Da alt snudde for Samuel Massie
Her har Samuel Massie landet etter å ha mistet tre «Berserk»- kamerater i Antarktis. Dette er historien om hvordan en 16 år gammel skoletaper kunne ende opp på en sydpolekspedisjon.
Sønnen Samuel er ute, moren vet ikke hvor. Trolig går han gatelangs igjen, sitter kanskje på en benk sammen med kompiser og røyker. Det er kveld i Bergen, snart skal det bli natt, og når morgenen kommer, vil han krype under dynen i det hvitmalte huset og bare bli liggende. Vil han klare å fullføre videregående+
Anne Marie Ulvolden googler navnet «Folkehøgskolen 69 grader nord», en venn av familien skal dit. Hun leser om sjøsprøyt og toppturer i Lyngsalpene. Nordlys. Lange skiturer og hundekjøring. Jakt og fiske.
Samuel og moren bor midt i byen og pleier ikke å grille pølser i skogen. Samuel liker mørke hettegensere og saggebukser, går aldri på ski.
Anne Marie spør ikke Samuel om lov. Hun lyver om interessene hans, skriver om hans lidenskap for seiling og villmarksliv. Før kvelden er omme, har hun sendt søknaden.
Halvannet år senere:
Stålbåten har ankret opp i en havn helt på nordspissen av New Zealand. Det er 5. januar 2011, og kapteinen på «Berserk», Jarle Andhøy, har innkalt til skipsmøte.
Samuel hopper opp på kartbordet, det er gått fem måneder siden han mønstret på. Er det nå Jarle skal fortelle hvem han vil ha med til Sydpolen?De er på vei inn i Antarktis, de skal seile så langt sør de klarer, helt opp til isen. Til båten har de festet to firehjulinger, de skal brukes på turen videre innover. Tre av mannskapet må være igjen for å passe på båten.
Kroppen til Samuel har vent seg til bølgene nå, men til tross for sjøsyke har han hele tiden forsøkt å bevise. Tatt doble vakter ved roret, gjerne hundevakten klokken 2.
Sydpolen må være den ultimate manndomstesten, tenker Samuel. Men han er bare 17 år. En skolegutt som aldri klarte å fullføre videregående. Skipskameraten Robert har vært om bord i «Berserk» i over ett år. Barnefaren er utdannet redningsdykker, har jobbet i Nordsjøen og er barndomskamerat av kapteinen.
Jarle peker på breddegradene de skal krysse. Bølgene kan bli høye, forteller han. Havet skal falle over dem. De skal styre unna isfjell høye som boligblokker.
- Landlaget tar med seg seks sleder med utstyr som slepes de 1600 kilometerne til Sydpolen, sier Jarle.
De fire skipskameratene ser på kapteinen.
- Landlaget består av meg og Samuel. Grunnen er enkel. Jeg har vært på tur med Samuel før, i fjellet i Nord-Norge.
Hjelperne i Bergen
Et skudd i blinde, tenkte moren da hun søkte sønnen inn på folkehøyskolen. Det er snart seks år siden nå. Samuel klaget over at hun maste og blandet seg for ofte. Nå, i ettertid, tenker hun at livet er fylt av tilfeldigheter. At små ting kan gi store resultater. Man vet bare ikke hva.
Da Samuel åpnet brevet fra folkehøyskolen, slengte han det bare fra seg. Gikk rett inn på rommet og la seg ned på den uoppredde sengen. Han? Gutten som aldri hadde vært frivillig i naturen, hadde kommet inn på en skole «på grunn av sin erfaring fra villmarkslivet»?
Det var kameraten, familievennen, som overtalte ham. Han skulle også reise nordover, kanskje kunne de treffe nye damer? Drikke øl rundt bålet?
Leirbål
De første ukene på Folkehøgskolen 69 grader nord var ingen suksess. Jarle Andhøy, coach for elevene på seilerlinjen, fikk om bord en gutt som konstant var sjøsyk.
Dette livet er ikke for meg, tenkte 16-åringen. Da elevene om vinteren blir sendt ut i skogen med sekker fulle av ved, går Samuel fremdeles rundt i en olabukse som henger under hoftene.
En av tre fullfører ikke videregående. Samuel var en av dem. På barneskolen var han en glad gutt, men på ungdomsskolen ble alt bare kjedelig. Vinteren var verst. Samuel satt bakerst i klasserommet, han kunne kjenne bena riste under pulten, fingrene trommet på pultplaten.Det startet med smugrøyking i et hjørne i enden av skolegården. I begynnelsen gikk han alltid inn når skoleklokken ringte. Men et friminutt ble til en skoletime, etter hvert gikk han bare hjem etter spisefri. Det var nå han smakte hasj for aller første gang.
«Har du vært på skolen i dag? Har du gjort leksene dine? Øvd til prøven?» spurte moren.
Moren laget taco til middag, forsøkte å vekke ham om morgenen. Truet med å helle en iskald bøtte vann over hodet hans om han ikke sto opp. En dag gjorde hun alvor av trusselen.
Men en gutt som har spilt Playstation hele natten, orker ikke å gå på skolen.
Da rektor på folkehøyskolen i Nord-Norge sender elevene ut i skogen, vasser Samuel i snø, han kjenner kulden overalt, hører knekkelyder fra olabuksen.
Rektor har gitt dem i oppgave å fyre opp hvert sitt leirbål. Men Samuel hører ikke etter da læreren forklarer. Hvordan tar et bål egentlig fyr?
Han trekker pusten, blåser hardt, men ser bare avispapir fly vekk fra bålet. Hver gang han forsøker, slukker flammene.
Hjelperen på folkehøyskolen
Da Samuel gikk på ungdomsskolen, fikk han høre det av læreren, av rådgiveren, av psykologen. Hjemme ved middagsbordet også: Nå begynner du å falle ut, Samuel. Du må skjerpe deg. Vie mer tid til skolen. Ikke komme for sent.
Samuel var enig. I 9. klasse skal jeg gjøre det bra, tenkte han. Men da 9. klasse begynte, fikk han karakterer som var dårligere enn noen gang.
Nå står han i skogen, foran et bål han ikke får fyr på. Han vet ikke hvor lysten kom fra. Han bare bestemmer seg. Kanskje var det kulden, alternativet som ikke var fristende. Han krøller sammen avispapir, tenner på og blåser. Igjen og igjen.
Med ett ser han det gløde. Sekunder etter tar hele bålet fyr.
Der, i snøen mellom alle trærne, kjenner han det i hele kroppen, en følelse han nesten hadde glemt. Gleden over å få til noe, klare noe, kunne noe. Da han noen uker senere heiser seg opp på høyeste punkt i Lyngsalpene, føler han seg som David etter kampen mot Goliat og brøler «JAAAAAAAAAAAAA!».
På slutten av skoleåret står han sammen med Jarle Andhøy på dekk i seilbåten.- Jeg vil ha deg om bord i «Berserk», sier Jarle. Samuel smiler, han vil ikke engang ha betenkningstid.
13. februar 2011:
Målet, før alt gikk galt, var å plante det norske flagget på Sydpolen. Hedre Roald Amundsen 100 år etterpå.
«Berserk» har denne februardagen krysset 60 grader; landlaget gjør seg klar til å ta farvel med de tre skipskameratene som skal være igjen ved Horseshoe Bay for å passe på båten. De skal flytte seg utover om isen presser seg på.
Da firehjulingene og resten av utstyret er satt på land, henter Robert frem sjokoladekaken han har bakt. Han deler den i fem store biter, og lover å spandere en kald øl på mannskapet når «Berserk» seiler inn til Rio.
«Dette er min mulighet til å vise at jeg er mann, en mann som ikke stikker hodet i sanden», tenker Samuel.
Tre uker skal turen ta. Dagen før de legger i vei, skriver Samuel et testament. Han har ikke mange eiendeler, i stedet skriver han noen ord til hver og en i familien. Til bestefaren, foreldrene og brødrene.
Nødpeilesenderen
Før Samuel dro, hadde han signert en kontrakt der det sto at han var klar over risikoen. Kapteinen var ikke ansvarlig om liv skulle gå tapt.Ni dager etter at kjøreturen mot polpunktet startet, får moren beskjeden alle har fryktet. En nødpeilesender er utløst i Antarktis. Skipet har trolig forlist. Samuel er blant de savnede.
Journalister begynner å ringe. På trappen foran det hvitmalte huset står et TV-team. Hun klarer ikke å sove, heller ikke å spise. Hun må slå av telefonen og låse døren.
Returen
Samuel og Jarle er uvitende om hva som har skjedd. De vet ikke at de snart må snu, flere hundre kilometer fra polpunktet.
De vet ikke at de aldri skal få se de tre skipskameratene igjen. Newzealandske myndigheter har allerede betegnet ferden som hasardiøs, avisene skriver om dumdristige vikinger, at båten var overbelastet, og at de manglet tillatelser.
Norske aviser skal senere skrive om en kaptein som så bort fra alle lover og all sunn fornuft.
Samuel vet ikke noe om alt dette, han kjenner bare på kulden, det tynne islaget i soveposen og vindkastene som river i ansiktet.
Først to dager etter at nødpeilesenderen er gått av, får de høre det.
Da Samuel kikker ut gjennom teltduken denne morgenen, er alt hvitt. Utstyret er begravd av snø. Om natten, da de slo opp stormteltene, klarte de knapt å stå oppreist. Den ene hørte ikke hva den andre sa. Nå har vinden stilnet, det er slike lyder Samuel våkner av.
Jarle får beskjeden via satelittelefon.
Etterpå ringer de hjem, de ringer redningssentralen. De begynner å grave frem utstyret, pakker sledene. De veksler knapt et ord. Setter seg bare på firehjulingene og kjører tilbake.
Hjelperen på hytta
Hva vet en 17-åring om døden?
'Huset til bestefaren Arne Sigmund Ulvolden ligger ytterst i Øygarden, en times kjøretur fra Bergen. Hit ut dro Samuel bare noen uker etter at han kom tilbake til Norge. Da han landet i Bergen, ville alle ha en bit av ham. Journalister, venner, ukjente på gaten; alle spurte.
Fra vinduene i det rødmalte huset, i det som opprinnelig var en hytte, kan man se havet. Når stormene herjer, hører man taksteinene danse. Da Samuel kom ut hit, skrudde han bare av telefonen, han orket ikke flere ubehagelige meldinger. De var overalt, i avisene og på Facebook.
Han fant frem til fyret i nærheten. Der ute, hvor skjærene danner en ramme mot havgapet, kunne han sitte i flere timer, og tenke på alt de hadde opplevd. Som natten da han og skipskameraten Robert satt på dekk og så sjøen syde av morild og delfiner.
Robert pleide alltid å stå tidlig opp for å koke havregrøt til resten av mannskapet. «Du må ta deg selv seriøst», sa han til Samuel. Hvis ikke vil ingen andre gjøre det heller.
Samuel ble boende på hytta i Øygarden et halvt år. Bestefaren bestemte seg for å la ham være i fred.
Der ute ved hytta er det ingen som spør. Ikke før en mor våger. Sønnen hennes kom aldri hjem fra «Berserk». Kunne han fortelle litt om vennskapet?
Samuel går ned den bratte trappen til kjellerstuen for å svare på mailen hun har sendt. To timer senere kommer han opp igjen. Han ser på bestefaren og sier stille:
- Jeg klarte det ikke, bestefar. Jeg måtte bare legge meg ned på gulvet, og der ble jeg liggende.
Stolt bestefar
Nå, tre år etter at Samuel mønstret på «Berserk», har vi reist med ham fra Oslo for å se stedet og kjellerstuen der han en dag bare begynte å skrive. Der boken om livet hans og hvordan han overlevde, ble til.
- Der har du den gråsprengte skallen, roper Samuel. Bestefar smiler.
- Dette er gutten som jeg er så utrolig stolt av! Det er fantastisk som han har forandret seg!
Arne klarer ikke å vente, allerede utenfor porten til hytta forteller han om bokmanuset som ligger på hyllen bak spisebordet.
- Jeg var den første som fikk lese. For en tillitserklæring! Men vet du, jeg holdt på å ødelegge hele boken.
Bestefaren går foran på stien frem til hytta, forteller hvor glad han er for igjen å høre latteren til Samuel, se selvtilliten i bevegelsene hans.
I stuen er spisebordet dekket med porselen, kaffekoppene står klare på salongbordet. På det lille kjøkkenet med de rutete gardinene ligger torsken Arne fanget i går, klar på et fat. Ved vinduet på kjøkkenet har Samuel og bestefar ofte sittet. Drukket kaffe og hørt på radioen som alltid er innstilt på P1.
Samuel kunne sitte i 12 timer i strekk og skrive, forteller Arne.
Samuel peker på utsikten, langt der ute kan man se Svellingen fyr. Enda lenger ute kan man se horisonten. Der ute satt Samuel, i både storm og solskinn. Han bare satt der, med ryggen mot fyret. Så utover havet, det minnet ham om Antarktis og luktet det samme. Friskt. Ekte.
- Da jeg satt der ute, tenkte jeg mye på livet, hvor skjørt det er, og hvordan det plutselig kan snu opp ned. Mange ganger har jeg sett båten komme seilende over horisonten. Robert står foran. Gisle står til rors. Jeg kan tenke det fremdeles: Tenk om ... Men etter hvert blir troen svakere.
— Sakte, men sikkert visner håpet. Man må til slutt bare bestemme seg for å komme tilbake, inn i det vanlige livet igjen. Og det må man gjøre med den store klumpen i halsen, hele bakteppet og alle spørsmålene om hva som skjedde.
- Har du dårlig samvittighet?
- I tiden etter forliset tenkte jeg mye på hvor annerledes ting kunne vært. Hva om jeg hadde vært om bord i båten og Robert på vei mot Sydpolen? Hvor lite det var om å gjøre at det var han som holdt tale for min familie i min minnestund og ikke omvendt.
Samuel blir stille, han merker det fremdeles er vanskelig å snakke om.
- Da jeg var 17 år, var døden en urealistisk tanke. Kanskje var det derfor jeg flyktet ut til bestefar? Han har opplevd døden så mange ganger i livet, bærer på så mye livserfaring. Jeg husker han sa til meg: «Du skal ikke glemme, men lære deg å leve med det.» Det er fint og veldig sant.
Reaksjoner
Av familien blir Samuel i dag kalt «den vise», den alle spør om råd. Hva synes du, Samuel? spør de. Selv drømmer han om å holde foredrag for ungdom. Motivere dem. Da han returnerte til Antarktis sammen med Jarle, tok han med seg skolebøker. Flere av fagene fra videregående har han nå tatt som privatist.
- Jeg oppfordrer ikke andre til å reise til Antarktis. For meg ble det målet, men for andre kan det være nok å skifte jobb eller flytte litt lenger opp i gaten. Poenget er at jeg aldri hadde klart å skrive en bok om det ikke var om noe jeg var interessert i, sier Samuel.
Nå gleder han seg til å se boken, som snart kommer fra trykkeriet. Norsklæreren fra ungdomsskolen skal få et av de første eksemplarene.
- Boken er et forsøk på ikke å glemme dem som var om bord, takke dem for hva de lærte meg og hva de betydde. De lærte meg å leve livet. Det er et uttrykk som sier at man kan lære av å se andres feil, men man kan lære av å lese andres historier også.
Bestefaren har sett hva Samuel har gått igjennom. Selv har han alltid likt å reise, har vært nesten hele Jorden rundt. Da vi sitter rundt stuebordet, er det én viktig ting han vil si:
- Jeg holdt på å ødelegge hele boken. Da jeg leste det første han hadde skrevet, reagerte jeg. Var det nødvendig å utlevere seg i så stor grad? Stille seg så lagelig til for hugg? Skrive om narkotika, at du ble slått ned? Bruke alle disse vulgære uttrykkene?
— Det hadde jo vært mye behageligere om du hadde omgått akkurat det der. Vi er jo sånn, vi mennesker, at vi helst ikke vil vise våre dårlige sider til andre. Men Samuel sa at han ville skrive en dønn ærlig bok, og det er jo akkurat det som gjør boken og historien hans til det den er.
Samuel forteller at han etterpå vil hjelpe bestefaren å klippe plenen. Denne dagen skal han bli igjen på hytta, sove på hemsen over stuen der han har sovet så mange ganger før. Om kvelden skal de dra ut på fisketur i den blåmalte robåten. De skal fange 36 makrell og fem sei.
- Når skal vi dra til Papua Ny-Guinea, bestefar? spør plutselig Samuel. Og fortsetter:- Neste år fyller du 80 år. Det blir vel en fin gave? Du kan være kaptein, jeg skipper. Papua Ny-Guinea var det siste stedet du skulle til da du var ute og seilte, men du kom deg aldri dit, og det har du jo alltid angret på.
Twitter: @aaasheim
