Olemic Thommessen tar ansvar | Torstein Ulserød

Dersom du bare er tilstrekkelig høyt plassert i vårt politiske system, spiller det ingen rolle om du har gjort en jobb som er under enhver kritikk.

Høyres stortingsgruppe har bestemt seg for å sørge for at Olemic Thommessen får en ny periode som Stortingets president. Det er en nærmest uforståelig beslutning, isolert sett. Men det er samtidig en beslutning som er helt i tråd med den ansvarskulturen norske toppolitikere har etablert de siste årene.

Thommessen er en kandidat som oftere enn noe annet omtales som «omstridt». Likevel blir han antagelig valgt, selv om det kan bli med knapp margin ettersom Arbeiderpartiet stiller med en motkandidat.

Stortingspresident er en posisjon som formelt rangeres som nummer to i landet, etter kongen. Men det ligger lite reell makt i denne rollen. Stortingspresidentens betydning ligger først og fremst i det symbolske.

Må kunne være samlende

Evnen til å virke samlende, er dermed en helt sentral kvalifikasjon. Bare det at Thommessen av så mange regnes som omstridt, er i seg selv noe som taler for at han ikke bør være president.

Nå er det mange politikere som er omstridte. Det trenger ikke å handle om at de har begått formelle feil, eller på andre måter gjort en, objektivt sett, dårlig jobb. I Thommessens tilfelle er det imidlertid nettopp slike forhold som er kjernen i kritikken.

To saker

Det er særlig to saker som har gjort Thommessen til en omstridt stortingspresident.

Den ene saken er håndteringen av budsjettoverskridelsene som foreløpig er på ca. 700 millioner i forbindelse med byggingen av Stortingets nye postmottak. Stortingets presidentskap, med Thommessen i spissen, sammen med Stortingets administrasjon, er byggherre for prosjektet.

Den manglende styringen med byggeprosjektet resulterte i juni i år i sterk kritikk fra en samlet kontrollkomité. SV og Sp fremmet mistillitsforslag mot presidenten, noe som i seg selv er ganske unikt.

Den andre saken er den såkalte EOS-saken. En enstemmig kontrollkomité kom her tidligere i år til at presidentskapet hadde begått alvorlige feil i forbindelse med evalueringen av EOS-utvalget (Stortingets kontrollorgan for etterretningstjenesten), ved å gå utover sine fullmakter og holde informasjon skjult for Stortinget. Thommessens partikollega Michael Tetzschner slo fast at presidentskapet hadde brutt loven.

Lite tillitvekkende

At Thommessen har hatt ansvaret for alvorlige feilgrep og dårlig saksbehandling i store og viktige saker, er altså åpenbart. Det er dessuten vanskelig å se hvordan han kunne håndtert avsløringene av disse sakene, og kritikken han har fått, på en mindre tillitvekkende måte. Thommessen har vekslet mellom å bagatellisere, skylde på andre, samt kritisere Stortinget for å håndtere kritikken mot ham på en lite «smidig» måte.

Dette skulle man tro var mer enn nok til at Stortinget, inkludert Høyres stortingsgruppe, så seg om etter en bedre skikket kandidat til presidentvervet. Men nei. Thommessen får etter alt å dømme en ny periode. Så hvorfor blir det slik?

Vanskelig å forstå

Det er, sett utenfra, ikke helt enkelt å skjønne hvilke vurderinger Høyres stortingsgruppe har gjort i denne saken. Parlamentarisk leder for Høyre, Trond Helleland, har forklart beslutningen til NRK med at «Olemic har ledet presidentskapet på en dedikert og god måte. Det har vært noen krevende saker underveis, og de må både presidentskapet og Stortinget lære av.»

Thommessen selv har «tenkt grundig gjennom om han er rett person til dette vervet», og kommet til at han er bedre kvalifisert enn noensinne, siden han nå har «viktige erfaringer».

Uttalelsene fra Helleland er av den typen vi gjerne får høre når ledere skal forsvare en beslutning som knapt lar seg forsvare. Thommessens uttalelser er bare absurde.

Helt i tråd med ansvarskulturen

Opposisjonspartiene har vært åpent kritiske til at Thommessen skulle få fortsette. Hadia Tajik uttalte at man i Ap var «overrasket over Høyres beslutning». Det har de ingen grunn til å være.

Dette er en praksis helt i tråd med den ansvarskulturen Ap fremfor noen har vært med på å knesette på toppen av norsk samfunnsliv. En kultur der det er helt uklart hva det egentlig innebærer at offentlige toppledere og tillitsmenn har ansvar.

«Myndighetene» sviktet

Etter at kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde behandlet Gjørv-kommisjonens knusende rapport om beredskapssvikten under 22. juli-angrepene, samlet Stortinget seg om et felles vedtak. De daværende regjeringspartiene mente det var tilstrekkelig at kritikken ble rettet mot den ulne størrelsen «myndighetene», og dette ble også vedtaket.

Fasiten etter oppgjøret om beredskapssvikten 22. juli var altså, ifølge vårt politiske establishment, at «myndighetene» sviktet. Hverken daværende statsminister Jens Stoltenberg, eller noen andre ledere, kunne holdes ansvarlige. Heller ikke Regjeringen kunne kritiseres.

Og Stoltenberg konkluderte som kjent med at ingen var bedre skikket enn ham selv til å ta fatt på arbeidet med å bedre beredskapen etter katastrofen. Han tok ansvar ved å fortsette.

Samme tåkelegging nå

Landets politiske elite, med Arbeiderpartiet i spissen, mente altså at det beste for landet var at de samme menneskene som var ansvarlig for at landet ikke hadde en forsvarlig beredskap, fikk fortsette med sitt arbeid.

Det er den samme tåkeleggingen av ansvar vi ser nå. Det har skjedd noe «krevende», og da er det ikke noe annet å gjøre enn at vi sammen lærer av dette. De som har forsømt jobben sin til nå har jo «viktige erfaringer».

Det er vanlige borgere som betaler, i dette tilfellet bokstavelig talt, for Thommessens manglende styring. Slik det alltid er når de på toppen svikter.

En leder på et lavere nivå ville neppe fått fortsette om han eller hun hadde prestert som Thommessen. For ikke å snakke om en leder i privat sektor.

Et tydelig signal om at andre regler gjelder

Det tydelige signalet våre øverste folkevalgte med dette sender, er at dersom du bare er tilstrekkelig høyt plassert i vårt politiske system, er det helt andre regler som gjelder.

Da spiller det ingen rolle om du har gjort en jobb som er under enhver kritikk. Du får fortsette i stillingen eller vervet likevel, hvis det er bekvemt ut fra en eller annen partitaktisk vurdering. Man tar godt vare på hverandre, og passer på at det ikke blir for ubehagelig for noen.

Det samme skjedde etter oppgjøret med den fatale beredskapssvikten 22. juli 2011. Alle de sentrale lederne fikk fortsette med sine karrièrer som om ingenting hadde skjedd.

Dette er nå blitt normen i norsk politikk når det avdekkes alvorlig svikt. Og vår politiske elite står samlet om denne praksisen. Man kunne sagt de var ansvarlige, men det er et begrep som i norsk politikk snart er innholdsløst.

Les også: