MANDAG HAR Per-Kristian Foss sin første arbeidsdag i riksrevisorstolen. Han overtar etter den profilerte, omdiskuterte og viktige Jørgen Kosmo i det som er Stortingets kontrollorgan av forvaltningen. I sterkere grad enn sine forgjengere maktet Kosmo å gjøre Riksrevisjonens arbeid kjent i langt større kretser enn der de spesielt interesserte ferdes.

Det har vært et fremskritt. Også om Riksrevisjonen har måttet tåle kritikk — delvis berettiget - for at den ved enkelte anledninger har akslet rollen som et slags «synseorgan». Det gjelder særlig på felter der Stortingets forutsetninger ikke er så klare at kriteriene for forvaltningsrevisjonen gir seg selv.

Dette er likevel underordnet den tydelighet som Jørgen Kosmo har representert. Derfor er det med tilfredshet vi konstaterer at Per-Kristian Foss nå varsler at han «i alle fall skal bli like streng som Jørgen Kosmo». Det tror vi dessverre er nødvendig. Altfor ofte blir ikke Stortingets vedtak og intensjoner fulgt opp. Det skorter på gjennomføringsevnen.

SOM ET RESULTAT av stortingsvalget fikk vi en statsminister som har gjort kritikk av manglende gjennomføringskraft til et politisk varemerke.

De kommende fire årene er det opp til Per-Kristian Foss å fortelle oss om hans egen partileder er i stand til å gjøre noe med dette i praksis. Det kan bli en interessant øvelse.

Vi har sett en Kosmo som ikke har spart sine egne. Vi kjenner Per-Kristian Foss dårlig hvis det viser seg at han velger en annen kurs enn forgjengeren.

På minst ett område håper vi den nye riksrevisoren har et skarpere blikk enn den han etterfølger: Det gjelder åpenhet i forvaltningen. Derfor er det løfterikt at Per-Kristian Foss i et Dagens Næringsliv-intervju i går varsler et arbeid for en åpnere forvaltning. For «her er det et godt stykke igjen å gå», mener han. Den påtroppende riksrevisoren beskriver behovet for en bedre åpenhetskultur i forvaltningen. Foss slår fast at «tendensen til å lukke er fortsatt for stor. Refleksen er å si nei til åpenhet, slik at åpenheten må begrunnes - i stedet for omvendt». Dessuten slår han fast at «pressen opplever altfor ofte hindringer som ikke har lovhjemmel».

Dette er en virkelighetsbeskrivelse vi i mediene dessverre kjenner oss altfor godt igjen i. Det gir imidlertid et visst håp at den deles av en så sentral premissleverandør til den praktiske forvaltningshverdagen som riksrevisor Foss nå blir.

VI OPPLEVER i sak etter sak at både forvaltningen og dens politiske ledelse stritter i mot når det fremmes krav og ønsker om åpenhet og meroffentlighet. Debatten om Solberg-regjeringen og kundelistene bekrefter inntrykket av at det ikke er åpenhet som står fremst i køen av hensyn, men helt andre interesser. Av erfaring vet vi at Arbeiderpartiet aldri har vært en spydspiss i arbeidet for større åpenhet. Vi vil sterkt beklage det hvis det nå viser seg at også det blåblå regjeringsapparatet dyrker både bekvemmelighet og kritikkredsel på bekostning av åpenhet og innsyn.

Nå ser det ut til at landets nye riksrevisor vil gjøre dette til en av Riksrevisjonens prioriterte oppgaver. Da er det også grunn til å ønske Per-Kristian Foss velkommen i jobben. Ikke først og fremst fordi en mer aktiv åpenhetslinje vil gjøre det lettere for oss journalister, men fordi «pressens innsyn er en garanti for å unngå kameraderi og korrupsjonstendenser», som Foss selv formulerer det.