– For mitt liv og min livskvalitet har det vært helt avgjørende at jeg fikk hjelp såpass tidlig, selv om det gikk noen år før jeg inn-rømmet overfor meg selv at jeg hørte dårlig, sier Elisabeth Aspaker (53) fra Harstad.
Den profilerte Høyre-politikeren medvirker i disse dager med sin historie i boken«Å høre til». Hørselshemmedes Landsfor-bund (HLF) mål har vært å lage en bok som avliver myter og som er lett tilgjengelig for alle.
Det har vært viktig for HLF å vise at man ikke er alene om man sliter med hørselsproblemer.
– Vi er glade for at flere kjente profiler, som knapt noen vet har slitt med hørselsproblemer, velger å dele sin historie. Det gir håp til andre, sier Anders Hegre, generalsekretær i HLF.
Det var mange rundt Elisabeth som registrerte at hun hørte dårlig lenge, uten å si noe. Hjemme fikk hun imidlertid høre det.
– Der fikk jeg klar beskjed: «Det var jo ikke det vi spurte om!»
Men når TV-en sto på maks, og de andre måtte rømme rommet, skjønte Elisabeth at hun måtte oppsøke legen. Etter å ha blitt utredet hos en spesialist på Harstad sykehus kom den ned-slående beskjeden: Hun hadde otosklerose, noe som i praksis betyr at stigbøylene inne øret smuldrer opp.
Nå har hun to operasjoner bak seg på Rikshospitalet, med halvannet års mellomrom. Hun har fått stigbøyler av titan og bruker i tillegg høreapparat for å forsterke lyden.
Vanskelig i møter
Det var en ny verden å få hørselen tilbake. Hørselen hemmet Elisabeth i jobbsammenheng. Hun kunne sitte i møter og være superstresset for at hun ikke skulle få med seg det som ble sagt.
– I store rom kan folk sitte langt unna, og det er mange rom med dårlig akustikk. Jeg hadde til tider store problemer med å henge med i svingene.
I ettertid har Elisabeth tenkt at hun skulle ha oppsøkt hjelp tidligere. Kanskje det ville ha reddet hørselen hennes ytterligere, men den tidligere fiskeriministeren dveler ikke ved fortiden.
Fikk høreapparat
– Nå hører jeg godt. Utviklingen i høreapparatene og teknologien har gått i en rasende fart. Høreapparatene nå er mye bedre enn de var tidligere. I regjeringenes vanlige møterom er ikke akustikken noe problem. Og hvis de sitter i større rom, så er det ofte mikrofonsett tilgjengelig.
– Men i rom med dårlig akustikk kan det være krevende, selv om jeg nå hører godt med høreapparat. Jeg hører flere enn meg som må spørre: «Kan du snakke litt høyere», sier Elisabeth og ler.
Mer oppmerksom
Hennes egen historie har gjort at hun legger ekstra godt merke til andre med høreapparat.
– Du blir så hyperoppmerksom på det, på hvor mange som har dette problemet. Når jeg ser rundt meg nå, så oppdager jeg høreapparat og ørepropper hos stadig flere og i alle aldersgrupper.
Når hørselen begynner å bli dårligere, så begynner hjernen å omdisponere de cellene som har vært brukt til hørsel, til andre formål.
– Hvis du da ikke begynner med høreapparat eller får hjelp til å trimme hørselscellene videre, så risikerer du at du senere ikke greier å gjenvinne så mye hørsel som du kunne ha gjort.
– Hva er ditt beste råd til andre som hører dårlig?
– Når man begynner å høre dårlig: Erkjenn problemet, og søk hjelp så raskt som mulig. Det gjør livet lettere på alle vis, sier Elisabeth og legger til:
– Det å utsette det, det er å frata seg selv muligheten til å høre bedre etter å ha fått hjelpemidler. Samtidig er det lang ventetid på høresentralene mange steder i landet. Enda en god grunn til ikke å vente.
Tøff erkjennelse
Elisabeth innrømmer at det kan være ubehagelig å innse at man har problemer med hørselen.
– Du synes jo det er en sykdom eller et handikap. Så tror du kanskje at det skal snu livet ditt helt på hodet. Men det gjør jo ikke det. Litt batterier å skifte, men ellers så går det jo, sier Elisabeth og smiler av varslene hun får om at batteriet i høreapparatet begynner å bli dårlig.
– I begynnelsen lurte jeg på: Hører de andre rundt meg dette? Selve høreapparatene er det i hvert fall ikke noen som legger merke til. De er små, og nesten ikke til å se.
– Når du er dame, kan du jo dandere håret litt. Du behøver ikke å ha høreapparatene på utstilling hvis du ikke vil det. De blir så synlige som du selv vil at de skal være.
Elisabeth opplever at fordi hun bruker høreapparat, er det mange rundt henne som også forteller at de hører dårlig.
– Dessuten er det en god del folk som antakelig hører dårlig uten at de er klar over det selv.
Arvelig diagnose
Hennes egen diagnose skal være arvelig. Samtidig er det ingen andre i familien som har hatt otosklerose eller andre hørselsproblemer.
– Har jeg arvet dem, så må det være fra noen flere slektsledd tilbake. Resultatet av operasjonene beskriver hun som å skru på en bryter.
– Jeg var våken og hadde lokalbedøvelse. Da de satte på den nye stigbøylen, skulle jeg svare på om jeg hørte. Det var som å slå på en bryter; det var helt surrealistisk. Det var en helt spesiell opplevelse, før og etter.
Mellom de to operasjonene hadde det skjedd nye fremskritt, og det andre inngrepet var enda enklere og mer raffinert enn det første.
– Men sluttresultatet er akkurat like godt, og du kan ikke se noe arr på noen av sidene.
Uten operasjon og høreapparat vet Elisabeth at hun ville hatt store problemer.
– Jeg kunne neppe ha vært i den funksjonen jeg er nå, og det ville heller ikke vært så enkelt å være lærer, som jeg var tidligere. Jeg måtte ha gjort andre valg i livet uten hørsel.
Mange skjuler sine utfordringer
Hørselstap er et usynlig funksjonstap. Mange hørselshemmede isolerer seg sosialt for å unngå å bli misforstått eller dumme seg ut.
– Dette fører til økt psykisk sårbarhet. Vi vet at åpenhet om hørselstapet fører til en bedre livskvalitet, men fordommene om hørselstap gjør at mange hørselshemmede skjuler sine utfordringer, sier Anders Hegre, generalsekretær i HLF.
For å kunne reflektere over sin egen situasjon krever det at man kan speile seg i andre. Å lære om andres erfaringer og tanker er nyttig for å bli kjent med seg selv. Det offentlige mediebildet mangler positive rollemodeller, særlig for yngre og yrkesaktive hør-selshemmede.
– HLF har derfor valgt å lage boka «Å høre til» i intervjuform med ulike personer som alle sliter med ulike former for hørselsproblemer. Felles for alle er at de har lært seg å leve med sin hørselshemming på en måte som påvirker dem lite i hverdagen.
Likepersoner kan hjelpe
HLF har opp mot 650 likepersoner rundt om i Norge, og de rapporterer inn over 20.000 samtaler i året. Likepersonen møter mennesker i alle livsfaser og situasjoner – fra den tilsynelatende enkle oppgaven å veilede og hjelpe en eldre person med å bytte slange på høreapparatet til å ha en intens telefonsamtale med en ung desperat tinnitusrammet. Likepersonen møter mennesker som har behov for en å snakke med om sine utfordringer.
