Fiskeriministeren mangler svar

Lørdag kritiserte jeg fiskeriminister Elisabeth Aspaker under tittelen «Fiskeriministerens indre liv». I hennes svar hevder hun at jeg serverer «gale fakta og udokumenterte påstander».  

• Strøksnes kommentar: Fiskeriministerens indre liv
• Fiskeriministerens tilsvar: Strøksnes står til stryk

Denne artikkelen er over ni år gammel

Fiskeriminister Aspaker (H) har et stort apparat til rådighet, og burde være i stand til å gi folk gode svar i sitt tilsvar til min kommentar. Det er hun ikke.

1. Lakselus/torsk

Jeg skrev aldri at lakselus smitter torsk. Kommentaren var ment som en henvisning til kysttorskens helsetilstand. Lusa som går på torsk trives også godt i oppdrettsanlegg. Problemet med lakselus er at den utgjør en eksistensiell trussel mot vill laks og sjøørret.

2. Utslipp

Ministeren hevder det er «feil at oppdrettsanleggene kan slippe spesialavfall rett ut uten noen begrensninger».

Dessverre har jeg rett. Det finnes for eksempel ingen begrensninger på bruk av avlusningsmidler. Sinkaberg-Hansen brukte i 2014 opptil 18 avlusingsbehandlinger på én lokalitet. De brukte til sammen over tusen tonn hydrogenperoksid, samt store mengder giftstoffer som deltametrin, azametiphos, emamectin benzoat og diflubenzuron (google disse stoffene, mange utrydder skalldyr).

Hvor går grensen for slike utslipp? Svar: Det finnes ingen.

Samtidig er mange grenseverdier for giftstoffer i fôr satt så høyt at det i praksis ikke tas noen miljøhensyn. Grensene lar seg neppe bryte uten at fisken kreperer.

Over 400 kg av det giftige tungmetallet kadmium slippes ut årlig. Hvor går grenseverdien i kilo? Hvor går grensen for tungmetallet kobber, som er giftig selv i små mengder – og bransjen bruker rundt 1000 tonn av?

Nytt svar: Det finnes sjokkerende nok ingen grense for utslipp av slike stoffer.

3. Kloakk

Ministeren skriver: «Kartlegging fra Havforskningsinstituttet viser at havet er i stand til å rense opp gjødsling fra oppdrettsanlegg. Dette er altså ikke et miljøproblem i dag.»

Dette er en fantastisk påstand, som viser at ministeren aldri har forsøkt å fiske i en oppdrettsjord, eller snakket med kystfiskere som tidligere gjorde det. Anleggene slipper ut kloakk (ministeren kaller det «næringssalter») som tilsvarer flere ganger mer enn det Norges befolkning ville sluppet ut ­– men for utslipp av vår kloakk finnes det strenge lover og reguleringer.

Norges Miljøvernforbund har filmet bunnen under noen oppdrettsanlegg. Uavhengige dykkere har også filmet . Bunnen er død.

4. Konsesjoner

Ministeren skriver: «Konsesjonene gis ikke bort gratis.».

Jeg skrev at konsesjonene «stort sett» blir gitt bort gratis. Det står jeg ved. Inntil nylig er konsesjoner gitt bort av staten for småpenger, mens mottagerne har videresolgt dem for det mangedobbelte, gjerne uka etter. Inntjeningen gjør det fair å kalle kjøpesummen symbolsk. Gjett om de er populære, nøkkelpersonene i departementene som sitter og bestemmer hvem som skal motta disse gavepakkene.

Det er riktig som Aspaker hevder, at noen i den siste konsesjonrunden var villige til å betale 66 millioner for en konsesjon (Salmar). Men mange konsesjoner ble gitt bort for en brøkdel av dette. De var rene overføringer til en milliardindustri som skader vår felles nasjonale arv og eiendom.

For øvrig var dette med betaling knapt en halv setning i min kritikk. Jeg ville ikke støttet ødeleggelse av våre fjorder om prisen hadde vært aldri så høy.

5. Kommunene

Kan kommunene selv avgjøre om de vil ha oppdrett? Kan de bare la være å sette av arealer til oppdrett, slik ministeren hevder?

Kommunene avgjør ikke dette selv. Nordland fylkeskommune leverte for eksempel innsigelse til Tysfjord kommunes plan for avsetninger av sjøareal, med klare krav til at det måtte avsettes flere sjøarealer til oppdrett. Det finnes flere lignende eksempler, og vederlagene til kommunene fremstår som rene avlatskroner. Mange kommuner i nord sier nå nei til oppdrett i fjordene, for eksempel Nordreisa. Det er godt dokumentert at kommunene overkjøres ved hjelp av etater og institusjoner som er kraftig politisk styrt.

6. Vekst

Ministeren skriver: «Min beskjed har fra første dag vært at næringen ikke kan vokse uten at miljømessig bærekraft ivaretas. Det er altså feil at mitt eneste budskap er at bransjen må voksevidere.»

Jeg kunne sitert en lang rekke utsagn fra ministeren som viser hennes ville visjoner om oppdrettsvekst. La oss heller holde oss på bakken. Problemet er at ministeren reduserer oppdrettsproblemene til to ting: lakselus og rømming. Selv der leverer hun ingenting, for hun tillater mer fisk i merdene i en situasjon der lusenivået er katastrofalt høyt.

Mange andre problemer, som kloakkutslipp, avslusningsmidler, høy dødelighet, smitte fra oppdrett til villfisk, cocktaileffekter av gifter, arealkonflikter, kystfiske, turisme og så videre, feier hun unna.

Aspakers snakk om bærekraft virker ikke oppriktig. Hun lanserer krav som oppdrettsnæringen ikke er i nærheten av å kunne etterleve, og alle vet det. Brudd på kravene har ingen konsekvenser.

Da har jeg gått gjennom ministerens seks konkrete innvendinger. La meg minne om at jeg i kommentaren påpekte en rekke andre problemer som fiskeriminister Elisabeth Aspaker ikke nevner. Situasjonen er ille. Folk er urolige. De forventer et svar fra ministeren.