Tidligere rådmann Roar Julsen og Venstre-politiker Kjell Bjørndal fyller pensjonisttilværelsen med rollen som Fredrikstad-lokalpolitikkens erfarne røster. Utfordringen for gårsdagens erfaringer, er nettopp at de er gårsdagens.

Som MDGs gruppeleder, Erik Skauen skriver: de «har ikke helt innsikt i hvordan lokalpolitikk og samarbeid fungerer i dag» når de påstår at de mindre partiene i samarbeidet med Arbeiderpartiet «er bundet til masten» i bytte mot posisjoner og god lønn.

Roar Julsen var rådmann i Fredrikstad den gangen Arbeiderpartiet knapt trengte snakke med andre partier. Bjørndals Venstre var langt fra innflytelse. Etter valget i 1995 måtte Arbeiderpartiet samarbeide med SV, Sp, KrF, Venstre og BYM for å få flertall for sakene i bystyret. Vi laget en samarbeidsavtale vi styrte etter. I løpet av fire-års perioden var det bare to-tre saker vi ikke greide å finne enighet om, oss imellom.

Hvis herrene tror det var fordi de mindre partiene «var bundet til masten», tar de feil. Skulle KrFs Jan Paus, Venstres Terje Tvete, Hans Glomsrud fra Sp og BYMs Svein Bendik Hansen la seg tjore fast i en mast? Det er en ganske grov undervurdering av disse og deres partiers integritet i forhold til egen politikk.

Les også

Jon-Ivar Nygård – vår lokale Donald Trump

Som ordfører hadde jeg med meg en viktig erfaring fra rikspolitikken: I et samarbeide med andre, må man finne løsninger alle partiene kan, ikke bare stå sammen om, men også forsvare. Det nytter ikke å true seg fram. Da brister det, snarere før enn senere.

Den linjen fra Arbeiderpartiet som det største partiet i samarbeidet i Fredrikstad, ble videreført av Ole Haabeth og nå, Jon-Ivar Nygård. Det er derfor samarbeidet har kunnet fungere og vare. Og ikke minst, gi gode resultater for byen og befolkningen.