Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Onsdag 18. oktober skal Tines konsernstyre gjennomføre behandling av ny anleggsstruktur. I forbindelse med behandlingen har spørsmålet om videre drift av meieriet Lom & Skjåk fått stor oppmerksomhet. Engasjementet kan dels forklares med at Tines behandling av ny anleggsstruktur samtidig er en behandling av Gudbrandsdalsostens fremtidige tradisjon og navn.
Gudbrandsdalsostens utvikling har likhetstrekk med flere av historiene til produkter med Beskyttet geografisk betegnelse. Kan Tine eller andre brunostprodusenter i Gudbrandsdalen la seg inspirere av eksemplene under, når et nytt kapittel i fortellingen om Gudbrandsdalsosten skal skrives?
Norsk matkultur har 99 problemer. Nedleggelse av Tines eksportmeieri i Skjåk er ikke ett av dem.
Private meierier ble etablert i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, og førte til at den sesongmessige bruken av seterbruk avtok og stølsproduksjon av Gamalost sank. I årene 1935–1940 produserte 12–17 meierier omtrent 260 tonn Gamalost per år.
Det første forsøket på å etablere et Gamalostmeieri i Vik var i 1874. Meieriet ble endelig etablert i 1897 og har vært i drift siden. På det meste var det 28 meierier som produserte Gamalost, men i 1985 ble det bestemt at Vik meieri skulle være det eneste Gamalostmeieriet. Siden 1991 har Vik meieri vært alene om å produsere Gamalost i Tine BA.
I 1996 ble beskyttelse av navnet Gamalost nevnt i den offentlige utredningen Effektiv matsikkerhet. Årene gikk, og 14. november 2006 fikk osten fra Vik i Sogn Beskyttet geografisk betegnelse.
Tidlig på 1990-tallet jobbet økologiske bønder i Rørosområdet for å få et lokalt meieriprodukt godkjent som økologisk. Samtidig ønsket de å hindre nedleggelsen av det lokale meieriet, som Tine foreslo å avvikle. Etableringen av Rørosmeieriet i 2001 var et resultat av lokal mobilisering rundt meieridriften. Det “nye” meieriet produserte økologisk lettmelk “på lisens” for Tine og utviklet i tillegg gamle og nye lokale meierispesialiteter.
Har det noe å si å beskytte mat og drikke?
Allerede i 1995 ble Tjukkmjølk lansert som en type tykk syrnet melk som har blitt brukt i mange fjellområder i Skandinavia, men som aldri hadde vært kommersielt produsert og distribuert. Mindre enn ti år senere, i 2004, ble Økologisk tjukkmjølk fra Røros og Rørosmeieriet tildelt Beskyttet geografisk betegnelse. Dette var den første beskyttede betegnelsen i Norge og grunnen til at en stolt journalist skrev: «Frankrike har Champagne, Norge har Tjukkmjølk».
Tørrfisk fra Lofoten er blant de eldste norske eksportproduktene og en viktig del av norsk kulturarv. Allerede i 1998 bestilte Norges sjømatråd en analyse av det italienske tørrfiskmarkedet, som avdekket en sterk interesse for og anerkjennelse av Tørrfisk fra Lofoten i Italia.
Ideen om å utvikle en beskyttet betegnelse ble diskutert blant produsentene, men det tok mange år før de kom til enighet. Først 11. desember 2007 ble Tørrfisk fra Lofoten en Beskyttet geografisk betegnelse i Norge. Etter at betegnelsen ble beskyttet i Norge samarbeidet flere aktører om en søknad om beskyttet betegnelse som tredjeland til EU.
Tørrfisk fra Lofoten ble til slutt godkjent 22. april 2014, som det første norske produktet med europeisk Beskyttet geografisk betegnelse.
Hvilken framtid har Gudbrandsdalsosten?
I 2003 søkte en produsentsammenslutning fra Ringerike om å få Ringerikspotet beskyttet som Beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Saken videre dreide seg om potetdyrkerne på Ringerike skulle få enerett til å selge poteter med betegnelsen Ringerikspotet, eller om også potetprodusenter andre steder i landet fortsatt skulle ha denne muligheten.
Ringerikspotetens saksmappe var på en lang ferd i forvaltningen. Søknaden fra produsenter på Ringerike ble mottatt av Matmerk i april 2003. Mattilsynet avslo søknaden i januar 2006. Vedtaket ble anket til Landbruks- og matdepartementet som ga endelig avslag i oktober samme år.
25. juni 2007 ble ‘Ringerikspotet fra Ringerike’ godkjent som Beskyttet geografisk betegnelse og ikke beskyttet opprinnelsesbetegnelse av Ringerikspotet, slik produsentene fra Ringerike i utgangspunktet ønsket.
Kan kombinasjonen av strukturendring, lokal mobilisering, eksport og Beskyttet geografisk betegnelse være en mulighet? Kan Tine eller andre ha noe å lære fra historiene til Gamalost frå Vik, Økologisk Tjukkmjølk fra Røros, Tørrfisk fra Lofoten og Ringerikspotet fra Ringerike?
Norske forbrukere kjenner foreløpig ikke særlig godt til merkeordningen Beskyttede betegnelser. Forskning viser likevel at det å søke og få beskyttet betegnelse kan bidra til lærerike dialoger i produsentsammenslutninger, økt bevissthet om lokal og nasjonal matkultur, økt pris og stolthet hos både bønder og forbrukere.
