Slekta Meconopsis tilhører valmuefamilien. Av de mellom 40-50 kjente artene er alle, bortsett fra en (M. cambrica i Europa og som antakelig heller ikke er en Meconopsis) hjemmehørende i Himalaya. Meconopsis vokser i den tempererte, den subalpine og opp i den alpine sonen. M. horridula er funnet helt opp på 5490 moh. Selv om det er de blå valmuesøstrene som er mest kjent, finnes arter i i hvitt, rødt,
oransje og gult.
Blå valmuesøster M. betonicifolia og kjempevalmuesøster M. grandis er mest vanlige i dyrking. Valmuesøster var kjent og brukt som medisinplante av den lokale befolkningen. Den første europeeren som gjorde en innsamling var den franske jesuittmunken og plantesamleren Père Jean Marie Delavay som i 1886 fant M. betonicifolia i Yunnan.
I 1924 samlet den engelske plantejegeren Frank Kingdon-Ward frø fra en tidligere beskrevet lokalitet i Tibet av en blå Meconopsis som fikk navnet M. baileyi, den ble senere ombestemt til M. betonicifolia, men har i senere tid på ny blitt bestemt til M. baileyi. Frøene fra Kingdon-Ward spirte bra, og etter hvert som de kom i kommersiell dyrkning oppsto det en ren Meconopsis-feber i England.
De blå valmuesøstrene (på engelsk blue poppies) har hatt ett skjær av myte om seg. De vokser ofte på utilgjengelige steder i Himalaya og har hatt ett rykte som vanskelige å dyrke. Den engelske forfatteren Angela Locke har skrevet en roman med tittelen "Dreams of the Blue Poppy".
Meconopsis vokser naturlig i regioner med monsunregn i Himalaya. Den vil ha det kjølig og fuktig. Hos oss egner den seg best i torvpartier og i halvskygge. Den er næringskrevende og må aldri få tørke ut, vann rikelig!
I Fjellhagen dyrkes det for tiden 6 arter og 3 hybrider. Gå dit bekken begynner, så finner du dem når de blomstrer. De står i Asia-avdelingen på høyre og venstre side av stien.
