Alltid ferdig pakket

Thomas Oscar Ingebrigtsen fikk sin lønn i Høyesterett. Det må han kanskje betale for resten av livet.

Denne artikkelen er over 15 år gammel

Høyesterett, 29. juni 2007. Dommer Øie leser:

«Ingebrigtsen samarbeidet også med politiet under oppklaringen av Nokas-saken. Dette har åpenbart vært av stor betydning. Det er ikke opplyst hva Ingebrigtsen nærmere har forklart, men Riksadvokaten har bekreftet at de opplysninger Ingebrigtsen har gitt, var viktige på den tiden de ble gitt. Han har også lagt ned den samme påstand som Ingebrigtsens forsvarer, nemlig at Ingebrigtsen idømmes straff av fengsel i fire år, hvorav tre år og seks måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år.»

Thomas Oscar Ingebrigtsen ble først dømt til fire års ubetinget fengsel i Stavanger tingrett, så tre år i Gulating lagmannsrett. Høyesterett reduserte fengselsstraffen til et halvt år.

Spekulantene og intrigemakerne fikk bekreftet sine mistanker i Høyesterett. Alle visste hva Ingebrigtsen hadde forklart i åpen rett, men dette var første gang noen bekreftet at han hadde gitt politiet informasjon under hånden. Det var det riksadvokat Tor-Aksel Busch sa i prosedyren, og som Høyesterett tok til følge.

– Selv om jeg er fornøyd med straffen jeg fikk, er jeg ikke fornøyd med hvordan ting ble lagt fram – at ingen vet hva jeg har gjort og ikke gjort. Mediene slo det voldsomt opp, at nå hadde tysteren fått belønningen sin. Men jeg var jo ikke den eneste som snakket, sier Ingebrigtsen i et intervju med Aftenbladet.

Sandnes-mannen, som han ble kalt av mediene den første tiden, har hittil avslått alle intervjuforespørsler som er kommet via advokaten. Nå når Aftenbladet finner ham, gjør han et unntak.

Ingebrigtsen fikk desidert lavest straff blant Nokas-ranerne, og det med en ullen begrunnelse. Den endelige dommen gjorde ikke livet tryggere, snarere tvert imot.

At han skal ha hatt tett kontakt med politiet allerede fra tiden før ranet skjedde, som enkelte spekulerer i, avviser han bestemt.

– Hvorfor fikk jeg da den straffen jeg fikk i tingretten? Der fikk jeg jo så ørene flagret. Jeg tror mange sitter med et håp om at jeg var den store informanten i Nokas-saken. De ville blitt skuffet hvis de visste alt, mener Ingebrigtsen.

Aftenbladets artikkelserie «På flukt i eget land» vekker nasjonal oppsikt. Se og hør Dagsnytt 18 onsdag her. Krisesentersekretariatets daglige leder Tove Smaadahl og Hilde Magnusson Lydvo fra justiskomiteen på Stortinget (Ap) kommenterer Aftenbladets funn.

Thomas Oscar Ingebrigtsen har vært truet på livet flere ganger. I lagmannsretten ble han slått ned av medtiltalte Dan Pettersen.

Siden han angivelig la alle kortene på bordet i politiavhør sommeren 2006, før ankesaken startet, har familien på tre levd på strengt fortrolig adresse og med særlig politibeskyttelse.

– Selv om vi lever i skjul, prøver vi å leve så normalt som mulig, ellers ville vi blitt sprø.

Men lett er det ikke. Folk som kjenner ham igjen på gaten, har ropt tyster etter ham. Det er ubehagelig, men tilfeldig og lite farlig.

Da er det verre med alle dem som kunne tenke seg å skade ham eller familien.

Så sent som i begynnelsen av januar var det en hendelse som gjorde ham skremt og som politiet reagerte øyeblikkelig på. Av hensyn til Ingebrigtsens sikkerhet kan ikke Aftenbladet gjengi historien.

At Aftenbladet kort tid senere enkelt fant flere kontaktpunkter til Ingebrigtsen, gjorde ikke saken bedre.

– Vi har tidligere valgt å reise til utlandet for en periode når politiet har fanget opp rykter om at noe skal skje med meg. Jeg synes det er utrivelig at det skal være så lett å få fatt i meg når jeg er beskyttet på nest høyeste nivå.

– Har du fått tilbud om fiktiv identitet?

– Ja, men vi valgte å si nei. Det er et spørsmål om hvilket nivå man skal legge seg på. Hvis vi skulle byttet identitet, måtte vi ha skiftet navn, personnummer –.ja, faktisk hele livet. Vi måtte ha kuttet det meste av kontakten med venner og familie, og trolig måtte vi flyttet ut av landet.

Hensynet til samboeren og den lille datteren var viktigst, da han bestemte seg for å legge det kriminelle livet bak seg og gå videre.

– Livet var kult og tøft da det sto på, med mye penger, fine biler og fester. Men etter Nokas-ranet forsto jeg at dette ikke var noe liv. Jeg følte meg ansvarlig for at en uskyldig mann var død, noe jeg vil slite med resten av livet. Jeg så ingen annen mulighet enn å bryte 110 prosent med miljøet og forklare alt jeg visste til politiet. Jeg ønsket å leve normalt, med ni til fire-jobb, stasjonsvogn og sydenturer.

Samtidig skaffet han seg fiender for livet. Aktoratet i Nokas-saken fikk strammet grepet rundt flere av de andre tiltalte etter Ingebrigtsens forklaringer. I tillegg levde ryktene om at Ingebrigtsen var politiinformant helt fra starten av etterforskningen.

I dag har han voldsalarm og tett kontakt med politiet. Han melder seg til politiet hvis han skal ut av kommunen. Og politiet patruljerer jevnlig forbi boligen.

– Å leve slik som vi gjør, tærer jo på. Vi lever med en ferdig pakket bag, slik at vi raskt kan flytte på oss hvis politiet mener det er nødvendig.

– Tenkte du på konsekvensene før du snakket?

– Ja, det vil jeg si. Jeg visste jo at dette ville bli tøft, at folk ville ønske å gjøre meg og mine noe vondt. Men jeg har tiltro til politiet og systemet. Jeg var nødt til å ta konsekvensene av det jeg hadde gjort, selv om det innebar å bryte noen uskrevne lover i det kriminelle miljøet.

– Hva er du redd for? – Jeg er redd for at noen skal gjøre meg noe mens samboer og barn er til stede. Sannsynligheten for at noe vil skje en gang, er stor. Jeg følger med, er hele tiden oppmerksom og unngår en del situasjoner. Jeg går for eksempel aldri ut på byen og drikker. Men jeg frykter ikke hevndrap –.det er lite utbredt i Norge.

– Vil du kunne leve normalt noen gang?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg håper jo det, men jeg er redd det er for mye hat der ute.