Så var vi der igjen. Tilbake i barbariets tid. Tilbake i den mørke middelalder. En tid der mennesker myrdes av religiøse grunner. Der ytringer alene er nok til å ilegges den ytterste dom - døden. Eksekvert med sverd og hat, med anklager, dommer og bøddel i en og samme person.

16. oktober ble den franske læreren Samuel Paty halshugget med kniv på åpen gate i en forstad til Paris. Morderen, en 18 år gammel, muslimsk flyktning fra Tsjetsjenia begrunnet drapet i at Paty hadde vist fram en karikatur av profeten Muhammed for sin videregåendeklasse, som ledd i en debatt om ytringsfrihet.

Drapet er et uttrykk for rent barbari. Begrunnelsen for mordet er av en karakter vestlige samfunn gradvis har avvist over de siste hundreårene, og som har sitt utgangspunkt i en middelaldersk forståelse av veden. En Middelalder deler av Islam fremdeles har til gode å forlate.

Det tok også vestlige samfunn tid å kvitte seg med tankegods som dette. Kampen gikk over flere hundre år, og i den kampen spilte nettopp karikaturer en sentral rolle. Det begynte med trykkekunsten og den intense karikaturstriden mellom Luther og Paven, og religionskritiske karikaturer forble en sentral del av kampen for ytringsfrihet til langt inn på 1900-tallet.

Les også

Fjernet karikatur fra Facebook, men gjorde helomvending: - Folk nær meg ble redde

I vår tid har det vært bred aksept for at man også skal kunne gjøre narr av religioner, slik man gjør narr av annen, pompøs makt. Men i løpet av de siste tiåret har det sneket seg inn en forståelse for at det her må gjøres et unntak for Islam.

Å hevde at muslimer er mindre skikket til å tåle religionskritikk enn kristne, er strengt tatt en rasistisk nedvurdering av muslimer. Tanken har likevel fått fotfeste, ikke minst blant velmenende intellektuelle, som har gått fra å være blant ytringsfrihetens fremste forsvarer til å bli en trussel mot den.

Les også

Kassandra (26) la ut Muhammed-karikatur: – Jeg er ikke redd for å provosere

For la det ikke være noen tvil om at kampen mot karikaturene er en kamp mot ytringsfriheten, og at det er en svært målrette kamp. Drapstruslene og de voldelige protestene mot Jyllandspostens karikaturer i 2005 var slet ikke noe uttrykk for et spontant raseri i de muslimske masser, det var en målrettet kampanje drevet fram av danske imamer og undertrykkende regimer i Midtøsten. Slik terrorangrepet på Charlie Hebdo var bygget opp til av islamistiske ideologer og regimer over lang tid.

Heller ikke mannen som drepte Samuel Paty handlet helt alene. Paty hadde blitt vedvarende hetset på sosiale medier i forkant, og en muslimsk lærd skal ha utstedt en dødsdom over ham. Så skal det også sies at andre muslimske ledere støttet Paty, for det foregår også en kamp innad i Islam, der de som vil halshugge ytringsfriheten er i et klart mindretall.

Uansett minner mordet på Paty oss om hvor skjør ytringsfriheten er i en tid der enkeltindividers følte krenkelser er i ferd med å bli nok til rettferdiggjøre sensur. I en slik sammenheng er halshugging å anse som en ekstrem ytterkant, men det er også blitt en skremmende del av vår alles hverdag.

Da Fauske-politiker Kassandra Petsa la ut en Muhammed-karikatur på sin facebookside, som en reaksjon på Paty-mordet, var det faktisk en modig handling. I ytterste konsekvens en handling hun bli drept for. Tenk på det, og vurder konsekvensene for vår alles ytringsfrihet: En norsk politiker risikerer å bli myrdet for å ha publisert en tegning!

Det har allerede påvirket medias dekning av feltet. De fleste aviser, min egen inkludert, trykker ikke lenger slike karikaturer. Ja, New York Times har sluttet med all form for karikaturer, av redsel for å krenke noen.

Jeg har ikke vært involvert i ANs vurderinger i denne saken, men det finnes åpenbart gode, redaksjonelle grunner for ikke å trykke karikaturen Petsa la ut. Å hevde at det er et knefall for islamistene er meningsløst. Det finnes ingen som ikke tar avstand fra trusler og drap, og de dekkes svært nøye. Å også publisere karikaturene kan tilføre en sak nye momenter, men vil ikke alltid gjøre det. Det er en vurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Men la oss være ærlige; dette bunner også i frykt. Det er helt greit; det å beskytte seg og sine mot terror og drap er selvfølgelig en legitim del av enhver vurdering av hva man kan trykke eller ikke. Noe annet ville vært uansvarlig. Frykten kan aldri bli avgjørende, men må selvfølgelig telle med. Still deg også spørsmålet: Ville man like lett unnlate å trykke karikaturer som latterliggjør kristne, eller politikere når man skriver saker som omhandler nettopp disse karikaturene?

Vi lever i en tid der demokratiet og dets viktigste bunnplanke ytringsfriheten er under økende press. Antall demokratier i verden er fallende, og forsvaret av ytringsfriheten stadig mer lunken blant de som burde være blant dens fremste forsvarere; blant annet i akademia og media.

En halshugget lærer i Paris er i den sammenheng en bagatell, men den sier noe om et klima som er i ferd med å ta lufta ut av ytringsfriheten. Gamle dagers gruvearbeidere hadde gjerne en kanarifugl med seg ned i gruva. Utviklet det seg farlige gasser, døde fuglen først, og man rakk å evakuere menneskene.

Samuel Paty kan gjerne ses som nok en slik kanarifugl, for de som ikke synes drapet på et titalls karikaturtegnere hos Charlie Hebdo i 2015 var advarsel nok.