faktiske politikken for «vanlige folk» slått an?
– Dette berget oss i valget i 2021. Budskapet bidro til at vi kom tilbake i regjering.
– Har du hørt noe fra sentralledelsen eller noen i regjeringen angående boka?
– Jeg håper jo de leser boka. De har jo sagt de skal snu enhver stein, så jeg regner med at de gjør det, og dette er mitt bidrag. Så blir det sikkert noen foredrag framover ...
– Når snakket du med Støre sist?
– Det er lenge siden.
– Så lenge at du ikke husker når?
– Ja, det husker jeg ikke.
Det Erna har fått til
– Men det er fristende å spørre, når Høyre ligger stødig høyt og Arbeiderpartiet sliter med lave tall – hva har Erna gjort riktig som Ap har gjort feil? Hvordan har det skjedd at Høyre har blitt et folkeparti?
– De vinner flere nærvelgere enn oss. Krevende å sitte i regjeringsansvar for ting du ikke rår helt over, som høye renter og strømpris. Men på noen politiske områder har de posisjonert seg bedre, i et pragmatisk sentrumsrom. Det gir inntrykk av en styringsdyktighet vi ikke klarer å formidle helt.
Og da må Giske medgi at, til tross for at han synes «vanlige folks tur» er et godt slagord, er mye av politikken mindre treffsikker:
– Folk liker det når Ap er løsningsorientert og pragmatisk. Nå er det noen ting som foregår, som reversering og oppløsing av fylker og sånt, som ikke Ap-velgeren er så glad i. Det er utypisk oss.
– Vi drar hverandre litt ned
– Hvor mye drar Sp dere ned?
– Vi gjorde hverandre bedre i samarbeid med Sp og SV. Vi var et vinnerlag! Nå drar vi hverandre litt ned i stedet for å utfylle hverandre. En flertallsregjering hadde vært bedre, tror jeg.
– Men inntrykket er at Ap har kjørt mye på symbolsaker, som å snakke mye om private og offentlige sykehjemsplasser, velferdsprofitører og sånt. Er det ikke viktigst for folk bare å få en barnehageplass eller sykehjemsplass?
– Jeg var med på barnehageforliket der det ble fordeling mellom private og offentlige. Det har gått helt fint. Men det er forskjell på barnehager og sykehjem. Jeg mener disse tjenestene bør være offentlige, i likhet med skolen. Omsorg, helse og grunnutdanning trenger fellesskapets løsninger. Men da må det fungere!
Så drar Giske fram et eksempel på det motsatte, fra sine egen krets i Trøndelag:
– En i Nidaros oppdaget en kul i brystet. Hun fikk da beskjed om at hun kunne få legetime om seks uker. Hun kom til meg og sa, «jeg er sosialdemokrat til hjerterota, men nå går jeg til Aleris». Seks uker med en uavklart kul i brystet er uholdbart. Sånn tenker alle!
– Vi har vedtatt lavere pris!
– Ja, folk der ut er vel mest opptatt av at dette funker? Hvilke saker mener du har påvirket partiet mest negativt?
– Strømsaken, og at vi i starten at ikke fulgte opp løftet om to milliarder i pensjonspakken.
– Det er mange interesser ute og går, men ingen enkle løsninger?
– Nei, men vi har landsmøtevedtak på at vi skal ha lavere pris i Norge enn på kontinentet. Det kan vi bare oppnå hvis vi har styring med utenlandshandelen med kraft. Så lenge strømmen flyter fritt gjennom kablene, blir prisen i begge ender lik, det er markedets grunnlov. Det blir ikke lett uten videre å innføre dette, men det må vi.
– Hvordan da, skal vi melde oss ut av dette markedet?
– Det finnes et handlingsrom i EØS-avtalen som vi ikke utnytter. Andre land iverksetter kraftige tiltak for å ivareta sin befolkning. Ett forslag er å lage en egen prissone rundt utenlandskablene. Dette må våre beste jurister og eksperter se på, men da må de få det oppdraget.
– Strømprisutvalget kom ikke med noe?
– Det oppdraget er ikke gitt, og det virker ikke som om det er så stor vilje til dette. Signalet fra regjeringen er at vi skal være fullt integrert i det europeiske markedet. Det er det sikkert gode argumenter for, men da kan vi se bort at vi kan få lavere pris i de områdene som er koblet til kontinentet med kabel.
– Vi må ut og spørre dem
– Nærvelgerne, de bor også i byene, og Ap har tapte nesten alle nå i kommunevalget. Hva er oppskriften på å vinne disse velgerne tilbake?
– Det finnes masse nærvelgere i Oslo og Trondheim. De har forsvunnet fra oss. Men det er flere globalvelgere i byene. Det er ikke sånn at vi skal ha bare nærvelgere, vi må appellere til begge. Vi må konsentrere oss på saker som gjelder alle, som trygg økonomi og sikre velferdsordninger, og være mindre opptatt at identitetspolitikk og sånt. Ikke det at det ikke kan være legitime saker, men det treffer ikke bredden.
– I Oslo har vi skyhøy valgdeltakelse i områder der folk er opptatt av å få mindre eiendomsskatt. Så saken er en lissepasning fra Høyre til disse velgerne. Men det var ingen lissepasning fra Ap til velgerne i drabantbyene i Groruddalen, der valgdeltakelsen krøp under 50 prosent i noen bydeler. Hvorfor greier ikke Ap å engasjere disse velgerne?
– Noen har pekt på at folk ikke stemmer fordi de har det for godt Men det stemmer jo ikke. I Holmenkollåsen og Singsaker stemmer 80 prosent. De med minst utdanning og lavest inntekt, deltar minst. Dette er enorme velgergrupper for oss. Vi må gi dem en følelse av at de blir lyttet til og tatt på alvor. Det er en enorm overvekt av folk som ikke føler seg sett.
– Men den jobben med å gå ut og lytte til folk og høre hva de er opptatt av, den blir ikke gjort?
– Vi gjør det i Nidaros ... Altså, i alle partier forvitrer partideltakelsen. En dansk politiker sier at politikk har gått fra deltakelse til å bli en tilskueraktivitet. Men det er en demokratisk fare hvis partiorganisasjonen blir redusert til en heiagjeng som samles før hvert valg. Man må føle at man er med på å bestemme.
Åpner for riks-comeback
– Jeg skal lese Hadias bok
Metoo-beskyldningene mot Trond Giske høsten 2017 har holdt ham utenfor rikspolitikken siden. Først nå, i forrige uke, ble det klart at et rikspolitisk comeback kan komme. I dette intervjuet bekrefter han det, men sier samtidig at en eventuell nominering må være opp til Trøndelag Ap.
Fylkeslederen, helseminister Ingvild Kjerkol, har avslått å kommentere Giskes eventuelle comeback, og det ville heller ikke noen av de andre fylkeslederne. Giske selv mener det er fornuftig at ingen vil snakke om dette så lenge det ikke er konkret.
– Men, den dumme saken din, hindrer den deg for evig tid?
– Det vil alltid være uenighet om personer og nominasjoner. Det er sunt at det er ulike meninger i et parti.
Giske drar på det og vender problematikken til generiske fraser:
– Vi må bygge broer og samle laget. Svaret er ikke hvem som skal ut, men om vi får med oss flere.
– Hva med Hadia Tajik, synes du hun bør tilbake?
– Tajik er jo tilbake for fullt som fraksjonsleder. Jeg har aldri ment at noen skal ut, selv om vi er uenige om nominasjoner og plasser, vi trenger alle.
– Har du snakket med henne i det siste?
– Nei, men jeg skal lese boka hennes..