Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Gudbrandsdølen Dagningen): Etter 160 års produksjon i Gudbrandsdalen kan Tine av økonomiske hensyn sette et pennestrøk over norsk historie, mattradisjon, kultur og stolthet. Å legge ned produksjonen av Gudbrandsdalsost i dalen der den ble oppfunnet vil være en skandale. Ikke økonomisk, ikke smaksmessig, men Tine blir et offer for sin egen strategi. Økonomiske besparelser kan gi uopprettelige skader på sikt.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Alle som jobber med merkevarebygging vet hvor viktig et godt omdømme er, og hvor gull verdt den gode historien er. Historien om Gudbrandsdalsosten er reklamebyråers våte drøm.
Ordførere med klar melding: La G35 leve i Gudbrandsdalen
Dersom meieriet flyttes ut av Gudbrandsdalen kan ikke lenger Tine fortelle at Gudbrandsdalsosten produseres der den først ble laget. Om budeia Anne Hov som i 1863 helte fløte i mysa på setra på Gålå, om hvor godt likt osten ble og om hvordan Gudbrandsdalsosten var et av produktene som fikk Gudbrandsdalen ut av et økonomisk uføre. 90 år etter at Anne Hov fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats for norsk matproduksjon og økonomi, kan ikke Tine vise til Gudbrandsdalsosten og fortelle at de tar et samfunnsansvar og produserer ost i dalen den betydde og fremdeles betyr så mye for.
Det er et tap i møte med europeisk matkultur, når nordmenn skal selge osten i utenlandske markeder. Det er et tap for norsk reiseliv i møte med tilreisende turister. Det er et tap når nye generasjoner skal lære om norsk mattradisjon og historie, og det er ikke minst et tap for vår identitet og stolthet.
I Frankrike er Roquefort vernet etter opphavssted, slik at bare oster fra hulene ved Roquefort-sur-Soulzon kan kalles roquefortoster. Kun musserende vin som kommer fra druer fra og som produseres i distriktet Champagne får lov til å kalles Champagne. I Norge, derimot, vurderer Tine å vanne ut en av sine sterkeste merkevarer.
«Hver dag lager vi produkter med lidenskap og kjærlighet til tradisjoner bygget gjennom mange år på en rekke meierier i landet vårt. Vi tar også ansvar for å fremme småskalaproduksjon og mangfold.» står det på Tines nettside. Legges meieriet ned fremstår dette nærmest som villedende markedsføring.
Onsdag 27. september bestemte styret å utsette avgjørelsen til 18. oktober. Tre uker har Gudbrandsdalen og alle som er opptatt av norske mattradisjoner på seg. Tre knappe uker til påvirkning. Det er lite, men utsettelsen gir likevel viktig rom til å få styret i Tine til å innse hva som står på spill. Det er gledelig å se at landbruksministeren er på banen.
Les også: Tine utsetter brunost-avgjørelse
– Vi har jo noen produkter i Norge som er i en helt spesiell posisjon, både når det gjelder kulturell identitet, historie og geografisk opphav. På generelt grunnlag mener jeg det er svært viktig at en vurderer disse tingene, når en gjør beslutninger i Tine og andre selskap, sier Geir Pollestad (Sp) til Nationen.
Ikke ta fra barna muligheten til å bestemme hva de vil spise
Landbruksministeren kan ikke bestemme hva Tine skal gjøre. Men denne oppfordringen og advarslene fra 12 ordførere i dalen og Arne Brimi må lyttes til. Heldigvis hørte styret på de tillitsvalgtes ønske om mer medvirkning.
Utsettelsen gir håp. Dette er ikke en kamp kun for å beholde 17 arbeidsplasser. Det handler ikke om nasjonalromantiske følelser. Det handler om at en av de største matprodusentene i landet har et ansvar for å ivareta norsk matproduksjon, norsk kultur og historie. Det handler om å satse på det unike. Å legge ned meieriet i Lom og Skjåk vil være å svekke Tines omdømme. Da kan ikke den gode historien fortelles mer.