I Bibelen står det: «Og du skal ikke begjære din næstes hustru. Og du skal ikke begjære din næstes hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen* eller noget som hører din næste til».

Det står ingenting om kantareller i Bibelen. Nada. Absolutt ingen ting. Da må det vel være lov å misunne folk som har funnet mer kantareller enn de fleste av oss kan drømme om å finne. Vi snakker her om meget sterke følelser.

Les også: Vi kan ikke la vår egenart bli utrydningstruet av en SAS-film

For eksempel for to år siden, da det var knusktørt på Østlandet. Da falt det knapt en dråpe vann hele sommeren og det beste i livet ble forvandlet til en ørken, og elendigheten strakte seg så langt tanken rekker og gjerne enda lenger, helt ut i oktober. Da gikk jeg til alle mine beste kantarell-steder. Jeg gikk til det ene stedet etter det andre. Jeg fant ikke det skvatt. Ikke en eneste liten ynkelig kantarell. Det var grusomt.

Samtidig var det folk jeg kjenner godt og har respekt for som la ut en rekke bilder på nettet. Særlig Solveig R. er provoserende flink til å finne kantareller i et liv på solsiden, mens vi andre leter i skyggene og jammerens dal. Det er ikke det at jeg ikke unner Solveg R. og andre storfangst. Det er ikke det. De må gjerne finne skogens gullgruve, men jeg blir liksom så urolig av det. Jeg blir som en soppens engelske setter som får lyst til å halse av gårde med vibrerende nesebor og varige svekkede sjelsevner, uten nevneverdige muligheter til å begrense meg.

På denne tiden av året, når det er maksimalt lenge til soppsesongen starter, så skulle man kanskje tro at jeg er litt roligere. Men det er jeg slett ikke. Nylig var jeg ute og gikk i skogen. Og selv om det er februar så er det få tegn til vinter. Det meste ser dønn likt ut som om høsten, rent bort sett fra at det ikke er noen kantareller, og dette kan man bli rar i hue av. (Jeg mener enda rarere enn det jeg vanligvis er).

Her kan du lese flere innlegg av Baard Fiksdal.

Dette blir ikke lettere av at folk legger ut mimrebilder på nettet. Jeg er med i flere soppgrupper på Facebook. Her oppdaget jeg at en dame fra Nøtterøy hadde lagt ut et bilde av seg selv med så mye kantareller at det bare var en ting å gjøre. Jeg tok kontakt med damen, eller Lisbeth, som hun heter, og spurte høflig om både det ene og det andre.

Slik oppdaget jeg at Lisbeth har plukket sopp i 40 år. Aldri har hun funnet så mange kantareller på en gang som hun fant på et par timer timers tur i fjor høst. Damen veide ikke fangsten, men det var så mye kantareller at det fylte hele bordet og halve stua vil jeg si. Og alt dette fant hun sammen med et par venninner på kort tid. All soppen er blitt tørket og tatt godt vare på.

Les også: Hvem er det som risikerer livet for å leve?

Alle vet at man ikke skal spørre en sopplukker om hvor han eller hun har funnet sopp. Soppsteder er dypt personlige, nærmest som religion. Jeg ville knapt fortalt kona om mine beste steder. Så jeg spør Lisbeth om hun kanskje fant soppen ved Nøtterøy der hun bor. Det avviser hun bestemt.

- Vi fant soppen på et sted hvor man ikke skulle forvente at det var sopp, sier hun.

- Hva ser du etter når du leter etter sopp?

-Kantareller (latterfjes), nei, bare tuller. Jeg ser vel etter gammelskog med mye gran. Tror jeg. Også et godt sted å parkere.

Lisbeth får dessuten hjelp av myndighetene i å gjøre det maksimalt vanskelig å vite hvor hun har funnet så eventyrlig mye sopp, for det skal være et sted i Buskerud, og det fins jo ikke lenger. Men jeg tror jeg skal ta meg en tur dit og se etter utenkelige steder. Det må bare bli høst først.

asen* - betyr esel.

Nettavisen Pluss: Slik kan du trene hele kroppen på 15 minutter