Innbyrdes kriging gir ikke gjennomføringskraft

Frølich er begeistret over åpen debatt og stor takhøyde i sitt parti. Det gir kanskje underholdningsverdi, men når man styrer landet er det resultatene som teller.

Denne artikkelen er over ni år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Peter Christian Frølich er begeistret for at Høyres stortingsgruppe delte seg på midten og dermed ikke kunne gi regjeringen råd om at det skulle sendes en OL-søknad. Jeg og Hordaland Arbeiderparti er i utgangspunktet negativ til et Oslo OL, så resultatet skal jeg ikke kritisere.

Les også

«Sa han faktisk det?»

Men prosessen vi har vært vitne til er det derimot all grunn til å være betenkt over. Når FrP som sitter med finansministeren sa nei allerede på sitt landsmøte kunne man forvente at regjeringen i første omgang avklarte seg i mellom hvorvidt den skulle sende en sak til Stortinget eller ikke.

Klarte ikke å legge frem saken

I juni fikk Arbeiderpartiet beskjed fra kulturministeren om at det ville komme en sak i løpet av august. Både August og September gikk uten at noen sak ble levert. Og hvilken sak skulle det vært? En proposisjon undertegnet Kongen og halve regjeringen, fremmet i håp om at Arbeiderpartiet skulle være Høyres livbøye?

Dette kunne vi alle gå og undres over i mange måneder før regjeringen kom til Høyres stortingsgruppe og ba om råd. Det fikk de ikke. Etter noen timers "høyt-under-taket"debatt var altså Høyres Stortingsgruppe ikke i stand til å gi råd.

Svært lite skjer

Vi har i mange år hørt Høyre snakke om gjennomføringskraft. På Stortinget har vi fått en påtakelig mangel på saker siden Høyre og FrP dannet regjering sammen. Lite skjer, det er åpenbart vanskelig å bli enig om hva som skal gjøres. I Bergen ser vi et byråd som sprekker og byrådsledere som ikke makter å få brede flertall for de store og viktige prosjekter for byen.

Frølich er begeistret over åpen debatt og stor takhøyde i sitt parti. I den grad disse debattene har underholdningsverdi for omverdenen er vi glad for det, men når man styrer landet og byen er det resultatene som teller.

Byråd og regjeringskonstellasjoner som bruker tiden på å krige innbyrdes har ikke energi og evne til å få tilslutning til de store og viktige beslutningene. Det burde bekymre flere enn Arbeiderpartiet.