Anne Marit Bjørnflaten er fortsatt ny som leder av Stortingets justiskomité, og har stort sett brukt tiden til å sette seg inn i justissektoren. Det betyr imidlertid ikke at 36-åringen er ny på Stortinget. Hun har både erfaring fra departement og Storting, med basis fra lokalpolitikk og journalistikk.
Bjørnflaten ligger an til å bli en tung forhandlingspartner for lobbyorganisasjoner og politiske motstandere. Den unge, lettledde og litt vevre AP-politikeren er enda ukjent i hovedstaden på tross av den viktige oppgaven som leder for Stortingets justis komité. Ansvaret synes på kontoret som vi vises inn i. Komitélederne blir tilgodesett med romsligere kontor enn den vanlige ”menige” på tinget blir.
- Jeg er blitt fortalt at lederen for Stortingets justis komité tidligere hadde ett av de aller fineste kontorene på Stortinget, men slik er det dessverre ikke lengre, ler Bjørneflaten før hun nennsomt kaster ut rådgiveren sin.
- Ofte får jeg historiske spørsmål som jeg ikke kan svare på. Da er det godt å ha en rådgiver for hånden. Men, jeg får heller ringe deg om det er noe, sier hun og sender ut kompetansen.
For, selv om Bjørneflaten er ung og ny som stortingsrepresentant, er hun en gammel traver i AP-systemet. Dessuten er hun en kjendis i hjembyen Tromsø. Bjørneflaten er født i Bardu, men føler seg mest hjemme i Tromsø, der hun har samboer og barn. Nå bor hun i Oslo, og det er ikke bare lett.
- Jeg tar en periode av gangen, men jeg synes jeg ofrer mye med å pendle såpass mye. Jeg er jo hjemme i helgene, med det er et offer å være så mye borte fra dattera mi, som er fire, sier Bjørneflaten.
Mens andre politikere raskt begynner å snakke om de store vyer og overordnede samfunnsstrukturer, er Bjørneflaten overraskende lokalpolitisk orientert. Etter seks måneder på Stortinget har hun fremdeles hjertet sitt i hjemfylket. Da er det ikke så lett å sitte i justiskomiteen. Den virker lite konkret for de der hjemme.
- For noen uker siden møtte jeg en lokalpolitiker som gratulerte meg med oppgaven, men mente at det var synd at jeg havnet i en komité der de ikke hadde bruk for meg. Det er synd at justiskomitéen oppfattes slik, for justissektoren er en av de viktigste, lokalpolitiske verktøyene en har. For eksempel har de i Tromsø et politiråd som fungerer veldig bra, der man samarbeider helt ned på den enkelte grunnskolen for å oppnå mindre kriminalitet. Eller, bare se på Plan- og bygningsloven, der politikerne gis et ansvar for å skape bedre offentlige rom. Politisk sett er dette noe av det mest meningsfylte jeg har jobbet med. Her møter man de som trenger det mest, med forebygging, på grunnskolene og ved å skape gode ordninger for de som faller utenfor, understreker Bjørneflaten.
I sommer lanserte Dagens Næringsliv Anne Marit Bjørnflaten som den neste store politikeren fra Nord-Norge. Trond Giske uttalte i den forbindelse at han synes ”Bjørnflaten er ung, urban, og viser vei ved å kjempe for nye arbeidsplasser i stedet for å henge seg opp i gamle næringer på hell”. Bjørnflaten, som tar mål av seg til å bli en nordnorsk opinionsdanner i det sentrale politiske miljøet, har flere utfordringer enn Giskes urbane holdning til det tradisjonelle Nord-Norge å bryne seg på i hovedstaden. Regionalisering og nordområdepolitikk er blant hjertesakene hennes. Sammen med toppkandidatene fra Troms Senterparti og Troms SV kjempet Bjørneflaten frem regjeringsskifte, og i valgkampen var nordområdene et av de viktigste temaene. I posisjon har AP-politikeren verken rukket å jobbe med regionalisering eller nordområdepolitikk.
- Justiskomiteen er en av de tyngste komiteene å jobbe med når det gjelder antall saker. Jeg hadde håpet å jobbe med regionalisering og nordområdepolitikk, men foreløpig har komitémøtene tatt mesteparten av tiden. Jeg er regionstilhenger og håper at fylkeskommunene blir omgjort til regioner, og at mer makt overføres til dem. Nordkalottområdet er svært spennende, ikke bare på grunn av olje og gass, men også fordi økt samhandling ovenfor Russland gir muligheter og utfordringer. Mordområdene har et vanvittig potensial, fremhevder hun.
Bjørneflaten har imidlertid ikke helt glemt fylket sitt. Hun har benkemøter med de andre representantene fra Troms hver mandag, og passer på å besøke folk og organisasjoner når hun er i Tromsø. Hun har blant annet besøkt både fengselsvesenet og politiet i nord. Å prate med grasrota er en av de tingene hun har savnet etter at hun kom til Oslo.
- Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne å få kritikk i avisa for det jeg gjør, men slik er det faktisk. Jeg føler at stortingslivet av og til blir for introvert. Vi har mange møter med foreninger og andre, men jeg treffer få vanlige folk. De tykke murene rundt Stortinget opplever jeg som litt begrensende, sukker Bjørneflaten.
Media i Tromsø har ikke akkurat tatt henne med silkehansker, og hun får lite slingringsmonn på tross av at hun egentlig er en av deres egne. Hun startet som journalist i Studentradioen i Tromsø, og fikk senere jobb i NRK Troms, også der med radio. Livet bak spakene og mikrofonene er noe hun fremdeles savner, og hun ser for seg at hun kommer til å ende opp akkurat der, bak spakene i den nord-norske eteren. Kanskje er det slektskapet som får de tidligere kollegene hennes til å se henne ekstra nøye i kortene når det gjelder reiseregninger og møtegodtgjørelser. Kritikken var imidlertid hardest i forkant av Mandela-konserten sist sommer. Artistene kom på banen for sent, avisene diskuterte lokaliseringen av det gigantiske utendørsarrangementet, og været var det verst tenkelige. Da Mandela landet i 4 grader og regn, skal han oppgitt ha kommentert ”They told me that this is supposed to be summer”.
Bjørneflaten var styreleder for arrangementet som endte i TV-overføring og 19000 tilhørere i strålende midnattssol i Nordens Paris. Både artister og publikum hadde en fantastisk opplevelse av natur, musikk og samhold, en følelse som toppet seg da Mandela entret scenen. Man kunne nærmest høre en knappenål falle i den våte gjørma da den Sør-Afrikanske legenden løftet handa. For Bjørneflaten ble det et møte med hennes største idol.
- Jeg fikk bare pratet litt med ham. Var nok litt sjenert, tror jeg, sier Bjørneflaten som ikke akkurat gir inntrykk av å være en veldig sjenert type. Men, for henne var dette et banebrytende møte.
- Mitt politiske engasjement begynte med Nelson Mandela på 80-tallet. Mandela, Gro Harlem Brundtland og Jens Bjørneboe la grunnlaget for starten, og jeg trodde ikke jeg virkelig skulle få møte Mandela før jeg faktisk så flyet lande. Han har en ekstrem utstråling og et engasjement for andres skjebner. Jeg var på en 4664-konsert i Sør-Afrika i fjor, og da holdt Mandela en tale der han sa at kampen ikke er vunnet så lenge tusener av kvinner må leve med vold og sitt Robben Island. Konserten i Tromsø hang i en tynn tråd mange ganger, og det var så mye kritikk mot meg og arrangementet at enkelte ganger orket jeg ikke gå på butikken å handle en gang. Men, vi trodde hele tiden på konserten, og erfaringen har vist meg hvor mye man kan få til så lenge man tror på det man gjør, sier 36-åringen.
Paradoksalt nok opplever Bjørneflaten at det er mindre fokus på det hun gjør som leder for Justiskomiteen, enn som lokalpolitiker i Tromsø. Men, jobben på Stortinget er minst like vanskelig.
- Sakene er vanskelige, og vi kommer opp i mange etiske problemstillinger. I Justiskomiteen kan man ikke ty til enkle løsninger. Sakene krever ordentlighet. Det dreier seg tross alt om det mest grunnleggende i folks liv, og det mest inngripende for vanlige mennesker. For eksempel frihetsberøvelse kan få alvorlige konsekvenser for folk, sier hun og peker på forebyggende arbeid, utviklingen av en bedre grunnskole og gode ordninger for folk som faller utenfor som viktige områder som grenser opp mot justissektoren.
Egentlig ønsket hun seg inn i utenrikskomiteen, og hun hevder hun ikke vet hvorfor hun ble valgt som leder for justis. En kort titt på CV’en hennes kan gi noen svar. Hun satt på fylkestinget på begynnelsen av 90-tallet. Siden var hun politisk rådgiver i Sosialdemokrater mot EU i 1994, byrådssekretær for Rune Gerhardsen (1995 – 97), informasjonsrådgiver i NORAD (1997 – 98), journalist i NRK Troms (1998 – 99) og deretter politisk rådgiver for Thorjørn Jagland, først på Stortinget og så i Utenriksdepartementet (1999 – 2001). Etter en svangerskapspermisjon ble hun informasjonssjef ved Nasjonalt institutt for telemedisin. Der fikk hun permisjon, først for å være lokalpolitiker og leder av Kulturkomiteen i Tromsø kommune, nå for å lede Justiskomiteen. Av utdanning har hun medievitenskap grunnfag, statsvitenskap grunnfag og historie grunnfag, fra universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø. Et sterkt internasjonalt engasjement har fått henne inn som observatør for OSSE under valg i Albania og Bosnia. Og, fremdeles kan hun kalles ung og lovende!
- Er man politisk engasjert, er det å sitte på Stortinget fantastisk. Jeg kjente Stortinget fra før, men ble overrasket over hvor mye tid komitéarbeidet egentlig tok. Forhåpentligvis får jeg bruke engasjementet mitt rundt Aids og vold mot kvinner senere. Det er jo ikke bare en ulempe at komitéarbeidet tar tid. Sakene er viktige, og i vår er det politirollemeldingen og offentlighetsloven som kommer til å ta mye tid. Jeg er også opptatt av maktutredningen og rettsliggjøringen av samfunnet. Det bekymrer meg. Det er bra at folk får flere rettigheter, men jeg er redd for at lokaldemokratiet forvitrer. Etter min mening er det en link mellom et sterkt lokaldemokrati og velferdsgodene i samfunnet vårt, sier Bjørneflaten.
Når AP-politikeren er trygt hjemme i Tromsø, er hun en vanlig småbarnsmor som liker å lage mat til venner og familie, lese bøker og drikke vin. På nattbordet er for tiden Gatens advokat av John Grisham.
- Krim er genialt når man har mye å gjøre, men favorittbøkene er Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle, Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón og Hundre års ensomhet av
Gabriel García Márquez. Jeg er også mye på kino, og så sist ”Walk the line”, en film jeg absolutt anbefaler. Hver januar er jeg på filmfestivalen i Tromsø. Denne gangen inviterte jeg med meg noen fra Arbeiderpartigruppa på Stortinget, og til neste år skal jeg prøve å få med meg hele Justiskomiteen. Filmfestivalen er en fantastisk opplevelse i en by som er kreativ og urban omkranset av en fantastisk natur. Jeg starter alltid med å se film fra ni om morgenen, men det går aldri bra. Etter 2-3 filmer er jeg mettet av inntrykk, ler Bjørneflaten.
Tromsværingen leder en svært tung komité. Bare én ble med fra den forrige Justiskomiteen, og hele 6 av 10 medlemmer er helt ferske på Stortinget. Blir det vanskelig for en så fersk komité å stå i mot presset fra durkdrevne byråkrater og lobbyister?
- Det kan jo også være positivt at vi er så ferske i komiteen. Vi er alle veldig opptatt av å bli kjent med området, og vi har hatt mange møter med de forskjellige aktørene. Dessuten bærer vi ikke med oss så mye av stortingets tankegods. Siden vi er en så liten komité, er vi et kollegium selv om vi er politiske motstandere. Skulle vi ha gått rundt og skult på hverandre, ville det blitt veldig utrivelig her. Det er sant at den politiske ledelsen i Justisdepartementet er veldig rutinerte, men vi bruker veldig mye tid på å sette oss inn i sakene, sier Bjørneflaten.
