Aftenposten mener: Jan Tore Sanner gambler med de yngste elevene
Lenge har det vært nær politisk enighet om hva som er norsk skoles største hodepine: Problemer på og med skolen blir oppdaget for sent. Det tar for lang tid før man gjør noe med problemene, og de vokser mens årene går.
Det er bare å se til tallene på spesialundervisning for bekreftelse: I 2016 mottok 2391 elever spesialundervisning på 1. trinn, mens 6701 gjorde det i 10. klasse. Kurven burde vært omvendt, hjelpen kommer altfor sent i utdanningsløpet.
For å finne elevene som trenger ekstra hjelp, er det innført kartleggingsprøver fra 1.–4. trinn. Dette er en del av det politiske honnørbegrepet «tidlig innsats».
Noen av prøvene er frivillige, men det er obligatorisk med lesing på 1., 2. og 3. trinn, samt regning på 2. trinn.
Nå vil kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) gjøre den obligatoriske kartleggingsprøven på 1. trinn frivillig. Det er en dårlig idé.
Regjeringen vil gjøre leseprøven på 1. trinn frivillig – vurderer ny eksamen for 10.-klassingene
Omstridte prøver
Kartleggingsprøvene har et delvis ufortjent dårlig rykte.
Dette stammer delvis fra at en del skoler har prestert å øve til kartleggingen. Da mister jo læreren muligheten til å finne de elevene som trenger ekstra støtte og veiledning. Prøvene har heller ikke hatt god nok kvalitet. Særlig i arbeidet med fagfornyelsen, bør også kartleggingsprøvene justeres slik at de blir mer treffsikre.
Kartleggingsprøvene blir dessverre ofte sauset sammen med de nasjonale prøvene og blir i deler av den offentlige debatten karakterisert som en del av et «testregime».
Parallelt diskuteres det å gi lærerne mer makt over hva som skjer i klasserommet. Det siste eksempelet på det er forslaget om tillitsreformen fra opposisjonspartiene.
Brannmann Sanner
Det er muligens politisk smart å gjøre kartleggingsprøven i lesing på 1. trinn frivillig. Sanner klarer kanskje både å stille det koret som påstår at Høyre står bak et grusomt testregime i skolen, og de som roper på mer makt og handlingsrom til hver enkelt lærer og skole. På den måten slukker Sanner to branner i Skole-Norge og gjør handlingsrommet for opposisjonen mindre.
Man kan ikke gjøre annet enn håpe at skolene som velger å droppe prøven, har et tilstrekkelig godt system for å plukke opp elevene som sliter. Kanskje vil også de fleste skoler beholde kartleggingsprøven fordi de ser nytten av den.
Likevel er det trist å se at en kartlegging som skal hjelpe elevene med svakest utgangspunkt, blir brikke i et politisk spill. I verste fall bidrar det til at elever får en dårligere start på skoleløpet enn de kunne fått hvis utfordringene ble oppdaget tidlig.
Med dette får Sanner en jobb å gjøre med å overbevise om at han brenner for «tidlig innsats».
