I den siste saken, som Varden gjennom godt arbeid har avslørt, og som har versert i pressen de siste dagene, er det behandling av en byggesak hun har prøvd å påvirke behandlingen av. Det hele på en tomt hun selv har tjent gode penger på.
Hun sendte SMS-melding til to av bystyrerepresentantene som behandlet saken.
Det var Helene Røsholt i Høyre og Marco Gozzi i MDG som mottok meldingene fra ordføreren. Det gjorde hun for å påvirke deres oppfatning av saken. Og det har hun beklaget. Det har hun lagt seg flat i forhold til.
Men er det godt nok?

Stortingspresident Eva Kristin Hansen kjøpte hus da hun giftet seg. Det var på Ski, like utenfor Oslo. Likevel hadde hun også pendlerbolig i Trondheim. I leiligheten til Trond Giske. Det er Adresseavisa i Trondheim som har avslørt denne saken.
Da Hansen i forrige måned ble valgt til stortingspresident, var hun krystallklar i sin tale:
«Vi må tåle å bli sett i kortene. Og vi må være nøye i alt det vi gjør».
Nå sier hun:
«Jeg kan ikke annet enn å beklage at jeg ikke sørget for å sjekke dette grundig».
Men er det godt nok?

Og det er litt pussig at hun ikke så seg selv i kortene, før Adressa gjorde det.

Hva er det som gjør at de ganske så strenge reglene som ofte oppleves som en tung ekstrabelastning for folk som prøver å skape noe, som vil bygge en virksomhet, utbedre huset sitt, starte en restaurant, eller trenger nødvendig hjelp fra NAV, øyensynlig ikke gjelder for våre fremste tillitsvalgte?

Når det gjelder dem skal, åpenbart, regelverket hele tiden tolkes så raust, så romslig, som mulig.
I alle fall ser det ut til at de gjør det selv. Og selv da er det ofte man ikke følger retningslinjene.

Tidligere i høst måtte statsråd Kjell Ingolf Ropstad gå av fra regjeringen Solberg og som leder for KrF, da det ble avslørt at også han hadde tolket reglene på en måte som gjorde at han kunne dra hundretusenvis av kroner, urettmessig, ut av fellesskapet. Tenkte ikke Eva Kristin Hansen i august og september at også hun hadde svin på pendlerskogen?

I høst er også Hege Haukeland Liadal for retten. Hun var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Rogaland og er mistenkt for fiktive reiseregninger. I utgangspunktet for 26 reiseregninger der reisen aldri fant sted. Og også 8000 i utbetaling for en familieferie. Hun har allerede innrømmet noe – men det blir rettslig behandlet om i hvilken grad dette er straffbart.

Og jeg kunne listet opp en rekke navn til på stortngsrepresentanter som har både gjort kriminelle vurderinger - og som har overtolket regleverket til sin egen vinning. Navnene er dessverre lett å finne.

Og når det gjelder ordfører Hedda Foss Five i Skien, så har hun vært i storm etter storm, der hun har handlet impulsivt, uten å forankre beslutningene skikkelig.
Og jeg tror ofte uten å tenke på at det kanskje ikke var helt etter boken.
Hva hun tenkte på da hun tok kontakt med Røsholt og Gozzi er ikke godt å forstå. Hun skjønte at hun hadde gått over streken, i ettertid – da hun kontaktet dem direkte. Men da var handlingen allerede utført.

Problemet ligger på flere plan.

For det første så organiserer vi samfunnet og lager regler og lover, forskrifter og teknikaliteter som er svært vanskelig å følge for vanlige folk. Selv dem som oppriktig vil følge alle regler.
Det gjelder i alt fra byggesaker, NAV-regler, tillatelser for å selge mat, skjenkeløyve, korona-regler, ja i alt mulig.
Og myndighetene virker nådeløse om folk gjøre en feil. Selv en uforskyldt feil blir ofte strengt straffet.

Vi lager regler som er vanskelig for vanlige folk, uten juridisk embetseksamen, å forstå.

Men når det gjelder den politiske eliten, altså dem som både lager lover og regler – og tjener penger på å forvalte dem, ser det ut som det ikke alltid er så nøye.

Jeg mener det er en svært viktig oppgave, i et demokrati, å motvirke politikerforakt.
Men noen ganger er det politikerne selv – som er årsaken til forakten.