Prosjektet Agenda Nord-Norge har sydd sammen et spennende og ambisiøst program for to innholdsrike dager i Alta. Anført av både statsråder, diplomater, ambassadører, tenkesmier og kloke beslutningstakere, vil 450 deltakere snu og vende på glasskula for å finne svaret på hvordan landsdelen skal utformes mot 2030.

Vi tipper det er et omfangsrikt lerret som skal fylles med visjoner for fremtiden – og vi bør definitivt være glade for alle gode krefter som ser nordover med velvilje og ambisjoner. Det er også en fordel at man her er opptatt av veien til økt verdiskaping, simpelthen fordi nordområdesatsingen har havnet en smule i dødvannet og rugger fram og tilbake uten nevneverdig fremdrift.

Det har blitt med store ord, også i barentsperspektiv. Den etterspurte øst-vest-forbindelsen foregår i realiteteten på tross av storpolitiske interesser. Det er regionale myndigheter og folk-til folk som i øyeblikket sikrer god dialog og vennskap over landegrensene. Nasjonen Norge er mest opptatt av å bygge gjerde.

Kongstanken om et samlet Nord-Norge og regionalisering synes å være den overordnete agendaen for hele prosjektet. Vi er slett ikke negative til et tettere samarbeid i nord etter at Landsdelsutvalget kullseilte – og vi ser klare fordeler med at det i mange sammenhenger finnes en felles agenda. Det kan dreie seg om alt fra samferdsel til forsvarspolitikk, men vi er kritiske til en debatt som skjer «overfra og ned», som om sentralisering, effektivisering og regionalisering er svaret på enhver «knute». Enda verre: Det er en tendens til å idiotforklare de som ikke har sett «lyset»

Vil man ha dialog, må man også lytte til kritikerne og befolkningen som sliter med å se en felles identitet mellom Nesseby og Mosjøen. I en gigantisk landsel er det naturlig at man spør seg hva store enheter vil bety for demokrati og innflytelse for den enkelte.  Kommunereformen har vist oss at det er viktig å tufte beslutninger i befolkningen, så tror vi de fleste etterhvert ser at den demografiske utviklingen krever endring. For eksempel når det gjelder kvaliteten på kommunale tjenester.

Tankesmiene Civita og Agenda er opptatt av at Nord-Norge i større grad bør snakke med en stemme, blant annet for å nå fram i kampen om infrastruktur og skape et robust næringsliv. Det er vanskelig å være uenig i det. Det er også et poeng at Nord-Norge selv må ta regien, men vi må også ha takhøyde for at en felles stemme ikke alltid «bærer» fra Nordland til Finnmark. Alta-politikerne må få kjempe for best mulig helsetjenester for sin befolkning. I Hammerfest må de ha lov til å kjempe for å være den foretruknes oljeprovinsen for Barentshavet – og i Nesseby kan bolyst være noe annet enn i Tromsø.

Kristin Clemet i Civita vil erstatte avhengighetsforholdet i nord med en regional mulighetskultur. Det høres forlokkende ut. Vi mener for vår del at eksempelvis Finnmark med sine ressurser allerede er et solid plussregnestykke for nasjonen Norge – og at det er fornuftig med nedskrivning av studielån for å sikre regionen kompetanse. Vi mener det er fornuftig med nullsats på arbeidsgiveravgift for at vi skal ha robuste bedrifter som kan medvirke til verdiskapingen nasjonen vil dra nytte av. Det er en kompensasjon for ulemper og en fornuftig differensiering som skal sikre muskler til involvering. Finnmark bør og skal være med på løftet, på egne prinsipper. Gjerne sammen med Nord-Norge.