Laban - Bulder og brak
Regi: Lasse Persson, Per Åhlin, Karin Nilsson, Alicje Jaworski
Foretellerstemme: Laila Goody
Labolina baker kake som eksploderer og hele Labanfamilien forsøker å skremme Kongen. Når Laban er tilbake på kino er historiene nye og søte. Men de overrasker ikke mer enn helt nødvendig.
Den 3. Labanfilmen er her med 6 små fortellinger om det lille spøkelset Laban, lillesøster Labolina og de andre på slottet Godmorgensol, basert på bøkene om Laban av Inger og Lasse Sandberg. Hverdagslige historier for de aller minste med hendelser av typen hastverk er lastverk, det enkle er det beste og at for mye eller for lite er like ille osv. Den første historien er klart den beste med flest overraskelser og en svært gjenkjennbar problemstilling for både store og små. Når galt går verre, blir det riktig ille, men det gjelder bare å finne en god løsning. Mamma Spøkelse og Pappa Spøkelse har invitert Kongen og Dronningen på slottet Godmorgensol på middag. Og i alt styret med middagsforberedelsene er Mamma Spøkelse uheldig og mister dessertkaken i gulvet. Ingen dessert på Kongefamilien, med andre ord, noe Mamma Spøkelse blir svært lei seg for. Men Laban og Labolina vet råd, de setter i gang å bake. Resultatet for Laban, som følger en spesiell oppskrift, blir en stygg, rar kake han ikke synes egner seg i kongelig selskap. Mens Labolina sin fantasikake blir ruvende og flott. Men stor er overraskelsen da Labolinas kake faktisk eksploderer i ansiktet på kongen, og det er denne scenen som både er morsomst og lettest å feste seg ved. For selv om «bløtkake-trikset» er velbrukt, blir det gjerne festlig likevel, særlig når selveste Kongen får unngjelde med kakerester i ansiktet. De andre fortellingene har litt for få overraskende elementer, og blir for omstendelige til at de blir direkte morsomme. Skumle overnattingsbesøk og rare blomster blir verken spesielt skumle, eller spesielt rare. Figurene er både søte og sjarmerende, men mangler tydelighet. Med bare en fortellerstemme fremstår karakterene som for like til at de blir interessante personligheter. Laila Goody forteller med myk innlevelse, men det hadde nok hevet filmen betraktelig med flere stemmer enn bare hennes. Den noe diffuse, blasse fremstillingen understrekes ytterligere med det akvarellmalte uttrykket filmen er basert på. Det er søtt og sjarmerende, snilt og velmenende, men de store overraskelsene uteblir.
