Skrevet av: Bård Borch Michalsen, Harstad

Naboen har bygget en garasje fem meter inn på din plen. Selvsagt vant du saken i retten, men garasjen står, og to år er gått. «Kan du ikke bare flytte hoppestativet», spør meglingsmannen fra Det Offentlige. «Flytte», spør du. «Hvor skal jeg flytte det? Inn på badet?»

Vi har respekt for lovene i Norge, og for domstolene. Særlig for domstolene. Spesielt for Høyesterett. Og i særdeleshet for et Høyesterett samlet i plenum.

«En Høyesterettsdom er et prejudikat, stort mere man ikke kan si derom», skrev Peter Wessel Zappfe fra Tromsø i eksamensteksten for den juridiske embetseksamen for 100 år siden..

Zappfe elsket fjell, og han var komisk; han skrev humorbibelen «Vett og uvett» sammen med Trondenes’ Einar Kristoffer Aas.  Men hans avhandling til den filosofiske doktorgraden het «Om det tragiske».

Det kan man gjerne si derom.

Jeg kjenner ikke Fosen-sakens innhold; jeg kan ikke fastslå om 100 vindmøller på Fosen er vesentlig til plage for reindriftssamene i sør. Og om de er så til bry at de må bort.

Men jeg stoler på rettsstatens øverste domstol, og den må også vår utøvende myndighet – regjeringen – bøye seg for når det står om. Det er derfor vi holder oss med et maktfordelingsprinsipp også i Norge.

Thank God!

Og ja, jeg ser at dette er en ekkel sak for regjeringen. Konsesjonen for en av Europas største vindmølleparker er et bidrag i for et hyggeligere norsk klimaregnskap. Dessuten står det om mange penger for de involverte bedriftene. Sånt skal vi ikke kimse av.

Men det vet jeg også: Å sette marginaliserte sørsamiske reindriftssamer opp mot klimareduserende tiltak og pengesterke konserner er ikke pent.

Onsdag 11. oktober er det to år siden Høyesterett sa at vindmøllene på Fosen står der basert på en ulovlig konsesjon.

Statsministeren og regjeringen må rett og slett løse flokene, i samsvar med det beste i våre demokratiske tradisjoner. I mars sa statsministeren: «La meg si at det er beklagelig at vi er kommet dit at vi har et urfolk som opplever at deres rettigheter er krenket.» Først mange dager senere beklaget han at intet hadde skjedd de 500 dagene som var gått etter at Høyesterett hadde avsagt sin dom.

Nå er det gått enda 200 dager, og ingen løsning er funnet. Jeg sier ikke at det er enkelt, men statsministeren har fått jobben fordi den er vanskelig, ikke fordi den er lett.

I mellomtiden reiser idealistisk ungdom til Oslo for å protestere, og med seg har de virkemidler som ligner på vindmølle-konsesjonen på Fosen: ulovlige.

Og vi andre? Vi andre blir sittende i våre stuer og vårt kjøpmannskap mens vi ser på Netflix, knasker potetgull og lurer på om den ovale weekenden begynner torsdag eller allerede onsdag.

Jeg tror det går an å sitere USAs tidligere visepresident Al Gore: "Sivil ulydighet har en hederlig historie, og når det haster og moralsk klarhet krysser en viss terskel, så tror jeg at sivil ulydighet er ganske forståelig, og det har en rolle å spille."’

Jeg heier på Fosen-demonstrantene!