Den kresne språkkunstneren Eldrid Lunden utgjør en institusjon innen norsk poesi. Lyrikken hennes har stått i en særstilling i Norden helt siden debuten i 1968 med samlingen f.eks. juli. Eldrid Lundens lyrikk fremstår som en vedvarende refleksjon over tilværelsens ulike sammenhenger, over mellommenneskelige grunnforhold, der leseren inviteres med inn i de åpne strukturene diktene lar komme til syne, i et renset og personlig bevegende språk. I fjor mottok denne poeten, som tidligere er nominert til blant annet Nordisk råds litteraturpris, også Bragejuryens prestisjetunge ærespris for sin poetiske virksomhet.

I tillegg til sitt virke som poet har Eldrid Lunden utøvet en betydelig innsats på flere felt: Hun var tilknyttet tidsskriftet Profil på syttitallet, og var medredaktør av det nordiske tidsskriftet Cafe Existens. Særlig må også nevnes hennes innsats som rektor, i den senere tid også som professor, i skrivekunst, ved forfatterkurset i Bø - et skrivekurs hun var med å starte i 1982 og som har resultert i en lang rekke med forfatternavn og bøker vi vil nyte godt av i lang tid fremover.
På litt over tretti år har Eldrid Lunden selv rukket å utgi ni diktsamlinger, bøker som har blitt stående som milepæler for såvel kritikere som lesere, og hennes konsentrerte uttrykk har inspirert en rekke poeter. Særlig verdt å nevne er Lundens fokus på kvinners erfaring sett i såvel individuelt som historisk perspektiv. Å kalle Lunden for en rendyrket feministisk forfatter ville imidlertid være å innsnevre perspektivet - snarere kunne man si at Lunden ikke bare utforsker, men utfordrer og setter spørsmålstegn ved begrepspar som mannlig-kvinnelig, eller hard, mjuk. Men fremfor alt ligger det en skjør musikalitet koblet med et ofte overraskende tankeperspektiv til grunn for Eldrid Lundens diktning, en skrivekunst det er all grunn til å la seg bli revet med av!




Ser ei kvinne som har kasta armane
sine på elva. Og beina. Nå sit ho
på ei avis ved elvekanten og
fektar med munnen.

Ho har skrive ut all skam i
livet sitt med pinsett, ho vil
føre eit totalt skamlaust språk,

knyte vatnet i fossen, spytte på
steinen i elva, seie ho ikkje har
vore her.
(Mammy, blue, 1975)


Eg er Anna, eg
går omkring skuggane i
orda mine med små kvite steg.

Eg er Anna, eg
finn stadig ny omgåelse av
venner.

Var det dette eg hadde tenkt
å gjere, skjere ut ord i
lufta som små sår?

Ein gong hadde eg rett til å
ta forferdeleg feil av
vegen, nå står berre
tabbane igjen langs vegkanten.
(Mammy, blue, 1975)


Kvar skal vi gå den dagen vi ser
der ikkje er nokon stad
å gå? Når alle dører er like
opne som dei før var stengt, når eit
ope susande rom er alt som er att
av all din lengt?
(Gjenkjennelsen, 1982)


Du er mitt auge som glir igjennom oss

eg er ditt ansikt som berører

du er min bevegelse i all glede

eg er ditt språk til forveksling

du er mitt utkast til ein plan

eg er ditt utydelege ansikt som alltid må fyllest ut

vi er det einaste mogelege utgangspunkt
(Det omvendt avhengige, 1989)


Albertine er ramma i slektsgalleriet
som blei borte før veggen blei
reist. Albertine er den usynlege folden
i Odas kjole. Albertine er barnet i
vaskevatnet når Dagny slår håret ut i
ein eller annan revolusjon. Albertine
står bak eit tre i hagen når Oda stirer
melankolsk inn i elden, kvelden og kviskrar:
Først når eg er trygg, kan eg hoppe på djupet
(Noen må ha vore her før, 1990)


Å gå inn i sola, med
sola i ryggen, skuggane
reiser seg
langsamt
Å røre kvarandre i dette
stirande lyset, men
"legg ikkje sol til mi sol, og
skugge til min skugge"
(Slik sett, 1996)


Eit kvart bilde har sine minne av gløymsle?

Fjerne fugleflokkar seinhaustes.

Som dukkar opp over åskanten og forsvinn

inn i det mørke grantreet. Før dei løyser seg

ut av bildet igjen.
(Til stades, 2000)