8. Færøyene: Reyn og Kirkjubøur

På Færøyene ble det ikke gjennomført noen spørreundersøkelse. Dette skyldes for det første at Færøyene ikke var planlagt som case i prosjektet, og at Færøyene ble trukket inn som case i etterkant. Derfor var ikke spørreundersøkelse på Færøyene lagt inn i budsjettet. For det andre var det også uklart om befolk­ningsgrunnlaget var stort nok til at man ville kunne oppnå et representativt utvalg. Dermed har ikke denne casestudien kunnet støtte seg på de funnene som ble gjort i spørreundersøkelsen i forbindelse med casestudiene i de andre landene, eksempelvis spørsmålet om man som barn ble tatt med til kulturminner i nærmiljøet.

Før besøket til Færøyene var den delen av prosjektteamet som hadde ansvar for dette caset, i kontakt med Nasjonalmuseet på Færøyene for å identifisere aktuelle caser til dette prosjektet. I stedet for å falle ned på ett case ble det valgt to kulturmiljøer, ettersom man i gjennomgangen av casene så at informantene fra de offentlige virksomhetene likevel ville være de samme. Gitt temaet for prosjektet ville også følelsen av sosial bærekraft og stedstilhørighet for færøyingene antakelig være sterk for begge kulturmiljøene, som ikke ligger langt fra hverandre geografisk. Det har også vært utfordrende å skaffe tilstrekkelig antall informanter, ettersom nettverket på Færøyene ikke er så stort for forskerteamet. Forskerteamet anså derfor at det å belyse temaet fra en beboerforening og fra boende i de to ulike kulturmiljøene ville utfylle hverandre tilstrekkelig til å kunne gi et godt bilde for denne casestudien.

Man har også gjennomgått dokumenter i forkant, og det har blitt ettersendt doku­menter fra informanter i etterkant av casestudien, som også har blitt gjennomgått.

Data brukt for å belyse undersøkelsesspørsmål, bygger hovedsakelig på intervjuer som ble gjennom­ført på Færøyene 17.–19. oktober 2022.

Personene som ble intervjuet, har enten tilknytning til kulturmiljøene eller jobber i offentlige virksomheter med arbeidsoppgaver som berører undersøkelsesspørsmålene i dette prosjektet. I tillegg ble det gjennomført to bakgrunnssamtaler for bedre å forstå kultur- og forvaltningssystemet på Færøyene, én i forkant av casebesøket og én i Torshavn. Den ene av disse hadde også tilknytning til et av kulturmiljøene som er del av studien, uten at det var tema for samtalen. To av intervjuene fant sted i kulturmiljøene, mens de andre fant sted i informantenes virksomhet.

I den ene virksomheten deltok to personer i intervjuet. Selv om deltakerne ga uttrykk for de profesjonelle holdningene sine til tematikken, kom det også frem at den ene hadde en personlig tilknytning til det ene kulturmiljøet. Det ble derfor også naturlig at noe av intervjuet dreide seg om noen av disse erfaringene. Gitt tematikken for prosjektet er det videre slik at også de andre ansatte i virksomhetene har sine personlige holdninger til kulturmiljøene, som kom til uttrykk underveis i intervjuene.

Intervjuguiden ble utviklet innenfor arbeidsgruppen for dette prosjektet, og den endelige intervjuguiden er gjengitt i Vedlegg 1. Vi valgte en strukturert intervjuguide (Dunn, 2016) for å sikre at intervjuer på tvers av casene dekket sentrale spørsmål til SKUL-prosjektet. Samtidig sto hver enkelt intervjuer fritt til å tilpasse ordbruk og valg av spørsmål til det konkrete caset og den enkelte informanten.

Informantene ble informert om formålet med prosjektet og intervjuet i forkant av samtalen. Informantene måtte også skrive under på en informert samtykkeerklæring, der deltakerne blant annet også ble informert om hvordan dataene skulle brukes, og hvilke rettigheter de hadde. Dette er gjengitt i Vedlegg 2.

I resultatdelen har vi brukt pseudonymer.

Intervjuene ble gjennomført av to forskere på norsk, og informantene svarte på dansk. Hvis det oppsto språkproblemer, ble det benyttet engelsk. Ideelt sett burde intervjuene vært gjennomført på morsmålet til informantene, men forskerne oppfattet det slik at informantene ikke opplevde noen store språkbarrierer.

Figur 8.1: Kart over Færøyene med markering av casene Reyn og Kirkjubøur

Kilde: open acess, Vectorstock

Torshavn ligger på Stræumoy på Færøyene. Det er noe uenighet om Torshavns etablering, men man mener at munker fra Irland ankom Torshavn på 700-tallet, og at vikingene senere etablerte seg i Torshavn. Det gjorde Torshavn til et handelssentrum. Tinganes i Torshavn er også beskrevet i flere av de islandske ættesagaene og ble etter hvert bygget opp som et slags fort for å sikre seg mot angrep mot byen. Bak Tinganes vokste boligbebyggelsen Reyn frem. Prinsippet er velkjent fra flere steder, eksempelvis fra Akershus festning i Oslo. Handelen med Norge fortsatte gjennom århundrene, og handelen med Hanseatene i Bergen var særlig viktig. Siden tok handelen med Nederland over.

Tinganes er i dag regjeringskvartalet på Færøyene og er godt synlig med de røde bygningene med torvtak ytterst på et nes. Reyn, som ligger rett bak, er derimot en lavmælt trehusbebyggelse, i stor grad i bruntoner, opprinnelig fordi husene var tjæret, også med stort innslag av torvtak og trange gateløp. Det hører i liten grad hager eller utomhusområder til denne bebyg­gelsen, som i utgangspunktet er regulert til boligformål. Dette gjør at bebyggelsen oppleves som svært tett og intim. Selv om Reyn er en tett trehusbebyggelse, har det ikke vært brann i området slik man for eksempel har opplevd i enkelte tette historiske trehusbebyggelser i Norge. En av informantene spekulerer i om det er fordi det regner mye.

I utgangspunktet var Reyn et rent boligområde. I dag benyttes imidlertid noen av bygningene til ferieboliger av færøyinger som bor utenfor Torshavn, og noen av bygningene benyttes også til utleie gjennom Airbnb eller lignende. Reyn er underlagt streng regulering, der eksteriøret er vernet og bebyggelsen regulert til boligformål.

Først og fremst er Reyn et boligområde med fastboende og der flere har bodd gjennom generasjoner. Området har imidlertid oppnådd høy status, og flere kjøper seg inn i området for å ha det som sekundærbolig. Videre er området preget av mange turister i høy­sesongen som skal besøke Tinganes og dermed må gjennom området for å komme seg ut dit. Det er ikke uvanlig at de tar bilder gjennom vinduene ifølge en av informantene. Dette oppleves selvsagt som påtrengende. Men de fleste turister oppfører seg ordentlig. Tinganes er på den andre siden omgitt av populære restauranter som både besøkes av turister i høysesongen, men også av færøyingene selv når toppen av sesongen er over. Det er stor variasjon i restauranttilbudet, fra svært høy standard til den vanlige nabolagskafeen.

Ikke unaturlig tar også mange skoleklasser turen gjennom Reyn. Tinganes huser Færøyenes regjering, og det som kanskje er landets mest omtalte historiske punkt, ligger ytterst på neset. Det var også et tingsted der Sigmund og Trondur møttes for å avgjøre uenigheten om hvem som skulle eie Færøyene, noe de ikke ble enige om, men som Håkon Jarl måtte avgjøre (Isholm, E. 2017). Også disse skoleklassene som er på tur for å lære om nåtiden og fortiden sin, må gjennom Reyn. Det er rimelig å anta at det for noen av klassene følger med noe historie på veien om også denne delen av Torshavn klassene.

Kirkjubøur er en bygd på Færøyene som ligger på vestkysten av Stræumoy, en mil sør for Torshavn. Kirkjubøur var bispesete før reformasjonen, og kirkeruinen til den gotiske Magnuskatedralen ligger der fortsatt i relativt god stand, selv om tak og vinduer mangler. Det er uklart om katedralen noen gang ble ferdigstilt. Katedralen ble oppført rundt år 1300, og det trekkes likheter mellom den og blant annet katedralen i Stavanger. Noen mener til og med at det er de samme som bygde domkirken i Stavanger, som bygde Magnuskatedralen.

Figur 8.2: Magnuskatedralen

Foto: Christin Krohn

Kirkjebøurgardur er Færøyenes største gård og har gått i arv i kongsbondeslekten Paturson siden 1557. Den drives i dag av 17. generasjon. De eldste delene av våningshuset stammer fra 1000-tallet og kalles «røykstoavan», eller røykstuen på norsk. Dette er i dag et museum og brukes også til middager. Familien bor også i deler av huset. Kongsgården regnes som et av verdens eldste trehus som fremdeles er bebodd.

Røykstuen kan leies til selskaper og andre begivenheter, og det serveres da mat som i størst mulig grad er produsert på gården. Ofte benyttes røykstuen når det er in­ter­nasjo­nale arrangementer på Færøyene, eksempelvis møter i Nordisk ministerråd.

Det var neppe kommersiell utleie til brylluper osv. på en kongsgård før i tiden. Dagens drift er trolig likevel ikke langt unna det den har vært tidligere, ettersom man må regne med at langveis­farende av en viss betydning har kommet hit på besøk, og at den gårdsdriften som er i dag, også har vært her tidligere i mer eller mindre tilsvarende grad.

Kirkjubøur er et lite tettsted med noen få fastboende og der kongsgården der bonden bor med familien sin, er hovedbølet. Broren hans bor i en av nabobyggene.

I tillegg til Magnuskatedralen ligger Olavskirken ved siden av kongsgården. Denne benyttes til vanlige gudstjenester, dåp og begravelser for sognet, og bryllup også for noen utenfor sognet.

Utover dette er det ca. 8000 turister årlig som besøker denne lille plassen. Mange bruker også dette som utgangspunkt for fotturer. Noen av dem som kommer, er skoleklasser.

Reyn er i utgangspunktet et boligområde og regulert til dette, men noen av boligene leies i dag ut gjennom Airbnb (eller lignende). Grensen mellom næring og bolig viskes dermed ut. Flere av husene benyttes også til ferieboliger og står derfor tomme store deler av tiden. Boligene som leies ut, leies ut både til turister i høysesongen og til mannskap på båter som ligger til kai, uten at dette er verifisert av utleierne. Siden området er regulert til boligformål, er det høyst uklart om denne typen virksomhet egentlig er innenfor det som er reguleringsformålet, og det som er tillatt.

Tinganes er regjeringskvartalet i Torshavn, og Reyn ligger rett bak Tinganes. På baksiden av Reyn har det utviklet seg et attraktivt område med et bredt utvalg av restauranter og utesteder samt hoteller. Arbeidsplassene, som i tillegg er en turistattraksjon, på den ene siden, med restauranttilbudet på den andre siden, har gjort at Reyn med de små boligene har gjennomgått en gentrifisering. Det er nå et svært attraktivt område med veldig høye boligpriser.

Figur 8.3:

Foto: Christin Krohn

Området har sin egen beboerforening, som både har som mål å sørge for et godt bomiljø samt ivareta interessene til området i byutviklingsspørsmål i Torshavn generelt. Blant annet er bråk fra havnen et tilbakevendende problem, og ønsket om landstrøm er høyt. Videre skaper planer om utbygging av et hotell og omlegging av trafikken hodebry for innbyggerforeningen, som har engasjert seg i saken.

Eksteriøret på Reyn er underlagt vern, og det er Nasjonalmuseet på Færøyene som følger opp dette på Færøyene. På Reyn er det satt ned en komité som består av en representant fra Nasjonalmuseet, en fra kommunen i Torshavn og en fra innbyggerforeningen. De skal disku­tere ulike saker som berører området, slik som hotellsaken – selv om flertallet i komiteen ikke mener at dette har blitt optimalt håndtert. Blant annet mener beboerforeningen at de blir informert for sent om utbyggingssaker som berører området.

Figur 8.4:

Foto: Christin Krohn

Huseiere på Reyn kan søke om tilskudd til vedlikehold av husene sine. Dette skal dekke merkostnader til vedlikeholdet, ettersom de ikke alltid kan velge de billigste løsningene når de skal vedlikeholde. Dette prinsippet er tilsvarende den norske ordningen.

Kirkjubøur er en kongsgård med 300 sauer tilhørende gården og er en av de største gårdene på Færøyene. Deler av gården er festet av staten etter en svært gammel avtale.

Figur 8.5: Kongsgården på Kirkjubøur.

Foto: Christin Krohn

I tillegg til sauedrift tilbyr gården arrangementer som bryllup eller markeringer som 50- og 60-årslag eller tilsvarende i Røykstuen. Da blir det så langt det lar seg gjøre, servert egenprodusert mat til gjestene.

Både katedralen og kirken som ligger ved siden av gården, er mye besøkt i tillegg til Røykstuen, som er en del av gården. I utgangpunktet er det en inngangspris på 150 kr per person, noe de færøyske turoperatørene er flinke til å betale, men som de utenlandske turoperatørene i stor grad ikke betaler. Kirken som ligger ved siden av gården, er åpen fra 08.00–20.00 hver dag, og det er opp til hver enkelt om man vil legge igjen penger. Det er bonden som låser opp kirken.

Det er et stadig større problem med trafikkavvikling og parkering, ettersom turismen er økende. Det kommer 20–30 biler hver dag, og det er i utgangspunktet ikke så mange parkeringsplasser. Så kommer det også en del turistbusser, og da blir det ifølge bonden litt kaos når de skal snu. Når det da i tillegg er begravelse eller bryllup i kirken, er kaoset komplett.

Parkeringsplassen er nå under utbedring, men her er det en viss uenighet mellom tiltakshaver og bonden om hva som ville vært den beste løsningen når det gjelder materialvalg.

Gjennom intervjuene kom det også frem at det er en relativt stor diskrepans mellom vernemyndighetene og bonden med hensyn til forvaltningen av katedralruinen. Begge er av den klare oppfatningen at den forvaltningen som er nå, ikke er god nok, og minst én ønsker at det blir hentet inn ekstern kompetanse, det vil si fra utlandet. Begge ønsker også at det utarbeides en forvaltningsplan for hele området, og at den beste måten å oppnå dette på antakelig hadde vært gjennom at stedet fikk verdensarvstatus.

Naturen på Færøyene er svært sårbar. Det er dermed ikke lov til å ferdes fritt slik det for eksempel er i Norge (der vi har allemannsretten). Flere steder tar grunneier betalt for at turister skal få lov til å vandre på stiene deres, mens andre steder er det lov å ferdes på stier der det ikke finnes alternative veier dit du skal. Et eksempel på dette er at før veien kom fra Kirkjubøur til Torshavn, kunne man ta stien over fjellet. Det kan man ikke lenger. Dersom flere ferdes utenfor oppmerkede stier og veier, blir naturen ødelagt med en gang ifølge informantene. Det kan derfor oppstå en viss interessekonflikt når natur og kulturarv møtes som destinasjon, og turister vandrer for langt utenfor det som er tilrettelagt. Det er derfor et svært høyt ønske om forvaltningsplaner fra alle involverte parter.

Barn starter skolegangen på Færøyene når de er rundt 7 år og har rett og plikt til 9 års skole­gang. Rektorene er statlig ansatte, mens lærerne ansettes lokalt. Allerede i 3. og 4. klasse starter historieundervisningen, og læreverkene «Søga» benyttes i denne delen av undervisningen. De er utviklet på initiativ fra de færøyske undervisningsmyndighetene NÀM i samarbeid med lære­bok­forfatteren Erling Isholm. Det er opp til hver enkelt skole og lærer å velge i hvilken grad læreverk­ene skal benyttes, men her finnes både historier fra Tinganes og Kirkjubøur.

I læreverkene er det lagt opp til at barna skal ut i sitt eget nærmiljø og finne lokale historiske bygninger, stedsnavn – som gatenavn – ettersom man finner dette overalt. Det er ikke et krav, og det legges ikke opp til at barn skal besøke bestemte histor­iske steder på Færøyene i løpet av skole­årene, men de aller fleste vil nok gjøre det likevel. Grunnen til at det ikke er et krav fra utdanningsmyndighetene, er at budsjettene legges lokalt. Dette må derfor også nødven­dig­vis bestemmes på de lokale skolene. Når barna er rundt 11 år, er det vanlig at de er på overnattingstur, og disse legges som regel til kjente steder. Informantene både på Kirkjubøur og på Reyn opplyser at de ofte ser skoleklasser på tur i disse kulturmiljøene.

Figur 8.6: Bildet viser gaten fra havnen opp forbi domkirken i Torshavn til Reyn i lærerboken Søga 4.

Foto: Christin Krohn

Utdanningsmyndighetene på Færøyene har ikke oversikt over utflukter skolene foretar, utover at det er vanlig å ta en overnattingstur. Men de mener likevel det er rimelig å anta at skolene tar med barna på flere utflukter i løpet av skoleårene. Selv om Færøyene er et øysamfunn, er øyene knyttet sammen av tuneller, og fremkommeligheten er god.

Det er 50 000 innbyggere på Færøyene, og 20 000 bor i Torshavn. Derfor vil mange barn og unge ha vært innom Tinganes og dermed Reyn. Det er også ifølge infor­mant­ene å forvente at mange er innom kulturmiljøene med familien i løpet av oppveksten.

Nasjonalmuseet har egne opplegg for barn på området. Blant annet har de hatt en egen toalettutstilling om hvordan man har gått på toalettet før og nå. Her har barn fått delta med spørsmål og fått se og oppleve en utedo som de har hatt utstilt på området. Nasjonalmuseet ligger et stykke utenfor Torshavn.

Selv om casestudiet har intervjuet et begrenset antall informanter på Færøyene, kom forskerne i kontakt med mange under oppholdet og ble blant annet invitert med på rotur i tradisjonelle robåter, for å nevne noe. I arbeidet med å velge ut caser til prosjektet, og i samtaler med informanter og andre på Færøyene er det ofte den immaterielle kulturarven som trekkes frem først: nasjonaldagen (olsokfeiring), visesang, grindhvalfangst, ærfugljakt, fiske, håndarbeid (nasjonaldrakt) og forholdet til naturen. Dette bildet forsterkes ved at Færøyene har undertegnet UNESCOs konvensjon for immateriell kulturarv, men ikke for materiell kultur­arv. Dette prosjektets formål er ikke å studere verdensarv, men materielle kulturminner uavhen­gig av vernestatus. At det da tar eksperter lang tid å finne frem til eksempler på materiell kulturarv som kan benyttes som caser, må også trekkes frem som et funn.

Det er ingen tvil om at Reyn og Kirkjubøur vekker stor resonans hos alle informantene i prosjek­tet. Det er et stort behov for å fortelle de utenlandske forskerne hvorfor kulturmiljøene er så viktige historisk sett, hvordan de forholder seg til den færøyske historien, og til den norske og danske historien.

Det er en gjennomgående oppfatning at de fleste som har besøk utenfra, tar med de besøkende til enten ett av kulturmiljøene eller begge. Og de aller fleste som har vokst opp på Færøyene, har besøkt begge kulturmiljøene en eller annen gang i løpet av livet.

Figur 8.7: Røykstuen i Kirkjubøur.

Foto: Christin Krohn

Selv om vi har et tynt grunnlag å trekke en konklusjon ut fra, kan det også på Færøyene synes som om det er en viss spenning mellom byråkratiet og eiere av kulturminner. I det avsluttende kapittelet i denne rapporten kommer vi med forslag til hvordan dette kan løses generelt. Men på Færøyene spesielt kan det også synes som om problemet er noe mer strukturelt enn i de andre landene. For forskerne kan det se ut som at bestemmelser og lovverk ikke er helt tilpasset nåtiden, og at dette skaper frustrasjon både for byråkratiet samt for dem som skal leve med bestemmelsene.

Det ser heller ikke ut som om dette kommer til å være en prioritert oppgave i nær fremtid for øysamfunnet. Det hersker liten tvil om at de to casene vi har undersøkt i dette prosjektet, tjener som en strategisk ressurs i det færøyske reiselivet. Det kan dermed være en løsning å benytte dem nettopp som dette og finne en løsning ved å tenke alternativt rundt disse kulturmiljøene på Kirkjubøur for å få inn ekstern kom­pe­tanse med hensyn til Magnuskatedralen, og for å få på plass en helhetlig for­valt­nings­plan for området. Dette gjelder også på Reyn for at man skal kunne bevare boområdet slik at det ikke blir en bydel med «varme senger» kun i høysesongen.

I likhet med de fleste andre land, hersket det stor usikkerhet på Færøyene i begynnelsen av pandemien. Informantene opplevde også Torshavn som en «spøkelsesby», der få oppholdt seg. Og hvis man var ute og gikk og møtte på andre, gikk man lange omveier forbi hverandre. Pandemien har ellers i liten grad rammet Færøyene når det gjelder smitte og dødsfall.

Reiselivet ble raskt strupt, og turismen forsvant både fra Torshavn og Kirkjubøur. I tillegg mistet Kirkjubøur inntektene fra alle arrangementer. Både turister og arrangementer er nå tilbake på et normalnivå, og man forventer vekst. Det spekuleres i om dette er fordi man opplever Færøyene som trygt og «rent», med god plass etter pandemien.

Om flere av færøyingene har oppsøkt kulturmiljøer som rekreasjonsarena under pandemien, har infor­mantene vanskelig for å svare på. Selv om innendørstilbud som idrettshaller og svømmeanlegg har vært nedstengt, vil det være spekulativt å prøve å trekke konklusjoner. I de andre casene kan man lene seg på spørreundersøkelsen og observasjoner som billettsalg på eksempelvis Skansen. Her er det derimot snakk om blant annet en bydel der turistene plutselig uteble, og det det dermed ble opplevd som færre og ikke flere besøkende.