Skvallerkål (Aegopodium podagraria)
Skvallerkål finnes i Europa, Asia og Nord-Amerika og ble innført til Norden som medisinplante i middelalderen. Munkene som innførte planten brukte den som medisin mot gikt. Plantens latinske navn (podagraria) forteller at den har vært brukt mot gikt og revmatisme fra gammel tid. Skvallerkål kan bli optil 1 meter høy.
Den er en flerårig skjermplante med små blomster og krypende jordstengler med mange utløpere. Fin honningplante.
Mange hageeiere synes det er et brysomt ugress, men matentusiastene ser på den som en lekker og næringsrik urt.
Bladene har en frisk og syrlig smak, og en lukt som minner om selleri. Røttene og bladene høstes om sommeren før blomstring, og kan brukes friske, tørket eller fryst . Sesongen varer fra april til august, men den plukkes helst i april og mai når skuddene er små og milde i smaken. Jo eldre bladene blr jo bitrere blir de.
Skvallerkål er en slektning av persille, dill, løpstikke og pastinakk.
Skvallerkål er rik på C-vitamin, jern, fenoler, flavonoider og harpiks. Den inneholder 10 ganger så mye protein som for eksempel løvetannblader.
Skvallerkål virker beroligende, antirevmatisk, urindrivende, betennelseshemmende, krampeløsende, kløestillende, antibakteriell og sårhelende. Bra å bruke mot gikt, revmatisme, hemoroider, åreknuter, smertende ledd, fordøyelsesbesvær, nyresykdommer, blærelidelser, hudbetennelser, forbrenninger, insektstikk og sår.
Unge blader som knapt har foldet seg ut, er en fin vårgrønnsak og kan brukes i supper, stuinger, salater, pesto, limonade og forskjellige ovnsretter - gjerne sammen med brennesle. Blomstene av skvallerkål har en behagelig og mild smak og kan brukes som garnityr. Du kan prøve å steke, smørdampe eller sautere den som spinat.
Tørk unge skudd og oppbevar de tørt og mørkt.
Knus rett før bruk og tilsett i supper og sauser.
Med alderen får bladene en besk smak,
så derfor bør man unngå å bruke gamle blader.
