Vi ble stanset av Stortingets presidentskap
Vi i Riksrevisjonen følte oss regelrett kastet ut av Stortingets øverste ledelse i 2017. Men ved neste korsvei kommer vi ikke til å høre.
Stortingspresident Tone W. Trøen mener at Riksrevisjonen selv valgte å avslutte undersøkelsen av sikkerheten på Stortinget. Nå hevder hun det var på grunn av sikkerhetsloven. Jeg gjentar: Det var daværende presidentskap som stanset oss.
Lørdag 25. september skriver Trøen i Aftenposten at Stortinget «ønsker gode og klare rammer for Riksrevisjonens kontrollvirksomhet». Det er en selvfølge i et moderne og velfungerende demokrati, men jeg er likevel glad for at hun understreker nettopp det.
Samtidig hevder hun at Riksrevisjonen i 2017 selv valgte å avslutte en påbegynt etterlevelsesrevisjon av sikkerheten på Stortinget. Ifølge Trøen var det «fordi Stortinget ikke var underlagt den da gjeldende sikkerhetsloven». Ingen av delene er korrekt.
Hverken selvvalgt eller på grunn av sikkerhetsloven
I et brev fra 5. desember 2017 – to tredjedeler inn i sikkerhetsundersøkelsen – skriver det daværende presidentskapet:
«Den pågående etterlevelsesrevisjonen gir imidlertid grunnlag for å reise spørsmål ved hvilke former for revisjon Riksrevisjonen som Stortingets kontrollorgan skal føre med Stortingets egen virksomhet, og på hvilket grunnlag revisjonen skal gjennomføres.»
De skriver også:
«Utviklingen av etterlevelsesrevisjon som egen revisjonsform gjør at presidentskapet mener at det er nødvendig at Stortinget foretar en prinsipiell vurdering av hvordan denne revisjonsformen bør innrettes hva angår Stortingets egen virksomhet.»
Presidentskapet nevner også sikkerhetsloven i brevet. Det er riktig at det var usikkerhet rundt hvordan loven skulle gjelde for Stortinget, men dét var ikke presidentskapets hovedbegrunnelse. Den var prinsipiell og handlet om hvor langt Riksrevisjonen kan revidere driften av Stortinget.
Presidentskapet ba oss derfor om å redegjøre for hjemmelsgrunnlaget for etterlevelsesrevisjon. Det er første gang i moderne tid at de vi reviderer, stiller spørsmål ved vår anledning til å gjøre jobben vår.
To dager senere – 7. desember 2017 – sendte vi en grundig redegjørelse. Vi forklarte hva etterlevelsesrevisjon er, grunnlaget for å gjennomføre slike undersøkelser og ikke minst hvorfor det er viktig.
To ulike stortingspresidenter – to ulike historier
Vi fikk aldri noe brev tilbake, men møtte presidentskapet 18. desember. Der gjentok daværende stortingspresident Olemic Thommessen budskapet i brevet – Riksrevisjonen har ikke mandat og lovgrunnlag til å gjennomføre etterlevelsesrevisjoner av Stortingets administrasjon.
Trøen var naturlig nok ikke i dette møtet, men det var daværende nestleder i riksrevisorkollegiet Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, revisjonsråd Jens Gunvaldsen og undertegnede. Vi var alle av samme oppfatning – den påbegynte etterlevelsesrevisjonen var ikke ønsket.
Det er første gang i moderne tid at de vi reviderer, stiller spørsmål ved vår anledning til å gjøre jobben vår
Aftenposten skriver 21. september: «Tidligere stortingspresident Olemic Thommessen (H) bekrefter at han stanset Riksrevisjonen. – Vi mente den gangen at Riksrevisjonen ikke hadde hjemmel for å granske Stortinget, og at det var et prinsipielt spørsmål man måtte avklare, sier Thommessen.»
Det var altså Thommessen som stoppet oss. I sine uttalelser viser Trøen utelukkende til vår redegjørelse fra 7. desember, men ser bort fra andre viktige deler av prosessen og dialogen. At hun fastholder at vi selv stoppet revisjonen på grunn av usikkerhet rundt sikkerhetsloven, kan jeg ikke annet enn stille meg undrende til.
Skulle vi ha fortsatt?
Men Trøen har rett – Riksrevisjonen skal jobbe uavhengig av både Stortinget og statsforvaltningen. Det er en viktig demokratisk verdi som vi har et særskilt ansvar for å ivareta.
Samtidig kommer vi ikke unna det faktum at Stortinget er i en særstilling i forholdet sitt til oss – vi er deres kontrollorgan. Stortinget har gitt oss vårt mandat og vedtar loven og instruksen som ligger til grunn for arbeidet vårt. Vi jobber uavhengig i konkrete revisjoner, men vi arbeider innenfor rammene Stortinget setter.
Kanskje var vi for lydige, men et samlet kollegium av fem riksrevisorer, i tillegg til Riksrevisjonens administrative ledelse, opplevde at vi ikke hadde noe valg
Som revisor vet jeg at det å lære av egne feil er den beste måten å lære på. Derfor spør jeg meg nå om vi skulle overhørt presidentskapet i 2017 og fortsatt? I etterpåklokskapens lys skulle vi kanskje det, slik også jusprofessor Eivind Smith argumenterer for.
Men for å være ærlig – den gangen opplevde jeg det som umulig. Kanskje var vi for lydige, men et samlet kollegium av fem riksrevisorer, i tillegg til Riksrevisjonens administrative ledelse, opplevde at vi ikke hadde noe valg. Vi følte oss regelrett kastet ut av Stortingets øverste ledelse i 2017. Men ved neste korsvei kommer vi ikke til å høre. Det har jeg lært av denne saken.
Desto viktigere er det at Trøen synes å være enig i at dette er en selvsagt oppgave for Riksrevisjonen, selv om hennes forgjenger ifølge ham selv «mente den gangen at Riksrevisjonen ikke hadde hjemmel for å granske Stortinget».
Nå må vi gå videre
Stortinget og Riksrevisjonen jobber hver for oss, men har et felles ansvar. Vi skal ta vare på og styrke det norske demokratiet og sikre tillit mellom befolkningen og myndighetene.
Ingen av oss får gjort om på det som skjedde i 2017. Derfor må vi nå avslutte denne saken og gå videre.
Riksrevisjonen undersøker det som er skjedd i offentlige virksomheter, men har alltid blikket fremover. Visjonen vår er å gjøre revisjoner som er til nytte for morgendagens samfunn.
