Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
I et samfunn der det forventes at vi skal dokumentere og dele alt som bekrefter et sosialt og vellykket liv, har det siste halvannet året virket frigjørende. Halve Norge lå i hengekøye og kjente på skogens ro. Misjonærene for det analoge livet nærmest skriker ut sin kjærlighet til naturen.
Det er en motbevegelse til «alltid på»-livet. Nå er du kul hvis du tør å logge av.
Klarer ikke skru av
Men ikke alle får det til. Barn og ungdom, som antakelig er de mest oppegående digitalt, sliter. De har åpenbart lenge før oss innsett at presset er for stort. NRK skriver denne uka om barn og unge som ønsker å legge vekk mobilen, men ikke klarer. De våkner om natten for å sjekke om det har skjedd noe på Snapchat. Man kan ikke bare velge å ikke være tilgjengelig, når ikke alle andre har gjort det.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det hjelper ikke at vi som er litt eldre har oppdaget strikking, surdeig og hengekøye. Som Høie påpekte i en minneverdig tale til ungdommen i fjor: «De unge får ikke denne sommeren tilbake.» De føler ikke engang at de får denne uka tilbake hvis de slår av mobilen. Trist, men slik tenker altså mange en god del barn og ungdom.
Hvordan har det blitt slik?
Foreldrene sender dårlige signaler
Jeg vil kaste et hardt blikk mot foreldrene, som kanskje til og med er verstingene på mobilbruk. Vi opplever det meste gjennom kameralinsen på mobilen: Konserter, fyrverkeriet på nyttårsaften, barnets første scoring. Ett av disse øyeblikkene velger du kanskje å se på i etterkant. Det barna tar med seg, er at det er viktigere å dele opplevelsene i sosiale medier, enn å være med i dem selv.
Vi lærer dem at det er skummelt å være alene. Å kjede seg er utenkelig. De får også totalt frislipp fra tidlig alder. Vi legger YouTube i fanget på toåringer, så de skal slippe å leke selv. De gråter når de blir fratatt den igjen, og forsvinner inn i transe når de får den tilbake. Dette er dårlige signaler å sende.
Men det betyr vel også at det er de voksne som kan ta tak i det som har blitt et slags samfunnsproblem?
Endringen skjer ikke før alle i omgangskretsen bestemmer seg for å slette apper og skru av internett. Det vil kanskje bli enklere for alle hvis både foreldre og barn setter grenser sammen.
Tør du å legge fra deg mobilen en hel kveld?