Her en dag lå det en roman på pulten min – en gul roman. En kollega hadde snappet opp at jeg var i beit for en god historie, og så mente hun at Bienes hemmelige liv var boken for meg akkurat nå. Den er et honningsukkertøy, sa hun.
Ingen ting kunne stemme bedre. Dette var et stort, gult, søtt honningdrops. Er du på jakt etter en god fortelling om sterke kvinner og dumme menn, – ja, noen kloke også, forresten, er denne boka midt i blinken for deg. Lilly Owens vokser opp i sørstatene i USA på 1960-tallet. Hun bor sammen med faren sin på en ferskenfarm. Hele Lilys liv kretser om tanken på at hun drepte sin mor da hun var fire år gammel. Faren er fjern, – bortsett fra når han straffer henne, og det ender med at Lily rømmer sammen med den svarte hushjelpen den sommeren hun er fjorten år. Dette er historien om borgerrettsbevegelsen i USA, om lengselen etter en morsskikkelse, om forelskelse og om sterkt kvinnefellesskap.
Og over alt er det bier og honning. De summer fra side til side, og noen ganger må man vifte dem vekk fordi de er så påtrengende. Jeg sa at boka er gul, – og den lukter honning. Jeg bladde fra side til side, og jeg nøt det. Detter er en skikkelig god, gammeldags fortelling, og den minner meg litt om Stekte, grønne tomater på Whistle blow café, om du husker den.
Det må sies at honningen hadde klistret sammen noen av sidene, og jeg ble litt seig på fingrene. Mot slutten ble historien så forutsigbar og søt at honninglukten la seg i neseborene mine, – men videre måtte jeg.
Boka er i ferd med å bli film, og Sue Monk Kidd har kommet med en ny roman. Jeg kommer til å få med meg begge deler.
Livet leker 