Bjørnøya - et lite stykke Norge som ingen får røre
Hvis den filmaktuelle øya midt i Barentshavet hadde vært til salgs, kunne eiendomsmegleren krysset av for samtlige tre avgjørende kriterier: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.
Bjørnøya er strategisk viktig for fisk, sjøfugl og værvarsling. Også oljeindustrien og en stor nabo i øst viser interesse. Men øya er et naturreservat.
I tillegg inneholder øya spennende kultur, minner etter tøff industrisatsing, over en million hekkende sjøfugl, rester etter dramatiske havari, godt bevarte krigsminner og spor etter årevis med fangst og gruvedrift.
Dessuten: Europas kanskje mest giftige fiskevann. For ingen kan hindre at verdens miljøgifter samles her.
Naturreservat vs. oljeMen først: Bjørnøya skal få ligge i fred.
Inntil videre er det «hands off» for alle som ikke kan følge de strenge reglene som skal ta vare på naturmangfoldet.
Bjørnøya ble i 2002 fredet som naturreservat, med unntak av 50 mål i nord ved dagens meteorologiske stasjon. Her kan det også bli aktuelt med en beredskapsbase for den økende aktiviteten i Barentshavet.
Men drømmen om oljebase vil forbli en drøm, selv om oljeplattformene stadig kommer nærmere fra sør.
Det samme vil skje med de tidligere sovjetmyndighetenes krav om å få eie hele øya, og dermed kunne etablere en svært strategisk viktig militærbase. Samt høste av mineral— og fiskeressursene.
TåkeøyaLa oss ta en rask rundtur på Bjørnøya, et sted svært få har sett, på grunn av mye tåke, og enda færre har besøkt:
- Rund øya møtes kalde havstrømmer fra nord og de litt varmere strømmene fra sør. Her presses næringsstoffer opp, havet inneholder mye mat til stor glede for solide fiskebestander, hval og sjøfugl.
- Øya har gjennom årenes løp reddet livet til mang en fisker. Å komme seg i le av Bjørnøya er svært viktig når stormen setter inn.
- Helt i nord er øyas eneste bosetning, Meteorologisk institutt har 12 personer her, som følger været kontinuerlig. Presise værvarsler for Barentshavet er livsviktig for mange.
- I nord er øya nærmest flat, et titalls meter over havets nivå. Her er over 700 vann, terrenget er steinete, men innimellom med litt vegetasjon. Her er 54 ulike planter og ca. 150 mosearter. Ingen trær. Mot sør ender Bjørnøya i et dramatisk 400 meter høyt stup. Her er en av Europas største fuglekolonier der lomvi, teist, lundefugl og flere måkearter i årtusener har hatt tilhold.
Miljøgifter og spionfiksjon
De samme sjøfuglene er imidlertid verter for lumske miljøgifter de tar opp i seg fra maten de finner i havet. Giften kommer via luft— og havstrømmer fra store deler av verden, ingenting er produsert lokalt. Fra fuglefjellet dreneres giften via fugleskitt, og ender i Ellasjøen, et fantastisk røyevann. Røya er storvokst, og rød i fisken. Men innholdet av PCB er så høyt, at man frarådes å spise den. Fenomenet følges nøye av forskere. Bare noen hundre meter lenger nord er vannene nesten giftfrie.
Helt i sør er også Perleporten , en 170 meter lang tunnel havet har gravd gjennom Kapp Kolthoff.
Forfatteren Allister MacLean har brukt dette området i den dramatiske spionthrilleren «Bear Island».
FlystyrtOgså i virkeligheten har det vært mye dramatikk på den karrige øya. Som da postflyet styrtet 18. mars 1954. Catalina-sjøflyet hadde droppet postsekker flere steder på Svalbard, og skulle avslutte med Bjørnøya før retur til Tromsø. Åtte mann omkom, én overlevde med brukket fot.
Heldigere var de 12 om bord i det russiske frakteskipet «Petrozavodsk» som havarerte under det bratte fuglefjellet sør på øya i 2009. Redningshelikopteret utførte en bragd da de hentet opp alle uskadet.
Norsk suverenitetI 1920 fikk Norge suvereniteten over Svalbard, inkludert Bjørnøya, fra stormaktene som trakk nye grenser etter første verdenskrig. Norge ble sett på som en snill, fattig og ufarlig buffer mellom de store.
I dag er det strenge retningslinjer for områdene som omfattes av Svalbardtraktaten, men i «gamle dager» var det lite som stoppet gode ideer og friskt pågangsmot.
I Kvalrossbukta står fortsatt dampkjelen etter Morten Ingebrigtsens spekk-kokeri. Fra 1905 til -08 fanget og kokte han olje av hvalross her. Litt lenger inn på øya er fortsatt veien tyske Theodor Lerner bygde. Han ble kalt Tåkefyrsten, jaktet på mineraler og åpnet i 1898 både bly— og kullgruver.
Allerede på 1600-tallet slaktet engelske fangstfolk tusenvis av hvalross, kokte dem og tok med oljen hjem som ettertraktet lampeolje og råstoff til margarin.
Også russiske fangstfolk, pomorene, var tidlig ute. Polarrev og isbjørn ga fine skinn, sel og fugl ble mat, og de samlet egg og dun. Fortsatt finnes rester av deres graver og ortodokse kors.
Russerne: Øya er vår!Datidens Sovjetunionen skapte det kanskje største dramaet på Bjørnøya. Landet protesterte ikke på Svalbardtraktaten, men tok for 70 år siden plutselig kontakt med et spenstig krav via utenrikskommissær Vjatsjeslav Molotov:
— Kast Svalbardtraktaten i søppelkurven! Norge og Sovjet deler Spitsbergen, og Bjørnøya er vår!
Mindre enn en måned etter at sovjetiske soldater hadde drevet de tyske okkupantene ut av Øst-Finnmark, mot slutten av annen verdenskrig, var utenriksminister Trygve Lie på besøk i Moskva.
Natt til 12. november 1944 ble han brått innkalt til et møte. Molotov ønsket bilaterale avtaler mellom Norge og Sovjet der andre stormakter ikke skulle trekkes inn.
Sovjet trengte naturressursene på Bjørnøya, og ønsket en strategisk marinebase der for å sikre at landets mektige Nordflåte på Kola skulle få problemfri adgang vestover.
Trygve Lie holdt pusten, og kravet forble en hemmelighet i flere år. I februar 1947 avviste regjering og storting det, og året etter ble Norge med i NATO.
Ingenmannsland
Flere privatpersoner eide hele eller deler av Bjørnøya de siste årene øya var et ingenmannsland.Kristoffer Sandve fra Egersund okkuperte øya i 1915, og krevde eiendomsrett. Han etablerte kullgruver på Tunheim , og et aktivt industristed ble bygget opp. Over 180 arbeidere overvintret her, og fra 1916 til 1925 skipet selskapet Bjørnøen AS ut 115.000 tonn kull.
En statseid meteorologisk stasjon overtok stedet Tunheim da gruvedriften ble avviklet. Etter hvert overtok også Staten selskapet Bjørnøen AS og dermed hele øya. I dag er det Staten ved Nærings— og fiskeridepartementet som er eier.
Inspeksjon
Den lille prikken av en øy midt i verdens mest fiskerike matfat er blant Statens mer spesielle eiendommer. Bjørnøen AS er et såkalt sektorpolitisk selskap, i likhet med selskaper som Innovasjon Norge, NRK, Avinor, Vinmonopolet og helseforetakene.
Nylig var eierne på befaring, en noe strabasiøs ferd.
— Jeg har vært på mange spennende eiendomsbefaringer, men denne slår det meste, sier nestleder i styret Widar Salbuvik som påpeker at denne delen av norsk historie er underkommunisert.
— Her finnes det åpenbart mange kryssende hensyn, og dette skal bli ivaretatt av styret og departementet, lover han.
Et rustent lokomotiv, vogner som er tippet av skinnegangen, restene av butikken og stengte gruveinnganger vitner om livet i Tunheim.
— Et minnesmerke over optimisme og pågangsmot, sier direktør Ole Øiseth i Bjørnøen AS.Han understreker at kulturminnene er fredet av Svalbardmiljøloven, og at det ikke foreligger noen planer om restaurering.
— Vi regner med økt interesse på grunn av øyas strategiske beliggenhet, men dette er et naturreservat.
LES OGSÅ:
Anmeldelse av den nye, norske filmen «Bjørnøya:
Litt for smått
Artikler om Arktis og Antarktis:
