Det er en helt vanlig sommerdag hjemme i sokkelleiligheten til samboerparet Hans Bakken(26) og Julia Solum Øren(24) i Vanvikan. For lille Elise på fire måneder er synet av skytteren i full mundur inne i stua helt normalt. Hun blinker fornøyd mot pappa som står og står og står med geværmunningen mot veggen bak sofaen. Han kan stå slik i opptil en time av gangen.
Pappa trener
.
Bjugngutten er nyutdannet siv.ing. i teknisk fysikk, jobber hos Lyng Drilling i Vanvikan, og skyter fortsatt for Stallvik skytterlag. Julia kommer fra Overhalla, er fysioterapeut i svangerskapspermisjon. Hun er også aktiv skytter, men for Ranum skytterlag, og skal også i ilden i Oppdal.
-Ja, vi traff hverandre på et skytterstevne, smiler Hans.
Så har vi tatt den blødmen, det mangler ikke på språklige blinkskudd i deres hverdag.
De visste av hverandre lenge før det sa pang mellom dem for fire år siden. Etter den tid har livet vært Julia, skyting, utdanning og jobb for Hans. Det var full klaff og innertier da Elise kom i april.
-Hun fikk vel øreklokker i fødselsgave?
-Ikke fullt så ille! Ennå er hun for liten til øreklokker, men vi må nok skaffe henne noen som passer snart, sier Julia.
Elise er med på alle stevner. De prøver å skjerme henne mot de verste smellene. Når den ene skyter, tar den andre henne med seg inn i skytterhuset der de følger med på skjermene som viser hvordan det går der ute på standplass. Men hun er ikke skuddredd - sover trygt selv om det smeller heftig i bakgrunnen.
Det frivillige skyttervesen består av de brede lag av det norske folk. Du kan bli medlem i et skytterlag hvis du er mellom ti og nitti år, og du kan være med så lenge helsa er bra og synet godt. Det gjeveste er å bli Skytterkonge, beste kvinne blir Prinsesse, nest beste mann blir Prins. Noen Dronning av Skytekunsten er ennå ikke kåret her til lands, selv om stadig flere kvinner sikter mot blinken.
Skytterlag. I hodet til en som skvetter hver gang det smeller i skogen, ligger det en dåm av granskog, kruttrøyk, og noe halvmilitært over fenomenet. Skytterlaget var grønnkledde mannfolk i rare capser med skylapper, det var 1905 og mobilisering langs svenskegrensa, det var skytterhus ute i ødemarken, skytterfest, harde stoler, kaffekopper på respatexbord, trehvite vegger med diplomer og anløpne pokaler i glassmontre. Det var runde pappskiver med svart blink på rekke og rad i skogen, adgang forbudt og jakt på tomhylser den gang man var barn.
Noe av dette lever ennå. Fortsatt er skyttervesenet nært knyttet til forsvaret, ikke alle skytterhus står i forfall med slamrende dører og knuste vinduer, fortsatt er det en bred folkebevegelse med rundt 170 000 medlemmer. Etter en oppblomstring etter krigen, har skytterinteressen svingt, kanskje litt i takt med politiske konjunkturer. Det er fortsatt ikke helt urbant og trendy å være skytter. En sarkastisk sportsjournalist sier at Landsskytterstevnet er idrettens svar på Titanofestivalen; folkelig, bredt, ujålete.
På det moderne anlegget til Orkla skytterlag i skogen ovenfor Svorkmo kan vi sitte inne og følge skytingen ute på en stor skjerm. Noen dager før det braker løs i Oppdal, er det Norgescupstevne her. Vi er her sammen med Hans og Julia, begge skal skyte i hvert sitt lag. Å skyte på samme lag betyr å være i samme pulje på standplass. Hans har gjort det bra i Norgescupen, han ledet etter forrige stevne. For ham har det vært en fin oppkjøring før det smeller for alvor i Oppdal. Han håper at han kan klare å skyte seg inn på kongelaget der, og han mener at Julia på en god dag kan klare å komme med på Prinsesselaget.
I den hete sommerkvelden trekker Hans på seg to lag ullundertøy, før han drar dressen over. Han får et smellkyss før han inntar standplassen, mens Julia drar frem brystet og ammer Elise. Om en times tid er det hun som skal i ilden, når Hans er ferdig med sine 35 tellende skudd.
Det er slik de får skyting og barnestell til å henge sammen, og den lille protesterer ikke. Hun er bare blid og fornøyd. Når hun blir litt større, får hun nok en trestokk å lekeskyte med, som de andre skytterbarna gjør.
Slik farter de nesten hver eneste helg, fra stevne til stevne, over hele landet, med bagvogn, gevær og skytedresser i stasjonsvogna. Det er ikke bare om sommeren - nesten hele året er sesong.
Hva er det som driver dem?
Det er spenningen ved selve skytingen, konsentrasjonen, den intense stemningen på standplass, det sosiale, alle vennene de får over hele landet, det gode, rolige, trivelige miljøet på stevnene. Det er gleden over å utvikle seg hele tiden, jobbe både med det tekniske og det mentale. Det er en fordel å være perfeksjonist, slik Hans er, i følge Julia. Nøyaktig, opptatt av detaljer - noen ganger i meste laget, også på andre områder i livet, medgir han selv.
Skyttersporten er ikke som alle andre idretter. Ikke bare kan du holde på til du blir nitti. Treningen er annerledes også.
Hans trener mest på å stå, og det gjør han hjemme i stua, gjerne en time om dagen. Da MÅ han kle på seg alt utstyret, akkurat slik han bruker det på stevner, med to lag ull under.
Så står han der, sikter og sikter, øver seg i ikke å spenne en muskel unødig, være avslappet i kroppen, ikke dirre. Pulsen må være under kontroll - slår den for hardt, kan det virke inn på skytingen. En og annen joggetur er bra, og de må trene mage- og ryggmuskler. Det er ingen fordel å være for godt trent, bedyrer de.
Hans ble dratt inn i dette miljøet av en ivrig far allerede som sju-åring. Interessen økte i 13-14 års alderen, men det er først de 3-4 siste årene han har drevet skikkelig alvorlig. Gjennombruddet var prinsetittelen i Bodø. Hans har vært på mange landsskytterstevner allerede, det i Oppdal blir nummer tretten.
Julia tar ikke sikte på Prinsessetittelen, i alle fall ikke i år. Kanskje får hun Prinsen eller Kongen.